St. Franciskus menighetsblad nr 01 2015

Søster Halvarda er norsk og har en hyggelig barneflokk å stelle med.
forskjellige sykdommer. Jeg er glad i å være her.
Jeg har vært nonne i 16 år, og har trives med det.
Og det er jo veldig hyggelig å arbeide med barna.
Hun kan ellers forteller at det kun er 10 norske
kvinner som har valgt å være nonner.
Søstrenes stolthet
På kjøkkenet er det søster Josefa som har ledelsen,
og der er det nok å gjøre når de 50-60
pasientene skal ha mat. Dessuten er det mange
som skal ha diettmat, og det er ting som gjør alt
sammen vanskeligere. Men ingen klager på maten
kan hun fortelle. I øverste etasje over søsterhjemmet
traff i søster Torfina travelt opptatt med
å sy. Hun forsyner hele sykehuset med tøy, og
dessuten må hun lappe og reparere det som går i
stykker. Hun lager også nattøy til pasientene. Men
det er lapping som tar mest tid. Fra denne systua
får søstrene sine klær, så søster Torfina har fullt
opp å gjøre, selv om hun får hjelp av en sydame
ute i byen. Systua er ellers søstrenes stolthet.
Helt på toppen av bygningen ligger den, og med
vinduer på alle kanter så det er nesten like lyst
inne som ute. Her er det også en glimrende utsikt
over fjorden og hver St. Hans pleier søstrene
å gå opp dit for å se alle bålene utover på sjøen.
Nr. 1 – 2015
Søster Torfina ved symaskinen.
Ellers fører nonnene et enkelt liv, og har vel knapt
noen annen glede enn å se pasientene trives og
er tilfreds, at menigheten trives og at skolebarna
lærer noe. Og hva gjør det vel å være syk når en
kan pleies av så hyggelige og snille mennesker,
det er vel den alminnelige mening blant dem som
har vært pasienter på det katolske sykehuset.
7