Unikum 10 - 2016 (Desember)

Tidligere i Tåkehistorien:
Jeg må må jeg spørre deg noe. Svaret ditt vil utløse konsekvensene
for alt som følger; ditt svar vil være utgangspunktet, frøet, the
first cause, for din skjebne. Så tenk deg godt om. Spørsmålet lyder
som følger: Vil du våkne?
«Ja!»
La meg vise deg noe …
Og stemmen talte:
Se rundt deg, se på tåken. Den kaster svake skygger på seg selv,
skygger som gir tåken sin vage, grålige, ubestemmelige form.
Men ellers er tåken hvit. Forestill deg i stedet at den er svart.
Alt som gjenstår av skyggene er nå hvitt støv som virvler rundt i
mørket. Du reiser deg i båten og blåser på støvet, flytter det, du
styrer og former omgivelsene dine med viljen.
Du ser ned på båten, hvor svart og hvitt igjen har byttet plass,
men gråtonene i treverket er like kompakte og båten like solid
som før. Det som slår deg mest er at båten eser ut og inn; den
virker komfortabel og innbydende, og du legger deg ned i den.
Du ligger i den pustende båten og ser opp mot mørket, blåser
videre i de hvite skyggene, former dem på måfå. Båten begynner
å vugge fra side til side, du får øye på havet, hvite vanndråper
hopper oppi båten og spruter deg i ansiktet. Båten hopper og
vender baugen opp og deg ned. Båten smeller nedi vannet, du
drukner, vannet fyller strupen, og det føles som om kroppen din
skal sprekke. Du er redd, du er livredd, du er redd for at selve
konseptet «liv» og alle andre konsepter skal opphøre. Det svarte
omrisset til båten gir deg fornemmelsen av å ligge i en kiste.
Men brått og uforklarlig truer ikke havet lenger. Det er fullstendig
hvitt og lyst, og du innser at ingenting kan skjule seg der som du
ikke styrer. Du slipper båten og driver langsomt ut av båten; det
hvite oppsluker deg. Bevegelsene dine bestemmer seg selv, alt
går slik det var ment, du tenker ikke på å styre kroppen. Du
svever rundt – opp, ned, det spiller ingen rolle. Brått kjenner
du en kribling i korsryggen, den varme følelsen bruser oppover
ryggraden og eksploderer i hodet som et fyrverkeri. Du sperrer
opp øynene og ser mer enn noensinne. Lyset er levende, men
har ikke noen form bortsett fra bølger som slår i hverandre og
multipliserer seg, brer seg utover og blir stadig vanskeligere å
skille fra hverandre. Ut fra lysets bølger og vibrasjoner kommer
plutselig en mandala av farger, alle fargene du kjenner til pluss
noen du ikke har sett før og aldri trodde du kunne forestille deg.
Fargene blir skarpere og varmere og det er for mye å ta inn og
øyene brenner av inntrykkene og fargene forsvinner.
Et vakuum. Ingenting. Intet.
Tåkehistorien - del 4
tekst: Kristian Tyse Nygård | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
34 har du tenkt?