Unikum november 2018

DET VAR OGSÅ PÅ DEN TIDEN AT DU BEGYNTE Å
SØKE HJELP. HVILKEN DIAGNOSE FIKK DU, OG
HVA SLAGS HJELP BLE DU TILBUDT?
– Ja, det var på denne tiden at jeg gråt hele
tiden og slet med å sove, men mammaen min
trodde at det bare var noe tull, og at det skyldtes
hormoner. I noen utenlandske familier er
det ikke noe som heter «psykiske lidelser», og
hun mente at jeg er stresset over skolen og
lekser. Jeg sa til henne at det måtte være noe
som er galt. For alle kan jo ha dårlige dager
og dårlige perioder, men hvorfor varer det i
årevis på meg? Det var da hun sa at jeg kunne
dra til legen å sjekke det, og jeg endte opp
med diagnosen «depresjon».
– Legen tilbød meg om antidepressiva, og jeg
takket ja. Hun fortalte meg at vi kunne stabilisere
hormonene mine, slik at hormonet
melatonin, som jeg manglet og som førte til
søvnvansker, kunne gjenopprette seg automatisk.
Også serotoninnivå kom til å stabilisere
seg. På det tidspunktet var jeg desperat
etter hjelp, og jeg var lykkelig over at noe så
enkelt som en pille kunne hjelpe. Det hjalp
litt, men det var ikke en effekt som jeg virkelig
kunne merke. Angsten begynte også til å bli
verre, men jeg forstod ikke selv at jeg hadde
angst. Legen lot meg velge mellom psykolog
eller antidepressiva, men mente at siden dette
var helt i startfasen så kunne jeg kunne velge
det selv. Jeg synes det var for flaut å skulle gå
til psykolog, så valget falt på antidepressiva.
DET KAN VÆRE VANSKELIG Å SPØRRE ETTER
HJELP. FØLER DU AT DU VILLE HA PROFITERT AV
ET LAV-TERSKEL TILBUD SOM IKKE FANTES DA?
– Absolutt. Hadde helsesøster sagt til meg i
sjette klasse at det ikke bare var puberteten,
men at det også kunne være psykiske lidelser,
og for eksempel tilbudt meg ukentlige samtaler
med henne, eller henvist meg videre, så
ville det ha hjulpet veldig mye.
HVORDAN GIKK DET ETTER AT DU STARTET PÅ
MEDISINER?
– Etter at jeg begynte med antidepressiva, så
gikk det ett år uten at jeg merket noe forandring.
Jeg merket kanskje at angsten var blitt
bedre, men det dempet også andre følelser.
Etter et halvt år dro jeg tilbake til fastlegen,
fordi hun ville gjerne ha oppfølging på hvordan
jeg reagerte på medisinene. Jeg fortalte
henne at de virket litt, men at jeg ville at de
skulle virke bedre. Hun sa at siden depresjonen
min ikke var så ille, ville hun ikke høyne
dosene mine, men tilbød meg å kombinere
medisin og psykologtimer. Jeg takket ja, men
ville ikke at noen skulle vite om det, for på
den tiden gikk jeg på ungdomsskolen og trodde
selv at bare gærne folk dro til psykologen.
Men jeg var jo desperat, og hadde fremdeles
søvnproblemer.
– Så jeg dro til psykologen, og når jeg kom
dit så fortalte jeg hvordan jeg følte det, og at
jeg ikke følte meg hørt. Den første psykologen
jeg gikk til, satt bare der og sa ingenting.
Den andre psykologen jeg gikk til, trodde ikke
på meg da jeg fortalte om selvmordstankene
mine. Hun antok at jeg bare ville få oppmerksomhet,
ved å si det.
DEN FØRSTE DIAGNOSEN DU FIKK VAR DEP-
RESJON, MEN I DAG HAR DU EN HELT ANNEN
DIAGNOSE?
– Ja, nå har jeg diagnose PTSD - posttraumatisk
stresslidelse, og depresjon og angst.
Depresjon og angst er knyttet til PTSD for
det også er symptomer av PTSD, som da er
helheten. Det går utover psykiske og fysiske
aspekter med det, som at jeg ikke får sove.
Depresjonen og angsten er både angst for det
som allerede har gått galt, og «helt meningsløs
frykt».
– Føler du at diagnosen PTSD er den «riktige
diagnosen»? Var det noe andre diagnoser
mellom den første, og den du har fått nå?
– Jeg fikk egentlig ikke noen andre diagnoser,
fordi jeg ikke fikk videre oppfølging etter at
jeg sluttet hos psykologen. Fastlegen kunne
ikke gjøre noe mer, eller jeg fikk hvertfall det
inntrykket. Hun sa jeg skulle fortsette med
medisinene, fordi det holdt meg stabil. Så det
var det, hvertfall frem til ett år siden. Fra da
aksepterte jeg at det ikke var noe mer hjelp
jeg kunne få, det var så bra som det kunne bli,
og jeg hadde akseptert at det å ikke sove var
en del av meg. At det å være deprimert var en
del av meg, og det å være engstelig var en del
av meg.
«Jeg tenkte bare: «Alle har jo dårlige
dager, og alle har jo gode dager.
Det var bare det at mine dårlige
dager varer i flere måneder».»
ge prøver de tok, så fant de ingenting. Og jeg
ble hele tiden sendt videre i systemet.
– Etter det fikk jeg en ny fastlege og hun foreslo
at vi skulle kikke litt nærmere på det psykiske,
siden ikke de fant noe fysisk galt med
meg. Hun synes at symptomene jeg fortalte
om lignet på PTSD, og lurte på hvorfor jeg
ikke hadde fått informasjon om dette tidligere.
Når hun da leste opp symptomene, følte jeg
at allting falt på plass.
– Den eneste måten å behandle det på er gjennom
terapi. Det finnes medisiner også, men
det er mest effektive er samtaleterapi hvor
man kan behandle hendelsene. Da ble jeg henvist
til en psykolog med denne diagnosen, og
jeg ble endelig møtt med av en ordentlig psykolog,
og med en ordentlig diagnose å jobbe
med.
ETTER DIN EGEN ERFARING, VILLE DU HA SAGT
AT DU FREMDELES STOLER PÅ AT HELSEVESENET
KAN HJELPE, MEN AT DET FINNES SVIKT OG FRA-
FALL, ELLER FØLER DU AT DET ER EN GRUNN-
LEGGENDE FEIL I HVORDAN HELSEVESENET
MØTER PERSONER MED PSYKISKE LIDELSER?
– Etter min egen erfaring er veldig mye feil. Jeg
vet ikke hvor høy terskelen er, men den er veldig
høy, virker det som. Hvis to stykk i løpet
av under to år har blitt henvist for å få hjelp
fordi de har selvmordstanker, og det ikke har
blitt gjort nok for å hjelpe dem, så lurer jeg på
hvor ille må det være for å få hjelpen som man
trenger? Spesielt når det eneste de peker på
er at psykologene ikke har tid. De kommunale
psykologene er helt overbelastet. Det er altfor
mange psykisk syke, og altfor lite psykologer,
og altfor lite tid. Det er bare de som går til private
psykologer og private klinikker som får
hjelpen de faktisk trenger. De får bedre og tettere
oppfølging. Hvis du gå den offentlige veien,
så er det ikke en gang garantert at du for
– Men i fjor ble jeg fysisk dårlig, og frem til da
hadde det bare vært psykisk. Jeg ble kvalm og
svimmel, og uansett hvilken situasjon jeg var
i, kunne det komme. Det kom oftere og oftere,
og jeg visste ikke hva det var. Jeg dro til legen,
men hun fant ikke noe og jeg ble sendt videre
til nevrolog, hvor de tok en MRI-skanning av
hodet mitt for å se om det kunne være svulst,
og en ryggmargsprøve. Jeg fikk også tilbud
om å dra til et søvnsenter hvor de kunne overvåke
søvnmønsteret mitt. Uansett hvor manoppfølgingen
som du har behov for. Grunnen
at jeg fikk så «fort» oppfølging, var at PTSD
er en ganske alvorlig diagnose, men hvis det
«bare» hadde vært depresjon eller angst, så
måtte jeg har ventet lengre, og kanskje ikke
engang fått time en gang i måneden.
DU BLIR NÅ BEHANDLET I KRISTIANSAND,
HVOR OFTE BLIR DU BEHANDLET?
– Første gangen jeg kom dit, fikk jeg time to
ganger i måneden, for de ikke hadde kapasitet
til mer. Fra februar, da jeg begynte, hadde jeg
to ganger i måneden. Fram til mai, fikk jeg tre
ganger i måneden. Psykologen min sa selv at
det mest optimale ville ha vært time minst en
gang i uken, men det hadde han ikke kapasitet
til. Han sa også at det tar derfor mye lengre
tid å behandle de som kommer gjennom det
statlige systemet, for det ikke er mulig med så
tett oppfølging.
– Det hjelper ikke å gjøre psykolog og leger
billigere, slik at alle ha råd til det. Samtidig
når du skal få hjelp, så får du det ikke, for de
har altfor få ressurser som skal fordeles blant
altfor mange. Så staten må gjøre noe med det.
Det finnes ikke andre tilbud heller som du kan
benytte deg av mens du går til psykolog. Som
for eksempel tilbudet vi har på universitetet,
er fult. Jeg har snakket med mange studenter
som har sagt at du på en måte må være første
mann til mølla, og at det er vanskelig å få time
der. Det er liksom sprengt alle steder.
HAR DU ET SLAGS ØNSKE FOR FRAMTIDEN?
– Jeg vil helst at det allerede fra barnehagen
blir fulgt med på om det er psykiske problemer.
At førskolelærere skal være opplyst om
å se etter tegn, og snakker med foreldrene til
barna slik at de også er klar over det, og raskere
kan oppsøke hjelp. Det samme gjelder
helsesøstrene på barneskolen. De skal vite
hva de skal se etter, og ikke bare tro at det
skyldes puberteten. Kanskje man også burde
opplyse om psykiske lidelser, på samme måte
som vi har seksualundervisning? At man underviser
om psykiske lidelser slik at man raskere
vet hva det kan være. Det er ingen barnunger
som søker opp psykiske lidelser på nett.
De vet ikke en gang hva det er en gang. Jeg
vil på en måte at alle barnehagelærere, førskolelærere,
helsesøstre, lærere på grunn- og
videregående skole, er mer forberedt til å ta
tak i sånne problemer mye raskere. Jeg håper
at terskelen blir lavere for å søke om hjelp, og
at tilbudene blir bedre.
Vil du lese hele intervjuet, gå til unikumnett.no.
8 I kamp med helsevesenet
NOVEMBER 2018 UNIKUM NR 9 9