Lofotboka -06 - værøya.no - Nyheter

skinte gjennom lyse gardiner. Hun ville
ikke engste seg for fremtiden. Det måtte
vel bli ei råd for dem. Nå var bare de minste
barna igjen hjemme.
Henriette, en av døtrene, hadde reist sammen
med noen fra Mostad over til
Amerika. Anders hadde to brødre og ei
søster som var dratt til Amerika tidligere.
Det var ikke fritt for at han i trange økonomiske
tider tenkte at han skulle dratt
han også. Brevene fra Amerika fortalte
om gode kår der borte. Henriette hadde i
et av sine brev hjem sendt penger som
hun ville moren skulle bruke til kjole.
Hun husket så vel at moren hadde sprettet
sund bestekjolen sin for å sy reise-klær til
datteren. I tillegg visste hun at faren slett
ikke var så sterk lenger. Ei håndsrekking,
om aldri så liten, ville lette tilværelsen for
de som var hjemme.
For å komme til krambua i Vågen, tok
Jonette ofte årene fatt. En dag hun kom
dit sto noen karer der som nok hadde startet
feiringen av ”den store brennevinsdagen”.
”Jeg skulle hatt mel”, sa hun til
væreieren som sto bak disken. Denne
dagen var væreieren i et spesielt godt lune
og sier til Jonette at om hun greier å ta
den store 100 kilos sekken og bære den til
båten, skulle hun få den gratis. Jonette
måtte forvisse seg om at væreieren mente
det han sa før hun åpnet døra ut til trappa.
Karene på krambua skratter og inngår
høylytte veddemål som ikke går i hennes
favør. ”Vær ikke så sikker på dette gutter,
jeg har båret tunge bører hele mitt liv”,
sier Jonette. Hun får løftet melsekken opp
46
på disken. Så tar hun av seg det lange sjalet.
I sekken lager hun en grop, tar sjalet
rundt, strammer det hun greier og lager et
godt tak i sekkekanten. Hun smyger venstre
arm mellom sekken og sjalet og løfter
sekken på nakken. Hun beveger seg forsiktig
ut døren, ned de to trinnene utenfor
og bortover veien til støa nedenfor krambua.
Hele tiden kjenner hun øynene fra
krambukarene i nakken, men stødig går
hun ned, får lagt sekken i framstamnen
med den bakerste tofta under slik at sekken
ikke skal gli ned.
”Jeg fikk en hel sekk hvetemel gratis i
dag, Anders”. ”Væreieren sa at hvis jeg
greide å bære den ned i båten, så var den
min”. ”Jeg tok fliren ut av øynene både på
væreieren og de som veddet og skulle ha
ap med meg”. ”Til pass for dem”, Jonette
peker stolt på melsekken i bislaget når
Anders kommer hjem den kvelden. Et
krafttak for et kvinnfolk og et kjærkomment
tilskudd til husholdningen.
Det ble klart for å starte bygningsarbeidet
Anders hadde ventet på. Petter Kristensen
skulle ha hus og jekta hadde kommet med
materialer. Fisket gav lite og Anders tenkte
at en av de to guttene som var igjen
hjemme kunne hjelpe han og på den
måten få seg snekkererfaring. Slik hadde
det vært for han og nå ville han at den
arven skulle gå videre til neste ledd. Slik
erfaring kan være gull verdt der fisket
Det var ikke store hus og stor rikdom på
Værøy i de tider.