Lofotboka -06 - værøya.no - Nyheter

Da Tor Vegard skulle ta svenneprøven,
var ikke det skarv på oppgavearket. Da
laget smeden denne kroken.
Foto: John-Arne Storhaug
– 1. juli 1987 begynte jeg. Det var en
mandag klokka 08 jeg troppet opp hos
berømtheten. Da feriemåneden min
nærmet seg slutten og arbeidet ventet
nord på Senja, spurte Hans om jeg kunne
være ett år.
I fellesskap hamret de fast en lærlingekontrakt.
I to år fikk Tor Vegard sveise
pinner på stjerten av skarven. Etter hvert
fikk han også smi litt av selve fuglen.
Fikk være med på å gi den liv.
– Var du fornøyd med skarven du laget til
svenneprøven?
– Det var ingen skarv. Jeg laget en krok.
– En krok??
– Ja. Jeg brukte ei uke på den. Nei, det ble
åtte dager fordi jeg også brukte helgen.
– Men altså en krok?
– Ja, høre du! Skal du være smed må du
kunne mer enn å smi skarv. Og jeg skal si
deg at ei talje med gjennomdragende tau
og en krok i enden som kan løfte verden;
det er ikke så lett å få til. Hans var sensor
og jeg var stolt som en hane da han
godkjente svenneprøven.
Vi sitter i Tenkestua og prater. Tor Vegard
beholder lua merket «Axel Jacobsen» på
hodet. På veggen henger et beskjedent
gult metallskilt som klart gir signaler om
at Petterøe, det er god tobakk det! Ei raffinadeeske
- som definitivt er behandlet
av menneskehender - har utrolig nok fortsatt
sukkerbiter inni. En brisk kan hjelpe
en sliten kropp, og utenfor den fire kvadratmeter
stua tusler turister på jakt etter
Smeden.
– Vi lar dem vente. De kan for eksempel
vandre rundt i museet og de kan snakke
med hverandre. Jeg lar dem aldri vente
for lenge. Slik Hans pleide å gjøre.
– Ja, for han var vel litt sjenert?
– Det er ikke noe fenomen. Jeg er minst
like sjenert som Hans. Det er bare i
skarvsmia vi gestikulerer med både armer
og kjeft. Men Hans kunne finne på å ta en
to timers middagslur mens busslaster med
turister sto og ventet. Det gjør ikke jeg.
Folkene er jo booket. De har forhåndsbestilt,
og da kan ikke 23.000 mennesker
bare bli glemt, sier han.
Tor Vegard er eldst i en søskenflokk på fire
som vokste opp på Mørkved i Flakstad. Da
faren bygde hus, tok han vare på alle små
og store bordender. Terje Mørkved ville
ikke kaste og brenne og la dermed inn sin
investering; de voksne hadde ikke tid til å
underholde ungene. Med bordendene kunne
de forme sine ting. Skarver laget jo
Smeden i Sund, men de kunne lage biler,
båter og andre gjenstander som hadde festet
seg på netthinnen.
Yndlingsplassen var ei lita vik hvor stillegående
båtmodeller slapp utpå - bare styrt
av pinner på en barnearmlengdes avstand.
Tor Vegards store forbilde var en båt med
en fem-ni-sabb-motor som sto plassert i
pappas sjark. Dokk-dokk-dokk-dokkdokk-dokk,
kunne man høre i flere timer.
Men plutselig en dag var det lydskifte i
81