Lofotboka -06 - værøya.no - Nyheter

sku e gjer?” Det ble ”forskjellig-studert”
for han Hauge, men det ble skomakeryrket
han etter hvert slo inn på. Krevde ikke
så mye av rå kraft. Men han malte litt i
det stille. Motivene ble det han med
skarpt blikk hadde sett og opplevd i oppveksten.
Hauge visste imidlertid at han hadde
talent, men det var ikke lett å forlate skomakeryrket.
Han måtte jo ha noe å leve
av, og kunsten var ingen sikker levevei, sa
han. Men etter noen år forsto han at det å
lappe sko ikke var noen utfordring for et
kunstnersinn. På slutten av 1940-tallet
”kasta e nål og tråd og skomakarlest og
greip malarpenselen”, som han uttrykte
det. Det angret han aldri på, og etter hvert
skulle Hauge bli en av de mest habile
kunstmalere i Nord-Norge.
Som han selv var, slik var også hans bilder.
Ekte og uspjåket, med fargekombinasjoner
som ”gjør Hauge til en av de beste
92
i Nord-Norge” – som en annen lofotkunstner
sa da vi diskuterte Hauges
bilder.
Hauge vant sitt publikum. I første
omgang ikke i hjemkommunen, men i
Sverige. Merkelig nok var det svenskene
som ”oppdaget” hans talent, som så det
store i Lofotens mektige natur og gamle
historie. Det ble utstillinger i gallerier i
Stockholm, Kiruna og Uppsala.
Noe var i emning, og interessen for bildene
hans var økende, også her hjemme.
Det ble etterspørsel. Han hadde utstillinger
i Bodø på 1970-tallet, og som nevnt
kunne folk via TV-skjermen i 1973 lære
ham enda bedre å kjenne. Jeg tror hans
store høydepunkt og anerkjennelse kom
med Festspillene i Harstad i 1975. Det
husker jeg han snakket en god del om.
Året etter døde Hauge – i 1976, og det er
faktisk snart tretti år siden. Han fikk altså