Unikum august 2020

Foto: Mugisho og Willy
egentlig ikke at jeg duger til annet, hehe. Men
det var en skummel tanke å virkelig skulle
satse på musikk og det var ikke så alt for mye
støtte å få fra venner og familie.»
Mugisho forteller videre hvordan usikkerhet
preget valget, og at det tok tid.
«Jeg trengte to friår med jobbing for å tenke
over det. Men jeg følte hele tiden at jeg
ble dratt mot musikken, så da bestemte meg
for bare å drite litt i hva alle andre sa og tok
steget fullt ut. Da begynte jeg å studere musikkdesign
på høyskolen i Kristiania. Det gikk
veldig bra, og jeg ble årets gullspire da jeg
gikk ut, og hadde platekontrakt i handa. I musikkbransjen
er ikke graden så viktig som å
være på rett sted til rett tid med de rette
folka, så jeg droppet ganske
enkelt bacheloråret og gikk
all in.»
Hvordan har det vært å
komme på innsiden av
musikkbransjen?
«Det startet veldig
bra med plateselskapet,
men etterhvert
ble samarbeidet
veldig ensidig og
jeg følte at jeg
ikke hadde makt
over mine egne
ting. Jeg fikk en
tung periode der
jeg virkelig begynte
å tvile på mitt talent
og veien jeg hadde
valgt å gå. Derfor avslutta jeg
samarbeidet mitt med Warner
Music nå i mars. Etter det så
begynte jeg å få tilbake gnisten
igjen. Nå føler jeg på en
kreativ frihet der jeg kan
gjøre det jeg vil uten at
folk skal komme og
peke og fortelle deg
hva du skal gjøre til
enhver tid.»
Mugisho tar en
pause, før han fortsetter.
«Det å være independent
artist var
blant annet det
som gjorde at jeg
hadde muligheten
til å lage den låta “Leve” sammen med Willy.
Hadde jeg hatt et plateselskap fortsatt så
hadde det garantert vært en del utfordringer
på veien. Men nå kunne vi jobbe som vi
selv ville. Sangen kunne bli produsert kjapt
og det føltes veldig bra.»
PRODUKSJONEN OG BUDSKAPET I
SANGEN “LEVE”
Mens Mugisho forteller, blir vi avbrutt av
noen korte, smell. Mugisho utbryter:
«Shit, hehe… Jeg trodde det var kinaputter
eller noe»
Vi skjønner raskt at lydene er ufarlige, men
jeg minnes på hvor privilegerte vi er i Norge,
som kan diskutere denne tematikken på
en gressplen, på Grünerløkka, en solfylt fredag.
Med kinaputter rundt gatehjørnet som
største fare. At vi slipper å ta samtalen under
tåregass og knuste ruter. Jeg fortsetter med
spørsmålene.
Hvis jeg forstår det rett, så er det du Willy
som har skrevet teksten til denne sangen, og
deretter fikk du med deg Mugi. Vil du fortelle
litt om hvordan sangen ble til?
«Jeg var jo på Black Lives Matter-demonstrasjonen
foran Stortinget sammen med 15-
eller 30 tusen andre mennesker. Det gjorde
et veldig sterkt inntrykk på meg. Dette var
like etter at George Floyd hadde blitt drept
og det var veldig mye tension i gatene. Folk
postet jo også disse svarte bildene på Instagram,
#BlackTuesday som er en kjempefin
greie, men jeg følte at jeg trengte å gjøre noe
mer. Det som falt meg mest naturlig var å
skrive noe. Så jeg begynte bare, linje for linje
nesten som et dikt, uten musikk til. Når jeg
hadde skrevet nesten det hele første verset
fikk jeg en skikkelig kraftig følelse av at “oi,
nå er jeg inne på noe skikkelig sterkt her”.
Da ringte jeg Mugi med en gang og fortalte
at jeg har fått grepet på noe og spurte om
han ville være med på det.»
Willy forteller om tiden i studio, der og friheten
som gjorde låta enkel å produsere:
«Vi gikk i studio, Mugi produserte musikken
og jeg skrev vers nummer to. Vi fant ut av
refrenget sammen, vi visste at vi ville ha det
så enkelt og tydelig som mulig. Refrenget er
hentet fra George Floyd sine siste ord, som
gir et veldig sterkt inntrykk. Hele låta ble
egentlig ferdig på én dag, med noen mindre
justeringer på dag nr 2. Alt tok egentlig veldig
kort tid.»
AUGUST 2020 UNIKUM NR 6 33