Unikum august 2020

HVORFOR HAR “LEVE” TRUF-
FET EN NERVE?
Det er unektelig at rase, BLM-tematikken,
drapet på George Floyd og andre
svarte i USA generelt, er kontroversielle
temaer som skaper splid. Også i Norge
kan det til tider være steile fronter i slike
debatter. Guttene har fortalt meg at
musikkvideoen knapt har fått negative
tilbakemeldinger, og jeg må spørre hva
de tror er årsaken til at akkurat denne
videoen har slått så an blant folk. Willy
er først ute med å svare.
«Vi er jo de eneste i Norge som virkelig
har tatt dette opp i en låt. Jeg har fått så
mange meldinger etterpå der folk sier
slikt som “tusen takk for at dere har
klart å sette ord på det alle vi har gått
rundt og følt på i så mange uker, måneder
og år”. Det er nerven vi har truffet.
Mennesker som kanskje føler at de
har manglet en stemme, og så har vi
nok også truffet en nerve hos de som
er så naive nok til å tro at i Norge er
ting så greit at vi ikke har problemer.»
Mugisho tar ordet og forteller om en
tredje årsak.
«Det finnes også de “nøytrale” som
vet at rasisme eksisterer, men som
egentlig aldri snakker om det siden
det er tabu og skummelt. Men når
man har truffet akkurat de tre grenene
i samfunnet så har man egentlig
truffet ekstremt bredt. Så og si alle.
Det var veldig givende å se at et slikt
tema faktisk kunne treffe dypt hos så
mange folk. Det trodde jeg ikke skulle
skje. At det går an å treffe Berit på
64, Ola på 18 og alle de imellom med
dette temaet er ganske sykt.»
Å VOKSE OPP SOM MINORITET I NORGE
Vi har jo gått på samme skole og hvert
med hverandre i oppveksten, men likevel
vet jeg egentlig ikke hvordan det
har vært å vokse opp som Willy og Mugisho.
Hvordan har det vært for dere å
være flyktningbarn og å vokse opp i en
familie som plutselig beveger seg fra å
være “Kongolesisk” til bli “Norsk”?
«Ja, det har vært tøft altså. Du har jo
den endeløse opplevelsen av at du aldri
er helt norsk, men så er man som
i vårt tilfelle, aldri helt kongolesisk
heller» forteller Willy, og utbroderer.
«Det hendte faktisk noen ganger da
jeg var yngre at jeg glemte at jeg var
Afrikaner og svart, jeg var bare en
gutt som alle andre. Når det skjedde
så ville det alltid dukke opp en situasjon
som minnet meg på at jeg var
annerledes igjen. Det er en veldig rar
opplevelse å kjenne på, og disse tingene
her gjelder nok veldig mange.
Mugisho nikker til det Willy sier, og
kan fortelle om problematikk rundt
usikkerheten om hvor man skal plassere
seg selv.
«Ja, du snakker jo veldig for oss begge
når det kommer til de tingene. Vi har
begge alltid vært ‘han ene svarte’, og
da dukker det alltid opp situasjoner
som minner deg på at du er svart og
ikke sånn som “alle andre”. Noe annet
som kanskje skjer er at kompiser
kommer og sier ting som “jammen
du er jo norsk”, på en måte som at
det skulle være en sykt bra ting og
et kjempestort privilegium. Da blir
spørsmålet fra meg “er det så gærnt
å være kongoleser da?” Er det så bra
å være norsk at det blir feil å være
kongoleser? Det er bare litt måten det
blir sagt på noen ganger; “du er ikke
sånn som andre svarte. Du er som
oss”, som om vi nordmenn liksom er
bedre. Men ja. Det er ikke lett å ikke
vite hvor man skal plassere seg selv.
Det blir som å være mulatt, et blandingsbarn
hvor du aldri helt kommer
til å være det ene eller det andre. Man
er alltid midt imellom. Jeg vet ikke
om jeg skal kalle Norge hjemme eller
kalle Kongo hjemme. Jeg vet ikke hva
jeg skal kalle hjemme egentlig. Det er
en veldig forvirrende tanke, i hvert
fall når man tenker grundig på det.
Hva skal jeg egentlig kalle hjem? Har
jeg egentlig et hjem? Men vi to har
hatt det fint i oppveksten altså. Det
er mange andre som har gått en mye
tyngre vei.
Til det svarer Willy
«Absolutt.»
FAMILIE, OG VIKTIGHETEN AV Å GI
BUDSKAPET VIDERE.
Vi begynner å nærme oss slutten, men
det er én ting vi ikke har snakket om
som jeg har lyst til å berøre.
I musikkvideoen deres er nesten hele
familien deres representert. Hva er årsaken
til at dere valgte å involvere familien
på den måten?
«Jeg vet ikke helt hva du tenkte Willy,
men for min del så handlet det om
den symbolikken det er å ha med seg
familien på dette. Bare det i seg selv
er sterkt. Vi er jo en ganske multikulturell
familie på veldig mange måter,
og det er andre statister som har andre
nasjonaliteter. Vi ville ikke bare
ha med svarte folk i videoen, men
ha med så mange nasjonaliteter som
mulig. Vi ville vise at dette ikke er en
låt som bare skal treffe svarte, men at
dette er en kamp vi burde ta sammen
som rasen “mennesker”. For vi er kun
én rase her på jorden.
Willy tar siste ord, og runder av med
et viktig poeng.
«Det er også en symbolikk i at det er
et stort aldersspenn i videoen. Vi har
noen veldig små unger i videoen, og
også mamma og pappa på over 60.
Det handler om å vise at dette budskapet
her må vi klare å gi videre til de
som vokser opp. Det kommer en generasjon
etter oss, så la oss ta den kampen
for å gjøre livet lettere for dem.»
AUGUST 2020 UNIKUM NR 6 35