Slægten Erichsen - Christensen, Erichsen, Thorsager, Villaume ...
Slægten Erichsen - Christensen, Erichsen, Thorsager, Villaume ...
Slægten Erichsen - Christensen, Erichsen, Thorsager, Villaume ...
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
ovenfor Førde kirke i Sunnfjord etter svigerfaren, oberstløytnant Thomas Fasting (død 1821), og overlot<br />
den i sin tur til Hjalmar <strong>Christensen</strong>s far, kaptein og amtsingeniør Michael <strong>Christensen</strong> (død 1895). Moren,<br />
Fredrikke Sophie Elster, hadde også røtter i Sunnfjord, idet hun var datter av sorenskriveren i Sunnfjord.<br />
Hun var dessuten søster av Kristian Elster d.e. Hjalmar <strong>Christensen</strong>s bror Ingolf (1872-1943) ble statsråd i<br />
Ivar Lykkes regjering.<br />
Studier, tidlig forfatterskap<br />
Etter å ha gått på skole i Bergen, hvor den senere litteraturprofessoren Gerhard Gran var blant lærerne, ble<br />
Hjalmar <strong>Christensen</strong> student i 1887. Først studerte han klassisk filologi og historie, siden jus, og ble cand.<br />
jur. i 1892. Han kom imidlertid aldri til å ha noe embete, for han var alt slått inn på veien som forfatter.<br />
<strong>Christensen</strong>s studenttid falt sammen med at en ny tid brøt inn i kulturlivet; i 1890 vant nyromantikken frem<br />
i Studentersamfundet.<br />
<strong>Christensen</strong> selv hadde alt i 1889 utgitt sin første fortelling, En frisindet. Et nutidsbillede. I 1891 kom<br />
novellesamlingen Mat blod ("Matt blod"), hvor han skildrer tidens dekadanse. Året etter forsøkte han seg<br />
med et skuespill, Loths hustru. I 1893 kom skuespillet En seirherre, som skildrer brytningene mellom det<br />
nye borgerskapet og den gamle embetsmannskonservatismen. Romanen Bastarder (1894) var et oppgjør<br />
med bohemene, mens skuespillet Folkets tjener var en satire over demokratiet. I 1895 utga han sammen<br />
med Vilhelm Dons, under pseudonymet "Adolescentulus Olsen", den satiriske diktsamlingen<br />
Rythmeskvulp, hvor de pariodierte nyromantikerne, særlig Vilhelm Krag.<br />
<strong>Christensen</strong> virket samtidig også som litteraturkritiker. I 1894 utga han Unge nordmænd, hvor han skrev<br />
om en rekke unge norske forfattere: Vilhelm Krag, Knut Hamsun, Gabriel Finne, Thomas Krag, Hans E.<br />
Kinck, Jacob Hilditsch og Hans Aanrud. Året etter, i Nordiske kunstnere, stilte han seg positiv til<br />
hjemstavnsdiktningen.<br />
Fra 1893 til 1898 var <strong>Christensen</strong> instruktør ved Christiania Theater, og i 1898 søkte han stillingen som<br />
professor i nordisk litteratur ved universitetet i Kristiania. Stillingen gikk imidlertid til hans gamle lærer<br />
Gerhard Gran. <strong>Christensen</strong> måtte derfor fortsatt leve som journalist og forfatter. Han levde et bohemliv i<br />
Kristiania sammen med venner som Carl Nærup, Nils Kjær og Sigurd Bødtker, men kunne ofte trekke seg<br />
tilbake til gården i Sunnfjord, hvor han hadde en dikterstue[3].<br />
Kulturhistoriske arbeider<br />
I årene omkring århundreskiftet arbeidet <strong>Christensen</strong> mye med nyere norsk historie. Hans yndlingsperiode<br />
var tiden mellom 1840 og 1870. I 1899, i anledning av professoratet, utga han Streiftog i Oplysningstiden<br />
og Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede. Hovedverket er imidlertid Det nittende<br />
aarhundredes kulturkamp i Norge (1905). Som motto for boken valgte han et Schweigaard-sitat: "Ikke<br />
over, hvad vi ere, men over, hvad vi kunne vorde, skulle vi være stolte." Den kritiske Schweigaard er da<br />
også <strong>Christensen</strong>s ideal for nordmennene, mens han advarer mot fanatismen i legmannskristendommen og<br />
avholdssaken. I 1902 tok <strong>Christensen</strong> doktorgraden med avhandlingen "Gustave Flaubert. En studie over<br />
fransk romantik og realisme". Litteraturkritikken ble fortsatt med Vort litterære liv (1902) og Danske<br />
digtere i nutiden (1904).<br />
Utover 1900-tallet utga <strong>Christensen</strong> en rekke romaner med kulturhistorisk innhold. De innledes av<br />
novellesamlingen Unge aar (1905) og den selvbiografiske Et liv (1909), før hans kanskje mest kjente verk,<br />
Fogedgaarden, kom i 1911. Fogedgaarden skildrer livet på en embetsmannsgård på Vestlandet gjennom<br />
perioden fra 1839 til 1890, altså omtrent den samme perioden som han før hadde skildret i sine<br />
kulturhistoriske arbeider. Brødrene (1911 skildrer 1870-årene, og Den gamle bygd (1913) og Den nye<br />
bygd (1914) skildrer industrialiseringen i tiden etter 1905. I Tuntræet (1917) og Dæmring (1918) gikk<br />
<strong>Christensen</strong> tilbake til opplysningstiden og foreningen med Danmark.<br />
______________________________________________________________________<br />
Side 187