St Franciskus menighetsblad nr 1 2016

Fastetiden – Påske
Liturgien på Askeonsdag
gir oss en
første pekepinn: Når
presten tegner askekorset
på de troendes
panner, sier han: «Kom ihu menneske at du er
støv og skal vende tilbake til støvet!» Ordene maner
oss til å være realister, til alltid å være våkne for livets
forgjengelighet. Alle ting skal forgå. Vi gleder
oss over livet, men livet i sin jordiske dimensjon tar
en dag slutt. Døden er en realitet; at vi en dag skal
dø er det eneste sikre vi vet om vårt fremtidige liv.
«Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake
til støvet.» Skal denne tanken stemme sinnet
i moll? Slettes ikke! Jo mer vi er dus med døden, jo
bedre har vi det mens vi lever. Dessuten er jo ikke
døden et stort, svart hull, som vi faller i. Døden er
bare en overgang fra den jordiske til den himmelske
tilstand.
Sannheten om vår begrensede levetid på jorden
skal også spore oss til å benytte våre talenter mer
intenst - til Guds ære og til gagn for våre medmennesker.
For vår tid til å gjøre godt er begrenset.
I fastetiden synger vi i alle kirkesamfunn hymnen:
«Se vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider.» Alle
befinner vi oss på en slik vandring - sammen med
Jesus. Vårt første veimål er Jerusalem og Golgata.
Der skal vi - som vi synger videre i hymnen -
sammen med «Herren våke», for så «den smertens
kalk å smake». Hvis vi ikke synger helt bevisstløst,
må disse ordene virke noe besynderlig på oss. Vi
skal våke sammen med Jesus, vi skal drikke smertens
kalk sammen med Jesus. Noe slikt er både
fysisk og historisk umulig, det må være et religiøst
mysterium vi står overfor. Paulus uttrykker de samme
tanker med andre ord. Han sier: «Jeg er nemlig
korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg
som lever, men Kristus som lever i meg.» (Gal. 2,
19). I Romerbrevet utdyper Paulus dette mysterium:
«Vet dere ikke at vi som er blitt viet til Kristus gjennom
dåpen, vi har fått del i hans død gjennom den.
I dåpen er vi altså døde og blitt begravet sammen
med ham??». Det er ikke et bilde Paulus her legger
frem for oss, det er en realitet og et mysterium, som
vår knøttende lille forstand aldri makter å fatte. Det
som begynte i dåpen, skal realiseres gjennom hele
Nr. 1 – 2016
livet. Vi skal hver dag korsfeste det gamle, syndige
menneske og ikle oss det nye oppstandelsesmenneske.
Dette gjelder særlig i fastetiden. Veien opp til
Jerusalem, sammen med Jesus, er altså ingen lett
vei å gå og skal heller ikke være det. Vi er kalt til å
vise solidaritet med vår Frelser, trøste ham på veien
opp til Jerusalem, til Golgata. Vel er det slik at Jesu
korsoffer ville frelst oss mennesker uansett om vi i
hele fastetiden satt foran Tv-skjermen og spiste potetgull.
Men svarer dette til våre innerste lengsler,
til vår iboende sosiale medfølelse? Kristus kaller
oss sine venner. I Getsemanes forferdelige ensomhet
appellerte Jesus til vårt vennskap med ham.
Han tryglet om litt trøst, litt medkjensle, litt empati,
men disiplenes øyne var tunge.
De bare sov og sov. Vi er kalt til å våke sammen
med ham i disse hellige fastetider.
Liturgien i fastetiden oppmuntrer oss til tre ting:
Vi skal faste, vi skal gi almisser, vi skal leve i bønn
under vår vandring sammen med Jesus opp til Golgata.
Ja vel, så vet vi hva vi skal gjøre i fastetiden mens
vi sammen med Jesus vandrer opp til Jerusalem
og Golgata. Men kan dette smertens sted være det
egentlige målet for fastetiden? Kristendommen er
jo en lys og optimistisk religion. Kristi siste mål var
jo heller ikke Golgata, men oppstandelsen fra de
døde. Så vårt endelige mål i fastetiden og resten av
livet kan heller ikke være korset, men oppstandelsen.
Det siste målet for vår vandring er altså ikke
langfredagens mørke, men oppstandelsens lys.
For- hvis vi er villig til å lide sammen med Kristus,
skal vi også oppstå til et nytt liv sammen med ham.
Vi skal få del i hans oppstandelsesliv mens vi ennå
lever på jorden, og dette oppstandelseslivet vil slå ut
i full blomst når vi forlater det jordiske liv. Dette er
et mysterium, som vi ikke kan fatte med fornuften,
bare kan gripe i troen.
Slike tanker kan gjøre oss lykkelige og glade.
Fastetiden er en lys tid, fordi vi ikke bare ser korset,
men også skimter Jesu og vår oppstandelse bak
korset.
God Påske!
p. Gregor Gryz
p. Hallvard Thomas Hole
3