Hele bladet - Fidelity

Duell i Fidelity 

Idette sommernummeret av Fidelity har vi 

prøvd å teste endel meget gode produkter i 

den litt lavere prisklassen. Dette håper vi 

interesserer både de av våre lesere som har 

store hi-fi aspirasjoner men beskjedent med tilgjengelige 

kronasjer, og ikke minst de av våre 

dedikerte high-endere som fungerer som 

"ekspert" for venner og familie. Det å dele sin 

musikkinteresse og tekniske kunnskap med 

andre, er også hjelp til selvhjelp for å holde hifi 

bransjen flytende i disse MP-3 tider. 

Vår mest kontroversielle artikkel er derimot i 

den andre enden av prisskalaen med forsidehistorien 

om "duell" mellom "verdens beste" 

transistorforsterker, Conrad-Johnson CJ350 fra USA mot "Norges beste" 

DP-A-1 konstruert av Leif Ernstsen. Jeg skal ikke røpe resultatet av duellen, 

men innser at tilhengere av begge merkene vil gi oss mye kjeft. Vi har allerede 

fått nattlige telefoner, sjikane via mail og en rekke forsøk på "styring" 

av våre synspunkter. Begge parter var forøvrig delvis med på testingen av 

eget produkt, og fikk også høre konkurrentens produkt i samme oppsett. 

Og begge mente at eget produkt var overlegent best, mens de hadde en 

rekke innvendinger mot lyden fra motparten! 

For å gjøre en lang historie kort; vi kåret en vinner basert på et enkelt 

oppsett, vår vanlige referanse. Men vi har både før og etter opplevd andre 

resultater i andre kombinasjoner. Etter vår mening er en vesentlig del av 

lydforskjellene mellom disse to forsterkerene et spørsmål om hårfine forskjeller 

i klangbalansen. Dette er forskjeller som ingen kan måle, og forskjeller 

som er innenfor normale variasjoner på markedets aller ypperste 

produkter. Hvorfor da så sterke følelser og så krigersk holdninger når det 

hele dreier seg om å ha et bedre liv med musikken? Begge de testede forsterkerene 

er faktisk helt glimrende og vel verd den høye prisen – om du 

har råd. Blomstene som stikker ut av pistolmunningen er derfor ingen tilfeldig 

dekorasjon, men en sterk oppfordring til hele bransjen om å skape 

interesse for god lyd til god musikk, ikke skremme bort potensielle kunder 

med bakvasking av andres produkter! 

Det hele dreier seg altså i betydelig grad om tilpasning både til personlig 

smak, eksisterende utstyr og møbleringen av det vanskelige lytterommet. 

Og Peter Lyngdorf demonstrerer i dette bladet nettopp temming av romakustikken 

med sine digitale forsterkere som overbeviste oss stort. Men ikke 

før var artikkelen ferdig, før vi fikk beskjed om at hele modellekolleksjonen 

skal skiftes ut. Prinsippet forblir likevel det samme, og vi besluttet derfor å 

trykke artikkelen akkurat som den ble skrevet, selv om produktene blir en 

smule forskjellige. Og rimeligere! Vi følger opp med test når disse nye 

modellene foreligger i løpet av sommeren... 

Vi hadde gledet oss til flere svenske produkter i dette nummeret, blant 

annet de velkjente Carlsson-høyttalere. Men vi glemte tydeligvis at vi skilte 

lag med Sverige i 1905! For tull og toll har forsinket kommuniksjonen med 

grannelandet slik at dette og hint må utsettes til høsten. Forøvrig har vi en 

spennende utvikling med nye lesere i både Sverige og Danmark. Forrige 

Fidelity ble distribuert i nesten 2000 eksemplarer i Sverige! Og meldingene 

er positive, også angående den mulige sprogbarrieren. (Se leserbrev) 

Neste Fidelity kommer i begynnelsen av september, men vi håper at det 

er såpass mye godt stoff i dette nr. 15 at dere har litt å hygge dere med 

også på regnværsdager. Men mest av alt håper vi i redaksjonen på en deilig 

og solfylt årstid for oss alle. 

God sommer! 

Hilsen Knut og staben i Fidelity 

www.audioforum.no 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Fax tlf. 22 44 38 12 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Jan Myrvold 

Skribenter i dette nummer: 

Petter Dale jr. 

Tore Dag Nilsen 

Stein Arne Nistad 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 

Håkon Rognlien 

Anders Rosness 

Stig Arne Skilbrei 

Roy Ervin Solstad 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Maria Andersen, AD 

Markedsnett AS, avd. Design 

tlf. 22 17 60 50, post@marked.no 

Trykk 

PDC Tangen 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50) 

Kontakt redaksjon 

fidelity@audioforum.no 

Diskusjonsforum 

www.audioforum.no 

Abonnement service: 

Milanex AS 

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo 

tlf. 23 36 19 38 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 

www.audioforum.no, fidelity@audioforum.no 

tlf. 22 17 60 50 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet 

uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne 

bestemmelse gjelder også enhver form 

for elektronisk, mekanisk eller annen type 

gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil 

bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

Innhold 

nr. 4 / 2005 

Brev til Fidelity . . . . . . . 6 

10 

Duellen: DP / C-J 

18 

Linn Sondek LP 12: Basic 

Kongen av Linn 

22 

28 

JM Lab Alto Utopia Be 

4 4/2005 

15 

34 

Luksuslyd på budsjett: 

8 integrerte forsterkere 

Creek A50i R 

B&W Nautilus 805 S 

Bransjeblikk 

46 

Godt norsk? 

44 56 

50 

Blått & rått 

Vossajazz 2005 

52 

54 

Blanda akustiske drops 

58 

60 

Livet er for kort: 

Analog eller digitalt?

Livet er for kort: 

PSB Image T45 

Jasmine EL 34-PP 

Budsjett: JPW 

68 

76 

Dynamic Precision: C1b/A1b 

80 

Enda en mening: 

Respons og Triangle 

64 92 

72 

82 

Rapport fra renseriet 

TacT/Lyngdorf: 

Rommets hersker 

Lyra Dorian 

CD referansen? 

Ed Meitner 

84 

90 

91 

Tannoy Fusion 1 

DAB sommerradio 

Neste nummer 

God sommer! 

4/2005 

94 

96 

• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • 

5

Brev til 

Lydkvalitet 

Først litt skryt.... , 

Det var faktisk bra at Audio ble borte for da fikk vi jo faktisk verdens 

beste hifi-blad med Knut Vadseth i førersetet. Dette er virkelig bra. Både 

layout og saklighetet i testene deres er bare overlegent mye bedre enn 

tilsvarende blader. 

Så mitt problem , gjorde en kjempe tabbe da jeg solgte platespilleren 

og ca. 850 plater i 94 og satset max på cd-mediet , det har medført at 

jeg nå har kjøpt samme cd’ene opptil 5 ganger ???? Og nå kommer 

snart noe medium som f.eks sacd . Jeg føler meg mildt sagt lurt , men 

brutter’n er meget fornøyd da han faktisk har fått over 300 cd’er bare i 

løpet av ett par år . 

Har hatt en C-Johson (rør) , Nachamishi oms 1 , Marantz cd 63 mk ii, 

Yba special , Yba lectuer , Cayin 251 ( med nytt zapp filter , lc clock 3 , 

med bal. ing.) og kjøpte meg nå en Meridian G 08 . Det som skjer er at 

90 % av de fleste innspillinger låter helt for jævlig.... , enten er de for 

lyse , el. for mørke el. for lite luft. Alle samle cd’er, uansett plateselskap, 

fortoner seg helt latterlig i lydkvaliteten?. 

Jeg hadde nesten aldri disse problemene for 20 år siden med Lp plater. 

Det kan være at mitt nåverende annlegg ikke er opptimalt sammensatt? 

Det er som følger Meridian G 08 , ECI 4 , Proac Future one , Sony 

777 es , Sony Ste - St 700 , Wireworld Equinox 5+++ , chapter two 

vers. 2 (bal.) , Voltex strømfilter , Harm. T. strøm kabler , Soundcare ben. 

Jeg veit at ECI 4 er noe feilplassert men dog, denne skal ut snart , 

men den er gradert opp til ECI 5. 

Ta f.eks. ett av mine favoritt band Qeen , de har nå gitt ut de samme 

cd’ene 5 ganger. Erdette for å tjene mere penger el. er det ekstreme forandringer 

på hver oppgraderinger? Platene til kompisen min høres forsatt 

helt ok ut , kanskje litt skurring , men ikke mye . 

Må jeg opp i mot Krell og rundt 300.00,- - 500.000,- for å bli fornøyd 

? 

Kanskje litt rotete skrevet dette men jeg veit at veldig mange sitter 

med den samme vonde smaken i munnen og føler seg grundig lurt av 

plateselskapene. 

Håper på ett litt mindre rotete svar.... 

musikk skal bygges ut av glede - av glede bygger man musikk 

Bjørn-R.Reinertsen 

PS: Anlegget i dag har en ca. utsalgspris på 196.000.- (Norske) kr. Har 

sittet i dag i godstolen og hørt på musikk i kun 10 t. hahahaha , oppdager 

som følger , nesten alle innspillinger før 1994 er grøtete og mye 

lavere innspillt + mye støy , kan minne litt om vanlige bånd ? 

Setter på en nyere cd og må dempe volumet halvveis og det blir som 

sagt ett mye åpnere lydbilde og jeg slipper å løpe bort til cd spilleren og 

ta ut cd,en umiddelbart. 

Glemte også å si at jeg hører mest på rock, pop, hard rock og nesten 

aldrig klassisk el. jazz selv om jeg veit at lydbildet der er mye bedre, mye 

av musikken jeg hører på er f.eks. Supertramp, Talk Talk, Alan parson, 

M.Oldfield, Live, Mannfred Mann (møkka lyd), Aha, 10 cc , Queen etc. 

alt i remastra utgaver. DS 

ECI-4 feilplassert men oppgradert til ECI5??? Du beskriver forøvrighelt 

presist det som har skjedd; de første CD-platene var lydmessig 

i hytt og pine, men senere overspillinger er gjennomgående 

mye bedre! Underveis har plateselskapene tjent noen ekstra 

millioner. Men tross fanfare for LP 12 i dette bladet, har også 

Anders funnet ut at CD KAN være bedre enn tilsvarende priset 

analogrigg. Og selv Kong Linn mener at fremtiden er digital. 

Knut V 

6 5/2004 

fidelity 

Hei! Jeg kjøper og leser fidelity sporadisk. 

Dette må ikke oppfattes som sur kritikk, men meningsytring og en 

spore til å gjøre ting bedre. Jeg ser at noen skribenter får skryt. Andre 

får kjeft. 

Jeg lar dette gå til Redaktøren. Det er der det hører hjemme.Først til 

selve språket. Eller språkene vi har å slite med her på berget. 

For meg er NYNORSK tungt og knotete. Jeg ser ingen grunn til at 

fidelity må oppfylle noen nynorskandel. Til det er bladet for lite. I nummer 

13 var det faktisk to artikler på nynorsk. To for mye. 

Med referanse til "audiophile.no" skrevet av Arve: 

NYNORSK 

Det går ikkje an for meg å la vere å utfordre redaktør Knut om synet 

han har på nynorsk. Dette fordi eg og fleire har merka nøling til å ta 

inn stoff på nynorsk. Han er ikkje åleine om dette, og eg har sjølv opplevd 

då eg skreiv for Puls HiFi på 80-talet at ein artikkel eg skreiv på 

forunderleg vis hadde endra målføre då han kom på trykk, utan at eg 

hadde vorte rådspurt.. 

Knut har aldri gjort slikt. Han fortel at tilhøvet han har som redaktør 

til nynorsken er pragmatisk, og at han ikkje legg sterke føringar på 

språkvalet, så lenge det ikkje går ut over dei kommersielle sidene. 

Fidelity treng inntekter, så om nynorsk fører til mindre salstal, må han 

ta omsyn til dette. Personleg tykkjerKnutat nynorsk fungerer godt, 

utan at han tenkjer så mykje over det når han les. Elles er han ikkje 

framand for tanken om å ta inn artiklar på svensk og dansk. Dei fleste 

nordmenn klarer godt å lese desse språka, og det kunne også vere 

interessant å gje respons på denne måten til dei mange lesarane 

avFidelity i desse landa. 

Redaktøren sier han synes nynorsk fungerer godt. Om jeg sier at 

jeg kommer til å vurdere språket i fidelity før jeg kjøper det, så vil kanskje 

redaktøren vurdere om han bør elller må ha en nynorskprofil? 

Til redaktørens eget språk og måten han noen ganger uttrykker seg: 

I HiFi verdenen er vi vant til overdrivelser. Den minste forskjell 

beskrives som enorm. Språket og seriøsiteten ville blitt bedre om en 

holdt seg litt mer til de faktiske forhold. En forskjell på 0.1 dB må ikke 

beskrives som enorm. Eller ved hjelp av langt kraftigere uttrykk. 

Eller som du skriver i første avsnitt på side 28 i fidelity nummer 13: 

"...og samtidig ubesværede dynamiske kontrasten som aldri blir 

svekket mellom DC og lys." En ting er selve teksten. Hva betyr den 

ubesværede dynamiske kontrasten? Du må da i det minste forstå at 

det er "uendelig" langt fra DC til hørbare frekvenser. Og like "uendelig" 

fra der vi ikke hører eller aner noe lyd og til lys. Se slike ting i forhold 

til hverandre. 

DC har intet med lyd å gjøre. Ikke lys heller. 

Når jeg leser slikt begynner jeg å lure på hva som egentlig skal 

beskrives eller formidles. Eller er det slik at overdrivelser må til for å få 

oppmerksomhet? 

Når språket består av overdrivelser og ubegripeligheter blir jeg ikke 

fristet til å lese videre. 

Selve bladet er flott! En produksjon og layout som er på høyde med 

det beste. Men språket. 

Med hilsen, 

Hans Kise 

Den første setningen din sier vel det meste? Jeg står for hvert ord 

i intervjuet og kan ikke skjønne dine problemer med å oppfatte 

meningen bak mine riksmålsord. Glad for at du liker produksjon 

og layout, men en pen fasade uten innhold er ikke mitt mål! DC 

står for “Direct Current” og betyr for de fleste av oss et nullpunkt 

i frekvensgangen. 

Knut V

Anbefaling av kabler til Halo 

Hei Knut Vadseth. Jeg lurer på om du kan komme med en kabel anbefaling 

til mitt oppsett. Er på jakt etter balanserte kabler mellom 

Parasound Halo C2 og 

Halo A51. Bruker idag billige Monster rca kabler og har hørt at det er 

mye å "hente" ved å gå over til xlr kabler. 

Har lest dine tester av produktene, og håper du kan anbefale en 

kabel der jeg ikke kan "gå feil". Bor litt grisgrent til, slik at jeg ikke får 

testet så mye selv. Kan nevne at høyttalerne i oppsettet er B&W cdm9 

foran og cdm7 bak. Bruker Monster høyttalerkabler, kanskje du har et 

tips på den fronten også? Takker så mye på forhånd 

Hilsen ivrig Fidelityleser , Tore Hamre 

Jeg ville prøve Kimber i så høy prisklasse som du måtte ta deg 

råd til. Knut 

Nye MC pickuper fra Ortofon - Rondo 

Ortofon lanserer nå en ny serie med MC-pickuper; Rondo. Denne serien 

vil erstatte MC Supreme-serien. 

Modellene er: 

Rondo Red kr 2.995,-. Naken eliptisk slipning 

Rondo Blue kr 4.295,-. Naken Fritz Gyger 70 slipning. 

Rondo Bronze kr 5.495,-. Naken Fritz Gyger 80 slipning 

Rondo-serien har vært under uvikling I mer enn to år, Ortofon har 

brukt et lyttepanel under utviklingen som blant annet har bestått av 

musikere fra Vienna Philharmonic Orchestra. Rondo-serien skal iflg lyttepanelet 

ha en storslått og fyldig klang, Rondo Blue og Bronze har 

med sine skarpere slipninger lagt med mer vekt på detaljene i gjengivelsen 

av f.eks store orkesterverk. 

mvh, Mono AS, Christian Åkre 

T-amp Sonic Impact 

Hei Knut! Sender et lite bilde av min siste anskaffelse. Dette er en liten 

sensasjon. Liten er den, men stort spiller den. 

Elektronikken koster USD 29 !!! Kassa er spesiallaget og koster noe 

mer. Hvis dere har lyst til å teste, så bare si i fra. WWW.tnt-audio.com 

har en artikkel om den. Mvh Stein Uhnger 

Kabler 

Hei Knut. Vi i OAS hadde en seanse hos Norsk Lyd og Bilde 

for en stund siden. Mannen bak Ecosse var til stede og understrekte 

nødvendigheten av å bruke samme type kabel gjennom hele systemet 

(uansett kabelmerke). Leste for en tid tilbake en artikkel i HiFi+ hvor 

det ble påstått det samme (med unntak av kabel for platespiller). HiFi 

+ har også poengtert bruk av samme type strømkabel på alle komponenter 

fremfor miks og match. 

Hadde vært morsomt om dere kunne gjort en test på dette en gang. 

Virker på meg som mange mikser og matcher kabler med ulik filosofi i 

samme kjede. MVH, André Fosse 

Hallo:Jeg hadde vel sagt det samme om jeg levde av kabelsalg! 

Mine/våre erfaringer er ikke helt samsvarende på samme måte 

som valg av ulike CD-spillere, forforsterker og effektfortserker 

fungerer bra/best for de fleste av oss. Knut

Gode råd til en gammel hi fi entusiast 

Hei! Håper du har det bra og at virksomheten går strykende! 

Hi Fi interessen min har lagt brakk siden 1998. Det er jo nesten synd 

og si det. Før den tid var jeg det vi kaller en hi fi nerd, der jeg allerede 

i 1975 var tatt av basillen. Blant annet sammen med Kjell 

Nygård i Grimstad (B&W). 

I 1998 hadde jeg Electrocompaniet AW 250R koblet til Gradient 

Sub, Electrocompaniet AW 120R koblet til Quad ELS -63, 

Electrocompaniet EMC1 CD spiller (uten upsampling), 

Electrocompaniet EW 4.7 preamp, en demontert Micro Seiki 

RX/RY1500 med Mørch DP-6 Gold pickup arm. 

Høsten 1998 ble Quad høytalerne solgt og byttet ut med et sett 

Dynabel Euforia. AW 250R forsterkeren ble også solgt. Vi flyttet 

isamme periode til et lite restaurert sørlandshus, og min gamleentusiasme 

for raske båter blomstret opp. En meeeget meeeget dyr 

hobby, men o så skøy! Resultatet ble at anlegget ble stående ubrukt 

i lange perioder. Det ble til at vi satt i stua i første etasje for å høre 

på musikk over vårt kompaktanlegg. Tilslutt ble også EW 120R & EW 

4.7 solgt. O besvikelse. 

Paradokset er at jeg arbeider med å organisere musikk hele året, 

og hører på pop, rock, jazz, punk, elektronika, sould, rnb, metall, reggea, 

etc. hver dag. Jobben min tilsier å følge med på alt som foregår 

innenfor nevnte genre, og jeg går vel gjennom 3.000 titlerårlig. Ut 

fra et arbeidsmiljøsynspunkt burde jo stereoanlegget stå i stil med 

antall timer og titler man er gjennom! 

Hi Fi foten har nå omsider begynt å bevege seg igjen, og jeg brenner 

nå for å oppdatere anlegget til nye høyder. Siden jeg har vært 

borte fra dette i flere år, så trenger jeg sårt noen råd og vink. Dette 

er jo jobben min så er jeg villig til å investere en del penger i utstyr. 

Bedre å kjøpe et anlegg med fremtiden for seg, enn noe man bytter 

ut etter 2 år… 

Etter det jeg har forstått så trenger Dynabel Euforia en del effekt 

for å spille nøytralt og oppløst. Jeg er villig til å investere kr. 

50.000,- -100.000,- til et forsterkersett. 

Etter det jeg har forstått så har Dynabel Euforia sine klare fordeler 

og begrensninger. Hva ligger begrensningene i? Burde man selge 

høytalerne og kjøpe f.eks et nyere og mer velbalansert sett av et 

annet fabrikat? 

Ja dette var mye på en gang, men ethvert svar tas imot med takk! 

MVH, 

Toffen Gunnufsen, Lillesand 

I tillegg til dette lange brevet har du ramset opp det meste av det 

beste på markedet. Beholder du de utmerkede Dynabel, så anbefaler 

jeg Krell 400 integrerte eller DP “light” som vi skriver om i dette 

bladet. Begge har bra med trøkk i mellombassen der Euforiane er 

litt for slanke. Din EC CD-spiller er utmerket også uten oppsampling, 

men en brukt EC DAC koster ikke særlig mer enn oppgraderingen 

og gir deg ekstra fleksibilitet.Forøvrig er dette feltet så åpent, at det 

er aldeles umulig å komme med fornuftige forslag. Jo mer du vet 

om hi-fi, jo vanskeligere er det å være skråsikker... 

mvh. Knut V 

Heisann 

Jeg lurte på om du kunne forklare noe for meg? Dette er jo forvirrende 

for mitt eget vedkommende, i hvert fall, og pga. du er såpass godt kjent 

med DP, kunne du kanskje være så snill å opplyse meg? Jeg har stilt et 

spørsmål til mange DP eiere gjennom tiden-"hva er det egentlig som 

gjør en DP forsterker til et fantastisk produkt, dvs. en som konkurrerer 

med alle verdens beste forsterkere?", og aldri motatt et saklig svar. Jeg 

får stort sett "blank expressions". Hva er det som hever DP langt over 

gjennomsnittet? mvh, Peter 

Du kunne lese min test av A-1 i Audio 60, eller lese testen til Jan i 

dette nummer. Han har jo også et par C-J rørforsterkere som han 

har kjøpt av deg, så han burde være noenlunde uhildet. KV 

8 4/2005 

Steen Duelund er død! 

Det er med stor sorg vi hører fra Danmark at 

den fargerike og visjonære hi-fi konstruktør og 

debattant Steen Duelund er død. Vi i Norge 

kjenner Steen fra nettstedet hifisentralen.no hvor 

han var usedvanlig aktiv med lange teoretiske og 

praktiske debattinnlegg. Mange kjenner han også 

fra Håkon Rognliens artikkel i Fidelity nr. 3. 

Vi lyser fred over hans minne. 

Redaksjonen i Fidelity 

Signalkabel versus høyttalerkabel 

Hei! Jeg har med interesse lest deres diverse kabeltester. I den 

forbindelse har jeg noen funderinger som muligens kan være av interesse 

for flere av Fidelitys lesere: Hvilken kabel har størst påvirkning på 

lyden; høyttalerkabelen eller signalkabelen? Denne problemstillingen 

er aktuell for meg da jeg er i ferd med å restaurere noen gamle LC 

Audio monoblokker som skal forsyne noen ende eldre Quad ELS63. 

Jeg har altså muligheten til å for eksempel benytte et minimum av 

høyttalerkabel til fordel for en lengre signalkabel, eller omvendt. Et fornuftig 

testoppsett kunne se ut som følger: Et for Fidelityredaksjonen 

kjent stereoanlegg med monoblokker, samt et dobbelt sett (kort + 

lang, og lang +kort) med tilsvarende kjente kabler. Her kunne det også 

være interessant å se på forskjellen mellom veldig dyre og oppnåelige 

kabler. Tar dere utfordingen? 

Vennlig Hilsen 

Gorm Sverre Bruland 

Nei! Dette er useriøst da forholdet forandrer seg hele tiden i forhold 

til både elektronikk og kabler. Selvsagt er det interessant for 

deg og ditt aktuelle utstyr, men et slikt forsøk vil neppe være 

annet en indisier i forhold til andre kabler og elektronikk. Våre 

egne praktiske erfaringer går begge veier! Men skriv gjerne til 

oss om dine erfaringer som vi da deler med alle andre. 

Knut 

Hei! Mange takk for usedvanlig raskt svar. 

Kan jeg tolke ditt svar dit at en hver kabeltest ytterst sett bare er 

relevant i det oppsettet det er testet? Uansett, jeg får forske på egenhånd. 

Med vennlig hilsen 

Gorm Sverre Bruland

Att läsa Norska 

Hej Knut och Fidelity. 

Det var med en viss tveksamhet jag köpte 4 nummer av Fidelity på 

HIFI mässan i Sollentuna. Tveksamt därför att jag försökt läsa tidningar 

från andra Nordiska länder tidigare och det har inte gått så bra. När 

jag nu fick möjlighet att bläddra i tidningen så insåg jag direkt att 

den här tidningen är så bra att jag kände mej tvungen att göra ett försök 

att läsa den. 

Och tro mej eller ej, men att läsa på Norska är inga som helst problem. 

Så nu har jag köpt samtliga nummer som utkommit samt tecknat 

ett årsabonnemang. 

Hälsningar Björn Öster Sollentuna Sverige 

PS! Ett tips kan vara att skapa en flik på "webben" där man gå in 

och får vissa Norska ord förklarade. Man skriver in ett ord som sedan 

förklaras och som därefter ingår i en ordlista som på dessa sätt byggs 

upp av läsarnas frågor. Denna ordlista kan/bör också tryckas i tidningen 

om det nu blir några frågor. 

Tilbud !!! Danmark 

Hej. Jeg er meget imponeret af jeres blad. Det er dog surt, at jeg på 

jeres hjemmeside skal læse at svenskerne (!!!) skal have et specielt 

tilbud. Som om de ikke har blade nok. 

Næe, det er os her i DK der mangler udvalg. Vi har kun High 

Fidelity, som bestemt ikke kan siges at blive bedre. 

Så derfor, kære broderfolk, kunne jeg tænke mig at læse på jeres 

hjemmeside: NYT NYT SPECIELT TILBUD TIL DANMARK 

Med venlig hilsen 

Søren Bo 

Hei Søren! Problemet er at den knøttlille staben i denne pølsebua 

vår bruker alle krefter på å lage blad. Vi har mye ugjort av andre 

ting, men har såvidt begynt å tenke på å selge mer i Sverige etter 

strålende mottagelse på high-end messa. Vi håper snart å få tid til 

å tenke ut gode tilbud som kan føre til mersalg også i Danmark. 

Takk! KV 

Kan dere teste Denon AVC-A1XV på 2 

kanals stereo? 

Hei! Først vil jeg takke for et blad som har åpnet øynene mine for kvalitet 

og revitalisert min interesse for Hi-Fi og god lyd. Etter å ha kjøpt 3 

blader i løssalg innser jeg snart at jeg må begynne å abonnere... 

Etter å ha lest Lyd & Bilde og til dels DVD og Hjemmekino en del, 

plukket jeg opp deres blad. Du verden hvilken åpenbaring det var! 

Kan ikke se at dere har brukt mye spalteplass på integrerte hjemmekinoforsterkere 

(kanskje en grunn til det?).Kjøpte for noen måneder 

siden Denon AVC-A1XV da min største prioritet er hjemmekino med 

skikkelig "trøkk". Men i den senere tid har musikkinteressen min blusset 

stadig mer opp (noe deres blad er svært medansvarlig for). Men 

hvor god er egentlig forsterkeren på 2 kanals stereo? Den kan biampes 

og mangler ikke på kraften ihvertfall. Det hadde vært veldig 

interessant å lese deres vurderinger av denne. Hva slags elektronikk 

kan forsvares til å matche den med hensyn til cd spiller, høytalere og 

kabler. Er den bra nok til å brukes med Dali Helicon 800w for eksempel 

eller bedre? Representerer den disse forsterkernes inntog i seriøs 2 

kanals stereo? 

Eller er det å banne i "kjerka"? 

Vennlig Hilsen 

Per Arne Magnussen 

Så langt har multikanalreceivere vært skuffende dårlige i stereo. 

Men det skjer noe hele tiden og de siste produktene vi har evaluert, 

virker veldig løvende. Se neste Fidelity! 

mvh. Knut V

Conrad –Johnson Premier 350: 

Det skulle blitt en fest å skrive om denne 

fremragende amerikanske 350 watteren 

som til en relativt moderat pris er en av 

de "beste" på markedet vurdert utfra 

en rekke kriterier- både hi-fi tekniske og musikalske. 

Likevel er det et skår i gleden at importøren 

av Premier 350 i temmelig umusikalske 

vendinger har valgt å markedsføre denne forsterkeren 

på billigste politiske nivå ved å bruke 

mer krefter og ordgyteri på å å dumme ut eventuelle 

konkurrenter, enn om å demonstrere 

10 

Flower Power! 

Denne transistorforsterkeren fra en av verdens mest 

anerkjente rørspesialister, har oksens krefter og 

sommerfuglens lekende letthet; en jordnær drømmer 

med et rom som Melkeveien... 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

4/2005 

denne amerikanske forsterkers opplagte kvaliteter. 

Desto verre er det selvfølgelig at den opplagte 

"konkurrenten" er den norske forsterkeren 

DP A-1 som til omtrent samme pris langt på vei 

dominerer det lille norske markedet "på grunn 

av halvkorrupte norske hi-fi journalister", for å 

gjengi kortversjonen av flere ulike skriftlige og 

muntlige påstander fra samme hold. 

Denne skjærende disharmoniske "duellen" 

toppet seg på høstens high-end messe i Horten, 

hvor CJ-importøren fikk låne en DP A-1 av et 

medlem av Oslo Audio Society for en "shootout" 

med importørens eget høyttalermerke, forforsterker, 

CD-spiller og kabler. Totalt useriøst 

uansett, selvfølgelig, men resultatet ble enda 

verre enn man kunne frykte. Begge forsterkerene 

låt så sinnsykt dårlig med 

Avalonhøyttalerne i det aktuelle rommet, at 

publikum løp skrikende ut for å trøste seg med 

godlyden fra en ghettoblazer fra Elkjøp! 

Akkurat hva en hardt presset hi-fi bransje trenger 

av positive tiltak....

Duell! 

På High-End messa i Horten, 

ble det utlyst en mye omtalt 

“duell” mellom DP og C-J. 

Det låt i begge tilfeller tragisk 

dårlig. I Fidelity sitt referanseanlegg 

låt heldigvis begge 

aldeles glimrende! Men hvem 

er “best”? 

Dynamic Precision 

mot Conrad-Johnson 

Uansett var scenarioet trukket opp; hvem var 

"best" av C-J eller DP? Fidelity ble tross mange 

beskyldninger om generell partiskhet når det 

gjelder norske produkter og særlig partiskhet 

når det gjelder Dynamic Precision, lovet en forsterker 

til test umiddelbart etter messa. Ganske 

sporty, faktisk, om importør Peter Djordjevic tror 

på sine egne utsagn. 

Så skjedde det nærmest katastrofale at for- 

4/2005 

11

sterkeren etter noen dagers oppvarming bare 

fungerte på den ene kanalen. På den andre var 

sikringene gått. Det hadde jomen gått hardt for 

seg der nede i Vestfold? Eller... 

Jeg rakk å høre litt på klangbalansen i mono 

bare for å registrere at denne var temmelig lik 

tidligere rørforsterkere fra samme firma. Øvre 

mellomtone og diskant var lett og luftig som en 

pastoral akvarell, men bassen var fastere og 

gikk dypere enn noen av de tidligere rørforsterkerne. 

Så bra! Jeg skrev et lite innlegg på Hi-Fi 

sentralen for å roe gemyttene. Her påpekte jeg 

det innlysende at vi faktisk hadde å gjøre med 

to førsteklasses forsterkere med en noe ulik 

klangkarakteristikk. Og fikk kjeft fra BEGGE leire 

om at innlegget tydet på at jeg alt hadde valgt 

side..... 

12 

4/2005 

Ubalansert 

Umiddelbart etter fikk jeg tak i riktige sikringer 

som ble behørig skiftet på den stumme kanalen. 

Så fyrte jeg opp igjen. Det smalt høyt, og den 

vanligvis kostbare lukten av brent plast og svidd 

metall druknet den til da så hyggelige granlukten 

fra det nyss oppsatte juletreet. 

Forsterkeren måtte sendes til USA for reparasjon 

, men importøren ordnet både henting og 

tilbakelevering. Siden jeg allerede har røpet at 

dette er en MEGET god forsterker, tillater jeg 

meg å komme med litt malurt når vi sammen 

venter på å få forsterkeren tilbake: 

Det noe spesielle med denne 350 watts transistorforsterkeren, 

er at den ikke tar balansert 

linjesignal, men kun ubalanserte phono-kontakter. 

Nesten alle andre forsterkere i denne pris- 

klassen, i hvert fall når det gjelder transistor 

variantene, har enkel omkobling for både single 

ended og XLR balansert. Jeg vil ikke påstå at 

XLR nødvendigvis er "bedre", men balanserte 

kabler er uansett mer solide i tillegg til at man 

ikke like lett kan ødelegge forsterkeren med litt 

uvøren oppkobling ved at jordforbindelsen alltid 

kobles inn før signal. En gjennomført balansert 

signalvei vil også kunne gi et enda bedre signal/ 

støyforhold, men man må også godta argumentene 

om at de ekstra omkostningene til ekte 

balansert signalvei, kan gjøre bedre nytte med 

bedre komponenter på enklere elektriske løsninger. 

Terminaler 

Den andre noe tvilsomme tekniske løsningen, er

den ekstremt tette koblingen mellom høyttalerutgangene. 

Disse står så tett at større skotyper 

på typisk high-end kabler meget lett kommer 

borti hverandre. Riktignok er det montert en 

slags stag mellom disse som man skulle tro ville 

skille mulighetene for kortslutning. Det er bare 

det at denne pinnen er av ledende metall og 

går til chassisjord. Kommer du borti disse med 

større høyttalersko, så kortslutter du forsterkeren 

og sikringene går. I beste fall! 

Jeg ser ikke helt bort fra at mine Transparent 

kabelsko (i sin tid levert av nettopp Audiofreaks) 

kan være medskyldig i kortslutningen som ikke 

stoppet med de mekaniske sikringene, men tok 

med seg flere transistorer. Det indikerer at her 

er lite med sedvanlige elektroniske sikringsløp 

som gjør jobben like bra som jeg er vant til fra 

Krell og DP som tåler betydelig mer 

juling og feilbruk. Om da dette skulle 

være noe stort poeng. Slår man av 

strømmen ved all oppkobling og dobbelstjekker 

alle kontakter, så er jo ikke 

dette noe problem... 

Fidelity har i det siste opplevd store 

forbedringer med dedikerte "highend" 

strømkabler som opplagt kan 

bety mye for lyden. Conrad-Johnson 

benytter en spesiell type 30A kabel 

som vi ikke har fått tak i fra kabelspesialistene. 

Vi var derfor tvunget til å 

benytte den medfølgende standard 

kablene på alle tester, men koblet 

denne opp i Thor kontrollboksen til Nordost i 

det komplette Valhalla kabelsystemet vi omtalte 

i forrige blad. (Heller ikke Dynamic Precisison DP 

A-1 kunne forøvrig skiftes da denne kabelen 

også er av en spesiell type chassiskontakt.) 

Rørforsterker med transistorer? 

Ved å skru av lokket på C-J Premier 350, dukket 

det opp et interiør som mer likner på en typisk 

rørforsterker enn på de fleste transistorkonstruksjoner 

jeg har sett. Det hele ser en smule kaotisk 

ut, men kvaliteten på komponentene- også 

den 80.000uF strømforsyningen- virker å være 

av topp kvalitet og med 10 parallelle utgangstransistorer 

pr. kanal. En mild, men uansett helt 

uventet "rørbrum" fra høyttalerne, var heldigvis 

ikke hørbar under avspilling. Typisk rør! Derimot 

var det lett å glede seg over et enkelt, men ganske 

elegant design. Den tunge boksen var likevel 

vanskelig å bære på grunn av ujevn balanse 

og de skarpe kjøleribbene på den tyngste venstre 

side. 

Sammenliknet med den omtrent likt prisede 

DP A-1 forsterkeren, vil jeg bare innrømme at 

selve designuttrykket med den elegante frontplaten-selv 

om den utvilsomt er enklere og 

rimeligere å produsere- etter min mening virker 

vel så elegant som A-1 i finstua. Selv om Leif 

Ertnstsen også er en stabeis- han med kun 

balanserte innganger på sin DP A-1 forsterkerså 

vil jeg uansett hevde at førsteinntrykket av 

byggkvalitet, terminaler og sikringskretser går i 

betydelig favør av vår hjemlige produsent. At 

den amerikanske forsterkeren kortsluttet kan 

være testerens feil. At virkningen av denne feilen 

førte til en større reparasjon i USA, er uansett 

ikke noe særlig godt salgsargument- dette 

selv om servicen er upåklagelig. 

Jeg vet ikke hvor mye denne mekaniske soliditeten 

og den elektriske stabiliteten med utvilsomt 

glimrende sikringskretser har vært med på 

nylig å selge inn et betydelig antall DP A-1 

Signatur til bl.a. Abbey Road Studios og 

Danmarks Radio, men det har neppe vært noen 

ulempe. 

Men hva så med med det viktigste. Hva med 

lyden? 

Rørlyd og enda mer rørlyd 

Mens konstruktør Leif Ernsten har sin bakgrunn 

fra Tandberg radiofabrikk som tidlige utviklet 

transistorradioen til stadig større separate tran- 

sistor effektforsterkere, har firmaet Conrad- 

Johnson basert seg på rørteknologi i mer enn 

30 år. Riktignok har de lenge hatt en "billigserie" 

gående med transistorer, men 350 watteren 

er den første med prestisjenavnet "Premier" 

foran. Ikke bare det, de avslutter også produksjonen 

av sin rørforsterker i noenlunde samme 

prisklasse da de hevder at transistorversjonen er 

både kraftigere og lydmessig bedre på de fleste 

punkter. Og at den låter "rør" på alle områder 

enn i bassen som til gjengjeld er strammet opp 

og mye bedre enn tilsvarende rørforsterker. 

Når vi så beskriver den ene av duellantene 

som betydelig mørkere enn den andre og med 

definitivt bedre "kropp" og klart tyngre klangbalanse 

med en litt mer tilbakelent øvre 

mellomtone og diskant, så skjønner alle hvem 

jeg mener. Når vi samtidig mener at den mørke 

klangbalansen demper opplevelsen av lynkjappe 

transienter og en frivol overtonestruktur, men 

samtidig får felerekka til å låte langt mer av 

naturlig mellomtone med lyden av harpiks og 

grisetarmer, så begriper vel alle at jeg snakker 

om forsterkeren fra den kjente rørprodusenten 

Conrad-Johnson? Men det gjør jeg altså ikke! 

Det er faktisk DP som låter mest "rør"- på godt 

og ondt. 

Klangbalanse 

DP har en betydelig mørkere klangbalanse og 

en mer typisk "rørlyd" enn Premier 350. 

Dessverre har den også en litt mindre eksponert 

romfølelse, selv om dette parametret forandrer 

seg- som så mye annet- med ulike høyttalere og 

kabler. Men tendensen er uansett den samme: 

Selv om internasjonale testere berømmer 

Conrad-Johnson Premier 350 for sin røraktige 

klangbalanse med en litt sonor og musikalsk 

varme, så oppleves amerikaneren klart lyseremen 

også mer sprudlende- enn sin norske konkurrent. 

Selv om C-J ikke er like stram og kontrollert 

i bassområdet som DP, har den amerikanske 

forsterkeren en usedvanlig "slam" helt 

der nede i dypet som kanskje ikke er ultra kontrollert, 

men gir en Krell-aktig superbass som 

treffer deg uventet tøfft i mellomgulvet. Og som 

altså går uventet dypt om høyttalerne dine makter 

presset. 

Selv om her ikke er like flott "kropp" og 

stemmefundament oppover mot diskantområdet 

som på DP A-1, så flyter det hele lekende lett, 

luftig og uanstrengt uten antydninger til stress 

4/2005 

13

og hardhet. At Leif Ernstsen har en særdeles 

nøktern og kontrollert mellomtone og diskant, 

har jeg stort sett opplevd som en fordel for å 

unngå unødvendig mye støy og skitt fra kabler, 

domer og dårlige innspillinger. Conrad-Johnson 

har vært dristigere og slipper opp mer oppovermen 

uten at lyden låter hardere eller mer forvrengt 

av den grunn!!!! 

Sibilanter 

Jeg hadde uansett forventet større problemer 

med sibilanter fra typiske popopptak, men CJ 

350 oppløser denne s-lyden så kjapt og uforvrengt 

at det faktisk låter helt flott selv på mindre 

bra opptak! Her må også en eksepsjonell 

oppløsning og ekstrem hurtighet være noe av 

forklaringen, selv om jeg også regner DP som 

ekstremt bra på disse parametre. Jeg har også 

regnet diskantområdet på DP A-1 som meget 

glatt, finkornet og oppløst. Mange synes det 

kan bli for "lite" diskant. Det tar jeg som et 

godt tegn på nesten alt hi-fi ustyr om det samtidig 

oppleves tilstrekkelig oppløst og luftig. De 

nye superdiskantene avslører flisete diskant 

nådeløst. 

Også på dette området har DP tydelig litt mer 

kontroll. Og det må innrømmes at den amerikanske 

forsterkeren lettere låt noe mer tynt og 

flisete i toppen. 

Likevel er jeg imponert over hvor lite problem 

det er med den litt mer agressive toppen på C-J 

samtidig som den hadde en festlig "gøy"faktor 

på de fleste opptak. Igjen var det snakk om litt 

mer liv og moro med bare forsiktig reduksjon av 

kontrollen i forhold til den mer disiplinerte DP. 

Liv og rom 

Den lysere (men slett ikke lyse) klangbalansen 

på Premier 350, vil langt på vei kunne tilpasses 

ulik smak og behag i forhold til for eksempel DP 

A-1 med kabler, høyttalere og signalkilde. Det 

som oppleves som en helt eksepsjonell oppløsning, 

er erfaringsmessig også mye et resultat av 

en lysere klangbalanse. Lystklingende kompo- 

14 

4/2005 

Peter Djordjevic fra Audiofreaks. 

nenter gir gjerne en illusjon av større oppløsning 

og detaljering. Det gjør forsåvidt også mye forvrengning 

i øvre mellomtone. Tenk deg hvor 

mye "klarere" en dårlig mellombølgeradio låter 

når du stiller inn stasjonene upresist slik at forvrengningen 

øker dramatisk. 

Likevel er totallyden fra denne amerikanske 

"rør" transistorforsterkeren langt fra noen billige 

triks for å imponere lytteren. For selv om 

klangbalansen ikke var like "perfekt" i alle 

sammenheng, var det konsekvent et utrolig liv 

med mye ekstra moro- særlig i øvre mellomtone- 

som krydret musikken på en fabelaktig 

engasjerende måte. Og altså uten at lyden ble 

mer stresset eller avslørte større feil og forvrengning 

enn vanlig. Snarere tvert imot! 

Samtidig var akustikken fra opptaket sylskarpt 

trukket opp bak aktørene i et fenomenalt rom 

som forandret seg tydelig fra opptak til opptak, 

men alltid med tydeligere romopplevelse enn 

på DP og andre forsterkere jeg har prøvd. Her 

var også den sedvanlige separasjon av artister 

fra omgivelsene i dybde og bredde som jeg ikke 

har hørt bedre i stua med Respons høyttalerne. 

Dette rommet var også alltid godt tilbaketrukket 

med usedvanlig dybde. DP har en litt 

grunnere 3D-gjengivelse, men har til 

gjengjeld en frapperende evne til 

også å fylle rommet FORAN høyttalerne 

ved visse opptak. 

Matching 

Det må innrømmes at den amerikanske 

forsterkeren trivdes bedre 

sammen med vår referanse 

CDspiller/forforsterker fra Krell enn 

DP’en, mens den nye aktive forforsterkeren 

fra DP var en betydelig 

bedre kombinasjon for A-1 med 

generelt mer "krutt" og uventet 

mye mindre støy og forvregning 

rundt 1000 hz området. En noe 

uheldige interaksjonen med 

DP/Krell- en slags lydknute i mellom- 

tonen – har vi ikke vært plaget av tidligere, men 

det ble altså eksponert under denne særdeles 

krevende utprøvingen av utvilsomt to av verdens 

bedre forsterkere. De nye Valhalla kablene 

i referanseanlegget vil nok gi oss enda flere 

problemer ved at de avslører flere tidligere 

uhørte feil! 

Forøvrig må begge forsterkere berømmes for 

eksepsjonell kontroll og usedvanlig lav forvregning 

og mangel på "overeksponering" hvor 

lyden lett låter stresset og som knust glass i 

sterke partier, særlig i mellomtoneområdet hvor 

vi hører best. Det er både min og testpanelets 

oppfatning at DP har enestående kontroll, og at 

DP oppviser enda mer kraft og trøkk i nederste 

halvdel av frekvensområdet, men at den samtidig 

blir litt for tilbakelent og forsiktig der C-J 

lekende lett slår ut med håret. Spørsmålet blir 

neppe hvilken forsterker som ER best, mer om 

hvem vi LIKER best i det eksisterende anlegget. 

Krell KPS sc 

Siden vi ikke hadde fått noen egnet forforsterker 

fra Conrad-Johnsen (selv om de lager noen av 

verdens mest anerkjente rør pre), så valgte vi å 

utføre de fleste sammenlikninger med vårt standard 

referanseutstyr Valhalla kabler, Krell CD/pre 

og Respons Grande høyttalere. Vi vil påpeke at 

både Krell og Respons er heller mørke i klangbalansen, 

noe som slett ikke er noen ulempe for 

den mer lystklingende Conrad-Johnson. 

Dette tar ikke bort noe av begeistringen for 

den amerikanske forsterkeren, men fremhever at 

matching er alfa-omega med hi-fi. DP A-1 kom 

også noe bedre til sin rett med en noe strammere 

og mer lystklingende høyttaler som Dali 

Euphonia MS-5. Uventet nok vil jeg på bakgrunn 

av ulike erfaringer ved denne langvarige 

"duellen" også tro at den norske forsterkeren 

vil være mer tilpasset typiske amerikanske høyttaler 

som Wilson og Montana. 

Djevelens advokater? 

Jeg inviterte både konstruktør Leif Ernstsen fra 

Dynamic Precision og importør Peter Djordjevic 

hos Audiofreaks til å kontrollere den lydkvaliteten 

jeg oppnådde i vårt sedvanlige testlokale. 

Men ikke samtidig! Begge fikk også høre kon-

Second Opinion: 

Først og fremst musikk 

Amerikanske og engelske hifi-anmeldere har latt superlativene 

hagle over Conrad-Johnson Premier 350. Litt snodig siden den 

verken fokuserer på presensnivå, transientrespons eller sibilanter. 

Skulle du være av den formening at dette 

er en objektiv og uhildet test av Conrad- 

Johnson sitt ypperste transistorkraftverk, 

kan du like gjerne slutte å lese umiddelbart. 

Den delen har heldigvis Knut Vadseth tatt seg 

av. 

350en har nemlig stått i anlegget mitt siden 

oktober i fjor, og det er ingenting som tyder på 

at den forsvinner med det første. Eller andre, 

eller tredje, eller… 

Lenge søkte jeg den rene, kliniske og ultradetaljerte 

lyden. Der jeg med et smil om munnen 

kunne kose meg med detaljer i fremførelsen 

som ingen andre hadde hørt. Et eller 

annet sted på veien stoppet jeg opp, og innså 

at hifi-interessen og fokuset på detaljene dro 

meg vekk fra det hifi-utstyret egentlig skulle gi 

meg, nemlig musikkopplevelse. 

Conrad-Johnson sitt slagord er "It just 

sounds right", uten at de kan beskyldes for å 

være den eneste hifi-produsenten som mener 

det om egne produkter. Likevel er det noe 

gjennomført musikalsk over Premier 350 som 

gjør den svært tiltalende som musikkformidler. 

Det eneste problemet den faktisk har, er at 

den ikke er ekstrem på noen måter. Her er 

kurrentens forsterker. Leif Ernstsen konstaterte 

også hvor mye bedre hans forsterker låt med 

egen pre. Begge hadde med plater som jeg fikk 

låne og som jeg også benyttet i den senere 

gruppetesten sammen med egne referanser. 

Begge var strålende fornøyd med at deres egen 

forsterker var den andre overlegen på de fleste 

områder! 

Leif hadde med seg en plate med bassisten 

Brian Bromberg hvor vi plukket ut "The Dolphin 

Dance" av Herbie Hancock for å teste ut DP’s 

evne til å oppløse dypbass og holde kontroll på 

kompleks musikk uten å rote tingene til. 

Kontrast og utklinging var glimrende, og forsterkeren 

hadde en kontroll jeg knapt nok har hørt 

bedre , særlig i bass og nedre mellomtone. Det 

var frapperende hvordan jazzcomboen med 

piano klarte øredøvende nivåer uten at lyden 

gikk opp i limingen. 

Etter å ha hørt endel på DP-forsterkeren, låt 

Premier 350 i forhold en smule tynt og med 

klart mindre nærværende "kropp"når vi spilte 

med full guffe. Derimot var ikke DP like mye 

med da vi spilte spansk musikk fra den høyoppløste 

CD’en "La Segunda" som Audiofreaks 

hadde med seg. Her var det et stort lokale og 

en rekke instrumenter fra spinkle strengeinstrumenter 

og cymbaler sammen med dypbass fra 

ingen diskant som tar pusten fra deg, eller en 

mellomtone som oppleves så innsmigrende og 

deilig, at man lurer på hva andre forsterkere 

egentlig holder på med. Ei heller er den like 

kontant i bassen på mine Magnepan MG 3,6R 

som for eksempel Sim Audios Moon W-5. 

Likevel er det nettopp fraværet av imponatorfakter 

som imponerer aller mest. Ikke det at 

den amerikanske klossen på 38 kilo mangler 

noe i diskanten, mellomtonen eller bassen. 

Snarere tvert i mot. For 350 leverer et vell av 

informasjon fra de dypeste tonene til de som 

setter livet i fare for krystallglassene dine. Men 

uten at denne informasjonen går ut over helheten. 

Det virker nesten som den har flere toner å 

spille på enn andre forsterkere jeg har hørt. Og 

resultatet er det samme om kablene er mine 

egne sølvkabler eller Duelund sine, eller om 

CD-spilleren heter Muse eller Audia Flight. 

Har du vært på noen konserter, gjerne med 

akustiske instrumenter, er det lett å gjenkjenne 

den mikrodynamikken hvert eneste instrument 

har, i framførelsen fra 350. Et eksempel er Ray 

Brown Trio sin fenomenale plate "Soular 

Energy", der den legendariske bassisten virke- 

en gedigen basstromme og en lys kvinnestemme 

som var krevende for tredimensjonalitet og 

oppløsning for å holde atmosfæren og spenningen. 

Rommet ble betydelig bedre portrettert 

av C-J 350, basstromma var ikke like stram, 

men gikk dypere, de sprø strengeinstrumentene 

stod tydeligere i bildet og selv den tynne kvinnestemmen 

låt "riktigere" selv om hun fikk litt 

mer kropp hos DP. 

Testpanelet 

Anders Rosness, Jan Myrvold og Håkon Rognlien 

utgjorde testpanelet som skulle forsøke å skjelne 

mellom de to forsterkerne som begge fikk 

musikken fra Krell KPS CD spiller/pre som har 

både balansert og ubalansert utgang. I tillegg til 

de ovenfor nevnte platekuttene, benyttet vi den 

siste fra Diana Krall (The Girl In The Other 

Room), var innom Ole Paus med fullt kor fra "30 

Years Fidelity" fra Kirkelig Kulturverksted og 

Edvard Elgars mektige "The Light Of Life" med 

LSO, kor og solister. Vi spilte alle musikken først 

på DP, deretter i omvendt rekkefølge på Conrad- 

Johnsen etter en liten pause. 

Dynamic Precision A-1 signatur: 

Håkon: Brian Bromberg fremstår med fyldig og 

fin bass med superglatt gjennomsiktighet opp- 

lig utfolder seg på sin kontrabass. Med 

Conrad-Johnson som kraftverk, kan man nærmest 

fornemme hver eneste vibrasjon i strengene, 

for ikke å snakke om fingrenes fart over 

de samme. 

Eller hør på Nils Lofgrens etterhver ihjelspilte 

plate blant audiofile, "Acoustic Live". Man 

skal ikke ha vært på mange nachspiel hvor en 

eller annen halvdritings fyr sitter med en stålstrengsgitar, 

for å innse at 350en får med seg 

alle lydene i et slikt instrument. Heldigvis i 

Lofgren sitt tilfelle, så er den kunstneriske utførelsen 

på plata høyere enn hos nachspielhelten 

med en mer eller mindre ustemt Takaminegitar. 

Sannsynligvis mindre ustemt hvis det er 

Takamine… 

Slik kunne jeg faktisk fortsatt gjennom hele 

platebunken, akkurat slik jeg gjorde da forsterkeren 

kom i hus, men av frykt for å bruke for 

mye plass, og kjede deg som leser til vanvidd, 

så lar jeg det være. 

I stedet erklærer jeg for min del jakten på 

den ultimate effektforsterker for avsluttet. For 

meg er Conrad-Johnson 350 gryten med gull i 

enden av regnbuen. Og det har ingenting med 

den gyldne fronten å gjøre. 

over. Flott utklinging og heftig dynamikk i 

mellomtonen. Elgar med kor, orkester og solister 

i stort kirkerom låter imponerende stort og dramatisk. 

Plate fra KK og Ole Paus låter meget 

naturtro og har fantastisk plassering og innsyn 

av artister på en bred scene. Silkeglatt lyd! 

Diana Krall låter generelt fint, men har en ubehagelig 

sibilant på typisk "amerikansk" stemmeopptak. 

Anders: Råbra og luftig lyd med bra snert på 

Bromberg, deilige cymbaler. Flott panorama på 

Elgar, nydelig kor hvor hver korstemme kommer 

tydelig frem på Paus-plata og en praktfull sax! 

På La Segunda oppleves et stort og deilig rom, 

mens studiostemmen til Krall avsløres i all sin 

gru på et ellers glimrende opptak. 

Jan: Bromberg viser bassmuskler med fremragende 

kontroll. Dette er hvertfall langt fra en 

kjølig og skarp/analytisk forsterker. Tvert imot! 

Men samtidig meget detaljert, glatt og oppløst. 

At Diana Krall væser på s’ene, skyldes neppe 

forsterkeren. Dette er vi vant til fra USA hvor all 

mix er beregnet på bilstereo og reiseradio. Disse 

kuttene bekrefter min oppfatning av DP A-1 

som en fremragende musikkformidler som det 

er vanskelig å kritisere for noe spesielt. 

4/2005 

Av Roy Ervin Solstad 

15

Conrad-Johnson Premiere 350: 

Anders: Her er masser av detaljer og musikken 

flyter lekende lett avgårde på Krall-plata. 

Pauskoret fremstår så naturlig i kirkerommet at 

det er helt magisk, mens instrumentene står frigjort 

og frimodig frem med glitrende detaljer. 

Hvordan er det mulig å få rørlyd med transistorer, 

slik som her? Elgar oppleves fjernere og ikke 

fullt så storslagent bredt, men kanskje litt 

dypere. Utrolig å høre detaljeringen av opptaksrommet 

mellom de enkelte kuttene. Denne forsterkeren 

er rått bra og lyden oppleves svært så 

naturlig. 

Jan: Fabelaktig oppløsning og så utrolig 

musikalsk og lettflytende hele veien oppover! 

Her er også stort rom og fremragende dynamisk 

kontrast, meget flott stemmeseparasjon i koret, 

men aner vi en 

smule flising helt i 

toppen i Paus-nummeret? 

Utrolig at 

den luftigere klangbalansen 

hos Elgar 

klarer seg såpass 

bra, men ikke med 

like mye storhet og 

fylde som på DP. 

Likevel enda dypere 

bass! Og hvor ble 

det av det ubehagelige 

raspet til fru 

Castello eller frk. 

Krall som jeg også 

kaller henne? Dette 

er den mest musikalsketransistorforsterkeren 

jeg noensinne 

har hørt! 

Håkon: Krall har 

mindre sjenerende 

sibilanter og jeg vil 

påstå at det svinger 

mer og er litt mer 

nerve. Elgar har fått 

enda større katedral 

og stemmene kommer 

fra en stummende 

mørk bakgrunn. Ufattelig bra! Paus har 

slanket seg og stemmen drukner litt i kor og 

orgel, men her er mer liv og organisk klang. 

Elgar låter mykere og her er større rom og vakker 

utklinging. Men DP har bedre kontroll og 

derfor mer drama! Pianoklangen på Bromberg 

plata er her med C-J 350 en ren nytelse. Totalt 

game set & match til Conrad’en! 

Hvem er "best" 

Det er svært vanskelig, ja nesten umulig, å 

bestemme hvilke kvalitetesprodukter i high-end 

klassen som er "best". Det dreier seg i stor grad 

om tilpasning til andre komponenter, til rom og 

til personlig smak og behag. Om jeg kan ha ha 

litt dårlig samvittighet for å ha innført karakterer 

i Norge som konklusjon av rimeligere hi-fi 

produkter, er jeg hvertfall fornøyd med at jeg i 

sin tid satt foten ned for å bestemme kvaliteten 

av "high-end" produkter med en forenklet 

16 4/2005 

karakterskala eller poengsum. Denne respekten 

for high-end praktiseres heldigvis fremdeles i 

både Lyd&Bilde og DVD Hjemmekino. 

Likevel er det ikke mye tvil om at DP A-1 

Reference og Conrad-johnson Premier 350 er 

blant de aller beste effektforsterkere på markedet 

idag. Og det er ikke bare våre ord; verdens 

største platestudio, Abbey Road Studio, kjøper 

ikke en norsk forsterker til sine viktigste kontrollrom 

for å være hyggelige, og 4 av verdens 

dyktigste hi-fi skribenter i Hi-Fi Pluss, Hi-Fi 

News, Stereophile og Absolute Sound er samstemte 

i sin ros av C-J Premier 350 (Dette ble 

stedig påpekt av importøren, om jeg skulle få 

noen ville tanker om ikke å være enige med 

disse superekspertene. Jeg har ikke lest noen av 

disse testen før disse skriverier, ei heller har jeg 

lest hva vår egen Roy Ervin har å meddele i sin 

"second oponion"). 

Hvem er "best"? 

At testpanelet enstemmig- men ikke entydiggår 

inn for C-J Premier 350 i forhold til DP A-1 

Signatur når det gjelder lyden, er bare en indikasjon 

på at amerikanerens klangbalanse etter 

deres mening fungerte best i vårt vanlige referanseoppsett. 

Jeg VET at A-1 låt entydig friskere 

med den rimelige DP Cb-1 aktive forforsterkeren, 

men er mer usikker om dette tar igjen hele 

forspranget til C-J 350 når det gjelder luftighet, 

letthet og frivol musikkglede og musikalske 

krydderier i øvre mellomtone der DP trår litt 

tyngre og traustere. Mange ganger i løpet av 

denne testen ønsket jeg meg lyden av DP fra 

navlestrengen og ned, mens jeg foretrakk C-J i 

den øvre halvdel av frekvensområdet. 

Når det gjelder mekanisk stabilitet og bygg- 

kvalitet, samt den ekstra sikring i å ha balanserte 

innganger, bedre høyttalerterminaler med tilstrekkelig 

avstand og størrelse for de groveste 

kablene, bedre elektronisk sikring og en sannsynligvis 

bedre- i hvert fall raskere- servicereparasjon 

om noe likevel skulle gå galt- peker 

dette for å kjøpe norsk fra en anerkjent butikk. 

Vurdert ut fra lyden alene, må jeg derimot 

berømme at røreksperten Conrad-Johnsen har 

laget en vidunderlig vellydene forsterker som 

både har tilstrekkelig med baller, men som samtidig 

har alle de yndigheter man kunne ønske 

seg i de mykere sider av sjelelivet. Oppløsning, 

romopplevelse og leken lystighet gjør dette til 

den "beste" forsterker jeg har opplevd i min 

stue. I motsetning til DP (Og Krell 450 monoblokker) 

med sin mer maskuline klangblanse og 

fabelaktige kjempekrefter 

nedover, er 

C-J 350 klart mer 

"pastell" enn disse 

med gladere, lysere 

lydbilder som en 

Claude Monet i forhold 

til Adolf 

Tiedemann og Hans 

Gude. 

Det usedvanlige 

med den lette, luftige 

mellomtone, er 

at her likevel ikke 

blir mer støy eller 

grums eller hørbar 

forvrenging. Tvert 

imot! Det blir bare 

så mye morsommere 

og så 

mange flere musikalske 

detaljer som 

hjernen din vil fryde 

seg over. Og samtidig 

er her altså en 

Krell-aktig imponatorbass 

som tilsynelatende 

går enda 

dypere enn på DP , 

riktignok med litt 

mindre kontroll, men som gir et fantastisk 

"slam" og fundament til den mer lystige 

mellomtone og topp. Uansett er her en rimelig 

nøytral klangbalanse som heller går mot en 

smule varme. 

Konklusjon 

Godtar du single-ended og spenningen ved å 

leve LITT farligere, er Conrad-Johson Premier 

350 et glimrende kjøp og lydmessig det beste vi 

vet om i prisklassen. Sammen med en god rør 

forforsterker tror jeg dette er en super løsning 

også for de mest innbitte rørfantastene.. 

Pris: ca. kr. 90.000,- 

Importør: Audiofreaks, Bergen

Linn LP 12: 

Roser uten torner? 

Undertegnede var ikke enda fylt 11 år i 1972 da første 

utgave av testobjektet så dagens lys. Siden den gang har 

undertegnede og Linn LP12 fulgt samme linje; vi skriver 

2005, og vi blir bare bedre og bedre! 

18 4/2005 

Av Håkon Rognlien 

haakon.rognlien@c2i.net

Etter enighet med importøren, 

Kontrapunkt, blir denne testen en liten tur 

i Linns univers, der vi begynner med en 

relativt barbert utgave av spilleren. Dette 

innebærer LP12 Basic, strømforsyningen Lingo 

(som er den eneste Linn leverer for tiden), Akito 

arm og Adikt pickup. Denne introduksjonsutgaven 

kommer på den nette sum av 42000,-. 

Pingler slutter å lese her. Neste runde (neste 

Fidelity) blir full pakke til over 100 høvdinger, 

det er lov å glede seg for både lytter og leser! 

Men jeg innrømmer at jeg har falt for fristelsen 

til også å gå litt utenfor Linn street, og 

har nok satt på et par andre pickuper også, hva 

ville jeg vel lært ellers? 

Alt feil? 

Diskusjonene rundt denne spilleren har vært 

mange og heftige. Det som er sikkert er at alle 

Linn-dødarne har forsvunnet i tåka i tur og 

orden, LP12 står altså fortsatt her og spiller, 33 

år etter sin fødsel. Ikke nok med det, det amerikanske 

magasinet "Audiophile" ga den til og 

med prisen for "Analogue component of the 

year" i 2004! Sånne fenomener pleier å ha en 

grunn. Og noen av disse grunnene skal jeg 

Pris: Basismodell som vist 

inkl. pick-up, kr. 42.000,- 

Forhandler: Kontrapunkt 

avsløre for dere i tur og orden utover i artikkelen. 

Linn LP12 er for det første proppet av konstruksjonsmessige 

"feil" i henhold til de som 

vet mest her i verden. Den har reimdrift. Den 

har platetallerken av aluminium med løs filtmatte 

oppå. Den har fjærende oppheng. Den veier 

ikke nok. Den har ikke nok motorkraft. I det 

hele tatt er den et misfoster, så vidt jeg kan 

begripe det. Men det spiller ingen rolle, vet du, 

når det spiller musikk på denne måten! 

Litt feil! 

Rett nok kan jeg faktisk peke på en feil av rent 

objektiv karakter, og selv om den ikke har noe 

med lyden å gjøre, er den faktisk litt irriterende. 

Dette har med armen å gjøre, senkemekanismen 

har en feil som gjør at den av og til ikke vil 

senke seg, eventuelt bruker ekstremt lang tid på 

å komme ned. Linn har lagt ved et skriv som 

forklarer saken, men jeg finner det uansett lite 

tilfredsstillende å måtte fikle med armens heve / 

senkemekanisme annenhver gang jeg skal spille. 

Dessuten har den underlighet til; ved montering 

av enkelte pickuper er det umulig å plassere 

denne langt nok bak, fordi den da butter i 

kablene som kommer ut av armrøret. Vel, vi kan 

sikkert debattere om overhenget lider av å 

måtte en millimeter eller to fram, men jeg har 

ikke møtt akkurat dette problemet før, uansett. 

Rett på sak 

Nå vel. Ovenstående kan ikke forhindre at når 

stiften omsider enker seg, da blir det liv i stua. 

Det første som slår en med denne Linn-pakka er 

åpenheten og hurtigheten i mellomtoneområdet. 

Det får så være at det mangler litt før vi når 

det optimale i bunn og topp, i første omgang er 

det mest fascinerende dynamikken og heftigheten 

som kjennetegner vokal og instrumentklangene 

fra denne spilleren. Dette minner ikke 

rent lite om Rega P25, dog med den forskjellen 

at her er dette fenomenet aksentuert enda tydeligere. 

Problemet med dette er at det ikke tar så 

alt for lang tid før du begynner å savne elegansen 

oppover og brutaliteten nedover. Spiller du 

med typisk varme og litt tilbakelente gjengivere 

(si f. eks. kombinasjonen DP A1 og Respons 

Baby Grand), så vil du neppe beklage deg over 

denne lett pågående lekenheten, men vil du 

fylle stua ved hjelp av Krell og Klipsch, så er det 

åpenbart at vi må ha mer nedover, ja. 

Adikt? 

Så jeg gikk ut fra at pickupen muligens kunne 

være svaret. Ergo monterte jeg Audio Note IQ3, 

også denne moving magnet (mm), og fikk betydelig 

bedre resultater i begge ender, og derved 

bedre harmoni og helhet. På rett spor altså. 

Dessuten er det av stor viktighet å si fra at her 

viser denne spilleren at den rår over en god del 

potensiell energi som ikke fullt ut forløses med 

Linns rimeligste pickup. For nå trøkker det til 

med betydelig mer energi nedover, og livet oppover 

blir tydeligere. Fortsatt litt i overkant mye 

mellomtonefokus etter min smak, men nå er det 

tydeligvis ting på gang her. Faktisk var forskjel- 

4/2005 

19

len såpass at det 

var rimelig overraskende, 

tror ikke jeg 

har opplevd platespillere 

som skiller så åpenbart 

mellom pickupenes 

egenskaper her i huset. Klart jeg fikk blod på 

tann av dette, og fant fram Benz L04. Og dermed 

går teppet opp for neste akt. 

Nye takter! 

Dette hadde jeg virkelig ikke trodd! I alle de 

kombinasjoner jeg har benyttet denne pickupen 

har jeg opplevd den som middels hurtig, avslepen 

og avslappet, elegant oppover, noe forsiktig 

nedover. Ikke den nokså viltre varianten vi finner 

hos Audio Note IQ3 for eksempel, så jeg har i 

grunn holdt disse to for å være om lag like 

gode, om enn nokså forskjellige, for det meste. 

Ikke nå mer! Dette er helt rått rocka! Dette 

swinger, det gløder i rillene, dette lever så du 

blir svett av å ikke danse! Nå viser virkelig 

denne spilleren storhet! Jag har kort sagt ikke 

vært i nærheten av å ha en spiller som så 

lekende lett og tindrende klart finner den enkelte 

pickups beste egenskaper og bretter dem ut 

til allmenn beskuelse. Og de egenskapene som 

kan beskues fra denne pickupen når den monteres 

i Linn LP12 er bare sykt mye bedre enn 

min elskede IQ3. Denne kombinasjonen er et 

gampetreff! Og med vannvittig god margin 

verdt merutlegget i forhold til Adikt, må jeg tilføye, 

for sistnevnte er rett ut sagt ikke god nok 

for en så formidabel spiller. 

Halleluja! 

La oss ta utgangspunkt i Deep Purple og deres 

"Spanish Archer" fra "House of blue light". 

Først må jeg bare få si at gitarspillet på denne 

låta er noe av det mest geniale og halsbrekkende 

som har vært presentert på plate i 

moderne tid. Såpass bra er det, at selv når Adikt 

råder grunnen ytterst i Akito-armen er det både 

20 

4/2005 

levende å gøyalt å lytte 

til. Men dessverre skjemmet av at 

denne innspillingen er nokså dårlig, teknisk sett. 

Det fordrer ordentlig utstyr å få varme og naturlighet 

ut av denne. Med Adikt blir den nokså 

flatt og teknisk i stilen, og jeg er ikke veldig 

imponert i grunn. Over på IQ3 blir det åpenbart 

mer smell nedover, en smule mer avslappet oppover. 

Det åpner seg litt i mellomtonen, og blir 

generelt mer ørevennlig. Men fortsatt gjenstår 

noe før det blir liv i rockefoten. Hils på L04. 

Hallelujastemning i stua! Opp av stolen med 

gamlingen, fram med coveret, for der står teksten, 

og jeg er glad jeg var alene under denne 

seansen. Og den nåleslipinga gjør jo at systemet 

blir så ufattelig mer stille enn med begge de 

andre pickupene. 

Nerven 

Så tar vi fram en gammel innspilling med Sonny 

Boy Williamson ("The real blues"), ei plate med 

minimal informasjon i diskantområdet, og som i 

grunn har stått for meg som nokså tam, til tross 

for nydelig vinylkvalitet. Også her våknet denne 

skiva til helt nytt liv med L04 i armen. For en 

nerve Sonny Boy hadde! Og jeg har ikke oppfattet 

det før nå, for min Pro-Ject finner ikke denne 

nerven, til tross for at den er både harmonisk og 

elegant blitt, med sin nye arm. Men ha en ting 

klart: Pro-Ject RPM 9 med en brukbar arm (dvs 

ikke Pro-Jects egen...) og en brukbar mm, spiller 

i mine ører minst like godt som Linn LP12 med 

Adikt, og da altså til en veldig annen pris. Mens 

vi altså ser et gedigent sprang oppover kvalitetsstigen 

når vi setter på en god mc på Linn, 

får vi ikke på langt nær det samme spranget 

med Pro-Ject. På dette punktet skiller klinten 

seg fra hveten, ja. 

Total knock-out 

Hvor mye trenger jeg å si om klassiske verker 

etter dette, tro? For her tar det virkelig av, 

jo. Kontroll, storhet, klangstruktur og tredimensjonalitet 

er vel nøkkelordene om jeg skal 

beskrive hvordan Linn LP12 knuser min gode 

Pro-Ject. Men altså ikke uten at du faktisk lar 

den får leke med kamerater den fortjener. Det 

ligger i kortene at du sikkert kan finne også 

bedre pickuper enn Benz L04, selv om denne 

altså viste seg å være en sånn hånd-i-hanskegreie 

vi bare elsker å dumpe borti. Linn LP 12 

fester grepet, og Linns ideer om trampe-taktenfaktor 

fyller hele mitt hus! 

Slutten på kapittel én 

Vel, det var første kapittel. Linn LP12 med Adikt 

er ikke et lurt kjøp. Legg på noen få høvdinger 

når du først er i gang å bruke opp dine oppsparte 

midler, du vil knapt tro det du får igjen 

for de siste tusingene. En god moving coil med 

sylskarp nålesliping, og du vil ha et av de mest 

stille og allikevel livlige vinylsystemene i historieboka. 

CD blir bare til å le seg i hjæl av etter 

dette! Og om du nå ble provosert, kan jeg trøste 

deg med at det var nettopp det jeg prøvde å 

gjøre. Gjør deg klar til neste kapittel, du, det er 

der du får lese om jeg klarer å forholde meg 

normalt til banken min etter å ha hatt hele 

pakka på besøk! 

Benyttet utstyr: 

RIAA: NAD PP1, Pro-Ject Tube Box, 

Innebygget i Audio Note M5 

Pickuper: Audio Note IQ3, Benz L04 

Forsterker: Audio Note M5 (pre), Krell 

KAV 400xi 

Høyttalere: Klipsch RF5, Avance Dana680 

XT, Carlsson OA 50 (oppgradert) 

Kabler: Infinite Resolution, Duelund, 

Synergistic, Audio Note 

Platespilleren har stått på veggbord fra 

Quadraspire

Ivor Tiefenbrun: 

Kongen av Linn 

"De fleste stereoanlegg er like langt fra virkeligheten 

som oppblåsbare Barbara er fra den store kjærligheten", 

hevder sjefen hos Linn; firmaet som ifølge Stereophile er 

verdens beste på både analog og digital signalkilde! 

Ivor Tiefenbrun er hurtig på vei mot de seksti, 

og hans beryktede temperament som har 

skaffet han klengenavnet Ivor "den grusomme", 

er nok noe dempet. Men det bobler 

fremdeles under topplokket. Etternavnet skyldes 

at faren kommer fra Østerike, temperamentet er 

mer typisk skotsk. Merkenavnet Linn stammer 

forøvrig fra en elv i Glasgow hvor Linn products 

idag huserer mer enn 300 ansatte i en av 

Skottlands flotteste fabrikkebygninger, forøvrig 

tegnet av arkitekten bak Pompidoumuseet. 

Linn er en stormakt blant verdens hi-fi produsenter, 

og Ivor " den grusomme" er både stifter, 

eier og eneveldig konge. Han er da også en av 

verdens mest kjente- og så absolutt blant de 

meste kontroversielle og fargerike av verdens 

ledende hifi-personligheter. Hans fandenivoldske 

temperament gjør at han til enhver tid er i konflikt 

med minst en av de engelske hi-fi bladene, 

og jeg ble før vårt første møte advart om at han 

er uhyre skeptisk til journalister generelt, og til 

hi-fi journalister spesielt. Men aller mest misliker 

han innpåslitne og tåpelige fotografer. Milde 

Jesus! 

22 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

(deler av intervjuet er tidligere 

publisert hos L&B) 

4/2005 

Grusom hevn 

For å toppe det hele, ble jeg noen sekunder før 

vårt første møte advart om at han for tiden var 

ekstra krakilsk da han prøvde å stumpe røyken! 

Og dermed hadde han est ut som en sperreballong, 

ifølge senere mer avslappet selvironi. Så 

gikk det da også helt i ball da jeg hørte min 

egen anspente stemme svare på Ivors første hilsen 

til meg og PR-representanten fra Linn som i 

oversatt korttekst gikk ut på "hvorfor i helvete 

vi ikke kunne få ræva i gear, vi var jo allerede 

forsinket!" 

Da hørte jeg altså meg selv uttrykke, oppriktig 

forbauset ved det første møte med den store 

mannen i den omtrent 170 cm kortvokste og 

lett korpulente kroppen; "Jøss, jeg trodde du var 

høy og slank!" Det bare datt ut av munnen 

min. Det tok i mange sekundene før han tok en 

grusom revansj da jeg antydet hvordan jeg 

tenkte meg at oppslagsbildet til denne artikkelen 

skulle se ut; Ivor fotografert gjennom platetallerkenen 

på den vinylspilleren som nesten veltet 

digitalrevolusjonen ved at Linn Sondek LP 12 

simpelthen låt så veldig mye bedre. Mye av 

årsaken til den gode lyden var den 

ekstreme presisjonen i nettopp 

denne aluminiumstallerkenen som 

sørger for absolutt stabil gange. 

Men en SÅ tåpelig billedidé 

hadde han ifølge eget utsagn knapt 

blitt presentert for tidligere. "Og det 

sier f... ikke lite", la han surt til. 

Touche! 

Og dermed var en utskremt bladfyk 

fra lille Norge klar for en hyggelig 

og avslappet passiar med en av 

verdens store hi-fi personligheter 

denne søndag ettermiddag i 

Skottland... 

Gasslys 

"Everything else is gaslight" sa 

reklamen om tidligere signalkilder 

da den første CD-spilleren ble lansert 

i fellesskap av elektronikkgigantene 

Philips og Sony. Også Ivor med 

sine da relativt beskjedne- men meget respekterte 

platespillerfabrikk- var invitert til den første 

internasjonale presentasjonen av det digitale 

CD-mediet. Showet kostet en formue. Her var 

tjenere på hver en finger, champagne, gåseleverpostei 

og noen av verdens største artister. Og 

hvitsnippede ingeniører med doktortitteler og 

lange kompliserte matematiske formler som til 

stor jubel kunne "bevise" at det nye 16 bits 

digitalmediet var "perfect sound forever". 

Alle lot seg begeistre, også Ivor inntil han 

husket at han egentlig var hovedpersonen i showet. 

Det var jo han som var kongen blant verdens 

platespillerprodusenter. Han skjønte plutselig 

hvordan Ludvig den 14 -solkongen- må ha 

følt det da han ble ført til giljotinen. Trommene 

virvler, publikum blir tyste. En ny viktig dato var 

iferd med å bli skrevet inn i historieboken. Det 

analoge lydsystemet som 100 år tidligere ble 

oppfunnet av Alva Edison og nå forfinet av Linn

og Ivor Tiefenbrun, er dømt til døden og skal 

eksekveres offentlig.... 

Keiserens nye klær 

Men bare sekunder etter at de første tonene fra 

det nye digitalmediet hadde spredt seg i festlokalet, 

skjønte kongen av Linn at både han og 

firmaet fremdeles hadde hodet på rette plassen. 

Han lo hysterisk ned i champagneglasset, og 

unngikk hoderystende blikk fra de nærmeste 

festdeltagere som ikke helt skjønte hva som var 

så morsomt. "Men den nye keiseren har jo ikke 

klær på seg", hikstet han lattermildt. Og hadde 

helt rett. Den erfarne lytteren og musikkelskeren 

hørte umiddelbart at digitallyden slett ikke hang 

på greip: CD spilleren var lydmessig en gedigen 

flopp og ville ikke true datidens analoglyd på 

mange år-kanskje aldri? 

Han hadde helt rett i forhold til egne lytteopplevelser. 

Men de færreste spilte vinylplater 

på førsteklasses platespillere som Linn Sondek. 

De fleste hadde sine lyderfaringer fra billige plateskiftere 

som engelske Garrard eller tyske Elac 

med tunge armer og såkalte pieszoelektriske 

pickuper til noen tiere. Dessuten var både 

Philips og Sony tungt inne i plateproduksjon, og 

simpelthen forlangte at nye innspillinger KUN 

skulle komme i det nye mediet. Folk skulle ikke 

ha noe valg! 

Markedsmakt 

Fantastiske reklame- og PR-budsjetter var også 

helt nødvendige for å hjernevaske en hel 

musikkverden. Den infame sannhet var at det 

var musikkelskerene selv som måtte betale for 

denne gigantiske løgnkampanjen om digitalmedeiets 

fordeler ved at CD-plata- tross at den var 

rimeligere å produsere- gikk betydelig opp i 

pris! 

I etterkant er likevel det mest betenkelige 

hvordan verdens ledende fagpresse var forbløffende 

velvillige til PR-kampanjen fra de store 

aktørene. Men samtidig var det nettopp hi-fi 

pressen som etterhvert kunne rapportere om 

manglende holografi og oppløsning på det nye 

digitalmediet i forhold til vinyl. Vinylspilleren ble 

erklært død, men noen begravelse skjedde aldri. 

Over hele verden opplevde man etter litt tid en 

fornyet interesse for analogmediet. Idag er det 

flere high-end produsenter av vinylavtastere på 

markedet enn noensinne. At musikkelskere med 

betydelig respekt for egne ører opprettholdt 

produksjonen av Linn Sondek LP 12, gjorde det 

mulig for Ivor Tiefenbrun og Linn å legge om 

annen produksjon mot høyttalere og annen type 

hi-fi elektronikk. Samtidig som de benyttet sin 

betydelige erfaring til å utvikle musikalske og 

rytmisk medrivende CD-spillere helt etter eget 

hode... 

4/2005 

23

Spor i vann? 

Etter det første sødmefylte møte, skulle vi miste 

enhver bakkekontakt, skulle det vise seg. Men 

først skulle vi ha det mer spennende enn strengt 

tatt ønsket med Ivor ved rattet av en grønn 

Renault multivan som var registrert med registreringsskiltet 

LP 12! 

Vi nordmenn gjør enkelte ganger den skjebnesvangre 

feilen å titulere skotter som "engelskmenn". 

Ivor demonstrerte sin uavhengighet 

av England ved sin kontinentale kjørestil. Men 

da selv han måtte innse at det kunne ha visse 

fatale konskvenser å kjøre på høyre side av 

veien når enkelte skotske medbilister var lunkne 

nok til å holde seg til venstreregelen, valgte han 

et kompromiss. Han kjørte MIDT i veien, men til 

gjengjeld holdt han svært stor hastighet! 

Det gikk heller ikke langsomt da Ivor manøvrerte 

representasjonsbåten i millionklassen mens 

de tusen turbohestene sparket fra og vi satte 

meget forgjengelige spor etter oss på elven 

Clyde... 

Lukket system 

Historien om Linn og hi-fi guruen Ivor 

Tiefenbrun begynner med et bryllup- og en 

begravelse. Nesten! Hvert fall mener Ivor at det 

var på hengende håret at hans nygifte ikke myrdet 

ham da hun oppdaget at han hadde kjøpt 

stereoanlegg for alle de pengene som ingeniøren 

i finmekanikk egentlig skulle bruke til å innrede 

deres nyinnflyttede leilighet med dobbeltseng 

og salong. Men både helsa og ekteskapet 

holdt, og resultatet av denne nyanskaffelsen 

skulle få stor betydning for mange av oss. Ivor 

kunne nemlig ikke begripe hvorfor platespilleren 

låt så forbasket mye bedre når den ble plassert i 

et annet rom enn høyttalerene? 

"Jeg hadde en solid utdannelse innen mekanikk 

og fysikk, og jeg begynte å fundere på 

hvordan en platespiller i det hele tatt fungerte. 

På den tiden ble platespilleren regnet for å være 

et mindre viktig ledd i musikk-kjeden. Det var jo 

bare å la tallerkenen snurre rundt med noenlun- 

24 

4/2005 

de korrekt hastighet for så å avtaste musikkrillene 

med en pickup montert på en passelig lang 

stang med motvekt for å skape et passe trykk 

på stiften. Alle mente at høyttalerne var det viktigste 

i hi-fi anlegget, så sank betydningen jo 

nærmere du kom signalkilden". 

Vi fosser oppover elven med Ivor ved roret 

mens PR-mannen prøver å få inn en lokal forballkamp 

på TV’en ombord slik at hi-fi guruen 

må heve stemmen. Et blikk er nok, og TV’en blir 

igjen svart. 

"Jeg ble raskt overbevist om at det motsatte 

var tilfellet," fortsetter Ivor uforstyrret mens han 

langer ut etter en stor kopp kaffe: "En høyttaler 

kan umulig gjengi lyd som ikke er der eller god 

lyd når denne allerede er grovt forvrengt før 

den kommer frem. Dessuten ble jeg raskt overbevist 

om at det ikke bare var pickupen alene 

som genererte lyden. Jeg mente at pickupen 

bare var en del av et lukket kretsløp hvor akustisk 

tilbakekobling, motorstøy, ørsmå hastighetsavvik 

og en rekke andre fenomener forandret 

klangbalanse og musikk på en hittil helt uberegnelig 

måte." 

Falske toner 

" Alle disse ørsmå forandringene førte til at 

musikken karakter ble forvrengt på en måte 

som ikke kunne gjenopprettes, hverken av tonekontroller 

eller andre krykkeløsninger," fortsetter 

Ivor: "Dette fordi feilene er innvevd i selve 

musikksignalet. Dette går utover både rytme, 

tonehøyde og dynamikk på en måte som fratar 

musikken det viktigste-det musikalske livet! 

Musikken blir simpelthen falsk og umusikalsk på 

en måte som den dag i dag ikke lar seg evaluere 

av måletekniske data." 

"På den tiden kom japanske produsenter 

med sine "direkte" drevne platespillere som 

tross glimrende måledata satt hi-fi bransjen 

mange år tilbake" mener Linn-sjefen. "Tross 

glimrende målinger, ble musikksignalet betydelig 

forvrengt ved at ørsmå vibrasjoner gikk rett 

inn i pickup’en, la seg oppå musikken og delvis 

forsterket, delvis svekket musikksignalet med 

utfasing. Det verste var at dette skjedde i det 

viktige grunntoneområdet som er avgjørende 

for korrekt oppfattelse av tonehøyden. Det hele 

ble simpelthen falskt. Og enda verre: det ble 

slitsomt å lytte på fordi hjernen måtte jobbe 

overtid for å forsøke å kompensere for de musikalske 

unøyaktighetene!" 

Elefant i rillene 

Ivor er nå virkelig i sitt ess, og han overlater 

roret til PR-mannen mens han finner fram asjetter, 

kniver og gafler for å demonstrere hvilke 

mekaniske krefter som pårvirker lyden slik at 

utsving i platerillene ikke når fram til pickup’en 

uten først å ha blitt tilført mekaniske vibrasjoner 

som vilkårlig svekker og forsterker dette analoge 

signalet. 

"Vi kalte det "søppel inn er søppel ut" i store 

og meget vellykede reklamekampanjer. På grunn 

av disse knapt målbare 

forvregningsfenomenene, hadde ingen tidligere 

tatt problemet på fullt alvor" forsklarer Ivor med 

asjetten i den ene hånden for å illustrere platetallerkenen 

mens gaffelen i den andre hånden 

gjør nytte som pickup arm. Han har tydelig 

glemt alt om nikotinsug... 

"Er du forresten klar over hvilke enorme krefter 

som settes i sving i de ørsmå platerillene?" 

spør han retorisk. Og forklarer at selv med et 

nåletrykk på bare 2 gram er her G-krefter nok til 

å få en jagerpilot til å besvime. Kreftene i kontaktpunktet 

mellom stift og platerille tilsvarer 

vekten av en elefant. 

"For å løse alle disse mekaniske problemene 

måtte jeg konstruere og produsere en platespiller 

med dramatisk mye mindre tolreanser enn 

det noen hadde forestilt seg som nødvendig for 

god lyd. Hvis tallerkenen beveger seg ukontrollert 

så mye som en milliontedels tomme i forhold 

til pickup’en, vil noe av musikken gå tapt"

Hjulet på nytt 

"Etter nærmest å ha "funnet opp" platespilleren 

på nytt, var jeg i den utrolig heldige posisjon 

å være sønn av en av Glasgows dyktigste finmekanikere. 

På hans velutstyrte mekaniske verksted 

kunne jeg nå lage en prototype av det som 

skulle bli Linn Sondek LP 12. Selvsagt låt ikke 

denne prototypen like godt som dagens 

modell. Siden lanseringen i 1972 har vi gjort 

utallige forbedringer selv om spilleren ser ganske 

lik ut. Jeg er stolt over å kunne hevde at 

samtlige av forbedringene kan tilpasses hvilken 

som helst modell som dermed kan få nøyaktig 

samme standard som den aller siste 2005 versjonen." 

(se ramme) 

"Selv vår første produksjonsmodell var langt 

bedre enn noen annen platespiller uansett pris 

på den tiden. Dette er det alminnelig enighet 

om idag. Men dessverre så spilleren relativt 

enkel ut i forhold til alle krom og nikkelversjonene 

til rimeligere og samme pris fra Japan. 

Dessverre for oss var den utsøkte finmekanikken 

usynlig for det blotte øyet. Og dermed måtte vi 

stole på at folk flest ville stole på egne ører. Det 

var like problematisk den gangen som det er 

nå!" 

Syng med Linn 

Ivor tar seg til bryslomma, bare for å bli minnet 

om at røykpakke ikke lenger bor der. Han hadde 

nylig spurt sin datter hva hun ønsket seg til 

bursdagen sin. " En far som ikke stinker nikotin 

og som kan dø fra meg altfor tidlig," svarte 

ungdommen. 

"Det var i desperasjon for å få folk til virkelig 

å lytte at jeg fant på å fokusere på spillerens 

musikaslke egenskaper, ikke bare tekniske spesifikasjoner. 

Ved å be folk konsentrerer seg om 

musikken, ikke lyden, kunne de flest lett høre 

hvor mye lettere det var å oppfatte og å lære 

en melodi via min platespiller enn med hvilken 

som helst annen spiller-ikke minst digitale varianter." 

"Og selv om mange mente at det hadde 

rabla for meg, var det tilstrekkelig mange som 

oppfattet hvor mye lettere det var å få tak i 

rytme, dynamikk og ikke minst korrekt toneleie 

med LP 12, at salget begynte å skyte fart. I 

Storbritannia var vårt første slagord "Sing 

along" og det gjelder alle våre produkter, også 

forsterkere, høyttalere og digitalspillere. For selvsagt 

måtte også vi til slutt konstruere CD-spillere. 

Og vi gjorde det med all den formidable 

erfaring vi hadde fått fra platespilleren. Det viste 

seg å være forbløffende mange tekniske paralleller, 

men enda bedre gjemt i musikken slik at 

man ikke så lett kunne måle problemene... 

Perfekt lyd for alltid? 

"De fleste har etterhvert oppfattet at et av problemene 

med CD-mediet er at det minimum av 

informasjon som forskerne har funnet ut er et 

minimum for å skape troverdig lyd, slett ikke når 

fram til analogkonverteren . Og hvert fall ikke i 

riktig rekkefølge! Digitalmediet har et særegent 

problem ved at den ikke gjengir lyden kontinuerlig, 

men tar små utklipp av musikk og bilder 

og gjenskaper disse i en mer eller mindre forenklet 

og grovkornet faksimile av virkeligheten. 

Istedenfor en myk og glatt sinuskurve, får man 

en særdeles hakket kurve med tydelige trappetrinn. 

Det verste er at mellomrommene mellom 

disse utklippene forutsettes å være en rett strek. 

Da skjer det samme som vi kan oppleve på film 

som også gjengir "virkeligheten" med 24 eller 

25 bilder i sekundet. Legg da merke til at eikene 

på et hjul eller propellene på et fly eller helikopter 

står nærmest stille selv om farten utvilsomt 

er stor. Noen ganger ser det ut som om hjulene 

eller propellen simpelthen går feil vei! 

En rekke grove feil kan altså oppstå dersom 

det blir interferens mellom utklippshastigheten 

og hurtigheten av lyd- eller billedsignalet. Mange 

av disse fenomener lar seg ikke måle. Mange 

mener at de derfor ikke er viktige! Men det har 

ikke med "voodo" å gjøre at man innrømmet at 

det fremdeles er mye vi ikke skjønner. 

Servicetilbud for Linn LP12 eiere: 

LINN PLATESPILLERKLINIKK 

På linje med andre mekaniske vidundre som 

flyvemaskiner, biler, sykler og Vespa scootere 

har også platespilleren behov for ettersyn og 

justering. 

Linn LP12 har vært på markedet i mer enn 

30 år. Selv om grunnkonstruksjonen er den 

samme har spilleren vært gjennom utallige 

oppgradinger siden lanseringen i 1972. 

Noen av de vesentligste endringene er 

blant annet nytt sub-chassis (Cirkus Kit), forbedrede 

strømforsyninger (Valhalla, Lingo), 

ulike bunnplater, stivere og lettere armbord. 

Uansett alder (og tilstand) kan enhver spiller 

oppgraderes til dagens standard: 

Alt av skruer/muttere til blant annet fjæroppheng, 

kabinettavstiving, sub-chassis, feste 

av armbord og tonearm kontrolleres og etterstrammes. 

Fjærer og oppheng justeres, skiftes 

evt. ved behov. Tonearm kontrolleres. Pick-up 

inkludert montering, kontrolleres. 

Tonearms kabel tilpasses slik at den ikke 

hindrer oppheng. Lager sjekkes, inkludert rens 

og etterfylling av ny olje. Tilstand på drivrem. 

Kabinett, støvlokk og hengsler kontrolleres. 

Hastighet sjekkes, justeres opp ved hjelp av 

stroboskop. 

Og til slutt prøvespilling… 

4/2005 

25

Og selv om vi får stadig bedre forklaringer på 

en rekke tekniske problemer og dermed også 

kan kontrollere feilkilder mer effektivt, stoler jeg 

fremdeles aller mest på egne ører. Akkurat som 

jeg gjorde det ved den aller første offentlige 

demonstrasjonen av digitalmediet. Man skulle 

ha drukket noe aldeles for jævla mye champagne 

for å elske den "perfekte" lyden som da ble 

sluppet løs på oss," ler Ivor Tiefenbrun og jekker 

opp en øl til utlendingen fra Norge. 

Så forteller han om den mest kontroversielle 

reklamekampanjen Linn hadde i et internasjonalt 

såkalt "mannfolkblad". Her viste man bil- 

26 

4/2005 

Kanskje dette 

bildet av Ivor 

likevel ikke var så 

VELDIG morsomt? 

To av verdens beste digital avspillere: Den elegante Sondek CD12 

og Unidisk 1.1 multispiller som fikk hele tre priser av Stereophile. 

det av en oppblåsbar 

sexdukke. "Vi skrev at 

sex med en sånn plastdukke 

var omtrent like 

nærme "the real thing " 

som de fleste musikkelskere 

kan komme konsertsalen 

med sine 

eksisterende musikkanlegg. 

Virkelig kjærlighet 

til musikken får man 

bare med et Linn 

anlegg", gliser Ivor; "Og 

jo mer jeg tenker på 

det, jo mer tror jeg vi 

faktisk er inne på noe.." 

Linn CD spiller 

"Mange mener at du 

fremdeles er en halstarrig 

motstander av digitalmediet på grunn av din 

høylydte protester da CD-spilleren ble lansert. 

Men mange mener at Linn CD 12 med æresnavnet 

"Sondek", er verdens beste CD-spiller 

tross mangel på både oppsampling SACD og 

HDCD. Dette er etter min mening også verdens 

vakreste hi-fi produkt, men dessverre også et av 

de dyreste. Og nå går den ut av produksjon?" 

"Selv om en god vinylspiller som en fullt 

utstyrt Linn Sondek LP 12 fremdeles holder 

stand musikalsk, er jeg overbevist om at fremtiden 

er digital. Om det gjøres riktig! Og Linn CD 

12 var minst like mye basert på vår erfaring 

med meknisk interaksjon fra anlogmediet som 

med digitalteknologi. Dessverre må denne gå ut 

av produksjon da vi ikke lenger får tak i vitale 

deler fra underleverandører som er så store at 

selv et relativt stort hi-fi firma som oss ikke har 

særlig innflytelse. 

Dette er også årsaken til at vi bestemte oss 

for å starte helt fra scratch når vi skulle utvikle 

vår første multispiller som skulle være like god 

på 16 bits CD som på DVD og SACD. Dette har 

vært et kolossalt løft for en relativt beskjeden 

aktør som oss, men vi mener at vi med Unidisc 

1.1 har laget verdens overlegent beste multispiller. 

Etter en litt lunken mottagelse på hjemmemarkedet, 

har stadig flere internasjonale hi-fi 

tidsskrifter gitt oss rett; også dere i Fidelity og 

det andre norske bladet, var det Lyd & Bilde? " 

spør Tifenbrun forsiktig. 

"Men først og fremst er vi smigret over at 

årskavalkaden til det amerikanske Stereophile i 

desembernummeret kåret siste versjon av Linn 

Sondek LP 12 til beste analogspiller samtidig 

som Unidisc 1.1 BÅDE ble kåret til beste digitalspiller 

OG beste multikanalprodukt PLUSS årets 

beste hi-fi produkt! En slik storeslem har aldri 

skjedd før for noen annen hi-fi produsent! Vi er 

simpelthen blitt like gode på BÅDE analog og 

digital signalkilde, takket være det underlige at 

lyden var så mye bedre når jeg satt platespilleren 

i et annet rom en høyttalerne. Og det forunderlige 

at det etter alle disse år er like spennende 

å klø seg i skallen å spørre: Hvorfor..."

www.norskhificenter.no 

Ring og avtal demo på telefon 32 87 35 96 / 92 89 57 73 Man-fre. 12.00-17.00 

Sølvmedalje i High-End klassen i LYD&BILDE! 

Beste stereoforsterker 2004 i WHAT Hi-Fi? ! 

Product of the year 2004 i Hi-Fi CHOICE! 

AVI 21 MI, integrert forsterker, 2x175w, kr. 19.900,- 

Prisene settes ned på BAT! 

VK-55 poweramp, kr 37.500,- (42.000) 

VK-3iX SE preamp, kr 38.000,- (42.800) 

VK-D5 SE CD-spiller, kr 60.000,- (67.900) 

Pathos Logos - Verdens peneste? 

Rør pre og transistor power. Rørlyd 

med voldsomme krefter i bassen! 

Suveren på B&W Nautilus,Triangle m.fl. 

15% SOMMERRABATT 

på alle Audio Valve rørforsterkere og Triangle høyttalere! 

Søker forhandlere for Audio Valve og Triangle. 

Triangle Volante 

Beste test vi har lest! Se HIFI CHOICE nr. 256! 

Lettdreven: 93db/8ohm. Diskant og 

mellomtone bak. 3 basser. kr 49.900,- 

Beste rørforsterkere 2004 på Londonmessa! 

Audio Valve Baldur 70, monoblokker, 2x80w, kr. 39.000,- 

Audio Valve Eklipse, bal. rørpreamp. m. fjernkontroll, kr. 28.900,- 

Leveres i sort pianolakk m. gulldekor el. i silver m. sort dekor. 

B. Kvanlid i Motron er autorisert av Audio Valve som reparatør for oss. 

Lector CDP-T7 

Den mest "analoge" CD-spiller, 

i følge T.A.S. i USA. kr 23.500,- 

Dynaudio Contour S5.4 

"Made in Heaven!" skrevLYD&BILDE. kr 54.900,- 

Klasse A Stereophile, USA! 

Triangle Celius 202 er de eneste gulvhøyttalerne 

under kr. 20.000,- i kl. A Stereophile! 

Verdens mest anerkjente testmagasin. 

Her er nye Celius Es, 

som Stereophile mener er enda bedre. 

NYHET! Musical Fidelity A5 

CD-spiller m. rør. Kun 1.500 eksemplarer! 

Bedre enn Nu.Vista og Tri-Vista! kr. 22.900,- 

A5 integrert forsterker på 2x250w! 

Nær rørlyd + knyttnevebass! kr. 22.900,- 

NYHET! 

Consonance Droplet CDP-5.0 

Rør CD-spiller.Toppmodell! kr 25.000,- 

NYHET! 

Sonus Faber lanserer 

Domus-serien. Fra kr 9.000,-

JM Lab Alto Utopia Be: 

Franske drømmer? 

28 4/2005

Selv om Grande Utopia regnes som en av verdens aller beste 

høyttalere, forblir nok denne halvmillion kroners høyttaleren en 

fransk drøm. Vi ser derfor nærmere på en mye rimeligere versjon 

som likevel har beholdt det meste av teknologien til storebroren... 

Helt siden franskmannen Jaques Mahul 

tok opp kampen med amerikaneren 

Dave Wilson om å lage verdens "beste" 

høyttaler uansett pris, har Grande 

Utopia fra JM Lab i det minste vært der oppe 

blant de 3-4 beste i samtlige hi-fi bladers vurderinger 

i minst et tiår. I denne uformelle topptevlingen 

ligger prislappen på ca. en halv million 

kroner og det optimale rommet for disse beistene 

er nok litt større enn en vanlig norsk stue. 

Hvis du da ikke har en halv million liggende i 

nattbordsskuffen klar for et nytt høyttalerkjøp. 

Da ser jeg ikke bort fra at stua 

de også passer Grand Utopia. 

Optimal størrelse 

For alle oss andre vil jeg tro at en av de 

mindre modellene i Utopia-serien til JM 

Lab vil passe bedre, både til rommet og 

lommeboken. Den optimale Utopia 

høyttaleren for en norsk "high-ender", 

vil jeg tro er nettopp testobjektet Alto 

Utopia som med sin karakteristiske 

familielikhet med storebror Grande er 

skrudd sammen med en 11 tommer i 

bassen, en enkelt 6 tommer av samme 

type som dobles i større modeller og 

som også gjengir bassområdet i stativversjonen. 

(Den glimrende Micro 

Utopia Be med en enkelt tilsvarende 6 

tommer for både bass og mellomtone 

er, sammen med Baby Respons , den 

overlegent beste stativhøyttaler vi har 

hørt. Se Fidelity nr.9). Den berømte 

omvendte domen i alle JM lab høyttalere 

er forøvrig også benyttet av nettopp 

Dave Wilson i hans konkurrerende 

kreasjoner. Som med også alle andre 

elementer på JM lab høyttalere, produserer 

Jaques Mahul alle elementene på egen 

fabrikk. Hovedkonkurrenten Wilson må altså 

kjøpe fra JM Lab! 

Flere av konstruksjonsprisippene i Utopia-serien 

er ganske unike. "Be" i navnet indikerer at 

den omvendte domen er laget av beryllium, et 

ekstremt lett og sterkt materiale som gir mye av 

de samme karakteristiske egenskapene som diamantene 

til B&W, mens som kanskje ikke høres 

like eksklusive ut? 

Men JM Lab benytter også en rekke mindre 

magneter isteden for den sedvanlige ene store 

for å konsentrere fluxeffekten bedre om spolen i 

både mellomtone og mange basselementer. I 

det hele er det mange tanker og ideer rundt 

forskning samt egeneutvikling og produksjon 

av elementer som kan minne om B&W rett over 

kanalen. 

JM Lab er ikke like store som denne engelske 

konkurrenten, men virker minst like bevisste på 

å ligge helt i forkant av utviklingen. Også møbe- 

larebeide, komponenter i delefilter og andre 

detaljer, virker å være helt førsteklasses. 

Det er likevel et tankekors at de store Grande 

Utopia koster mer enn et håndlaget flygel fra 

Steinway. Og at den mer "folkelige" Alto Utopia 

"bare" koster fjerdeparten selv om de målbare 

tekniske avvik er minimale og fremtoningen 

ellers like solid og lekker. Kabinettet er forøvrig 

separat for hvert element med tydelig mellomrom 

mellom huset til domen og den 11 tommers 

bassen under og mellomtonen som er 

montert øverst. De tre kabinettene er bare holdt 

sammen av de elgante sidevangene, men har 

ellers ingen gjensidig mekanisk pårvirkning. 

3-veis bassrefleks 

Mens Grande Utopia har full mannshøyde 

(174 cm) og veier 210 kg, veier Alto Utopia 

som en voksen mann (76 kg), men er bare på 

høyde med et barn (121 cm). De oppgitte lyddata 

gir likevel flott utteling til vår "budsjett" versjon 

som med bare 1 enkelt db forskjell i driftseffekt 

(91 mot 92db ved 2,8V påtrykk på 

1meters avstand), og en meget brukbar nedre – 

6db grense på utmerkede 25 Hz. (Mot imponerende 

16 Hz på storebroren.) 

Minimumsimpedansen er noenlunde lik rundt 

3 ohm, men det 24 db/oktav delefilteret har 

bare to delingsfrekvenser (250 og 2500Hz) på 

Alto, mens to basser også deler ved 50 Hz på 

supermodellen Grande. 

Det er altså ikke mye tvil om at vår modell gir 

absolutt mest for penga om vi skal vurdere brosjyren. 

Og en eventuell sub vil uansett koste 

knapper og glansbilder i forhold til prisforskjellen 

på 300- 400 tusen kroner. Pluss ny bolig? 

Men hvordan låter så denne billigversjonen 

av verdens "beste" høyttaler? 

Lyden av en utopi? 

Det er i det siste blitt mye kjedeligere å teste 

høyttaler i 100tusen kroners klassen. De simpelthen 

begynner å likne hverandre nesten til forveksling! 

Nåja. Alle har sine særtrekk og 

INGEN er foreløpig uten minst ett mer 

alvorlig ankepunkt. Den eneste vi har testet 

i de siste som ikke har noen egentlig feil å 

snakke om, er den gedigne Sonus faber 

Stradivari. Hvis da ikke dobbelt pris må sies 

å være en smule handicap? 

Den gamle Utopia-serien med omvendt 

aluminiumsdome var kjent for å "ta av" litt 

i toppen som ble en smulde hard og kald. 

Mange synes dette er flott "hi-fi", men for 

mine ører er det morsomt nok, men ikke 

særlig naturlig. I den siste tiden har det 

kommet en rekke nye kostbare og eksotiske 

diskantlementer som pussig nok gjør svært 

lite av seg. De høres knapt som diskant, 

bare som en særdeles lett og luftig overtonestruktur 

til mellomtone og grunntone. De 

låter musikalsk og de låter naturlig. 

Både Dali med sin båndiskant, B&W 

med sine diamantdomer, Sonus faber og 

Respons med sine danske superdiskanter; 

alle har de forbedret diskantgjengivelsen 

betydelig. 

Men også Micro Utopia forberedte oss 

på at den nye berylliumdiskanten til JM Lab 

i det minste var helt på høyde med de aller 

beste. Altså knapt til stede i lydbildet som 

noe hørbart problem som kan ødelegge for en 

naturlig lyd. 

Mellomtone 

Mens Altodiskanten lydmessig er temmelig lik 

de andre nye superdiskantene som vi tidligere 

har lyttet til – og dermed betydelig bedre enn 

både tidligere Utopia-modeller og de fleste 

andre tradsjonelle diskantdomer – var overgangen 

til mellomtonen en smule problematisk; 

enten nå dette skyldes litt mye fres i nederste 

del av domen eller litt mye guffe i øverste del av 

mellomtonen. 

Ved første prøveoppsetting fikk jeg altfor mye 

nivå i dette området, og ble litt bleik. Dette låt 

veldig "amerikansk", og er ganske krevende å 

temme i litt mindre og ikke minst litt mindre 

dempede norske stuer. En mindre justering av 

vinklingen løste langt på vei problemet. Dette 

indikerte uansett at disse høyttalerne er meget 

kilne for minste mismatch i system og oppset- 

4/2005 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

29

ning. Men dette er også av et betydelig gode da 

disse høyttalerne- akkurat som sine amerikanske 

kolleger- tilbyr eksepsjonell dynamikk og 

fremregende musikalsk kontrast –ikke minst i 

mellomtonen. Denne er riktignok ikke fullt så 

varm og organisk som på B&W 802 og Respons 

Grande som dermed gir en smule mer overbevisende 

organisk stemmegjengivelse. 

Fremragende piano 

Til gjengjeld er mellomtonen på Alto overlegen i 

gjengivelse av skarpe transienter, ikke minst fra 

piano som låter bedre på denne høyttaleren enn 

jeg kan huske fra noen annen. Og det er en test 

som indikerer en rekke gode egenskaper som 

dynamikk, hurtighet og et homogent frekvensområde, 

særlig i nedre halvdel av det hørbare 

området. 

For også den helt fremragende bassgjengivelsen 

under delefrekvens ved 250 Hz er med 

på å gjengi et Steinway eller en Bosendorfer 

med naturlig dynamikk og naturlig tyngde. 

Denne kjappe, dynamiske og særdeles homogene 

bassen er det mest eksepsjonelle på 

denne høyttaleren og er klart i overkant av de 

andre superhøyttalere vi har evaluert i det siste. 

Igjen med en mulig unntagelse for Stadivari 

med sine doble SEAS-basser- og dobbelt pris... 

Solar plexus 

Men for å komme tilbake til den fremragende 

bassen på Alto. Som resten av høyttaleren er 

denne så tørr, rask, dynamisk, homogen og 

dyptgående som noen. Riktignok har man ikke 

noe av denne feite "kulen" som så mange 

andre har i 50-80 Hz området og som mange 

lar seg forføre av. 

Bassen på Alto er helt nøytral hele veien nedover 

og kan lure noen til at her ikke er så mye 

eksplosiv kraft i vente. Men så PLUTSELIG kom- 

30 

4/2005 

mer en dypbass man tidligere bare har oppfattet 

som en litt småfeit bassgraut. Nå går den 

mye dypere og drar ikke med seg denne falske 

festkulen, men gir deg et fysisk rapp i mageregionen 

som du knapt nok har hørt maken til. Og 

her skilles igjen tydelig mellom de tørre, men litt 

skarpere og tonalt noe høyere paukesmellene 

mot den mye dypere basstromma når denne 

rapper til deg i solar plexus. 

Selv mine kjære Respons lager i forhold en 

graut av dette som er enslags minste felles 

multiplum av begge instrumenter med en altfor 

bred og feit ensartethet. B&W er noe tørrere og 

jevnere, men ikke helt på samme presisjonsnivå. 

Den strammere kontrollen i Alto gir betydelig 

bedre definisjon og ikke minst ro i bassområdet 

når man spiller høyt. Og høytspilling er livretten 

til Alto! Dette er derfor en fenomenal høyttaler 

OGSÅ til hjemmekino. Og ikke bare i bassområdet; 

hele lydbildet låter fenomenalt RIKTIG når 

man avspiller applaus og lydeffekter som jo de 

fleste av oss kjenner fra virkeligheten mye bedre 

enn hvordan et symfoniorkester egentlig bør 

låte? 

Ikke for amatører 

Men så har altså prisen for denne dynamiske 

kontrast over hele fjøla, at øvre mellomtone blir 

nådeløst eksponert. Dette er ikke bare "feil" 

med høyttaleren, men en kombinasjon av et litt 

kilent område i øvre delefrekvens sammen med 

utrolig mange dårlige popinnspillinger med 

overdrevet "presens" på særlig stemmer i dette 

området. Jaques Mahul er den dristigste av dem 

alle (OK; utenom Wilson og amerikanerene selvfølgelig) 

med det resultat at tredjeparten av 

mine sedvanlige prøveplater låter klart dårligere 

enn hva jeg er vant til, en tredjepart låter noe 

annerledes (men hverken generelt bedre eller 

dårligere), mens resten låter utrolig mye "finere! 

Om da atskillig større medopplevelse, høyere 

puls og visse sammentrekninger rundt smilehullene 

kan være et tegn på "finere" lyd. Men 

altså samtidig med enkelte tennerskjærende 

opplevelser i øvre mellomtone. 

Dette er simpelthen en veldig "rocka" høyttaler 

med en litt generelt mørk, maskulin og ekstremt 

dynamisk lyd som viser deg naken hud 

med kviser og det hele. Og en "rocka" høyttaler 

som spiller store symfoniske verk på full guffe så 

tårene spretter sammen med kroppshårene på 

underarmen. 

Dette er nok den vanskeligste av de mange 

svært gode high-end høyttalere Fidelity har testet. 

Den har imidlertid potensialet til å skape de 

største, flotteste og mest høylydte lydbilder av 

dem alle. Men man kjøper ikke et kostbart 

Hasselblad 6x6 proffkamera for å få bedre bilder 

om man ikke er ekspert på fotografering. 

Amatørene får MYE bedre bilder med et helautomatisk 

digitalkamera! 

Endelig litt musikk! 

Jeg var i utgangspunktet temmelig sikker på at 

denne høyttaleren med antydning til amerikansk 

"west-coast" lyd, ville være overlegen på pop, 

rock og annen rytmisk musikk med heftige 

komp og mer krav til trøkk, dynamikk og røff 

råhet enn akkurat myk fransk ømhet og finesse. 

Så viste det seg at for eksempel at min gamle 

Andsnesinnspilling av A-moll konserten, fikk 

nytt liv og plutselig låt utrolig ekte som fra midt 

i salen i Grieghallen; nettopp der den er innspilt. 

Høyttalerne fikk skikkelig ryddet opp i et 

litt sedat opptak og fikk fram livet og den rytmiske 

framdriften på en mer engasjerende 

måte. Også en pianokonsert av Glazunow på 

Naxos( kr.59!) var plutselig i referanseklasse! 

Jeg har ikke hørt det bedre- også på grunn av 

dynamikken og den absolutte stillheten mellom 

transientene. 

"30 år med Fidelity" er faktisk en av verdens 

mest imponerende demoplater når det gjelder å 

gjenskape store rom. Og selv om den breie fronten 

til Alto Utopia ikke helt klarer den pinlig 

nøyaktige holografien som Respons og 

B&W802 fikser, så gir den likevel et storslagent 

panorama som enkelte ganger tar pusten fra 

deg med denne plata. Her finner vi også 3 opptak 

med "hi-fi dronninga" Kari Bremnes hvorav 

den første rallarlåta gir en noe for hard klang på 

stemmen, råere enn på de andre høyttalerene 

jeg har hørt i det siste. De andre låter imidlertid 

fint også på Alto. Annen lydtekniker? 

Store kirkerom med fyldig orgel og spiss elektrisk 

gitar blir oppløst som aldri før, og koret til 

Ole Paus er som vanlig sjokkartet i sin tredimensjonalitet, 

men også en ørlite grann hard i kvinnestemmene. 

Alto går til filmen 

Den mest imponerende gjengivelses var likevel 

dramaet fra en Telarc innspilling med filmmusikk 

som også inkluderer lydeffekter. Jeg har tidligere 

blåst i stykker en bass på mine Dali MS5 med 

denne plata. Her var det om mulig enda bedre 

kontroll nedover, og det hele låt utrolig stort. Og

forbausende rent. Dette er en "versting" plate 

som ofte låter skremmende dårlig om forsterkeri 

og høyttalere ikke makter å løse opp det 

komplekse lydbildet med sinnsykt krevende 

basspartier og ekstreme transientforløp. Bare 

mye dyrere Wilson-høyttalere klarer akkurat 

denne biten "filmlyd" like godt. Tilfeldig? 

Neppe! 

Selvfølgelig leverer JM Lab også komplette 

multikanals oppsett med senterkanal/surroundhøyttalere 

med berylliumdomen og doble 6 

tommere PLUSS innebygget sub; en utrolig 

spennende konstruksjon Fidelity ønsker å titte 

nærmere på senere. Men billig blir det ikke... 

Bedre enn noengang 

Jeg begynte denne evalueringen med å "beklage 

meg" over hvor likt de nyeste high-end høyttalerne 

nå låter. Tidligere var det mye mer spennende 

å få en ny høyttaler i hus- på godt og 

ondt. Nå er det neppe særlig større forskjeller 

enn hva man kan forvente fra forsterkere eller 

kabler. Selvfølgelig er dette positivt; det indikerer 

ganske tydelig at de store og seriøse produsentene 

simpelthen vet hva de holder på med, 

og at bedre elementer, delefiltre og kabinetter 

raskt finner veien til produksjonslokalene. 

Men det betyr også at man begynner å enes 

om en slags "standard" for måleprosedyrer som 

er overenstemmende med hvordan høyttaleren 

låter i en "vanlig" stue. Jeg tipper at det simpelthen 

er ulike typer størrelse og dempning som 

gjør at amerikanske høyttalere generelt låter en 

smule aggressivt i mellomtonen i mindre og mer 

spartanske norske stuer. Men amerikanerne er 

også mer opptatt av trøkk, dynamikk og rytmisk 

fremdrift enn typiske europeiske modeller. At 

Jaques Mahul er litt nærmere en "Wilson" 

sound enn B&W, Sonus faber og Respons, kan 

tydelig høres. Svært mange vil utvilsomt like 

akkurat denne balansen av finesse og macho 

trøkk i de generelt mørktklingende Alto Utopia 

med sitt stramme lydbilde med enestående 

homogen bass, en smule aggressivitet i øvre 

mellomtone (som aldri var noe problem på gode 

innspillinger!) og en ekstremt detaljert diskant 

som likevel aldri stikker av i lydbildet. 

Større 

Alto Utopia låter også klart STØRRE enn de 

naturlige konkurrentene i prisklassen. Lydbildet 

var større, artistene var større og du kunne spille 

høyere uten at lydbildet ble sløret. Piano låt som 

nevnt helt fantastisk bra , kontrabassen var 

lekende lett å følge både opp og ned på skalen. 

Her var langt fra den "entonebassen" som 

praktisk talt alle de andre sliter litt med. Ved å 

ha en stram bass uten "festkul", så kommer 

også den virkelige dypbassen bedre frem. Den 

nye B&W 802 er blitt klart mye bedre på dette 

området, men mine Respons Grande har en 

smule tendenser til en noe ujevn bassgang med 

litt for mye trøkk i 70 Hz området. (Hvert fall i 

mitt rom...) 

Til gjengjeld er både Respons og B&W en 

smule "bedre" på stemmer om da en litt 

mykere, mørkere og mer kropplig stemmekva- 

litet hvor man klart hører stemmens organiske 

opphav er "bedre". Alto.stemmen er en smule 

hardere. Det er ikke nødvendigvis snakk om 

noen "feil", men en klart mer nøktern og mindre 

romantisk stemmekvalitet. Pussig nok kan 

enkelte stemmer likevel forsvinne litt i miksen, 

da nedre del av mellomtonen uansett er ganske 

mørk. 

Også i sammenlikning med Audio Physic 

Avanti er Alto en mye "større" høyttaler enn 

prisforskjellen skulle tilsi. Større i alt-utenom 

romperspektiv hvor både Audio Physic, Respons 

og spesielt B&W 802 gir et enda større og 

bedre opplyst holografisk rom. 

Konklusjon 

Alto Utopia fra JM lab og Jaques Mahul er tre 

nummer mindre enn "verdens beste" høyttaler 

Grande Utopia som koster en halv million. Alto 

er likevel den største av de andre hundretusen- 

kroners høyttalere vi har testet. Ingen av disse 

er perfekte, heller ikke Alto som kan bli en 

smule aggressiv i øvre mellomtone. Men Alto 

har det desidert største lydbildet som heller ikke 

forringes ved ekstreme lydnivåer. Den har også 

den dypeste og mest potente bassen og en 

beryllium superdiskant som virker å være helt på 

høyde med de andre nye superdiskantene, selv 

om disse er laget av diamant. Alto Utopia har 

en blanding av gode egenskaper som oppleves 

som en meget interressant mix av europeisk forfinet 

lyd og amerikansk "west coast". 

Alto spiller også all slags musikk med flott 

pondus og betydelig drama og er aldeles fremragende 

OGSÅ til hjemmekino. Men altfor musikalsk 

bare til det! 

Importør:Hi-Fi Huset 

Pris: kr. 130.000,- 

4/2005 

31

NY og spennende spesialb 

4 demorom - 

demonstrasjon 

etter avtale 

Audiopax • Audio Pro • Audiostone • Copland • Eben/Emilie • Ecosse • Elac • Electrocom

utikk for high-end 

paniet • Emm.labs • Klipch • Marantz • Martin Logan • McIntosh • Parasound • Rotel mm. 

Fredensborgveien 24 

(inng. F, 1. etg.), 

0177 Oslo 

Tlf. 22 20 22 04 

22 20 22 05 

Mobil 47 60 92 36 

info@norsklydogbilde.no 

www.norsklydogbilde.no 

man-lør 

10.00-17.00 

tors 

10.00-19.00

Gruppetest forsterkere 5000-10.000 kroner: 

Prisforskjellen mellom 

"budsjett" og "high-end" 

er betydelig. Men 

samtidig som budsjettproduktene 

er behagelig 

for lommeboka, er 

lyden ofte noe røff for 

øregangene. Hva med 

å gå opp en klasse til 

"high-end" budsjett 

som kan bli DITT 

bestekjøp? 

Av Knut Vadseth og Jan Myrvold 

Luksuslyd 

på budsjett? 

34 4/2005

Det hele begynte med et rop om 

hjelp fra Anders Rosness. I jakten 

på den gode lyd, hadde han 

store problemer med å skille 

mellom de enkelte forsterkere i 5-10 tusen 

kroners klassen. De var alle forbløffende bra, 

etter hans mening, men han angret allerede 

på at han hadde levert tilbake 60 watteren fra 

Thule på grunn av en litt feitere klang, mer 

krefter og ikke å forglemme en innebygget RIAA 

på Marantz 7200 KI-signatur. Selv med 30 års 

intensiv hi-fi erfaring, er det lett å gå seg vill når 

man skal matche ulike klangegenskaper for å 

oppnå et lydbilde som man håper skal sprenge 

grensene for det mulige i prisklassen. 

Selvgjort er velgjort! 

Vi tittet på anbefalte produkter på lista til kollega 

"Lyd&Bilde" for eventuelt å få noen tips, men oppdaget 

at den eneste oppførte forsterkeren i denne viktige prisklassen 

var vår gamle favoritt Cayin 252 som vi testet i 

nr.8. En rask ringerunde oppsporet raskt også en rekke 

andre løsninger som vi ønsket å sjekke ut. Hva for eksempel 

den nye NAD C-352 som engelsmennene hadde gått bananas 

for etter å ha gjespet av forgjengeren. "En 3020 med 

muskler", ble denne nye modellen kalt etter at NAD i sin tid 

nærmest kuppet budsjettmarkedet med sin lavpris 3020 modell 

som konkurrerte langt opp mot high-end klassen. 

Eller den nyeste fra Rotel som har fått fenomenal mottagelse, i 

hvert fall ifølge importøren Erling Neby. Og hva med en integrert tungvekter 

med BÅDE rør og transistorer godt innenfor vårt budsjett; og selvfølgelig 

produsert i Kina.. 

Det skulle likevel bli den minste og letteste av samtlige forsterkere som 

på mange måter imponerte oss mest. Og selv om denne gruppetesten gir 

mer bredde enn intensiv dybde, vil spesielt interessante forsterkere som 

ikke allerede er individuelt testet, bli evaluert i dette eller et senere blad. 

Og du kan være sikker på at Anders vil plukke friskt blant våre favoritter 

for å sjekke om våre resultater er overenstemmende med hva han oppnår 

i virkelighetens verden hvor kabler, høyttalere og signalkilde er av en helt 

annen realistisk prisklasse enn hva vi benyttet. Og hvor "matching", altså 

teambygging, er viktigere enn individuelle ferdigheter. 

Strømkvalitet 

Riktignok benyttet vi den relativt lettdrevne B&W 805 s som monitorhøyttaler. 

Også denne er prismessig i overkant av hva de fleste vil spandere 

på høyttalere til disse forsterkerene, Samtidig er den en såpass grei 

last at dette ikke skulle by på problemer samtidig som den homogene 

lydkvaliteten hjelper oss å skjelne mellom katt og hermelin. Vi valgte 

også bevisst å bruke medfølgende strømkabler direkte til nettutaket i 

veggen. Vi fikk STORE forbedringer ved å bruke det komplette strømsystemet 

fra Valhalla også på disse rimelige forsterkerene, men tipper at de 

færreste av dere spandere et halvt hundre tusen kroner i kabler og nettfilter 

for å forbedre lyden av en 5 tusen kroners forsterker. Likevel en litt 

skremmende erfaring! For konsekvensen av å bruke denne degraderende 

gratiskabelen, er jo at en produsent kan ha laget en ekte high-ender 

uten at vi vil høre det. Og vi kom nærmere dette problemet enn vi liker å 

tenke på! 

At signalkilde og øvrige kabler er blant det beste vi har i huset 

(Nordost Valhalla og Sony SACD ES 777), er utelukkende for raskere å 

komme i mål med de aktuelle forsterkerne. Dette er utstyr som vi kjenner 

ut og inn og som dermed kan trekkes ut av lydkabalen uten større problemer. 

Det skulle vise seg at det hele uansett var vanskelig nok! 

Alle forsterkerene stod påslått i minst 24 timer før lytteseansen, men 

et par forsterkere var forøvrig helt uinnspilt selv om vi pent ber om innspilte 

demoversjoner. 

4/2005 

35

Marantz PM 7200 KI Signature: 

Stor, sterk og sedat 

Det lett å skjønne at Anders Rosness fant mye positivt med denne 

varme og storslagne forsterkeren i sitt budsjettalternativ i nr. 13. 

Men da forutsetter vi også at lyden blir spritet opp med atskillige 

doser testosteron fra den rocka Cambridge spilleren! 

Dette er på alle måter den største og feiteste 

forsterkeren i denne testen, både 

mekanisk og lydmessig. Kabinettet er 

opplagt det største av dem alle, det er 

også vekten. Forsterkeren har også mest 

"utstyr" med både innebygget RIAA, kontroller 

for klangbalanse og mye annet som er kjekt å 

ha, men som de fleste av oss klarer oss godt 

uten. Til gjengjeld er her en tynn, fastmontert 

lampettledning som ikke gir muligheter for 

eksperimentering med strømkabler. 

36 

4/2005 

Dessverre har Marantz ikke bare den kanskje 

mest storslagne lyden med masser av krefter, 

men den har også den desidert feiteste lyden, 

riktignok med bra med detaljering og oppløsning, 

men uten det freske frasparket som flere 

andre i gruppetesten har. 

Cadillac 

Testpanalet syntes hele greia minnet utstyrtelig 

mye om en 60-talls Cadillac med store halefinner 

og myke fjærer. Så er det opp til leseren 

om dette er positivt 

eller negativt 

når vi også 

minner om den 

behagelige kjørekomforten 

og den 

store motoren i 

dollargliset. Men 

noe sedat er 

både forsterkeren 

og bilen uansett, 

og koblingen med 

den nesten litt for 

viltre Camridge 

Azur CD-spiller 

kan forklare hvorfor 

Anders syntes 

Marantz’en låt 

fint i budsjettanlegget. For selv om her er 

"mykje varme" nedover, har forsterkeren et bra 

grep på høyttalerlementene, og den mister aldri 

kontrollen hverken oppe eller nede i frekvensområdet. 

At man også kan koble om forsterken 

til "klasse A" med 25 watts uteffekt, gir ikke 

dramatiske forandringer på lydkvaliteten, men 

gir muligens en smule mer "nerve" og også 

dybde i et ellers moderat stort holografisk rom. 

Også den jålete "kobber" bakveggen (og 

innvendig chassis) og de typiske "japanske" 

budsjettkontaktene på baksiden er typisk konstruert 

med en annen designfilsofi enn hva vi 

finner på dagens bedre integrerte forsterkere. Vi 

skulle gjerne hørt hva Ishiwata kunne få til med 

en mer minimalistisk designfilosofi. Dette ble litt 

nostalgisk pæreformet rørlyd av margarintypen, 

altså "nesten" like bra som forbildet som også 

er en utdøende trend. 

Konklusjon 

Skuffer litt i forhold til forventningene til et 

Kishiwata "Signature" produkt, men klar profilering 

mot gammeldags rørlyd. Utrolig behagelig- 

og svært så sedat! Akkurat som en 60 

modell Cadillac. Men se også Anders Rosness 

sin evaluering i Fidelity nr. 13. 

Pris: kr. 8.995,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept

NAD C-352: 

Myk klipping 

av spretten lyd 

Som sin tippoldefar 3020 – verdens mest solgte forsterker – er denne 

3 ganger så kraftige arvingen sterkere, friskere og lydmessig mer nøytral 

enn tidligere integrerte NAD-forsterkere. Så glem "soft-clipping" og nyt 

den lekende luftige og spretne musikken fra 80 ærlige watt. 

Det lå sensasjon i luften da redaktøren 

krabbet tilbake til NAD fjernkontrollen 

etter å ha skiftet den billige fastmonterte 

lampettledningen på Marantz med en 

lett tilgjengelig DIN-versjon av skikkelig kvalitet. 

FOR skikkelig skulle det vise seg. For dynamikk, 

oppløsning, finkornethet, transientgjengivelse 

OG presis holografi var helt der oppe i toppklassen 

(dog ikke i dypbass og generell effekt) sammen 

med de beste fra Krell, Burmester, 

McIntosh og andre 5-10 ganger så kostbare 

integrerte high-endere! 

5000+60000=65000! 

Shit! Vi hadde i kampens hete fått tak i en 

Valhalla strømkabel koblet opp i en Thor strømrenser 

som igjen brukte en Valhalla strømkabel 

til strømuttaket i veggen. Vi hørte altså ikke på 

en 5 tusen kroners forsterker, men en 5 tusen 

kroners forsterker PLUSS en 60 tusen kroners 

strømforbedrer. Uansett et tankekors og en 

meget sterk oppfordring til i det minste å lage 

deres egen Supra strømkabel selv (500-600 kr.) 

til rimeligere integrerte forsterkere og signalkilde. 

Vi valgte uansett å fortsette alle testing med 

medfølgende "gratis" kabel da vi forutsetter at 

dette er den mest rettferdige og realistiske 

sammenlikningen. Men forbedringspotensialet 

med dedikerte strømkabler er altså betydelig 

også i denne prisgruppen! 

Gratiskabelen 

Med "gratiskabelen" ble det hele mindre "sensasjonelt" 

med særlig mikrodetaljene som grodde 

litt igjen. Det var nærmest som om kontrasten 

mellom transientene var betydelig mindre 

med støy i mellomrommet istedenfor stillhet. 

Det hele ble litt mer "deig" uten den samme 

gnistrende dynamiske separasjon. Hele lydbildet- 

også romgjengivelsen– ble mer sauset sammen 

i en lydgrøt. Selvfølgelig overdriver vi uansett 

betydelig for å illustrere forskjellen! 

Også med den medfølgende kabelen låt forsterkeren 

nemlig ganske så fint med en helt 

nøytral balanse, bra med trøkk og meget brukbart 

med krefter. 80 ærlige watt i 8 ohm er da 4 

ganger så mye som den opprinnelig 3020 som 

også drev det meste, delvis med litt hjelp av den 

berømte "soft-clipping" patentet til konstruktør 

Edvardsen. Og selv med redusert dynamikk og 

mikrodetaljer, er her en friskhet og dynamisk 

kontrast helt blant de beste i denne testen. 

Forsterkeren virker både musikalsk ærlig og 

ryddig, men har ikke like mye guffe nedover 

som et par av de andre. Her er uansett en glimrende 

balanse mellom ulike parametre. 

Testpanelet funderte litt på hvor mye tid, penger 

og krefter en slik stor produsent som NAD kan 

tillate seg for å oppnå maksimal lydkvalitet 

med sitt relativt store salg i forhold til mange 

nisjeprodusenter. Til gjengjeld er både chassis og 

terminaler typisk av bare OK kvalitet som er billig 

å produsere. 

Lyden 

"Her var det et imponerende førsteinntrykk, 

også etter at vi skiftet strømkabel, og den rytmiske 

musikken stod bra med masser av guts 

og baller! Flott dynamikk med tydelige kontraster, 

klare konturer og bra stoffelighet i klang fra 

stemmer og instrumenter. Fin felelåt med tydelig 

friksjon mellom bue og strenger, men aldri skarp 

eller for spiss lyd. Flott detaljering gjennom hele 

mellomtoneområdet med forføreriske klanger. 

Uansett et betydelig potensiale for oppgradering 

med bedre strømkabel." Vi tipper at dere får 

høre mer om denne forsterkeren sammen med 

rimelige spesialkabler for å finne en optimal 

kombinasjon. Men det blir nok i neste blad! 

Konklusjon 

En usedvanlig vellykket og prisgunstig etterkommer 

av den berømte NAD 3020 med BÅDE 

langt bedre lyd og betydelig mer trøkk og krefter 

enn sin verdensberømte forgjenger fra forrige 

århundre. Topptester i England er vel fortjent! 

Testpanelet trodde forøvrig at NAD 352 

kostet minst 1000 kroner mer enn den gjorde. 

Råbillig! 

Pris: kr. 3.998,- 

Importør: Hi-Fi Klubben 

4/2005 

37

Rotel RA-03: 

Poet og potet 

Denne nyeste 70 watts forsterkeren fra 

NAD-rivalen Rotel, er noe mørkere i 

målet enn C-352 og heller ikke like oppløst 

og tansient. Til gjengjeld har den en 

litt fyldigere bass som er brukbart stram, og den 

låter stort og fint på det meste uten å bli kjedelig. 

Dette er med andre ord en nøye tilpasset 

forsterker for de som vil lytte på musikk, ikke 

løpe frem og tilbake til hi-fi butikken for å prøve 

38 

Dette er ikke nødvendigvis den "beste" forsterkeren i denne 

testen. Men den låter glimrende og har en varm og passe detaljert 

lydkarakter som vil lage musikk i nesten alle kombinasjoner. 

4/2005 

ut ulike kabler og nye høyttalere. De dobble 

høyttalerterminalene er mer hi-fi riktige enn hva 

NAD benytter, og konstruksjonen virker også på 

andre måter å være litt mer solid og påkostet. 

Og det er den jo! 

Testpanelet 

Den gode lytteopplevelsen med denne forsterkeren 

skyldes i tillegg til en varm og bahagelig 

bass og nedre mellomtone, en ren og dynamisk 

diskant som oppleves å være blant de aller 

beste. Denne blandingen av avslappet varme, 

solid tyngde og en tilbakelent men krystallklar 

diskant, gir et homogent og rolig lydbilde som 

får nesten all musikk til å låte fint. Her er likevel 

også et utmerket rytmisk fremdrift som gjør forsterkeren 

til en strålende bra allrounder- en 

potet i lydanlegget. Total sett er den noe "snillere" 

enn NAD – på godt og ondt – men den 

imponerer tidvis kolossalt på klassisk musikk og 

med naturlig stemmeklang på solister. Vi tror 

nok at man kan dra NAD C 352 litt lenger mot 

stjernene om man har krefter, lyst, penger og tid 

til dette. Men vil du konsentrere deg om å spille 

plater – gjerne med klassisk, jazz- og ikke altfor 

kompleks rytmemusikk i dynamisk krevende 

næropptak – så vil Rotel være din greie. 

Konklusjon 

Både mekanisk og lydmessig er Rotel RA-03 en 

prisverdig og nærmest idiotsikker forsterker for 

de som søker trygghet og ro i musikken, ikke å 

eksperimentere med kabler og annen voodoo! 

Pris: kr. 5.995,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept

Thule Spirit IA60: 

Skikkelig hi-fi! 

En av de beste hi-fi kjøpene er blitt enda 

rimeligere. Og rockefoten står ikke stille når 

dette solide hi-fi produktet til budsjettpris 

fyrer opp høyttalerne dine... 

Denne forsterkeren ble testet av Anders i 

nr. 12 og også sammenliknet med 

Marantz i nummer 13. Nå har Anders 

fått bondeanger og bedt om å få denne 

forsterkeren til ny utprøving. Og det forstår vi 

godt. Dette er en særdeles skikkelig hi-fi forsterker 

med solid kabinett, enkelt design og enkle, 

men gode terminaler. Siden sist har Hi-Fi 

Klubben satt ned prisen til under 5000 kroner. 

Et kupp! 

Testpanelet 

En i begynnelsen litt skuffende dempet mellomtone, 

var snart på plass etter at Thule IA60 bokstavelig 

talt hadde fått opp varmen. Med med 

bare 60 oppgitte watt, er denne ikke blant de 

kraftigste, og den medfølgende fastmonterte 

lampettledningen er neppe egnet til store forhåpninger 

om virkelig topp lyd. Men her spiller 

det dynamisk og kontant med en medrivende 

festbass og et 

solid lydbilde som 

minner mer om 

Krell og andre 

storheter enn om 

enn budsjettforsterker 

på sølle 

60 watt. 

Her er altså et godt fraspark i grunntoneområdet 

og eksplosiv snert i skarptromme og 

andre rytmeinstrumenter. Også piano låter usedvanlig 

flott både med hensyn til transienter og 

klangfarge. Vi begynner å ane hvorfor vi deppet 

da Thule forsvant et øyeblikk fra det norske markedet. 

Konklusjon 

Thule Spirit IA60 er en meget underholdende og 

engasjerende musikkformidler som var et svært 

bra kjøp også da den var et par tusen kroner 

dyrere! Lyden er fast, direkte, ærlig og kontant 

med solid grunntone og generelt flott dynamikk. 

Uansett pris har forsterkeren også testens kanskje 

flotteste fele- og pianoklang! Selvsagt har 

Anders forlengst hentet testeksemplaret for 

ytterligere evaluering i sitt "high-end" budsjettprosjekt! 

Pris: kr. 4.998,- 

Forhandler: Hi-Fi Klubben 

4/2005 

39

Vincent SV-226MK: 

Et streif av high-end? 

Denne 17 kg tunge kineseren med både rør og transistorer 

kom rett fra esken, men formidlet likevel et enormt lydbilde 

med større tyngde enn de andre. Vil små skavanker forsvinne 

med lenger tids innspilling og gi særdeles billig high-end? 

Selv om denne gedigne kinesiske forsterkeren 

veier hele 17 kg, er den oppgitte 

effekten "bare" 100 watt ved 8 ohm. 

Dette er halvparten av hva man kunne 

forvente med så gedigen trafo og strømforsyning, 

og det er også halvparten av hva man 

opplever av krefter når man spiller musikk. 

Denne forsterkeren gir opplagt den "største" 

lyden av alle i denne gruppetesten, og da ikke i 

meningen av at den kan spille høyest. Det er 

mer det at artistene vokser i fysisk størrelse rett 

fremfor ørene på deg når du skrur opp, akkurat 

som man opplever på virkelig storslagne "highend" 

forsterkere. 

Stort bilde forstørrer feil 

Dessverre vil et stort lydbilde også forstørre alle 

feil, og det finnes litt smågrums i dette bildet 

som man bare kan håpe helt eller delvis forsvinner 

med lengere tids innspilling. Vi måtte 

pakke forsterkeren ut av en uåpnet eske og 

måtte til og med ta av plastbeskyttelse på samtlige 

forøvrig meget solide terminaler på den 

store bakveggen. 

Her er også endel unødvendig dill som "loudness" 

og bass/diskant, men ellers er dette særdeles 

lovende greier og en utfordrer for Cayin 

252 som har dominert denne prisklassen i lang 

tid. 

40 

4/2005 

"Vincent SV-226Mk har godt grep om kompleks 

musikk rett fra esken og med betydelig 

vilje til å ga helt i kjelleren når det er noe å 

hente der nede. Solid rytmisk fundament og 

kjappe transienter, men noe uro oppover i øvre 

mellomtone og diskant som går ut over stofflighet 

og overtonestruktur. Uansett så lovende at 

vi plukker denne ut for grundigere evaluering 

snarest mulig." 

Konklusjon 

Tross en litt røff 

overtonestruktur, 

er dette en av de 

mest lovende 

"budsjett" forsterkere 

på markedet. 

I tillegg til 

generelt utmerket 

lyd som vi forutsetter 

blir enda 

bedre ved lengere 

tids innspilling, 

kan Vincent SV- 

226 gi deg det 

virkelig store lydbildet 

som vanligvis 

koster mye 

mer. (Full test føl- 

ger i neste Fidelity.) De oppgitte 100 watt er 

konservative. Vincent høres mer ut som en 100 

watts RØRforsterker. Rør låter som kjent vanligvis 

"dobbelt så stort" som transistorvariantene. 

Så viser det seg også at denne hybriden delvis 

er rørbestykket! 

Pris: kr. 6.595,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept A/S

Primare 21: 

Eksklusiv design 

Denne eksklusive svensken har fantastisk 

design og byggkvalitet. Men hva med lyden? 

Denne svenske forsterkeren fra Primare er 

konstruert og designet i Danmark. Det 

synes! Utseendet er typisk moderne 

skandinavisk design med et kostbart 

kabinett med utsøkte terminaler og betjeningselvfølgelig 

også med fjernkontroll fra en myk 

sofa. Sammnelikner man dette produktet med 

en NAD C 352, er det temmelig innlysende at 

Primare bør tåle en betydelig høyere pris selv 

om lydegenskapene er noenlunde identiske. 

Lydkvalitet 

Og i virkelighetens verden er det vel omtrent 

akkurat dette som er tilfelle. Lydbildet fra 

Primare er typisk for gjennomsnittet i denne testen 

med et ærlig og "skandinavisk" klangideal 

uten jåleri eller forestillelse. 75 watteren låter 

akkurat såpass stort og friskt som forventet med 

bra bass uten særlige imponatorfaktorer, men 

heller ikke fullt så manipulert tilgivende som 

Rotel som "gjemmer" en smule problemer 

under et kamuflerende teppe. Typisk nok var en 

usedvanlig lekker pianoklang det vi merket oss 

med Primare I 21 Dette tyder til gjengjeld på 

både homogen og balansert frekvensgang og 

bra dynamikk! 

Her har man altså tatt 

et ganske usexy, men et 

ærlig og rimelig ryddig 

forsterkerkort med 

meget akseptabel 

strømforsyning og puttet 

dette inn i en ekstra 

forseggjort kabinett. 

Markedsavdelingen har 

spandert noen ekstra 

kronasjer på status, byggekvalitet 

og lekker 

design, akkurat som vi forventer det fra for 

eksempel Bang&Olufsen. Konkurrenten er etter 

vår mening derfor ikke NAD og Rotel som har 

prioritert helt annerledes, men heller det andre 

skandinaviske designproduktet fra danske 

Anders Thule. Med denne får man flott design - 

om ikke et like eksklusivt kabinett- pluss en lydkvalitet 

med akkurat det bitte lille ekstra av 

magi som vi savner hos den lydmessig mer nøkterne 

Primare. Eller man går for kinesiske Cayin 

som er rene smørgåsbordet med litt av alt. 

Konklusjon 

Primare I21 er uansett et produkt som gjerne 

anbefales- også av hi-fi bladet Fidelity. Dette 

likevel ikke bare på grunn av lydkvaliteten alene, 

selv om denne er grei nok for prisklassen. 

Primare velges etter totalvurdering av dere som 

synes det er helt all right å betale litt ekstra for 

flott design og fremragende byggkvalitet. Dette 

er et produkt som gir glede i mange år, og som 

også er verd noen kroner på bruktmarkedet når 

man vil gå opp en klasse eller to. 

Pris. Kr. 8.995,- 

Forhandler: Hi-Fi Center Kjeden 

4/2005 

41

Cayin 252B: 

Atter en konge? 

Cayin 252B er kåret til klassens 

beste kjøp av samtlige norske 

elektronikkblader. Jan Myrvold 

skrev en grundig test i Fidelity 

nr. 8, og L&B har denne 

forsterkeren oppført som 

eneste anbefaling i prisklassen. 

Men er den fremdeles kongen? 

42 4/2005 

Utgangspunktet for denne gruppetesten 

er det store mangfoldet av gode integrerte 

i prisklassen rundt 5-10 tusen 

kroner. Det har riktignok vært opplest 

og vedtatt at Cayin 252B (og forløperen 250B) 

er den opplagte konge på haugen i dette feltet, 

men det er vår erfaring at "best" gjerne er 

datostemplet. Ingen produsent setter igang nye 

prosjekter uten å ha sjekket markedet for bedre 

alternativer. Begge de store gigantene NAD og 

Rotel har kommet med interessante alternativer 

i etterkant av Cayin 252 B, og begge har ressur- 

ser til å ta opp hansken både pris- og lydmessig. 

At skandinaviske forsterkerprodusenter også 

er formidable konkurrenter til Cayin, opplever vi 

fra både Holfi, Thule, og Primare. Men ingen fikser 

helt kombinasjonen av denne testens overlegent 

kraftigste forsterker (150 watt i 8 ohm/270 

i 4 ohm) med minst like bra lydkvalitet til denne 

prisen. 

Lyden av en prisbombe 

Cayin 252 B har en tilnærmet nøytral klangbalanse 

med bra balanse mellom tyngde og luftig-

het. En smule fokus på mellomtonen gjør likevel 

dette til en noe "lettere" forsterker enn kraftreservene 

tilsier. Men rent er det og bassen går 

rimelig dybt og med meget kompetent kontroll. 

100 watteren fra Vincent låter likevel langt 

"større". 

Her er uansett flust med detaljer og mikrodynamikk, 

og forsterkeren lar seg ikke så lett 

stresse. Dette med en smule unntagelse for toppen 

som kan virke en smule heftig når det går 

hardt for seg. Forøvrig er overtonestrukturen 

forbløffende myk og varm, akkurat som en slags 

"halo" effekt eller "Doris Day" filter for dere 

som jobber med film og foto. Dette er en effekt 

som mange nok vil like, og som er vanlig i endel 

eksotiske rørforsterkere. (OK. Noe som LIGNER i 

hvert fall) En smule sukkerglasur må dette likevel 

sies å være. 

"Legger i vei på en kontant måte med krefter 

i massevis; med stram grunntonepresentasjon, 

hurtige transientforløp og lekre detaljer i 

mellomtonen," noterer vi i testprotokollen. 

"Behagelig, men litt duset presentasjon av 

akustiske instrumenter, men flott overtonestruktur 

i feler. Litt rot ved komplekse musikalske 

passasjerer ved høyt lydnivå." avslutter testpanelet. 

Vil du vite mer, får du finne fram Fidelity nr.8. 

Konklusjon 

Cayin 252 B er fremdeles et av de beste kjøpene 

i prisklassen og med klart mest effekt for 

pengene. Lydkvaliteten er likevel en smule uryddig 

mot toppen, samtidig som her finnes en viss 

sukring av diskanten som man enten kan like 

eller mislike. 

Kan man klare seg med litt mindre målbare 

krefter (det er slett ikke sikkert at du opplever 

forskjellen i virkeligheten), vil et par av de andre 

forsterkerne i gruppetesten være enda ærligere 

og ryddigere. Cayin 252B er uansett et trygt 

valg som gir deg betydelig fleksibilitet når det 

gjelder høyttalere. 

Pris. Kr.8.490,- 

Importør: Norsk Audio Teknikk

Creek A50i R: 

Mange bekker små... 

Et kjempefall fra det ekstremt eleverte utstyret testet 

i forrige nummer, med komponenter fra 60000,- og opp, 

dette da. Tja, mon det? Kanskje går det an å finne store 

gleder også i små, betalbare komponenter? 

Denne integrerte forsterkeren er såpass 

hendig og minimalistisk at den omtrent 

hadde fått plass under CD-lokket på forrige 

nummers gigantiske spiller fra ARC. 

Godt å få litt perspektiv på ting. Men heldigvis 

behøver ikke små gjenstander gi liten lyd, skulle 

det vise seg. Men det der kommer jeg tilbake til. 

La oss først se litt nærmere på fasilitetene... 

Enkel og lettvin 

Creek A50i R har en tvilling, som mangler R i 

navnet. Denne mangler også muligheten til å bli 

styrt av usynelige lyssignaler fra tryllestaven i 

lytteposisjon, og koster en drøy tusenlapp mindre 

enn tvillingbroren sin. Bare for å ha det 

klart, mener jeg. Ellers er de nemlig identiske, 

og noen arbeider på minimumsbudsjett, og vil 

ha godlyd for alle kronene. 

44 4/2005 


haakon.rognlien@c2i.net 

Forsterkeren er såre enkelt laget, stilren og 

minimalistisk. Fronten er, som bildet viser, kun 

utstyrt med volum og signalvelger, i tillegg til 

tape monitor og av/på trykknapper. Baksiden er 

i grunn like enkel, 3 linjeinnganger i tillegg til 

tape og pre out, og det er mulig å få plug in 

kort til RIAA hvis ønskelig. Høyttalerterminalene 

er enkle og kjipe, bruk bananplugger av god 

kvalitet, er mitt tips, det sparer deg for irritasjon, 

i det minste. 

Strømforsyning, og derved vekt er moderate 

saker, vi snakker nesten akseptable 6 kg og 

300VA trafo. Ut fra dette er den kapabel til å 

levere 2 x 50 W i 8 Ohm, og begrenser seg til 

moderate 80W i 4 Ohm. Ikke nødvendigvis neon 

slugger denne karen, altså. Husk fornuft ved 

valg av høyttaler til Creek A50i. Det er dog verdt 

å nevne at man kan bi-ampe ved hjelp av tvil- 

lingbroren, slik at noe mer kraft kan hentes inn 

ved behov. 

Skjønnhet fra første strofe 

Det er en sann glede å låne øre til Creek A50i 

etter at den har fått sine vel 200 timer med bøy 

og tøy for å komme i stabil form til spill i første 

divisjon. Den er meget velbalansert, med en silkeaktig 

og levende mellomtone, som rent faktisk 

er noe i overkant av hva jeg, eller man for 

den del, kan forvente i denne prisklassen. Rett 

nok kan det sies at den er noe forsiktig, men 

den er virkelig i stand til å spille fulltone på sitt 

vis, bassen går harmonisk og elegant helt ned, 

men det finnes altså lite rå kraft helt nederst. 

Dette er ikke bare akseptabelt, det er en ren 

nødvendighet. 

Dessuten merker du det ikke på stativhøytta-

Creek A50 i R, 2x50 W 7300,- 

(6300,- uten fjernkontroll) 

Importør: Lyric Hi-fi 


CD / DAC: Teac VRDS 10 med 

LC-clock / 

Audio Note DAC 1.1x 

Platespiller RIAA: Pro-Ject RPM 9 / Tube 

Box 

Høyttalere: Klipsch RF 5, 

Avance Dana 630, 

JPW 205 ++ 

Kabler DBL, Synergistic og 

Duelund 

lere; de er bare glad til for å slippe og bale med 

overdreven bass som ikke holdes under rigid 

kontroll av strenge premissgivere. Noe denne 

Creek’en bare ikke har reserver til, uansett. Til 

gjengjeld er den meget kapabel oppover, strålende 

gjennomsiktig og oppløst, mild og leken, 

en meget ørevennlig og underholdende musikkgjengiver. 

Og mellomtonen er selve kronen på 

verket, her er ingen lukkethet å spore, selv ikke 

på vanskelige damestemmer, cello eller klarinett. 

Men grenser finnes 

Selv om vi har å gjøre med en rent ut sagt sjelden 

harmoni og eleganse i denne prisklassen, 

er det (heldigvis?) ikke alt for vanskelig å finne 

grensene for all herligheten, heller. Jeg lar 

Andreas Wollenveider snurre på Pro-Ject-spille- 

ren, og forer signalet inn via Tube Box. Det er 

utrolig vakkert, men størrelsen på lydbildet 

begrenser seg i forhold til hva jeg er tilvent fra 

enda bedre saker. Men allikevel er det godt 

innefor hva man kan forvente. Lar vi så Andreas 

Scholl snurre i CD-spilleren er også dette overbevisende 

i den viktige mellomtonen, selv om 

jeg her kan gjenkjenne noe av den litt harde 

kanten som dessverre er en del av alt for mye 

moderne hi-fi. 

Til tross for dette finner jeg innsynet i innspillingene 

samt klangkorrektheten forbilledlig, vi 

finner vanligvis en betydelig enklere klangstruktur 

i denne klassen. Så er det Blackmore’s tur 

igjen, da. Creek A50i er i utgangspunktet ikke 

en rocker; jeg vil si dette er mer hederlig enn 

overbevisende. Lar jeg den forsøke å drive en 

høyttaler med 10" i bunn viser den sine 

Testpanelet: 

Himmel! 

Med sine sølle 50 watt pr. kanal har 

Creek laveste oppgitte uteffekten i 

8 ohm i denne gruppetesten. 

Metallboksen som huser dette 

beskjedne kretskortet er også den enkleste og 

minste. Dette er også eneste forsterker hvor 

man må betale ekstra for fjernkontroll. Selvsagt 

er også vekten den laveste selv om 6 kg er mye 

i forhold til størrelsen. 

Himmel- for en klang! 

Likevel er det en fenomenal mellomtone som 

gjør dette til en glimrende løsning for særlig 

stativhøyttalere av god kvalitet. De nye B&W 

805 s er en perfekt partner og slett ingen 

"overkill". Selv om høyttaleren kostet 3-4 ganger 

så mye som denne lille Creek-boksen, var det 

utmerket harmoni mellom kvaliteten på de 

respektive produktene. Den glimrende oppløste 

og litt fyldige, superglatte og romantiske 

mellomtonen på Creek lar musikken forføre deg 

som knapt noen annen forsterker i prisklassen. 

begrensninger rimelig tydelig, da flyter det, og 

resultatet kan neppe kalles high-end, nei. 

Denne forsterkeren er drømmen i lag med en 

moderat og ujålete minimonitor med silkedome, 

med gode innspillinger og god musikk av ymse 

slag. Jeg mener oppriktig at dette er kjernen av 

hva vi har lov å forlange av en slik enhet. Og i 

så måte er Creek A50 i fantastisk! 

Dommen 

Da gjenstår det ikke mye mer å si. Creek A50 i 

R er erkebritisk, den elsker moderate høyttalere, 

moderate rom og moderat musikk. Til gjengjeld 

er den da så vellydende at du knapt tror dine 

egne ører. Må du på død og liv ha mer kraft inn 

i stua, kan du bare investere i en til. Mange 

bekker små... utgjør et fordømt godt kjøp av og 

til...! 

En himmelsk bra forsterker. Gruppetestens kanskje beste lyd kommer 

fra den på alle måter beskjedne engelske metallboksen fra Creek. 

Også bassen er helt grei, men ikke spesielt dyp 

og macho, selvfølgelig, mens diskanten er varm 

og snill og akkurat passe tilstede som en naturlig 

forlengelse av mellomtonen. 

Dette er den perfekte forsterker for mer intim 

musikk, men den behandler også store kirkekonserter 

helt himmelsk bra på moderat nivå. 

"Moderat" er her kodeord for alt som uansett 

kan tolereres i en vanlig leilighet med gjenboere 

i virkelighetens verden. Men vent ikke noe Krelllyd 

med storslagent lydbilde på realistisk konsertnivå. 

Da setter vi heller vår lit til Cayin og 

Vincent som er tøffere, men ikke helt har 

samme oppløsning, homogenitet og magi. 

Konklusjon 

Du kan få "større" lyd med flere av de andre 

forsterkerne i denne testen, men dette er likevel 

den mest homogene, oppløste og mest musikalsk 

forførende av dem alle. En nesten magisk 

lyd til budsjettpris. Men les også fulltest fra 

Håkon Rognlien... 

4/2005 

45

B&W Nautilus 805 S: 

Magisk 

46 4/2005

Det er diamantdiskanten og de store, dyre B&W modellene 

som har fått mest av oppmerksomheten. Men det er siste 

versjon av den populære stativmodellen 805 som er det 

overlegent beste kjøpet om en helt magisk illusjon av 

levende akustisk musikk er målet... 

B&W 805 D er den beste høyttaleren fra 

engelske Bowers&Wilkins noensinne! 

Den har selvsagt flere naturgitte kompromisser 

i forhold til den nye "highend" 

referansen 802, men har utrolig nok 

enkelte parametre som er heller litt i overkant, 

og det til femteparten av prisen! Etter min 

mening er den også et bedre kjøp for de fleste 

av oss, selv i forhold til den gulvstående 703 

(kr. 22.900 Fidelity nr. 9). Og også i forhold til 

Signaturversjonen som koster ytterligere10 

tusen kroner. Og da alle disse er blant de beste 

høyttalere vi har testet i sin prisklasse, håper jeg 

at enkelte oppfatter at vi synes at den nye 805 

fortjener en viss oppmerksomhet blant våre kritiske 

lesere; Selv blant dere som forlanger mer 

av trøkk nedover enn raffinement oppover. Men 

opplevelsen av et storslått og livaktig lydbilde, 

dreier seg ikke bare om decibels, frekvensområde, 

basstrøkk, forvregning eller liknende tekniske 

parametre; det dreier seg om magisk illusjon! 

Eller rettere, det dreier seg om en magisk balanse 

mellom ALLE disse tingene- og litt til. Og 

805s leverer... 

Akustisk musikk 

For denne relavtivt beskjedne stativhøyttalerene 

gjengir alt annet enn superdyp syntbass fra 

"house" musikk med en overbevisende musikalsk 

illusjon som knapt noen annen høyttaler 

vil makte i en normal norsk stue. Og for å 

begynne med det viktigste; denne høyttaleren 

spiller sinnsykt mye høyere og med fenomenalt 

mye dypere bass enn hva 99% av dere vil tro. 

Garantert! Dessuten har den – som så mange 

andre stativhøyttalere – et enda mer ovberbevisende 

holografisk rom enn sine større brødre. 

Og da både 802D og 703 er blant markedets 

aller beste på dette, skal jeg love at 805 vil gi 

deg en romopplevelse du neppe tidligere har 

hørt fra bare to høyttalere! Magisk! 

Dessuten har jeg aldri tidligere hørt så overbevisende 

naturlige stemmer-særlig mannstemmer 

og kor- som er ende bedre enn hva jeg opplevde 

med den kantløse 802 mellomtonen. Og faktisk 

enda bedre enn på min referansehøyttaler 

Respons Grande Artist. Også det vanskelige pianoet 

låter utrolig naturlig med praktfull klangstruktur 

og imponerende attakk og utklinging. 

Musikalske storverk 

Men også til storlslått musikk som symfonier, 

oratorier og opera, er dette en helt fenomenal 

høyttaler som vil gi deg mer av magien fra konsertsalen, 

kirkerommet og operaen enn de fleste 

større og dyrere høytttalere som nok kan spille 

høyere og dypere, men ikke med det samme 

naturlige akustiske rommet. Og bare ytterst sjel- 

den vil begrensningene i bassen komme mellom 

deg og den helt store musikalske opplevelsen. 

For når det gjelder en naturlig tonal balanse 

med naturlig fyldighet, er det uhyre få andre 

som er på høyde med denne lille sensasjonsmakeren. 

Her må advares mot at nesten alle toveissytemer 

har en noe mindre dynamisk gjengivelse 

i mellomtonen da denne jo også skal gjøre 

basshøyttalerens jobb og dermed må jobbe hardere. 

Derfor låter mange to-veis stativhøyttalere 

litt "fetere" i mellomtonen enn de fleste med 

Denne høyttaleren spiller 

sinnsykt mye høyere og 

med fenomenalt mye 

dypere bass enn hva 

99% av dere der vil tro. 

Garantert! 

eget mellomtonelemenet. Særlig på den tidligere 

Nautilus 805 resulterte dette i en dynamisk 

og pågående diskant og en litt småfeit og mer 

slurvete mellomtone/bass. På den mye dyrere 

Signatur versjonen, var homogeniteten mye 

bedre på plass. Denne nyeste 805 er enda mer 

homogen enn denne, og overgåes bare etter min 

erfaring av Respons Mini som vi tester annet 

sted i bladet, og JM Lab Utopia Micro Beryllium. 

På testobjektet er den tidligere problematiske 

overgangen til en noe pågående diskant, nesten 

helt borte. Her er nå bare en luftig overtonestruktur 

helt uten flising og knapt nok noen 

særlig hørbar nedtur i forhold til den glimrende 

diamantdomen på de mye dyrere Nautilus D 

høyttalerene. Jeg har knapt nok hørt Elgar og 

Wagner så imponerende fint som med disse 

små høyttalere selv om bassen jukser en smule. 

Det er så mye annet som gir hjernen din musikalske 

godbiter på et sølvfat, at en smule slurvete 

dypbass vil plage de færreste – om de da 

ikke elsker å finne noe å henge hatten på etter 

å ha betalt 5 ganger så mye for en høyttaler 

som på mange av de andre punktene låter dårligere! 

Pop og rock 

Selvsagt spiller denne høyttaleren fint også på 

de fleste studioopttak av pop og rock, og de 

fleste jazzformer er simpelthen favorittmenyen. 

Forvørig opplever jeg gode opptak av små grupper 

som langt mer krevende for en høyttaler, 

enn 100 mann – eventuelt også et par kvinner 

– i et stort konsertlokale hvor man sitter på noe 

avstand midt i salen. En kvartett med vokalist i 


Knut Vadseth 

næropptak er langt mer krevende med hensyn 

til dynamikk, hurtighet og skarpslepne transienter. 

Ingen høyttaler jeg vet om kan bli for stor 

for å takle dette. Men den lille 805 gjør et 

meget godt forsøk på å plassere denne kvartetten 

midt i stua og med nesten naturlig lydnivå. 

Og det er høyt det! Jeg tror naboene vil være 

mer kritiske til lyden enn deg... 

Hjemmekino 

Jeg prøvde også denne stativhøyttaleren på 

hjemmekinoen – i bare to kanaler og uten sub! 

Det fungerte sjokkerende bra! Jeg har i mange 

år hatt musikk fra filmen "Windjammer" 

(Morton Gould) liggende. Hver gang jeg har testet 

ut et særlig bra anlegg, har jeg funnet fram 

denne platen for å se om jeg kunne gjenskape 

min første store hi-fi opplevelse med 7 kanalers 

surround på Colosseum kino anno ca.1960. Av 

en eller annen grunn er jeg nærmere med 

denne høyttaleren enn for eksempel 802 D eller 

Respons Artist, antagelig på grunn av en liten 

dip midt i mellomtonen som skaper en illusjon 

av et enormt stort rom. 

Jeg har forøvrig heller aldri opplevde maken 

til realisme i et Q-sound opptak på en Highfidelity 

plate med traktorkjøring, kuraut og 

undergrunnsbane i "fake" surround. Igjen er her 

et imponerende stort rom-det største jeg mener 

å ha hørt i min stue-og en dypbass på et lydnivå 

ingen ville tro kunne kommer fra så små høyttalere. 

Hvisomatte 

Jeg har nå erklært denne lille høyttaleren for 

verdens åttende underverk, så det kan være på 

tide å stille visse betingelser for at du skal 

kunne oppnå denne lyden. Her vil en god og 

strømsterk- men ikke nødvendigvis kjempekraftig- 

forsterker være et must. Selv benyttet jeg 

min sedvanlige DP-A1, men konstruktøren 

Krestian Pedersen (se Fidelity nr. 13) anbefaler 

selv et byggeset fra LC Audio på 60 watt i klasse 

A som det beste han har hørt, alternativt 

med en rørforsterker fra italienske Pathos med 

omlag samme effekt. 

Dessuten må du benytte solide og HØYE stativer 

slik at midten av mellomtonen kommer rett 

i øregangene dine når du sitter. Dette er viktig 

da Krestian har trukket fellen en smule langt 

ved å benytte et enkelt 6 db filter med bare en 

spole og Mundorf kondensator. Dette er et tveegget 

sverd, da denne konstruksjonen gir et 

fremragende lydbilde- noe vi lett hører. Men 

samtidig krever det svært mye av både 

bass/mellomtone og diskant da disse må strekke 

seg lenger for å overlappe hverandre ved ca. 

3,5 kHz med minst en oktav på begge sider ved 

4/2005 

47

nærmest full guffe. Jeg opplever at det er blitt 

en smule hengekøye akkurat i dette området for 

å ikke overbelaste elementene. Det er derfor 

avgjørende viktig at ALL informasjon fra den 

relativt retningvirkende direktlyden fra øverste 

område av mellomtonen treffer solar plexus for 

at lyden ikke skal bli for tilbakelent. Et greit nok 

kompromiss, denne smule dip- men noe du 

altså må ta hensyn til og jobbe litt med. 

Dypbass 

At A-lyden i bassområdet i forhold er blitt en 

smule pompøs rundt 100-300 hz, gjør også at 

du må være kritisk til plassering og unngå noe 

som kan minne om hjørneplassering og heller 

ikke for nært bakvegg. Skulle du oppleve for 

mye bass – et luksusproblem for de fleste – så 

følger det med skumgummipropper til å tette 

bassreflekshullene. Men prøv alternativer plasseringer 

først! 

Når jeg advarer mot å forvente for mye av 

denne stativhøyttaleren til hjemmedisco, så er 

det selvsagt at den lille 6 tommeren ikke kan 

punpe all verdens bass – særlig ikke når det 

skal være mye bass samtidig som det går veldig 

dypt. Dette oppleves sjelden på akustiske instrumenter, 

men er typisk for syntkompet på house 

og dansemusikk a la disco. 

Mens lange basstoner fremstår forbausende 

potente, så vil dype transienter gradvis miste litt 

av den tiltenkte rytmiske fremdriften ved særlig 

høye nivåer. Pussig nok hadde jeg problemer 

med å få annen hørbar bassforvrengning enn en 

smule "pudding"– lyd. Høyttaleren fungerer 

nærmest som om den har en innebygget nivåbegrenser 

som gjør dypbassen en smule tam 

ved ekstreme nivåer. 

Stativhøyttalere 

På tross av mange kritiske leserbrev som mener 

at stativhøyttalere ikke er skikkelig "hi-fi" på 

grunn av kompromisser når det gjelder dypbass 

og maks lydnivå, vil de fleste av oss i Fidelity 

etter egne erfaringer hevde at mer påkostede 

stativhøyttalere totalt sett kan gi mer naturtro 

lyd i din stue enn en gulvstående. I dette bladet 

tester vi 2 kostbare stativhøyttalere som i begge 

tilfeller utmerket vel konkurrerer med liktprisede 

gulvhøyttalere. 

I tillegg til å være langt mer oppløste og raffi- 

48 

Noe av det beste jeg 

har hørt med hensyn til 

akustisk gitarklang og 

vokal. Men også piano, 

fullt symfoniorkester, 

strykekvartetter og 

opera låter fremragende 

med en uovetruffen 

illusjon av en mye større 

og dyrere høyttaler. 

4/2005 

nerte enn tilsvarende større høyttalere, har de 

siste par års konstruksjoner på nesten all type 

musikk gitt så beskjedne kompromisser i bassen 

at en bedre diskant og en ofte mer opppløst 

mellomtone med betydelig større rom, mer enn 

oppveier dette. Økt "konefaktor" er en viktig 

bonus som kan gjøre bedre lyd til en realitet for 

mange av oss. 

Vi har tidligere testet stativhøyttalere som 

Revel M-22, JM-lab Utopia Micro, dynaBel 

Excel, Sonus faber Cremona og B&W 805 

Signatur som helt klart og tydelig er minst på 

høyde med gulvstående til omtrent samme pris. 

Dagens høyttalere, Respons Baby Grande og 

B&W 805s, er begge blant de beste på markedet, 

Responsen nesten dobbelt så dyr som siste 

805-versjon. Denne er nok også ende litt strammere 

i dypbassen og med noe mer dynamisk 

kontrast. 

Konklusjon 

Den siste B&W 805s er et glimrende kjøp til 

sine relativt lave pris på under 20 K, mer enn ti 

tusen kroner mindre enn den tidligere Signatur 

modellen. Sistnevnte har enda flottere kabinett, 

men slett ikke noe bedre lyd til tross av fenomenale 

kritikker for bare et par år siden. 

Tvert imot har den nyeste modellen 805s 

med 6 db filter og Mundorf kondensator det 

kanskje største lydbildet vi noensinne har hørt 

fra en stativhøyttaler, og med en for størrelsen 

utrolig bra bass med bare ørlite slurv helt 

nederst. Men mer enn tilstrekkelig gøy der nede 

til å lure de fleste til å tro på en bortgjemt subwoofer. 

805s er fantastisk på alle type klassisk 

musikk, men også bra på det meste av de popog 

rockinnspillinger jeg har kjørt igjennom systemet. 

En samleplate med blues fra et – for 

meg – nytt merke som heter Stockfish – er noe 

av det beste jeg har hørt med hensyn til akustisk 

gitarklang og vokal. 

Men også piano, fullt symfoniorkester, strykekvartetter 

og opera låter fremragende med en 

uovetruffen illusjon av en mye større og dyrere 

høyttaler. Vi har også testet selve "referansehøyttaleren" 

802D med sin diamantdome i 

nr. 14. Denne er en betydelig forbedring av den 

gamle Nautilus 802 som benyttes som monitorhøyttaler 

hos verdens mest berømte lydstudio- 

Abbey Road og er kåret til "verdensreferanse" 

av en rekke hi-fi blader. I forhold til prisen er 

likevel 805 enda bedre – og vil kunne ha enda 

større betydning for å glede enda flere musikkelskere 

med sin magiske illusjon av en ekte 

musikkopplevelse. 

Pris kr. 19.800,- 

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben 

Diskantdomen på 805S har ikke 

membran av industrielt fremstilt 

diamant, men er ellers like avansert. 

Og de fungerer glimrende.

Bransjeblikk: 

Bøker er oppskrytt! 

Romaner er i vinden. Forfatterne har plassert seg 

selv høyest i kulturelitens kastesystem. 

Bokhandlere, forfattere og forlagsmafiaen soper 

inn penger, godt hjulpet av statlig prisregulering. 

av Petter Dale jr. 

Og publikum henger med på karusellen. Ta for eksempel kona mi. Hun 

er medlem av to bokklubber som spekulerer i at folk glemmer å avbestille 

månedens bok. Kona har således til enhver tid en stabel av uleste 

romaner. Så forlanger hun at alle bøkene skal stå på utstilling i 

stua, og vi må ut og kjøpe metervis av bokhyller. Ikke rart Ivar Kamprad tok 

mellomnavnet Billy da han passerte den første milliarden. Men det stopper 

ikke der. Boktempelet må også ha en dedikert lesestol og leselampe, og til 

soverommet måtte det anskaffes nye nattbord. Etter godnatt-kysset vender 

hun meg ryggen før hun griper begjærlig tak i Jo Nesbø i stiv utgave. 

Boktyranniet hersker i alle lag. For eksempel har avisa Dagens Næringsliv en 

daglig spalte hvor bokpolitiet henger ut alle som ikke har sin leseseddel inntakt. 

Også det brede lag av middelaldrende kvinner lider under lesepresset. 

Tidligere var det nok å strikke noen masker mens slarven gikk over kaffekoppene. 

Men nå heter det lesesirkel og de må ha lest ut en hel roman før de kan 

møtes til sladder. Ikke rart at rødvinsforbruket på disse kveldene når faretruende 

høyder. 

Fluelort 

I historisk perspektiv er romanen en fluelort. Allmenn leseferdighet, elektrisk 

leselys og pocketboka er sprunget ut i moderne tid. Lesning er en tillært 

øvelse. Til sammenligning kan vokal og instrumental musikk spores tilbake til 

menneskets begynnelse. Musikk er en opplevelse som stimulerer alt fra foster 

til hjernedøde pasienter i komatilstand. Musikk er både et psykisk og et fysisk 

stimuli. Til og med kona mi innrømmer at hun kunne klart seg uten romaner, 

men ikke et liv uten musikk. 

Arven 

Jeg tipper våre forfedre lærte seg å synge en gang etter at de klatret ned fra 

trærne, men før de begynte å nøre opp ild. Kanskje ble lille Homo Erectus lullet 

i søvn av mammaen sin for 1000000 år siden? Etter hvert ble sangen benyttet 

ved flere høve, være seg i sosiale sammenhenger eller krigsdans. Hakk i hæl 

fulgte de første primitive rytmeinstrumentene, og så var moroa i gang. Spoler 

man fort framover, til oldtiden, så ser vi at ordet musikk er avledet av muse, 

som var grekernes skytsgudinner for bl.a. diktning, sang og musikk. De antok 

altså at musikkens magiske kraft sprang ut av guddommelig inspirasjon, i motsetning 

til "simplere" utfoldelser som for eksempel bildende kunster. I en tid 

hvor kinesiske hi-fi apparater tar store markedsandeler, så kan det være greit å 

vite at kineserne kan dokumentere en over 5000 år gammel musikkinstrumenttradisjon. 

Mens vi nordmenn fremdeles bodde i steinhuler, så hadde altså 

kineserne utviklet en avansert kultur og vitenskap. Vi skal derfor ikke se bort i 

fra at kinesiske produsenter kan konkurrere på mer enn bare lav pris… 

Ødsel 

Sang og musikk er helt sentrale elementer i våre liv. Kunne du tenke deg et 

kirke- og religionsliv uten sang eller musikk? Hvordan hadde Oslos uteliv fortonet 

seg uten en lyd fra høyttalerne? Ikke mye moro akkurat hvis alle gikk på 

bar med hver sin roman under armen. Og selv om en forhenværende landslagstrener 

i fotball har erklært seg totalt umusikalsk, så er det nettopp allsangen 

50 4/2005

som skaper stemning på tribunen. Og i pausen dundrer musikken løs, 

og når nasjonens helter tilslutt havner øverst på pallen så triller 

tårene akkompagnert av nasjonalsangen. 

Problemet er heller, hvis man kan kalle det et problem, at musikken 

så til de grader er blitt alminneliggjort. Den er rundt oss på nesten 

på alle steder og til enhver tid. Fra mobiltelefoner, bilradioer, kjøpesentre, 

gatemusikanter og dataspill så strømmer det ut musikk og 

toner. Det blir som med nordmenns vannforbruk; -Vi tar den gode tilgjengeligheten 

for gitt og sløser hemningsløst med springvannet. 

Hadde dette vært et knapphetsgode, så hadde det blitt mer verdsatt. 

En bedre verden 

Musikk har sprengkraft. Undertrykte folkegrupper bruker musikk i sin 

frigjøringskamp. Totalitære styresmakter forbyr musikk med politisk 

innhold. Komponister og utøvere kan falle i unåde. Rockemusikken 

stod helt sentral i ungdomsopprøret i vesten på 60- og 70-tallet, som 

er en av de største sosiale omveltningene i nyere tid. Elvis befridde 

ungdommen fra gamle hemninger, og Beatles legitimerte lang lugg. 

Musikken var en viktig ingrediens for den globale fredsbevegelsen på 

70-tallet. Og ingen har vel spleiset så mange mursteiner og glassruter 

som punkmusikken noen år senere! 

Disco- og New Country bølgen er likeledes to musikkfenomener 

som til de grader preget sin samtid. Det er ikke få discodresser og 

cowboyhatter som nå samler støv i gamle garderobeskap. 

Hurra for pop’en 

Det er mye gnål om at "dagens popmusikken er blitt så kommersiell". 

Faktum er at popmusikken alltid har vært kommersiell. Elvis, 

Beatles og Stones bygde sine karrierer på hitlåter som ble spilt på 

radio og solgt i milliontall som singler. Uten sammenligning for øvrig 

så er også Toxic med Britney Spears en musikalsk prestasjon. En slik 

3 minutters musikksnutt får millioner av mennesker til å sprette ut på 

dansegulvet, og den liver opp rushtrafikken når den spilles på P4 en 

sur vintermorgen. Folk i alle aldre digger slik fengende musikk og 

kommersielle hitlåter bringer livsglede til millioner av lyttere hver dag. 

Hva er galt med det? Hvilken bok eller film når så mange så ofte? 

Musikk er billig 

Det klages mye om dagen. Ikke bare spilles det for mye kommersiell 

musikk på radio, men CD-platene er for dyre og konsertbillettene er 

for dyre. -Og hvorfor kan vi ikke få lov til å kopiere all musikk gratis? 

Men hvordan i all verden kan musikkbransjen få utvikle seg dersom 

"alt" skal være gratis? Etter min mening er prisen på CD-er rimelig. 

La gå at en listetopper snart koster små to hundrelapper dersom du 

kjøper den på første og beste utsalgssted. Men det gjør også snart 

en halvflaske vann i pen innpakning. For den som gidder, kan CD-plater 

kjøpes mye rimeligere via utsalgsbutikker og Internett. Mye av 

omsetningen er uansett gjenutgivelser og her er prisnivået ned mot 

hundrelappen for en CD. Enda rimeligere blir det for de som benytter 

seg av det utrolige radiotilbudet, inklusive digitale kanalpakker med 

100-vis av stasjoner. Alt i alt mener jeg derfor at prisen på musikk i 

dag er rimeligere enn noensinne. 

Summa summarium 

Musikk er en gave fra gudene og må behandles deretter. Det er ikke 

romanlesing som bringer verden framover. Nå må vi musikkentusiaster 

innta lytteposisjon og hevde vår rett! Stereoanlegget må igjen bli 

husets midtpunkt og populærmusikken må igjen sette dagsorden her 

i landet. Dersom stua skal domineres av bokhyller, så skal jaggu høyttalerne 

få komme ut av skammekroken og få stå der de låter best. 

Og for prisen av en ny bok, så kan du kjøpe deg 2 CD-er. Er du invitert 

til fest, så dropp den obligatoriske rødvinsflaska. Gi heller verten 

en CD med utsøkt musikk, -den har garantert lengre varighet. Og deg 

selv kan du skjemme bort ved å ønske deg, til jul eller bursdag, det 

lekre overflødighetshornet av en CD-boks med din favorittartist som 

du ellers ikke hadde kjøpt. 

God lytt! 

Hilsen Petter 

The power of Pathos! 

Klasse A Stereophile, USA! 

Ring og avtal demo på telefon 32 87 35 96 / 92 89 57 73 Man-fre. 12.00-17.00 

Norsk Hi-Fi Center 

www.norskhificenter.no

Musikkomtaler: 

Glimmer og gråstein 

– nesten bare godt norsk 

"Seagull" 

Karin Krog & Bergen Big Band (Grappa) 

Seagull manifesterer at Karin Krog fortsatt er an 

av de største og at vestlandsprosjektet Bergen 

Bing Band er et usedvanlig vellykket musikalsk 

konglomerat. 

Jeg er i utgangspunktet svak for Karin Krog. Jeg har 

sansen for hennes litt vestkantaktige tilnærming til 

jazzen. Uttrykket hennes er litt snobbete og nesevist. 

Det er virkelig ikke røykfylte kneiper i New Orléans 

som er hennes tilholdssted. 

Seagull er egentlig ikke noen nyskapning rent 

musikalsk selv om John Surman og Karin Krog bidrar 

med originalt stoff i sju av de i alt tolv låtene. Platen 

handler om jazz i storbandinnpakning. Det som gjør 

denne cdèn spesiell, er for det første Karin Krog selv. 

Til tross for sine sekstiåtte år trår hun til så det holder. 

Hun har en timing og et uttrykk som fortsatt sitter 

som et skudd. Hun overbeviser stort på sin egen 

låt "La Calada" som er et musikalsk fyrverkeri. 

Dynamikk og rytme er nøkkelord. Det andre som gjør 

denne utgivelsen til en opplevelse, er Bergen Big 

Band. Bandet er et slags musikalsk konglomerat hvor 

musikere fra filharmonien og Forsvarets distriktsmusikkorps 

limes sammen med freelance jazz-musikere 

og andre som måtte prøve å livnære seg av den 

slags. Bergen Big Band formidler på en oppsiktsvekkende 

måte en smittende og eksplosiv spilleglede. 

Noe av drivkraften er sikkert John Surman som dirigerer 

det hele og som løfter musikerne. Men det er 

bare ikke nok. Bergen Big Band overgår det meste 

på denne utgivelsen og musikken svinger til tider 

grasalt. 

Mitt eneste ankepunkt er kanskje repertoaret. 

Karin Krog behersker både standardlåter og mer 

eksperimentell jazz. Å blande disse uttrykkene på 

samme utgivelse er ikke nødvendigvis et god løsning 

– og yter ikke de ulike sjangrene full rettferdighet. Et 

eksempel er en låt som «Angel Eyes» som ble arrangert 

av legendariske Don Ellis i 1962. Det ble for 

«moderne» for NRK den gangen. Versjonen som er 

med på denne plata er utrolig flott, men den og et 

par andre låter faller litt utenfor og svekker kanskje 

både seg selv og helheten. 

Lyden på plata føles nær og "live"-følelsen er alltid 

til stede. Men denne plata krever et anlegg som 

har dynamikk nok til å gjengi det som skjer. Først da 

blir dette virkelig morsomt å lytte til. Lydbildene er 

dessuten såpass komplekse at det ikke nytter med 

anlegg som ikke henger med i svingene. Da kan nok 

denne utgivelsen føles nokså sausete. Men med god 

lyd - for ei plate, for et band og for ei dame. Det er 

ikke rart at Karin Krog fortsatt er en levende legende 

både i det norske og det utenlandske musikkmiljøet. 

En diva, en slags jazzens Wenche Foss – og det var 

positivt ment! 

52 4/2005 

av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

"Størst av alt" 

Carola (KKV) 

Dette kunne vært en cd med meningsfulle sanger 

båret fram av Carolas fantastiske stemme i spennende 

arrangementer... 

Carola har en røst og en formidlingsevne av de 

sjeldne. Det ble jeg en gang for alle overbevist om 

under lanseringen av hennes juleplate – som jeg 

for øvrig ikke er spesielt begeistret for. Platen 

solgte imidlertid i bøtter og spann, og Carolas 

tidligere utgivelser på KKV har utvilsomt vært 

en økonomisk suksess. På den nye plata handler 

det om sanger som handler om hele livet, 

da kanskje først og fremst i et folkelig religiøst 

perspektiv. Ansvaret for det musikalske har 

Kjetil Bjerkestrand som var sterkt involvert i "Sov på 

min arm" fra 2001. Han har fått ansvaret for arrangementer 

for strykere, bass, trommer, gitarer, orgel, 

flygel og key-boards. På slike prestisjetunge utgivelser 

ønsker KKV kun det beste. Derfor bidrar 

ypperlige musikere som Knut Reiersrud, Helge 

Norbakken, Gjermund Silseth og strykere fra 

Stavanger Symfoniorkester. Med utgangspunkt i 

dette kremlaget av musikere, Carolas stemme og 

et knippe sanger fra norsk og svensk salme og 

sang tradisjon, burde alt ligge til rette for en 

fantastisk utgivelse. Jeg for min del er ambivalent. 

Selv om Carola til tider synger skyggene 

ut av mitt sinn, så blir helheten litt overveldende 

tilrettelagt, nesten mot det spekulative. Den 

ene perlen følger den andre, arrangert i passelig tilgjengelige 

arrangementer. Det blir lett å fordøye, 

uten at den musikalske ganen utfordres nevneverdig. 

Det er langt mellom arrangementer som objektivt 

sett kan karakteriseres som nyskapende eller 

spennende. Denne utgivelse står og faller på om 

du mener Carola er sterk nok til å bære dette 

prosjektet med sin egen stemme. For mange vil 

nok dette derfor holde i massevis, men for meg 

blir hele greia en overdose av vakkerhet. Jeg 

skulle så gjerne hørt Carolas praktfulle stemme 

synge disse sangene i kreative arrangementer 

uten høy strykefaktor. Lyden, jo da, som vanlig 

fra den kanten. Flott lyd som yter vakkerheten full 

rettferdighet! 

"Syng meg heim" 

Sondre Bratland (KKV) 

Kjente sanger flyttes til køntri land. Dessverre 

føles ikke duften av hestemøkk eller sanger om 

hjerte og smerte spesielt nærværende ved det 

litt bleke musikalske leirbålet. 

Det er ikke helt lett å bestemme seg for hva jeg 

skal mene om dette prosjektet. Sondre Bratland 

har etablert seg som en hjørnestein i det norske 

folkemusikkmiljøet som reformulerer og 

utvikler den norske nedarvede sangskatten.

Hans juleplate "Rosa fra Betlehem" er etter min mening den vakreste 

juleplata som noen gang er laget. Det finnes også mange perler blant 

Bratlands mange utgivelser som er blitt til i løpet av et langt musikalsk 

liv. Men nå går han helt nye veier. Riktig nok har han deltatt på konseptplaten 

KKV ga ut med tekster og musikk av Hank Williams. 

Men nå begir Bratland seg ut i køntri land på egenhånd. Med 

seg på hesteryggen har han sanger både fra den norske og den 

amerikanske tradisjonen. På albumet finner vi bidrag av nevnte 

Hank Williams, Johnny Cash, Olav H. Hauge, Jakob Sande og 

Secret Gardens Rolf Løvland. Sistnevnte bidrar med "You raise 

me up" som i norsk språkdrakt har får tittelen "I lag med deg". 

Låten er flytta rett inn i norskeste cowboy land og representerer på 

mange måter både styrken og svakheten ved denne plata. Styrken ligger 

først og fremst på det musikalske. Sondre Bratland har så 

mye musikk i seg at plata til tross for sin køntri inspirasjon står 

solid musikalsk. På det beste er det utrolig hvordan en utskjelt 

og ofte neglisjert musikkform kan brukes som springbrett til å 

reformulere kjente sanger og tilføre dem nye dimensjoner. 

Svakheten er at enkelte av de sangene som gjenskapes står så 

ufattelig solid på egne ben. De nye versjonene blir derfor å 

betrakte som interessante eksperimenter mer enn som virkelig nyskapende. 

Noen ganger blir det dessverre kun blodfattige versjoner som 

ikke yter det originale utgangspunktet noen rettferdighet. Et 

annet problem er at det føles som om at Bratland ikke helt 

våger. Køntri - ja vel, men han kunne gått lenger. Her er det 

nemlig mye norske folketoner som demper stanken av støv og 

hestemøkk. Tittel-låten er etter min mening albumets beste. Den 

irske tradisjonssangen "Syng meg heim" som Sondre Bratland 

har gitt norsk språkdrakt, har tatt plass og kommer til å følge 

meg resten av livet. 

Lydmessig er dette en utgivelse som holder meget høy kvalitet. 

Platen er spilt inn i Jakob Kultur kirke. Et kremlag av musikere 

med Knut Reiersrud, Gjermund Silseth med flere gjør at 

albumet musikalsk står på solide ben. Det blir bare litt blodfattig 

av og til. Og hvor er alle cowboyene blitt av? 

"Electra" 

Arild Andersen Group (KKV) 

Arild Andersen har gitt et over to tusen år gammelt drama musikalske 

vinger og viser at han er en av Norges mest spennende musikere. 

Arild Andersen er en av de virkelig store i norsk musikk. Dette er også 

kjent utover landets grenser. I forbindelse med kulturprogrammet 

for OL i Aten ga den greske teaterdirektøren Yannis Margaritis 

Arild Andersen oppgaven med å skape en moderne versjon av 

Electras skjebne. Utgangspunktet er den klassiske greske tragedien 

om "Electra" som blei framført første gang 420 før Kristus. At 

Andersen tenker nytt er det liten tvil om. Det hele åpner med 

"Birth Of The Universe" og avsluttes sytten spor senere med 

"Big Bang". Det er med andre ord selve livshjulet som ruller, og 

slutter på samme sted som det begynte. Det gjelder dog ikke 

Arild Andersen. Han har en forbløffende evne til å fornye seg og 

å eksperimentere. Det er ikke alle sekstiåringer som er like kreative. 

Electra er etter min mening en usedvanlig flott utgivelse. Andersen tar 

oss med ut i store luftige landskaper med et vell av detaljer og som 

krydder mellom bærende musikalske elementer. Vi tas med på en 

musikalsk drømmereise som startet for snart 2500 år siden og 

som er gjenskapt av Arild Andersen i dag. Noe av kvaliteten skal 

nok også de medvirkende musikerne ha en del av æren for. Her 

deltar både Arve Henriksen, Eivind Aarset, PaoloVinaccia og Nils 

Petter Molvær samt flere andre størrelser. Deres bidrag er formidabelt 

og utgivelsen oser av musikalitet og produksjonsmessig 

kvalitet. Electra er en virkelig spennende utgivelse som bør skape 

musikalsk gjenklang langt utenfor de tradisjonelle målgruppene for 

Andersens musikk. Lyden er av ECM kvalitet, åpen luftig og karakteristisk. 

For de som har mulighet anbefaler jeg en tur til Molde Jazz i år. 

Der vil Electra bli fremført i all sin musikalske mangfoldighet. 

Noen raske: 

"Ein song frå dei utsugne stunder" BNB (2L24) 

Bak BNB står Berit Oppheim(vokal), Nils Økland(hardingfele), 

Bjørn Kjellemyr (bass). De har laget en folkemusikkplate 

som beveger seg i langt inn i grenselandet mot jazz og 

improvisasjon. Vakkert, krevende og ganske smalt – og 

dette krever sin lytter. Kult på sitt beste, sært på sitt verste. 

Må være flott på konsert! Lyden er rimelig bra. 

"Stemmens skygge" 

Kristin Bråten Berg, Marilyn Mazur, Lena Willemark (Heilo) 

Tradisjonell musikk gammel og ny fra Norge, Sverige, 

Danmark og Færøyene fremført av tre flotte kvinner som 

bestillingsverk til Jazzfestivalen i Molde i 2000. Rytmisk 

og spennende folkemusikk som krysser mange grenser. 

Vakkert, fandenivoldsk og litt sært. Musikk med tradisjoner 

fra fjellet, havet og naturen. Flott vokal, kul perkusjon 

og god lyd. 

"A Year From Easter" Christian Wallumrød Ensemble 

(ECM) 

En flott oppfølger til kritikerroste Sofienberg Variations. 

Jazz som tar opp i seg elementer både fra klassisk og folkemusikk. 

Samspill mellom flotte musikere, og lyd innspilt i 

Rainbow. Men utgivelsen krever sin lytter, for det handler 

om avansert og sofistikert musikk med en særpreget indre 

dynamikk og struktur. 

"The Heroines" Tony Joe White (Sanctury) 

Tony Joe White har laget noen album med lyd for guder. 

Hans plate fra 2004 er både lydmessig og musikalsk vel 

verd å få med seg. Han byr på et knippe gode låter, noen 

som fungerer ekstremt bra og noen litt slappe dødpunkter. 

Som vanlig er det melodiøs blues av det ikke altfor 

dystreste slaget det handler om. Best fungerer han i duett. Både 

Emmylou Harris og Lucinda Williams har lånt ut stemmen sin til prosjektet. 

Tony Joe Whites gitarer har kjent karakter og hans mørke forførende 

stemme fungerer fortsatt. Skaffes lett på play.com. 

"Don`t give up on me" og "Make do with 

what you got" Salomon Burke (Shout 

Factory) 

Salomon Burke er soulsanger med røtter. En ganske feit 

fyr, med en enda feitere stemme. De to siste platene 

hans er simpelthen et must. "Don`t give up on me" kom 

i 2002, mens "Make do with what you got" kom i år. 

Konseptet er felles for begge platene. Burke tar ofte 

utgangspunkt i kjente låter, som tilføres arrangementer i 

krysningspunktet mellom blues, soul og rock. På platene 

finner vi bidrag av Dylan, Nick Lowe, Tom Waits, Bryan 

Wilson, Van Morisson og mange flere. Musikalsk og lydmessig er 

dette strålende produksjoner med Salomon Burkes stemme som det 

bærende element og midtpunktet i et velprodusert lydbilde. Dette er 

plater du rett og slett må ha! 

"Shangri-la" Mark Knopfler (Mercury) 

Til slutt vil jeg minne om at evigunge Mark Knopfler i 

fjor høst ga ut sin første plate etter en ulykke som holt 

på å koste han den musikalske karrieren. Shangri-La er 

ikke akkurat nyskapende fra den kanten, men lyden er 

god og musikken fenger. Jeg trives med Mark og en 

smule musikalsk nostalgi. Dette er en plate for lyse sommerkvelder, 

for bilturen nedover i Europa eller over Saltfjellet. God tur og god 

sommer! Nyt musikken og livet! 

4/2005 

53

Musikkomtaler: 

Blanda akustiske drops 

av Tore Dag Nilsen 

Når tre er nok 

Etter et lite avbrekk er den norske jazzlabelen 

Gemini på banen igjen. Den 

observante leser har for lengst oppdaget 

at dette er en av undertegnedes 

favoritter. Jeg omtaler mange av utgivelsene 

til Gemini, men likevel strømmer 

de fortere ut enn jeg klarer å ta unna. 

Time Enough heter den mest vellykkede 

skiven jeg har lagt øre til i år. 

Uansett sjanger, men selvfølgelig helt 

subjektivt oppfattet, får jeg tillegge. 

Dag Arnesen er navnet på komponisten 

og pianisten som står i spissen for 

en trio med de velkjente musikerne Terje 

Gewelt og Pål Thowsen. 

Musikken på Time Enough må betegnes 

som en slags moderne og tidløs 

jazz. Den er både avslappet og svært 

energisk på samme tid. Det fascinerer. Det 

samme gjør de klare innslagene av det som 

utlandske anmeldere betegner som "Nordic 

Sound". I denne nordiske stilen gjøres det aktivt 

bruk av stemning og stillhet, ofte påspedd en 

porsjon etterklang. Det er akkurat som om en 

ser for seg musikerne som spiller i åpen luft, og 

gripes av hvordan musikken deres bryter av stillheten, 

for så å reflekteres av fjellene og dø 

sakte ut. 

Etterklang er det imidlertid ikke brysomt mye 

av på Time Enough. Den har en ganske tørr og 

meget stor, substansrik og nærfanget lyd. Det 

stemningsfulle besørges av Dag Arnesens svært 

lyriske pianospill. I tekstheftet trekkes det paralleller 

til Bill Evans og hans legendariske trioinnspillinger 

i Village Vanguard i 1961. En ærefull 

54 4/2005 

Bossa i Kulturhuset 

og Hønsehuset 

Dette er et av de påfunnene 

som er så usannsynlig at det 

høres helt absurd ut, men tar 

man seg bryet med å lytte til 

Bossa Nordpå, forstår man 

at dette er alt annet enn galskap. 

Uma Onda No Mar er 

solide saker for alle elskere av 

varm, livsglad og stemningsfull 

brasiliansk jazzmusikk. 

Dette er nok en sjanger man 

enten elsker eller hater, vil jeg 

tro. 

Rytmene er viktig for slik 

sammenlikning, men jeg satt 

også og tenkte på Bill Evans 

før jeg leste dette. 

Æres bør også Pål Thowsen 

og Terje Gewelt. Disse gutta 

er drevne og har sikkert spilt 

mye sammen. De fremstår 

som en svært rutinert og harmonisk 

trio. Alt i alt burde 

Taurus (den litt mer progressive 

delen av Gemini) TRCD 

845 være en skive som kan 

glede mange. Man kan vanskelig 

unngå å bli imponert av 

hvor mye uttrykk tre musikere 

i stand til å by på. Dessuten 

har den som nevnt en ganske 

attraktiv lydproduksjon. 

eksotisk musikk, og de serveres meget støtt her. 

Marit Sandvik synger godt og ganske overbevisende 

til tross for at det tydelig er et fremmed 

språk for henne. Jeg har videre blir videre imponert 

av all den fine sopransakstrakteringen. 

Denne innspillingen viser tydelig at vi også 

nordpå har mange dyktige jazzutøvere. Det er 

stadig litt kuriøst at de er så flinke til og engasjerte 

i å lage så sydlig musikk så langt nord, 

men dette må da være en fin måte å kompensere 

for vintermørket og kulden? 

Gemini/Taurus TRCD 846. 

Fin rabattordning 

Katalog-CDér er noe jeg alltid har øynene åpne 

for. Med disse kan man få muligheten til å sikre 

seg svært kurante og ikke for gamle komplette 

kvalitetsinnspillinger for en beskjeden penge. 

Jeg skriver kan fordi denne beskrivelsen 

stort sett kun passer for 

musikkselskaper med høye kunstneriske 

ambisjoner. Som for eksempel 

fransk Harmonia Mundi. De med 

lavere ambisjonsnivå gir gjerne ut 

katalogskiver av ditto musikalsk 

verdi, og de største selskapene er 

oftest så gjerrige at man blir avspist 

med samplere. 

Årets katalog-CD fra fransk HM er 

en utgivelse fra 2001 med Handels 

komplette fiolinsonater, fremført av 

cembalisten Richard Egarr og den 

bejublede fiolinisten Andrew Manze. 

Dette er stor stemningsmusikk 

som jeg ikke alltid er i humør til å 

høre. Når jeg er det, vokser denne 

tilsynelatende simple musikken voldsomt. 

Manze og Egarr spiller fjell-

støtt, og man forstår hvorfor HM velger 

å presentere seg med denne innspillingen. 

Den er foretatt av HM USA, 

i et filmstudio i California. 

Lydbalansen er korrekt, og lydbildet 

stort og naturlig. Jeg får ikke frem den 

siste rest av luftighet i overtoneområdet, 

men lyden er ellers klar som krystall. 

Med på kjøpet får man som antydet 

en katalog over HMs store repertoar. 

Her er det mye som frister. Det 

eneste aberet med denne katalogskiven 

er nok at den ikke er alt for lett å 

få tak i. Utsalgsstedene er få og opplaget 

antagelig lite. Isolert sett er nok 

kostnadene for høye og prisen for lav 

til at selskapet synes dette er god 

butikk. 

Harmonia Mundi HMX 2907259 

Flott gjenutgivelse 

Deutsche Harmonia Mundi, DHM, er et flott 

klassisk plateselskap man ikke alt for ofte støter 

på utgivelser fra. Når jeg drar ut for å kjøpe 

musikk har jeg av og til med meg en liten notisbok 

hvor jeg har notert hvilke skiver som er 

aktuelle. Klassisk og jazz er store sjangere hvor 

det etter hvert blir bortimot umulig å holde 

oversikten over hva en har fra før og hva man 

bør unngå. Barroco Espanol, fra DHM, er en 

utgivelse jeg i en del år har hatt notert i denne 

boken. Grunnen til at den ble notert var antagelig 

en god anmeldelse i Grammophone eller lignende. 

Derfor var det pussig å finne denne ski- 

ven i butikken nå. 

Årsaken er at det har gått så lang tid 

at innspillingen fra 1995 har blitt gjenutgitt. 

Normalt er det et godt tegn. 

Innspillinger som har floppet eller er av 

dårlig kunstnerisk kvalitet blir sjelden 

utgitt om igjen. Etter å ha lyttet på denne 

"Vol. 2" (finnes kanskje en til, altså) forstår 

jeg godt hvorfor jeg hadde ført den 

opp på "hotlisten". Dette er topp musikk. 

Repertoaret er litt utenfor allfarvei. Al 

Ayre Espanol heter ensemblet som spiller. 

En sopran og barytonsanger er også med. 

De er alle svært dyktige. Fremførelsen er 

særs stødig, og lydproduksjonen er ren, 

troverdig og meget åpen. 

Kort sagt er dette brakende god valuta 

for den drøye hundringsen jeg måtte 

legge på disken til Kjell Hillveg & Co. for 

å få denne skiven. Dessverre er det nok 

slik at det kun er en håndfull butikker her 

i landet som fører et godt utvalg av slik musikk. 

Er det ikke et pussig paradoks at kvalitet stadig 

er vanskelig å oppdrive samtidig som tilgjengeligheten 

av middelmådig musikk har 

vokst over alle grenser og i alle tenkelige plan? 

DHM 82876 601612

Plateanmeldelser: 

Blått & rått 

Stevie Ray Vaughan and Duoble 

Truoble: Live At Montreux 1982 

& 1985 

DVD Video (EPC202333 9) 

I 1982 var Stevie Ray Vaughan et fullstendig 

ubeskrevet blad i Europa. Men av en eller 

annen grunn fikk de spille på Montreux Jazz 

festival, av alle ting på en slags akustisk aften, 

og publikum hadde ingen peiling på hva de 

skulle til å få se. En ung, sulten Stevie entrer 

scenen og legger i vei med dødsforakt, og leverer, 

som alltid, et eksplosivt fyrverkeri av et 

show, mens publikum sitter i forvirret tilstand og 

ikke aner hva de skal mene. Men mener, det 

gjør de, og det ender med at SRV og bandet blir 

regelrett buuuet av scenen for første (og siste?) 

gang i sin fantastiske karriere. Til tross for dette, 

noen hadde fått med seg fenomenet SRV, og 

det førte faktisk til at de fikk sin gylne mulighet 

i form av et stående tilbud om innspilling av 

plate. Dette materialiserte seg da også senere i 

debutalbumet "Texas flood". Men til tross for 

den iskalde mottagelsen det sveitsiske publikum 

ga bandet ved deres første opptreden i Europa; 

dette er en sterk prestasjon, og en god konsert. 

56 

4/2005 

Tre år, flere hundre spillejobber og et utall 

brukerdoser senere, står de på scenen i 

Montreux igjen. Stevies ansikt viser en ung 

mann som har hatt klampen hardt presset mot 

metallet de siste år, og dette kommer også tydelig 

fram i musikken. Om den forrige konserten 

var et fyrverkeri, er denne en kanonade! Det 

fosser ut av dette gudbenådede gitarfantomet, 

han var et fenomen man sjelden møter, en gitaristenes 

svar på Maradona og Schumacher, om 

dere skjønner hva jeg mener. Og om han leverer! 

Fra første strofe er dette helt sinnssykt! Og 

når han får med seg en av de gamle helter i 

form av Jonny Copeland (faren til Shemekia) 

opp på scenen tar det fullstendig av! Tre vidunderlige 

låter deler de med hverandre og publikum, 

og vi må jo bare prise oss lykkelige over at 

dette har blitt bevart for ettertiden, nå som de 

begge er borte for godt. Copeland leverer sin 

intenst nydelige tolkning av Vaughans variant 

over "Tin pan alley" så man fryser over hele 

kroppen, og Stevie fyrer av som en flodbølge og 

drar låta til nye høyder. Dette kan ikke beskrives 

med ord. Denne DVD’n er et dokument over en 

blueskonsert som det knapt er sett make til i 

av Håkon Rognlien 


musikkhistorien. Det er ikke mer å si. Og om du 

ikke finner denne skiva hos din lokale platepusher, 

så får du den hos Blues Music Club 

Notodden. For en rimelig sum, til og med! 

Jimmy Thackery: Healin’ ground, 

Telarc CD-83624 

Jimmy Thackery er i gang igjen. Gitarfantom, 

rocka og heftig, fortsatt gir han meg enkelte 

assosiasjoner til salig Roy Buchanan, selv om vel 

sistnevnte tydelig sloss med galskapen hver 

gang han fikk tak rundt halsen på en gitar. 

Thackery er vel noe mer kontrollert, og dessuten 

en mye bedre vokalist. 

"Healin’ ground" er en solid skive, ren og rett 

på sak bluesrock. Telarc-lyden borger for ren og 

solid gjengivelse også. Dette er fint oppløst, røft 

og kraftfullt, og passer som sådan godt til 

musikken som serveres. Lite emosjonell nærfelts 

tåredrypp-musikk her med andre ord, finnes i 

grunn ingen siste-låt-før-natta-tar-oss-emner her 

i det hele tatt, selv om "Weaker than you 

know" nesten er sørgelig en liten stund sånn 

innledningsvis. Men Thackery gjør slett ikke 

skam på tradisjonene blant bluesrockerne med 

sine swingende rytmer, selv om jeg mener å ha 

hørt ham mer inspirert på enkelte tidligere skiver. 

Dette blir litt mye plankekjøring fra en dyk- 

tig håndverker i grunn, og det skulle vel ikke 

være nødvendig, vel? Basert på litt for mange 

slike opplevelser fra Telarc, er det slik at jeg 

begynner å lure på om de har en lite inspirerende 

arbeidssituasjon i det selskapet? 

Guitar Shorty: Watch your back, 

ALCD 4895 

Lenge siden jeg har hatt gleden av å høre på 

skiver fra Alligator, men gjenhøret er intet annet 

enn særdeles hyggelig. Dessverre har det vært 

mye rot med norsk distribusjonen fra verdens 

desidert heftigste blues-label, men selv om det 

fortsatt er Bonnier Amigo som skal ivareta dette 

i Norge, tenker vi å gjøre enda ett fremstøt for å

søke og oppnå et bedre samarbeid med importørten 

her. 

Nå vel. Tilbake til Guitar Shorty. Dette er drivende 

saker! Dessverre er det igjen noen som 

må komme trekkende med Stevie Ray Vaughan 

når denne karen skal presenteres, men bare 

glem det! Han er rett nok helt rå, men SRV var 

ikke av denne verden, og sånne som han dukker 

altså ikke opp på Alligator skiver annenhver 

måned, selv om salgsavdelinger over hele kloden 

påstår det ustanselig. Denne karen følger 

samme tradisjonslinje som Thackery, jeg finner 

dette rimelig genrelikt, og virkemidlene som 

benyttes er de samme. Og jeg synes Guitar 

Shorty (eller David William Kearney om du vil) 

fremstår mye mer sulten og pågående enn 

nevnte Thackery. For han går ut som en rambukk, 

og holder pedalen mot jernet hele veien 

inn, heller ikke å denne skiva finnes neon rene 

ballader. 

Han har en livslang historie i bluesens tjeneste, 

har spilt med mange av de store, og har 5 

skiver bak seg som soloartist, dog uten å ha 

truffet det store publikum. Uansett er dette 

verdt en seriøs lytt, gubben har energi i bøtter 

og spann, og det kommer ut i så vel sang som 

gitarspill, og sånt er lett å like. Inngangsbilletten 

fra heavy til blues, kanskje? Selv om jeg synes 

Elvis gjør "A little less conversation" et helt hav 

bedre enn det Shorty her varter opp med... 

Sonny Boy Williamson: The real 

folk blues, Chess 

LP1503 (180 g vinyl) 

La oss ta et langt skritt tilbake til "the real 

thing" i form av Sonny Boy Williamson, en 

mann som levde som det sømmet seg en real 

musiker, et liv badet i kvinner og whiskey. Og 

det kommer ut via denne nydelige vinylplata så 

det er til å grine av. Rett nok må jeg innrømme 

at min egen platespiller faktisk ikke får med seg 

det hele, mens Linn LP12 og en god MC pickup 

satte i gang denne skiva som jeg ikke hadde 

hørt den før. Sonny Boy hadde en intens spilleog 

sangteknikk, en ren nytelse å høre på. Her er 

det subtile undertoner i hver note, og dette gjør 

dette til en spennende reise i blueshistorien. På 

en eller annen underfundig måte maktet disse 

gamlekara å formidle neon emosjonelle saker 

som ikke vår tid har lenger, faktisk. Og sånne 

greier gjør virkelig blues til noe fantastisk å lytte 

til. Selv om noen oppfatter blues som enkelt og 

intetsigende, så er dette nettopp fordi de ikke 

har ro og tid til å oppleve nettopp dette som 

Sonny Boy her formidler i bøtter og spann; nemlig 

livet selv! 

Har du en god platespiller, så logger du deg 

inn på www.vivante.co.uk, og dermed kan det 

være det åpner seg en ny verden! 

T I M E T O S E E W H A T Y O U H A V E B E E N M I S S I N G . 

N E W F R O M K I M B E R K A B L E . 

Importør: 

Norwegian Custom Media Solution as 

PB 383 • 1323 HØVIK 

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70 

email: info@ncms.no 

http://www.ncms.no

Vossajazz 2005: 

Store stjerner? 

"Her er ingen store internasjonale stjerner", sytar 

NRK-journalisten, og eg vrir meg og ser vekk. 

Det er fleire som har grunn til å verte fornærma. 

Det er plateslepp på Park Hotell, og journalisten 

har samla kring seg Kirsten 

Bråten Berg, Lena Willemark, og Marilyn 

Mazur. Veit ikkje journalisten at Marilyn 

har spelt perkusjon med Miles Davis? Går det 

an å bli stort meir kjend for ein jazzar. Pinleg. 

Tingingsverket 

Alle ser fram til tingingsverket, eit svært løft 

58 

4/2005 

både for arrangør og artist, og noko som ingen 

har høyrt før. I år var det Jan Gunnar Hoff som 

hadde fått dette ærefulle oppdraget, med 

mellom andre Maria Joao, songfuglen frå 

Portugal. Begge har tidlegare vore på Voss ved 

fleire høve, og vossingane kjenner desse etterkvart 

godt. Hoff sin musikk er flott, men eg er 

mellom dei som aldri heilt har varma opp til 

han. Det er på grensa til preglaust og kjedeleg. 

Tekst og bilder: Stig Arne Skilbrei 

Somme artistar ser ut til å ha 

klippekort på festivalane i 

Bergensområdet. Dette gjeld t.d. 

Angelique Kidj, og Zap Mama. 

Eg kan heller ikkje forstå at Maria var på sitt 

beste, eller at ho fekk utfalde seg slik vi veit ho 

kan. For det fyrste kom ho for seint, men i ventetida 

fekk me servert mykje spontan og lun 

humor. Publikum ler og kosar seg. Maria kom 

etterkvart på scenen i eit oppsiktsvekkjande 

kostyme, eit struttande skjørt i alle regnbogens 

fargar. Eg la merke til at det framst på scena var 

ein halvsirkel med plass for ho til å danse, og

ekna med at vi som ei feiande avslutning på konserten skulle få sjå ho 

syngande og dansande der framme, i ein eksplosjon av fargar. Det skjedde 

aldri. Ho sat der ho satt inneklemt bak notestativ og anna, og slapp 

aldri laus. Songfuglen frå Portugal sat i bur. 

"Under stjernone" 

Skodespelar Hildegunn Rise er ein formidabel formidlar, denne gongen 

som opplesar av Ulvikdiktaren Olav H. Hauge sine tekstar, med musikk 

av blant andre trompetar Per Jørgensen, og Paulo Vinaccia på trommer. 

På meisterleg vis fekk ho fram både humoren i Hauge sine tekstar så 

folk ville klukk-le, og jordnære betrakningar så nakne og svarte at du 

ville grina. Det heile var utsøkt tonesett av musikarane, men konserten 

var lovleg lang og kunne hatt større musikalsk variasjon. Paulo si stortromme, 

eller basstromme, eller kva det no var, var aldeles for tungt og 

djupt attgjeve, kanhende miksemannen sin feil, men uansett bidragande 

til mørk monotoni og mangel på spenst. Musikk er også lyd. Ei stor 

oppleving, uansett. 

Fyrrige franskmenn 

Mellom alle konsertane du ikkje får med deg, og alle du ikkje heilt får 

taket på, støyter du heldigvis på konsertar som du aldri ville vore utan. 

Den konserten som er verdt heile festivalen. I år var det Michel Porter og 

Louis Schlavis Quartet, og eg hugsar godt at eg måtte grine ein skvett 

Herrane Portal og Schlavis 

spelar kvar sin bassklarinett 

og sopransax 

både etter siste nummeret og ekstranummet, for dette er faktisk noko 

av det spenstigaste eg har høyrt. Og eg vert lett rørt av god musikk. Eg 

kan godt setje opp eit steinansikt etter ein kjærleiksfilm, men etter 

dette? No way. 

Herrane Portal og Schlavis spelar kvar sin bassklarinett og sopransax, 

og det slår meg kor genialt det er at to slike solistar kan inspirere og 

utvikle kvarandre, slik at resultatet vert uendeleg meir spanande enn om 

Blod, svette og tårer? 

Fidelity trenger flere skribenter til musikk- og hi-fi stoff. 

Vi krever solid erfaring, ungdommelig skriveglede og 

en uklanderlig sprogføring. 

Vi tilbyr dårlig betaling, masse kjefting fra nettsidene og strenge 

restriksjoner ved kjøp av rabattert hi-fi utstyr til eget bruk. 

Men vi tilbyr også gleden av å jobbe i team med din store 

interesse i det mange mener er Skandinavias beste hi-fi blad. 

Veit ikkje journalisten at 

Marilyn Mazur har spelt 

perkusjon med Miles Davis? 

ein måtte dra lasset åleine. Dei spelar kvar for seg, og 

dei spelar saman, dei improviserar og dei fylgjer kvarande 

perfekt i innøvde parti så vakre at du kan miste 

pusten. Den eine av dei kan sjå ut som ein grinete 

gamal mann, men er tydeleg sjefen og du verden som 

han kan leie eit orkester! Jada, dette er "vanleg" jazz, 

ikkje oppblanda med noko som helst nymotens greier 

og sikkert krevjande å gå til for ein nybyrjar, men når 

det vert spelt med ein iver, ein ekvilibrisme og ein intensitet 

som her er det berre å gje seg ende over. Sterkt 

medverkande til ein spenstig og dynamisk heilskap er 

også trommisen, ein ung kar som ikkje legg band på 

seg. I motsetnad til "under stjernone" var basstromma 

her tørr, tett og kjapp, og bidro ytterlegare til driv og 

spenning i musikken. Denne konserten var spenstig, 

variert og inspirert, improvisert og komponert samstundes, 

og krydra med rare påfunn, og vart kvittert med 

trampeklapp. 

Somme artistar ser ut til å ha klippekort på festivalane 

i Bergensområdet, dette gjeld t.d. Angelique Kidjo, 

og Zap Mama, som gjesta Vossajazz i år. Eg vil be om 

at dei får ferie ei stund. Desse konsertane har for stram regi, og er prega 

av for mykje publikumsfrieri, allsong og prat (om fred på jorda). Har du 

høyrt dei ein gong, er det nok. Takk skal de ha! 

Festivalleiinga kan rapportere om ein vellukka festival både musikalsk 

og teknisk, og med eit pent overskot etter 13.000 selde billettar. Det 

siste seier litt om folkelivet på Voss palmehelga. Me takkar VossaJazz og 

alle medarbeidarane; for 32. gong. 

På grunn av den sterkt økende interessen for Fidelity 

i Sverige og Danmark, ønsker vi skribenter fra disse 

land spesielt velkommen. I første omgang slipper vi 

alle til i vår faste spalte "Gjesteskribenten", gjerne 

med en beskrivelse av eget anlegg –og ikke minst en 

begrunnelse hvorfor det ble akkurat slik. Vi vil også 

premiere de beste innslagene med plater eller hi-fi 

produkter. 

Alle som synes det kunne være moro å prøve seg- på tross av overskriften-kan skrive direkte til redaktøren: knuvadse@online.no

Livet er for kort for dårlig lyd - del 4: 

Analog eller digital? 

Var det platespilleren som skulle revolusjonere budsjettreferansen? 

Det var den opprinnelige problemstillingen. 

Resultatet ble noe helt annet. 

Av Anders Rosness 

60 4/2005

Det er på tide med noen revolusjonære 

ideer i budsjettanlegget!" – Rognlien 

fornekter seg ikke på redaksjonsmøtet – 

"det er jaggu på tide med litt analoglyd 

– det finnes også i budsjettklassen". Ideen 

fenger umiddelbart. Selvfølgelig har Ken 

Ishiwata inkludert en platespillerinngang også 

på sin rimeligste Signature forsterker – den skal 

jo også testes! Valget av platespiller begrenser 

seg dog noe av prisen – grensen skal jo ligge 

Budsjettreferansen 

Marantz PM7200 Ken Ishiwata Signature 

forsterker – kr. 8995,- 

Cambridge Audio Azur 640C CD –spiller – 

kr. 2998,- 

Patos B-400 høyttalere - kr. 5300,- par 

Utfordrerne 

Pro-Ject Debut III m. Ortofon OMB 5E– 

kr. 2300,- 

PSB Image T45 Sienna – 

kr. 5995,- par 

Thule Spirit IA60 – kr. 4998,- 

Forsterkerreferansen 

Electrocompaniet ECI-4 – 

kr. 19 995,- 

Pro-Ject Debut III - 

Alternativ energi 

på 20 laken inkludert kabling, stativer osv. 

Pro-Ject Basic III 

Det slår meg jo at totalt kr. 20 000 tydeligvis er 

nettopp Basic – nå har vi altså både høyttalere 

og programkilde i referanseanlegget med denne 

betegnelsen… 

Basic III er altså tredje oppgradering av denne 

konstruksjonen, som jo langt på vei kan framstå 

som nærmest identisk med platespillere jeg har 

hatt nærkontakt med i bortimot 30 år. Det slår 

meg umiddelbart hvor langt forut for sin tid Roy 

Gandhi må ha vært med sin Planar-konstruksjon 

rundt 1980 – platespillerens arketype og revolusjonerende 

annerledes den gang.. Basic III er 

svært lik denne konstruksjonen, og mange av 

detaljene er kun variasjoner over et tema fra originalen. 

Riktignok er platetallerkenen her i støpt 

aluminium istedenfor glass, den har fire istedenfor 

tre bein og av/på knappen sitter under, istedenfor 

oppå chassiset. For øvrig er det meste 

likt – platematte i myk filt, enkelt plinth i plate 

(MDF?), rett og massiv arm, gummi oppheng for 

motor, enkel, ekstern AC strømforsyning og temmelig 

ordinære kabler og stikk. Dermed må 

man jo lure på hva oppgraderingene til mkIII 

har bestått i – jeg nøyer meg med å stille spørsmålet 

i denne omgang. 

Ingen hokuspokus med dette produktet nei. Å 

sette det opp er så enkelt som en platespiller 

kan bli – spesielt når pickupen er (riktig) forhåndsmontert. 

En liten ting forresten – sørg for 

å være helt ren på fingrene når du legger på 

remmen, eller ta på deg et par rene hansker. 

Fett eller smuss er absolutt ikke å anbefale her! 

Når det gjelder RIAA-delen har vi i denne 

omgang kun benyttet Marantz innebygde, det er 

det eneste budsjettet tillot. Denne inngangen 

preges av en litt tilgivende og snill gjengivelse, 

en lyd som ikke briljerer med verdens største 

nøyaktighet, og som lydmessig kunne vært mer 

dynamisk. Vi mener dog at den ikke holder tilbake 

så mye i forhold til den her valgte pick-up. 

Lyden av gamle dager 

Så er det bare å snurre i gang, bokstavelig talt! 

Under testperioden fungerte platespilleren helt 

perfekt – her jo ikke mye som kan gå galt! 

Den medfølgende pickupen fra Ortofon har 

også utallige søsken – disse OM løsningene er 

greie, lette, robuste og nokså - ja , nettopp 

"Basic". Men altså lyden? 

Her var det bare å hente fram nostalgien – 

starter med Crosby, Stills, Nash & Young – "So 

far" med sitt deilige sommercover tegnet av 

Joni Mitchell. Og hele pakka er tilbake: Lyden er 

litt fjern, har litt ullen bass med litt lite overtoner 

og et ikke helt utstrakt frekvensområde verken 

oppover eller nedover. Allikevel er det noe 

med stemmer og gitarer som man kjenner igjen 

som ekte – eller er det bare nostalgi? 

Platespillerlyden bidrar med en slags "mykhet" 

over gjengivelsen – som jeg innbiller meg kommer 

fra RIAA delen i forsterkeren. Men - var 

denne innspillingen fra Record Plant i San 

Fransisco virkelig ikke bedre? Her mangler 

stramhet og detaljer, lyden grøter seg og bassen 

4/2005 

61

Cambridge klarer seg nok engang og Thule er tilbake i 

budsjettreferansen. Hvordan det går med Patos som har 

klart seg i tre omganger, kan du lese om på de neste sidene. 

er alt for resonant og utflytende. Vel – la oss 

prøve en litt nyere innspilling -80 –tallet! 

Waterboys – This is the Sea, en favoritt fra en 

helt annen periode i livet. Jo da, det er strammere, 

bassen klart bedre, denne platespilleren er 

nok Basic, men den kan skille mellom innspillinger. 

Riktignok er heller ikke "This is the sea" 

noen stor lydopplevelse, særlig framstår vokalen 

som lett metallisk og med alt for liten luft rundt. 

Her er det dog langt mer dynamikk og rom enn 

70-tallets miksebord klarte å trylle fram. (Noen 

unntak finnes dog, som mange vil vite). Deilig 

da – å ta fram en innspilling som fratar platespilleren 

mye av ansvaret for de noe skuffende 

lyttopplevelsene. Joni Mitchells "Night Ride 

home" fra 1991, produsert av Larry Klein har en 

bass, dataljrikdom og luftighet som demonstrerer 

platespillerens konkurransedyktighet også 

overfor dagens bedre CD-spillere. Nok en gang 

får man bekreftet at moderniteten og troen på 

framskrittet faktisk bunner i realiteter – innspillingene 

av underholdningsmusikk og det utstyret 

man brukte i studioene ble definitivt bedre 

etter at første, andre og tredjegenerasjons transistorutstyr 

(Solid State my ass) gikk på dynga. 

At det digitale opptaksutstyret faktisk også 

bidro positivt er det nok heller ingen tvil om – 

Fairytales med Toneff er nok det beste eksempelet 

på det. 

Duellen - CD mot platespiller 

Her er det bare å finne fram både vinyl og CDutgaven. 

Cambridge CD-spiller mot Pro –Ject – 

62 

4/2005 

det minner meg om den første duellen mellom 

platespiller og tidlig digitalteknologi – Rega 

Planar 3 mot Nikko NCD-100 som jeg skrev for 

Audio for mange år siden (ca.1985). Der ble det 

klar hjemmeseier for det analoge mediet – med 

et hylekor av protester fra modernistene som 

resultat. Denne gangen er nok konklusjonen det 

motsatte, selv om jeg innrømmer det litt motstrebende. 

Jeg vil påstå at det er mange CD-spillere som 

sikkert vil få bank av Pro-Ject Basic III, men ikke 

vår budsjettreferanse Cambridge Audio Azur 

640C. På nevnte Fairytales blir man rett og slett 

imponert over detaljene i den vokale frasering 

og nyansene i anslagene fra pianoet – med den 

digitale gjengiveren. Platespilleren er rett og 

slett ikke oppe på det samme høye detaljeringsnivået, 

og flyter dessuten litt utover i de nedre 

oktaver. Stemmen til Radka rasper litt mer, og 

det store rommet og akustikken i Grieghallen 

virker rett og slett mer troverdig på Cambridge 

CD-spilleren. Her vet vi dog at Azur 640C er 

langt foran konkurrentene, og at mindre vellydende 

CD-spillere hadde fått større problemer 

med å forsvare seg. 

Med Mighty Sam McLain i skuffen blir det litt 

mer dødt løp mellom det digitale og analoge, 

klangen av denne herlige røsten står svært troverdig 

og fint i lydbildet til vinylutgaven. Etter 

lengre tids lytting er jeg dog helt overbevist om 

at bassgjengivelsen både er dypere og mer 

nyansert med CD. Etter en kontroll lytting på 

Patos, som er mer kapable enn PSB i dette 

området, er jeg ikke særlig i tvil – det er tendenser 

til resonanser i platespillerens bassgjengivelse. 

Det har sammenheng med at det er en 

rimelig kombinasjon av verk, arm og pick-up 

(samt en ikke helt topp RIAA?). Det er nettopp 

mekanikk som koster penger å fikse på når det 

gjelder platespillere – resonans er jo først og 

fremst et mekanisk problem. I tillegg kommer 

den viktige RIAA-delen, som jeg nok tror man 

bør kjøpe løs – om ikke annet så for å ha en 

viss fleksibilitet. Tips om slike kommer vi til å 

bidra med her i Fidelity. 

Konklusjon 

Det hadde vært så deilig om verden fremdeles 

var som den pleide – og at analoglyden danket 

ut CD nok en gang. Men slik gikk det altså ikke. 

Pro-Ject Basic III et bra supplement til et bra 

musikkanlegg – og har du mye plater, må du 

selvfølgelig koste på deg en skikkelig platespiller. 

Den gir nøyaktig hva den lover – grei platespillerlyd 

på linje med rimelige CD-spillere for 

omtrent samme pris. Etter å ha blitt skjemt bort 

med uforskammet god CD-lyd for få kroner av 

Cambridge Audio Azur 640C, må vår konklusjon 

dog være at du nok bør gå opp et hakk på pickupen 

hvis du skal få lydopplevelser utover det 

de fleste to-kanals musikkanlegg av noenlunde 

kvalitet leverer. Vi tror konstruksjonen tåler en 

bedre pick-up – og med en god RIAA i tillegg 

kan du garantert glede deg over gjengivelse 

som vil gi budsjettanlegget en enda bedre lydkvalitet.

Livet er for kort for dårlig lyd - PSB Image T45 høyttalere: 

Stilig par fra Kanada! 

De har så desidert utseendet med seg – kan de leve opp til dette 

lydmessig? PSB Image T45 skal prøve å slå ut den robuste norske 

budsjettreferansen – Patos Basic 400. 

Hvis finish og utseende teller mest når du 

skal ha nye høyttalere, er du antagelig i 

mål allerede her. PSB Image T45 er 

blant de best utseende høyttalerne i 

prisklassen, og er samtidig perfekt i størrelse og 

høyde for de fleste hjem. Med en pris på under 

6000 paret framstår de som en formidabel 

pakke å gi seg i kast med. Ved direkte sammenligning 

framstår våre referanser som både primitive 

og litt forvokste. Men som du vet – her i 

Fidelity er det lyden, og kun lyden som teller! 

Image T45 

Den relativt nye Image serien er typisk nok konstruert 

rundt et fåtall elementer og moduler som 

brukes i noen forskjellige konstellasjoner. Image 

er en serie som fungerer både til hjemmekino 

og til to-kanals gjengivelse. Det mest karakteristiske 

for serien er kanskje diskanten som går 

igjen med en 1 toms aluminiumsdome som er 

opphengt i gummi. Men også de to mellomtone/bassene 

på 5 1/2 tommer ser litt aluminium 

ut, de er av støpt polypropylen, men belagt med 

metall. En sjenerøs bassrefleksport per element 

avslører at energien er tenkt utnyttet maksimalt. 

Her er avstemningen og delefilteret dog helt forskjellig 

for de to elementene. Som konkurrenten 

fra Norge slippes det øverste elementet atskillig 

høyere i frekvens, mens de ved fallende frekvens 

jobber parallelt. Denne 2 1/2 veis løsningen ser 

man jo brukt i uttallige gulvstående høyttalere i 

dag. 

64 

4/2005 

Baffelen er av støpt plast, og lekkert buet. 

Også kabinettene er avrundet, begge deler noe 

som pleier å slå positivt ut lydmessig, men som 

regel vanskelig å få til i prisklassen vi snakker 

om her. T45 er utstyrt med biwiringsterminaler 

av grei kvalitet, og fire plast/gummibein som 

gjør dem lett å plassere. Høyttalerne tar seg like 

lekre ut med front som uten. Lyttetestene foregår 

alltid uten front av lydmessige hensyn – 

også Imageserien forbedres av dette. Man skal 

dog passe seg for klåfingrede barn – en 1 toms 

aluminiumsdome kan være uimotståelig for små 

fingre (det har jeg smertelig fått erfare). 

Testperioden falt for øvrig sammen med visning 

av huset mitt – jeg er altså på flyttefot om 

dagen. Dette medførte en del komplikasjoner 

underveis: Fjerning av møbler og ikke minst, 

bytting av gulvteppe foran høyttalerne forandret 

akustikken totalt i mitt lytterom. Plutselig gikk 

lyden fra Marantz PM7200 KIS over fra å være 

silkemyk til å bli nesten påtrengende – selv i ren 

klasse A. Dette skulle få noen uanede konsekvenser 

etter hvert – det kan du lese mer om et 

annet sted i bladet. På selve visningen, som faktisk 

var godt besøkt, var det flere som bad pent 

om å få høre på de lekre høyttalerne! 

Norge mot Canada 

Med det "nye" lytterommet var det definitivt 

Thule IA60 som fungerte best med både PSB 

Image T45 og Patos Basic 400. PSB høyttalerne 

var nok noe innspilt da jeg koplet dem opp (jeg 

Av Anders Rosness 

fikk dem uten emballasje), men de forandret 

seg til det bedre i testperioden. De har en liten 

betoning i øvre mellomtone som tydelig ble 

mindre påfallende ved bruk - (og som en dag 

kanskje er totalt forsvunnet?). 

Det er lydens "vektløshet" man umiddelbart 

merker seg med denne høyttaleren. Slik sett er 

seriens navn – Image- velvalgt nok. Her framstår 

instrumentene som svært frigjort og løsrevet 

fra hverandre og høyttalerne. Stemmer sto 

svært godt i rommet, men da jeg satte på 

Chopins pianokonsert nr. 1 (Deutsche 

Grammophon) var det tid for hakeslepp! Maken 

til pianogjengivelse har jeg ikke hørt i heimen 

fra noen høyttaler på denne siden av 20 000 kr, 

og heller aldri med en forsterker/CD-kombinasjon 

til under 10 lapper – det er bare sensasjonelt 

bra! Når det er sagt – alle soloinstrumenter, 

kanskje unntatt de mest bass tunge, som orgel, 

cello og kontrabass, blir levende og troverdig 

gjengitt av denne høyttaleren. Deres distinkte 

og tydelige definerte plass i lydbildet befordrer 

høy naturtrohet – etter boken for høy naturtrohet. 

De spiller rent og klart, og relativt høyt med 

Thule IA60. Når de blir presset blir betoningen i 

øvre mellomtone litt for påtrengende – men da 

snakker vi særdeles lite nabovennlige lydtrykk. 

Diskanten er deilig – som sagt har jeg alltid likt 

gode aluminiumsdomer – helt fra mitt første 

bekjentskap med Mo Iqbals Monitor Audio 

høyttalere til Celestions 600/700 og mine egne 

Kingston. De holder kjeft når de skal, og er perfekt 

på plass når blås og rytmeinstrumenter setter 

inn. De har luft, men blir aldri spisse, de har 

dynamikk, men blir aldri påtrengende. Bra! Her 

må nok Patos kaste inn håndkleet – B400s tekstildome 

er rett og slett ikke like nøyaktig, og 

har definitivt ikke denne evnen til å være fullstendig 

stille når de skal. 

Bassen da? Her er det hjemmeseier - den 

større Patos B400 stikker klart av med seieren. 

Den går dypere, spiller høyere og er mer nyansert 

enn PSB, vel og merke så lenge den er 

utstyrt med beina fra VM Acoustics – Black 

Foot 5. PSB er slett ikke dårlig – her er det de 

fysiske lover som avgjør at to 6 1/2 tommere 

spiller bedre enn to 5 1/4 tommere i et større 

kabinett. I mellomtonen er kampen atskillig jevnere 

– begge har store lydbilder og forsvinner 

utmerket fra lyttevinduet, men som sagt – soloinstrumentene 

får en fantastisk plastisitet med 

PSB. Patos er usedvanlig frigjorte til å være 

rimelige plastmembraner, men må bite i gresset 

mot de "metalliserte" konkurrentene. Prisen er 

ikke vesentlig forskjellig heller – Dermed avgjø-

4/2005 

65

es duellen: Det ble borteseier denne gang. PSB 

Image T45 blir Fidelitys nye budsjettreferanse for 

høyttalere! 

Litt om matching 

Opprinnelig var det jo progrockmusikken til 

Dream Theatre som gjorde meg til fan av 

Thule/Patos-kombinasjonen. I den mellomliggende 

tid har jeg testet utallige produkter, men 

ikke fått det samme kicket verken av platespiller 

eller andre kombinasjoner av rimelige CD/forsterker/høyttalerkombinasjoner. 

Marantz 

PM7200 KIS hørtes en stund klart "riktigere" ut 

enn Thule – men jeg grep meg etter noen uker i 

å savne den rå kraften og desiderte spillegleden 

fra Spirit IA60. Faktisk var det et gjenhør med 

Electrocompaniet ECI-4 som brakte med seg et 

gjenhør med Thule-forsterkeren. At prisen var 

senket ytterligere gjorde saken enda enklere – 

etter gruppetesten var det bare å bite i det sure 

eplet – Thule IA60 må tilbake i budsjettreferanseanlegget! 

Og nå er jeg enda sikrere på at den 

fortjener plassen sin. 

Som nevnt – det var ECI-4 som bekreftet det 

– med den i anlegget ble både Patos B400 og 

PSB Image T45 til høyttalere med atskillig høyere 

"fun faktor" enn Marantz. 

Til tross for at det har gått over 30 år siden 

første gang jeg hørte Otala-forsterkeren, (eller 

the Two Channel Power Amplifier) fra 

Electrocompaniet, husker jeg fremdeles begeistringen 

den vakte i stua den gangen. Jeg glemmer 

ikke det lille ekstra den hadde av energi og 

musikalitet; denne formidlingsevnen som siden 

ble Electrocompaniet produktenes lydmessige 

kjennetegn, og som har gjort disse forsterkerne 

berømte over hele verden. På disse åra har elektronikkbransjen 

utviklet seg enormt. 

Electrocompaniet har lansert haugevis med forsterkere. 

Jeg har faktisk hørt de fleste – og jeg 

kan bekrefte at slektskapet mellom dem nesten 

alltid går an å kjenne igjen – og kan beskrives 

på den samme måten. I Audio 48/1999 utnevnte 

jeg ECI-3 til prisklassens mest spilleglade forsterker. 

Det var derfor topp å få en "reset" på 

ørene da tvilen om forsterkerens rolle i budsjettreferanseanlegget 

oppsto. 

Etter å ha hørt den er tvilen vekk – Thule er 

atskillig nærmere sin fire ganger dyrere kusine 

enn Marantz-forsterkeren. Dermed må vi bare 

bite i det sure eplet – å hilse Thule IA 60 velkommen 

tilbake i budsjettreferanseanlegget. At 

vi samtidig har eliminert en platespiller gir budsjettreferansen 

muligheter for nye investeringer 

– les mer i neste nummer av Fidelity! 

66 

Jeg grep meg etter noen 

uker i å savne den rå 

kraften og desiderte 

spillegleden fra Spirit IA60. 

4/2005 

Det nye budsjett referanseanlegget: 

Thule Spirit IA60 kr 4995,- 

Cambridge Audio Azur 640C CD–spiller kr. 2998,- 

PSB Image T45 Sienna kr. 5995,- par 

Monster Interlink 400 mkII 

Tara Labs Prism Omni III høyttalerkabel kr. 1298,-

Jasmine EL34-PP integrert rørforsterker 

Viva Las Vegas! 

Nok en prisgunstig Kineser. Kan den blomstre like mye 

som navnet antyder? 

Nytt bekjentskap 

Jasmine er denne gangen ikke navnet på et 

såkalt massasjeinstitutt i hovedstadens mindre 

opplyste sidegater hvor terapeutene gjerne 

mangler offentlig godkjenning for sine gjerninger 

på anatomifronten. Vi snakker heller om nok 

et elektronikkfirma med adresse Digital 

Technology Park i den etter hvert for audiointeresserte 

akk så kjente kinesiske provins 

Shenzhen. 

Bedriften er relativt nystartet og ble grunnlagt 

så sent som anno 2001, og for undertegnede et 

helt nytt bekjentskap. Merket er da også sylferskt 

på det norske markedet, og importeres av 

den like ferske forhandleren Duett i Oslo. 

Velkommen skal de være! 

Det er ellers ikke særlig mye å finne om dette 

produktet på nettet, men jeg har lest meg til at 

EL34-PP selges for rundt tusen Euro nede på 

kontinentet. Jasmine produserer også et spennende 

utseende RIAA-trinn med modellbetegnelsen 

LP1.0 som kollega Rognlien gav gode 

skussmål i forrige utgivelse av Fidelity. Det av 

Jasmines produkter som har vakt størst oppmerksomhet 

internasjonalt er nok likevel den 

rørbaserte multimediaforsterkeren T-200. Denne 

kan kobles til en PC, MP3 eller iPod som et eksternt 

lydkort for så å drive konvensjonelle høyttalere. 

Denne er på kontinentet priset eksakt likt 

LP 1.0, og er kanskje et skikkelig kolombiegg 

for de som finner digital nedlasting av musikk 

fra nettet som interessant. 

Spesielt design 

På helt sedvanlig marketingvis hevder konstruktørene 

av Jasmine Audios produkter å være profesjonelt 

audiofile med uforfalsket lidenskap for 

perfekt lydgjengivelse. Brosjyren lover oss intet 

mindre enn "marvellous and smooth dynamic 

sound combined with innovative design". 

Designet ja - og da snakker jeg om det eksteriørmessige 

- er absolutt oppfinnsomt og en 

smule spesielt. EL34-PP er nemlig formgitt som 

et flygel! 

Formen finner jeg absolutt organisk og tiltalende, 

men det er noen detaljer involvert som 

jeg stiller spørsmål ved. Nemlig det transparente 

plastpanelet med firmaets logo inngravert montert 

langs den buede side. Denne kan såmenn 

via en liten bryter på baksiden illumineres med 

hjelp av en blå lysdiode! Hensikten er muligens 

å fremtvinge assosiasjoner til blomsten som tilsynelatende 

har gitt inspirasjon til firmanavnet, 

men mislykkes relativt grovt med dette i alle fall 

ovenfor undertegnede. Med lyset tent minner 

EL34-PP mistenkelig mye om artefakter man 

68 

4/2005 

Av Jan Myrvold

ellers bare forventer å finne utstilt på beste 

vindusplass hos Magic City, altså hovedstadens 

regelrette base camp for asiatisk kitch, camp og 

annet juggel. En forsterker formet som et flygel 

svøpt i blått neonlys lukter Las Vegas lang vei, 

og da er det jo synd for Jasmine Audio at den 

mest selvskrevne kjøperen - Liberace - for lengst 

har vandret heden. Men prøv for all del Elton 

John. 

Forøvrig ingen Flax-lodd til den som allerede 

har gjettet at denne bryteren for det meste fikk 

stå i hvilestilling under testperioden. 

Tradisjonell 

Som modellbetegnelsen antyder benytter denne 

forsterkeren velkjente og klassiske EL34 rør i 

utgangene, og like tradisjonelt da 2 stykker pr 

side. I andre enden finner vi rør av typen 6F2, 

denne gangen ett pr side. Effekten er oppgitt til 

2 ganger 43W. Beskyttelsesgitteret rundt rørene 

bidrar på ingen måte til å forhøye den estetiske 

standard, og kan selvsagt med fordel tas av. Det 

følger forøvrig med skrutrekker som egner seg 

ypperlig til formålet. Man tar da et hint, selv her 

i redaksjonen. 

Sett forfra er utgangstrafoer plassert på 

chassisets høyre side og samlet under et heldek- 

Teknisk info: 

Utgangseffekt: 2 x 43W 

Rørbestykning: 4 x EL 34/2 x 6F2 

Inngangsimpedans: 100 KOhm 

Utgangsimpedans: Valgfritt 4 eller 8 Ohm 

S/N: > 89dB 

Frekvensrespons: 15Hz - 50KHz 

THD: < 1% 

Vekt: 20Kg 

Dimensjoner: 16" x !6" x 8" (dbh) 

4/2005 

69

kende kabinett. På forsterkerens front finner vi i 

tradisjonens tro de helt essensielle funksjonsbetjeninger 

for volumkontroll, kildevalg og nettstrøm. 

Apparatets bakpanel huser nettbrønn, 

den tidligere nevnte lysdiodebryter og alle tilslutningsterminaler. 

Innganger finnes i et antall 

av tre, alle linjenivå, single ended med forgylte 

RCA-kontakter. 

Utgangsterminalene later også til å være av 

upåklagelig kvalitet. Selvsagt også disse forgylte, 

og endatil isolerte. Jasmine EL34-PP er som 

rørforsterkere flest følsom på utgangsimpedansen, 

så også denne er utstyrt med terminaler 

både for 4 og 8 Ohm. Verdt å merke seg er at 

produsenten anbefaler å benytte sistnevnte variant 

dersom du bruker høyttalere med nominell 

impedans rundt 6 Ohm, noe svært mange av 

dagens høyttalere har. 

God byggekvalitet 

Med det rørbeskyttende gitter fjernet og lysdiodebryter 

i passivt modus, vel tilsluttet signalkilder 

og høyttalere, tar EL34-PP seg veldig godt 

ut på toppen av musikkmøbelet. Kontrasten 

mellom det svarte kabinettet og den oransjefargede 

gløden fra rørene finner jeg estetisk i seg 

selv. Også denne overkommelig prisede kineseren 

både gleder og overrasker positivt med å 

operere svært stillegående. Ikke noe trafosnerr å 

snakke om, heller ingen brum, spraking eller 

andre hørbare støyproblemer over høyttalerne 

man tidligere ofte støtte på med rørutstyr i de 

relativt sett lavere prisklasser. 

EL34-PP fungerer også helt upåklagelig rent 

mekanisk, ikke noe slark i brytere eller volumkontroll. 

De ulike deler i chassis og kabinett virker 

vel tilpasset og nøysomt sammenføyet, noe 

som sammen med en totalvekt på respektable 

20 kg bidrar til et tillitsvekkende totalinntrykk 

hva byggekvalitet og totalfinish angår. Det ryddig 

arrangerte bakpanel med god plass mellom 

alle terminaler gjør det også enkelt å komme til 

med alt av kabeltilslutninger. 

Lytteinntrykk 

Jasmine EL34-PP gir umiddelbart inntrykk av å 

70 

4/2005 

være en velspillende forsterker 

med et åpent og 

relativt luftig lydbilde. 

Grunntonegjengivelsen 

er på rørforsterkervis 

ganske feit og en anelse 

rund, men ikke spesielt 

grøtete eller direkte uartikulert. 

Jeg har så visst 

hørt det meget verre. 

Det hadde dog etter 

undertegnedes smak 

gjort seg med noe mer 

kjøtt i mellombassen, da 

jeg savner litt av det 

fenomenale punchet og 

atakket en naturlig konkurrent 

som den 

PrimaLuna Prolouge 

Two jeg testet for et par 

numre siden kan skilte 

med. Jeg syns kanskje Jasmine EL34-PP derfor 

blir litt i letteste laget når den skal bryne seg på 

rock av det litt kraftigere slaget, spesielt når 

man får lyst til å spille ganske høyt. 

Partyfaktoren blir kanskje litt fraværende for de 

mest utagerende av oss. Så skryter da heller 

ikke Jasmine av å være leverandør til Det 

Kongelig Norske Hoff, avd. Skaugum. 

Med mer jazzpreget musikk på spilleplanen 

derimot, er vi nærmere full vårblomstring. Her 

får EL34-PP briljere med vakre og godt avstemte 

klangfarger gjennom hele mellomtoneområdet. 

Hele tiden med god transparens og åpenhet, 

og det blir godt med plass rundt instrumentene 

slik at man absolutt kan fornemme lag på 

lag innover i scenen eller opptaksrummet. Det 

er heller ikke noe å utsette på selve lydbildets 

dimensjoner generelt, og spesielt hva prisklassen 

angår. Fortsatt ønsker jeg meg litt kraftigere 

konsistens i nedre del av mellomtonen, men 

savnet er ikke så påtrengende her. Akustiske 

instrumenter gjengis med god stoffelighet og 

lun varme slik rørforsterkere tradisjonelt er gode 

til. Den åpne presentasjonen gjør resultatet 

svært ørevennlig, og en innspilling som den 

rundt førti år gamle bossanovaklassikeren 

Pris: kr. 13.995,- m/fjernkontroll 

kr. 12.995,- u/fjernkontroll 

Importør: Duet Audio, Oslo 

Getz/Gilberto som tolker Jobim får vintergusten 

skribenthud til å nuppe seg som årstidens seljeknoppskudd. 

Det samme kan egentlig sies om diskantgjengivelsen 

som dog kan virke en anelse 

avrundet og slepen, men det er likevel nok av 

detaljinformasjon tilstede. Silkemyk med en 

behagelig dushet er kanskje godt anvendelige 

adjektiver i denne sammenheng. Såre øreganger 

ble i alle fall aldri utsatt for bakholdsangrep i 

form av sylskarpe sibilanter eller lignende ulyder 

i de konfigurasjoner som ble anvendt under 

denne testperioden. 

Konklusjon 

De mest innbarkede transistordisipler vil sannsynligvis 

ikke konvertere til rørmenigheten etter 

å ha hørt denne. Til det tror jeg denne forsterkeren 

kan oppleves litt for rund og myk på frekvensfløyene. 

Desto mer da å glede seg over for 

de allerede rørfrelste da Jasmine EL34-PP forkynner 

mye av det gamle audiotestamentet, 

med en varm og gjennomsiktig mellomtonegjengivelse 

som kler spesielt akustisk musikk 

svært godt. Altså en forsterker som ikke er konstruert 

for utelukkende å ommøblere stuens 

oppsparte molekylsamling, men heller gjengi 

musikk på en glatt og harmonisk måte. Dette 

og den gode byggekvaliteten bør gjøre den til et 

interessant objekt på et tøft marked. Spesielt for 

de som foretrekker jazz eller mindre klassiske 

ensembler. 

Benyttet utstyr 

CD- spiller: Electrocompaniet EMC1 24/192 

Høyttalere: 

Amphion Xenon/ProAc Response 1s 

Signalkabler: T+A Silver 1.0/Wire World 

Equinox III+ 

Høyttalerkabler: T+A Speaker 8/Synergistic 

Research Alpha Quad 

Nettkabler: Kimber 

Annet: Monster Power Block strømrenser/ 

Target høyttalerstativer/ Base Technology 

dempeplattform/Cerapuck og Ceraballs dempeføtter

JPW høyttalere: 

Gledesspredere! 

Hvor rimelig er det mulig å produsere et par 

musikalske hi-fi høyttalere som også skal være 

fine å se på? Engelske JPW er blant bransjens 

dyktigste på billig og bra! 

72 4/2005 


haakon.rognlien@c2i.net

Det er, tross alt, visse sider ved det å være 

hi-fi-skribent som faktisk er ganske kult. 

En av tingene er muligheten til å teste 

"Rolls-Royce"-produkter i eget anlegg, 

men noe annet som er minst like moro, er å 

finne noe som bare spiller så gøyalt og levende 

uten at det ruinerer deg! Og dermed går teppet 

opp for test av to høyttalere fra JPW... 

Fra det enkle utgangspunkt 

JPW er betydelig underfokusert i vår bransje, vil 

jeg påstå. De har levet sitt liv i skyggenes dal, 

mens i løpet av testperioden har jeg på alle 

mulige måter lært at de ikke på noen måte står 

tilbake for sine mer kjente landsmenn som 

Mission, Tannoy og 

Wharfedale, for å nevne 

noen. På tide å få JPW frem 

i lyset! 

Men la oss allikevel få en 

ting på bordet umiddelbart: 

JPW’s 200-serie er ikke 

high-end, og later heller ikke 

som de er det. Ergo er de 

lette å få til! Her er det sikkert 

mer programmering 

enn føleri som har styrt 

utviklingen, og det finnes 

garantert store fordeler med 

dette også. For som mange 

av leserne smertelig har fått 

erfare, er high-end høyttalere 

(og andre komponenter, 

for den del) mye mer kilne å 

få sving på, enn sine billige 

konkurrenter. Om du ikke 

tror meg på mitt ord, er det 

bare å ta en rask kikk på 

bruktsidene på Internett. 

Der tales det med klart 

språk! 

JPW 

Denne høyttalerfabrikken 

produserer vel strengt tatt 

for massene. Det benyttes 

ikke sofistikerte treverkstyper 

fra utrydningstruede 

jungler, kun MDF og vinyl 

(svart eller trefarget) med 

rimelig brukbart utseende. 

For å få lyd i stua behøver vi 

ikke mer, og vi betaler dessuten 

ikke for snobberiet, 

heller. Frontbaffel er i ekte 

plast med tidsriktig sølvfarve 

og form, noe som for øvrig benyttes for å få silkedomen 

inn i noe som minner om et lite horn. 

Dette øker sikkert virkningsgraden noe, samt 

endrer strålingskarakteristikken tilsvarende. 

De to testede høyttalerne finner vi altså i en 

serie kalt 200-serien, der vi finner alle avskygninger 

av høyttalere, inkludert senterkanaler og 

aktiv sub. De er priset fra 1800,- pr par, via den 

testede 202 for 2500,- pr par, opp til den største, 

205, for 6200,- pr par. Moderat med andre 

ord. Spørsmålet er så om lyden bare er av 

moderat karakter også. Følg med, så skal vi nok 

finne ut av det... 

202 

Et kunststoffelement på 165 mm paret med 

25mm tekstildome montert i en litt stor stativhøyttaler 

med muligheter for bi-wiring, samt 

med en bassport som nok er i minste laget selv 

for en blåmeis, montert høyt oppe på bakplata. 

Fullstendig konvensjonelt altså, og både kasse 

og terminaler indikerer at det ikke satses på 

dyre detaljer noe sted. Absolutt ikke noen sterk 

opplevelse å ta knoketesten på disse, nei. 

De skryter på seg litt ekstra virkningsgrad (91 

dB) ved å ha en nokså lav impedans (nominelt 

6 Ohm), men det opereres sikkert med enkle 

delefiltre, for disse boksene utsatte ikke selv de 

mest puslete forsterkere for svettedrivende opplevelser. 

Og det er bra, tatt i betraktning at de 

må forvente å treffe småeffektbokser i de tusen 

hjem. Og de spiller lett høyt, bare så det er sagt, 

så de kan absolutt ikle seg betegnelsen "lettdrevne" 

uten å vise ljugekors... 

205; trykkammer, jo! 

JPW 205 er bestykket med tre enheter i et tre- 

veis system. Et papirelement på hele 10 tommer 

er sidemontert, oppe på fronten finner vi igjen 

det samme glassfiberelementet fra 202, som nå 

altså bare tar seg av mellomtonen, mens toppen 

bestyres av samme 1-toms tekstildommen vi 

fant hos lillebror. Det som gjør det hele rimelig 

spesielt er at det ikke finnes hull i denne kassa, 

og vi har altså å gjøre med en trykkammerkonstruksjon. 

Spennende. Det finnes faktisk en del 

innen denne hobbyen som forbanner alle høyttalere 

med hull i kassa, og sverger på at slike 

hull høre hjemme kun i fuglekasser, og at presisjon 

og fasekorrekthet er betydelig bedre på 

trykkammer enn refleksløsning. Akkurat det 

punktet kommer vi tilbake til. 

Sannsynligvis grunnet denne 

løsningen opplyser ikke fabrikken 

lavere frekvensgang enn 

40 Hz på denne 10-tommeren. 

Og dette høres rimelig korrekt 

ut ved avspilling av dype toner; 

en del åpne løsninger oppleves 

kraftigere nedentil, for å si det 

sånn. Kassa er om lag som de 

andre i prisklassen, det blir 

relativt store flater, og derved 

noe platesang når det tar av 

litt, et fenomen som overhodet 

ikke var noen stor overraskelse, 

men som har en viss interesse, 

skal det vise seg. 

Men bakom synger 

kassa! 

Ingen av disse høyttalerne går 

som nevnt inn for å pretendere 

noe de ikke er. Altså vil den 

moderate prisen innebære 

noen kompromisser rent byggteknisk. 

Vi har nevnt kasseresonanser. 

Uten å fokusere for 

mye på dette emnet (tross alt 

gjelder det vel så å si alle høyttalere 

i prisklassen), fører dette 

til mindre presisjon enn dyrere 

og stivere konstruksjoner. Men 

jeg fant ut noe viktig på 205, 

der de store flatene gjør fenomenet 

absolutt tydeligst. Jeg 

pleier kun meget sjelden å 

droppe god kobling mot gulvet 

(og her er det mange delte 

meninger, men undertegnede 

liker nokså stiv kobling mot 

gulv, spikes eller lignende pleier 

å fungere for meg), men i 

dette tilfellet, fant jeg at bassen var såpass udefinert 

at det burde være på sin plass med en 

variant. Altså benyttet jeg Tema isolatorer under 

føttene, og voila! Det ble en helt nye høyttaler! 

Og det morsomste er jo at det viser seg at spesielt 

diskantelementet faktisk er meget elegant. 

Stram opp, rydd opp, og diskanten får plutselig 

et mye større og roligere rom å leke i. Her førte 

det til en oppløsing og en eleganse man rent 

unntaksvis kan bivåne i prisklassen. Rent ut sagt 

imponerende! Så selv om JPW 205 har pene 

4/2005 

73

messingspikes, glem dem, bruk noe mykt i stedet, 

og høyttalerne responderer så du knapt tror 

det! 

Med sangen i sentrum 

Jeg begynte med å hinte til noe som er gøy. Og 

endelig skal jeg fortelle hvordan disse høyttalerne 

spiller musikk. Merk deg ordet gøy, merk deg 

medrivende, merk deg levende. Her har jeg ramset 

opp noe av det viktigste et musikkanlegg er 

ment å skulle bedrive, ikke sant? Med JPW 

høyttalere i enden av kablene slår det bare ikke 

feil: Det blir moro, det swinger, det lukter party 

lang vei, og det som er så intenst deilig er at 

slike egenskaper setter fokus på det positive, og 

får deg til å glemme at du egentlig lytter på en 

møkkahøyttaler! For egentlig spiller JPW 202 og 

205 nesten dønn likt, kun med den forskjellen 

74 

4/2005 

at 205 er litt mer komplett, den har noe mer 

energi nedover, men faktisk mindre enn du skulle 

tro. Dog fører det sidemonterte basselementet 

med seg en klar frigjøring av de øvre oktaver, 

slik at jeg vel ikke nøler med å utrope dem til 

best av disse, mest åpenbart når du setter på 

noe mykt, så de blir stående å svaie litt. 

Musikk 

Både 202 og 205 er representanter for enkelhet 

og partyfaktor. Litt feite og unyanserte, men 

med fin dynamikk og brukbar hurtighet. De spiller 

fett nok med alt fra Huldra til Krell, men som 

alle andre elsker de å bli rævkjørt på det groveste 

av et par hundre seriøse Watt, dessverre. 

Men la ikke det ta motet fra deg, disse er betydelig 

mindre krevende enn de fleste småtasser 

jeg har hørt, og selv 10-tommeren er såpass 

moderat i kravsettingen at også Huldra klarte en 

hederlig forestilling. Telarc’s saftige og swingende 

"Bar room blues" er en orgie i deilige 

rocka bluesrytmer, og på sånn musikk synger 

JPW så det lukter øl og røyk i stua! Utvilsomt er 

dette livretten. Men noe av de vanskeligste de 

vet om er typisk high-end stoff, få instrumenter, 

nydelige opptak, der stemmer og klanger skal 

bære budskapet. Her blir enkelheten vel fremtredende, 

er jeg redd. Men bevares! Lill Lindfors’ 

"Ett liv" er så vakker at også den kan nytes 

med JPW enten på stativet eller gulvet. Det 

mangler åpenbart presisjon, men det er driv, det 

er dynamikk, og derved er det liv! Derfor liker 

jeg også dette, selv om jeg liker det enda bedre 

når klangstrukturer og orden er bedre ivaretatt. 

Klassiske verker presser også JPW nokså 

hardt, men de overlever igjen på sin livlige 

mellomtone, så slev om vi har hørt bedre klang, 

større lydbilder og strengere presisjon, så er 

dette alltid herlig å lytte til. Ingen masete eller 

pågående diskant, ingen grove frekvensfeil, nok 

luft, nok punch. Mer tenker jeg ikke å be om 

når jeg betaler litt over 6000 for et par høyttalere, 

og i hvert fall ikke om jeg bare har blåst 

2500! 

Litt tilbake til denne trykkammerløsningen. Så 

langt jeg kan høre er fint lite på presisjonssiden 

som sier noe om denne. Derimot er det moderat 

trykk i de dypeste oktavene, så vi kan vel trygt 

fastslå at det krever mer enn kun å lukke kassa 

for å nå nirvana. 

Moro, altså! 

Nettopp! Hva mer skal vi si? Dette er faktisk 

nesten sjelden å oppleve, for når man betaler en 

moderat sum for et par høyttalere, så er det vel 

ikke brått sikkert at man kan forvente så mye 

gøy, vel? Det burde helst være savn av alt som 

ikke er der, når man har vært på besøk hos en 

ultra-high-ender oppe i gata. Men det er da 

JPW viser sin styrke, vet du. For når du kommer 

hjem til dine egne moderate greier, så oppdager 

du at det er lov å glise foran anlegget igjen! Og 

pokker heller, om ikke det er det viktigste, så 

veit ikke jeg. Flere JPW i de tusen hjem, takk, 

det er for få feite glis i verden! 

JPW høyttalere 

202 stativhøyttalere, lys treverk eller svart 

finish, 2500,- pr par 

205 gulvstående høyttalere, lys treverk eller 

svart finish, 6200,- pr par 

Import: Ljudtema 


CD-spiller: TEAC VRDS 10, mod med LC clock 

mm. Audio Note DAC 1.1x 

Platespiller: Pro-Ject RPM 9 

Forsterkere: Tandberg Huldra 10, Audio Note 

M5 / P4, Krell KAV 400xi 

Kabler: Audio Note, DBL, Synergistic, Duelund

Dynamic Precision C1b forforsterker/A1b effektforsterker 

Dynamic “light” 

Leif Berntsen...unnskyld - Ernstsen - er på banen med sin helt 

nye B-serie. B for "budsjett"? I alle fall grunn til å la seg b-geistre! 

Dyrt eller billig? 

Hva som bør oppfattes som "budsjett-hi-fi" vil i 

et samfunn med klasseskiller alltid vurderes ut 

fra hver enkelts privatøkonomiske status. Selv 

har jeg ved flere anledninger opplevd å høre 

enkeltindivider utbasunere at vedkommende 

ikke finner det interessant å lese et blad som 

76 

4/2005 

Fidelity fordi selvsamme personer likevel ikke 

har råd til å kjøpe utstyret vi skriver om. 

Sannsynligvis er dette de samme personer som 

ikke vil lese bilblader som Auto Motor Sport 

eller Classic Cars fordi det i disse og lignende 

magasiner står for meget om Ferrari, 

Koenigsegg og en og annen halvrusten Jaguar 

Av Jan Myrvold 

E-type. En syvogsytti Toyota Camry derimot, det 

hadde nok vært noe å lese om! Sant nok er det 

av lignende årsaker jeg selv ikke leser bladet 

"Ditt Bryllup", da jeg av klare apparisjon- og 

formuemessige begrensninger neppe oppfattes 

som et opplagt kavalerprospekt for bladets 

redaktør Mona Grudt.

Uansett, det handler noen ganger om prioriteringer, 

og om hvor kompromissvillig man er for å 

oppleve en touch av "Det Gode Liv". For noen 

handler det om å cruise nedover den lokale 

rånestripa i årgangsjapsen - for andre kanskje å 

lene seg tilbake i godstolen med kvalitetslitteratur 

i hånden og favorittmusikken som triller 

lekende ut av stuens høyttalere. Velg selv. 

Uansett tror vi i Fidelity at brorparten av det 

musikk- og hi-fi-interesserte publikum tåler å 

lese om mer esoteriske produkter enn det aller 

billigste, og vil derfor selvsagt fortsette å skrive 

om produkter som defineres som high-end. Når 

så en av norsk high-ends definitive nestorer er på 

banen med produkter som til han å være nærmest 

kan beskrives som "budsjettklasse", vil vi 

av like åpenbare grunner ikke la det passere 

Øvrig benyttet utstyr 

Electrocompaniet EMC1 24/192 CD-spiller 

EAR/Yoshino 864 forforsterker 

Respons Baby Grand høyttalere 

Amphion Xenon høyttalere 

ProAc Response 1s høyttalere 

Black Magic mkII signalkabler, balansert 

T+A Speaker 8 høyttalerkabler 

Synergistic Research Alpha Quad høyttalerkabler 

Target høyttalerstativer 

ukommentert. 

Men for ordens skyld vil jeg få gjøre det klart 

at jeg finner 65 store for et forsterkeroppsett for 

veldig mange penger - uansett klassetilhørighet. 

Derfor tillater jeg meg å forvente noe ekstra av 

lydprodukter i denne prisklassen, spesielt fordi 

jeg stadig eksponeres for hva flere forsterkere til 

under en tidel av denne prisen faktisk er i stand 

til i dag. 

Tvilsomme rykter 

Det har aldri vært lett å bli profet i eget land, 

spesielt dersom du er født i Norge. Ikke minst 

gjelder dette innenfor vår relativt lille hi-fi-industri. 

Både når det gjelder Electrocompaniet og 

Dynamic Precision (og selvsagt noen utenlandske 

merker) later det til at de genuint interesserte 

ofte deler seg i to leire. Elsk eller hat. Og man 

blir nesten vurdert for tung medisinering eller 

elektrosjokkterapi hvis man skulle slumpe til å 

ytre seg positivt om begge to! Liker man den 

ene, kan man tydeligvis umulig like den andre. 

Ketchup og sennep på samme pølse? Uhørt! 

En påstand som med ujevne mellomrom dukker 

opp i ulike forum og som har forfulgt Leif 

Ernstsen og Dynamic Precision er at sistnevnte 

låter tynt, kjølig, skarpt, analytisk, umusikalsk og 

det som verre er. La meg med en gang derfor få 

si at dette ikke rimer særlig med egne erfaringer. 

Dette med bakgrunn i at jeg de siste par årene 

flere ganger per måned har deltatt i lyttepaneler 

hvor Dynamic Precisions toppmodell A1s har 

vært benyttet som premissleverandør eller referanseforsterker. 

Derfor vil jeg i kraft av visstnok å 

tilhøre hifipolitets ekvivalent til lett korrupte militærjuntaer 

på den sørlige hemisfære utstede fellingstillatelse 

på dette i mine ører klart ufortjente 

rykte. 

Maktfaktor 

Budsjettmodell eller ikke, så tilsier prisen på 

rundt førti tusen kroner at effekttrinnet A1b tetter 

hullet etter de suksessfulle DP 6.4/6.4P. 

Modellbetegnelsen A1b på sin side, antyder vel 

heller at det i rent teknisk forstand er en lett 

nedskalert utgave av prestisjemodellen A1s. 

Ernstsen oppgir effekten til 2 ganger 200W over 

hele fjøla ved en motstand på 8Ohm, og som 

øker til 380W ved 4Ohm. Tilsvarende tall for A1s 

er forøvrig 250W/450W. Det finnes også en 

enda større versjon 2A som yter smått ufattelige 

2 x 450W/800W! 

Uansett, rent eksteriørmessig er det lite som 

skiller alle de nevnte modellene. Selve kabinettene 

virker identiske, bortsett fra at A1s har en 

kraftigere og mer forseggjort frontplate. A1s er 

også utstyrt med utgangsterminaler av høyere 

kvalitet enn de andre. Ellers virker kabinettene 

identiske hva dimensjoner, formgivning og det 

rent konstruksjonsmessige angår, og later til å 

være svært motstandsdyktige mot mekaniske 

tilbakekoblinger i form av vibrasjoner. I en A1s er 

det også naturlig nok benyttet en gjennomgående 

høyere komponentstandard enn b-versjonen, 

noe som gjenspeiler seg klart i prisen. 

B-serien er forøvrig lakkert i en grånyanse som 

i dårlig belysning virker noe trist og militær. Men 

når lys faller direkte på dem, glitrer det plutselig 

diskret i ørsmå metallicpartikler. Rett og slett 

ganske elegant. Og det kan den saktens trenge 

da Ernstsens velkonstruerte effektkreasjoner takket 

være nødvendig velvoksne dimensjoner, 

neppe kan sies å beherske diskresjonens kunst i 

særlig grad. Nei da, forsterkerne fra Kjeller ser 

egentlig akkurat ut som det de er, nemlig kraftstasjoner. 

Neppe tilfeldig at Dynamic Precision 

konstrueres i nabolaget til landets eneste atomreaktor! 

Selv om også A1b er en robust konstruksjon i 

sedvanlig Dynamic-tradisjon virker den absolutt 

mindre dominerende enn de sortlakkerte forgjengerne 

fra 6.4-serien. Skiltplaten med logo og 

de tradisjonelle røde og grønne lysdiodene midt 

på fronten bidrar også til dette, da den nå som 

nevnt er i en diskret sølvblank utførelse, mot 

messing på tidligere modeller. Nei, messing mot 

svart gir meg ikke bare lystige assosiasjoner, uten 

å gå i detaljer. 

Prinsippfast 

Leif Ernstsen har tilsynelatende aldri latt seg 

affisere i nevneverdig grad av hva menigmann 

har uttalt om hans forsterkere, og har hele tiden 

fulgt sine egne definisjoner og prinsipper, forøvrig 

i stor grad patenterte. Nøkkeltemaet her er 

minimalisering av alle typer forvrenging i hele 

det anvendte frekvensområdet. Dette er en av 

grunnene til at også denne forsterkeren er 

konstruert uten kondensatorer i signalsveien, da 

Ernstsen mener de aller fleste varianter av slike 

- selv de med høyest kvalitet - kan tilsmusse 

lydbildet på grunn av dielektriske tap og fasedreininger. 

Det benyttes heller ikke releer i kontakt 

med høyttalerutgangen - dette for å unngå 

kontaktoverganger i serie med signalsveien. 

Ernstsen vil for all del unngå bruk av komponenter 

av materiale med magnetiske egenskaper 

i signalveiene, da slike nesten alltid vil medføre 

en viss grad målbar forvrenging. Og tar 

man en titt på de oppgitte måleresultatene forstår 

man at Ernstsen har lykkes veldig godt med 

å nå sine uttalte mål hva forvrengning, dempefaktor 

og kapasitet angår. Det er ikke mange 

andre - hvis i hele tatt noen - forsterkere som 

4/2005 

77

kan vise til tilsvarende målinger over hele det 

hørbare frekvensområdet. 

Tar man seg bryet med å skru av topplokket, 

oppdager man fort at konstruktøren mener alvor. 

Det hele ser overordentlig ryddig og velkonstruert 

ut med mer enn solide dimensjoner på alt fra 

strømforsyning til intern kabling hele veien frem 

til utgangene. Massive kjøleribber bidrar også 

med sitt til den imponerende vekten. Neppe kiropraktorens 

favorittforsterker dette her! 

Som kjent er alle forsterkere fra Dynamic 

Precision fullbalanserte, og her finnes altså ikke 

inn- eller utganger for single ended kretser. På 

A1b finner vi som alltid dobbelt sett innganger, 

også her via XLR. Dette gjør det enkelt å brokoble 

forsterkerne fra Dynamic Precision. 

Nettilkoblingen foregår som vanlig med den solide 

løsningen til Neutrik, som sikrer at støpselet 

alltid sitter ordentlig fast i forsterkerens nettbrønn 

og sikrer dermed god kontakt. 

Lyd 

Dynamic Precision A1b avslører fra første anslag 

hvem som er opphavet. Vi snakker som ventet 

om en følelse av uinnskrenket kontroll. Også 

A1b kan skilte med en mer enn fjellstødig 

grunntonegjengivelse som strekker seg hele 

veien ned. Selve bassgjengivelsen er befriende 

fri for festpukkel eller såkalt imponatoreffekt. 

Bare stram, tørr og mektig. Pudding er fortsatt 

ikke innlemmet i det Dynamicske vokabular. 

Potens derimot, også A1b har rett og slett 

spents og fraspark som bør kunne vekke selv de 

trøtteste eller tungdrevne av høyttalere til innsats. 

Når vi beveger oss litt oppover i mellombass/nedre 

mellomtoneområdet, konstaterer jeg 

at A1b også har plenty av varme å tilby. Her finnes 

glød og intensitet mer enn tilstrekkelig for å 

fremstille stemmer og akustiske instrumenter 

med en troverdig fornemmelse av levende, organisk 

materiale. Absolutt nærkontakt av tredje 

grad. 

Minst like påfallende og imponerende er den 

homogene og upretensiøse måten den presenterer 

helheten i musikken på. I tråd med 

Dynamics tradisjoner beholdes kontrollen over 

hele den hørbare frekvensskalaen, selv når 

musikken blir svært kompleks. Om det er et 

stort symfoniorkester som i Grofés "Niagara 

Falls" med full dramatikk hele veien, eller Frank 

Zappas mer eksperimentelle eksesser som får 

boltre seg over høyttalerne så styrer A1b det 

78 

4/2005 

hele med overlegen 

autoritet. Kanskje 

ikke til å undres over 

at lydteknikerne i 

legendariske Abbey 

Road Studios valgte 

DP A1s som arbeidsredskap 

i sitt største 

mikserom? 

Transientene kommer 

lyneraskt, og 

instrumenter separeres 

med tydelige 

konturer uten å bli 

skjærende skarpe. Som på storebroren A1s blir 

hele mellomtoneregisteret gjengitt klanglig nøytralt, 

men da heller litt mot det varme enn det 

mange ganger påstått kjølige. Tvert i mot opplever 

jeg A1b med rik kroppslighet og fylde, men 

med stallkamerat C1b som tilrettelegger av signalene 

er det aldri fare for at det blir tykt eller 

påfallende grovkornet. Og skulle du oppleve 

mye klirr eller oppflising med A1b tror jeg vel 

helst at problemet ligger i programvaren eller 

annet sted i oppsettet. 

Kombinasjonen med DP A1b sammen med de 

utsøkte monitorhøyttalerne Respons Baby Grand 

fra Reidar Persson gjorde uansett til tider lydbildet 

svært organisk og realistisk, ikke minst på 

gjengivelsen av menneskestemmer. Strengt tatt 

har jeg nok hørt forsterkere som kan virke enda 

mer oppløst og leken i mellomtonen, men da 

snakker vi helst om langt dyrere konstruksjoner 

og som ikke sjelden da mangler litt av det fenomenale 

dynamikken og skyvet i nedre mellomtone/øvre 

bass som A1b kan fremvise. En god 

rørforsterker har gjerne sine fremste fortrinn 

akkurat på de foran nevnte parametre, men til 

gjengjeld må man da ofte inngå lydmessige 

kompromisser på begge frekvensfløyer og samtidig 

kanskje også gi avkall på litt rå makt. 

Valgets kvaler - igjen! Men la det være helt 

klart at man neppe vil savne oppløsning eller 

rom- og dybdefølelse fra A1b dersom man 

benytter Dynamics egen forforsterker C1b som 

makker. 

Oppløsningen i diskantområdet er det derimot 

vanskelig å angripe. Samtidig henger den 

veldig godt sammen med resten av lydbildet 

uten merkbare tendenser til å stikke av. Luftig 

og like finkornet som Jyllands strender strør den 

om seg med små elegante detaljer. Akkurat 

passe krispt, akkurat passe mykt. Vi hører en 

naturtro metallklang i cymbaler, triangler og 

annet finstemt slagtøy. Cymbalrittene på en 

klassiker som Fleetwood Mac´s "Albatross" 

bretter seg ut som en lett bris på fjorden. Det er 

bare å la sommeren komme! 

Aktiv 

I dette oppsettet bestående av forforsterker og 

effekttrinn er det førstnevnte som på forhånd 

pirret min nysgjerrighet mest. Kanskje aller mest 

fordi jeg ved en tidligere anledning rakk å høre 

på en prototyp hjemme hos redaktøren og som 

signaliserte at noe veldig stort var i vente. Men 

også fordi Leif Ernstsen denne gang har valgt 

en aktiv løsning, og gått bort fra sitt tidligere 

prinsipp om at forforsterkere bør være passive. 

Bare dette vanebruddet fra Ernstsen ville for få 

år siden gitt solide utbetalinger hos Ladbrokes 

og lignende geskjefter dersom noen hadde satt 

sine surt oppsparte kroner i et slikt veddemål. 

Aktiv eller ei, Dynamic Precision C1b nesten 

sjokkerer med sin lave vekt. Grunnen er enkel - 

vi snakker selvsagt om ekstern strømforsyning. 

Denne hadde likevel ikke tilført særlig mye i 

form av vekt, da vi snakker om en knøttliten 

boks man mistenker for å være rasket med fra 

en sjokkselger på Biltema. Helt nøyaktig snakker 

vi om en beskjedent utseende trafo av merket 

Mascot. Kan det virkelig passere strøm gjennom 

her uten en melt-down? Eller kan det virkelig 

tvinges gjennom hele femti elektriske pulser per 

sekund via sytråden av en nettkabel? Jeg kan 

med en gang røpe at fasiten sier et rungende 

"JA" på begge spørsmål. Lyd blir det, og ikke 

hvilken som helst lyd heller! 

Om strømforsyningen ser puslete ut, er det 

stikk motsatte tilfelle hva fjernkontrollen angår. 

Nå snakker vi om dimensjoner og vekt i nærheten 

av en mobiltelefon. Vel og merke noe sånt 

som en Ericsson anno 1987! Men lekkert 

design har den fått, og funksjonell er den. Fra 

denne - og bare denne - kan man styre funksjoner 

som volum, inngangsvalg, justering av bassnivå 

og stand by. 

Selve forforsterkeren må sies å ha fått et 

minimalistisk design, da den er totalt strippet 

for alt som kan minne om brytere eller knapper 

overhode. Kun et par grønne LEDs bryter opp 

den svært sobre fronten der de sitter plassert i 

det sølvblanke skiltet hvor også firmaets logo 

er plassert. Rent designmessig et langt "fall 

framåt" fra de kjente passive forforsterkerne fra 

DP. 

C1b og A1b er teknisk sett nøye tilpasset 

hverandre. Her snakker vi om synergieffekt i 

praksis, og impedansverdiene matcher som 

hånd i hanske. Designmessig like så, og kabinet-

tene er dermed følgelig lakkert i samme finishvariant 

og matchende grafisk layout. Ingen tvil 

om at disse er forventet å hovedsaklig omsettes 

som en pakkeløsning. Ernstsen sverger som 

kjent til fullbalansert drift i alle sine konstruksjoner, 

og følgelig har C1b utelukkende balanserte 

innganger og utganger via XLR. 

Som vanlig i DP-sammenheng snakker vi om 

en uhyre tillitsvekkende byggekvalitet og håndverksmessig 

standard. Rett nok avgir den eksterne 

strømforsyningen til C1b en hørbar summende 

lyd, men absolutt ingen ulyder formidles 

videre gjennom signalsveiene og ut i høyttalerne. 

Dørgende stille, rett og slett forbilledlig. 

Panoramalyd 

Hovedkonklusjonene i denne testen er basert på 

C1b sammen med makker A1b. Jeg hadde desverre 

ikke tilgang til andre balanserte sluttrinn i 

løpet av denne perioden. Likevel føler jeg at jeg 

har et brukbart grunnlag for å formidle noen 

inntrykk om C1b som forforsterker alene, da 

A1b også ble prøvd sammen med mitt private, 

balanserte linjetrinn EAR/Yoshino 864 med 

Mullard NOS-rør. La det med en gang være klart 

at denne gang lekte like barn best. 

I forrige utgave av Fidelity rapporterte redaktør 

Vadseth om "grandiost lydpanorama", "solid 

grunnfjell av dynamisk bass" i tillegg til ro, kontroll 

og en lang rekke andre kjente uttrykk vi skribenter 

i vårt vokabulære armod ofte tyr til. Jeg 

kan ikke annet enn å si meg enig i alt og kanskje 

enda litt til. Redaktøren drar paralleller til 

Jotunheimen for å beskrive følelsen av åpent 

landskap. Jeg drar den enda litt lengre og finner 

romfornemmelsen bortimot stratosfærisk. Er 

stuen min virkelig bare stusselige 24 kvm? Og vi 

snakker om en helt usløret og gjennomsiktig visibilitet 

innover i lydbildet som av erfarne flykapteiner 

vil defineres som "maksvær". Turbulens? 

Nei da, her flyter det så stødig og kontrollert hele 

veien at det bare er å sette på autopilot og lene 

seg godt tilbake. 

Det er så godt som umulig å dedektere noen 

form for støy eller uro noe sted i lydbildet. 

Basstoner formidles superstramt med formidabel 

dynamikk i velkjent DP-stil og dermed en upåklagelig 

rytmisk fremdrift samt en presisjon knapt 

HMK Gardens drilltropp er kapabel til å tangere. 

Ikke mye slinger i valsen, for å holde oss til musikalsk 

terminologi. Den tidligere nevnte muligheten 

for bassjustering viste seg forøvrig fullstendig 

overflødig med de høyttalerne jeg benyttet, som 

forøvrig var de imponerende gode stativhøyttalerne 

Baby Grand fra Respons og den treveis 

gulvstående Amphion Xenon. 

Jeg har i grunnen aldri hatt noe å utsette på 

oppløsningen på redaktørens referanseoppsett 

med Krell KPS 25sc og Dynamic Precision A1s 

på elektronikksiden. Likevel lar jeg meg kanskje 

begeistre enda mer av denne langt billigere 

kombinasjonen. Det virker som C1b er fullt på 

høyde med Krell i så måte, sågar enda mer kontrollert 

og følgelig helt uten tegn til oppflising 

eller hardhet oppover i frekvensene. Adjektivet 

"ro" har neppe vært mer å regne for et understatement 

enn når man skal forsøke å beskrive 

den bokstavelig talt uhørte stillheten mellom 

transientene. De små, viktige detaljene som når 

fingre treffer tangenter eller strenger et cetera, 

tegnes tydelig uten å komme i veien for helheten. 

Man får bare en fornemmelse av å komme 

veldig tett på utøveren. Vi snakker dessuten om 

en fast og superglatt overtonestruktur med krystallklar 

gjengivelse. 

Denne forforsterkeren har også tilstrekelig 

kontroll over sibilanter og andre uønskede elementer 

som kan inntreffe når det formidles 

masse energi oppover i det kritiske området 

rundt 2 kHz. Spranget mellom øvre mellomtoneområde 

og ren diskant forløper med kattemyk 

eleganse og som nevnte husdyr lander C1b trygt 

på bena. Jeg burde nøye meg med å si distinkt, 

sprø, luftig og glansfull topp, men det yter den 

ikke full rettferdighet. Det er en noe udefinerbar 

eleganse over det hele. Aldri påtrengende, ei heller 

avrundet. Så absolutt detaljert og oppløst 

med god snert og utmerket klang som bare varer 

og varer. Meget forførende! 

DP C1b er uten tvil en av de aller beste rene 

forforsterkere undertegnede noen gang har hørt, 

og overgås i så måte kanskje bare av den over 

fire ganger dyrere rørkonstruksjonen Audio 

Research Reference 3. Med en prislapp på 

omtrent en industriarbeiders brutto månedslønn 

fremstår C1b som et regelrett kupp i mine ører. 

Det eneste spørsmålet jeg har etter å ha hørt 

denne, blir da hva en eventuell "s"-versjon vil 

prestere og koste! 

Samlet inntrykk 

Jeg sitter igjen med inntrykket av at Leif 

Ernstsen med Dynamic Precision A1b og C1b 

igjen har lykkes med å konstruere produkter 

med klart klassikerpotensial. Isolert sett er det 

sistnevnte som har gjort størst inntrykk på 

undertegnede. Har du en effektforsterker av høy 

klasse med balanserte kretser, kan jeg ikke se at 

du har noe å tape på å prøve den sammen med 

DP C1b selv om denne tilsynelatende er impedansmessig 

optimalt tilpasset og vil trives aller 

best sammen med DP sine egne sluttrinn. Jeg 

tror uansett du skal slite for å finne en preamp i 

betalbare prisklasser som er merkbart bedre. 

A1b vil nok møte noen flere rivaler enn C1b i 

sine respektive prisklasser, men er uansett en forsterker 

som kan drive det meste av høyttalerlast 

og vil beholde kontrollen nesten uansett hvor 

kompleks musikken blir og det med alt av dynamikk 

og dramatikk inntakt. En knallgod forsterker 

som bare mangler litt av effektreservene til 

sin dobbelt så dyre storebror, men som likevel 

imponerer stort med en potent, organisk og harmonisk 

musikkpresentasjon. Da blir det vanskelig 

å konkludere med annet enn at også A1b virker 

som en svært konkurransedyktig aktør med klare 

high-end kvaliteter. Joda, Ernstsens b-varer holder 

definitivt a-klasse! 

Pris, pre: kr. 25.000,- 

Pris, effekt: kr. 45.000,- 

Forhandler: Oslo Hi-Fi Center m fl. 

4/2005 

79

Triangle Celius ES, enda en mening: 

Ren klasse A? 

Siden Triangle opptil flere steder har blitt påstått å være en 

"Klipsch med ordentlig lyd", så var det vel bare rett og rimelig 

at en slik barnslig Klipsch-misbruker fikk låne ørene til vidundrene, 

også. Så får vi se, da, om de banker horna i bakken! 

Det er et par ting jeg har 

skjønt. Det ene er at 

Triangle ikke liker å kalle 

diskantløsningen sin for 

"horn". Og det andre er at 

Stereophile har funnet ut at de 

liker dynamiske høyttalere som 

faktisk er nettopp det. Til det første 

er det å si: Går’e som ei and, 

ser’e ut som ei and, og kvekker’e 

som ei and, vel, da er’e som 

regel ei and. Og til det andre: 

Velkommen i klubben, 

Stereophile! 

Så la oss bare gyve rett på, og 

ta dette med dynamikken med 

en gang. Om de kan matche 

Klipsch på hjemmebane? Ikke 

tale om! Men de er uansett både 

hurtigere og tøffere enn den 

gemene hop av høyttalere der 

ute, og slik jeg hører disse høyttalerne, 

er de en virkelig seriøs 

utfordrer til JM Lab, for eksempel. 

Men stilt opp mot et par 

sprengningseksperter som RFserien 

fra Klipsch, må de bare 

finne seg i å bli grundig ekspedert, 

for å si det sånn. 

Men, herlighet, det er da flere 

ting i verden enn eksplosjoner! 

Selv George W. Bush ser ut til å 

begynne å begripe dette etter 

hvert. Og la oss begynne "nordpå". 

Diskantområdet på Triangle 

Celius 202 ES er bare helt vidunderlig. 

Her er jeg redd du må ut 

med nokså mye større summer 

for å finne noe som er objektivt 

klart bedre. Og dette elegante 

diskantområdet er sterkt delaktig 

i å fremheve de utrolig store og 

tredimensjonale lydbildene disse 

høyttaleren er mester for. På 

sånne ting er ikke Klipsch helt på 

høyden, så som dere begriper, er 

altså Triangle noe mer konvensjonelle enn disse 

amerikanske smell-bong-bongene. Men det må 

allikevel understrekes at litt avhengig av rom og 

oppsett, kan denne ellers herlige diskanten få 

en vel fremtredende posisjon i lydbildet for 

enkeltes smak. 

Videre nedover i mellomtonen kan Trianglene 

vise til innlevelse og homogenitet, og en fin 

underbygging av den meget oppløste og ele- 

80 

3/2005 

gante diskanten. Stemmer og instrumenter 

fremstår med eleganse, glatthet og god klangdybde. 

Meget bra. Mens bassområdet er noe 

mer trøblete. Det har en relativt åpenbar utbuling 

rundt og noe under 100 Hz, vil jeg anta, og 

dette blir en viss overkill i en del rom. Denne 

utbulingen gjør festen morsommere, uten tvil, 

men den må tas hensyn til. I utgangspunktet 

satte jeg høyttalerne på spikes, men etter tips 



fra kollega Gunnar Brekke, fjernet jeg 

de bakre spike’ne, og lot høyttalerne 

derved tilte litt bakover, hvilende på 

den fremre, store spik’en, samt de to 

bakre gummiputene. Jeg stilte dem opp 

med relativt mye toe in. Og voila! 

Maken til endring! Brått var homogeniteten 

der, nå var det et veldig harmonisk 

lydbilde der alt ble pin-pointed, 

og der alle tendenser til overlading av 

rommet forsvant som dugg for kameralinsa 

en vindfull sommerdag. 

Men likefullt vil jeg påstå at bassområdet 

er denne høyttalerens akilleshæl. 

Presisjon og attakk er noe begrenset, 

mens de heller ikke dykker helt ned i 

de dypeste daler etter torden og jordskjelv. 

Det som finnes av bass er godt 

avstemt med resten av lydbildet, men 

imponerer altså ikke med slagkraft, 

dybde og hurtighet. 

Kanskje ville man komme på ideen å 

kombinere disse høyttalerne med diverse 

rørforsterkere med begrenset effekt, 

og det fungerer relativt ok. Men her 

må du være varsom, for de viser seg å 

være noe tyngre å kontrollere enn 

enkelte andre aktuelle høyttalere til 

slikt bruk. Jeg hadde betydelig mer 

moro av dem ved hjelp av sterk transistorforsterkning, 

enn med 300B og ren 

klasse A. I sistnevnte tilfelle, hadde det 

lett for å ende med laber presisjon og 

tempo nedover i frekvensene. Prøv før 

du handler, er ufravikelig i denne 

sammenhengen. 

Triangle Celius 202 ES er altså særdeles 

gode høyttalere i prisklassen, 

spesielt grunnet den nær geniale diskantgjengivelsen, 

som i lag med det 

dynamiske og lekne uttrykket og de 

gedigne lydbildene, nok er mye av 

grunnen til at Stereophile har valgt å 

rangere dem som "Klasse A". Jeg foreslår 

strømsterke, hurtige forsterkere 

med varm og fyldig klang (og her er 

fransk er ingen dum idé, Cairn er jo et åpenbart 

eksempel), for å få disse flotte høyttalerne til å 

yte optimalt. Videre er plassering og kabling viktige 

fokusområder. Ikke enkelt, altså, men jeg 

har mine tvil om du finner høyttalere i prisklassen 

som kan gi særlig bedre resultat når jobben 

er gjort. Kongehøyttaler! 

Pris: kr. 19.900,- 

Importør: Norsk Hi-Fi Center

Respons Baby Grand, enda en mening: 

Kjempebaby! 

Visst ble det løftet mye stein da egypterne bygde pyramidene. 

I fortsettelsen av denne tanken ligger altså det stuntet å løfte en 

pyramide opp på et par 60 cm høye høyttalerstativer. Årets 

kjempebabyer er her. Om de skriker om natta? 

Det er jo spennende, da, 

når Persson søker å skalere 

ned kassene, men 

ikke lyden, fra sine velkjente 

(i hvert fall for Fidelitys 

lesere) Respons Grande høyttalere. 

Om han har klart det? Jeg 

har i alle fall til gode å høre i 

nærheten av noe så grandiost 

fra et par stativhøyttalere! Når 

det er sagt, er det vel rimelig å 

argumentere med at jeg neppe 

har hatt fingrene i mange stativhøyttalere 

med såpass til 

fysisk størrelse, heller. 

Digert er altså utgangspunktet. 

Og jeg kan vel like gjerne 

krype til korset og innrømme at 

disse høyttalerne er verdt så å si 

hver eneste krone man kunne 

finne på å forlange for dem, for 

de er bare helt sykt gode. Det er 

kort sagt ingenting rent lydmessig 

som tilsier at dette er en stativhøyttaler, 

her er det kraft, 

størrelse og fylde som gjelder. 

På toppen sitter en av disse 

ring-radiator-sakene, som når de 

benyttes riktig, tangerer panelhøyttalernes 

fantastiske luftighet. Og denne er 

åpenbart brukt riktig. Innledningsvis forledes 

man til å innbille seg at høyttalerne ruller av 

mot toppen, men når man tar seg tid til å la 

inntrykkene virkelig synke inn, oppdager man at 

alt er der! Det er bare det at det er så utrolig og 

forførende silkemykt, at det oppleves som en 

dempet formidling av diskanten. Som paneler, 

altså. 

Disse høyttalerne burde ha mangler rent 

dynamisk, om jeg skulle basere det på ren erfaring. 

Men som jeg ble grundig klar over ved 

besøk hos Steen Duelund i Danmark, finnes 

flere veier til Rom. Tydeligvis kjenner også 

Reidar Persson en av disse veiene, for dynamisk 

sett er faktisk disse høyttalerne overraskende på 

høyden. Jeg påstår ikke at de er i klasse med 

horn og den slags, men allikevel en klar og distinkt 

hurtighet og overflod som er sterkt medvirkende 

til å øke i hvert fall undertegnedes lytte- 



glede. Og selv om de oppfattes som veldig 

myke og ørevennlige, er det noe som er så 

fundamentalt riktig med disse høyttalerne, 

at det ikke på noen måte blir overkill selv 

om de faktisk pares med typisk varme og 

mellomtonefokuserte signalkilder og forsterkere. 

Jeg kunne tenke med dette burde 

være hånd i hanske med en rør pre kombinert 

med ICE-moduler av godt merke. 

Eller hva med de nyeste hybridkonstruksjonene 

fra Pathos? 

For i effektdelen kan du som tommelfingerregel 

rolig glemme rørbasert utstyr, 

spesielt laveffektsutgavene av disse. For 

kjempebabyene lar seg slett ikke avspise 

med små strømforsyninger, de er hysterisk 

sultne! Ikke vet jeg hva her Persson anbefaler, 

men jeg opplevde at de krevde brorparten 

av det Krelle KAV 400i kunne bidra 

med, og forsøk med Audio Note P4 (2 x 

18 W klasse A) var ikke særlig vellykket. 

Spilte rett nok himmelsk på rolig jazz på 

lavt volum, men det var også hele spekteret. 

Alt annet ble noe utflytende sludder. 

Bassen er ellers ikke den strammeste på 

disse høytalerne, typisk innsmigrende og 

myk hele veien. Så igjen må jeg nevne 

dette med solide, presise effekttrinn. 

Jeg kan altså konkludere med at disse 

fantasiske babyene aldri skriker. Makan til snille 

unger! Men levende til tusen. Respons Baby 

Grande kan så vidt jeg begriper gjerne være de 

beste stativhøyttalerne som er produsert. Og 

vakreste. Men glem ikke at de kun aksepterer 

den flotteste lekegrinda du kan finne. Og de 

beste kameratene. Nei, veien til ultimat hi-fi ble 

ikke billigere denne gangen, heller! 

Pris: kr. 37.000,- 

Produsent: Respons Loudspeakers, Göteborg.

Rapport fra renseriet: 

Rapport fra renseriet 

Noe er dokumentert rent teknisk, mens 

annet er mer enn mystisk og voodoopreget. 

Men hva med det som egentlig 

betyr noe? Hva er det som faktisk fungerer? 

Etter å ha testet en rekke nettfiltre de siste 

årene, uten veldig dramatisk effekt fra særlig 

mange av dem, ble jeg svært gledelig overrasket 

over effekten jeg fikk av IsoTeks Minisub for et 

par numre siden. Nordost Thor, som skal være 

en ekstremvariant av denne – laget av IsoTek 

for Nordost, fikk jeg nylig et kort møte med. 

Den virket også positivt, i likhet med den rimeligere 

Minisub. 

Denne gangen har jeg tenkt til å fokusere på 

en amerikansk variant på temaet, nemlig 

Shunyata Research sin toppmodell – Hydra 8. 

Produktet 

Shunyatas nettfilterserie Hydra kommer som alt 

fra den rimelige Hydra 2 og opp til testobjektet 

Hydra 8. De er alle sammen 100 % passive 

nettfiltre, altså uten noen form for regenerering 

av sinuskurver og annet fancy som vi har sett 

fra blant annet PS Audio. Det som skiller toppmodellen 

fra resten er, foruten antall uttak, 

hovedsakelig at den benytter Shunyatas patenterte 

FeSi-1002 pulver og tåler høyere belastning. 

Dette pulveret er i korttekst et syntetisk 

fremstilt keramisk materiale, som vel i bunn og 

grunn har en effekt som kan minne mye om ferritpulver. 

I følge produsenten fungerer det likevel 

både bedre og med færre bivirkninger. Null 

dynamikkbegrensning er stikkordet. 

82 

4/2005 

Jeg har vel mange nok ganger poengtert at 

min tekniske innsikt i beste fall kan betegnes 

som begrenset. Jeg skal derfor ikke begi meg ut 

på å gjengi alle produsentens påstander, da jeg 

med stor sannsynlighet vil overbringe en masse 

reklamepreget svada uten selv å kunne avsløre 

holdbarheten av påstandene. 

Det jeg kan si, er at det benyttes solid kvalitet 

i alle synlige deler og et imponerende kabinett. 

Kabinettet er sågar dobbelt, med et vakumtett 

innerkabinett. Den som vil risikere å åpne denne 

boksen er hva meg angår ute helt på egen risiko 

og regning! 

På den amerikanske modellen er det benyttet 

uttak fra kvalitetsleverandøren Hubbel. Det sitter 

andre typer på vår europeiske modell, men tilsynelatende 

er de både 

gode og solide også på 

denne. Kryogenisk 

behandlet er herlighetene 

sågar også, i følge 

brosjyrene. 

Shunyata er meget 

stolte over alt fra ovennevnte 

til kvaliteten på 

overspenningsvernet 

med en spesiell form for 

elektromagnetisk bryter, 

så det skulle være nok å 

lese seg til for reklameinteresserte 

og teknisk 

frelste ved et besøk 

på www.shunyata.com. 

Det er for øvrig snakk 

Strømrens, CD rens, filter her 

og filter der. Det er ikke måte 

hvor mange og, i følge produsentene 

revolusjonerende 

effektive, bokser, væsker og 

duppeditter vi kan putte inn i 

anlegget. Ingen grenser for 

antallet og ingen grenser for 

kostnadene. 

Av Vidar Mørch 

om en spesialkonstruert europeisk modell, ikke 

kun en spenningskonvertert sak. Det man dog 

må leve med, er at inngangsstikket er av 16A 

(amerikansk 20A) typen. Det betyr sannsynligvis 

at du må bytte IEC stikket på din nåværende 

kabel, om du skal benytte denne mellom vegguttaket 

og Hydraen. 

Hydra 8 er ganske liten og nusselig, og kan 

derfor enklere plasseres diskret bak anlegget, 

om man da ikke vil ha den i hyllene for syns 

skyld. Man skal ikke se helt bort i fra at et highend 

anlegg i visse kretser har litt funksjonen 

som penisforlenger. Hva kan i så fall være mer 

egnet enn å skryte av at man eier en amerikansk 

strømrenser til nette 20 000,- kroner?! 

Og for liksom å understreke det maskuline i det, 

er det bare å helle litt på boksen. Takket være 

det mystiske pulveret (som altså er et slags 

überferriterstatningspulver), så rasler den nemlig 

som en klapperslange. Groovy!

Lyden av det reneste rene 

Om jeg kan høres litt ironiserende ut i forhold til alle denne bransjens 

reklamepåstander, er jeg ditto ærlig og imponert når det kommer til 

effekten av det. Ikke mye mumbo jumbo over effekten her i hvert 

fall! Dette er klart det beste filteret jeg har vært i kontakt med så 

langt. Jeg minner om at jeg kun har testet det inngående hos meg 

selv, samt en enkelt aften hos kollega Jan. 

Jeg føler at jeg gjentar meg selv i beskrivelsen av et tweak som 

fungerer, men la meg nå prøve å gi et bilde av effekten dette filteret 

gir. 

De filtrene jeg tidligere har testet og som har gitt noen effekt overhodet, 

har bidratt til sortere bakgrunn og stillhet der det skal være 

stille. De har gjerne også gitt et noe større og spesielt dypere lydbilde. 

Alle detaljer kommer gjerne bedre frem, og det er ro over det 

hele. Dessverre har det også vært ganske vanlig at det følger en viss 

dynamikkbegrensning på kjøpet. Stillheten kommer altså gjerne med 

den kostnaden at noe av dramatikken forvinner. 

Spesielt har det naturligvis vært en del filtre som ikke takler krevende 

effekttrinn. Hydra påstås å kunne takle en belastning på 2400 

watt kontinuerlig. Skulle dekke behovet for de fleste det! 

Alle de gode sidene ved andre nettfiltre leverer Hydra 8 også – i 

monn. Knut Reiersrud tramper og klapper som aldri før, og en halvdeprimert 

Buddy Guy har så mye blues i stemmebånd og gitarfingre 

at det er nesten så tårene triller ut av høyttalerne. Det er nemlig det 

viktigste ved dette nettfilteret: Det begrenser overhodet ikke dynamikken. 

Mikro- så vel som makrodynamikk oppleves faktisk bedre, 

takket være større og renere kontraster. Og så lenge dynamikken 

etter min mening er noe av det aller viktigste i musikkgjengivelsen, er 

man dermed langt på vei til lykkeland. Når du i tillegg vet at Hydraen 

beskytter anlegget mot overspenning og feilkoblinger, er ikke det 

noen ulempe. 

Litt om kabler 

Importør Bill McIntosh var veldig ivrig på at Hydra 8 skulle leveres 

med Shunyatas egen Taipan Alpha nettkabel. Denne koster alene 

noen tusen, så jeg testet selvfølgelig om det var behov for å benytte 

en annen kabel enn jeg pleier. Det var det! 

Selv etter å ha montert en lekker 16A IEC plugg fra Wattgate (takk 

til importør NCMS) på de ellers ekstremt gode Jormadesign kablene, 

var det en klar forbedring ved å benytte Shunyata kabelen. Om dette 

handler om matching eller ren og skjær strømkapasitet, vites ikke. 

Jeg kunne ikke spore noen forbedring ved å benytte samme kabelen 

mellom filter og stereokomponentene, og endte derfor med 

Shunyatas kabel mellom vegg og filter og derfra Jormadesign til alle 

komponenter. 

Litt om renseriregningen 

Jeg er dypt imponert over Shunyata Hydra 8, med hensyn på alt fra 

byggekvalitet til lydmessig effekt. Med tanke på prisen, skal det likevel 

være lov å forvente seg litt ekstra også. Godt er da å vite at det 

finnes Hydraer fra modell 2 og oppover, som koster langt mindre. Jeg 

har ikke testet disse, men vil overraskes om de ikke leverer en betydelig 

andel av varene. Som tidligere nevnt, finnes det også produkter 

fra andre leverandører til under halve prisen som gjør en del av jobben. 

Men, skal du hele veien, ja så koster det! Surt, men sant. Dette 

kan meget vel være et bedre valg enn å skifte elektronikk. Strøm er 

likevel lumske greier og forskjellene er store. Prøv hjemme på ditt 

eget strømnett før du kjøper. 

Priser: Taipan Alpha: 7500,- 

Hydra 8: 19400,- 

Importør: McIntosh Nordic

Tact/Lyngdorf digital romkorreksjon: 

Rommets 

hersker? 

Tact og Peter Lyngdorf er i verdenstoppen når 

det gjelder digitallyd. Deres forforsterker 

med avansert D/A konverter og datastyrt 

equalizer skal kunne takle de vanskeligste 

rom. Og man kan plassere subben der denne 

fungerer best og hovedhøyttaleren der denne 

gir det beste lydbildet. Perfekt lyd for alltid? 

Tekst og foto: Knut Vadseth

Jeg har nyss avsluttet noen titalls interessante 

sider på Internett som fullstendig 

avskriver verdien av selv de enkleste former 

for klangkontroll. Jeg har også eid 

diverse mer eller mindre avanserte equalizere 

som ble stilt inn etter målinger med rosa støy 

og lydmåler: Spennende og lærerikt, men etter 

få dager innså jeg at kuren låt verre en problemene 

den skulle løse! Bivirkningene av 

medisinene tok livet av pasienten; musikken 

mistet alt liv! 

Uten digitale problemer? 

I senere år har jeg lest en rekke postulater om 

at alt går så meget bedre om korreksjonene 

bare foregår i det digitale domene. Min tro på 

disse utsagn er sterkt redusert av mine opplevelser 

med midfi hjemmekino. Selv de enkleste 

inngrep i digitalkretsen er ofte svært så 

hørbare. Og dette ikke bare når du rapper de 

siste "bit"er for å redusere lydvolumet på en 

CD-spiller. Da ville jo det reduserte lydnivået 

ofte kamuflerer dårligere oppløsning sammen 

med Fletcher Munson kurven som samtidig 

gjør klangbalansen mindre fyldig ved å fremheve 

mellomtonen. 

Men også andre inngrep i digitaldomene 

ødelegger ofte for størrelsen og transparensen 

av lydbildet. Og de dynamiske kontrastene, det 

som mer enn noe annet avslører musikalsk 

hermetikk fra ferskvare, er nesten alltid et tidlig 

offer for alt annet enn den mest direkte og 

ukompliserte elektroniske veien frem til dine 

ører! 

Dårlig utgangspunkt 

Jeg hadde akkurat vært i London og kommet 

hjem tidlig på morgenkvisten på grunn av 

kraftig uvær og store forsinkelser. Huset var 

bikkjekalt, koffertene stod fremdeles uåpnet i 

entreen og jeg var meget fornøyd med at jeg 

hadde karet meg opp til 9-nyhetene på kjøkkenradioen. 

Og husket plutselig en løselig 

avtale med Peter Lyngdorf den dagen. Jeg 

svelget dagens første kaffe mens jeg planla å 

ringe for å avtale et tidspunkt så lenge etter 

lunsj som mulig. 

Da ringte det i dørklokken! Og der stod en 

irriterende blid og opplagt Peter (han hadde 

tatt sin første kaffe på hotellet ved 6-tiden!) 

med to medhjelpere og to varebiler fulle av 

elektronikk, kabler og store subber! Og jeg 

visst at på kinoloftet hersket det absolutte 

kaos. Det var selvfølgelig nettopp der vi skulle 

prøve å temme den vanskelige akustikken 

med det siste av digitalteknologi fra TacT...

Å beherske romakustikken 

Først den gode nyheten: De fleste vanlig 

møblerte stuer og oppholdsrom av normal størrelse 

fungerer stort sett svært så bra til avspilling 

av hermetisk musikk via et brukbart stereoeller 

multikanal anlegg. Riktignok har rommmet 

og plasseringen av høyttalerne en betydelig innvirkning 

på bassfrekvensen. Men ved et optimal 

plassering av høyttalerne en snau meter fra bakvegg 

(selv synes jeg langveggen ofte fungerer 

best) og med minst den samme avstand til sidevegg; 

samt med lytting i samme avstand fra 

høyttalerene som avstanden mellom disse, DA 

er man gjerne sånn noenlunde i nærheten av 

målskiva! 

Mange vil erindre fra bilder av min egen stue, 

at denne grunnregelen likevel ikke benyttes av 

86 

4/2005 

undertegnede; av en rekke praktiske grunner. 

Også jeg er samboende og må la stua se ut 

som en tilnærmet stue! Men fraviker man 

hovedregelen, så hjelper det å vite hvorfor. Pluss 

at man sjekker at resultatet ikke oppleves som 

så mye dårligere enn det ideelle. 

Heldigvis er sanseapparetet vårt ganske tilgivende 

for frekvensmessige ujevnheter i bassområdet. 

Øret er også relativt snill mot den betydelige 

mengde andre forvrengningsproblemer i 

dette området, selv om vi lett kan skille mellom 

den stramme, rytmisk fremdrivende varianten i 

forhold til den tunge, seige gledesdreperen som 

rumler som tomme tønner helt der nede. Mange 

vil derfor mene at det er viktigere med en viril 

og kjapp mellombass, enn en tung og feit dypbass. 

Presensområdet 

Om ørene dine lykkeligvis er tolerante i bassområdet, 

så er de til gjengjeld på sitt aller mest følsomme 

ved oktaven rundt 3000 Hz (2000- 

4000Hz), det vi kaller presensområdet. Dette 

området blir ytterligere fremhevet ved lave og 

moderat høye avspillingsnivåer på grunn av velkjente 

psykoakustiske fenomener. (Fletcher 

Munson kurven.) Og nettopp i dette området er 

det at de fleste høyttalere har sin delefrekvens, 

med alle de velkjente fase- og frekvensproblemer 

i tillegg til at diskanten og mellomtone/bass 

her har høyst ulike spredningskarakteristikker. 

Dette gjør at øret mottar forskjellige doseringer 

av direktlyd og reflektert lyd avhengig av hvilket 

høyttalerelement som stikker av med mesteparten 

av tonen.

Selv uten ekstra forvregningsmessige problemer 

i presensområdet, vil øret fokusere på alle 

feil nettopp i dette området. Og man får ytterligere 

problemer ved at det også er her at man 

får et ubehagelig "ekko" fra rommets parallelle 

flater. At også høyttalerfabrikanter tradisjonelt, 

men heldigvis i stadig mindre utstrekning, har 

gitt på litt ekstra i dette området, gjør behovet 

for en nivåkontroll i presensnivået svært så fristende. 

For hører man jitter, intermodulasjon, 

kabelringinger og strømskitt ekstra tydelig i presensområdet, 

så er det i det minste lurt at nivået 

på all dritten ikke blir høyere enn strengt tatt 

nødvendig i forhold til opptaket? Men husk 

altså at den noe tilfeldige miks av direkte og 

reflektert lyd uansett ikke kan kontrolleres av en 

equalizer. Men man kan i det minste finne det 

beste hørbare kompromisset? 

Og med denne skepsisen i bakhodet lar jeg 

gjerne Nordens mest kjente hi-fi kremmer få 

boltre seg med sine digitalbokser på det vanskelige 

loftsrommet i Halvdan Svartes gate... 

Med TacT og tone? 

Kinoloftet til Fidelity er en korsformet "mini 

katedral" skråvegg konstruksjon hvor kun to 

mindre flater er parallelle. Her er altså få muligheter 

for "stående bølger", men bassen får til 

gjengjeld lite drahjelp. Trappeavsatsen funger 

også som en ytterligere 

"bassfelle." Jeg har 

Med en aktiv frekvenskorrigering 

kan man 

jo gi på litt helt der 

nederst istedenfor å 

kaste bort energien 

til tunge og treige 

membraner i øvre bass 

og nedre mellomtone. 

lenge ønsket å benytte 

dette rommet som et 

vanlig lytterom. Fordelen 

er også at jeg kan gjøre 

"hva jeg vil" med hensyn 

til absorbenter og 

reflektorer. Men så langt 

har jeg begrenset bruken 

til surround og kino da 

resultatene er noe blandet 

i to-kanal. Peter 

Lyngdorf mente uansett 

at dette rommet var veldig 

bra for testing av hans ideer om separate 

basser plassert i hvert sitt hjørne, mens hovedhøyttalerne 

blir plassert utelukkende med tanke 

på minst mulig tidligrefleksjon av mellomtone 

og diskant. 

Peter hadde ingen innvendinger om mitt valg 

av høyttalere, Euphonia MS 5. Han startet jo 

selv Dali fabrikken! Men vi ble raskt enige om å 

teste romkorreksjonssystemet ut i "bare" 2 

kanaler. Det skulle bli komplekst nok med digital 

forforsterker pluss 2 digitale effektforsterkere. 

Den ene til de spesielle passive sub’ene 

som ble plassert i hvert sitt hjørne ca. 2 meter 

bak hovedhøyttalerne. Dermed utnyttes rommet 

til å lage "verdens største" hornsystem med 

minimum 6 db forsterkning av de dypeste tonene 

i forhold til om de doble 10 tommerene var 

benyttet i eller ved hovedhøyttaleren. 6 dB er 

hele 4 ganger økning av nivå. Eller 1/4 behov 

for forsterkning og minimum 1/4 av typiske forvregningsformer. 

Men det er mer.... 

TacT Passiv Sub 

Den passive TacT W210 sub’en er medium stor, 

men hele 34 kg tung og solid. Med sin femkantede 

form og 2 sidemonterte 10 tommere er 

den beregnet på å gå fra 16 

hz og oppover til uvanlige høy- 

der ved 300-400 Hz. 

Bassporten peker rett mot sitteposisjon, 

mens elementene 

går rett i sideveggen: Et ekstra 

mekanisk high-pass filter, med 

andre ord. Siden det ikke er 

noen innebygget forsterker, er 

det naturlig nok heller ikke 

noe elektronisk delefilter. Når 

det gjelder det sedvanlige 

high-pass filteret til de fleste 

aktive suber, må jeg legge til 

"heldigvis". Dette ødelegger 

mer av mellomtone og diskant enn de fleste 

ønsker å vite! 

Ikke bare den elektroniske delefrekvensen 

gjøres av TacT forforsterker; også frekvenskorreksjonen 

i de nederste oktaver blir gjort av 

denne. Dette gir en rekke viktige fordeler da 

man blant annet kan benytte basselementer 

med lette membraner uten å "tynge" disse ned 

for å få lavest mulig resonans. Tunge membraner 

krever mye større forsterkere, da de generelt 

blir temmelig besværlige å starte og stoppe. 

Med en aktiv frekvenskorrigering kan man jo gi 

på litt helt der nederst istedenfor å kaste bort 

energien til tunge og treige membraner. 

4/2005 

87

I tillegg til at subkassa til Dali/TacT ser ganske 

så lekker ut, er her også en rekke andre 

"vinn/vinn parametre som virker fornuftig. Og 

den innebygde kontrollenheten på Tact RCS 

2,2X har flere kontrollfunksjoner i tillegg til 

parametriske equalisere som kan korrigere både 

for elementer og rom. Og nærmest ubgrensede 

muligheter for selvvalgt delefrekvens. Dette gjelder 

ikke minst brattheten av filterne som kan 

reguleres opp til 10’ ordens! Peter anbefaler 

bratte filtere sammen med meget høy deling-ca 

350 Hz. Om dette virkelig funker, behøver man 

ikke store MS5 modeller, men kan klare seg 

med små stativhøyttalere som 

opprinnelig er ment for bakkanalene! 

RCS 2.2X 

Da har man i et jafs spart langt 

mer enn hva den komplette forforsterkeren 

koster med både 

digitale og analoge innganger, 

24 - 48 bits192KHz DAC og 

både digitale og analoge 

utganger, 4 separate kanaler 

pluss altså parametrisk equalizer 

med nesten ubegrensede 

reguleringsmuligheter av romakustikken 

med data fra den 

automatiske plottemikrofonen! 

Istedenfor en kostbar innebygget 

datamodul, benytter Tact 

RCS 2.2X en vanlig PC for kalibrering 

og alt oppsett. Jeg må 

innrømme at dette i første 

omgang virker skremmende 

komplisert, men selv om ikke 

TacT-sjefen sjøl kommer på 

kinoloftet ditt, så forutsettes 

dette gjort av selgeren. Jeg savnet 

en bruksanvisning til denne 

komplekse forforsterkeren, men 

all informasjon kom via PC og 

en CD-ROM. 

Etter å ha sjauet utstyr en 

halvtimes tid opp på loftet, så 

var det hele koblet opp for den 

første prøve. Peter Lyngdorf 

koblet opp PC og mikrofon som 

ble plassert i lytteposisjon, og vi 

tok en kopp kaffe mens en 

rekke skarpe knepp i høyttalerne 

indikerte at kalibreringsprosessen 

var igang. Denne registrerte 

automatisk både frekvensgang, 

fase og løpetidskorreksjon. 

Imponerende! 

Time out 

Mens korte pulser inneholdene hele det hørbare 

frekvensområdet metodisk kneppet fra Dalihøyttalerne, 

fortalte Peter mer om opprinnelsen 

og utviklingen av dette romkorreksjonsprosjektet. 

Det var påbegynt hos den kjente amerikanske 

høyttalerfabrikken AR, men ble droppet da 

datateknologien på den tiden ikke kunne takle 

tilstrekkelige tunge beregninger. Peter Lyngdorf 

88 

4/2005 

Man kan spare 

hele prisen på 

den digitale 

romkorreksjonen 

ved å benytte 

hjørnesub’er og 

små, rimeligere 

hovedhøyttalere. 

Lydkvaliteten med 

nennsom kalibrering 

av romproblemer og 

frekvensmessig usymmetri, 

er en åpenbaring i 

oppsettet til 

Peter Lyngdorf! 

var i 1992 hovedaksjonær i NAD som ble 

startet av Marty Borish men som tidligere hadde 

jobbet nettopp hos Audio Research. 

Peter ble i fyr og flamme over det Borish 

kunne fortelle, og da han samtidig satt på et 

helt unikt forskningsmateriale fra Danmarks 

Tekniske Universitet, mente han at det skulle 

være mulig å løse den største hindringen for 

overbevisende konsertlyd i stua; den hjemlige 

romakustikken. Det var likevel først da Peter i 

–98 solgte NAD-aksjene for å starte TacT sammen 

med Dr. Radomir Bozovic, at det hele 

begynte å ta av; først med den første modellen 

RCS 2 i 2001 og så den betydelig forbedrede 

2.2 X i 2003. 

I mellomtiden hadde dog TacT lansert sin 

Millennium integrerte digitalforsterker som fikk 

fantastiske tester over hele verden. Nylig testet 

engelske Hi-Fi News også den siste forforsterkeren 

RCS 2.2X; riktignok med stor skepsis, men 

med desto mer overraskende positiv konklusjon. 

"Lyden i mitt lytterom har aldri vært 

bedre", konkluderte David Allcock etter å ha 

benyttet en kalibrert TacT RCS 2.2X. 

Den andre testeren, Keith Howard, 

mente at det ikke bare var lyden 

som var blitt bedre, men enda viktigere: 

Selve musikkopplevelsen! 

Små justeringer 

Etter en kort kaffepause var det plutselig 

stille på kinoloftet, og den 

lange dansken Peter Lyngdorf la seg 

langflat på gulvet for å fininnstille en 

optimal kurve etter "forslag" fra 

kalibreringsmikrofonen. Han påpeker 

at man slett ikke ønsker en flat frekvenskurve 

fra 20Hz til 20 kHz. Blant 

annet vil man oppleve en slik klangbalanse 

unaturlig kald og diskantrikomtrent 

som man vil oppleve orkesteret 

med øret 10 cm fra strengene. 

Det man etterstrever er å følge 

den naturlige klangbalansen fra 

høyttalere og annet eksisterende 

utstyr for bare å gjøre mindre justeringer 

for mindre lokale avvik. 

Dessuten prøver man å gjøre frekvensgangen 

for begge høyttaler så 

lik som overhodet mulig. Peter er 

forøvrig litt skeptisk til om justeringen 

av diskantområdet ville høres 

simpelthen fordi MS 5 høyttalerne 

hadde usedvanlig lik frekvenskarakteristikk 

og en utstrakt topp som 

ikke trengte særlig justering. (Pling: 

Det var reklamen!) Derimot trakk 

han forsiktig ned en litt aggressiv 

øvre mellomtone med et par dB. 

Bassen delte han ganske hardt ved 

300 Hz. Dermed var det knapt lyd 

som slapp ut i bassmodulene fra 

mine kostbare Dalihøyttalere- med 

de doble 10 tommerne i sine respektive 

kabinetter som den sannsynligvis 

dyreste biten. Bortkastet? 

Det var også verd å merke seg at 

den forventede ujevne bassgangen hadde relativt 

mye trøkk ved 70Hz mens det var noe snaut 

nivå ved ca. 200. Hvorfor blir det nesten alltid 

slik i de aller flest rom? 

Toner med TacT 

Så begynte vi å spille musikk! Det hadde skjedd 

mange ting som jeg hadde forventet: Bassen 

gikk nå dypere, men var samtidig strammere og 

med vesentlig mer trøkk i grunntoneområdet.

Fast, fin og absolutt uten jålete hi-fi gimmicks. 

Det mest selsomme, var likevel hvor fenomenalt 

sub’ene ble integrert med resten av høyttalersystemet. 

Jeg kunne sverge på at all bass kom fra 

MS5, ikke fra en kasse 2 meter lenger bak. Om 

bassen dermed var betydelig bedre enn om man 

hadde justert de innebygde 10 tommere sammen 

med en ekstra kraftig forsterker, vet jeg 

ikke. Men det låt uansett kjapt, homogent og 

glimrende integrert både frekvensmessig, fasemessig 

og løpetidskorrekt. 

De mindre justeringene i presensområdet var 

ikke bare som forventet lett hørbar; den var dramatisk! 

Uten å miste detaljer var det nå betydelig 

mer ro i musikken, og det låt betydelig mindre 

"hi-fi". Også mye av "skitten" fra strøm, 

radio og jitter var nå mindre hørbart??? Hele 

lydbildet var altså mer avslappet, litt mørkere 

men samtidig like detaljrikt og med bedre definerte 

overganger mellom transienter, rom og de 

enkelte instrumenter/artister. Det gledelig er at 

jeg kunne høre disse entydige forbedringer, men 

ikke høre antydninger til mindre detaljer, høyere 

støyterskel, metallisk gnell eller andre forventede 

forvregningsfenomener. 

Rommets hersker 

Så kommer det nærmest sensasjonelle som jeg 

kanskje burde ha vært forberedt på, men altså 

ikke var; et fenomenalt stort og et holografisk 

ytterst presist rom! 

Det var akkurat som den opplevelsen man 

har når man fokuserer med kamera og vrir 

fokusringen noen millimeter så hele bildet popper 

tredimensjonalt inn i søkeren. Når man tenker 

på det, er det innlysende at enhver ulikhet i 

klangbalansen vil ødelegge skarpheten i lydbildet. 

Dette gjelder både direkte lyd og refleksjoner. 

Uansett bør altså høyttalerne plasseres pinlig 

likt i forhold til symmetrien i et rom. Så får 

man bare krysse fingerene når det gjelder produksjonstolerenser 

på høyttalerne! Om man 

ikke har en RCS 2,2X... 

Jeg kan knapt sette tilstrekkelig røde streker 

under viktigheten av absolutt symmetri i gjengivelsen 

om man ønsker å utnytte magien i holgrafisk 

stereo. Jeg har da heller aldri hørt så 

overbevisende resultater i bare to kanaler som 

jeg etterhvert oppnådde på kinoloftet! 

Under denne seansen 

hadde jeg plassert høyttalerne 

ekstremt langt 

fra hverandre på grunn 

av en test av senterkanal. 

(Jeg har ingenting 

imot senterkanalen hvis 

man har råd til optimal 

kvalitet!) Dette var likevel 

ingen problem i sedvanlig 

lytteposisjon med 

den økte skarpheten i 

lydbildet. Dette gav en 

holografisk lytteopplevelse 

som var nesten 

ufattelig bra. Her var det 

virkelig snakk om å bli 

magisk transportert inn i 

opptakstudio eller 

orkestersal hvor mesteparten 

av lyden oppsto 

langt utenfor veggene 

på kinoloftet som fungerte like overbevisende 

som intim jassklubb eller som Royal Albert 

Hall. Enda en spiker i 5,1 kista til Dolby Digital? 

Før jeg blir for kjepphøy, akter jeg dog å prøve 

Tact MkII 10.0 hjemmekino forforsterker i masser 

av kanaler! 

Teknikk eller musikk? 

Bortsett fra en noe kompleks justeringsprosedyre, 

noe selgeren uansett bør gjøre, finner jeg 

ingenting å sette fingeren på når det gjelder 

denne usedvanlige avanserte forforsterkeren fra 

TacT. I forhold til byggkvalitet og alt stæsjet som 

er puttet inn i dette apparatet, må prisen også 

være eksepsjonelt rimelig! Og lydkvaliteten med 

nennsom kalibrering av romproblemer og frekvensmessig 

usymmetri, er en åpenbaring i oppsettet 

til Peter Lyngdorf! Her var det et mye 

større og mer presist lydbilde enn jeg tidligere 

har opplevd på kinoloftet. Selv om Peter hadde 

brukt to av sine dyrere digitalforsterkere (M- 

2150 og S2150 til snaue 30 K pr. stykk), så 

opplevde jeg diskusjonen rør, transistor eller 

digital uansett som ganske irrelevant. Musikken 

engasjerte eksepsjonelt bra. Jeg vil benekte at 

det kunne være mulig å "avsløre" musikkens 

heldigitale karakter. 

Etter noen dager så hadde jeg "vent meg til" 

det nye lydbildet og hørte igjen visse småting 

som denne boksen IKKE hadde fikset. Selvsagt! 

Uansett hvor god en ny komponent er, så kan 

den ikke ta ansvaret for andre problemer i kjeden, 

selv om det er lett å gi den skylden også 

for det. Jeg ønsket meg også en smule fyldigere 

bass i forhold til det Peter hadde stilt inn. Men 

også dette er lett å fikse, og man kan ha ubegrenset 

med ferdiginnstilte frekvensprofiler etter 

eget ønske lagret i TacT’en eller PC’en. 

Konklusjon 

Dette er ingen vanlig test, men mer en omtale 

av en helt usedvanlig spennende produktgruppe 

– om det faktisk også fungerer over tid. Jeg vil 

prøve å få en pre på lengere tids lån for å teste 

den grundig ut i referanseanlegget sammen 

med det sedvanlige oppsett av spiller, forsterkeri 

og kabler. Og jeg vil bruke litt tid for å se om 

også jeg klarer å sette meg tilstrekkelig inn i 

kalibreringen til å teste ulik bruk. (Klarer jeg det, 

fikser 99% av leserne det også!) 

Bare som 4 kanals pre med egne utganger 

for sub pluss høyoppløselig DAC- til og med 

med oppsampler fra 16 bits-så er dette likevel 

et strålende bra kjøp. Jeg tror også TacT RCS 

2.2X kan rydde opp i mengder av problematiske 

rom uten større bivirkninger og gi deg et 

større og langt tydeligere holografisk lydbilde 

enn du og jeg trodde var mulig. Da er dette 

nøkkelen til en ny dimensjon i 2 kanal stereo 

som vi hittil bare har kunnet drømme om: 

Rommets hersker! 

Siste: Like etter besøket ringer Peter Lyngdorf 

og forteller at det vil komme flere nye modeller 

basert på dette systemet, men rimeligere 

og enklere å benytte. Det kan også bli navneskiftet 

fra TacT til Lyngdorf, men prinsippet og 

virkningen av romkorreksjonen blir altså den 

samme. 

4/2005 

Peter Lyngdorf. 

89

Lyra Dorian: 

Do-re-mi 

Lyra Dorian er den billegaste pickupen frå norsk-japanskamerikanske 

Lyra. Han er mørkere i lyden og mindre 

krevjande enn dei dyrare. Men han spelar som ein Lyra! 

Lyra Dorian er så ny at han hittil berre er 

omtala av Mikael Fremer i Stereophile. Og 

det er dumt, for hadde eg brukt litt mindre 

tid på tilspeling og litt meir tid på tastaturet 

kunne Fidelity vore førstemann ute. (eg fekk 

min Dorian før Mikael). Men heller grundig enn 

kjapp? 

At eg fekk han aller fyrst, skuldast at grunnleggjaren 

av Lyra (Stig Inge Bjørge) er ein 

kamerat. Det gjer meg inhabil. Dette 

pliktar eg å gjere lesarane merksame 

på. Dessutan likar redaktøren 

dårleg at me testar produkt 

som me sjølve har kjøpt! 

For å kome problemstillinga i 

møte har eg difor med meg min 

vanlege medlyttar Dag Helleve, 

forfattar og musikk-kjennar, som 

for øvrig også var med å starte 

opp Vossajazz. 

Lyra Dorian er den aller nyaste 

av samtlege Lyra. Han er resultatet 

av nye tankar om geometri som vart 

innført med Argo, som er nest billegast 

(mellom Dorian og Helikon), og 

som også vil verte ført vidare med Titan 

i, som er modellen over Helikon. Ièn står 

for improved, og denne pickupen erstattar 

alle tidlegare toppmodellar. 

Dorian, vil truleg koste kring 6700,- i 

Noreg gjennom Oslo Hi Fi Center, som er 

norsk importør. (Argo vil koste kring 10 000,og 

Helikon 20 000. Titan i vil koste kring 40 

000.) Helikon er den desidert mest selde av Lyra 

sine pickupar, og er den direkte etterfylgjaren til 

Tsurugi og Clavis, som eventyret starta med. Til 

ein mykje lågare pris enn Helikon må vel Dorian 

vere mykje dårlegare? Ja – og nei. Det kjem an 

på korleis du prioriterer. Faktum er at Dorian og 

Argo er identiske med unntak av nålopphenget 

(med stift), kor Dorian brukar eit billegare system 

frå Namiki, medan Argo, Helikon og Titan 

nyttar tilsvarande deler frå Ogura. Argo vart 

introdusert for kring eit par år sidan. 

"Play" 

Sidan Dorian er nyare enn Helikon, må han også 

vere betre, sjølv om han er billegare? Ja – og 

nei. Det første vi merkar var at denne pickupen 

var lett å gå til. Han er mørk heller enn lys, og 

tilgjevande heller enn nådelaus. Denne vil 

Gunnar Brekke like! (Gunnar heller til den oppfatning 

at Helikon kan helle mot det lyse om 

han ikkje vert kombinert med eigna arm og platespelar. 

Samanlikna med Dorian, må me vel 

faktisk gje han litt rett). Men det tyder ikkje at 

90 4/2005 

Dorian er slapp i fisken. Dorian er ein typisk 

Lyra: Rein, rask, åpen og analytisk, men her med 

eit meir avslappa overblikk. Samanlikna med 

Helikon, har fokuset flytta seg litt nedover i frekvens. 

For det er i mellomtonen denne pickupen 

har det. Stykarar og blåseinstrument står fram 

med ein kropp og tonalitet som gjer det til ein 

fryd å lytte til klassisk musikk, 

mange instrument får ein 

varme og 

klangkarakter som 

faktisk kan vere å 

føretrekkje framføre 

Helikon. Diskanten legg 

seg til mellomtonen som ein naturleg forlenging 

av denne, utan å trekkje merksemd til seg (slik 

Helikon av og til kan gjere). Diskanten verkar 

også svært dynamisk, cymballane seier verkeleg 

"kræsj", men her ligg kan hende også ein ørliten 

resonnans, dette partiet er ikkje fullt så glatt 

som på Argo og Helikon, men feilen er ikkje 

større enn at det er umogeleg å seie kva som i 

realiteten skjer. Det høyrest berre litt ekstra dramatisk 

ut. Også bassen heng naturleg til 

mellomtonen, utan å vere korkje overdriven eller 

tørr. Han er ikkje fullt så fast, rein og dramatisk 

som Helikon, men dette er truleg like mykje eit 

resultat av Dorian sin noko mørkare og meir 

avslappa klangkarakter. Skru opp diskanten, og 

hjartet slår raskare. Då høyrest alt meir dramatisk 

ut! Dette er eit triks som vert alt for mykje 

nytta i høgttalarar for å imponere lyttarane i 

Av Stig Arne Skilbrei 

og Dag Helleve 

butikken, men som du raskt vert trøytt av. 

Er det ikkje noko område kor Helikon er 

betre? Jau - og her kan me utelata nei. Dorian 

og Argo vart konstruerte for å passe til rimelegare 

utstyr enn Helikon, og kastar mindre energi 

til armen. Desse pickupane er også lettare (kring 

6,5 gram), og vil provosere rimelege armar med 

slappe lager mindre enn Helikon. Helikon vil ha 

ein arm med minimal slark, og kvitterer med ein 

mellomtone og diskant som er ultrapresis. Dette 

fokuset på diskanten opnar opp for eit rom som 

er nesten skremmande. Du ser orkesteret like 

mykje som du høyrer det. For ein purist med 

topp anlegg er Helikon vanskeleg å koma 

utanom. Men ein musikkelskar med 

mindre å rutte med enn dagens 

boligmeklarar vil ha like stort 

utbytte av Dorian. 

Svakheiter? På nokre plater 

verkar mellomtonen som pickupen 

sitt beste punkt, på 

andre kan han verke litt 

"lett", samanlikna med to 

andre pickupar som er reine 

meistrar i dette området (den 

eine mm, den andre mc). 

Fenomenet er truleg frekvensavhengig, 

og vanskeleg å 

høyre utan i direkte samanlikning. 

Det kan tene til å 

illustrere at heller ikkje denne 

pickupen er perfekt, om 

nokon trudde det. Ingen pickup 

kan vera alt for alle, og 

ein pickup er heller aldri 

betre enn platespelaren, 

armen og fonosteget han er 

kopla til. 

"Stop" 

Det ser no ut som om SACD og DVD-A floppar, 

og at det faktisk vert CD som vert målestokken, 

for ei stund endå. Korleis vil Dorian låte samanlikna 

med CD? Eller pickupar/platespelarar i det 

heile? Det er ei sak eg jobbar kontinuerleg med 

for tida, sjølv om eg skreiv litt om det i førre 

Fidelity. Så det skal vi nok koma attende til. I 

mellomtida: Stell pent med platespelaren din. 

Og du vil ikkje gå veldig mykje feil i skogen om 

du utrustar han med Lyra Dorian, kanhende den 

beste allround-pickupen frå Lyra hittil. 

Pris. Ca kr.6.700 

Importør: Oslo Hi-Fi Center

emmLabs - CD/SACD rigg: 

Ny CD-referanse? 

Ed Meitner er kanskje verdens mest kjente digitalsekspert innen 

lydreproduksjon og står bak en rekke av de "standarder" som 

hele bransjen forholder seg til. Nå har han laget sin egen 

referansespiller for å tøye grensene for hva som er mulig med 

dagens CD-medium, inkludert multikanal SACD. 

Det nystartede Oslofirmaet Norsk 

Lyd&Bilde fikk for kort tid siden den 

siste riggen med separat DAC og spiller 

som er sammenkoblet med profesjonelle 

optiske kabler, også slik at klokkene er garantert 

synkrone for å unngå de beryktede tidsforvrengningene 

som også Linn-sjefen Ivor Tiefenbrun 

snakker om i dette bladet. 

Kostbar 

Den komplette riggen koster kr. 185.000 eller 

omtrent det samme som McIntosh-riggen vi testet 

for et par nummer siden. Men her er i tillegg 

til avtasting av standard 16 bits CD-plater, også 

muligheter for avspilling av SACD i stereo og 

multikanal. 

Utseende og byggkvalitet gjør neppe importøren 

av McIntosh særlig skvetten, her snakker 

vi om et typisk ombygningsprojekt basert på 

mer velkjente serieproduserte komponenter som 

er sterkt ombygd og med masse nykonstruert 

elektronikk. Dette er en antagelse da jeg fikk 

låne Meitner-riggen i få dager og heller ikke – 

tross gjentatte henvendelser- har fått nødvendig 

underlagsmateriell. Hvorfor Fidelity i det hele 

tatt spandere plass på et så tynt grunnlag, er 

likevel enkel; det hele låter vanvittig bra! 

Meitnerlyden 

Selv med standard 16 bits CD-plater- det vi alle 

tross alt har mest av-har en oppløsning og finkornethet 

som jeg knapt har hørt tidligere i digitalmediet. 

En mulig unntagelse er den fremragende 

oppløsningen fra siste Muse, men her var 

det til gjengjeld en smule mangel på "trøkk", 

noe som absolutt ikke er tilfelle med Meitnerriggen. 

Slik sett kan er lyden nærmere den friske, 

joviale og klangmessige egenskaper til 

McIntosh, men altså med ytterligere finkornet 

fra vanlige CD-plater som antegelig skyldes en 

utglatting av trappetrinnen i den forsøksvise 

sinuskurven ved ghjelp av kompleks interpole- 

ring. Den glatteheten og holografiske nøyaktigheten 

dette resultarete i, har vi ikke hørt maken 

til utenom på rådyre analogrigger som forøvrig 

har andre probloemer som en ofte litt for slank 

bass, noe som ikke er tilfelle her. 

Konklusjon 

I det hele tatt skjedde det noe med opplevelsen 

av musikk med denne Ed Meitner-riggen som 

var så radikalt og uventet at jeg er mer enn fortvilet 

over at jeg ikke fikk beholde den ytterligere 

noen dager for grundigere evaluering. Jeg 

håper at anledningen snart vil by seg, men 

advarer om at et hjemlån av denne litt prototypeaktige 

spilleren kan bli svært kostbart. I hvert 

fall om du hører noe av det samme som jeg 

hørte. Jeg fikk aldri koplet den opp i multikanal. 

Dette var heller aldri var noe savn med det 

kjemperommet denne CD-riggen skapte med 

gode innspillinger. 

4/2005 


Knut Vadseth 

Pris: kr. 185.00,- 

Importør/forhandler: Norsk Lyd&Bilde 

91

Test av Tannoy Fusion 1: 

Fusjonskraft! 

92 4/2005 

Pris: kr 1995,- pr par 

Import: Nord Teledistribusjon 


CD: Teac VRDS 10, Pioneer DV 656 

DAC: Audio Note 

Forsterker: Tandberg Huldra 10, 

Creek A50i, Krell KAV 400xi 

Stativer: Empire 

Kabler: DBL, Synergistic, Audio Note

Det er og blir en sann glede å oppleve hvor bra de aller 

minste og billigste boksene er. Begynner du med Tannoy 

Fusion 1, så er du i det minste garantert en solid dose vellyd! 

Selvsagt er dette bygget i de aller laveste 

av lavkostlandene, men uansett er det helt 

ubegripelig hvordan det går an å få 

såpass mye igjen for pengene i ei lita stue 

i helt oppe i Pasvik, for eksempel, når du vet at 

boksene har vært på jordomseiling før de kom 

hjem til deg. Dette er høyttalerverdenens svar 

på Linjeakevitt! 

Epletre? 

Finishen er slett ikke verst, de kaller den for 

"eple", det jeg ser er en ganske fin etterligning 

av et lyst og levende treverk. Denne gjør ikke 

skam på stua enten om du velger å la de brune 

frontene stå på og gi dem et visst vintagepreg, 

eller du tar det av og blottlegger den stilrene 

fronten. Tekstil-dome i toppen, 5 tommer papirelement 

med kunststoffcoating, deretter bassport 

på rekke og rad nedover den pent avrundede 

frontbaffelen. Til sammen 4 kilo og drøyt 

6,5 liter volum, terminaler kun for enkel kabling, 

og det holder da virkelig. Elementene er delt 

med et 4 ordens filter som muligens er delaktige 

i at høyttalerne blir litt mer effekthungrige 

enn enkelte konkurrenter i klassen, slik jeg oppfatter 

dem. Men dog ikke såpass at det kan 

skremme så mange forsterkere ut av kontrollrommet. 

Til sammen ser vi på en liten tass med 

grei virkningsgrad på 87 dB (1W / 1m) og et 

frekvensområde som strekker seg fra respektable 

55 Hz (minus en del dB, går jeg ut fra, 

men dette tallet holder Tannoy tett inntil brystet...) 

opp til 20 kHz. Vel, hemmelighetene kommer 

nok ut av boksen når vi bare mater dem 

med litt musikk! 

Små bokser, små forskjeller 

Livlige. Dermed var det meste sagt, eller? Vi kan 

ikke forvente det uventede når vi legger prisen 

for et noen kartonger tobakk på disken hos hi-fi 

pusheren. Men her er vi rimelig nær! For såpass 

gode har disse småtassene blitt nå, at de puster 

heftig i nakken på de noe større og dyrere kompisene 

oppe i gata. På den annen side er den 

lille forskjellen som er bærebjelken i hele denne 

industrien, så sånn sett endrer neppe Tannoy 

Fusion 1 verdensbildet, heller. Men du bør unne 

deg en seriøs lytt før du tar opp et lån for å 

oppleve denne forskjellen, da! 

Stiv og lett 

Små bokser blir nødvendigvis rimelig stive konstruksjoner, 

derved minsker problemet med kasseresonanser. 

Altså mener noen (med rimelig 

god grunn) at de på mange måter er bedre enn 

de rimeligste gulvståerne med sine store, syngende 

flater. Og Tannoy Fusion 1 er intet unntak. 

De er godt konstruert, sikkert basert på godt 

dokumenterte teorier fra en datamaskin, pluss 

en god del års erfaring med meget gode minimonitorer, 

og de fungerer derfor rimelig lytefritt. 

Bassen er avstemt slik at det ikke blir for mye av 

den, den er rask og bestemt (gitt at den fores 

med brukbar strømforsyning), og avløses rett 

under 3 kHz rimelig sømløst av diskantelementet. 

Derfra er det noe i nærheten av plankekjøring 

opp til toppen, men jeg synes nok det kan 

spores en viss iver til å stikke seg frem et stykke 

oppe. Ingen krise, pass bare litt på samarbeidspartnerne 

og/eller kablene, de behøver i grunn 

ikke være av de kvasseste i klassen, for å si det 

sånn. 

Sur eller glad? 

Det interessante spørsmålet når man skal evaluere 

en av disse minste i klassen blir jo om vi 

skal legge vår sjel i å fokusere på de små feilene 

som tross alt finnes der, eller om vi skal gå 

rett inn i halleluja-trance fordi de tross alt spiller 

så ufattelig mye bedre enn de har lov til på et 

vis. Jeg vil nå forsøke noe i mellom dette. Derfor 

tar jeg først en saklig oppramsing av problemområdene. 

Tannoy Fusion 1 er såpass små at de 

flytter begrensede mengder luft, derav ikke førstevalget 

for drum ’n’ bass fans. De heller mot 

det slanke og litt kjølige, og paret med elektronikk 

som heller den samme veien (noe det dessverre 

kan være lett å finne i aktuell prisklasser) 

kan fort bli enerverende. Oppløsning og eleganse 

tangerer ikke dyrere og mer forseggjorte diskantelementer, 

og utklingingen er bare middels 

god. Dette er som sagt problemområdene. Og 

en ting skal være sikkert: så små og så få problemer 

på en høyttaler i denne prisklassen er 


Haakon.rognlien@c2i.net 

grisebra! 

Glad! 

Derfor prater vi nå heller om hvor bra de er! 

Sett på ei jazzskive med Bo Kaspers, for eksempel. 

La høyttalerne få foret servert av en Creek 

A50i med sin elegante og harmoniske spillestil, 

og du kommer knapt til å tro det du ser av 

ubrukte penger i lommeboka, som nå i stedet 

kan brukes til å kjøpe enda mer deilig jazz for. 

Eller la et lite ensemble spille opp med klarinettmusikk 

av Mozart, og svev med inn i musikkens 

skjønnhet. Eller hør med hvilken letthet pianotonene 

forlater elementene når Oscar Peterson 

leker med lytterne på "Night train". Tannoy 

Fusion 1 demonstrerer presisjon og harmoni for 

alt for lite penger! 

Uten at jeg er totalt sikker i min sak, går 

mine tips i retning av at kassen i grunn har mye 

av æren for dette resultatet. Jeg tror rett og 

slett Tannoy har klart å kvitte seg med mye 

resonanser og derved uønsket farging. Og elementene 

er gode nok til å gi musikken liv, og 

derved har vi en vinner! Billig, lett og stiv er 

nøkkelordene, og det også klinger som musikk i 

mine ører! 

Men om du ønsker feitere og noe mer slurvete 

fremstilling av rock, se heller i retning av 

JPW, for eksempel, disse er større og låter nettopp 

sånn. Se test et annet sted i bladet. 

Litt av alt 

Jo jeg er imponert! Tannoy gjør det igjen, igjen 

og igjen. Og jaggu tror jeg Fusion 1 må være 

den beste minstemannen de har produsert så 

langt, og det sier virkelig ikke lite! Selv om den 

også er litt kjølig, har vi her å gjøre med en 

småtass som kan litt av det meste. Litt hurtig, 

litt dynamisk, litt oppløst, litt harmonisk, litt 

klangkorrekt, litt tøff, temmelig fri for uønskede 

bilyder, og derved blir den et utrolig godt kjøp. 

Jeg skal ikke her og nå hardnakket hevde at 

dette er DE BESTE av sub-2000,- høyttalerne, 

men langt unna er vi definitivt ikke! Og om du 

ikke finner et sted å ha dem selv, så burde barnerommet 

være selvskrevet!

Portal DAB/FM radio: 

Klassisk sommer! 

Etter at det i Norge er solgt nærmere 100 tusen 

designradioer av typen Tivoli og PAL med bare FM-bølge, 

bestemmer NRK seg for i løpet av året å sende en rekke 

smalere radioprogrammer KUN på det nye Digitale Audio 

Broadcasting systemet! 

Tekt og foto: Knut Vadseth 

Pris: kr.1690,- 

Importør:NCMS 

94 4/2005 

Med fare for å skremme opp alle hi-fi fundamentalister, 

tillater Fidelity seg likevel å 

omtale en ny retro reiseradio med det siste 

av DAB-teknologi. Årsaken er enkel; det er 

sommer og du kan trenge en god bærbar radio til 

både båt, hytte og strandturer. Denne modellen fra 

Portal er av de mest stilrene og med meget god lyd, 

dog ikke helt den samme tyngden nedover som vi opplever 

i de meget fleksible PAL-kombiradioer som vi tidligere 

har omtalt.

"Bare klassisk" bare på DAB 

Likevel er det den nye DAB-tuneren som er det 

helt unike med denne stilrene stereo kjøkken/ 

reiseradioen. NRK har allered annonsert at en 

rekke "smale" programmer som opplesningsserier 

og folkemusikk heretter bare skal sendes i 

DAB-selv om folk flest ikke engang vet 

hva dette er – samtidig som 

populære programmer 

som "Alltid Nyheter" og ikke minst "Alltid 

Klassisk" i løpet av snaue året skal ut av FMsenderen 

for å gjøre plass til mer populær 

musikkprogrammering. 

Dermed blir DAB-radioen livbelte 

for oss som setter pris på de smalere 

programmene. Bortsett fra nødvendigheten 

av å måtte kjøpe ny radio, 

vil dette nye systemet gi oss en rekke 

nye radiotilbud med "krystallklar" 

lyd, som det heter når hvermansen skal 

skamrose MP 3. Men faktum er at selv via den 

enkle innebygde høyttaleren i Portal, så er DABlyden 

klart bedre, hvert fall i Oslo-området. Man 

får også med en rekke praktiske opplysninger 

om det valgte programmet og musikken på displayet 

på samme måte som vi er vant til det på 

SACD spillere. 

Portal 

Det som likevel gjør Portal særlig interessant for 

oss hi-fi friker, er at du kan benytte reiseradioen 

via det medfølgende strømadapteret som 

STEREO DAB og FM tuner på ditt eksisterende 

hi-fi anlegg. Dermed får du et betydelig løft i 

lyden, og det blir nesten den valgte stereo minijack 

til doble phonoplugger som vil bestemme 

den maksimale lydkvaliten. Lag gjerne denne 

kabelen selv av en god eldre phonokabel som 

du påmonterer en minijack. Og le høyt når du 

tenker på at den gamle kabelen i sin tid kostet 

like mye eller mer enn den nye DAB-radioen! 

God sommer til alle! 

4/2005 

95

Neste nummer! kommer 

Temanummer: DESIGN 

Ungkaren med med store, svarte og veldig firkanta bokser strødd utover hele stua 

med enda større hjemmelagde høyttaler, ørten kabler av ymse slag, loddebolt på 

lomma og sneipen i kjeften, kan for mange av oss fortone seg som en drøm. 

Men sannheten er vel at de fleste av oss vokser opp på en 

slags tilnærmet sivilisert måte, får ansvar og må dele både 

minuser og plusser med andre. Med andre ord; det begynner å 

bety litt hvordan vår favoritthobby fortoner seg også for nær 

familie og venner. Det er ikke bare lyden som skal telle, men 

også hvordan det hele tar seg ut i finstua. Her prøver vi å omgi 

oss med en slags ferniss av sivilisasjon og kultur for å innbille 

våre nærmeste at – utrolig nok – vi begynner å bli voksne. 

Da vokser også behovet for litt mer avansert emballering av 

kretskortene enn et typisk Josty-kit fra 70-åra. Men alle vet at 

"Design" og "Lifestyle" anlegg koster skjorta og låter piss? 

Tore Dag Nilsen er opptatt med de nye superdiskantene som 

koster masser av penger og kan spille toner 

mange oktaver over det noen av oss kan høre et 

kvidder av. Eller? 

For sikkerhets skyld har han bygget sin egen 

superdiskant med relativt enkle midler, og deler 

opplevelsen med Fidelityleserene. 

Håkon Rognlien ble temmelig stresset fordi han 

ikke fikk ferdig sin artikkel om de svenske 

Carlsson-høyttalerne til dette bladet. Dette på 

grunn av spedisjonsrutiner som er grenseløst 

gammeldagse på grensen mellom to naboer.Men 

vi ville heller ha en bra artikkel til neste nummer, 

enn en overfladisk kjappis i dette! Håkon fortsetter også 

med del 2 om Linn Sondek, platespilleren som nesten veltet 

den digitale "revolusjon". 

96 4/2005 

i slutten av august / 

begynnelsen av september 

Tja, skal vi vurdere lydkvaliteten av CD-spilleren som illustrerer 

dette kapitlet, så er vi neimen ikke så sikre lenger. Hva 

tror du denne helbalanserte skjønnheten koster. 30-40-50 

tusen? Hah. Vi sier det ikke bort, men røper at lydkvaliteten 

hadde forsvart hver krone om dette avanserte Philipsverket så 

var montert inn i en pappkartong! 

Vi vet at det finnes en rekke andre rålekre design hi-fi biter 

der ute, og vi vil prøve å hanke inn noen av de flotteste. Men 

vi nekter å godta at ikke lydkvaliteten skal forsvare det alt 

vesentlige av prislappen. Fotografdelen av redaksjonen gleder 

seg uansett sinnsykt til flotte bilder! 

Gunnar Brekke har funnet en fantastisk flott 

integrert rørforsterker til under 10 store, og 

har også sammenliknet de seneste av digitaale 

effektforsterkere, med eller uten ICE-moduler. 

Han lytter også 

på den beste RIAA 

han mener noengang 

å ha hørt(!), 

men tester også et 

par rimeligere varianter. 

Vidar Mørch har målt akustikken i egen stue, og 

har prøvd ulike remedier for å forbedre lydbildet. 

Han tester også ut jr. versjonen av amerikaneren 

von Schweikert’s siste gulvhøyttalere, og 

har lovet full rapport i løpet av sommeren.

Multikanal / bilde Integrerte forsterkere 

Også multikanal og hjemmekino vil få relativt mange sider i 

neste nummer da vi flyttet over stoff fra dette bladet for å 

lage en grundigere vurdering av de "beste" kjøpene. Skal du 

velge "alt i ett" boksene som koster nesten ingenting og til 

dels oppgir fantastiske juksewatt, eller er du bedre tjent med 

separat dekoder, eventuelt ren analog multikanalpre pluss 

dedikert flerkanalsforsterker bygget på skikkelig hi-fi vis. Vi 

har alltid kritisert multikanal for å bli enten for dyrt- eller for 

dårlig. Vi må nå innrømme at flere nye produkter ser ut til å 

tilby minst 5- eller 6 kanaler til en pris som ikke er særlig 

mye høyere enn hva du måtte betale for 2-kanal hi-fi for et 

par år siden. 

På den andre side; trenger du virkelig multikanal? 

Tredimensjonal stereo av god kvalitet sammen med et virkelig 

flott plasma, LCD eller DLP bilde på veggen, gir fremdeles 

en kvalitet pr. krone som etter vår mening er uslåelig. Vi tester 

også en såkalt "linjedobbler" som gir deg tilnærmet 

HDTV-bilde fra en lett ombygget DVD-spiller i 20-tusenkroners 

klassen med direkte digitale utganger. Dette er sannsynligvis 

det beste bildet det er mulig å oppnå idag fra DVD, uansett 

pris! 

Som der skjønner; her kommer mange provokasjoner- og 

noen smarte løsninger for både surroundfriker og to-kanalister! 

Jan Myrvold går svanger med et musikerportrett, 

men røper ikke noe mer når vi går i trykken. 

Derimot får han om få dager en av verdens 

beste forforsterkere, C-J Act Two, om vi skal 

stole på de amerikanske high-end bladene. Han 

vil bl.a. teste rørforforsterkeren på sine egne 

Conrad-Johnson Premier 140 monoblokker. Og hr. sjefredaktøren 

vil skrive en "second opinion" i forhold til CJ-350 og 

topphøyttaleren B&W 800 D. Også en integrert forforsterker 

fra Atoll venter sin dom fra Jan. Det virker som også importøren 

av denne har mye mye postivt lesestoff å glede seg til! 

Det gjelder også deg, får vi tro! 

God Sommer! 

Redaksjonen i Fidelity 

Vi fortsetter med 2-3 nye integrerte forsterkere 

i 10-tusen kroners klassen pluss fulltest av – i 

det minste – Vincent rør/transistor forsterker fra 

dette nummeret. Vil nærmere bekjentskap dra 

førsteinntrykket opp eller ned? Og vil Anders 

Rosness finne konkurrenter til den nåværende 

Thule 60-watter i jakten på den gode lyd? Og er Cambridge 

fremdeles den suverene konge på haugen? 

Men også andre medarbeidere har fått med seg spennende 

produkter til å gøye seg med i fellsferien. (Det blir neppe sol 

hver eneste dag?)

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?