Hele bladet - Fidelity

More documents

Recommendations

Info

Selv om Grande Utopia regnes som en av verdens aller beste høyttalere, forblir nok denne halvmillion kroners høyttaleren en fransk drøm. Vi ser derfor nærmere på en mye rimeligere versjon som likevel har beholdt det meste av teknologien til storebroren... Helt siden franskmannen Jaques Mahul tok opp kampen med amerikaneren Dave Wilson om å lage verdens "beste" høyttaler uansett pris, har Grande Utopia fra JM Lab i det minste vært der oppe blant de 3-4 beste i samtlige hi-fi bladers vurderinger i minst et tiår. I denne uformelle topptevlingen ligger prislappen på ca. en halv million kroner og det optimale rommet for disse beistene er nok litt større enn en vanlig norsk stue. Hvis du da ikke har en halv million liggende i nattbordsskuffen klar for et nytt høyttalerkjøp. Da ser jeg ikke bort fra at stua de også passer Grand Utopia. Optimal størrelse For alle oss andre vil jeg tro at en av de mindre modellene i Utopia-serien til JM Lab vil passe bedre, både til rommet og lommeboken. Den optimale Utopia høyttaleren for en norsk "high-ender", vil jeg tro er nettopp testobjektet Alto Utopia som med sin karakteristiske familielikhet med storebror Grande er skrudd sammen med en 11 tommer i bassen, en enkelt 6 tommer av samme type som dobles i større modeller og som også gjengir bassområdet i stativversjonen. (Den glimrende Micro Utopia Be med en enkelt tilsvarende 6 tommer for både bass og mellomtone er, sammen med Baby Respons , den overlegent beste stativhøyttaler vi har hørt. Se Fidelity nr.9). Den berømte omvendte domen i alle JM lab høyttalere er forøvrig også benyttet av nettopp Dave Wilson i hans konkurrerende kreasjoner. Som med også alle andre elementer på JM lab høyttalere, produserer Jaques Mahul alle elementene på egen fabrikk. Hovedkonkurrenten Wilson må altså kjøpe fra JM Lab! Flere av konstruksjonsprisippene i Utopia-serien er ganske unike. "Be" i navnet indikerer at den omvendte domen er laget av beryllium, et ekstremt lett og sterkt materiale som gir mye av de samme karakteristiske egenskapene som diamantene til B&W, mens som kanskje ikke høres like eksklusive ut? Men JM Lab benytter også en rekke mindre magneter isteden for den sedvanlige ene store for å konsentrere fluxeffekten bedre om spolen i både mellomtone og mange basselementer. I det hele er det mange tanker og ideer rundt forskning samt egeneutvikling og produksjon av elementer som kan minne om B&W rett over kanalen. JM Lab er ikke like store som denne engelske konkurrenten, men virker minst like bevisste på å ligge helt i forkant av utviklingen. Også møbe- larebeide, komponenter i delefilter og andre detaljer, virker å være helt førsteklasses. Det er likevel et tankekors at de store Grande Utopia koster mer enn et håndlaget flygel fra Steinway. Og at den mer "folkelige" Alto Utopia "bare" koster fjerdeparten selv om de målbare tekniske avvik er minimale og fremtoningen ellers like solid og lekker. Kabinettet er forøvrig separat for hvert element med tydelig mellomrom mellom huset til domen og den 11 tommers bassen under og mellomtonen som er montert øverst. De tre kabinettene er bare holdt sammen av de elgante sidevangene, men har ellers ingen gjensidig mekanisk pårvirkning. 3-veis bassrefleks Mens Grande Utopia har full mannshøyde (174 cm) og veier 210 kg, veier Alto Utopia som en voksen mann (76 kg), men er bare på høyde med et barn (121 cm). De oppgitte lyddata gir likevel flott utteling til vår "budsjett" versjon som med bare 1 enkelt db forskjell i driftseffekt (91 mot 92db ved 2,8V påtrykk på 1meters avstand), og en meget brukbar nedre – 6db grense på utmerkede 25 Hz. (Mot imponerende 16 Hz på storebroren.) Minimumsimpedansen er noenlunde lik rundt 3 ohm, men det 24 db/oktav delefilteret har bare to delingsfrekvenser (250 og 2500Hz) på Alto, mens to basser også deler ved 50 Hz på supermodellen Grande. Det er altså ikke mye tvil om at vår modell gir absolutt mest for penga om vi skal vurdere brosjyren. Og en eventuell sub vil uansett koste knapper og glansbilder i forhold til prisforskjellen på 300- 400 tusen kroner. Pluss ny bolig? Men hvordan låter så denne billigversjonen av verdens "beste" høyttaler? Lyden av en utopi? Det er i det siste blitt mye kjedeligere å teste høyttaler i 100tusen kroners klassen. De simpelthen begynner å likne hverandre nesten til forveksling! Nåja. Alle har sine særtrekk og INGEN er foreløpig uten minst ett mer alvorlig ankepunkt. Den eneste vi har testet i de siste som ikke har noen egentlig feil å snakke om, er den gedigne Sonus faber Stradivari. Hvis da ikke dobbelt pris må sies å være en smule handicap? Den gamle Utopia-serien med omvendt aluminiumsdome var kjent for å "ta av" litt i toppen som ble en smulde hard og kald. Mange synes dette er flott "hi-fi", men for mine ører er det morsomt nok, men ikke særlig naturlig. I den siste tiden har det kommet en rekke nye kostbare og eksotiske diskantlementer som pussig nok gjør svært lite av seg. De høres knapt som diskant, bare som en særdeles lett og luftig overtonestruktur til mellomtone og grunntone. De låter musikalsk og de låter naturlig. Både Dali med sin båndiskant, B&W med sine diamantdomer, Sonus faber og Respons med sine danske superdiskanter; alle har de forbedret diskantgjengivelsen betydelig. Men også Micro Utopia forberedte oss på at den nye berylliumdiskanten til JM Lab i det minste var helt på høyde med de aller beste. Altså knapt til stede i lydbildet som noe hørbart problem som kan ødelegge for en naturlig lyd. Mellomtone Mens Altodiskanten lydmessig er temmelig lik de andre nye superdiskantene som vi tidligere har lyttet til – og dermed betydelig bedre enn både tidligere Utopia-modeller og de fleste andre tradsjonelle diskantdomer – var overgangen til mellomtonen en smule problematisk; enten nå dette skyldes litt mye fres i nederste del av domen eller litt mye guffe i øverste del av mellomtonen. Ved første prøveoppsetting fikk jeg altfor mye nivå i dette området, og ble litt bleik. Dette låt veldig "amerikansk", og er ganske krevende å temme i litt mindre og ikke minst litt mindre dempede norske stuer. En mindre justering av vinklingen løste langt på vei problemet. Dette indikerte uansett at disse høyttalerne er meget kilne for minste mismatch i system og oppset- 4/2005 Tekst og foto: Knut Vadseth 29
ning. Men dette er også av et betydelig gode da disse høyttalerne- akkurat som sine amerikanske kolleger- tilbyr eksepsjonell dynamikk og fremregende musikalsk kontrast –ikke minst i mellomtonen. Denne er riktignok ikke fullt så varm og organisk som på B&W 802 og Respons Grande som dermed gir en smule mer overbevisende organisk stemmegjengivelse. Fremragende piano Til gjengjeld er mellomtonen på Alto overlegen i gjengivelse av skarpe transienter, ikke minst fra piano som låter bedre på denne høyttaleren enn jeg kan huske fra noen annen. Og det er en test som indikerer en rekke gode egenskaper som dynamikk, hurtighet og et homogent frekvensområde, særlig i nedre halvdel av det hørbare området. For også den helt fremragende bassgjengivelsen under delefrekvens ved 250 Hz er med på å gjengi et Steinway eller en Bosendorfer med naturlig dynamikk og naturlig tyngde. Denne kjappe, dynamiske og særdeles homogene bassen er det mest eksepsjonelle på denne høyttaleren og er klart i overkant av de andre superhøyttalere vi har evaluert i det siste. Igjen med en mulig unntagelse for Stadivari med sine doble SEAS-basser- og dobbelt pris... Solar plexus Men for å komme tilbake til den fremragende bassen på Alto. Som resten av høyttaleren er denne så tørr, rask, dynamisk, homogen og dyptgående som noen. Riktignok har man ikke noe av denne feite "kulen" som så mange andre har i 50-80 Hz området og som mange lar seg forføre av. Bassen på Alto er helt nøytral hele veien nedover og kan lure noen til at her ikke er så mye eksplosiv kraft i vente. Men så PLUTSELIG kom- 30 4/2005 mer en dypbass man tidligere bare har oppfattet som en litt småfeit bassgraut. Nå går den mye dypere og drar ikke med seg denne falske festkulen, men gir deg et fysisk rapp i mageregionen som du knapt nok har hørt maken til. Og her skilles igjen tydelig mellom de tørre, men litt skarpere og tonalt noe høyere paukesmellene mot den mye dypere basstromma når denne rapper til deg i solar plexus. Selv mine kjære Respons lager i forhold en graut av dette som er enslags minste felles multiplum av begge instrumenter med en altfor bred og feit ensartethet. B&W er noe tørrere og jevnere, men ikke helt på samme presisjonsnivå. Den strammere kontrollen i Alto gir betydelig bedre definisjon og ikke minst ro i bassområdet når man spiller høyt. Og høytspilling er livretten til Alto! Dette er derfor en fenomenal høyttaler OGSÅ til hjemmekino. Og ikke bare i bassområdet; hele lydbildet låter fenomenalt RIKTIG når man avspiller applaus og lydeffekter som jo de fleste av oss kjenner fra virkeligheten mye bedre enn hvordan et symfoniorkester egentlig bør låte? Ikke for amatører Men så har altså prisen for denne dynamiske kontrast over hele fjøla, at øvre mellomtone blir nådeløst eksponert. Dette er ikke bare "feil" med høyttaleren, men en kombinasjon av et litt kilent område i øvre delefrekvens sammen med utrolig mange dårlige popinnspillinger med overdrevet "presens" på særlig stemmer i dette området. Jaques Mahul er den dristigste av dem alle (OK; utenom Wilson og amerikanerene selvfølgelig) med det resultat at tredjeparten av mine sedvanlige prøveplater låter klart dårligere enn hva jeg er vant til, en tredjepart låter noe annerledes (men hverken generelt bedre eller dårligere), mens resten låter utrolig mye "finere! Om da atskillig større medopplevelse, høyere puls og visse sammentrekninger rundt smilehullene kan være et tegn på "finere" lyd. Men altså samtidig med enkelte tennerskjærende opplevelser i øvre mellomtone. Dette er simpelthen en veldig "rocka" høyttaler med en litt generelt mørk, maskulin og ekstremt dynamisk lyd som viser deg naken hud med kviser og det hele. Og en "rocka" høyttaler som spiller store symfoniske verk på full guffe så tårene spretter sammen med kroppshårene på underarmen. Dette er nok den vanskeligste av de mange svært gode high-end høyttalere Fidelity har testet. Den har imidlertid potensialet til å skape de største, flotteste og mest høylydte lydbilder av dem alle. Men man kjøper ikke et kostbart Hasselblad 6x6 proffkamera for å få bedre bilder om man ikke er ekspert på fotografering. Amatørene får MYE bedre bilder med et helautomatisk digitalkamera! Endelig litt musikk! Jeg var i utgangspunktet temmelig sikker på at denne høyttaleren med antydning til amerikansk "west-coast" lyd, ville være overlegen på pop, rock og annen rytmisk musikk med heftige komp og mer krav til trøkk, dynamikk og røff råhet enn akkurat myk fransk ømhet og finesse. Så viste det seg at for eksempel at min gamle Andsnesinnspilling av A-moll konserten, fikk nytt liv og plutselig låt utrolig ekte som fra midt i salen i Grieghallen; nettopp der den er innspilt. Høyttalerne fikk skikkelig ryddet opp i et litt sedat opptak og fikk fram livet og den rytmiske framdriften på en mer engasjerende måte. Også en pianokonsert av Glazunow på Naxos( kr.59!) var plutselig i referanseklasse! Jeg har ikke hørt det bedre- også på grunn av dynamikken og den absolutte stillheten mellom transientene. "30 år med Fidelity" er faktisk en av verdens mest imponerende demoplater når det gjelder å gjenskape store rom. Og selv om den breie fronten til Alto Utopia ikke helt klarer den pinlig nøyaktige holografien som Respons og B&W802 fikser, så gir den likevel et storslagent panorama som enkelte ganger tar pusten fra deg med denne plata. Her finner vi også 3 opptak med "hi-fi dronninga" Kari Bremnes hvorav den første rallarlåta gir en noe for hard klang på stemmen, råere enn på de andre høyttalerene jeg har hørt i det siste. De andre låter imidlertid fint også på Alto. Annen lydtekniker? Store kirkerom med fyldig orgel og spiss elektrisk gitar blir oppløst som aldri før, og koret til Ole Paus er som vanlig sjokkartet i sin tredimensjonalitet, men også en ørlite grann hard i kvinnestemmene. Alto går til filmen Den mest imponerende gjengivelses var likevel dramaet fra en Telarc innspilling med filmmusikk som også inkluderer lydeffekter. Jeg har tidligere blåst i stykker en bass på mine Dali MS5 med denne plata. Her var det om mulig enda bedre kontroll nedover, og det hele låt utrolig stort. Og
Page 2 and 3: Duell i Fidelity Idette sommernumme
Page 4 and 5: Livet er for kort: PSB Image T45 Ja
Page 6 and 7: Anbefaling av kabler til Halo Hei K
Page 8 and 9: Att läsa Norska Hej Knut och Fidel
Page 10 and 11: Duell! På High-End messa i Horten,
Page 12 and 13: den ekstremt tette koblingen mellom
Page 14 and 15: Second Opinion: Først og fremst mu
Page 17 and 18: Linn LP 12: Roser uten torner? Unde
Page 19: len såpass at det var rimelig over
Page 22 and 23: og Ivor Tiefenbrun, er dømt til d
Page 24 and 25: Hjulet på nytt "Etter nærmest å
Page 26 and 27: www.norskhificenter.no Ring og avta
Page 30 and 31: forbausende rent. Dette er en "vers
Page 32 and 33: utikk for high-end paniet • Emm.l
Page 34 and 35: Det hele begynte med et rop om hjel
Page 36 and 37: NAD C-352: Myk klipping av spretten
Page 38 and 39: Thule Spirit IA60: Skikkelig hi-fi!
Page 40 and 41: Primare 21: Eksklusiv design Denne
Page 42 and 43: het. En smule fokus på mellomtonen
Page 44 and 45: Creek A50 i R, 2x50 W 7300,- (6300,
Page 46 and 47: Det er diamantdiskanten og de store
Page 49 and 50: Bransjeblikk: Bøker er oppskrytt!
Page 51 and 52: Musikkomtaler: Glimmer og gråstein
Page 53 and 54: Musikkomtaler: Blanda akustiske dro
Page 55 and 56: Plateanmeldelser: Blått & rått St
Page 57 and 58: Vossajazz 2005: Store stjerner? "He
Page 59 and 60: Livet er for kort for dårlig lyd -
Page 61: Cambridge klarer seg nok engang og
Page 64 and 65: 4/2005 65
Page 67 and 68: Jasmine EL34-PP integrert rørforst
Page 69: kende kabinett. På forsterkerens f
Page 72 and 73: Det er, tross alt, visse sider ved
Page 75 and 76: Dynamic Precision C1b forforsterker
Page 77 and 78: kan vise til tilsvarende målinger
Page 79 and 80:
Triangle Celius ES, enda en mening:
Page 81 and 82:
Rapport fra renseriet: Rapport fra
Page 83 and 84:
Tact/Lyngdorf digital romkorreksjon
Page 85 and 86:
Å beherske romakustikken Først de
Page 87 and 88:
I tillegg til at subkassa til Dali/
Page 89 and 90:
Lyra Dorian: Do-re-mi Lyra Dorian e
Page 91 and 92:
Test av Tannoy Fusion 1: Fusjonskra
Page 93 and 94:
Portal DAB/FM radio: Klassisk somme
Page 95 and 96:
Neste nummer! kommer Temanummer: DE
show all

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?