Hele bladet - Fidelity

Hans juleplate "Rosa fra Betlehem" er etter min mening den vakreste
juleplata som noen gang er laget. Det finnes også mange perler blant
Bratlands mange utgivelser som er blitt til i løpet av et langt musikalsk
liv. Men nå går han helt nye veier. Riktig nok har han deltatt på konseptplaten
KKV ga ut med tekster og musikk av Hank Williams.
Men nå begir Bratland seg ut i køntri land på egenhånd. Med
seg på hesteryggen har han sanger både fra den norske og den
amerikanske tradisjonen. På albumet finner vi bidrag av nevnte
Hank Williams, Johnny Cash, Olav H. Hauge, Jakob Sande og
Secret Gardens Rolf Løvland. Sistnevnte bidrar med "You raise
me up" som i norsk språkdrakt har får tittelen "I lag med deg".
Låten er flytta rett inn i norskeste cowboy land og representerer på
mange måter både styrken og svakheten ved denne plata. Styrken ligger
først og fremst på det musikalske. Sondre Bratland har så
mye musikk i seg at plata til tross for sin køntri inspirasjon står
solid musikalsk. På det beste er det utrolig hvordan en utskjelt
og ofte neglisjert musikkform kan brukes som springbrett til å
reformulere kjente sanger og tilføre dem nye dimensjoner.
Svakheten er at enkelte av de sangene som gjenskapes står så
ufattelig solid på egne ben. De nye versjonene blir derfor å
betrakte som interessante eksperimenter mer enn som virkelig nyskapende.
Noen ganger blir det dessverre kun blodfattige versjoner som
ikke yter det originale utgangspunktet noen rettferdighet. Et
annet problem er at det føles som om at Bratland ikke helt
våger. Køntri - ja vel, men han kunne gått lenger. Her er det
nemlig mye norske folketoner som demper stanken av støv og
hestemøkk. Tittel-låten er etter min mening albumets beste. Den
irske tradisjonssangen "Syng meg heim" som Sondre Bratland
har gitt norsk språkdrakt, har tatt plass og kommer til å følge
meg resten av livet.
Lydmessig er dette en utgivelse som holder meget høy kvalitet.
Platen er spilt inn i Jakob Kultur kirke. Et kremlag av musikere
med Knut Reiersrud, Gjermund Silseth med flere gjør at
albumet musikalsk står på solide ben. Det blir bare litt blodfattig
av og til. Og hvor er alle cowboyene blitt av?
"Electra"
Arild Andersen Group (KKV)
Arild Andersen har gitt et over to tusen år gammelt drama musikalske
vinger og viser at han er en av Norges mest spennende musikere.
Arild Andersen er en av de virkelig store i norsk musikk. Dette er også
kjent utover landets grenser. I forbindelse med kulturprogrammet
for OL i Aten ga den greske teaterdirektøren Yannis Margaritis
Arild Andersen oppgaven med å skape en moderne versjon av
Electras skjebne. Utgangspunktet er den klassiske greske tragedien
om "Electra" som blei framført første gang 420 før Kristus. At
Andersen tenker nytt er det liten tvil om. Det hele åpner med
"Birth Of The Universe" og avsluttes sytten spor senere med
"Big Bang". Det er med andre ord selve livshjulet som ruller, og
slutter på samme sted som det begynte. Det gjelder dog ikke
Arild Andersen. Han har en forbløffende evne til å fornye seg og
å eksperimentere. Det er ikke alle sekstiåringer som er like kreative.
Electra er etter min mening en usedvanlig flott utgivelse. Andersen tar
oss med ut i store luftige landskaper med et vell av detaljer og som
krydder mellom bærende musikalske elementer. Vi tas med på en
musikalsk drømmereise som startet for snart 2500 år siden og
som er gjenskapt av Arild Andersen i dag. Noe av kvaliteten skal
nok også de medvirkende musikerne ha en del av æren for. Her
deltar både Arve Henriksen, Eivind Aarset, PaoloVinaccia og Nils
Petter Molvær samt flere andre størrelser. Deres bidrag er formidabelt
og utgivelsen oser av musikalitet og produksjonsmessig
kvalitet. Electra er en virkelig spennende utgivelse som bør skape
musikalsk gjenklang langt utenfor de tradisjonelle målgruppene for
Andersens musikk. Lyden er av ECM kvalitet, åpen luftig og karakteristisk.
For de som har mulighet anbefaler jeg en tur til Molde Jazz i år.
Der vil Electra bli fremført i all sin musikalske mangfoldighet.
Noen raske:
"Ein song frå dei utsugne stunder" BNB (2L24)
Bak BNB står Berit Oppheim(vokal), Nils Økland(hardingfele),
Bjørn Kjellemyr (bass). De har laget en folkemusikkplate
som beveger seg i langt inn i grenselandet mot jazz og
improvisasjon. Vakkert, krevende og ganske smalt – og
dette krever sin lytter. Kult på sitt beste, sært på sitt verste.
Må være flott på konsert! Lyden er rimelig bra.
"Stemmens skygge"
Kristin Bråten Berg, Marilyn Mazur, Lena Willemark (Heilo)
Tradisjonell musikk gammel og ny fra Norge, Sverige,
Danmark og Færøyene fremført av tre flotte kvinner som
bestillingsverk til Jazzfestivalen i Molde i 2000. Rytmisk
og spennende folkemusikk som krysser mange grenser.
Vakkert, fandenivoldsk og litt sært. Musikk med tradisjoner
fra fjellet, havet og naturen. Flott vokal, kul perkusjon
og god lyd.
"A Year From Easter" Christian Wallumrød Ensemble
(ECM)
En flott oppfølger til kritikerroste Sofienberg Variations.
Jazz som tar opp i seg elementer både fra klassisk og folkemusikk.
Samspill mellom flotte musikere, og lyd innspilt i
Rainbow. Men utgivelsen krever sin lytter, for det handler
om avansert og sofistikert musikk med en særpreget indre
dynamikk og struktur.
"The Heroines" Tony Joe White (Sanctury)
Tony Joe White har laget noen album med lyd for guder.
Hans plate fra 2004 er både lydmessig og musikalsk vel
verd å få med seg. Han byr på et knippe gode låter, noen
som fungerer ekstremt bra og noen litt slappe dødpunkter.
Som vanlig er det melodiøs blues av det ikke altfor
dystreste slaget det handler om. Best fungerer han i duett. Både
Emmylou Harris og Lucinda Williams har lånt ut stemmen sin til prosjektet.
Tony Joe Whites gitarer har kjent karakter og hans mørke forførende
stemme fungerer fortsatt. Skaffes lett på play.com.
"Don`t give up on me" og "Make do with
what you got" Salomon Burke (Shout
Factory)
Salomon Burke er soulsanger med røtter. En ganske feit
fyr, med en enda feitere stemme. De to siste platene
hans er simpelthen et must. "Don`t give up on me" kom
i 2002, mens "Make do with what you got" kom i år.
Konseptet er felles for begge platene. Burke tar ofte
utgangspunkt i kjente låter, som tilføres arrangementer i
krysningspunktet mellom blues, soul og rock. På platene
finner vi bidrag av Dylan, Nick Lowe, Tom Waits, Bryan
Wilson, Van Morisson og mange flere. Musikalsk og lydmessig er
dette strålende produksjoner med Salomon Burkes stemme som det
bærende element og midtpunktet i et velprodusert lydbilde. Dette er
plater du rett og slett må ha!
"Shangri-la" Mark Knopfler (Mercury)
Til slutt vil jeg minne om at evigunge Mark Knopfler i
fjor høst ga ut sin første plate etter en ulykke som holt
på å koste han den musikalske karrieren. Shangri-La er
ikke akkurat nyskapende fra den kanten, men lyden er
god og musikken fenger. Jeg trives med Mark og en
smule musikalsk nostalgi. Dette er en plate for lyse sommerkvelder,
for bilturen nedover i Europa eller over Saltfjellet. God tur og god
sommer! Nyt musikken og livet!
4/2005
53