Hele bladet - Fidelity

Det er, tross alt, visse sider ved det å være
hi-fi-skribent som faktisk er ganske kult.
En av tingene er muligheten til å teste
"Rolls-Royce"-produkter i eget anlegg,
men noe annet som er minst like moro, er å
finne noe som bare spiller så gøyalt og levende
uten at det ruinerer deg! Og dermed går teppet
opp for test av to høyttalere fra JPW...
Fra det enkle utgangspunkt
JPW er betydelig underfokusert i vår bransje, vil
jeg påstå. De har levet sitt liv i skyggenes dal,
mens i løpet av testperioden har jeg på alle
mulige måter lært at de ikke på noen måte står
tilbake for sine mer kjente landsmenn som
Mission, Tannoy og
Wharfedale, for å nevne
noen. På tide å få JPW frem
i lyset!
Men la oss allikevel få en
ting på bordet umiddelbart:
JPW’s 200-serie er ikke
high-end, og later heller ikke
som de er det. Ergo er de
lette å få til! Her er det sikkert
mer programmering
enn føleri som har styrt
utviklingen, og det finnes
garantert store fordeler med
dette også. For som mange
av leserne smertelig har fått
erfare, er high-end høyttalere
(og andre komponenter,
for den del) mye mer kilne å
få sving på, enn sine billige
konkurrenter. Om du ikke
tror meg på mitt ord, er det
bare å ta en rask kikk på
bruktsidene på Internett.
Der tales det med klart
språk!
JPW
Denne høyttalerfabrikken
produserer vel strengt tatt
for massene. Det benyttes
ikke sofistikerte treverkstyper
fra utrydningstruede
jungler, kun MDF og vinyl
(svart eller trefarget) med
rimelig brukbart utseende.
For å få lyd i stua behøver vi
ikke mer, og vi betaler dessuten
ikke for snobberiet,
heller. Frontbaffel er i ekte
plast med tidsriktig sølvfarve
og form, noe som for øvrig benyttes for å få silkedomen
inn i noe som minner om et lite horn.
Dette øker sikkert virkningsgraden noe, samt
endrer strålingskarakteristikken tilsvarende.
De to testede høyttalerne finner vi altså i en
serie kalt 200-serien, der vi finner alle avskygninger
av høyttalere, inkludert senterkanaler og
aktiv sub. De er priset fra 1800,- pr par, via den
testede 202 for 2500,- pr par, opp til den største,
205, for 6200,- pr par. Moderat med andre
ord. Spørsmålet er så om lyden bare er av
moderat karakter også. Følg med, så skal vi nok
finne ut av det...
202
Et kunststoffelement på 165 mm paret med
25mm tekstildome montert i en litt stor stativhøyttaler
med muligheter for bi-wiring, samt
med en bassport som nok er i minste laget selv
for en blåmeis, montert høyt oppe på bakplata.
Fullstendig konvensjonelt altså, og både kasse
og terminaler indikerer at det ikke satses på
dyre detaljer noe sted. Absolutt ikke noen sterk
opplevelse å ta knoketesten på disse, nei.
De skryter på seg litt ekstra virkningsgrad (91
dB) ved å ha en nokså lav impedans (nominelt
6 Ohm), men det opereres sikkert med enkle
delefiltre, for disse boksene utsatte ikke selv de
mest puslete forsterkere for svettedrivende opplevelser.
Og det er bra, tatt i betraktning at de
må forvente å treffe småeffektbokser i de tusen
hjem. Og de spiller lett høyt, bare så det er sagt,
så de kan absolutt ikle seg betegnelsen "lettdrevne"
uten å vise ljugekors...
205; trykkammer, jo!
JPW 205 er bestykket med tre enheter i et tre-
veis system. Et papirelement på hele 10 tommer
er sidemontert, oppe på fronten finner vi igjen
det samme glassfiberelementet fra 202, som nå
altså bare tar seg av mellomtonen, mens toppen
bestyres av samme 1-toms tekstildommen vi
fant hos lillebror. Det som gjør det hele rimelig
spesielt er at det ikke finnes hull i denne kassa,
og vi har altså å gjøre med en trykkammerkonstruksjon.
Spennende. Det finnes faktisk en del
innen denne hobbyen som forbanner alle høyttalere
med hull i kassa, og sverger på at slike
hull høre hjemme kun i fuglekasser, og at presisjon
og fasekorrekthet er betydelig bedre på
trykkammer enn refleksløsning. Akkurat det
punktet kommer vi tilbake til.
Sannsynligvis grunnet denne
løsningen opplyser ikke fabrikken
lavere frekvensgang enn
40 Hz på denne 10-tommeren.
Og dette høres rimelig korrekt
ut ved avspilling av dype toner;
en del åpne løsninger oppleves
kraftigere nedentil, for å si det
sånn. Kassa er om lag som de
andre i prisklassen, det blir
relativt store flater, og derved
noe platesang når det tar av
litt, et fenomen som overhodet
ikke var noen stor overraskelse,
men som har en viss interesse,
skal det vise seg.
Men bakom synger
kassa!
Ingen av disse høyttalerne går
som nevnt inn for å pretendere
noe de ikke er. Altså vil den
moderate prisen innebære
noen kompromisser rent byggteknisk.
Vi har nevnt kasseresonanser.
Uten å fokusere for
mye på dette emnet (tross alt
gjelder det vel så å si alle høyttalere
i prisklassen), fører dette
til mindre presisjon enn dyrere
og stivere konstruksjoner. Men
jeg fant ut noe viktig på 205,
der de store flatene gjør fenomenet
absolutt tydeligst. Jeg
pleier kun meget sjelden å
droppe god kobling mot gulvet
(og her er det mange delte
meninger, men undertegnede
liker nokså stiv kobling mot
gulv, spikes eller lignende pleier
å fungere for meg), men i
dette tilfellet, fant jeg at bassen var såpass udefinert
at det burde være på sin plass med en
variant. Altså benyttet jeg Tema isolatorer under
føttene, og voila! Det ble en helt nye høyttaler!
Og det morsomste er jo at det viser seg at spesielt
diskantelementet faktisk er meget elegant.
Stram opp, rydd opp, og diskanten får plutselig
et mye større og roligere rom å leke i. Her førte
det til en oppløsing og en eleganse man rent
unntaksvis kan bivåne i prisklassen. Rent ut sagt
imponerende! Så selv om JPW 205 har pene
4/2005
73