Hele bladet - Fidelity

More documents

Recommendations

Info

den ekstremt tette koblingen mellom høyttalerutgangene. Disse står så tett at større skotyper på typisk high-end kabler meget lett kommer borti hverandre. Riktignok er det montert en slags stag mellom disse som man skulle tro ville skille mulighetene for kortslutning. Det er bare det at denne pinnen er av ledende metall og går til chassisjord. Kommer du borti disse med større høyttalersko, så kortslutter du forsterkeren og sikringene går. I beste fall! Jeg ser ikke helt bort fra at mine Transparent kabelsko (i sin tid levert av nettopp Audiofreaks) kan være medskyldig i kortslutningen som ikke stoppet med de mekaniske sikringene, men tok med seg flere transistorer. Det indikerer at her er lite med sedvanlige elektroniske sikringsløp som gjør jobben like bra som jeg er vant til fra Krell og DP som tåler betydelig mer juling og feilbruk. Om da dette skulle være noe stort poeng. Slår man av strømmen ved all oppkobling og dobbelstjekker alle kontakter, så er jo ikke dette noe problem... <strong>Fidelity</strong> har i det siste opplevd store forbedringer med dedikerte "highend" strømkabler som opplagt kan bety mye for lyden. Conrad-Johnson benytter en spesiell type 30A kabel som vi ikke har fått tak i fra kabelspesialistene. Vi var derfor tvunget til å benytte den medfølgende standard kablene på alle tester, men koblet denne opp i Thor kontrollboksen til Nordost i det komplette Valhalla kabelsystemet vi omtalte i forrige blad. (Heller ikke Dynamic Precisison DP A-1 kunne forøvrig skiftes da denne kabelen også er av en spesiell type chassiskontakt.) Rørforsterker med transistorer? Ved å skru av lokket på C-J Premier 350, dukket det opp et interiør som mer likner på en typisk rørforsterker enn på de fleste transistorkonstruksjoner jeg har sett. Det hele ser en smule kaotisk ut, men kvaliteten på komponentene- også den 80.000uF strømforsyningen- virker å være av topp kvalitet og med 10 parallelle utgangstransistorer pr. kanal. En mild, men uansett helt uventet "rørbrum" fra høyttalerne, var heldigvis ikke hørbar under avspilling. Typisk rør! Derimot var det lett å glede seg over et enkelt, men ganske elegant design. Den tunge boksen var likevel vanskelig å bære på grunn av ujevn balanse og de skarpe kjøleribbene på den tyngste venstre side. Sammenliknet med den omtrent likt prisede DP A-1 forsterkeren, vil jeg bare innrømme at selve designuttrykket med den elegante frontplaten-selv om den utvilsomt er enklere og rimeligere å produsere- etter min mening virker vel så elegant som A-1 i finstua. Selv om Leif Ertnstsen også er en stabeis- han med kun balanserte innganger på sin DP A-1 forsterkerså vil jeg uansett hevde at førsteinntrykket av byggkvalitet, terminaler og sikringskretser går i betydelig favør av vår hjemlige produsent. At den amerikanske forsterkeren kortsluttet kan være testerens feil. At virkningen av denne feilen førte til en større reparasjon i USA, er uansett ikke noe særlig godt salgsargument- dette selv om servicen er upåklagelig. Jeg vet ikke hvor mye denne mekaniske soliditeten og den elektriske stabiliteten med utvilsomt glimrende sikringskretser har vært med på nylig å selge inn et betydelig antall DP A-1 Signatur til bl.a. Abbey Road Studios og Danmarks Radio, men det har neppe vært noen ulempe. Men hva så med med det viktigste. Hva med lyden? Rørlyd og enda mer rørlyd Mens konstruktør Leif Ernsten har sin bakgrunn fra Tandberg radiofabrikk som tidlige utviklet transistorradioen til stadig større separate tran- sistor effektforsterkere, har firmaet Conrad- Johnson basert seg på rørteknologi i mer enn 30 år. Riktignok har de lenge hatt en "billigserie" gående med transistorer, men 350 watteren er den første med prestisjenavnet "Premier" foran. Ikke bare det, de avslutter også produksjonen av sin rørforsterker i noenlunde samme prisklasse da de hevder at transistorversjonen er både kraftigere og lydmessig bedre på de fleste punkter. Og at den låter "rør" på alle områder enn i bassen som til gjengjeld er strammet opp og mye bedre enn tilsvarende rørforsterker. Når vi så beskriver den ene av duellantene som betydelig mørkere enn den andre og med definitivt bedre "kropp" og klart tyngre klangbalanse med en litt mer tilbakelent øvre mellomtone og diskant, så skjønner alle hvem jeg mener. Når vi samtidig mener at den mørke klangbalansen demper opplevelsen av lynkjappe transienter og en frivol overtonestruktur, men samtidig får felerekka til å låte langt mer av naturlig mellomtone med lyden av harpiks og grisetarmer, så begriper vel alle at jeg snakker om forsterkeren fra den kjente rørprodusenten Conrad-Johnson? Men det gjør jeg altså ikke! Det er faktisk DP som låter mest "rør"- på godt og ondt. Klangbalanse DP har en betydelig mørkere klangbalanse og en mer typisk "rørlyd" enn Premier 350. Dessverre har den også en litt mindre eksponert romfølelse, selv om dette parametret forandrer seg- som så mye annet- med ulike høyttalere og kabler. Men tendensen er uansett den samme: Selv om internasjonale testere berømmer Conrad-Johnson Premier 350 for sin røraktige klangbalanse med en litt sonor og musikalsk varme, så oppleves amerikaneren klart lyseremen også mer sprudlende- enn sin norske konkurrent. Selv om C-J ikke er like stram og kontrollert i bassområdet som DP, har den amerikanske forsterkeren en usedvanlig "slam" helt der nede i dypet som kanskje ikke er ultra kontrollert, men gir en Krell-aktig superbass som treffer deg uventet tøfft i mellomgulvet. Og som altså går uventet dypt om høyttalerne dine makter presset. Selv om her ikke er like flott "kropp" og stemmefundament oppover mot diskantområdet som på DP A-1, så flyter det hele lekende lett, luftig og uanstrengt uten antydninger til stress 4/2005 13
og hardhet. At Leif Ernstsen har en særdeles nøktern og kontrollert mellomtone og diskant, har jeg stort sett opplevd som en fordel for å unngå unødvendig mye støy og skitt fra kabler, domer og dårlige innspillinger. Conrad-Johnson har vært dristigere og slipper opp mer oppovermen uten at lyden låter hardere eller mer forvrengt av den grunn!!!! Sibilanter Jeg hadde uansett forventet større problemer med sibilanter fra typiske popopptak, men CJ 350 oppløser denne s-lyden så kjapt og uforvrengt at det faktisk låter helt flott selv på mindre bra opptak! Her må også en eksepsjonell oppløsning og ekstrem hurtighet være noe av forklaringen, selv om jeg også regner DP som ekstremt bra på disse parametre. Jeg har også regnet diskantområdet på DP A-1 som meget glatt, finkornet og oppløst. Mange synes det kan bli for "lite" diskant. Det tar jeg som et godt tegn på nesten alt hi-fi ustyr om det samtidig oppleves tilstrekkelig oppløst og luftig. De nye superdiskantene avslører flisete diskant nådeløst. Også på dette området har DP tydelig litt mer kontroll. Og det må innrømmes at den amerikanske forsterkeren lettere låt noe mer tynt og flisete i toppen. Likevel er jeg imponert over hvor lite problem det er med den litt mer agressive toppen på C-J samtidig som den hadde en festlig "gøy"faktor på de fleste opptak. Igjen var det snakk om litt mer liv og moro med bare forsiktig reduksjon av kontrollen i forhold til den mer disiplinerte DP. Liv og rom Den lysere (men slett ikke lyse) klangbalansen på Premier 350, vil langt på vei kunne tilpasses ulik smak og behag i forhold til for eksempel DP A-1 med kabler, høyttalere og signalkilde. Det som oppleves som en helt eksepsjonell oppløsning, er erfaringsmessig også mye et resultat av en lysere klangbalanse. Lystklingende kompo- 14 4/2005 Peter Djordjevic fra Audiofreaks. nenter gir gjerne en illusjon av større oppløsning og detaljering. Det gjør forsåvidt også mye forvrengning i øvre mellomtone. Tenk deg hvor mye "klarere" en dårlig mellombølgeradio låter når du stiller inn stasjonene upresist slik at forvrengningen øker dramatisk. Likevel er totallyden fra denne amerikanske "rør" transistorforsterkeren langt fra noen billige triks for å imponere lytteren. For selv om klangbalansen ikke var like "perfekt" i alle sammenheng, var det konsekvent et utrolig liv med mye ekstra moro- særlig i øvre mellomtone- som krydret musikken på en fabelaktig engasjerende måte. Og altså uten at lyden ble mer stresset eller avslørte større feil og forvrengning enn vanlig. Snarere tvert imot! Samtidig var akustikken fra opptaket sylskarpt trukket opp bak aktørene i et fenomenalt rom som forandret seg tydelig fra opptak til opptak, men alltid med tydeligere romopplevelse enn på DP og andre forsterkere jeg har prøvd. Her var også den sedvanlige separasjon av artister fra omgivelsene i dybde og bredde som jeg ikke har hørt bedre i stua med Respons høyttalerne. Dette rommet var også alltid godt tilbaketrukket med usedvanlig dybde. DP har en litt grunnere 3D-gjengivelse, men har til gjengjeld en frapperende evne til også å fylle rommet FORAN høyttalerne ved visse opptak. Matching Det må innrømmes at den amerikanske forsterkeren trivdes bedre sammen med vår referanse CDspiller/forforsterker fra Krell enn DP’en, mens den nye aktive forforsterkeren fra DP var en betydelig bedre kombinasjon for A-1 med generelt mer "krutt" og uventet mye mindre støy og forvregning rundt 1000 hz området. En noe uheldige interaksjonen med DP/Krell- en slags lydknute i mellomtonen – har vi ikke vært plaget av tidligere, men det ble altså eksponert under denne særdeles krevende utprøvingen av utvilsomt to av verdens bedre forsterkere. De nye Valhalla kablene i referanseanlegget vil nok gi oss enda flere problemer ved at de avslører flere tidligere uhørte feil! Forøvrig må begge forsterkere berømmes for eksepsjonell kontroll og usedvanlig lav forvregning og mangel på "overeksponering" hvor lyden lett låter stresset og som knust glass i sterke partier, særlig i mellomtoneområdet hvor vi hører best. Det er både min og testpanelets oppfatning at DP har enestående kontroll, og at DP oppviser enda mer kraft og trøkk i nederste halvdel av frekvensområdet, men at den samtidig blir litt for tilbakelent og forsiktig der C-J lekende lett slår ut med håret. Spørsmålet blir neppe hvilken forsterker som ER best, mer om hvem vi LIKER best i det eksisterende anlegget. Krell KPS sc Siden vi ikke hadde fått noen egnet forforsterker fra Conrad-Johnsen (selv om de lager noen av verdens mest anerkjente rør pre), så valgte vi å utføre de fleste sammenlikninger med vårt standard referanseutstyr Valhalla kabler, Krell CD/pre og Respons Grande høyttalere. Vi vil påpeke at både Krell og Respons er heller mørke i klangbalansen, noe som slett ikke er noen ulempe for den mer lystklingende Conrad-Johnson. Dette tar ikke bort noe av begeistringen for den amerikanske forsterkeren, men fremhever at matching er alfa-omega med hi-fi. DP A-1 kom også noe bedre til sin rett med en noe strammere og mer lystklingende høyttaler som Dali Euphonia MS-5. Uventet nok vil jeg på bakgrunn av ulike erfaringer ved denne langvarige "duellen" også tro at den norske forsterkeren vil være mer tilpasset typiske amerikanske høyttaler som Wilson og Montana. Djevelens advokater? Jeg inviterte både konstruktør Leif Ernstsen fra Dynamic Precision og importør Peter Djordjevic hos Audiofreaks til å kontrollere den lydkvaliteten jeg oppnådde i vårt sedvanlige testlokale. Men ikke samtidig! Begge fikk også høre kon-
Page 2 and 3: Duell i Fidelity Idette sommernumme
Page 4 and 5: Livet er for kort: PSB Image T45 Ja
Page 6 and 7: Anbefaling av kabler til Halo Hei K
Page 8 and 9: Att läsa Norska Hej Knut och Fidel
Page 10 and 11: Duell! På High-End messa i Horten,
Page 14 and 15: Second Opinion: Først og fremst mu
Page 17 and 18: Linn LP 12: Roser uten torner? Unde
Page 19: len såpass at det var rimelig over
Page 22 and 23: og Ivor Tiefenbrun, er dømt til d
Page 24 and 25: Hjulet på nytt "Etter nærmest å
Page 26 and 27: www.norskhificenter.no Ring og avta
Page 28 and 29: Selv om Grande Utopia regnes som en
Page 30 and 31: forbausende rent. Dette er en "vers
Page 32 and 33: utikk for high-end paniet • Emm.l
Page 34 and 35: Det hele begynte med et rop om hjel
Page 36 and 37: NAD C-352: Myk klipping av spretten
Page 38 and 39: Thule Spirit IA60: Skikkelig hi-fi!
Page 40 and 41: Primare 21: Eksklusiv design Denne
Page 42 and 43: het. En smule fokus på mellomtonen
Page 44 and 45: Creek A50 i R, 2x50 W 7300,- (6300,
Page 46 and 47: Det er diamantdiskanten og de store
Page 49 and 50: Bransjeblikk: Bøker er oppskrytt!
Page 51 and 52: Musikkomtaler: Glimmer og gråstein
Page 53 and 54: Musikkomtaler: Blanda akustiske dro
Page 55 and 56: Plateanmeldelser: Blått & rått St
Page 57 and 58: Vossajazz 2005: Store stjerner? "He
Page 59 and 60: Livet er for kort for dårlig lyd -
Page 61: Cambridge klarer seg nok engang og
Page 64 and 65:
4/2005 65
Page 67 and 68:
Jasmine EL34-PP integrert rørforst
Page 69:
kende kabinett. På forsterkerens f
Page 72 and 73:
Det er, tross alt, visse sider ved
Page 75 and 76:
Dynamic Precision C1b forforsterker
Page 77 and 78:
kan vise til tilsvarende målinger
Page 79 and 80:
Triangle Celius ES, enda en mening:
Page 81 and 82:
Rapport fra renseriet: Rapport fra
Page 83 and 84:
Tact/Lyngdorf digital romkorreksjon
Page 85 and 86:
Å beherske romakustikken Først de
Page 87 and 88:
I tillegg til at subkassa til Dali/
Page 89 and 90:
Lyra Dorian: Do-re-mi Lyra Dorian e
Page 91 and 92:
Test av Tannoy Fusion 1: Fusjonskra
Page 93 and 94:
Portal DAB/FM radio: Klassisk somme
Page 95 and 96:
Neste nummer! kommer Temanummer: DE
show all

Hele bladet - Fidelity

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?