Hele bladet - Fidelity

More documents

Recommendations

Info

Det er, tross alt, visse sider ved det å være hi-fi-skribent som faktisk er ganske kult. En av tingene er muligheten til å teste "Rolls-Royce"-produkter i eget anlegg, men noe annet som er minst like moro, er å finne noe som bare spiller så gøyalt og levende uten at det ruinerer deg! Og dermed går teppet opp for test av to høyttalere fra JPW... Fra det enkle utgangspunkt JPW er betydelig underfokusert i vår bransje, vil jeg påstå. De har levet sitt liv i skyggenes dal, mens i løpet av testperioden har jeg på alle mulige måter lært at de ikke på noen måte står tilbake for sine mer kjente landsmenn som Mission, Tannoy og Wharfedale, for å nevne noen. På tide å få JPW frem i lyset! Men la oss allikevel få en ting på bordet umiddelbart: JPW’s 200-serie er ikke high-end, og later heller ikke som de er det. Ergo er de lette å få til! Her er det sikkert mer programmering enn føleri som har styrt utviklingen, og det finnes garantert store fordeler med dette også. For som mange av leserne smertelig har fått erfare, er high-end høyttalere (og andre komponenter, for den del) mye mer kilne å få sving på, enn sine billige konkurrenter. Om du ikke tror meg på mitt ord, er det bare å ta en rask kikk på bruktsidene på Internett. Der tales det med klart språk! JPW Denne høyttalerfabrikken produserer vel strengt tatt for massene. Det benyttes ikke sofistikerte treverkstyper fra utrydningstruede jungler, kun MDF og vinyl (svart eller trefarget) med rimelig brukbart utseende. For å få lyd i stua behøver vi ikke mer, og vi betaler dessuten ikke for snobberiet, heller. Frontbaffel er i ekte plast med tidsriktig sølvfarve og form, noe som for øvrig benyttes for å få silkedomen inn i noe som minner om et lite horn. Dette øker sikkert virkningsgraden noe, samt endrer strålingskarakteristikken tilsvarende. De to testede høyttalerne finner vi altså i en serie kalt 200-serien, der vi finner alle avskygninger av høyttalere, inkludert senterkanaler og aktiv sub. De er priset fra 1800,- pr par, via den testede 202 for 2500,- pr par, opp til den største, 205, for 6200,- pr par. Moderat med andre ord. Spørsmålet er så om lyden bare er av moderat karakter også. Følg med, så skal vi nok finne ut av det... 202 Et kunststoffelement på 165 mm paret med 25mm tekstildome montert i en litt stor stativhøyttaler med muligheter for bi-wiring, samt med en bassport som nok er i minste laget selv for en blåmeis, montert høyt oppe på bakplata. Fullstendig konvensjonelt altså, og både kasse og terminaler indikerer at det ikke satses på dyre detaljer noe sted. Absolutt ikke noen sterk opplevelse å ta knoketesten på disse, nei. De skryter på seg litt ekstra virkningsgrad (91 dB) ved å ha en nokså lav impedans (nominelt 6 Ohm), men det opereres sikkert med enkle delefiltre, for disse boksene utsatte ikke selv de mest puslete forsterkere for svettedrivende opplevelser. Og det er bra, tatt i betraktning at de må forvente å treffe småeffektbokser i de tusen hjem. Og de spiller lett høyt, bare så det er sagt, så de kan absolutt ikle seg betegnelsen "lettdrevne" uten å vise ljugekors... 205; trykkammer, jo! JPW 205 er bestykket med tre enheter i et tre- veis system. Et papirelement på hele 10 tommer er sidemontert, oppe på fronten finner vi igjen det samme glassfiberelementet fra 202, som nå altså bare tar seg av mellomtonen, mens toppen bestyres av samme 1-toms tekstildommen vi fant hos lillebror. Det som gjør det hele rimelig spesielt er at det ikke finnes hull i denne kassa, og vi har altså å gjøre med en trykkammerkonstruksjon. Spennende. Det finnes faktisk en del innen denne hobbyen som forbanner alle høyttalere med hull i kassa, og sverger på at slike hull høre hjemme kun i fuglekasser, og at presisjon og fasekorrekthet er betydelig bedre på trykkammer enn refleksløsning. Akkurat det punktet kommer vi tilbake til. Sannsynligvis grunnet denne løsningen opplyser ikke fabrikken lavere frekvensgang enn 40 Hz på denne 10-tommeren. Og dette høres rimelig korrekt ut ved avspilling av dype toner; en del åpne løsninger oppleves kraftigere nedentil, for å si det sånn. Kassa er om lag som de andre i prisklassen, det blir relativt store flater, og derved noe platesang når det tar av litt, et fenomen som overhodet ikke var noen stor overraskelse, men som har en viss interesse, skal det vise seg. Men bakom synger kassa! Ingen av disse høyttalerne går som nevnt inn for å pretendere noe de ikke er. Altså vil den moderate prisen innebære noen kompromisser rent byggteknisk. Vi har nevnt kasseresonanser. Uten å fokusere for mye på dette emnet (tross alt gjelder det vel så å si alle høyttalere i prisklassen), fører dette til mindre presisjon enn dyrere og stivere konstruksjoner. Men jeg fant ut noe viktig på 205, der de store flatene gjør fenomenet absolutt tydeligst. Jeg pleier kun meget sjelden å droppe god kobling mot gulvet (og her er det mange delte meninger, men undertegnede liker nokså stiv kobling mot gulv, spikes eller lignende pleier å fungere for meg), men i dette tilfellet, fant jeg at bassen var såpass udefinert at det burde være på sin plass med en variant. Altså benyttet jeg Tema isolatorer under føttene, og voila! Det ble en helt nye høyttaler! Og det morsomste er jo at det viser seg at spesielt diskantelementet faktisk er meget elegant. Stram opp, rydd opp, og diskanten får plutselig et mye større og roligere rom å leke i. Her førte det til en oppløsing og en eleganse man rent unntaksvis kan bivåne i prisklassen. Rent ut sagt imponerende! Så selv om JPW 205 har pene 4/2005 73
messingspikes, glem dem, bruk noe mykt i stedet, og høyttalerne responderer så du knapt tror det! Med sangen i sentrum Jeg begynte med å hinte til noe som er gøy. Og endelig skal jeg fortelle hvordan disse høyttalerne spiller musikk. Merk deg ordet gøy, merk deg medrivende, merk deg levende. Her har jeg ramset opp noe av det viktigste et musikkanlegg er ment å skulle bedrive, ikke sant? Med JPW høyttalere i enden av kablene slår det bare ikke feil: Det blir moro, det swinger, det lukter party lang vei, og det som er så intenst deilig er at slike egenskaper setter fokus på det positive, og får deg til å glemme at du egentlig lytter på en møkkahøyttaler! For egentlig spiller JPW 202 og 205 nesten dønn likt, kun med den forskjellen 74 4/2005 at 205 er litt mer komplett, den har noe mer energi nedover, men faktisk mindre enn du skulle tro. Dog fører det sidemonterte basselementet med seg en klar frigjøring av de øvre oktaver, slik at jeg vel ikke nøler med å utrope dem til best av disse, mest åpenbart når du setter på noe mykt, så de blir stående å svaie litt. Musikk Både 202 og 205 er representanter for enkelhet og partyfaktor. Litt feite og unyanserte, men med fin dynamikk og brukbar hurtighet. De spiller fett nok med alt fra Huldra til Krell, men som alle andre elsker de å bli rævkjørt på det groveste av et par hundre seriøse Watt, dessverre. Men la ikke det ta motet fra deg, disse er betydelig mindre krevende enn de fleste småtasser jeg har hørt, og selv 10-tommeren er såpass moderat i kravsettingen at også Huldra klarte en hederlig forestilling. Telarc’s saftige og swingende "Bar room blues" er en orgie i deilige rocka bluesrytmer, og på sånn musikk synger JPW så det lukter øl og røyk i stua! Utvilsomt er dette livretten. Men noe av de vanskeligste de vet om er typisk high-end stoff, få instrumenter, nydelige opptak, der stemmer og klanger skal bære budskapet. Her blir enkelheten vel fremtredende, er jeg redd. Men bevares! Lill Lindfors’ "Ett liv" er så vakker at også den kan nytes med JPW enten på stativet eller gulvet. Det mangler åpenbart presisjon, men det er driv, det er dynamikk, og derved er det liv! Derfor liker jeg også dette, selv om jeg liker det enda bedre når klangstrukturer og orden er bedre ivaretatt. Klassiske verker presser også JPW nokså hardt, men de overlever igjen på sin livlige mellomtone, så slev om vi har hørt bedre klang, større lydbilder og strengere presisjon, så er dette alltid herlig å lytte til. Ingen masete eller pågående diskant, ingen grove frekvensfeil, nok luft, nok punch. Mer tenker jeg ikke å be om når jeg betaler litt over 6000 for et par høyttalere, og i hvert fall ikke om jeg bare har blåst 2500! Litt tilbake til denne trykkammerløsningen. Så langt jeg kan høre er fint lite på presisjonssiden som sier noe om denne. Derimot er det moderat trykk i de dypeste oktavene, så vi kan vel trygt fastslå at det krever mer enn kun å lukke kassa for å nå nirvana. Moro, altså! Nettopp! Hva mer skal vi si? Dette er faktisk nesten sjelden å oppleve, for når man betaler en moderat sum for et par høyttalere, så er det vel ikke brått sikkert at man kan forvente så mye gøy, vel? Det burde helst være savn av alt som ikke er der, når man har vært på besøk hos en ultra-high-ender oppe i gata. Men det er da JPW viser sin styrke, vet du. For når du kommer hjem til dine egne moderate greier, så oppdager du at det er lov å glise foran anlegget igjen! Og pokker heller, om ikke det er det viktigste, så veit ikke jeg. Flere JPW i de tusen hjem, takk, det er for få feite glis i verden! JPW høyttalere 202 stativhøyttalere, lys treverk eller svart finish, 2500,- pr par 205 gulvstående høyttalere, lys treverk eller svart finish, 6200,- pr par Import: Ljudtema Benyttet utstyr: CD-spiller: TEAC VRDS 10, mod med LC clock mm. Audio Note DAC 1.1x Platespiller: Pro-Ject RPM 9 Forsterkere: Tandberg Huldra 10, Audio Note M5 / P4, Krell KAV 400xi Kabler: Audio Note, DBL, Synergistic, Duelund
Page 2 and 3:
Duell i Fidelity Idette sommernumme
Page 4 and 5:
Livet er for kort: PSB Image T45 Ja
Page 6 and 7:
Anbefaling av kabler til Halo Hei K
Page 8 and 9:
Att läsa Norska Hej Knut och Fidel
Page 10 and 11:
Duell! På High-End messa i Horten,
Page 12 and 13:
den ekstremt tette koblingen mellom
Page 14 and 15:
Second Opinion: Først og fremst mu
Page 17 and 18:
Linn LP 12: Roser uten torner? Unde
Page 19:
len såpass at det var rimelig over
Page 22 and 23: og Ivor Tiefenbrun, er dømt til d
Page 24 and 25: Hjulet på nytt "Etter nærmest å
Page 26 and 27: www.norskhificenter.no Ring og avta
Page 28 and 29: Selv om Grande Utopia regnes som en
Page 30 and 31: forbausende rent. Dette er en "vers
Page 32 and 33: utikk for high-end paniet • Emm.l
Page 34 and 35: Det hele begynte med et rop om hjel
Page 36 and 37: NAD C-352: Myk klipping av spretten
Page 38 and 39: Thule Spirit IA60: Skikkelig hi-fi!
Page 40 and 41: Primare 21: Eksklusiv design Denne
Page 42 and 43: het. En smule fokus på mellomtonen
Page 44 and 45: Creek A50 i R, 2x50 W 7300,- (6300,
Page 46 and 47: Det er diamantdiskanten og de store
Page 49 and 50: Bransjeblikk: Bøker er oppskrytt!
Page 51 and 52: Musikkomtaler: Glimmer og gråstein
Page 53 and 54: Musikkomtaler: Blanda akustiske dro
Page 55 and 56: Plateanmeldelser: Blått & rått St
Page 57 and 58: Vossajazz 2005: Store stjerner? "He
Page 59 and 60: Livet er for kort for dårlig lyd -
Page 61: Cambridge klarer seg nok engang og
Page 64 and 65: 4/2005 65
Page 67 and 68: Jasmine EL34-PP integrert rørforst
Page 69: kende kabinett. På forsterkerens f
Page 75 and 76: Dynamic Precision C1b forforsterker
Page 77 and 78: kan vise til tilsvarende målinger
Page 79 and 80: Triangle Celius ES, enda en mening:
Page 81 and 82: Rapport fra renseriet: Rapport fra
Page 83 and 84: Tact/Lyngdorf digital romkorreksjon
Page 85 and 86: Å beherske romakustikken Først de
Page 87 and 88: I tillegg til at subkassa til Dali/
Page 89 and 90: Lyra Dorian: Do-re-mi Lyra Dorian e
Page 91 and 92: Test av Tannoy Fusion 1: Fusjonskra
Page 93 and 94: Portal DAB/FM radio: Klassisk somme
Page 95 and 96: Neste nummer! kommer Temanummer: DE
show all

Hele bladet - Fidelity

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?