norsk bokbransje ved tusenårs- skiftet - Telemarksforsking

De virkemidler en har til disposisjon for spesifikt litteraturpolitiske formål, er i
hovedsak:
Bransjeavtalen for bokomsetning
Fritak for moms
Drift av biblioteker
Innkjøpsordninger
Stipendier, garantiinntekter og biblioteksvederlag til forfattere, oversettere
m.v
Støtteordninger til spesielle kategorier bøker, spesielt til nynorsk litteratur
gjennom Det norske samlaget
I tillegg har vi ordninger som primært er av utdanningspolitisk karakter.
Ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering kan vi foreta følgende oppsummering
om de virkemidlene det her er snakk om (bortsett fra drift av biblioteker og
stipendier m.v., som vi ikke kan si noe særlig interessant om på vårt grunnlag):
På grunnlag av diskusjonen i kapittel 6 er det klart at bransjeavtalen alt i alt
neppe har positive litteraturpolitiske virkninger som ikke minst like bra kan
ivaretas på annen måte. Den kan dessuten stå i veien for inngrep og reguleringer
av positiv litteraturpolitisk betydning, jf. seinere.
Fritak for moms har positive samfunnsøkonomiske virkninger i tilfelle det
er konkurranse i bokmarkedet. Det kan imidlertid være kostbart, dvs. lite effektivt,
spesielt i markeder med store aktører med betydelig markedsmakt.
Det samme som for fritak for moms gjelder også direkte subsidier, bortsett
fra at effektiviteten av dette virkemidlet kan være enda dårligere på grunn
av asymmetrisk informasjon.
Produksjons/driftsstøtte kan være effektive virkemidler hvis en kan unngå
problemet med asymmetrisk informasjon, dvs. at støtten gis etter objektive,
ikke manipulerbare kriterier. Det fins eksempler på slike ordninger, jf. neste
kapittel.
Innkjøpsordninger kan også være effektive og målrettede virkemidler. Også
her kan imidlertid asymmetrisk informasjon gjøre seg gjeldende, men kan i
noen grad unngås, noe norske innkjøpsordninger synes å ha greidd.
Det er åpenbart at litteraturpolitikken må utformes på et bredere grunnlag enn
det som presenteres i denne utredningen. Men like åpenbart er det at de tema vi
har tatt opp, har litteraturpolitisk relevans, og må tillegges vekt og vurderes
nøye i forbindelse med utformingen av litteraturpolitikken i årene framover. Vi
31