Last ned - Røde Kors

gram fra Maksim Gorkij (1868–1936). Den russiske
forfatteren hadde fått lov av Lenins regime
til å be om hjelp utenfra: «Sørøst-Russlands
kornåkre på steppen rammet av avlingssvikt etter
tørke. Katastrofen truer millioner av russere
med sultedød. [...] Jeg ber alle ærlige europeere
og amerikanere om rask hjelp til det russiske
folk. Gi brød og medisiner.»
Nansen sendte appellen videre. Fordi sovjetregjeringen
fram til få uker før hadde holdt tragedien
skjult, slo nyheten ned som en bombe i
verdenspressen. Samtidig svarte Nansen Gorkij
at han skulle gjøre alt han kunne, men at bare
amerikanerne kunne gi bistand som monnet.
Med det tenkte Nansen på den senere presidenten
Herbert Hoover (1874–1964) og hans
regjeringsstøttede organisasjon American Relief
Administration, som sto bak omfattende bistand
til et nedkjørt Europa etter første verdenskrig.
Hoover ønsket å bekjempe nøden i Russland og
på den måten rive grunnen vekk under kommunistregimet.
Det er derfor ikke til å undres over
at Lenins kommunister i det lengste hadde villet
unngå å be omverdenen om hjelp.
Men etter hvert hadde de ikke lenger noe valg.
Våren 1921 var situasjonen kritisk. Hungersnøden
som bredte om seg vest og øst for Volga, i
store deler av Ukraina og i Kaukasus, truet regimets
diktatoriske makt. Selve revolusjonsverket
fra 1917, da tsarveldet ble avskaffet, sto i fare.
Bøndenes grusomme skjebne
I 1921 var 80 prosent av Russlands befolkning
fattige bønder. Siden skuddene i Sarajevo
28. juni 1914, hadde de gjennomlevd verdenskrig,
revolusjon og borgerkrig. 1917-revolusjonen
førte til kaotiske omveltninger på
landsbygda. Gods ble plyndret og brent, jord
beslaglagt fra fattige bønder, og mange døde i
voldelige sammenstøt. Under verdenskrigen
endte hundretusener av russiske bondegutter
i fangenskap i Tyskland og Østerrike-Ungarn,
noe som førte til mangel på arbeidskraft og
ytter ligere forverring av forholdene. Også den
brutale borgerkrigen mellom kommunistenes
røde armé og tsarvennlige styrker fra 1918 til
1920 rammet landsbygda spesielt hardt.
Under borgerkrigen beslagla røde styrker
korn for å sikre forsyninger til byene, der folk
sultet. Dette var en del av «krigskommunismen».
Lenin forsto til fulle hva som kunne være
konsekvensene: «Vi tok fra bøndene alt deres
overskudd, og noen ganger til og med det som
ikke var overskudd, men deler av det som var
nødvendig for å gi bøndene mat.» Denne praksisen
tok ikke slutt før godt etter innføringen av
en mer liberal økonomisk politikk i mars 1921.
anklager politikerne i sitt livs tale
Samtidig rammet tørken sentrale deler av Russland,
Ukraina og Nord-Kaukasus – først i 1920,
så i 1921. Kanskje var så mange som 30 mil-
lioner mennesker rammet av matmangel. Betydelig
hjelp kom raskt fra USA, men i Europa
hadde Røde Kors og Nansen problemer med å
få regjeringene til å bidra.
30. september 1921 holdt Nansen sitt livs
tale. Stedet var Folkeforbundets forsamling i
Genève, opprettet i 1919 og forløperen til De
forente nasjoner (FN). Fra podiet i Salle de la
Reformation slynget nordmannen sine anklager
mot politikerne: «Fra dette sted appellerer
jeg til regjeringene, til Europas folk, til hele verden
om hjelp. Skynd dere å handle, før det er
for sent å angre!»
Stormende bifall fra tilhørerne på tribunene
til tross: Regjeringslånene som skulle finansiere
nødhjelpen uteble. Etter nederlaget i Folkeforbundet
måtte Nansen og medarbeiderne velge
en ny strategi. Det var da det ble besluttet at
Nansen skulle reise til sultområdene.
I Russland ble han vitne til et samfunn i fullstendig
moralsk oppløsning. Foreldre etterlot
døende barn. Når husdyrene var fortært, spiste
folk gress og bark. Til og med kannibalisme
forekom. Tomme hus ble revet ned planke for
planke, fordi naboene trengte ved.
Tørken tidligere på året hadde forvandlet de
fruktbare jordbruksdistriktene til ødemark med
svidde avlinger og sprukken jord. I byene samlet
tusener av flyktninger seg på jernbanestasjoner
eller ved elvebreddene i håp om å komme
seg til et sted der det fantes mat. Sanitærforholdene
var elendige, sykdommene herjet.
Og så kom vinteren – den ubarmhjertige russiske
vinteren. Inn i dette hvite infernoet gikk
Fridtjof Nansens ekspedisjon. Han ville se nøden
og dokumentere lidelsen for å fortelle vesteuropeerne
hva han hadde sett.
Drar på nødhjelpturné i europa
5. januar 1922 er det premiere på Nansens
foredrag om sultkatastrofen. I Calmeyergatens
Missionshus, Kristianias største forsamlingslokale,
skildrer han for publikum de grusomme
forholdene i de russiske områdene. Millioner
av mennesker kan allerede være døde. Det er
en moralsk plikt å handle: Europas regjeringer
må tvinges til å bevilge penger. Og folk må gi så
det monner.
Det er ikke bare publikum som reagerer på
de sterke lysbildene og filmopptakene gjort under
reisen i Volga-området. Den norske regjering
bestemmer seg – som første og, skal det
vise seg, eneste europeiske land – for å hjelpe
de sultrammede gjennom store lån slik Nansen
ønsket. Andre regjeringer bidro gjennom private
organisasjoner.
Det hardtslående foredraget er starten på
Nansens Europa-turné. Hovedslaget skal stå i
Storbritannia, der Nansen allerede har heltestatus
for sine arktiske bragder. Kan den britiske
regjeringen overtales til å bidra, vil sann-
synligvis andre stater følge etter.
arven
etter
Fridtjof
nansen
nansens innsats og nansen-
passet la grunnlaget for dagens
internasjonale flyktninge-
lovgivning.
Parallelt med hjelpearbeidet med hungersnøden i
Russland og Ukraina, arbeidet Fridtjof Nansen i regi
av Folkeforbundet (FNs forløper) med hjemsendelsen
av krigsfanger etter første verdenskrig. 430 000 krigsfanger
kunne vende hjem under hans ledelse. Nansen
ble også Folke forbundets første høykommissær for
flyktninger i 1921.
I 1922 ble Nansen-passet til – et identitetsdokument
som ga statsløse flyktninger grunnleggende
juridiske rettigheter og mulighet til å reise. Etter hvert
anerkjente så godt som alle verdens regjeringer passet,
og det ligger til grunn for vår moderne internasjonale
flyktningelovgivning. Til å begynne med arbeidet
Nansen og hans høykommissariat utelukkende for
russiske flyktninger i Europa, men etter hvert ble mandatet
utvidet og nye flyktningegrupper inkludert.
Etter Nansens død i 1930 brøt Folkeforbundets
flyktningearbeid sakte sammen. Det ble for eksempel
gjort lite eller ingenting for jødiske flyktninger
fra Tyskland. Først med FNs flyktningekonvensjon
av 1951, ble det laget en allmenn definisjon av
flyktninge begrepet og slått fast hvilke rettigheter og
plikter en flyktning har i vertslandet. Både konvensjonen
og FNs Høykommissær for flyktninger – organet
som skal sikre at flyktninger behandles i tråd med
internasjonale regler – bygger på Fridtjof Nansens
innsats i mellomkrigstiden.
fortsatt hjelp til russland
Nesten 90 år etter Fridtjof Nansens innsats for
sultofre i Sovjet-Russland, er det fortsatt et stort
fattig domsproblem i landet. Sovjetunionens kollaps i
1991 førte til massearbeidsledighet og fattigdom, og
Norges Røde Kors bidro umiddelbart med engangsforsendelser
av nødhjelp til Nordvest-Russland.
Fra 1998 har Norges Røde Kors etablert et samarbeid
med Russisk Røde Kors med fokus på matvarehjelp
til vanskeligstilte barn. Nesten 200 kantiner fra
Murmansk i nord til Kaliningrad i sør har sørget for ett
daglig, varmt måltid til opptil 7000 russiske barn.
Arbeid mot rusmisbruk og forebygging av HIV/
AIDS er også en del av hjelpearbeidet.
Disse hjelpeprogrammene fortsetter i dag, mens
aktivitetstilbud og annen støtte til sårbare familier
trappes opp. n
RøDE KORS-MAGASINET 02.10 41