mange er kalt, men få er utvalgt - TEORA - Høgskolen i Telemark

kunstner. Man antar at han besitter spesielle – kanskje medfødte – ”gaver” eller
talenter for nettopp dette yrket. En særskilt guddommelig eller dypt personlig
inspirasjon aktiviserer talentet. Han bruker talentet og inspirasjonen til å skape
unike kunstverk. Autentisitet og originalitet er således grunnleggende verdier
innenfor hans kunstverden. Den karismatiske kunstneren framstår som et ”isolert
geni”, som søker den absolutte friheten og aldri går på akkord med sine
kunstneriske prinsipper (Rem 2002). Han er ”født til kunstner” – upåvirket av
sosial bakgrunn, sosiale nettverk og sosiologiske prosesser (Moulin 1992).
Sosiologer og andre kulturforskere prøver derimot gjerne å ”avsløre” slike karismatiske
fortellinger: Hvem som faktisk blir suksessrike kunstnere, avhenger i
praksis i høy grad av sosial bakgrunn, sosialiseringsprosesser, nettverk,
portvoktere og kunstnerens egen strategiske adferd på kunstfeltet. Kulturforskeren
Tore Rem (2002) har for eksempel – i en interessant litteratursosiologisk
analyse av forfatteren Alexander Kielland (1849-1906) – påpekt at det er et stort
gap mellom den karismatiske myten som Kielland selv og hans biografer prøvde
å skape omkring ham, og den faktiske strategiske adferden Kielland utfoldet
som forfatter. Slik har kunstverdenen og litteratur- og kunsthistorien hatt en
tilbøyelighet til å tilsløre hvilke sosiologiske mekanismer og prosesser som
virker på kunstfeltet, mens kultursosiologien søker å avdekke de samme mekanismene
og prosessene (jf. Bourdieu 1992a, forord).
1.3 Nye kunstnerroller?
Mange sentrale kultursosiologiske og kulturhistoriske studier tar det nærmest
for gitt at den karismatiske kunstnerrollen har dominert kunstfeltet lenge, iallfall
siden romantikken på 17-1800-tallet (Moulin 1992, Kris/Kurz 1934/79, Menger
1989, Bourdieu 1993a, Hauser 1962/77) (jf. nærmere i kapittel 3). 9 Nå er imidlertid
spørsmålet om den karismatiske kunstnerrollen fortsatt preger dagens
unge kunstnere og kunstrekrutter – eller om den snart hører fortida til. Er den
romantisk-karismatiske kunstnerrollen modernitetens kunstnerrolle, mens helt
nye og annerledes kunstnerroller vokser fram i den postmoderne epoken? Fortolker
de unge kunststudentene fortsatt sin rolle som kunstnere i lys av den tradisjonelle
karismatisk-romantiske kunstnermyten, eller er det slik at det har
utviklet seg helt nye kunstnerroller, befridd fra kallsfølelse og genidyrkelse?
Dagsaktuell kulturdebatt og kulturanalyse forteller om store forandringer på det
mannsdominerte kunstområder, på samme måte som innenfor andre tradisjonelt mannsdominerte yrker (for
eksempel landbruk).
9 Det betyr ikke at jeg i denne rapporten vil hevde at den karismatiske kunstnerrollen har vært helt enerådende
”før vår tid”. Hvor godt grunnlag studien gir for å si noe pålitelig om endring av kunstnerrollen fra ”før” til
”nå”, vil bli drøftet nærmere seinere, blant annet i kapittel 1.7 og 2.5.
10