mange er kalt, men få er utvalgt - TEORA - Høgskolen i Telemark

48
ligheten skal på et vis inn under tallenes kontrollerte målbarhet og fornuftens
regime, fra den minste amatør til den største proff,
skriver Bjørkvold (1992:140-141). Et slikt syn på barnets iboende og naturlige
kunstneriske potensial har sin forankring i romantikken, for eksempel slik den
kom til uttrykk hos Rousseau (jf. Danbolt/Enerstvedt 1995, Christensen 2000).
Hvis det kunstneriske talentet er medfødt og skjebnebestemt, er det altså rimelig
å vente at det manifesterer seg tidlig – allerede i den pure barndom 54 . I mange
av de tradisjonelle mytepregete kunstnerbiografiene viser da også talentet seg
svært tidlig i barndommen (Kris og Kurz 1934/79). Kunstnerens barndom rekonstrueres
ut ifra et skjema der barnet svært tidlig viser tegn på ekstraordinære
kunstneriske evner (samme sted:13). Vasari forteller den forannevnte arketypiske
historien om gjetergutten Giotto (det ekstraordinært talentfulle barnet) som
oppdages av Cimabu (Vasari 1550, etter Kris og Kurz 1934/79). Historien om
det tidlig modne og ekstraordinært talentfulle ”vidunderbarnet”, som trass i
enkle sosiale forutsetninger overvinner mange hindringer og gjør stor kunstnerisk
suksess, inngår i dag fortsatt i vår allmenne kunstnermytologi. Ifølge Kris
og Kurz (1934/79) fins det også historiske varianter av myten, der barnekunstneren
viser seg å være en ”bytting” – opprinnelig av kongelig opphav. Historien
er i slekt med eventyrene om kongebarna som blir forlatt i skogen i barndommen
– og seinere viser seg å bli grunnleggere av store kongeriker (samme sted).
Moulin (1992:300) gjenfinner temaet og skjemaet om ”det tidlig vakte talentet”
i de biografiske fortellingene til franske samtidskunstnere. Hos mange av dem
er det kunstneriske talentet kommet til syne alt i svært tidlig barndom: ”Jeg
kunne ikke skrive før jeg allerede tegnet og malte. Det er mine første minner”,
sier en informant. ”Jeg gjorde ikke noe annet enn å tegne allerede fra fireårsalderen.
Jeg har aldri gjort noe annet enn å tegne”, forteller en annen. ”Det var
inni meg; det spirte inni meg helt fra min aller spedeste barndom”, sier en tredje.
Alt i alt synes analysen å vise at den karismatiske kunstnerrollen ikke ene og
alene er knyttet til moderniteten. Selv om dette ”bildet av kunstneren” slo ut i
full blomst fra renessansen og fram mot vår tid, kan man – ved hjelp av Kris og
Kurz og andres undersøkelser – følge sporene mye lenger tilbake i tid.
54 I Bjørkvolds versjon til og med prenatalt.