mange er kalt, men få er utvalgt - TEORA - Høgskolen i Telemark

om Giottos kunstneriske utvikling går det for eksempel fram at hans kunstneriske
kreativitet ikke var betinget av læring eller praksis, men av hans spesielle
talent.
Raymonde Moulin gjenfinner temaet i litt annen form hos sine samtidskunstnere,
som ”rasjonalisering av manglende skolesuksess”. Hun hevder at
46
[k]unstnerne konstruerer historien om sitt liv i termer av nådegave [”don”]
og kall: Man fødes til kunstner, man blir det ikke. Innenfor denne logikken
betrakter de sin manglende skolesuksess som varsel om at de er bestemt til å
bli kunstnere (Moulin 1992:302).
Den manglende skolemessige kompetansen – og generelt den manglende kompetansen
på alle andre områder enn det kunstneriske – blir et slags bevis på at
de er utvalgt til å bli kunstnere. Slik uttrykte også den irsk-franske forfatteren
Samuel Beckett seg en gang i et svar på en avisenket om ”hvorfor han ble
kunstner”: ”Det eneste jeg er god til”, svarte han – kort og fyndig. 50 Å skrive var
det eneste han kunne. Men Becketts påstått manglende kompetanse i alle mulige
andre sysler framstår her – i tråd med den tradisjonelle kunstnermyten – som et
indirekte bevis eller tegn på at han iallfall var virkelig god til det han var god til:
Å skrive.
Kunstfeltets skepsis til skolemessig læring var også et sentralt tema i Pierre
Bourdieus tidlige kunstsosiologiske arbeider (Bourdieu/Darbel 1969). Ifølge
Bourdieu har kunstnere og kunstskjønnere – med basis i en karismatisk ideologi
– en tendens til å fornekte at kunstopplevelse i høy grad er betinget av læring.
Det medfører en skepsis i disse miljøene til å bruke pedagogiske virkemidler i
kunstformidling. 51 De ”miserkjenner” samtidig den ”kunstutdanningen” (den
uformelle tilegnelsen av kulturell kompetanse i kultiverte miljøer) som faktisk
foregår – og som er en forutsetning for all kunstopplevelse. 52
50 ”Bon qu’à ça”, het det på fransk – det vil si ”god – bare til dette”. Enketen sto i en fransk avis eller et ukeblad
en gang i perioden 1985-86 – og er sitert etter hukommelsen.
51 Skepsisen mot en aktiv ”kunstpedagogisk” formidlingsinnsats er ofte særlig sterk innenfor det avantgardistiske
delfeltet av kunstfeltet. I en evaluering av Kulturrådets støtteordning til fri scenekunst finner for eksempel
Røyseng og Bergsgard (2001:93) at ”scenekunstnere som arbeider overfor barn og unge, uttrykker at
nedprioriteringen av disse gruppene gjenspeiler den generelt lave statusen det gir å arbeide med formidling til
barn og unge”. En informant sier at ”barne- og ungdomsteater blir betraktet ikke betraktet som kunst, det blir
betraktet som annenrangs ..” (samme sted). Tilsvarende dilemmaer kommer til syne i en evaluering Jorunn
Spord Borgen (2001) har gjort av Black Box’ prosjekt ”LilleBox”.
52 Jeg har selv studert problemstillingen nærmere – med bakgrunn i Bourdieus teorier – i en undersøkelse av
publikum ved Høstutstillingen 1977 (Mangset 1984b).