mange er kalt, men få er utvalgt - TEORA - Høgskolen i Telemark

som for eksempel lege, snekker, agronom, lærer, jurist, sykepleier eller ingeniør.
Men det er også gode grunner til å anta at mange unge kunstamatører på et eller
annet tidspunkt sysler med planer om å ”gjøre mer ut av det” og søke mot en
profesjonell kunstnerkarriere. I mange tilfelle dreier det seg om ganske urealistiske
barne- og ungdomssvermerier, i andre tilfelle om mer seriøse og velfunderte
planer. Slike planer og drømmer kommer og går i løpet av barne- og ungdomstida:
Vesle Kristian vil kanskje først bli brannmann, seinere profesjonell
fotballspiller i Liverpool og deretter internasjonal stjernepianist. Men når det
kommer til stykket, begynner – og ender – han den profesjonelle yrkeskarrieren
som revisor på Dokka, med pianospill som hyggelig hobby.
De fleste som på et eller annet tidspunkt har planer eller drømmer om å bli
kunstnere, faller således trolig fra på veien før inngangsporten til de profesjonelle
kunstutdanningene. Noen faller også fra i løpet av utdanningen. Mange –
kanskje særlig blant dem med billedkunstutdanning – klarer dessuten ikke å
etablere seg permanent innenfor kunstneryrket etter avsluttet utdanning. Noen
innser alt når de går ut av porten fra Kunstakademiet, at de heller vil satse på en
annen yrkeskarriere. Andre strever optimistisk med å etablere seg fast i et
kunstneryrke i noen år, men må etter hvert innse at det ikke nytter. De finner
kanskje veien inn på et yrkesmessig sidespor, for eksempel som lærere på sine
kunstfelt. En del kommer også godt i gang – og er kunstnerisk yrkesaktive i
noen år. Det gjelder for eksempel flere skuespillere. Men etter hvert må de kanskje
innse at arbeidsmulighetene blir færre og karrieren tørker inn. 4 Også de
orienterer seg da ofte over i andre, tilgrensende yrker.
Dette er altså en type yrke (og en rollemodell) til hvilket mange er kalt, men få
er utvalgt. Det er ”uendelig mange flere som kjenner seg kalt, enn de som er
utvalgt” til det risikofylte kunstneriske arbeidsmarkedet, skriver for eksempel
den franske kultursosiologen Pierre-Michel Menger (1989:121). Stor søkning til
kunstneryrkene ser ut til å være et nokså allment fenomen, iallfall i vestlige
land. Arbeidsmarkedene på kunstfeltet er i det hele tatt preget av vedvarende
strukturell overrekruttering. Det er langt flere som tar kunstutdanning, enn de
kunstverdenen kan greie å absorbere – både økonomisk og strukturelt:
4 Kvinnelige skuespillere har ofte mer usikre sysselsettingsutsikter enn mannlige, fordi det fins færre dramatiske
roller for middelaldrende og eldre kvinnelige enn mannlige skuespillere. Og de fysiske kravene i ballettdanseryrket
er slike at danserne – særlig de klassiske – må slutte å danse profesjonelt i relativt ung alder (tidlig
i 40-åra).
8