mange er kalt, men få er utvalgt - TEORA - Høgskolen i Telemark

Det er altså disse tre typene kunstneryrker de fleste av mine informanter sikter
seg inn mot. Ved å fokusere på disse tre nokså forskjellige kunstnergruppene
kan jeg eventuelt også – for det tredje – fange opp noen felles grunnleggende
trekk ved kunstnerrollen (kunstnerroller), som kanskje fortsatt består på tvers av
slike forskjeller: Knytter det seg for eksempel noen felles karismatiske verdier,
konvensjoner, myter og/eller handlingsforskrifter til det å være kunstner, som
både skuespillere, musikere og billedkunstnere har fått overlevert gjennom den
historiske tradisjonen og videreført fram til i dag?
Jeg har valgt primært å intervjue studenter ved de tre sentrale norske kunstutdanningene
innenfor billedkunst, musikk og teater – altså Statens kunstakademi,
Norges Musikkhøgskole og Statens Teaterhøgskole, alle i Oslo. Det vil si at jeg
har tatt utgangspunkt i den antatte toppen av pyramiden i det profesjonelle
kunstutdanningssystemet i Norge – og unnlatt å intervjue studenter fra for eksempel
de andre kunstakademiene (Bergen, Trondheim). 20 Til grunn for dette
valget lå en antakelse om at de samtidskulturelle endringstendensene som jeg er
ute etter å avdekke, kommer tydelig – kanskje tydeligst – til syne i disse mest
sentrale og urbane norske kunstutdanningsmiljøene (jf. Mangset 1998a). For å
få et visst supplement og korrektiv til et slikt utvalg valgte jeg også å intervjue
noen få (tre) musikkstudenter fra en regional musikkutdanning og noen få (tre)
unge skuespillere med skuespillerutdanning fra utlandet. De tre sistnevnte var
på intervjutidspunktet knyttet til et regionalt norsk teater.
De kvalitative intervjuene er gjennomført i løpet av prosjektperioden på slutten
av 1990-tallet. Av hensyn til informantenes anonymitet gjør jeg ikke nærmere
rede for eksakt hvilke årskull som er blitt intervjuet og når. 21 Av samme grunn
er det i rapporten gitt relativt upresise informasjoner om hvilke instrumenter de
ulike musikkinformantene spiller/studerer. Det har òg vært aktuelt å foreta en
forsiktig maskering 22 av enkelte informanter for å unngå identifisering.
20
Jeg vil ikke med dette si noe substansielt om kvalitetsforskjeller mellom de norske kunstakademiene. Men
det er ikke urimelig å anta at det – fra en rent sosiologisk synsvinkel – fins tendenser til institusjonell hierarkisering
etter sentrum-periferiaksen – også mellom kunstutdanningsinstitusjoner, slik det åpenbart fins mellom
kunstinstitusjoner mer generelt (jf. Mangset 1998a). Hvilken kunstutdanning som høster høyest kvalitetsmessig
anerkjennelse innen kunstfeltet, varierer riktignok over tid. Flere informanter i den forannevnte undersøkelsen
mente at Kunstakademiet i Bergen hadde vært særlig faglig ”spennende” i en periode. Men det er
vanskeligere for en institusjon utenfor Osloregionen å opprettholde en slik institusjonell status over lengre tid.
For øvrig var det også pragmatiske grunner (reisekostnader) til utvalget av kunstutdanningsinstitusjoner for
denne studien.
21
Kullene – især blant skuespillerstudentene – er relativt små. Mer presis angivelse av intervjutidspunkt kunne
gjort det mulig for folk med god kjennskap til feltet å identifisere utsagn fra enkeltinformanter.
22
Det vil si at små enkeltinformasjoner som kunne bidratt til å identifisere informanten, kan være retusjert i
teksten.
22