Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

PROTOKOLL 

Annen avdeling 

Annen avd. sak nr. 7921 

Patent nr. 323244 

Patentsøknad nr. 20043470 

Patenthaver: Multi Phase Meters AS, Postboks 279, 4066 Stavanger 

Fullmektig: Oslo Patentkontor AS, Postboks 7007 Majorstua, 0306 Oslo 

Innsiger: Roxar AS, Postboks 112, 4065 Stavanger 

Fullmektig: Protector Intellectual Property Consultants AS, Oscarsgate 20, 0352 Oslo 

Annen avdelings avgjørelse av 23. mars 2012 

Foreliggende sak gjelder en klage over Patentstyrets Første avdelings avgjørelse av 

3. desember 2008, hvorved innkommet innsigelse mot meddelelse av patent samt krav om 

overføring av patentet til innsiger ble forkastet. Avgjørelsen ble sendt partenes respektive 

fullmektiger samme dag. 

Det meddelte patent omfatter følgende 13 krav, hvorav kravene 1 og 8 er selvstendige: 

"1. Metode for måling av komposisjon og vannsalinitet til et fluid omfattende i det minste en 

væske inneholdende vann i et rør, hvor 

a. elektriske fasemålinger utføres mellom to mottakende antenner lokalisert 

med ulik avstand fra en sendeantenne, 

b. den effektive dielektrisitetskonstanten beregnes basert på målingen ovenfor, 

c. fluidets tetthet måles, 

d. temperatur og trykk måles, 

karakterisert ved at metoden benyttes for et fluid som også inneholder gass, idet 

e. den komplekse dielektrisitetskonstanten til fluidet beregnes basert på målingene i trinn 

a, og 

f. basert på kjennskap til tetthet og den komplekse dielektrisitetskonstanten 

til fluidets bestanddeler og resultatene fra trinnene a‒e ovenfor, bestemmes 

volumfraksjonene av fluidets bestanddeler og vannsaliniteten. 

2. Metode i henhold til krav 1, hvor elektriske fasemålinger utføres i tverrsnittsretningen av røret. 

3. Metode i henhold til krav l eller 2, hvor elektriske fasemålinger utføres ved å foreta et 

frekvenssveip på en sendeantenne og måle frekvensen ved minst tre på forhånd definerte 

fasedifferanser mellom de to mottakerantennene.

Annen avd. sak nr. 7921 2 

4. Metode i henhold til krav 3, hvor den effektive dielektrisitetskonstant beregnes basert på et 

gjennomsnitt av nevnte minst tre målte verdier). 

5. Metode i henhold til krav 3 eller 4, hvor den imaginære delen av dielektrisitetskonstanten 

beregnes basert på frekvensdifferansen mellom den høyeste og laveste fasedifferansen dividert 

med frekvensen til en mellomliggende fasedifferanse. 

6. Metode i henhold til et av de foregående krav, hvor massefraksjonene av fluidets bestanddeler 

beregnes. 

7. Metode ifølge et av de foregående krav, hvor målingene utføres i et frekvensområde s mellom 

10 Mhz og 3.500 Mhz. 

8. Apparat for måling av komposisjon og vannsalinitet av et fluid omfattende i det minste én 

væske inneholdende vann i et rør, hvilket apparat omfatter 

a. midler for å utføre elektriske fasemålinger mellom to mottakende antenner lokalisert 

med ulik avstand fra en sendeantenne, 

b. midler for å utføre beregninger av den effektive dielektrisitetskonstanten 

basert på målingene ovenfor, 

c. midler for å måle fluidets tetthet, 

d. midler for å måle temperatur og trykk, 

karakterisert ved at apparatet videre omfatter 

e. midler for å beregne den komplekse dielektrisitetskonstanten til fluidet, 

som også inneholder gass, basert på målinger utført av midlene angitt i 

punkt a, og 

f. midler, som basert på kjennskap til tetthet og den komplekse dielektrisitetskonstanten 

til fluidets bestanddeler og resultatet fra trinnene a‒d ovenfor, bestemmer 


9. Apparat i henhold til krav 8, omfattende midler for utførelse av elektriske fasemålinger på 

tvers av røret. 

10. Apparat i henhold til krav 8 eller 9, omfattende midler som kan foreta elektriske fasemålinger i 

form av et frekvenssveip på en sendeantenne og måle frekvensen ved minst tre på forhånd 

definerte fasedifferanser mellom to mottakerantenner. 

11. Apparat i henhold til krav 10, omfattende midler som muliggjør at den effektiv dielektrisitetskonstant 

kan beregnes basert på et gjennomsnitt av nevnte tre måtte verdier. 

12. Apparat i henhold til krav 10 eller 11, omfattende midler som muliggjør at den imaginære 

delen av dielektrisitetskonstanten kan beregnes basert på frekvensdifferansen mellom den 

høyeste og laveste fasedifferansen dividert med frekvensen til den midterste fasedifferansen. 

13. Apparat i henhold til et av kravene 8‒12, omfattende midler for beregning av fluidets 

massefraksjoner basert på bestanddelenes densitet. 

Patentet angår en metode og utstyr for måling av sammensetning og salinitet i en 

multifasestrømning.


Patentets sammendrag lyder som følger: 

"Metode for måling av komposisjon og vannsalinitet til et fluid bestående av en blanding av 

for eksempel olje, vann og gass i et rør. Fremgangsmåten er basert på de følgende trekk: 

a. elektriske fasemålinger utføres mellom to mottakende antenner lokalisert med ulik avstand 

fra en sendeantenne, 

b. den komplekse dielektrisitetskonstanten beregnes basert på målingen ovenfor, 

c. blandingens tetthet måles, 


e. basert på kjennskap til tetthet og den komplekse dielektrisitetskonstanten til fluidene og 

resultatet fra stegene a‒d ovenfor, bestemmes olje (eller kondensat), vann- og gass- 

fraksjonen og vannsaliniteten som definert i det uavhengige kravet." 

Patentstyrets Første avdelings har ikke anført eller vist til noen publikasjoner under søknadens 

behandling før meddelelse. 

Første avdelings avgjørelse var begrunnet som følger: 

"Den dokumentasjon som innsiger legger til grunn for påstanden om at patent er meddelt en 

annen enn den som er berettiget til patent i henhold til patentloven § 1, innebærer en teknisk 

vurdering av om den metode og det utstyr som er omtalt i patentet er det samme som er omtalt 

i utdraget fra notatet som ovenfor er benevnt Nyfors-memoet. 

Vi finner at Nyfors-memoet ikke peker på løsningen med å beregne fluidets salinitet, men kun 

peker på at saltholdig (salint) vann sammen med olje skaper unøyaktige resultater for 

beregning av volumfraksjoner. Vi finner intet i notatet som antyder at saliniteten beregnes på 

bakgrunn av målingene, kun at saltholdig (salint) vann skaper et måleteknisk problem. Se 

særlig de 6 linjene rett over figurene på side 3. Notatet beskriver en mulig løsning som er av 

en helt annen karakter enn løsingen i patentet, for å forskyve grensen mellom lave og høye 

tap. Dette utvider måleområdet til et eksisterende målesystem, slik at det vil være mulig å 

foreta bedre målinger også når det er olje blandet med saltholdig vann. Se notatets side 3. 

Notatet beskriver også bruk av separate målinger for å fastslå salinitet til fluidet, se nest siste 

setning i pkt. 4.2. 

Foreliggende patent søker å eliminere måleunøyaktigheten ved at saliniteten beregnes, og 

således kan tas med i betraktning ved beregning av volumfraksjonene til bestanddelene i 

flerfasefluidet. Patentstyret finner at den patenterte løsningen løser et problem som Nyforsmemoet 

påpeker. Nyfors-memoet gir imidlertid en annen løsning, se pkt. 9 og avsnittet under 

fig.2, enn den som fremgår av patentet. Av denne grunn mener vi at Nyfors-memoet ikke 

beskriver den patenterte løsningen. På denne bakgrunn kan ikke Patentstyret se at det er 

frembrakt materiale som godtgjør at innsiger er berettiget til foreliggende patent i henhold til 

patentloven § 1, første ledd.


Konklusjon: I henhold til det ovenstående, og i medhold av patentloven § 25, har Patentstyret 

tatt følgende beslutning: Innsigelsen forkastes." 

Innsigers begrunnede klage over Patentstyrets Første avdelings avgjørelse ‒ i to deler ‒, 

innkom den 2. februar 2009. Den 10. februar 2009 ble faktura pålydende gjeldende avgift for 

klage til Patentstyrets annen avdeling utstedt og umiddelbart sendt til innsigers fullmektig. 

Betalingsfristen i fakturaen var satt til 11. mars 2009. Klageavgiften er registrert innbetalt på 

Patentstyrets konto den 6. mars 2009, innen den meddelte betalingsfristens utløp. Både klagen 

og klageavgiften er innkommet rettidig. 

I klagens del 1 uttaler innsigers fullmektig: 

"Vi viser til første avdelings avgjørelser datert 03.12.2008 i denne saken, og vil herved 

påklage avgjørelsene i henhold til Patentlovens § 27 første og annet ledd. 

Avgjørelsene er fordelt på to brev, der den ene angår anledningen til å innlevere ytterligere 

dokumentasjon i saken, og den andre angår retten til oppfinnelsen. 

Etterinnlevering av dokumentasjon 

Når det gjelder dette avslås forespørselen om å innlevere ytterligere dokumentasjon med 

henvisning til Patentlovens § 24 første ledd, der det heter at 

”Enhver kan fremsette innsigelse mot et meddelt patent. En innsigelse skal fremsettes 

skriftlig, være begrunnet og kommet inn til Patentstyret innen ni måneder fra den dag 

patentet ble meddelt. I særlige tilfeller kan Patentstyret etter begjæring innrømme 

innsigeren en kort tilleggsfrist for å fremskaffe ytterligere dokumentasjon til støtte for 

innsigelsen.” 

Med andre ord kan Patentstyret etter begjæring innrømme en kort tilleggsfrist for å fremskaffe 

ytterligere dokumentasjon. Vi mener at det foreligger et særlig tilfelle i denne saken og vil 

begrunne det som følger: 

I en vanlig innsigelse foretas det en avveining av nyhet og oppfinnelseshøyde i forhold til 

informasjon som var allment tilgjengelig ved søknadens innleveringsdato. Siden 

informasjonen da i prinsippet er tilgjengelig for enhver bør en innsiger ha hatt anledning 

under innsigelsesperioden til å fremskaffe materialet. 

Dette er imidlertid ikke en vanlig innsigelse da den angår retten til oppfinnelsen og dette er 

ikke begrunnet i allment tilgjengelig materiale. Tvert imot er argumentasjonen basert på 

interne dokumenter som har vært unndratt offentligheten fordi de inneholder beskrivelse av 

teknologi som har vært ansett som bedriftshemmeligheter. Roxar har derfor i sin innsigelse


kun framlagt ett dokument, det såkalte ”Nyfors-memoet”, og det er kun 4 av totalt 20 sider i 

dette dokumentet som er fremlagt. 

Som kjent er en innsigelse en prosess som innebærer at det fremlagte materialet blir 

offentliggjort. I dette tilfellet dreier dokumentasjonen seg om bedriftshemmeligheter og 

innsigeren er derfor i den situasjonen at de må velge mellom to onder. Enten at motparten får 

patentrettigheter som skulle vært hos innsigeren, eller så må innsigeren avsløre tilstrekkelig 

bedriftshemmeligheter til at det blir klart hvem som er rettmessig oppfinner. 

I en slik situasjon er det naturlig at innsigeren forsøker å begrense det fremlagte materialet, og 

altså at det foreligger særlige hensyn som gjør at Patentstyrets førsteavdeling burde gitt en 

mulighet for å legge frem ytterligere materiale når det som allerede var lagt frem ikke ble 

vurdert til å være tilstrekkelig. 

Vi vil også bemerke at annen avdeling tidligere har hatt den praksis at de har godtatt 

tilleggsinformasjon og antar i det følgende at den vedlagte informasjonen tas hensyn til. 

I det følgende vil vi likevel begrunne vår innsigelse vedr. retten til oppfinnelsen basert kun på 

den allerede fremlagte del av Nyfors-memoet, men støttet av kommentarer fra Nyfors til 

patentet og MPM sin argumentasjon fra Nyfors, slik at 

D1 er det tidligere fremlagte Nyfors-memoet. 

D2 er Nyfors sine kommentarer til MPM-patentet og MPM sitt tilsvar til innsigelsen. 

D3 er Nyfors sine kommentarer til innsigelsen og bakgrunnen for denne. 

Alle disse inneholder overstrykninger for å unngå offentliggjøring av bedriftshemmeligheter, 

se del to av klagen. Siden D2 og D3 bare inneholder argumentasjon mot gjeldende sak regner 

vi ikke det som nye dokumenter men tilbakevisning av motpartens argumentasjon. 

Retten til oppfinnelsen 

Det meddelte krav 1 er formulert som følger: 

Metode for måling av komposisjon og vannsalinitet til et fluid omfattende i det 

minste en væske inneholdende vann i et rør, hvor 

a. elektriske fasemålinger utføres mellom to mottakende antenner 

lokalisert med ulik avstand fra en sendeantenne, 

b. den effektive dielektrisitetskonstanten beregnes basert på målingen 

ovenfor, 



karakterisert ved at metoden benyttes for et fluid som også inneholder gass, 

idet 

e. den komplekse dielektrisitetskonstanten til fluidet beregnes basert på 

målingene i trinn a, og 


til fluidets bestanddeler og resultatene fra trinnene a–e 

ovenfor, bestemmes volumfraksjonene av fluidets bestanddeler og 

vannsaliniteten,


og det finnes et tilsvarende apparatkrav med tilsvarende formulering. 

I sin begrunnelse for å forkaste innsigelsen legger første avdeling vekt på måling av 

saliniteten og hevder at Nyfors-memoet ikke peker på løsningen med å beregne fluidets 

salinitet. Vi er uenige med saksbehandleren og vil komme tilbake til dette nedenfor, men vil 

først påpeke en mangel ved første avdelings argumentasjon. 

Som kjent skal et patentkrav leses i sin helhet, og de foreliggende selvstendige kravene består 

av en rekke elementer eller trinn i en metode som til sammen danner oppfinnelsen. Av disse 

elementene er punktene a‒d i ingressen kjent og tilhører den kjente teknikk, mens 

karakteristikken med punktene e og f inneholder de trekkene som gir oppfinnelseshøyde i 

forhold til den kjente teknikk. I saksbehandlingen tidligere er ikke trekkene i karakteristikken 

tillagt noen spesiell rangfordeling og det er grunn til å hevde at oppfinnelsen ligger i alle de 

elementene som utgjør karakteristikken, ikke bare at vannsaliniteten bestemmes slik første 

avdeling gir uttrykk for. 

I Nyfors-memoet vises det i tittelen at dette dokumenter omhandler modeller knyttet til ”MFI 

MultiPhase Meter” (MFI-måleren), som er en flerfase olje/vann/gass måler som ble 

markedsført av MultiFluid/Roxar. MFI måleren var godt kjent for oppfinneren i den 

foreliggende saken. Den stemmer overens med kravets inngress, og vil også operere i tilfeller 

der fluidstrømmen inneholder gass. 

Dermed inngår også første del av kravets karakteristikk i den del av memoet som allerede er 

fremlagt. 

Nyfors-memoet omhandler også at det eksisterer en fysisk sammenheng mellom den 

komplekse dielelektrisitetskonstanten, eller permittiviteten, til saltvann, og målerens 

frekvensrespons, og angir en modell for denne sammenhengen. Dette framgår av Abstract, 

linje 7–8: 

”The third model describes the relation between the permittivity (r’ and ) of the water and 

the measured response frequency.” 

Her står r’ for den reelle delen av permittiviteten og for konduktiviteten. At det faktisk er 

den komplekse permittiviteten det her refereres til kan ikke være tvilsomt, ettersom det for en 

fagmann vil være kjent at permittiviteten nettopp er en kompleks størrelse, og videre at den 

komplekse permittiviteten kan deles opp i en reell (r’) og en imaginær (r”) del, For saltvann 

vil den imaginære delen av permittiviteten, som kjent, i stor grad være styrt av vannets 

konduktivitet. Derfor, og fordi nettopp forbedring av modellene for konduktiviteten var et av 

formålene med studien bak notatet, har Nyfors her skrevet istedenfor det mer presise r” i 

den refererte setningen. Det skal bemerkes at den reelle delen av vannets permittivitet er 

upåvirket av konduktiviteten, og at derfor helt entydig relaterer til den imaginære delen. Det 

skal også bemerkes at man utøver en modell for konduktiviteten ikke trenger noen egen 

modell for å regne ut den imaginære delen, da den kun avhenger av konduktiviteten, 

frekvensen, og noen konstanter, se nedenfor. 

At Nyfors-memoet i den refererte setningen angående ”third modell” sikter til den komplekse 

permittivitet understrekes ytterligere ved at det uttrykkelig presiseres at de andre to omtalte 

modellene gjelder hhv., og separat, den reelle delen eller imaginære delen av permittiviteten, 

ref. setningen umiddelbart før den nettopp refererte.


Dermed inngår også punkt e i den del av Nyfors-memoet som allerede er framlagt. 

Ut fra dette er det klart at Nyfors bidro med betydelige deler av den løsningen som gjør at 

MPM-patentet skiller seg vesentlig fra teknikk kjent utenfor MultiFluid / Roxar. 

For ordens skyld vil vi presisere at når Nyfors-memoet omtaler størrelser som permittivitet , 

den reelle delen av vannets permittivitet r’, vannets konduktivitet , og den effektive 

permittiviteten eff, uten at størrelsene eller sammenhengene spesifikt defineres i samme 

memo, er det fordi disse parametrene, og sammenhengene mellom disse anses kjent for 

leseren. 

Patentstyret må her ta i betraktning at Ebbe Nyfors var ansatt i teknisk avdeling i MultiFluid, 

og at memoet ikke var ment for ekstern distribusjon, men kun for intern dokumentasjon av 

utvikling knyttet til MFI-måleren. Således var dokumentet også adressert til ”Tech.Dept.”, 

hvor Arnstein Wee var sjef, og hvor de som skulle lese dokumentet hadde relevant faglig 

bakgrunn og kunnskap om virkemåten i MFI-måleren. 

For Patentstyrets videre vurdering må det gjøres klart at den imaginære delen av vannets 

permittivitet r” direkte avhenger av forholdet mellom vannets konduktivitet og frekvensen. 

Det er allment kjent at vannets komplekse permittivitet kan skrives på formen: 

 

r 

r 

 

 

r j 

2f j r 

0 

hvor f er frekvensen og 0 er permittiviteten for vakuum (0 = 8.854*10 -12 As/Vm). (Her har 

det dielektriske tapet i vannet blitt utelatt som betydningsløst i sammenhengen). Den effektive 

permittiviteten og sammenhengen med den komplekse permittiviteten er kjent fra litteraturen, 

og fremfor alt godt kjent i MultiFluid Tech. Dept og for forfatteren av Nyfors-memoet. 

Nyforsmemoet presenterer altså forbedrede modeller for både den reelle delen og den 

imaginære delen, og dermed altså den komplekse permittiviteten, av vannets permittivitet. Det 

skulle altså ikke være noe tvil om at Nyfors-memoet handler om vannets komplekse 

permittivitet, og hvordan denne påvirker måleren. 

Nyfors-memoet gir også en helt klar rettledning om hvordan vannets komplekse permittivitet 

kan måles. På side 3 forklares karakteristikken på frekvensresponsen og særlig 

helningsvinkelen, som er kjernen i oppfinnelsen, med at måleren er en mikrobølgeresonator. 

Det er da umiddelbart klart fra hva Nyfors ellers har skrevet om mikrobølgeresonatorer, for 

eksempel referanse [1] i memoet, hvordan den komplekse permittiviteten kan måles. Særlig 

skulle det ikke være tvil om at dette har vært helt klart for Nyfors. 

Nyfors-memoet sier ikke spesifikt at disse målingene kan brukes til å finne saliniteten, men 

figur 2 viser helt klart at det er en sammenheng mellom salinitet, frekvens og faseforskjell 

mellom signalene fra de to mottakerne, og Nyfors påviser dernest, i avsnittet under figur 2, et 

måleoppsett som gjør at måleren blir minst mulig påvirket av endringer i salinitet. 

Måleren som ifølge memoet skal bli minst mulig påvirket av endringer i saliniteten, er den 

nevnte MFI-måleren, som altså bl.a. beregner volumfraksjonene av fluidets bestanddeler 

basert på kjennskap til tetthet og dielektrisitetskonstant for fluidets bestanddeler.


Derved inngår også den vesentlige del av punkt f i den allerede fremlagte del av Nyforsmemoet. 

Det som skiller er altså at Nyfors-memoet angir et måleoppsett for at MFI-måleren skal bli 

minst mulig påvirket av endringer i salinitet, mens patentet angir en metode for at en helt 

tilsvarende måler skal beregne salinitet, i tillegg til volumfraksjonene. 

Men når Nyfors-memoet har påvist at sammenhengen mellom salinitet, frekvens og fase 

finnes i helningsvinkelen i målerens frekvensrespons, slik som vist i figur 2, kan det neppe 

sies å være noen signifikant oppfinnelseshøyde i at saliniteten kan beregnes ved å måle 

helningsvinkelen. 

Når det gjelder MPMs argumenter mot relevansen av figur 2 kan det påpekes at den viser 

samme situasjon som patentets figur 4, og at sammenhengen mellom figurene 4–6 illustrerer 

relevansen av memoets figur 2. For øvrig er det ingenting i MPM sine krav som sier at de 

ikke kan måle fluidstrømmer der væsken er 100 % vann, og ingenting i beskrivelsen som sier 

at det ikke er en aktuell problemstilling. Det skal også sies at Nyfors i målingene for figur 2 

har brukt vann med svært lavt saltinnhold for å simulere en flerfaseblanding med svært lavt 

tap, for eksempel en flerfaseblanding med høy gassfraksjon. At responsens helningsvinkel vil 

påvirkes av vannets konduktivitet og saltinnhold også i en oljekontinuerlig flerfaseblanding 

(for eksempel våtgass) fremgår tydelig fra teksten på side 3 i notatet, rad 12‒14. 

Nyfors sitt bidrag til oppfinnelsen ifølge utdraget av memoet var altså at man i 

flerfasemåleren, som kunne måle fluider inneholdende gass, kunne finne den komplekse 

permittiviteten, og at det var en sammenheng mellom de målbare størrelsene og saliniteten. 

Nyfors har altså både definert problemet og skissert deler av løsningen som ikke var kjent fra 

før og som bidro til at problemet ble løst. Nyfors har oppsummert sine kommentarer til MPMs 

patent i vedlagt notat. 

Vår påstand basert på de allerede innleverte dokumentene er derfor at Nyfors har bidratt med 

alle trekkene i kravet, subsidiært at hans bidrag i det minste utgjør deler av karakteristikken 

slik at hans bidrag er med på å gi oppfinnelsen tilstrekkelig oppfinnelseshøyde. Ebbe Nyfors 

skal derfor nevnes som oppfinner alene eller sammen med Arnstein Wee i det foreliggende 

patentet. 

Vedlegg: 

D1 Kopi av Nyfors-memoet (utdrag). 

D2 Redegjørlse fra oppfinneren om patentet og innehaverens argumentasjon (utdrag). 

D3 Redegjørelse fra Ebbe Nyfors om innsigelsen og bakgrunnen for denne (utdrag)." 

I klagens del 2 uttaler innsigers fullmektig: 

"Denne del av innsigelsen må ses på bakgrunn av ”Del 1”, der vi begrunner hvorfor vi mener 

Patentstyrets første avdeling skulle gitt Roxar anledning til å innlevere tilleggsdokumentasjon 

for sin innsigelse. Vedleggene til denne del av innsigelsen forutsetter at Patentstyrets annen 

avdeling aksepterer at Roxar kan legge fram tilleggsdokumentasjon til støtte for sin anke.


Ny dokumentasjon 

Roxars argumentasjon fra Del 1 begrunnes ytterligere med henvisning til de vedlagte 

dokumentene, deriblant en fullstendig utgave av Nyfors-memoet og et notat fra Ebbe Nyfors 

med en beskrivelse av MFI-måleren. D1*, D2* og D3* nedenfor inneholder beskrivelse av 

løsninger som har blitt betraktet som bedriftshemmeligheter og er vedlagt i en lukket 

konvolutt. Vi ber annen avdeling avvente og gi beskjed dersom en åpning av konvolutten 

innebærer at innholdet blir gjort allment tilgjengelig. MPM er kjent med disse og kan få 

innsyn i dokumentene. 

D1* er det tidligere fremlagte Nyfors-memoet, uten overstrykninger. 

D2* er Nyfors sine kommentarer til MPM-patentet og MPM sitt tilsvar til innsigelsen, uten 

overstrykninger. 

D3* er Nyfors sine kommentarer til innsigelsen og bakgrunnen for denne, uten 

overstrykninger. 

D4 Utdrag fra Ebbe Nyfors avhendling Nyfors E., Cylindrical Microwave Resonator 

Sensors for Measuring Materials Under Flow, Helsinki University of Tech. Radio 

Radio Laboratory Publications, S 243, Thesis, 2000. 

D5 Alment tilgjengelig salgsbrosjyre for MFI-måleren. 

Nyfors-memoet tar utgangspunkt i en flerfasemåler omtalt som MFI-måleren og som var 

utviklet den gangen memoet ble skrevet, noe som bekreftes av salgsbrosjyren D5. Ebbe 

Nyfors var sentral i utviklingen av denne og ville blitt nevnt som oppfinner dersom det hadde 

blitt søkt patent den gangen. Dette er en løsning som beskrevet i D2* og D3* og som 

fremdeles er i bruk og som kan inspiseres når et eksemplar er tilgjengelig hos Roxar. 

I likhet med MPM-måleren omfatter MFI-måleren en sender og to mottakerantenner som er 

plasser med forskjellig avstand fra hverandre og som beregner den effektive dielektrisitetskonstanten. 

I tillegg måles trykk, temperatur og tetthet. MFI-måleren er en flerfasemåler som 

altså også utfører målinger når fluidet inneholder gass, og som basert på beregnet effektiv 

permittivitet og øvrige målinger beregner volumfraksjonene til fluidets bestanddeler. Nyfors 

hadde bidratt til utviklingen av denne og den var det tekniske bakteppet for D1*. Arnstein 

Wee var selvsagt også godt kjent med MFI-målerens virkemåte. 

For å oppsummere MFI-målerens virkemåte kan man basert på D3* omformulere MPM sitt 

krav 1 som følger, der forskjeller er understreket og tillegg i MPM-patentet er overstreket: 






ovenfor, 



Metoden benyttes for et fluid som også inneholder gass, idet 

e. den effektive dielektrisitetskonstanten til fluidet beregnes basert på 

målingene i trinn a, og


f. basert på kjennskap til tetthet og den effektive dielektrisitetskonstanten 

til fluidets bestanddeler og resultatene fra trinnene a–e ovenfor, 

bestemmes volumfraksjonene av fluidets bestanddeler og 

vannsaliniteten. 

D3*, og altså MFI-måleren, angår en løsning der målingene kan foretas på et flerfasefluid, og 

det er allment kjent at flerfasefluider kan inneholder gass. Allerede her angis altså et punkt 

hvor patentet og MFI-måleren er like, men hvor de skiller seg fra den allment kjente teknikk 

og derfor inngår i kravets karakteristikk. 

Den eneste forskjellen mellom patentet og MFI måleren er mao. at patentet forutsetter måling 

av den komplekse permittivitet, mens MFI måleren måler den effektive permittivitet. Ihht. 

patentkravets punkt f, skal dette muliggjøre beregning av vannkomponentens salinitet, i 

tillegg til volumfraksjonene av fluidets bestanddeler, mens MFI måleren ikke beregner 

salinitet, men kun volumfraksjonene av fluidets bestanddeler. 

Som nevnt i Del 1 av innsigelsen er det ikke noen nyhet at den komplekse permittiviteten 

inneholder informasjon om vannets salinitet, og at vannets salinitet derfor kan beregnes basert 

på måling av den komplekse permittivitet. Nyfors-memoet har klart påvist at sammenhengen 

mellom salinitet, frekvens og fase finnes i helningsvinkelen i målerens frekvensrespons, slik 

som vist i figur 2 i D1*. 

På side 19 i Nyfors-memoet beskrives sammenhengen mellom effektiv permittivitet, og reell 

og imaginær permittivitet, som til sammen utgjør den komplekse permittivitet. Beskrivelsen 

på dette punkt i notatet er naturlig nok ikke av generell karakter, men spesifikk for den 

prosedyren som beskrives i punkt 8.1. De generelle og allmenngyldige sammenhenger 

mellom disse størrelser er vel kjent fra litteraturen, eksempelvis også fra Ebbe Nyfors sin 

avhandling fra 2000, se særlig kapittel 3.6 i vedlagte utdrag av D4, og dessuten i referanse [1] 

i memoet som er en lærebok i emnet med Nyfors som medforfatter. 

I diskusjonen av MFI-måleren bringer altså Nyfors inn begge de to detaljene som skiller MFImåleren 

fra MPM-måleren, nemlig beregning av den komplekse permittiviteten og at 

saliniteten kan komme inn i målingene på den måten. Det bør dermed være opplagt Ebbe 

Nyfors i sitt memo har bidratt med det vesentligste av det som gir oppfinnelsen 

oppfinnelseshøyde i forhold til den kjente teknikk. Ebbe Nyfors må derfor settes som 

oppfinner i dette patentet. Subsidiært må han føres som medoppfinner. 

Igjen er det altså dokumentert at Ebbe Nyfors er rettmessig oppfinner i dette patentet og skal 

føres opp som sådan. Subsidiært skal han føres opp som medoppfinner sammen med Arnstein 

Wee. 

Vedlegg: 

Lukket konvolutt med dokumenter D1*, D2* og D3* 

Utdrag fra Ebbe Nyfors sin avhandling. 

Salgsbrosjyre for MFI-måleren." 

Den 10. mars 2009 besluttet Patentstyrets Annen avdeling at dokumentene D1*, D2* og D3* 

ikke skal være allment tilgjengelige. I avgjørelsesprotokollen uttaler Annen avdeling:


"Innsigeren har i klagen 2. februar 2009 begjært at dokumentene D1*, D2* og D3* ikke skal 

være allment tilgjengelige, jf. patentlovens § 27 fjerde ledd og § 22 femte ledd. Idet 

opplysningene ikke gjelder tekniske forhold vedrørende selve oppfinnelsen eller teknikkens 

stand, men innsigerens anførte rett til oppfinnelsen, anses de å kunne unntas fra allmenn 

tilgjengelighet. Det anses også å foreligge særlige grunner for å unnta dokumentene, idet 

informasjonen i henhold til innsigerens opplysninger har vesentlig konkurransemessig 

betydning for denne. 

Etter forvaltningslovens § 19 første ledd bokstav b har en part i utgangspunktet ikke krav på å 

gjøre seg kjent med dokumenter som inneholder forretningshemmeligheter. I det foreliggende 

tilfelle har imidlertid innsigeren gitt samtykke til at dokumentene kan gjøres kjent for 

patenthaveren. Den part som mottar taushetsbelagt informasjon, kan bare bruke opplysningene 

for å vareta sine interesser i saken, jf. forvaltningslovens § 13b annet ledd. 

Det avsies slik beslutning: Dokumentene D1*, D2* og D3* skal ikke være allment 

tilgjengelige." 

Patenthavers imøtegåelse av klagen, i form av to separate memoranda, forfattet henholdsvis 

av Arnstein Wee, ansatt i Multi Phase Meters AS, og Hans Olav Hide, ansatt og adm. dir. i 

Multi Phase Meters AS, innkom til Patentstyret den 1. september 2009. 

I det første memoet fra patenthaver uttaler Arnstein Wee følgende: 

"MEMO 

Til : Patentstyret, andre avdeling – sak nr. 7921 

Skrevet av: MPM v/Arnstein Wee 

Dato : 24. august 2009 

Sak : Innsigelse mot patent nr. 323244 fra Roxar AS v/Protector IP Consultants AS 

DEL 1: Kommentar til Innsigelse 

1 Sammendrag og konklusjon 

Det vises til brev fra Patentstyret datert 11. mars 2009 vedrørende Roxars klage over 

Patentstyrets 1. avdelings avgjørelse av 3. desember 2008. 

Patentstyrets 1. avdeling avgjorde den 3. desember 2008 at Roxars innsigelse mot patent nr. 

323244 skulle forkastes.


Patentstyret konkluderte bl.a. med at det memoet som Roxar har anført at ”beviser” at Roxar 

v/Ebbe Nyfors er den rettmessige innehaver av MPMs patent: ”beskriver en mulig løsning 

som er av en helt annen karakter enn løsningen i patentet”. Patentstyrets første avdeling 

uttalte videre at: ”den patenterte løsningen løser et problem som Nyfors-memoet påpeker. 

Nyfors-memoet gir imidlertid en annen løsning […] enn den som fremgår av patentet”. 

MPM tiltrer Patentstyrets vurderinger og vil overfor Patentstyrets 2. avdeling fastholde de 

anførsler som ble påberopt overfor Patentstyrets 1. avdeling. 

Ettersom Roxar fremlegger ytterligere dokumenter og fremsetter nye anførsler for 

Patentstyrets 2. avdeling er det likevel nødvendig for MPM å knytte enkelte nærmere 

kommentarer til disse. 

Bakgrunnen for Roxars klage er en påstand om at MPMs oppfinnelse de facto ble oppfunnet 

av Ebbe Nyfors i 1997. Følgelig anfører Roxar at Ebbe Nyfors skal oppføres som oppfinner 

på patent 323244, subsidiært at han skal føres opp som medoppfinner. 

Roxar søker ved sin klage å foregi at Ebbe Nyfors’ memo datert den 28.4.1997 

(”Nyforsmemoet”) inneholder MPMs patenterte oppfinnelse/det vesentlige av denne. Mens 

memoet kun delvis ble fremlagt ved Patentstyrets 1. avdelings behandling av Roxars 

innsigelse, er nå dette fremlagt i sin helhet. 

Etter det MPM kan se tilfører de deler av Nyforsmemoet som nå fremlegges ingen 

informasjon som er egnet til å rokke ved Patentstyrets 1. avdelings konklusjon. MPM deler 

Patentstyrets 1. avdelings oppfatning av at Nyforsmemoet gjelder en mulig løsning av en helt 

annen karakter enn løsningen i MPMs patent. 

MPMs merknader til Nyforsmemoet kan i hovedtrekk oppsummeres i de følgende 5 

underpunkter, som også er å gjennfinne i MPMs memo til Patentsyret av 12.10. 2007: 

1. Nyforsmemoet omhandler en modell som beskriver permittivitetsegenskaper for 

enfase vann (dvs. uten olje eller gass), og omhandler ikke noen modell for 

sammenhengen mellom målt frekvens og en flerfaseblandings konduktivitet, slik 

innsigelsen søker å foregi. Dette er for øvrig heller ikke relevant for MPMs patent 

som omhandler måling av konduktiviteten til vannfraksjonen i en våtgass. 

2. Vannmodellen beskrevet i Nyforsmemoet forutsetter at saltinnholdet til vannet er 

kjent. Dette til forskjell fra MPMs patent hvor saliniteten måles (beregnes). 

3. Nyforsmemoet inneholder, til forskjell fra MPMs patent, ingen beskrivelse av 

hvordan man kan måle saltinnholdet eller konduktiviteten til vannfraksjonen av en 

flerfase- eller våtgassblanding bestående av gass, olje og vann. 

4. Det er ingen beskrivelse i Nyforsmemoet av hvordan den komplekse 

permittiviteten til en flerfaseblanding eventuelt kan måles. Dette beskriver derimot 

MPMs patenterte oppfinnelse. 

5. I motsetning til MPMs patenterte oppfinnelse er det ingen informasjon i 

Nyforsmemoet om hvordan den målte komplekse permittiviteten til en 

flerfaseblanding, som f.eks. en våtgass, kan brukes til å beregne saltinnholdet eller 

konduktiviteten til vannfraksjonen, eller om dette i det hele tatt lar seg gjøre.


6. Dokumentasjonen som Roxar har fremlagt inneholder ingen beskrivelse av de 

elementene som inngår i patent 323244. 

I tillegg til at Roxar i sin klage fremlegger Nyforsmemoet i sin helhet, har Nyfors kommet 

med en rekke uttalelser og merknader til MPMs øvrige patenter generelt, og til MPMs patent 

323244 spesielt. Det noteres at Roxar til tross for sine beskyldninger og anførsler om bl.a. 

manglende oppfinnelseshøyde, likevel ikke har reist noen innsigelse mot MPMs øvrige 

patenter. 

På samme måte noteres det at Roxar mener det foreligger ytterligere notater som bekrefter at 

MPMs oppfinnelse tilhører Roxar v/ Ebbe Nyfors, jf. klagens Vedlegg D3 på side 2 siste 

avsnitt, uten at disse notatene er fremlagt. Etter MPMs oppfatning taler dette for seg selv – 

Roxar har ingen notater som bekrefter at oppfinnelsene er gjort av Nyfors – hadde Roxar hatt 

det ville naturligvis disse vært fremlagt. Oppfinnelsen som ligger til grunn for patentnr. 

323244 er gjort av Arnstein Wee. Roxar har heller ikke fremsatt innsigelse mot de øvrige 

patentene da Roxar ikke har noen rettmessige innsigelser å gjøre gjeldende. De feilaktige 

påstandene knyttet til MPMs øvrige patenter kan ikke ses å ha noen relevans for nærværende 

sak og vil følgelig i all hovedsak ikke bli kommentert i dette notatet. 

Utover merknadene til Nyforsmemoet kan MPMs merknader til klagen oppsummeres i 

følgende tilleggspunkter: 

7. I det nye materialet betviler Nyfors bl.a. at MPMs oppfinnelse virker i praksis. 

Dette er ikke riktig. Det vises til at MPM har inkorporert løsningen i sin 

våtgassmåler hvor den fungerer svært godt. 

8. Etter MPMs syn søker Roxar å foregi at oppfinnelsen ikke er beskrevet så tydelig 

at en fagmann kan utøve oppfinnelsen. Nyfors’ konkrete innsigelser på dette punkt 

er imidlertid begrenset til å påpeke enkelte skrivefeil i patentet og enkelte 

presiseringer som utfyller beskrivelsesdelen. De påpekte forhold er opplagte for en 

fagmann og har således ingen innvirkning på en fagmanns evne til å utøve 

oppfinnelsen beskrevet i patent 323244. En eventuell korreksjon av de påpekte 

forhold ville heller ikke innebære noen realitetsendring for verken 

beskrivelsesdelen eller patentkrav. 

9. Roxar påstår feilaktig at patent 323244 er basert på såkalt beskyttet MFI teknologi 

eid av Roxar. Basisen for oppfinnelsen i patent 323244 er tvert i mot allment kjent 

teknologi, jf. innledningen til karakteristikken i krav 1. For god ordens skyld skal 

det dessuten bemerkes at basisteknologien i MFI-måleren er eid av Statoil, ikke 

Roxar. Statoil har gjentatte ganger bekreftet at MPMs teknologi ikke er i konflikt 

med den teknologi som er eid av Statoil. Statoil har også, sammen med bl.a. 9 

andre oljeselskap, deltatt i utviklingen og kvalifisering av MPM sin teknologi. 

10. Roxar søker ved det nye materialet å foregi at Nyfors har hatt en langt større rolle 

ved utviklingen av MFI-måleren enn det han de facto har hatt. Dette synes å være 

gjort i den hensikt å foregi at Nyfors har bidratt til oppfinnelsen som ligger til 

grunn for patent nr. 323244. MPM kan på sin side ikke se at Nyfors’ bidrag eller 

mangel på bidrag til utviklingen av MFI-måleren har relevans for saken. Dette 

ettersom MPMs oppfinnelse skiller seg vesentlig fra MFI-måleren på de relevante 

punkter. Enkelte spredte merknader til Roxars feilaktige fremstilling av saksfakta i 

tilknytning til dette er likevel for god ordens skyld gitt i notatet.


11. Den nye dokumentasjonen fremlagt for Patentstyrets andre avdeling viser at 

Nyfors/Roxar ikke forstår helt sentrale elementer ved oppfinnelsen i patent 

323244. Dette er en ytterligere bekreftelse på at Nyfors ikke kan ha funnet opp 

MPMs oppfinnelse. 

Hverken Roxar eller Ebbe Nyfors har bidratt til patentet, og de har heller ingen annen rett til 

dette. Innsigelsen må derfor forkastes i sin helhet. 

2 Nærmere merknader til Roxars klage 

2.1 Innledning 

2.1.1 Kort om patent nr. 323244 

Patent nr. 323244 beskriver en metode for å måle komposisjon og saltinnholdet til 

vannfraksjonen i en våtgass flerfasestrømning i rør, uten separasjon av fasene. 

Flerfasestrømningen består i denne sammenheng av gass, kondensat og vann, og 

hovedformålet med den patenterte metoden er å måle disse andelene (prosentandel olje, gass 

og vann), samt å måle saltinnholdet til vannandelen. 

En våtgass flerfasestrømning inneholder typisk mer enn 95 % gass. De resterende prosentene 

består av kondensat (lett olje) og vann. Vann forekommer normalt i små mengder, typisk i 

størrelsesorden 0,005–1 % av den totale rørstrømmen. 

Saltinnholdet i det produserte vannet og fraksjonene beregnes basert på måling av den 

komplekse permittiviteten og tettheten til flerfaseblandingen. Den komplekse permittiviteten 

(dielektrisitetskonstanten) til et medium består av to deler, henholdsvis en reell og en 

imaginær del. I den patenterte metoden blir begge disse delene målt. 

Saltmålingen er av særlig interesse for operatørene av gass-/ kondensatfelt, fordi det kan 

benyttes til å bestemme produksjonen av saltholdig formasjonsvann fra et gassreservoar som 

kan medføre isdannelse (hydrat) og korrosjon i rør og prosessanlegg. 

2.2 Utvikling av MFI-måleren 

Roxar anfører at Nyfors ”bidro med betydelige deler av den løsningen som gjør at MPMpatentet 

skiller seg vesentlig fra teknikk kjent utenfor MultiFluid/Roxar”, jf. Protectors notat 

av 2. februar 2009, side 4 fjerde avsnitt. 

MPM bestrider at Nyfors’ arbeid og resultater har bidratt til eller ligger til grunn for 

oppfinnelsen i patent nr. 323244. MPM bestrider også at oppfinnelsen ikke skiller seg 

vesentlig fra teknikk kjent av MultiFluid/Roxar. 

Etter MPMs syn gir Roxar en svært feilaktig beskrivelse av så vel MFI-målerens egenskaper, 

av arbeidet som ligger bak MFI-måleren, som av den innsats Nyfors har ytt i tilknytning til 

utviklingen av MFI-måleren. 

Det understrekes dog at avviket mellom MFI-måleren og dens teknologi og Nyforsnotatet, på 

den ene siden, og MPMs patentkrav i patent 323244 på den andre siden, er så betydelig at en 

nærmere gjennomgang av utviklingen av MFI-måleren og Nyfors’ rolle i anledning dette ikke


anses nødvendig. Det samme følger av at vesentlige deler av MFI-teknologien, og som Roxar 

peker på at har fellestrekk med MPMs patent, ikke er teknologi som er spesifikk for Roxar, 

men teknologi som er allment kjent. 

Følgelig vil utviklingen av MFI-måleren i all hovedsak ikke kommenteres nærmere i dette 

notatet. For sammenhengens skyld, og som følge av at Nyfors’/ Roxars’ anførsler vedrørende 

de faktiske forhold er så feilaktige at de ikke kan bli stående uimotsagt, er likevel enkelte 

begrensede merknader til utviklingen av MFI-måleren inntatt i del 2 til dette memoet. 

2.2.1 Nærmere om Nyforsmemoet: Til forskjell fra MPMs patent gjelder Nyfors’ 

prosedyrer og modeller kun for vann 

MPM fastholder sine merknader knyttet til Roxars innsigelse til Patentstyrets 1. avdeling. Det 

vises særlig til MPMs memo til Patetnstyret av 12.10 2007 punkt 3. 

I tillegg til det som fremkommer der skal det understrekes at bakgrunnen for Nyforsmemoet 

var at Nyfors ble bedt om å se på muligheten for å forbedre vannmodellene i MFI-måleren. 

Vannmodellene har til hensikt å beregne permittiviteten for vann som en funksjon av 

temperatur, trykk og saltinnhold og relatere permittiviteten til den målte frekvensverdien fra 

sensoren. Formålet med arbeidet var å se om det var mulig å forenkle fabrikkalibreringen av 

MFI-måleren. Samtidig var det et ønske å utvide operasjonsområdet for MFI-måleren. De nye 

vannmodellene ble implementert i MFI-måleren sommeren/høsten 1997 i ”parallell” med de 

eksisterende modellene som var implementert av Scott Gaisford basert på allment 

tilgjengelige vannmodeller. Bakgrunnen for å implementere den nye modellen i parallell med 

den eksisterende modellen var at man da kunne teste den ut før den eventuelt ble tatt i bruk, 

samtidig som det var enkelt å gå tilbake til den gamle dersom den nye ikke fungerte etter 

hensikten. 

For å teste ut de nye vannmodellene, laget Arnstein Wee en funksjon i måleren hvor man 

kunne bruke måleren til å bestemme saliniteten til vann forutsatt at hele måleren var fylt opp 

med vann. Denne funksjonen forutsatte med andre ord at det var kun vann i måleren. 

Funksjonen fungerte ikke dersom det eksempelvis var gass eller olje i røret sammen med 

vannet. Bakgrunnen for dette var at modellene og prosedyrene som Nyfors hadde foreslått 

kun gjaldt for vann. Det viste seg forøvrig at saltmålingen med vann i røret i enkelte tilfeller 

var svært upresis. Det er denne funksjonen Nyfors omtaler som ”In-line salinity 

measurement” i sitt notat vedlagt klagen som Vedlegg D2 under punkt 2.3.2 annet avsnitt, og 

som Nyfors feilaktig anfører at ligger til grunn for MPMs patent 323244. Nyfors’ forsøk på å 

skape et inntrykk av at vannmodellene som er presentert i Nyforsmemoet kan brukes til å 

måle saltinnholdet til vannfraksjonen for en flerfaseblanding er, som det fremkommer foran, 

feil. 

Det ble også foretatt parallelle tester av nye og gamle vannmodeller hvor det viste det seg at 

de gamle modellene gav et marginalt bedre resultat. Derimot var de nye modellene enklere å 

bruke ifb med kalibrering av MFI-måleren, og det ble derfor besluttet å bruke disse. 

2.3 Merknader til Protectors brev til Patentstyret av 2.2.2009, Del 1 

Protector søker å foregi at det nye materialet som er fremlagt for patentstyrets andre avdeling 

viser at patent 323244 er basert på Roxars beskyttede MFI teknologi som er holdt hemmelig 

av Roxar. Dette er vi sterkt uenig i av flere årsaker.


For det første så er MFI måleren basert på teknologi lisensiert fra Statoil, jfr. vedlegg A1. For 

det andre så er teknologien som danner grunnlaget for MFI måleren godt kjent og publisert av 

både Statoil og Roxar i tillegg til at den er godt beskrevet i litteraturen, jfr. avsnitt 2.5 

nedenfor vedrørende våre kommentarer til Nyforsmemo III. For det tredje så er basisen for 

patent 323244, beskrevet i punktene a–d i patentkravet, allment kjent og tilhører således ikke 

Roxar, jfr. punkt 2.5 nedenfor. 

I siste avsnitt på side tre søker Protecor igjen å foregi at vannmodellen som er beskrevet i 

Nyforsmemoet tilsvarer trinn e i karakteristikken av patent 323244 ved å henvise til abstract, 

linje 7–8 i Nyforsmemoet. Dette er fullstendig forfeilet og har blitt kommentert i detalj i 

forbindelse med klagen til første avdeling. Det vises særlig til MPMs memo til Patentstyret av 

12.10 2007 punkt 2 og 4 hvor det fremkommer at Nyforsmemoet forutsetter at saliniteten til 

vannet er kjent og Nyforsmemoet heller ikke gir noen som helst beskrivelse av hvordan den 

komplekse permittiviteten til vann eller en flerfaseblanding kan måles eller om dette overhode 

lar seg gjøre. Fremleggelse av Nyforsmemoet i sin helhet bringer overhode ingen ytterligere 

informasjon på dette punktet og påstanden tilbakevises nok engang. 

Når det gjelder Nyfors sitt påståtte bidrag til oppfinnelsen i patent 323244, vises det til våre 

kommentarer knyttet til Nyforsmemo II og Nyforsmemo III nedenfor og MPMs memo av 

12.10. 2007. Vi vil igjen understreke at Nyfors ikke har bidratt til noen av kravene som inngår 

i oppfinnelsen, verken innledningen eller selve karakteristikken, og har følgelig ingen 

rettigheter til denne. Det nye materialet viser tvert imot at Nyfors ikke har forstått helt 

fundamentale egenskaper ved oppfinnelsen i patent 323244 og hvordan den overkommer 

svakheten til eksisterende løsninger (jfr. punkt 2.5 og 2.6 nedenfor). Hvordan Protector 

således i neste omgang kan hevde at Nyfors er oppfinner av patent 323244 er for oss helt 

uforståelig. 

Når det gjelder henvisningen til figur 2 i Nyforsmemoet vises det til våre tidligere 

kommentarer i MPMs memo av 12.10.2007 hvor vi har bemerket at Nyforsmemoet 

inneholder en beskrivelse av hvordan fraksjonsmålingen kan gjøres mindre feilpåvirket av 

endringer i saliniteten til vannet. Det faktum at det dielektriske tapet til vann er påvirket av 

saliniteten er allment kjent, og oppførselen til en bølgeleder i cut-off området er godt kjent 

(jfr. vedlegg A7 og A9). Dette er da heller ikke et forhold som er omfattet av MPMs 

patenterte oppfinnelse. Protector argumenterer også at figur 2 er relevant fordi at det er 

ingenting i MPM sine krav som sier at de ikke kan måle fluidstrømmer der væsken er 100 % 

vann, og ingenting i beskrivelsen som sier at det ikke er en aktuell problemstilling”. 

Det fremgår helt klart av innledningen til karakteristikken at fluidet må inneholde gass. Dette 

fremkommer også helt klart i beskrivelsesdelen (eks side 3, linje 9–11) hvor formålet er 

beskrevet å være ”målinger av olje, gass, vannfraksjon og vannsalinitet til en 

flerfaseblanding som inneholder små mengder vann og store mengder gass, typisk for en 

hydrokarbon-våtgass-strømning”. 

Det fremgår med andre ord helt klart at metoden forutsetter således at fluidet inneholder mye 

gass og lite vann. Måling av salinitet der væsken er 100 % vann har overhode ingen relevans, 

og Protectors påstand tilbakevises. 

2.4 Kommentarer til Protectors brev til Patentstyret 2.2.2009, Del 2


2.4.1 Nyfors’ påstand om å være oppfinner i tilknytning til MFI-måleren er uriktig 

Hva angår Roxars feilaktige anførsler om Nyfors’ betydning for utviklingen av MFI-måleren 

vises det til DEL 2 av dette memoet. 

2.4.2 Protectors omformulering av MPMs patentkrav 1 

I et forsøk på å oppsummere MFI-målerens virkemåte, har Protector på side 2 omformulert 

MPMs krav 1. Det omformulerte kravet hevdes å beskrive virkemåten til MFI-måleren. 

MPM vil på sin side understreke at Protectors forsøk på å likestille MPMs patentkrav og MFImåleren 

er forfeilet. 

For det første fremkommer det klart at MFI-måleren ikke kan måle vannsaliniteten og at det 

ikke skjer noen måling av den komplekse dielektrisitetskontstanten. MFI-måleren avviker 

følgelig fra MPMs oppfinnelse på helt sentrale punkter. 

For det andre fremkommer det at Protector, ved sin omformulering, i realiteten bekrefter hva 

MPM både i denne og andre sammenhenger har anført; nemlig at MFI-målerens virkemåte i 

det alt vesentlige er allment kjent teknologi. Metoden er bl.a. å gjenfinne i Texaco sitt patent 

US 4,458,524 fra 1981. Dette patentet beskriver en flerfasemåler basert på måling av 

permittivitet vha differensiell fasemåling kombinert med måling av tetthet (ref sammendrag, 

kolonne 1, linje 60 – kolonne 3 linje 27, kolonne 4, linje 41–51 og krav 1). Det omformulerte 

kravet til Roxar var således allerede kjent i 1981. US 4,458,524 er forøvrig også inntatt i 

beskrivelsesdelen i MPMs patent 323244. Måling av permittivitet basert på cut-off frekvens 

er også godt kjent og det vises i så måte til US patent 5,351,521. 

Nyheten i MPMs patent 323244, i forhold til allment kjent litteratur, er måling av den 

komplekse permittiviteten til en flerfaseblanding som igjen muliggjør beregning av saliniteten 

til vannkomponenten i flerfaseblandingen. Forannevnte er ikke beskrevet i Nyforsmemoet 

eller i den øvrige dokumentasjonen som Roxar har fremlagt for Patentstyrets andre avdeling. 

Vi vil igjen understreke at så vel sammendraget samt den øvrige beskrivelsen i Nyforsmemoet 

er helt tydelig på at de tre modellene som er omtalt gjelder for enfase vann. 

Det modellene i Nyforsmemoet faktisk har til hensikt å gjøre er å bestemme den såkalte 

”målte frekvensen” til MFI-måleren når denne er fylt opp med vann med et kjent saltinnhold. 

Modellene har imidlertid ingen relevans eller tilknytning til MPMs patent, som omhandler 

måling av saltinnholdet til vannfraksjonen for en våtgass flerfasestrømning. 

Protector/Roxar anfører på brevets side 2 siste avsnitt flg. at: ”Nyfors-memoet har klart påvist 

at sammenhengen mellom salinitet, frekvens og fase finnes i helningsvinkelen i målerens 

frekvensrespons, slik som vist i figur 2 i D1*. På side 19 i Nyforsmemoet beskrives 

sammenhengen mellom effektiv permittivitet, og reell og imaginær permittivitet, som til 

sammen utgjør den komplekse permittivitet. Beskrivelsen på dette punktet i notatet er naturlig 

nok ikke av generell karakter, men spesifikk for den prosedyren som beskrives i punkt 8.1”. 

Som nevnt i MPMs redegjørelse oversendt til Patentstyret 26.6.08 har MPM bemerket at 

kurven som er vist i figur 2 i Nyforsmemoet viser hvordan saltendringer i vann kan medføre 

feil i vannkuttmålingen. Det foreslås mulige tiltak for å redusere denne feilen ved å velge et 

annet fasepunkt for frekvensmålingen samt justering av vinkel mellom antennene. 

Dette har ingen sammenheng med hvordan man måler saltinnholdet til vannfraksjonen for en 

våtgass flerfasestrømning, som omtalt i MPMs patent.


Nyforsmemoets prosedyre under punkt 8.1, memoets side 19, angir en modell som beskriver 

sammenhengen mellom målt frekvens og vannets konduktivitet basert på en kjent salinitet. 

Dette er noe helt annet enn MPMs patenterte metode. Denne gjelder som kjent måling av 

saltinnholdet til vannfraksjonen for en våtgass, basert på måling av den komplekse 

dielektrisitetskonstanten til en våtgassblanding. Dette ble da også påpekt i MPMs redegjørelse 

oversendt Patentstyret ved Oslo Patentkontors brev av 20. mai 2008. 

2.5 Kommentarer til Nyforsmemo III 

Med ”Nyforsmemo II” menes Ebbe Nyfors’ memo av 28.1. 2009, angitt som vedlegg D2 til 

klagen. Nyfors’ memo av 28.1 2009, angitt som vedlegg D3 til klagen betegnes som 

Nyforsmemo III. 

I så vel Nyforsmemo II som Nyforsmemo III har Nyfors omtalt flere av MPMs patenter i 

tillegg til MFI-måleren og MPMs måler. Beskrivelsene inneholder en mengde feil. Det mest 

relevante for nærværende sak vil bli kommentert i det følgende. 

Som nevnt innledningsvis i dette notatet vil forholdet til MPMs øvrige patenter i hovesak ikke 

kommenteres nærmere. Det understrekes dog at flere av de forhold som anføres fra 

Roxars/Nyfors’ side i tilknytning til disse er feilaktige. 

Nyfors hevder på Nyforsmemo III side 2 tredje siste avsnitt at: ”MFI måleren er basert på 

noen tidligere patenter, mens videreutviklingen fra disse er ikke patentsøkt. Derfor har det 

vært desto viktigere å holde den sentrale teknologien hemmelig, og ingenting om hvordan 

mikrobølge-teknologien virker har blitt publisert”. 

Nyfors’ påstander er uriktige av flere grunner. For det første vises det til prospektet fra 1997 

(vedlegg A1) hvor det fremgår at MFI-måleren er basert på patentert teknologi lisensiert 

teknologi som er eid av Statoil. Videreutvikling av denne teknologien er patentert av Roxar, 

jf. US Patent 6,182,504 som er innlevert av Multi-Fluid i 1998. For det andre vises det til at 

virkemåten til MFI-måleren er beskrevet i en mengde publikasjoner. Som eksempel kan det 

vises til Nyfors og L. Bø sin publikasjon i Journal of Non-Crystaline Solids 305 (2002), side 

345–535 (vedlegg A6). Avsnitt 3 i denne publikasjonen beskriver i detalj virkemåten til MFImåleren. 

Hvorledes Nyfors kan hevde at ”ingenting om hvordan teknologien virker har blitt 

publisert” er etter uforståelig. 

I forhold til innsigelsen mot patent 323244 er forholdet til MFI-måleren uansett ikke relevant 

da mikrobølgemetoden som er beskrevet i patent 323244 for måling av permittiviteten basert 

på måling av cut-off frekvens, er godt kjent i patentlitteraturen. Til illustrasjon vises det til US 

patent 5,351,521 (1992) hvor metoden er beskrevet (se kolonne 2, line 57–66) og US patent 

4,423,623 (1982) kolonne 2, linje 7–21 og kolonne 3, linje 63–66. 

Dette fremkommer også av innledningen i kravet for patent 323244. 

Ettersom Nyfors søker å foregi at Arnstein Wees oppfinnelse egentlig er gjort av ham er det 

nødvendig for MPM å knytte enkelte nærmere kommentarer til de påståtte særegne 

egenskaper ved MFI-måleren, sammenholdt med den allment tilgjengelige kunnskap i det 

følgende. 

På Nyforsmemo IIIs side 3–8 beskriver Nyfors hvordan MFI–målerens mikrobølgesensor 

fungerer. I realiteten inneholder denne beskrivelsen en beskrivelse av hvordan MFI-måleren


bruker metoden beskrevet i US patent 5.351,521 til å måle permittiviteten til en 

flerfaseblanding. Dette er i korte trekk basert på måling av cut-off frekvens til røret basert på 

allment kjent teknikk. I tillegg har Nyfors beskrevet allmenn fysikk som gjelder for 

elektromagnetiske bølger i rør. 

For en fagmann er de elektromagnetiske egenskapene til et rør i cut-off området godt kjent og 

det vises f.eks til læreboken ”Fields and Waves in Communication Electronics” av Ramo et 

al fra 1965. I 1984 utgaven av denne læreboken side 398 er egenskapene rundt cut-off 

frekvensen beskrevet som (vedlegg A7): 

“We see the important feature that propagating TM waves only can exist above a 

cutoff frequency; at lower frequencies у (the propagation constant for an 

electromagnetic wave) is real and given by: 

 

m 

a 

w 

1 

 

 

wc 

 

 

 

 

2 

As seen in Fig. 8.3.a there is attenuation without phase shift for frequencies below the 

cutoff frequency of a given mode, phase shift without attenuation for frequencies 

above cutoff, and neither attenuation nor phase shift exactly at cutoff.” 

Note: wc = cutoff frekvens og w = frekvens 

En kurve for å illustrere dette er gjengitt på side 398. Ligninger for cut-off frekvensen ved de 

ulike modene er også gjengitt på side 425 og ligning 1 i patent 323244 er bl.a. hentet fra 

denne tabellen. 

Det er også kjent for en fagmann at tap i røret vil påvirke hvor skarp denne endringen i fase 

er. Det vises i så måte til ovenfor nevnte lærebok seksjon 8.15 (Waves Below and Near 

Cutoff) side 445 hvor egenskapene omkring cut-off frekvensen med tap i røret er beskrevet 

som: 

”The presence of losses in the guide below cutoff causes the phase constant to change from 

the zero value of an ideal guide to a small but finite value, and modifies slightly the formula 

for attenuation. These modifications are most important in the immediate vicinity of cutoff, 

for with losses there is no longer a sharp transition but a more gradual change from one region 

to another.” 

Nyfors hevder også at ”i patent 323244 sies feilaktig at mikrobølgene da forplanter seg som 

en plan bølge”. Nyfors sin påstand er noe forfeilet av flere grunner,og relevansen i forhold til 

forståelsen av oppfinnelsen er nærmere beskrevet nedenfor. 

Forplantningskonstanten for en elektromagnetisk bølge under cut-off frekvensen, for et 

teoretisk ideal tilfelle hvor det ikke er noe som helst tap i røret, som f.eks dersom det er 

vakuum i røret, er gitt ved følgende ligning (ref ovenfor nevnte lærebok side 445, ligning 1): 

2 

 

1 

 

 

c 

 

f 

f 

c 

 

 

 

 

2 

hvor: f = frekvens til elektromagnetisk bølge


c = cutoff bølgelengde til røret 

2 

fc = cutoff frekvens til røret 

f 

Såfremt 

 

 

 

er mindre enn 1, vil forplantningskonstanten ha en endelig verdi og det vil 

fc 

 

forplante seg energi i lengderetningen av røret. Det er riktig som Nyfors påpeker at i en ideell 

bølgeleder så vil denne være kapasitiv siden fasekoeffisienten β da er lik null. Forøvrig kan 

man fra ligningen ovenfor også se at forplantningskonstanten blir mindre og mindre etter 

hvert som frekvensen minker, noe som igjen medfører at tapet i lengderetningen øker med 

minkende frekvens. 

Dette er derimot ikke helt relevant for oppfinnelsen i patent 323244 siden man da ikke har en 

ideell bølgeleder uten tap. I praksis vil det alltid være noe tap i røret siden røret ikke er tomt, 

men innehar en blanding av gass, olje og vann. I praksis vil med andre ord 

forplantningskoeffisienten for fase (β) ha en endelig verdi som er større en null, og man vil 

dermed få noe forplantning i lengderetning av røret, dog med veldig høy demping. Det vises i 

så måte til ovenfor nevnte sitat fra læreboka side 445 hvor dette er beskrevet som: 

”The presence of losses in the guide below cutoff causes the phase constant to change from 

the zero value of an ideal guide to a small but finite value, and modifies slightly the formula 

for attenuation.” 

Nyfors påpeker også at ε0, som er symbolet for permittiviteten for vakuum, ved en skrivefeil 

er blitt kalt Boltzmans konstant. Dette er en skrivefeil som en fagmann med letthet vil 

oppdage. Det er også riktig som Nyfors påpeker at noen av ligningene ikke er tydelige på at 

det er den relative permittiviteten som er omtalt. Dette er også lett å forstå for en fagmann og 

har ingen praktisk betydning for en fagmanns evne til å kunne realisere oppfinnelsen. 

Nyfors har også lagt ved en beskrivelse av MFI-måleren ved moderat og høyt tap, men vi kan 

ikke se hvilken relevans dette kan ha for innsigelsen siden patent 323244 gjelder for våtgass 

som er en flerfaseapplikasjon med lite tap. 

Kommentar til avsnitt om hva Wee visste om MFI Måleren (side 10–11) 

I dette avsnittet påstår Nyfors at: ”Hva han (Wee) ikke visste, men som blir introdusert av 

Nyfors i notatet, er at resonansen TE110 eksisterer ved cut-off frekvensen, og hvordan 

helningsvinkelen derfor henger sammen med den komplekse permittiviteten i sensoren, og for 

eksempel innholdet i vannet. Han visste naturlig nok heller ikke hvordan situasjonen med 

moderat tap skulle håndteres, da dette blir introdusert i notatet, sammen med diverse 

forbedrede modeller for vannets permittivitet og konduktivitet”. 

Til dette er det å bemerke at egenskapet til et rør i cutoff området er god kjent i litteraturen og 

brukt til måling av permittivitet (eks. US Patent 5,351,521). Det faktum at det er en brå 

overgang i fasen ved cutoff og at brattheten er en funksjon av tapet i røret er også allment 

kjent. Det vises i så måte til utdragene fra ”Fields and Waves in Communication Electronics” 

side 389–399 og side 445–446 som en gjengitt i avsnittet ovenfor. 

Den beskrivelsen som Nyfors refererer til og som er gitt i Nyforsmemoet på side 3 er en mulig 

forklaring på hvorfor dette kjente fenomenet oppstår og hvordan saltendringer i vann kan 

medføre feil i vannkuttmålingen for MFI-måleren. Dette er overhodet ikke relevant for


oppfinnelsen i patent 323244 som omhandler måling av saltinnholdet til vannfraksjonen for 

en våtgass. 

De påståtte forbedrede modellene og måten moderat tap skulle håndteres av MFI-måleren i 

følge Nyfors, har heller ikke noen relevans mht oppfinnelsen i patent 323244 eller MPM 

måleren for den del. 

Kommentar til avsnitt vedrørende oppfinnelsen og Nyforsmemoet (side 11–12) 

I denne delen beskriver Nyfors i noe mer detalj det arbeidet som ble gjort for å teste ut 

allment tilgjengelige modeller for vann og hvordan disse, i følge Nyfors, ble forbedret. Dette 

er som nevnt tidligere ikke er relevant i forhold til oppfinnelsen i patent 323244. 

Vi ønsker imidlertid å knytte enkelte kommentarer til dette avsnittet da det gir en god 

illustrasjon på den manglende nytteverdien Nyforsmemoet har sett i forhold til allmenn 

tilgjengelig informasjon innen dette fagområdet. 

Flere av modellene som er presentert i Nyforsmemoet er godt kjent som f.eks. modellen som 

er presentert som ligning 12. Den er utviklet av Strogyn og publisert i IEEE Transactions on 

Microwave Theory and Techniques, August 1991 side 734. 

Vi stusser litt over at Nyfors erfarte at denne modellen gav store feil og at det var behov for å 

utvikle en ny modell. Vi ser ikke bort ifra at dette kan bero på målefeil eller feil i testoppsettet 

som Nyfors skisserer i memoet. Testoppsettet har også en stor svakhet ved at MFI-måleren, 

som jo er den man skal modellere responsen til, også er benyttet som konduktivitetsreferanse 

for testen. Avviket i forhold til modellen til Strogyn kan med andre ord også være forårsaket 

av at MFI-måleren ikke måler konduktiviteten til vannet riktig. Årsaken til at man må 

korrigere modellen kan i så måte være forårsaket av målefeil i MFI-måleren som feilaktig 

tolkes som feil i modellen til Strogyn. Dette er, etter vår vurdering, den mest sannsynlige 

årsaken til avviket som Nyfors observerer. Dette er heller ikke relevant for Roxars klage til 

andre avdeling, men gir en god illustrasjon på mangelfull innsikt i mulige feilkilder i eget 

arbeid. 

I Nyforsmemoet foreslår Nyfors en påstått forbedret modell for den reelle permittiviteten for 

vann som er basert på et enkelt punkt ved 370 °C grader fra læreboka ”Aqueous Dielectrics” 

av J. B. Hasted fra 1973 i tillegg til en tilsynelatende vilkårlig valgt modell fra den samme 

læreboka. Denne læreboka presenterer på side 37–39 hele 6 forskjellige ligninger (vedlegg 

A8) for den statiske permittiviteten for vann. På hvilket grunnlag Nyfors kan hevde at den 

ligningen han har valgt er den beste, vites ikke og er nok et eksempel på mangelful kritisk 

vurdering av det resulatetet som blir presentert i memoet. 

Det er allment kjent at ligninger for beregning av permittiviteten for vann er publisert av ”The 

International Association for the Properties of Water and Steam (IAPWS)” i en publikasjon 

med tittel ”Release on the Static Dielectric Constant of Ordinary Water Substance for 

Temperature from 238 K to 873 K and Pressures up to 1000 MPa” (Vedlegg A9). Denne er 

publisert i 1977 og 1997. Ligningene er utviklet av Fernandez et al. Og er publisert i J. Phys. 

Chem. Ref. Data i 1997 (Vedlegg A10). Denne publikasjonen inneholder en mengde målinger 

og modeller for permittivitet for vann, og dekker et temperaturområde fra –35 °C til 600 °C 

og trykkområde fra 0–1000 Mpa med referanse til 101 publikasjoner. 

Nyfors’ påstand om at en tilfeldig valgt modell for permittivitet for vann med begrenset 

temperaturområde som er tatt fra en lærebok utgitt i 1973 i tillegg til et enkeltpunkt ved 370


°C tatt fra samme lærebok ”er bedre enn alt som fantes i litteraturen”, inklusive 

formuleringen fra IAPWS, tyder på at han har manglende kjennskap til hva som faktisk finnes 

av allment kjent litteratur på dette området. Alternativt må hans kunnskap være begrenset til 

det som er å finne i lærebøker. 

Nyfors’ påstand om at modellene for vann som er publisert i Nyforsmemoet er en forbedring i 

forhold til det som finnes i litteraturen finnes det etter MPMs syn ingen dekning for. 

Det er derimot riktig, som Nyfors hevder, at modellene var enklere å bruke ved at det ble 

innført en forbedret fabrikkalibrerings prosedyre, og dette var også hovedargumentet for å ta 

modellene i bruk. Måleren håndterte også bedre høye vannkutt ved lave vannkonduktiviteter 

med de nye modellene, men dette er applikasjoner som knapt eksisterer i praksis. For de mest 

typiske anvendelsene gav måleren tilsvarende eller marginalt dårligere måleresultat. 

Forskjellen var derimot såpass liten at den underliggende årsaken til avviket ikke ble 

undersøkt nærmere. 

I lys av ovenstående gjennomgang har MPM svært vanskelig for å se at Arnstein Wee skal ha 

hatt noen nytte overhodet av i 1997 å ha lest Nyformsmemoet, da han i 2004 oppfant 

oppfinnelsen som ligger til grunn for MPMs patent 323244. 

Kommentar til ”Diskusjon om responsen og målerens virkemåte, og sammenhengen med 

oppfinnelsen” (side 12–13). 

Mesteparten av det som fremkommer under ovennevnte overskrift til Nyforsmemo III er 

behørig kommentert tidligere. 

Vi vil imidlertid knytte noen ytterligere kommentarer til Nyfors’ sammenligning av metoden i 

patent 323244 med måleprinsipper basert på resonatorer. 

I denne delen av Nyforsmemo III argumenterer Nyfors for at metoden beskrevet i patent 

323244 er den samme som for en resonator hvor man måler frekvens og Q-verdi for en 

resonanstopp i en mikrobølgeresonator. Dette er ikke riktig. 

For ordens skyld kan vil vi også opplyse Patentstyret om at Roxar markedsfører en 

våtgassmåler basert på en mikrobølgeresonator. Denne måleren har Roxar også forsøkt 

benyttet til å måle saltinnholdet til vannfraksjonen uten å lykkes så vidt vi kjenner til. 

At metoden i patent 323244 ikke er den samme som for en resonator hvor man måler frekvens 

og Q-verdi for en resonanstopp i en mikrobølgeresonater fremkommer allerede av at metoden 

beskrevet i patent 323244 ikke er basert på en resonator. Årsaken til at resonatormetoder er 

nevnt i patent 323244 skyldes at slike metoder er et eksempel på kjent teknikk for denne type 

måling. Det er samtidig allment kjent at metoder basert på resonatorer har svakheter. Disse 

svakhetene løser patent 323244. 

Resonatorer forutsetter at man har et sensorelement som genererer en elektromagnetisk 

resonans. Eksempel på et slikt sensorelement finnes i WO 03/034051, figur 9, som for øvrig 

er det mekaniske arrangementet som er benyttet i Roxars våtgassmåler. En V-cone, d.v.s. et 

mekanisk element som er formet som en kon, plasseres midt i rørstrømmen. Konen fungerer 

som et element for å måle strømningshastigheten vha trykkfall samtidig som den fungerer 

som en mikrobølgeresonator av finnetype. Ved å plassere to antenner i bakre kant av konen 

kan man måle resonansfrekvensen ved å sende inn et effektspektrum på den ene antennen 

samtidig som man måler mottatt effektspektrum på mottaker-antennen. Frekvensspektrumet 

på mottakerantennen vil ha en topp hvis lokasjon kan relateres til permittiviteten i røret.


Sammen med målt bredde på frekvenstoppen kan Q-verdien beregnes og relateres til tapet i 

røret. Disse to måleparametrene kan da brukes til å beregne f.eks. vannfraksjon og 

saltinnholdet til vannfraksjonen, forutsatt at man også kjenner tettheten til blandingen. Denne 

løsningen, som forøvrig også er representativ for enhver resonatorbasert teknikk, har flere 

svakheter. Disse er nærmere beskrevet nedenfor. 

En resonatorbasert sensor vil påvirke strømningen som den er designet for å måle og dermed 

introdusere turbulens i flerfaseblandingen. Dette kan gi store forstyrrelser i målingene. 

Strukturen (V-cone) som Roxar bruker vil f.eks. gi kraftig turbulens i ytterkant av konen, noe 

som igjen vil introdusere resirkulasjon av væske og lokal ansamling av store væskedråper. 

Dette medfører betydelige målefeil som ikke lar seg prediktere eller kompensere for. 

For det andre så er en resonatorbasert sensor basert på absolutt måling av tap. Det vil med 

andre ord si at målesignalet tar inn i seg all støy og forvrengning som oppstår i elektronikken, 

kablene og antennene. Støyen og forvrengningen legger seg på toppen av signalet fra selve 

sensoren. 

Det er også allment kjent at tapsmålinger i flerfaseblandinger er svært utsatt for spredning av 

signalet. Kort fortalt vil spredning av signalet i røret medføre at det introduseres ekstra tap 

som ikke er en funksjon av permittiviteten, men relatert til størrelsen på dråpene i røret. For 

en våtgasstrømning vil derfor væskedråper, og da særlig væskeansamling i fb. med 

resirkulasjon, gi spredning av signalet. Denne spredningen er en funksjon av diameteren til 

dråpene og målefrekvensen som brukes. Spredningen øker ved økende frekvens og diameter 

(Rayleigh Scatter). Som vist i ligning 10.11 på side 181 i læreboken ”Electromagnetic mixing 

formulas and applications” av Ari Shivola (Vedlegg A11), øker tapet forårsaket av spredning 

av signalet med fjerde potens i forhold til diameteren til dråpene. 

I motsetning til det som hevdes av Roxar, er en struktur (resonator) som introduserer 

turbulens, og dermed lokal ansamling av væske, meget dårlig egnet til å foreta nøyaktige 

målinger. Graden av medrivning av væske som resirkulerer vil også være avhengig av 

viskositeten til væske som igjen medfører at mengden væske som resirkulerer varierer med 

mengden kondensat. Den mekaniske løsningen som f.eks. er representert ved en V-cone, vil 

også kunne løsne rent mekanisk og følge med rørstrømmen. Dette kan i sin ytterste 

konsekvens få fatale følger for operasjon av brønnene ved at V-konen da kan føre til 

blokkering av sikkerhetsventiler som brukes i forbindelse med styring og nedstenging av 

brønnene. 

Disse svakhetene ved resonatorbaserte løsninger er allment kjent i industrien, og gjelder også 

for Roxars våtgass-måler. Resonatorbaserte målere er således ikke i stand til å måle 

saltinnholdet til vannfraksjonen i en våtgass i henhold til oljeselskapenes behov. Dette 

bekreftes bl.a. i en artikkel publisert på Statoils hjemmeside hvor de påpeker at mer utvikling 

er påkrevd for at våtgassmålerene levert fra Roxar skal ha den nødvendige sensitiviteten for å 

kunne måle saltvann (vedlegg A11). 

Metoden beskrevet i patent 323244, og som er brukt i MPM måleren, har ikke disse 

svakhetene. For det første er metoden ikke basert på en resonator. Følgelig er det ikke behov 

for en mekanisk innretning som forstyrrer flerfasestrømningen og introduserer turbulens og 

re-sirkulasjon av væske. I motsetning til resonatorprinsippet benyttet av Roxar, har patent 

323244 heller ingen mekaniske innretninger i røret som kan løsne og medføre stor 

sikkerhetsrisiko for operatøren. Dessuten er signalet i patent 323244 basert på måling av fase, 

i motsetning resonatorer som er basert på effekt/demping. Patent 323244 er dermed mye 

mindre påvirket av spredning av signalet forårsaket av væskedråper. Dernest er patent


323244, i motsetning til tradisjonelle resonatorbaserte prinsipper, basert på et differensielt 

måleprinsipp hvor støy og forvrengning i målekretsen kanselleres ut. Ved å bruke differansen 

mellom to målte signaler, hvor elektronikk, kabler og antenner er lik for begge, vil felles støy 

og forvrengning på begge mottakerne forsvinne når målesignalet er basert på differansen 

mellom mottakerne. 

2.6 Kommentar til Nyforsmemo II 

MPM vil i det følgende knytte enkelte kommentarer til klagens vedlegg D2, Nyforsmemo II. 

Kommentarer til innledning 

Påstanden om at ”Patent 323244 inneholder kun MFI måleren” tilbakevises med henvisning 

til kommentarene i forbindelse med Nyforsmemo III ovenfor. 

Selv om Nyfors sine kommentarer til patent 323451 ikke er relevant for klagen fremsatt mot 

patent 323244, vil Nyfors’ kommentarer til MPMs patent 323451 bli kommentert ytterligere, 

da dette patentet også er relatert til måling av saltinnhold til vannfraksjonen. Bakgrunnen for 

dette er at Nyfors også i forhold til dette patentet tilkjennegir manglende basiskunnskaper i 

forhold til den patenterte oppfinnelsen og fremsetter flere feilaktige påstander som vi ser oss 

nødt til å korrigere. Patent 323244 omhandler måling av saltinnholdet for vannfraksjonen i en 

våtgass-blanding. Det er med andre ord svært lite vann i røret. Patent 323247 derimot er en 

metode for måling av saltinnholdet til vannfraksjonen for en flerfaseblanding som inneholder 

mye vann. 

Nyfors refererer her til et konsept for måling av saltinnholdet til vann som man jobbet med i 

Roxar. Dette konseptet ble forsøkt patentsøkt i 2001 og ble publisert i 2002 (Vedlegg A4 og 

A6). Det Nyfors unnlater å nevne er at konseptet startet med en ide av Arnstein Wee på 

initiativ fra Hans Berentsen og Ole Økland i Statoil som ønsket at det ble utviklet en 

saltmåling. Dette skjedde før Nyfors hadde startet i selskapet. Det ble etablert et prosjekt for 

dette i 1994, finansiert av Statoil. Arnstein Wee, sammen med Jørgen Neuman, utførte selve 

arbeidet. Jørgen Neuman brukte for øvrig også dette arbeidet som grunnlag for innlevering av 

hovedoppgave ved Universitetet i Stavanger. Det er således ikke riktig at dette er Nyfors sin 

ide. 

Dette er for øvrig heller ikke relevant da metoden som Roxar utviklet er basert på allment 

kjent teknikk og patentsøknaden ble av samme grunn henlagt i 2003. Det vises i så måte til 

brev fra patentstyret i patentsøknad 2001 0616 datert 28.8. 2001 hvor Patentstyret uttaler at 

”Da søknaden i sin helhet er kjent, kan derfor oppfinnelseshøyde ikke foreligge”. 

I brev datert den 10. April 2004 meddeler Patentstyret til Roxar at søknaden henlegges. 

Metoden som Nyfors og Roxar jobbet med var basert på måling av fase og demping på en fast 

frekvens. Dette er en allment kjent teknikk som bl.a. er godt beskrevet i patent 5,341,100 og 

5,107,210 som Patnetstyret i sin nyhetsgransking påpekte ovenfor Roxar. 

MPMs patent 323451, til forskjell fra kjent teknikk, er basert på måling av kun fase ved minst 

to frekvenser. Dette er en helt sentral forskjell mellom patent 323451 i forhold til kjent 

teknikk og forøvrig helt avgjørende for å kunne ha en metode som fungerer i praksis. At 

Nyfors, etter å ha lest patentet, bestrider dette er underlig. For ordens skyld vil vi også nevne


at Roxars patentsøknad 2001 0616 også er omtalt i beskrivelsesdelen av patent 323451 som 

kjent teknikk. 

Metoden som er utviklet og patentert av MPM (patent 323451) unngår problemet knyttet til 

spredning av signalet forårsaket av gassbobler og væskedråper i røret (Rayleigh Scatter) som 

forekommer når målingen er basert på tap/demping. Istedenfor benytter man kun fasemålinger 

som er betydelig mindre påvirket av spredning av signalet enn demping. Etter MPMs 

vurdering og erfaring, vil ingen metoder for måling av salinitet som er basert på måling av 

demping eller tap av et elektromagnetisk signal fungere i en reell applikasjon. MPMs løsning 

er således, etter som vi kjenner til, den eneste som fungerer i praksis og etter vår vurdering gir 

patentet oss en meget god beskyttelse mot urettmessig bruk av våre ideer. Roxars påstand om 

at patent 323451 gir dårlig beskyttelse, og deres feilaktige sammenligning i forhold til allment 

kjent teknologi, anses med dette for å være tilbakevist. 

Både patent 323451 og 323244 utnytter de positive egenskapene man oppnår ved å benytte en 

fase måling i forhold til en måling basert på demping. Vi finner det oppsiktsvekkende at 

Nyfors, ved å lese MPMs patenter, ikke har innsett den store fordelen man har oppnådd ved å 

finne frem til en målemetode for salinitet til vannfraksjonen for såvel en våtgass (323244) 

som en flerfase-blanding (323451) som kun er basert på måling av differensiell fase uten bruk 

av taps-målinger. Dette er i seg selv et bevis på at Nyfors ikke kan ha bidratt til oppfinnelsen 

for verken patent 323244 eller 323451 da han tilsynelatende ikke har forstått helt 

fundamentale svakhetene ved eksisterende løsninger. Disse svakhetene unngår man ved å 

bruke de patenterte løsningene i disse to patentene. 

Kommentar til kapittel 2 vedrørende patent 323244 – (side 2–3) 

Nyfors hevder at patent nummer 323244 hardwaremessig er identisk med MFI-måleren, jf. 

Nyforsmemo II punkt 2.2 og punkt 2.3.3. MPM er ikke enig i denne påstanden. Dette som 

følge av at MFI-måleren både har en annen mekansik utforming, annen funksjon og virkemåte 

i forhold til det som er beskrevet i patent 323244. 

Forskjellen mellom de sentrale deler av MPMs patent 323244 og MFI-måleren fremkommer 

dessuten ved at det er en kjensgjerning at MFI-måleren ikke fungerer i våtgasstrømning og 

heller ikke kan måle saltinnholdet til vannfraksjonen for en våtgass. Det førstnevnte har 

Nyfors og Roxar dessuten bekreftet i en publikasjon i North Sea Flow Measurement 

Workshop, Oktober 2002 (vedlegg A5) hvor Nyfors et al. på side 1 sier at: 

“Commercial multiphase meters, covering low to moderately high gas fraction, have been 

successfully implemented in many production sites worldwide. Meters for the dry gas flow 

measurement are also more or less standard off-the-shelf products. The experience, however, 

is that the traditional multiphase meters do not handle GVFs over 90 to 95%, as above 95% 

GVF, none of today’s multiphase meters can meet the requirements needed.” 

Nyfors bekrefter dermed at ingen flerfasemålere håndterer GVF over 95 %. Det er også en 

kjensgjerning at MFI-måleren, på linje med alle andre flerfasemålere på markedet, ikke var i 

stand til å måle den komplekse dielektrisitetskonstanten til en våtgass, for derved å bestemme 

saltinnholdet til vannfraksjonen. 

I avsnitt 2.3.1 hevder Nyfors at ”Min oppfatning er derfor at man ikke har den fulle forståelse 

av den teoretiske bakgrunn, men kun vet fra erfaring at det er slik det fungerer”.


Til det vil vi kommentere at den teoretiske bakgrunnen for patentet er allment kjent. Det vises 

i så måte til utdragene fra ”Fields and Waves in Communication Electronics” side 389–399 

og side 445–446 som gjengitt ovenfor (Vedlegg A7). 

Vi vil også presisere at det ble gjort omfattende tester med flere forskjellige prototyper av 

måleren som er beskrevet i patent 323244 forut for innlevering av patentsøknaden. Testene 

ble gjort i et spesialbygget laboratorium for å utvikle og teste målemetoden. Vi kunne da 

gjenskape forhold i labben som tilsvarer en våtgassblanding med kondensat og vann med 

varierende saltinnhold. Dataene fra enkelte av disse testene er gjengitt i patentet. 

Avsnitt 2.3.2 er kommentert ovenfor under punkt 2.2.1. 

I avsnitt 2.3.3 tredje avsnitt påstår Nyfors at: ”patentet aldri gir noen ligning, eller forklaring 

basert på fysikken, på sammenhengen mellom helningsvinkelen, eller den såkalte S-faktoren, 

og den komplekse dielektrisitetskonstanten. Derfor blir de øvrige ligningene hengende i løse 

luften, og mest å betrakte som pynt”. 

Dette er ikke riktig. Med hensyn til fysikken så henvises det til det som allerede er 

kommentert ovenfor hvor det konstateres at fysikken i et rør er godt kjent. Figur 8 i patentet 

viser sammenhengen mellom S-faktor, normalisert til verdien for ferskvann, og den 

imaginære dielektrisitetskonstanten for vann. Ut ifra denne kurven er det enkelt for en 

fagmann å lage en ligning som beskriver kurven. 

Den enkleste måten for å fremskaffe ligningene som behøves for å foreta beregningene er å 

foreta eksperimentelle forsøk med en våtgass og derved utvikle ligningen som relaterer den 

normaliserte S-faktoren versus den normaliserte imaginære delen til permittiviteten (med 

normalisert menes normalisert i forhold til den verdien man vil ha dersom vannet ikke 

inneholder salt) som beskrevet i patentet. Figur 9 og 10 viser resultatet av en slik prosedyre 

hvor målingen er normalisert til ferskvann. 

Fordelen ved å normalisere målingen av den imaginære delen av dielektrisitetskonstanten i 

forhold til verdien for ferskvann er åpenbar. For en våtgass vil verken gass eller kondensat 

(olje) bidra til den imaginære delen. Det er riktig som Nyfors hevder, litt senere i denne delen, 

at den imaginære delen for olje ikke er helt lik null. For en våtgass derimot, vil oljeandelen 

være såpass liten at den for alle praktiske formål vil være å betrakte som null. Den imaginære 

delen for ferskvann må man derimot ta høyde for, og dette kan f.eks. oppnås ved hjelp av 

normalisering som beskrevet i patentet. Dette kan realiseres eksperimentelt ved å foreta 

målinger med ulike mengder vann i en våtgass (med eller uten kondensat uten at dette har 

noen betydning) som beskrevet i patentet. Basert på disse målingene beregnes den imaginære 

delen av dielektrisitetskonstanten for våtgassblandingen og denne beregningen benyttes som 

normaliseringsverdi i forhold til den tilhørende målte S-faktoren. 

Metoden for å beregne den komplekse dielektrisitetskonstanten er kjent for en fagmann og 

man kan da f.eks. benytte ligning 8 i patentet til dette formål. Når man således kjenner 

vannmengden fra målingen av den effektive permittiviteten og samtidig måler S-faktoren og 

normaliserer denne i forhold til målingen for ferskvann, vil man ved hjelp av forholdet vist i 

figur 8 enkelt kunne beregne den imaginære delen til dielektrisitetskonstanten for 

våtgassblandingen. 

Den imaginære dielektrisitetskonstanten for vann kan enkelt beregnes fra ligning 4 i patentet 

ved å ta imaginærdelen av denne. For en Cole-Cole spredningsfaktor på 0 (d.v.s.


flerfaseblandingen inneholder ikke hydrater som binder vann), vil den imaginære delen av 

permittiviteten for vann bli: 

hvor: 

 

 

 

'' s 

water 

( ) 

2 

1 ( ) 0 

εs = Statisk (dc) permittivitet for vann 

= Permittivitet ved uendelig frekvens 

σwater = Konduktivitet for vann 

τ = Dipol relaksjonstid 

ω = Frekvens 

ε0 = Permittivitet for vakuum 

Basert på den imaginære delen av ligning 4, ligning 8, målte S-faktorer og målt vannfraksjon 

samt en eksperimentell kurve tilsvarende den vist i figur 8, kan konduktiviteten til 

vannfraksjonen og derved saliniteten til vannfraksjonen beregnes. 

Nyfors’ påstand om at ”ligningene henger i løse luften og er å betrakte som pynt” er med 

dette tilbakevist. 

I det alt vesentlige er forholdene som påpekes i Nyforsmemo II kapittel 2.4 kommentert i 

tilknytning til øvrige deler av Nyforsmemo II eller Nyforsmemo III. Det er dog enkelte 

uriktige påstander som vi vil knytte ytterligere kommentarer til. 

Nyfors påstår at svakheten som påpekes ved eksisterende løsninger i patent 323244 er feil. 

Nyfors påstår i så måte at: ”Det er allment kjent at bruk av resonator er den mest nøyaktige 

måten å måle den komplekse dielektrisitetskonstanten på ved lavt tap, som jo er tilfellet i en 

flerfaseblanding med høy gassfraksjon”, jf. Nyforsmemo II side 5 nest siste avsnitt. 

Vi har ovenfor redegjort for svakheten ved bruk av resonatorer, som forøvrig er den metoden 

som Roxar benytter i sine våtgassmålere. Denne svakheten er allment kjent. Som vi har nevnt 

tidligere, viser Nyfors ved denne påstanden at han ikke har forstått og innsett ulempen med 

eksisterende løsninger. Ulemper som patent 323244 unngår. Nyfors mangler med andre ord 

helt sentral bakgrunnskunnskap for å kunne ha gjort oppfinnelsen. Tilsynelatende forstår han 

ikke en gang at det var et behov for å løse utfordringen oppfinnelsen løser. Hvordan han da 

kan påstå at det er han som har gjort oppfinnelsen, er helt uforståelig. 

Vi finner det underlig at Nyfors mener at den effektive dielektrisitetskonstanten er en nokså 

komplisert ligning. Det er allment kjent at dette er realdelen til den komplekse permittiviteten. 

Denne er triviell å beregne for en fagmann basert på ligning 3 i patent 323244. 

Nyfors påstår også at ”Bruken av η (α i (2.33)) er helt meningsløs i denne sammenhengen. 

Dette er en faktor som tar hensyn til at en del av vannet er bundet, som for eksempel vann i 

træ. I flerfase finnes ikke noe som binder vann”, jf. Nyforsmemo II side 6 siste avsnitt. 

Dette er feil. Det vises i så måte til patent 323244, side 1, linje 30 hvor tilfeller som binder 

vann er beskrevet. I dette avsnittet er dette beskrevet som:


”Under normale forhold vil denne type brønner (våtgass brønner) ikke produsere 

formasjonsvann. Formasjonsvann i rørsystemet kan tvert imot forårsake hydrat eller 

saltavleiring i tillegg til betydelig korrosjon i rørsystemet. Dersom mengden 

formasjons og ferskvann er kjent for felt operatøren (også referert til som total 

vannfraksjon), kan kjemiske tilsetningsstoffer injiseres i rørstrømmen for å beregne de 

uønskede effektene forårsaket av vann, eller produksjonsraten fra brønnen kan endres 

for å redusere produksjon av formasjonsvann” 

Hydrat er en blanding av vann og gass i isform. Det er med andre ord vann i bundet form. 

Dette er noe som ikke forekommer i en flerfase under normale forhold, men det kan 

forekomme i våtgassbrønner dersom disse produserer formasjonsvann (saltvann). Hensikten 

til patent 323244 er nettopp å unngå at dette skal skje, og er sågar det aller viktigste formålet 

med oppfinnelsen i patent 323244. Nyfors’ påstand om at ”I flerfase finnes ikke noe som 

binder vann”, tyder på at han, tillegg til manglende forståelse for unikheten til patent 323244, 

heller ikke har forstått det aller viktigste formålet med oppfinnelsen i patent 323244. 

På side 8 annet avsnitt påstår Nyfors følgende: ”I tillegg må man stille seg tvilende til 

hvorvidt dette virker så godt i praksis. Man kan gjette at det ikke vil gjøre det med kondensat 

til stede, da dette endrer vannets fordeling og derved også vannets påvirkning på blandingens 

effektive permittivitet. Uansett gir beskrivelsen ingen data målt med kondensat tilstede. 

Egentlig handler alt i patentsøknaden om tofase vann+gass. I tillegg vil helningsvinkelen 

også bli påvirket av trykk og temperaturvariasjoner. Dette begrenser målenøyaktigheten.” 

Dette avsnittet inneholder flere feil. Kurvene som er vist i figur 6–10 tilsvarer det man ville ha 

målt med litt kondensat i gassen, og er i beskrivelsen av figurene fremholdt som en typisk 

våtgassbrønn som på side 1, linje 25 er beskrevet til å inneholde 1,8 % kondensat. I grafene 

som er vist på figur 6–10 er innholdet tilsvarende ca 0,2 % kondensat. 

Nyfors setter også spørsmålstegn ved hvorvidt metoden fungerer i praksis med kondensat 

tilstede. Metoden er grundig testet med kondensat tilstede i MPMs flerfaselaboratorium, ved 

StatoilHydros testanlegg på Kårstø (K-lab) og ved South West Research Institute (SwRI) i 

San Antonio, Texas. Flere av disse testene er gjennomført som rene blindtester hvor MPM 

ikke har hatt noe kjennskap til hva som er gått igjennom måleren. Ni internasjonale 

oljeselskaper har deltatt i gjennomføringen av testene, henholdsvis Statoil, Hydro, Shell, 

ConocoPhillips, Total, ENI, Chevron, Anadarko og Gaz de France. Testresultatene er blitt 

publisert ved flere anledninger og det vises bl.a. til presentasjonen som ble holdt av Gordon 

Stobie (Målespesialist i ConocoPhillips) på MultiPhase Metering Roundtable (MMR) i 

Galveston, May 2008 (vedlegg A13). Roxar var for øvrig også tilstede under denne 

konferansen og mottok således en kopi av presentasjonen. Presentasjonen kan for øvrig også 

lastes ned fra MPMs hjemmeside. Nyfors burde med andre ord være godt kjent med at 

metoden virker i praksis. 

Som det fremgår av presentasjonen så ble testene gjennomført med stor variasjon i både 

kondensat, vann og saltinnhold i vannet. Resultatet fra testen ble oppsummert av de 

deltagerne oljeselskapene på slutten av presentasjonen som: 

”Measurement uncertainty demonstrated to be within specifications for all fractions, 

for salinity measurement, for an application that was significant different from MPM 

Lab, variations in flow conditions had no impact on measurements”.


Saltmålingen foretatt med den patenterte metoden (323244) var med andre ord helt upåvirket 

av kondensat, i motsetning til resonatorbaserte metoder hvor saltmålingen i høy grad er 

påvirket av kondensat. 

Måleren som ble testet på SwRI skal brukes av StatoilHydro på en applikasjon hvor måling av 

saltinnhold er kritisk mht styring av produksjonen som beskrevet i patent 323244. I vedlegg 

A15 er StatoilHydros oppsummering gjengitt i en presentasjon holdt av Eirik Åbro på 

brukerforum for MPM måleren, juni 2008. Årbro er StatoilHydros fagsjef innenfor 

flerfasemåling, som for øvrig også bevitnet hele testen av MPM-måleren på SwRI. 

”Final conclusion at SwRI, Test Objective was successfully met. The MPM Subsea 

Meter was taken from completed FAT in MPM Flow Lab. It was installed and 

commissioned as if it was subsea, in completely different conditions compared to 

MPM Lab. With no field tuning with no knowledge about flow conditions, nor flow 

rates. The MPM Meter demonstrated ease of use and high operational stability – met 

the meter specification”. 

Måling av saltinnhold til vannfraksjonen for en våtgass er et av elementene i spesifikasjonen 

til måleren. Etter som vi kjenner til, er MPM-måleren og metoden som er beskrevet i patent 

323244, den eneste metoden for måling av saltinnholdet til vannfraksjonen i en våtgass som 

til nå har vist seg å fungere i praksis. Nyfors’ påstand om at ”dette ikke virker i praksis” er 

med dette tilbakevist. 

For MPM er det helt uforståelig hvordan Nyfors kan hevde å være oppfinner av en 

oppfinnelse som han betviler fungerer i praksis og som han påstår er dårligere enn allerede 

kjente løsninger. Til alt overmål viser Nyfors at han ikke kjenner til svakhetene til de 

eksisterende løsninger og hvordan oppfinnelsen i patent 323244 fungerer i praksis og 

overkommer disse. 

Vedlegg 

[A1] Prospekt vedrørende rettet emisjon i Multi-Fluid ASA – 1997 

[A2] S. Gaisford, J. A. Amdal og H. Berentsen, Offshore multiphase meter nears 

acceptable accuracy level, Oil & Gas Journal, mai 1993 

[A3] O. Økland, G. Flakstad, S.A. Kjølberg, The Norwegian test programme for 

qualification of Multiphase Meters, North Sea Flow Measurement Workshop, 1995 

[A4] Brev fra Patentstyret til Roxar datert 28. August 2001 vedrørende patentsøknad 2001 

0616 

[A5] Ø.L. Bø, E. Nyfors, T. Løland, J.P. Couput, New Compact Wet Gas Meter Based on a 

Microwave Water Detection Technique and Differential Pressure Flow 

Measurement”, North Sea Flow Measurement Workshop, 2002 

[A6] Ø. L. Bø, E. Nyfors, Application of microwave spectroscopy for the detection of water 

fgraction and water salinity in water/oil/gas pipe flow, Journal of Non-Crystaline 

Solids, 305 (2002), side 345–535 

[A7] S. Ramo, J. R. Whinnery, T Van Duzer, Fields and Waves in Communication 

Electronics, (1965/1984)


[A8] J. B. Hasted, Aqueous Dielectrics (1973) 

[A9] The International Association for the Properties of Water and Steam “Release on the 

Static Dielectric Constant of Ordinary Water Substance for Temperatures from 238 K 

to 873 K and Pressures up to 1000 MPa” (1997) 

[A10] D.P. Fernandez, et al A Formulation for the Static Permittivity of Water and Steam at 

Temperatures from 238 K to 873 K at Pressures up to 1200 MPa, Including Derivates 

and Bebye-Hünkel Coefficients, J. Phys. Chem. Ref. Data, Vol. 26, No. 4, 1997 

[A11] A. Shivola, Electromagnetic mixing formulas and applications, IEE Electromagnetic 

Waves Series 47 

[A12] Artikkel fra StatoilHydros hjemmeside, februar 2009 

[A13] G. Stobie, B. Sættenes Closing the gaps in subsea multiphase and wetgas metering, 

presentasjon fra Multiphase Meter Roundtable, Galveston, mai 2008 

[A14] E. Åbro, Background for the SwRI wet gas test, presentasjon fra bruker forum MPM 

Meter – juni 2008 

DEL 2: Utvikling av MFI-måleren og Nyfors’ rolle ved denne utviklingen 

MFI-måleren er basert på teknologi eid av Statoil. I 1991 inngikk Multi-Fluid (nå Roxar) en 

lisensavtale med Statoil for å kommersialisere denne teknologien. En historisk oversikt for 

Multi-Fluid er presentert av Multi-Fluid i prospektet som ble utarbeidet i forbindelse med 

børsintroduksjon av selskapet (vedlegg A1). 

Den første flerfasemåleren ble levert til Statoil høsten 1992 og testet ut på Gullfaksfeltet, 

mindre enn 1 år etter at lisensavtalen var inngått med Statoil. Resultatene fra denne testen ble 

presentert i Oil & Gas Journal i mai 1993 og ble den gang ansett for å være meget gode 

(vedlegg A2). I perioden frem til 1995 ble det foretatt 4–5 kommersielle leveranser av MFImåleren 

i tillegg til at det ble gjennomført en del felttester av måleren. Vinteren 1995 ble det i 

så måte gjennomført en omfattende test av fire kommersielt tilgjengelige flerfasemålere i 

Porsgrunn av Statoil, Hydro og Saga, hvor bl.a. MFI-måleren var med. Arnstein Wee var 

ansvarlig for gjennomføring av testen fra Multi-Fluids side og var stort sett den eneste som 

var involvert fra Multi-Fluid både før under og etter testen. Den øvrige organisasjonen i 

Multi-Fluid jobbet stort sett med utvikling, produksjon og feltsupport med andre av MFIs 

produkter, og da særlig det såkalte MFI WaterCut Meter og ulike varianter av denne. 

I etterkant av testen av fire flerfasemålere i Porsgrunn i 1995, ble tre av disse målerne ansett 

av oljeselskapene for være gode nok (kvalifisert) for å tas i bruk, henholdsvis MFI-måleren, 

Framo-måleren og Fluenta-måleren. I en publikasjon utgitt av Statoil, Hydro og Saga på 

North Sea Flow Measurement Workshop i 1995 (vedlegg A3) konkluderer de med at: 

”These results, together with previous field experiences demonstrates that 3 of the 

meters have reached a maturity level that is satisfactory for the oil industry to 

consider the technology qualified and applicable for both topside and subsea 

applications”.


Multi Fluid og Framo fikk dessuten støtte av de deltagende oljeselskapene til å utvikle en 

subsea variant av måleren da disse ble ansett å være de beste målerne på markedet på det 

tidspunktet. 

Denne testen var av avgjørende betydning for fremtiden til MFI Måleren og Multi-Fluid som 

selskap og i den historiske oversikten gjengitt i Multi Fluid sitt prospekt er året 1995 

oppsummert som følger: 

”I 1995 foretar Statoil, Norsk Hydro og Saga en omfattende kvalifiseringstest av 

konkurrerende flerfasemålere. MFI MultiPhase Meter ga svært gode resultater” 

Brosjyren for MFI-måleren, som Roxar har vedlagt klagen til andre avdeling, ble laget våren 

1995, rett i etterkant av testen i Porsgrunn. 

Nyfors’ fremstilling av sin innsats knyttet til MFI-måleren i sitt notat av 28. januar 2009, side 

2 annet avsnitt følgende, gir på ovenstående bakgrunn et klart misvisende bilde av de faktiske 

forhold. 

Videre pekes det på at fra starten av 1995 til våren 1996 ble det gjort en del forbedringer av 

MFI-måleren som i hovedsak bestod i utvikling av en forbedret og mer kompakt elektronikk 

og optimalisering av det mekaniske designet og programvaren. Disse forbedringene var 

implementert i den versjonen av måleren som var klar for levering i starten av 1996. 1996versjonen 

av MFI-måleren ble bl.a. testet ut i Porsgrunn våren 1996. Totalt 3 målere ble med 

på denne testen, henholdsvis MFI, Fluenta og Framo. MFI-måleren forble deretter stort sett 

uendret frem til våren 2000, da Arnstein Wee sluttet i selskapet. 

Roxar besluttet å avslutte markedsføringen av MFI-måleren i 2001. MFI måleren ble med 

andre ord lagt død 1 år etter at Arnstein Wee sluttet i selskapet. 

Ebbe Nyfors begynte i Multi-Fluid høsten 1995. Han rapporterte da til Arnstein Wee (da 

Arnstein Bø) som på det tidspunktet var utviklingssjef og hadde i all hovedsak jobbet med 

utvikling av MFI-måleren siden han begynte i selskapet høsten 1993. Forut for det, var 

utviklingen av MFI Måleren stort sett utført av Scott Gaisford inntil han flyttet til USA høsten 

1992 for å jobbe med salg og markedsføring. 

Utviklingen av MFI måleren var med andre ord mer eller mindre ferdig da Ebbe Nyfors 

begynte i selskapet høsten 1995, og Nyfors’ bidrag til å videreutvikle måleren var også nokså 

beskjedent og stort sett knyttet til mindre justeringer i den mekaniske utformingen av 

sensoren og oppskalering av måleteknologien til andre rørdimensjoner. 

Den kommersielle versjonen av måleren som ble lansert våren 1996 var ferdig noen måneder 

etter at Nyfors startet i selskapet. Måleren ble bl.a. levert til en ny test i Porsgrunn våren 1996. 

På samme måte som i 1995, var det Arnstein Wee som stod ansvarlig for testen og 

videreutviklingen av måleren basert på de erfaringene som man gjorde under testen. Nyfors 

var lite (om noe i det hele tatt) involvert i dette arbeidet. Han ble dog, på lik linje med øvrige 

medarbeidere, holdt løpende orientert om utviklingen av måleren og de erfaringene som ble 

gjort av Wee i forbindelse med test av måleren. Hardwaremessig forble måleren stort sett 

undret frem til Wee sluttet våren 2000. Hvilke utviklingsaktiviteter som er gjort i etterkant, 

vites ikke. 

Nyfors’ hovedaktiviteter var relatert til utvikling av helt andre produkter basert på 

resonanssensorer til bruk bl.a. nedi i oljebrønnene (nedihulls måler). Han var også mye


involvert i å optimalisere designet på vann i olje målerne som Multi-Fluid hadde utviklet. 

Dette slik at disse kunne anvendes innenfor skipsindustrien. Han utviklet i den forbindelse en 

modifisert utgave av vann-i-olje måleren som ble patentsøkt. Arbeidet med vann-i-olje 

måleren ble også patentsøkt. Ingen av disse produktene ble noen kommersiell suksess. Nyfors 

fikk også ansvar for å videreføre det arbeidet som Statoil og Arnstein Wee startet med å 

utvikle en saltmåling for strømningsforhold med mye vann tilstede (vannkontinuerlig 

strømning). Dette var et prosjekt som startet i 1994 på initiativ fra Statoil som en 

hovedoppgave utført av Jørgen Neuman ved UiS i basert på Arnstein Wees ideer. Dette 

arbeidet ble videreført av Nyfors da han startet i selskapet høsten 1995. 

Parallelt med utvikling av denne saltmålingen, ble teknologien til Texaco gjennomgått av bl.a. 

Ebbe Nyfors med tanke på å inngå en lisensavtale med Texaco. På det tidspunktet Wee forlot 

Multi-Fluid i 2000, var disse samtalene fremdeles pågående, men det er ikke Wee bekjent at 

det ble inngått noen form for lisensavtale. 

I 2001 innleverte Roxar en patentsøknad på en metode for måling av saltinnhold 

(konduktivitet) til vann basert på en to-parameter måling av henholdsvis tap og fase 

(patentsøknad 2001 0616). Patentsøknaden ble ikke innvilget og patentstyret avdekket at 

teknikken var kjent og patentsøkt av andre som vist i patentstyrets brev til Roxar av 28. 

August, 2001 (vedlegg A4). Et av motholdene mot metoden som Roxar forsøkte å patentere 

var forøvrig et av patentene til John D. Marelli (US 5,107,219) som man på et tidligere 

tidspunkt hadde vært i dialog med i Texaco mht lisensiering. 

Utover det som er beskrevet ovenfor, var Nyfors sitt bidrag til utviklingen av MFI måleren 

stort sett drevet av hans egen akademiske interesse for målteknologien utviklet av Gaisford og 

Wee, noe som resulterte i diverse memo med liten eller ingen praktisk nytteverdi i 

videreutviklingen av måleren. 

Det er følgelig feil når det i Protectors brev av 2. Februar – Del 2 side 2, påstås at: 

”Ebbe Nyfors var sentral i utviklingen av denne [MFI-måleren] og ville blitt nevnt som 

oppfinner dersom det hadde blitt søkt patent den gangen”. 

For det første så er MFI-måleren dekket av flere patenter eid av så vel Statoil som Roxar. 

Ebbe Nyfors står ikke oppført som oppfinner på noen av disse patentene. For å underbygge 

dette vises det til prospektet for børsnoteringen av Multi-Fluid i 1997, avsnitt 7.1: 

”Både MFI WaterCut Meter og MFI MultiPhase Meter anvender en spesiell, patentert 

mikrobølge teknologi. De fundamentale fysiske prinsippene er imidlertid enkle ... .” 

I avsnitt 10.1 i det samme prospektet står det videre at: 

”Patentene som benyttes i Multi-Fluids to hovedprodukter eies av Den norske stats 

oljeselskap as (Statoil): US patent no 51031819 (Compsoition Monitor and Monitoring 

Process Using Impedance Measurements) og US patent 5259239 (Hydrocarbon Mass Flow 

Meter). Teknologien og rettighetene som danner grunnlaget for patentene, er utviklet av 

Standard Research Institute i USA og Scott Gaisford, og er kjøpt av Statoil” 

Det er også en kjensgjerning at MFI-måleren var så og si ferdig utviklet før Ebbe Nyfors 

begynte i Multi-Fluid og det er således helt opplagt at Nyfors dermed ikke kunne ha stått 

oppført som opfinner av eventuelle patenter for denne måleren. Brosjyren for MFI Måleren, 

som Roxar har lagt ved sin klage til andre avdeling, er laget våren 1995, d.v.s.før Ebbe Nyfors


hadde startet i selskapet. Påstanden til Protector og Nyfors om at Nyfors var sentral i 

utviklingen av MFI-måleren og ville ha stått som oppfinner dersom denne skulle ha blitt 

patentsøkt, tilbakevises på det sterkeste. Som nevnt tidligere, var Ebbe Nyfors sitt bidrag, av 

fagmessig karakter på oppdrag av Wee eller Scott Gaisford. 

Som nevnt i vedlagte memo fra Hans Olav Hide, tidligere adm. dir i Multi-Fluid, fikk Nyfors 

i oppgave å gjennomgå teknologien i MFI Måleren slik at de som hadde utviklet MFI-måleren 

kunne få en ekstern vurdering på om det var grunnlag for å levere inn flere patentsøknader på 

det som var gjort. Denne vurderingen ble, etter som Wee kan erindre, foretatt i 1997 eller 

1998. Bakgrunnen for dette var en ”stående ordre” fra administrerende direktør om at alt som 

kunne patenteres skulle patenteres. Etter at Nyfors hadde gjennomgått MFI-måleren og det 

arbeidet som var gjort, konkluderte Nyfors i et memo, at det ikke var grunnlag for å levere inn 

flere patentsøknader, en oppfatning som vi som hadde utviklet måleren delte med Nyfors. 

Dersom det, mot formodning, skulle ha vært grunnlag for å levere inn flere søknader, ville 

Scott Gaisford og eventuelt Arnstein Wee ha stått som oppfinnere, ikke Nyfors. 

Om sin egen rolle hevder Nyfors at: ”Nyfors ble ansatt ved Multi-Fluid i 1995, da 

flerfasemåleren ennå ikke virket tilfredsstillende. Oljeselskapene hadde arrangert et 

sammenlignende test ved testanlegget i Porsgrunn i 1994, men ingen måler oppfylte 

kravene.”, jf. side side 2 i Nyforsmemo III. 

Som det fremkommer ovenfor startet Nyfors å jobbe i Multi-Fluid høsten 1995. 

Oljeselskapene gjennomførte ikke tester av flerfasemålere i Porsgrunn i 1994 som Nyfors 

hevder. Den første sammenligningstesten i Porsgrunn ble gjennomført våren 1995. Wee var 

som tidligere nevnt ansvarlig for gjennomføring av denne testen i Multi-Fluid. Det er heller 

ikke riktig som Nyfors hevder at ingen måler oppfylte kravene. I etterkant av testen av de fire 

flerfasemålere i 1995, ble tre av disse målerne ansett av oljeselskapene for være gode nok til å 

tas i bruk, henholdsvis MFI-måleren, Framo-måleren og Fluenta-måleren. Det vises i så måte 

til Statoil, Hydro og Saga sin publikasjon på North Sea Flow Measurement Workshop i 1995 

(vedlegg A3) hvor de konkluderer de med at: 

”These results, together with previous field experiences demonstrates that 3 of the 

meters have reached a maturity level that is satisfactory for the oil industry to 

consider the technology qualified and applicable for both topside and subsea 

applications”. 

Tre av de fire målerne som ble testet oppfylte med andre ord kravene satt av oljeselskapene til 

å ta disse i bruk. Fra Multi-Fluid sitt prospekt ifb. børs introduksjon av selskapet i 1997 

(vedlegg A1), er året 1995 oppsummert i den historiske oversikten som: 

”I 1995 foretar Statoil, Norsk Hydro og Saga en omfattende kvalifiseringstest av 

konkurrerende flerfasemålere. MFI MultiPhase Meter ga svært gode resultater”. 

Dette bekrefter at, i tillegg til oljeselskapene, så var man også i Multi-Fluid i 1997, etter at 

Nyfors hadde begynt i selskapet, fremdeles av den oppfatning at resultatene til MFI-måleren 

fra sammenligningstesten i Porsgrunn i 1995 var svært gode. Hvordan Roxar og Nyfors nå 14 

år senere kan hevde det motsatte, er helt uforståelig. 

Nyfors sin påstand om at MFI måleren ikke virket i det hele tatt med vannkontinuerlig væske, 

er fullstendig forfeilet. Som det fremgår av brosjyren av MFI Måleren som Roxar har vedlagt 

klagen, utarbeidet våren 1995, fremgår det at måleren ”works with 0–100 % watercut, 0–95 % 

plus GVF”. Dette er også å gjenfinne i ovenfor nevnte publikasjon til oljeselskapene utgitt på


North Sea Flow Measurment Workshop, høsten 1995 (vedlegg A3), side 13, hvor erfaringene 

i vannkontinuerlig beskrives som: 

”For the electromagnetic meters [Fluenta og MFI] it is today more difficult to measure in 

water-continuous flow than oil continuous flow.” 

På toppen av side 14 skriver oljeselskapene videre at: 

”We do expect that we at the end of this year will see improved meters from all vendors 

compared to the versions tested in Porsgrunn” 

Måleren virket med andre ord både i vann og oljekontinuerlig, men ytelsen var naturlig nok 

bedre i vannkontinuerlig, noe som for øvrig er betegnende for de fleste måleren på markedet. 

For MFI sin del hadde man klar en forbedret versjon av måleren tidlig i 1996. Parallelt med 

testen i Porsgrunn ble det utviklet en ny elektronikk med tilhørende SW for MFI måleren. I 

tillegg ble det foretatt enkelte optimaliseringer i det mekaniske designet for å robustifisere og 

optimalisere måleren. 

Selv om resultatene fra testen i 1995 var meget gode, viste de også at måleren kunne 

forbedres på enkelte områder, som f.eks i tilfeller med mye vann i kombinasjon med mye 

gass. På et møte med oljeselskapene våren 1995 ble planene for å forbedre MFI-måleren på 

dette punktet presentert av Arnstein Wee. Forbedringene bestod stort sett i utvikle en 

forbedret (raskere) elektronikk i tillegg å foreta enkelte utbedringer i SW. Dette var under 

implementering og i stor grad uttestet høsten 1995 da Nyfors begynte i selskapet. Dette er 

også bakgrunnen for oljeselskapenes kommentar ovenfor hvor forbedret utgave av målerene 

(bl.a. MFI-måleren) er forventet i slutten av 1995, som for øvrig er noen få måneder etter at 

Nyfors startet i selskapet. Nyfors sin påstand om at forbedringene med måleren i 1996 skyldes 

hans arbeid på en utgave av sensoren hvor det ble gjort forbedringer av effekt og form på 

responsen, er fullstendig forfeilet. 

Nyfors sin beskrivelse av egen rolle i forbindelse med utvikling av MFI-måleren er 

oppsiktsvekkende. Han demonstrerer liten historisk kjennskap til måleren og utviklingen av 

denne, noe som for så vidt er en naturlig konsekvens av at han var lite delaktig i utvikling og 

test av målere og hadde liten kjennskap til hva som ble gjort og hvordan måleren fungerte i 

praksis. I Wee sin tid i Multi-Fluid var Nyfors knapt tilstede verken i Multi-Fluid sin egen 

testrigg eller i noen av de testene som ble utført på eksterne test fasiliteter eller i felten hvor 

mesteparten av utviklingen ble foretatt." 

I det andre memoet fra patenthaver uttaler Hans Olav Hide følgende: 

"MEMO 

Til : Patentstyret, andre avdeling 

Fra : Hans Olav Hide 


Sak : Innsigelse mot patent 323244 fra Roxar AS v/Protector IP Consultants AS


1 Innledning 

Undertegnede er adm. dir. i Multi Phase Meters AS (MPM), og en av gründerne i selskapet. 

I perioden fra juni 1992 til mai 1999 var jeg adm. dir. i Multi Fluid International AS (MFI), 

som senere skiftet navn til Roxar. 

Jeg har ikke forutsetninger for å gi detaljerte kommentarer til de rent tekniske sidene av 

innsigelsen. Ettersom Roxars innsigelse tegner et bilde av de faktiske forhold som jeg ikke 

kjenner meg igjen i vil jeg likevel, for god ordens skyld, gi enkelte spredte merknader til 

forhold jeg ikke kan la bli stående uimotsagt. 

2 Stående ordre om å patentsøke eventuelle patenterbare løsninger – Men resultatløst 

Som et ledd i å bevare og styrke de konkurransemessige sidene av MFIs produkter og 

teknologi, var jeg på 90-tallet veldig opptatt av å se om vi kunne søke om patentbeskyttelse 

for teknologien anvendt i MFI-måleren, utover den allerede patenterte basisteknologien. 

Jeg ga derfor klar melding til teknisk direktør Arnstein Wee, og hans team på teknisk 

avdeling, om at dersom man gjorde oppfinnelser som kunne patenteres så skulle disse 

patentsøkes. Utover en søknad som ble innlevert i 1998 og som ble innvilget i 2001, kunne 

ikke MFIs personell se at løsningene som ble benyttet i tilknytning til MFI-måleren var 

patenterbare. Jeg fikk oppgitt at dette skyldtes at løsningene vi arbeidet med i all hovedsak 

allerede var beskrevet i allment tilgjengelig informasjon, herunder bl.a. beskrivelsesdelen av 

en mengde patenter, spesielt fra USA. 

Det skal i denne sammenheng bemerkes at Ebbe Nyfors også må være godt kjent med disse 

forhold. Jeg viser til at en av oppgavene han fikk i min tid som adm. dir. i MFI, var å 

gjennomgå teknologien i MFI-måleren og vurdere om det var grunnlag for å levere inn flere 

patentsøknader. Denne vurderingen ble, etter som jeg kan erindre, foretatt i 1997 eller 1998. 

Nyfors konkluderte i et memo at det ikke var grunnlag for å levere inn flere patentsøknader. 

Dette var for øvrig en oppfatning som jeg fikk klart inntrykk av at de andre i ledelsen på 

teknisk avdeling delte med Nyfors. 

Det overrasker meg derfor stort at Nyfors, til tross for min stående instruks om patentering, nå 

mener han likevel har gjort en patenterbar oppfinnelse i tiden han arbeidet under min ledelse; 

nemlig oppfinnelsen som ligger til grunn for MPMs patent 323244. 

3 Måling av vannets saltinnhold er viktig 

Alle flerfasemålere trenger informasjon om saltinnholdet i vannet, da det påvirker nullpunktet 

i målingen og er en viktig konfigureringsparameter (flerfase). I tillegg ønsker operatørene å 

vite hvilken type vann som produseres (typisk våtgass) – kondensert ferskvann eller 

formasjonsvann. Alle selskapene som utvikler og produserer flerfasemålere har derfor forsøkt 

å finne metoder for å måle saltinnholdet, for å unngå å måtte oppgi det som en 

inputparameter. 

Også i perioden jeg var adm. dir. i MFI, var det et uttrykt ønske å finne opp en slik metode. I 

min tid som adm. dir i MFI (frem til 1999) var det imidlertid ingen, inklusiv Arnstein Wee og 

Ebbe Nyfors, som ga uttrykk for å ha funnet opp en slik metode.


Det overrasker meg derfor også stort, når Ebbe Nyfors i dag, mer enn 10 år senere, påstår å ha 

funnet opp nettopp en slik metode. Det overrasker meg ennå mer at Nyfors mener løsningen 

er beskrevet i et memo han skrev i 1997. Hvis dette hadde medført riktighet, hadde metoden 

selvsagt blitt tatt tak i og implementert i MFI-måleren. MFI-målerens funksjon ”In line 

salinity measurement” er ikke en metode som løser denne utfordringen. Jeg viser her til 

Arnstein Wees notat av 24. august 2009, dets punkt [2.2.1]. 

Til Patentstyrets orientering gjør jeg oppmerksom på at Roxar (anført av bl.a Nyfors) i 2001 

innleverte en patentsøknad på en metode for måling av saliniteten til vann (patentsøknad 2001 

0616). Patent ble ikke innvilget da Patentstyret avdekket at teknikken var kjent og patentsøkt 

av andre, som vist i patentstyrets brev til Roxar av 28. August 2001 (vedlegg A4). Et av 

motholdene mot metoden Roxar forsøkte å patentere var et av patentene til John D. Marelli 

fra Texaco (US 5,107,219), som man på et tidligere tidspunkt hadde vært i dialog med mht 

mulig lisensiering. I lys av dette avslaget er det besynderlig at ikke Roxar i 2001 benyttet seg 

av Nyfors’ angivelige oppfinnelse i Nyfors’ memo – dersom denne angivelige oppfinnelsen 

faktisk løste den utfordringen oppfinnelsen som ligger til grunn for MPMs patent 323244 

løser. 

4 Ebbe Nyfors var ikke oppfinner av teknologien benyttet i MFI-måleren 

Ettersom oppfinnelsen som ligger til grunn for MPMs patent 323244 løser et problem man i 

tilknytning til MFI-måleren aldri evnet å løse, kan jeg ikke forstå hvorfor Roxar bruker mye 

spalteplass på å foregi at Ebbe Nyfors var sentral ved utviklingen av MFI-måleren. 

For god ordens skyld skal jeg dog presisere at Ebbe Nyfors, etter det undertegnede kjenner til, 

ikke er oppfinner på et eneste av de patentene som beskytter teknologi i MFI-måleren, jf. 

prospektet for børsnoteringen av Multi-Fluid i 1997 (vedlegg A1), avsnitt 7.1: 

”Både MFI WaterCut Meter og MFI MultiPhase Meter anvender en spesiell, patentert 

mikrobølge teknologi. De fundamentale fysiske prinsippene er imidlertid enkle [...]” 

I avsnitt 10.1 i det samme prospektet står det videre at: 

”Patentene som benyttes i Multi-Fluids to hovedprodukter eies av Den norske stats 

oljeselskap as (Statoil): US patent no 51031819 (Compsoition Monitor and 

Monitoring Process Using Impedance Measurements) og US patent 5259239 

(Hydrocarbon Mass Flow Meter). Teknologien og rettighetene som danner grunnlaget 

for patentene, er utviklet av Standard Research Institute i USA og Scott Gaisford, og 

er kjøpt av Statoil”. 

Videre gjør jeg oppmerksom på at da Ebbe Nyfors begynte i Multi-Fluid høsten 1995 var 

MFI-måleren allerede utviklet og solgt i flere eksemplarer." 

I tilsvar av 25. november 2009, vedlagt et memorandum fra innsigeren til Annen avdeling, 

uttaler innsigers fullmektig:


"Vi viser til Patentstyrets brev datert 25.09.2009 med tilsvar fra Patentsøker, og vil med dette 

svare på argumentasjonen. 

I tilsvaret kommer en rekke kommentarer om historikken og bakgrunnen for oppfinnelsen, 

mye av dette på siden av denne saken. Dette vil holdes utenfor diskusjonen nedenfor, og bare 

i noen grad kommenteres i vedlegg til dette brevet. 

Denne innsigelsen angår altså Ebbe Nyfors sitt bidrag til denne oppfinnelsen og klagen 

gjelder første avdelings avgjørelse. Nedenfor vil vi se på avgjørelsen og kravene i lys at MPM 

sin siste argumentasjon. 

Avgjørelsen 

Patentstyrets avgjørelse begrunnes blant annet med at Patentstyret ikke finner noe i notatet 

(Nyforsmemoet) som antyder at saliniteten beregnes på bakgrunn av målingene, kun at 

saltholdig vann skaper et måleteknisk problem. Patentstyret konkluderer også at MPM løser et 

annet problem ved at de søker å eliminere måleunøyaktighetene ved at saliniteten beregnes og 

at dette tas med i betraktningen ved beregning av volumfraksjonene i fluidet. 

I begrunnelsen er det en uklarhet knyttet til ordet ”beregnes”, for i de nederste avsnittene på 

side 15 i MPM/Wee sine kommentarer til innsigelsen, samt i omtalen av figur 6 og 8 i 

patentet, er det klart at figur 8 er basert på de eksperimentelle dataene i figur 6 og at det er 

nærliggende for en fagmann å lage en ligning basert på denne informasjonen. Ifølge kravet 

”bestemmes” salinitet og fraksjoner, de beregnes ikke, og grunnlaget for bestemmelsen er 

eksperimentelle rådata i figur 6 foretatt på samme måte som figur 2 i Nyforsmemoet, bortsett 

fra at målingene ble foretatt på en våtgass. Dette bekreftes i avsnittet på side 4 og 5 i MPMs 

notat, som tydelig viser at Wee tok utgangspunkt i Nyfors sitt arbeid og byttet bare ut fluidet. 

I forhold til det foreliggende patentet må det også settes spørsmålstegn ved hvor viktig 

forskjellen er for oppfinnelsen. Patentkravet forutsetter ikke noen våtgass, men et fluid 

inneholdende vann og gass, og det gis ingen anvisninger i forhold til hvordan kurvene vil 

endres med fraksjonene. Øvelsen med å bytte fluidet for å ta nye målinger, for eksempel i en 

oljekontinuerlig fluidstrøm inneholdende vann, må ha blitt ansett som nærliggende for en 

fagmann da søknaden ble skrevet, og derfor unødvendig å dokumentere i detalj i søknaden. 

Helt tilsvarende som det ikke var nødvendig for Nyfors å dokumentere dette i detalj i 1997, da 

han gjorde tilsvarende forsøk, med formål å forbedre flerfase-målerens ytelse. 

Ut fra dette bestemmes fraksjonene ved hjelp av den allment kjente Bruggemannligningen 

som vist i ligning 8 i patentet, og saliniteten bestemmes basert på figurene 7 og 8, ved hjelp av 

den imaginære dielektrisitetskonstanten, som også er diskutert hos Nyfors. Man legger merke 

til at MPM mener det er opplagt for en fagmann hvordan man kommer frem til en ligning på 

bakgrunn av dette. 

Både Nyfors og Wee har dessuten i sine respektive memo bekreftet at Multi-Fluid faktisk 

implementerte salinitetsmåling i MFI-måleren basert på modellene i Nyformsmemoet (midt 

på side 4 i D2 til klagen, og nederst på side 4 i Wee's memo, Del 1). Det er riktig at 

funksjonen på den tiden kun ble benyttet til kalibreringsformål, men dette bekrefter likevel at 

de som jobbet med utviklingen av MFI måleren ikke hadde problem med å innse 

konsekvensen av forsøkene som ble dokumentert i Nyforsmemoet, og at dette kan benyttes 

for å måle salinitet.


Vi er derfor også uenig med Patentstyret angående problemet som skal løses med de to 

løsningene. Nyforsmemoet er ikke formulert som patentsøknad ut fra en problem-løsning 

vinkling, men det bør være opplagt at en fagmann som utfører en type målinger med en 

flerfasemåler i et firma som utvikler den typen målinger har som overordnet mål å skaffe gode 

flerfasemålinger med stor målenøyaktighet. Dette går fram fra avsnittet ”5.1 Purpose of the 

Model”, der formålet er å finne sammensetningen av en blanding, og der det er uttrykt ønske 

om god nøyaktighet. Også Wee bekrefter i sitt memo (2. avsnitt i seksjon 2.2.1) at et av 

formålene med arbeidet til Nyfors nettopp var ”et ønske om å utvide operasjonsområdet for 

MFI-måleren”. 

Innsatsen til Nyfors i denne saken var altså å oppdage og dokumentere forholdet mellom 

salinitet og helningsvinkelen til responskurven, og innse og forklare hvordan dette ville være 

relevant i en mikrobølge flerfasemåler som baserer seg på fasedifferens mellom to mottakere. 

Innsatsen til Wee begrenser seg til å bruke helningen på responskurven for å bestemme 

saliniteten til vannkomponenten i et fluid som inneholder gass, noe som er særdeles 

fagmessig. 

Patentkravene 

Argumentasjonen tar for enkelhelts skyld utgangspunkt i krav 1, men krav 8 har i alt vesentlig 

samme innhold formulert som apparatkrav, slik at argumentasjonen vil gjelde på samme måte 

der. Krav 1 er altså som følger: 






ovenfor, 



karakterisert ved at metoden benyttes for et fluid som også inneholder gass, 

idet 




til fluidets bestanddeler og resultatene fra trinnene a-e ovenfor, 

bestemmes volumfraksjonene av fluidets bestanddeler og vannsaliniteten. 

I de to første linjene presenteres altså hva målingen skal foretas på, nemlig et fluid som i det 

minste inneholder vann, og der det er saltinnholdet i vannet og komposisjonen av fluidet som 

skal måles. Dette sammen med punkt a.‒d. er angitt av MPM som alment kjent teknikk, noe 

som bekreftes av at de er nevnt i kravets ingress, og er et klart likhetspunkt mellom disse 

trekkene og Nyforsmemoet., se særlig avsnittet 5.1 på side 5. Dermed er det klart at 

løsningene hadde et felles utgangspunkt. 

Kravets karakteristikk utgjør i hovedsak tre deler som alle bidrar til å skille kravet fra den 

kjente teknikk, og som sammen utgjør den patenterbare oppfinnelsen. Dermed er det særlig de 

som har bidratt med løsningene som skiller oppfinnelsen fra den kjente teknikk som skal 

nevnes som oppfinnere.


I de to første linjene i karakteristikken spesifiseres hva slags fluid målingene skal foretas på, 

ved at fluidet (dvs. potensielt vann) også skal inneholde gass. Mengden gass er ikke 

spesifisert i krav eller beskrivelse utover at våtgass og oljekontinuerlige fluider er nevnt som 

eksempler, og type gass er heller ikke spesifisert. Relevansen av denne begrensningen er 

dermed usikker, og det kan heller ikke vurderes som oppfinnerisk i seg selv å bruke 

måleteknikken i Nyforsmemoet på en flerfaseblanding når slike blandinger er innenfor de 

løsningene som diskuteres i Nyforsmemoet. 

I forhold til punkt e. er det klart fra Nyforsmemoet at den imaginære delen av permittiviteten 

(og den effektive) beregnes ut fra målinger av typen som er nevnt under kravets punkt a. Dette 

vil bli diskutert mer i detalj i vedlegget, men dette alene forsvarer at Nyfors skal oppføres som 

rettmessig oppfinner i patentet siden det var han som foreslo målemetoden og diskuterte de 

mulighetene dette ga. 

I punkt f. i krav 1 angis altså at man bruker den beregnede komplekse dielektrisitetskonstanten 

fra punkt e, samt trinnene over, til å bestemme bestanddelene og saliniteten. 

Dette vil bli utdypet i vedlegget men ifølge MPM sitt memo, se de nederste avsnittene på side 

15 samt omtalen av figurene 6, 7 og 8 i patentet, blir saliniteten funnet ved hjelp av målinger 

av samme type som Nyfors i sin tid utførte og basert på den forståelse han kom frem til i 

forhold til resonansfrekvens og helningsvinkel på kurven. Dette er altså eksperimentelle 

måleverdier basert på kjent saltinnhold i fluidet, i likhet med de målingene som er beskrevet i 

Nyforsmemoet og dette forklarer likhetstrekkene mellom figur 2 hos Nyfors og figur 4 og 6 

hos MPM, der alle viser helningsvinkelen i forhold til saliniteten. 

Sammenfatningsvis kan man altså si at de to løsningene har til felles at man finner innholdet i 

et fluid ved å foreta de målingene som er beskrevet i ingressen til krav 1 ved å finne den 

komplekse dielektrisitetskonstanten og ved hjelp av målingene og en kurve frembrakt 

eksperimentelt finne fluidets bestanddeler og saliniteten. 

En mer detaljer gjennomgang av argumentasjonen er gitt i vedlegget der målemetodene i 

patentet og i Nyforsmemoet er diskutert mer i detalj, der følgende diskuteres og begrunnes: 

Nyforsmemoet alene forklarer hele oppfinnelsen i Patent 323244 

Patent 323244 er basert på informasjon fra Nyforsmemoet 

Patent 323244 måler volumfraksjonene av fluidets bestanddeler på samme måte som 

MFI måleren. 

MFI måleren bestemmer den effektive dielektrisitetskonstanten basert på 

fasedifferensmålinger alene. 

Nyforsmemoet viser hvordan den komplekse dielektrisitetskonstant kan bestemmes 

basert på fasedifferensmålinger alene. 

Det er ikke riktig at modellene i Nyforsmemoet kun gjelder for vann. 

Det er ikke riktig at Patent 323244 er begrenset til våtgass 

Grunnlaget for Patent 323244 er et resonansfenomen. 

Resonatormåling er den beste metoden å måle ved lavt tap. 

Om Ebbe Nyfors sin rolle i utviklingen av MFI teknologien. 

Det er Roxar som eier teknologien i MFI-måleren. 

På bakgrunn av det ovenstående og diskusjonen i vedlegget fastholdes det at Nyfors skal 

oppføres som oppfinner i saken, subsidiært sammen med Arnstein Wee, og at retten til


oppfinnelsen på grunn av Ebbe Nyfors sitt arbeidsforhold dermed helt eller delvis overføres til 

Roxar AS." 

Fra det vedlagte memorandum fra Roxar av 25. november 2009 hitsettes: 

"Memorandum vedrørende NO 323244 

Til : Patentstyret, 2. avdeling 

Fra : Roxar AS v/Eivind Dykesteen 

Ref : Sak 7921 

Sak : Innsigelse mot Patent NO 323244 

Innhold: 

1. Nyforsmemoet alene forklarer hele oppfinnelsen i Patent 323244 

2. Patent 323244 er basert på informasjon fra Nyforsmemoet 

3. Patent 323244 måler volumfraksjonene av fluidets bestanddeler på samme måte som MFI 

måleren 

4. MFI måleren bestemmer den effektive dielektrisitetskonstanten basert på 

fasedifferensmålinger alene 

5. Nyforsmemoet viser hvordan den komplekse dielektrisitetskonstant kan bestemmes basert 

på fasedifferensmålinger alene 

6. Det er ikke riktig at modellene i Nyforsmemoet kun gjelder for vann 

7. Det er ikke riktig at Patent 323244 er begrenset til våtgass 

8. Grunnlaget for Patent 323244 er et resonansfenomen 

9. Resonatormåling er den beste metoden å måle ved lavt tap 

10. Om Ebbe Nyfors sin rolle i utviklingen av MFI teknologien 

11. Det er Roxar som eier teknologien i MFI-måleren 

Referanser til dokumenter vedlagt vår klage datert 2. februar 2009 

D1 Nyfors-memoet 

D2 Nyfors sine kommentarer til MPM-patentet og MPM sitt tilsvar til innsigelsen. 

D3 Nyfors sine kommentarer til innsigelsen og bakgrunnen for denne 

D4 Utdrag fra Ebbe Nyfors avhandling Nyfors E., Cylindrical Microwave Resonator 

Sensors for Measuring Materials Under Flow, Helsinki University of Tech. Radio Radio 

Laboratory Publications, S 243, Thesis, 2000 

D5 Alment tilgjengelig salgsbrosjyre for MFI-måleren. 

1. Nyforsmemoet alene forklarer hele oppfinnelsen i Patent 323244 

I vår klage mot avgjørelsen i Patentstyrets 1. avdeling, har vi fremlagt hele Nyforsmemoet 

(D1 i klagen), der vi tidligere kun hadde fremlagt 4 sider av dette. Dette er ikke fremlagt med 

den begrunnelse at det skulle bringe vesentlige nye momenter inn i saken, men for at 

Patentstyret skulle få innblikk i helheten og sammenhengen dette dokumentet var skrevet. Av 

samme grunn la vi også fram en kommersiell brosjyre av MFI - måleren, samt et memo 

skrevet av Ebbe Nyfors (D3 i klagen) innholdende bl.a.. "Kort beskrivelse av MFI målerens 

mikrobølgesensor". Som vist i vår klage, del 1 og del 2, er utgangspunktet for NO 323244, 

slik det er angitt i beskrivelsesdelen, og i ingressen til Krav 1, identisk til MFI målerens


grunnleggende fraksjonsmåling. Og deretter har vi vist at Nyforsmemoet forklarer alle 

karakteristiske trekk i Krav 1. 

Nyforsmemoet må ses på bakgrunn av at det er skrevet for å bli lest av personer som i detalj 

kjenner teknologien i MFI-måleren, og dessuten at det ikke er skrevet som underlag for en 

patentsøknad, men for å analysere og forklare en effekt observert i MFI måleren. 

Det kan imidlertid ikke ha betydning for vurderingen av oppfinnerretten om hovedformålet 

for forsøkene som er dokumentert i Nyforsmemoet var noe annet enn måling av salinitet i en 

våtgass, dersom det samtidig forklarer hele oppfinnelsen i Patent 323244. 

Vi mener derfor at Ebbe Nyfors’ bidrag til patentet er grundig dokumentert i vår klage Del 1 

og Del 2, og vi viser til denne. Vi skal dessuten ytterligere begrunne og forklare dette i 

fortsettelsen av dette dokument. 

2. Patent 323244 er basert på informasjon fra Nyforsmemoet 

Ved uttalelse datert 29.04.2005 vedrørende MPMs patentsøknad 2004 3470, har Patentstyret 

vurdert at søknaden oppfyller kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde. Vedrørende nyhet sier 

Patentstyret at: 

”Søknadens oppfinnelse er egnet til nøyaktig bestemmelse av sammensetning og 

vannsaltholdighet til en flerfasestrøm. Dette oppnås ved at den komplekse 

dielektrisitetskonstanten bestemmes kun basert på fasedifferensmålinger mellom to 

atskilte mottakere over et bredt frekvensbånd.” 

Nyheten i oppfinnelsen gjenfinnes i de karakteriske trekk e. og f. i Krav 1. 

Når det gjelder oppfinnelseshøyde, konkluderer Patentstyret at: 

”Søknadens oppfinnelse oppnår en forbedret følsomhet og stabilitet ved å basere 

bestemmelsen av den komplekse dielektrisitetskonstanten på fasedifferensmålinger 

alene. Denne løsningen vil ikke være nærliggende for en fagmann.” 

Det unike trekk i oppfinnelsen gjenfinnes i det karakteristiske trekk e i Krav 1. 

Patentstyret har mao. i sin vurdering lagt avgjørende vekt på at patentet angir en metode for å 

bestemme den komplekse dielektrisitetskonstanten basert på fasedifferensmålinger alene, og 

at denne fasedifferensen måles mellom to atskilte mottakere. 

Vi er enige med Patentstyrets vurdering om at bestemmelsen av den komplekse 

dielektrisitetskonstanten basert på fasedifferensmålinger alene har patenthøyde, og videre at 

”denne løsningen vil ikke være nærliggende for en fagmann”. Men for en fagmann innen 

kjernen av utviklingsteamet i Multi-Fluid, der MFI måleren nettopp er en måler basert på 

måling av fasedifferens mellom to atskilte mottakere, er løsningen etter vår mening svært 

nærliggende. 

Og når vedkommende fagmann, Ebbe Nyfors, dertil har utført og dokumentert eksperimenter 

som analyserer responsen fra et slikt måleoppsett under påvirkning av endringer i salinitet, og 

har påvist at responskurvens spesielle karakteristikk skyldes endring i imaginærdelen av den 

komplekse dielektrisitetskonstant, blir dette ikke bare nærliggende, men faktisk påvist. Det 

bør dermed være opplagt at Ebbe Nyfors har bidratt med det alt vesentligste av det som gir


oppfinnelsen nyhet og oppfinnelseshøyde i forhold til den kjente teknikk utenfor fagmiljøet i 

Multi-Fluid. 

En annen måte å se dette på er at oppfinnelsen beskrevet i Patent 323244, slik vi ser det, ikke 

ville vært patenterbar, i alle fall ikke med nåværende kravsett, dersom Nyforsmemoet hadde 

vært publisert. Da ville Patentstyret i sin vurdering måttet ta hensyn til at: 

- Nyforsmemoet presenterer responskurver for fasedifferensen mellom to atskilte 

mottakere, at 

- dokumentet viser at responskurven inneholder informasjon ikke bare om den effektive 

dielektrisitetskonstanten, men også om den imaginære delen av den komplekse 

dielektrisitetskonstanten, at 

- dokumentet viser sammenhengen mellom effektiv og kompleks dielektrisitetskonstant, 

og hvordan den imaginære del inngår i denne, at 

- dokumentet viser hvordan responskurven endrer seg som funksjon av salinitet, at 

- dokumentet forklarer responskurvens spesielle form og varierende helning med et 

resonansfenomen, og at 

- dokumentet viser at det er variasjoner i den imaginære delen av den komplekse 

dielekrisitetskonstanten som forårsaker endringen i helningen på responskurven. 

Med andre ord inneholder Nyforsmemoet all den informasjon som har gitt Patent 323244 

nyhet og oppfinnelseshøyde. 

Men Nyforsmemoet er ikke publisert. Det ble utarbeidet av Ebbe Nyfors på oppdrag av 

Arnstein Wee på en tid da begge var ansatt i Multi-Fluid, og er siden holdt konfidensielt innen 

selskapet. 

3. Patent 323244 måler volumfraksjonene av fluidets bestanddeler på samme måte som 

MFI måleren. 

Wee skriver i kapittel 2.2 i sitt memo, Del 1, at Roxar gir en feilaktig beskrivelse av MFI 

målerens egenskaper, og videre ”at avviket mellom MFI-måleren og dens teknologi og 

Nyforsnotatet, på den ene siden, og MPMs patentkrav i patent 323244 på den andre siden, er 

så betydelige at en nærmere gjennomgang av utviklingen av MFI-måleren og Nyfors’ rolle i 

anledning dette ikke anses nødvendig.” Deretter kommenterer likevel memoet i Del 2 sider av 

utviklingen MPM mener ikke kan stå uimotsagt. Hva angår MPMs kommentarer til Nyfors’ 

rolle i utviklingen av MFI-måleren skal vi komme tilbake til senere. Men vi merker oss at 

Wee ikke på noe som helst punkt imøtegår den oppsummering av MFI-målerens virkemåte 

som er gitt i D3 til vår klage (side 3; ”Kort beskrivelse av MFI målerens mikrobølgesensor"). 

Likheten mellom MFI-måleren og patentet blir gjennomgått grundig i vår klage, der vi på side 

2 i Del 2 konkluderer at: 

”Den eneste forskjellen mellom patentet og MFI måleren er mao. at patentet 

forutsetter måling av den komplekse permittivitet, mens MFI måleren måler den 

effektive permittivitet. Ihht. patentkravets punkt f, skal dette muliggjøre beregning av 

vannkomponentens salinitet, i tillegg til volumfraksjonene av fluidets bestanddeler, 

mens MFI måleren ikke beregner salinitet, men kun volumfraksjonene av fluidets 

bestanddeler.” 

At dette faktisk også er dette som er den eneste reelle forskjellen mellom MFI måleren og 

patentet bekreftes også av Arnstein Wee på side 6 i hans memo:


”For det første fremkommer det klart at MFI-måleren ikke kan måle vannsaliniteten 

og at det ikke skjer noen måling av den komplekse dielektrisitetskonstanten. MFImåleren 

avviker følgelig fra MPMs oppfinnelse på helt sentrale punkter.” 

Som forklart i gjennomgangen av MFI-målerens virkemåte i D3, måles flerfase-blandingens 

dielektrisitetskonstant ved å finne den såkalte cut-off frekvensen, hvorfra den effektive 

dielektrisitetskonstanten beregnes. Deretter benyttes denne, i kombinasjon med måling av 

blandingens tetthet, for beregning av flerfaseblandingens sammensetning, slik det også angis i 

Nyforsmemoet, kap 5, første avsnitt: 

"The MPM software calculates the composition of the mixture by iteration from the 

Bruggeman formula using the density measurement and the microwave measurement 

that gives the effective permittivity of the mixture meff." 

(NB: ”MPM software” må her ikke forveksles med vår motpart MPM, men er en kortform 

betegnelse Multi-Fluid ofte benyttet i omtale av sin flerfasemåler.). 

Det framgår av side 6 og 7 i Patent 323244, se spesielt ligning 2, at også her er det den 

effektive dielektrisitetskonstanten som måles, og at dette gjøres ved å finne cut-off frekvensen 

på samme måte som beskrevet i D3. Videre framgår av side 9 i patentet, linje 1-3, at MPM 

deretter bestemmer volumfraksjonene av fluidets bestanddeler på samme måte som i MFImåleren: 

"For å måle komposisjonen av olje, vann og gass (% olje, % vann og % gass), kan 

følgende ligninger benyttes basert på måling av blandingens dielektrisitets-konstant 

mix og tetthet mix:". 

Deretter angis et sett av ligninger, hvor også Bruggemans mikseligning inngår (Ligning 8). 

Fra den tidligere argumentasjon i denne saken, skulle det være klart at både Arnstein Wee og 

Ebbe Nyfors var sentrale aktører i utviklingen av MFI måleren. Arnstein Wee ble ansatt i 

Multi-Fluid i 1993, og var sjef for Ebbe Nyfors, som ble ansatt i 1995. Dokumentet vi har 

fremlagt som D1 til vår klage oppsummerer og analyserer et eksperiment som ble utført av 

Ebbe Nyfors, og som ble rapportert til Arnstein Wee (Nyforsmemoet). 

Fra vår side vil vi derfor hevde at en forståelse av MFI målerens virkemåte, og koblingen 

mellom denne og det grunnleggende måleprinsipp i patentet, er av vesentlig betydning for 

analysen av hvem som har bidratt til den patenterte oppfinnelsen. 

4. MFI måleren bestemmer den effektive dielektrisitetskonstanten basert på 

fasedifferensmålinger alene. 

Fra "Kort beskrivelse av MFI målerens mikrobølgesensor" (side 3 i D3 til vår klage) skulle 

det framgå at MFI- måleren er basert på måling av fasedifferens mellom to mottaende 

antenner lokalisert med ulik avstand fra en sendeantenne, nettopp slik det også er beskrevet i 

patentet. I MPM-patentet er dette vist i Figur 1, og i Nyforsmemoet fremkommer dette av 

kapittel 2, og spesielt diskusjonen av mulige alternative plasseringer av mottakerprobene A og 

B i forhold til senderproben TX.


I begge målerne varieres frekvensen på TX, og fasedifferensen mellom de to mottakerprobene 

måles. Dette framgår bl.a. av figur 2 i Nyforsmemoet, og av Figur 4 i patentet. Og i begge 

tilfellene opererer hhv. MFI måleren og MPM måleren i bølgeleder-modus, ettersom målerne 

er fylt med lav salinitet vann, og i begge målerne bestemmes den effektive permittiviteten ved 

å finne cut-off frekvensen. I Patent 323244 fremkommer dette bl.a. av den detaljerte 

beskrivelsen, side 6, linje 23: 

"Når feltet i røret endres fra en plan bølge til TE11, forekommer et skift i 

fasedifferensen på motakerantennene vist i Figur 1. Ved å benytte en frekvenssveip på 

sendeantennen og måle frekvenslokasjonen til faseskiftet, kan cut-off frekvensen fc 

bestemmes." 

Dette kan eksempelvis sammenholdes med Nyforsmemoet side 3: 

"Because of the low losses waveguide propagation is dominant. At the cut-off 

frequency of the mode TE11 the resonant mode TE110 appears". 

Videre framgår fra kap 5, første avsnitt, at: 

"The MPM software calculates the composition of the mixture by iteration from the 

Bruggeman formula using the density measurement and the microwave measurement 

that gives the effective permittivity of the mixture meff." 

MFI-måleren bestemmer altså den effektive dielektrisitetskonstanten utelukkende basert på 

fasedifferensen mellom to mottaende prober. 

5. Nyforsmemoet viser hvordan den komplekse dielektrisitetskonstant kan bestemmes 

basert på fasedifferensmålinger alene. 

Med dette som felles utgangspunkt, tar nå både patentet og Nyforsmemoet utgangspunkt i at 

knekkpunktet ved cut-off ikke er en 90 grader knekk, men at helningen på kurven varierer 

som funksjon av saliniteten. Eksperimentet som viste dette ble først utført av Nyfors i 1997, 

og rapportert til Wee. Wee har senere repetert samme eksperiment. Det er derfor overhodet 

ikke riktig som MPM hevder, at den effekten som er beskrevet i Nyforsmemoet kun gjelder 

for en sensor helt fylt med vann, mens den i det tilfellet MPM har patentert, gjelder for 

våtgass. Det faktiske er at effekten gjelder så lenge denne type måler (hhv. MPM og MFI) 

opererer i bølgeledermodus, som vil være tilfelle så lenge måleren er fylt med, eller 

gjennomstrømmes av, et lavtaps medium, mao. alt unntatt vannkontinuerlig strømning der 

vannet har høy salinitet. 

Nyforsmemoet forklarer på side 3 at effekten som ses i figur 2, og som tilsvarer figur 4 i 

patentet, skyldes at helningen på PDR (responskurven for fasedifferensen) endres som 

funksjon av tapet i sensoren, mao. som funksjon av den imaginære delen av dielektrisitetskonstanten 

til fluidet i sensoren. I kapittel 5 presenteres en empirisk modell for frekvensen 

ved en gitt fasedifferens, som funksjon av konduktiviteten til det fluid som befinner seg i 

sensoren. I dette tilfelle er det antatt å være vann, men som vi vil vise senere kan dette ikke ha 

betydning for Patentstyrets vurdering. 

En gjennomgang av Nyforsmemoet vil vise: 

- Nyforsmemoet tar utgangspunkt i MFI måleren, og gjør altså elektriske fasemålinger 

mellom to mottaende antenner lokalisert med ulik avstand fra en sendeantenne.


- Figur 2 viser hvordan fasedifferensen mellom mottakerantennene varierer med 

frekvensen. 

- Den varierende helningen i kurven forklares med varierende dielektrisk tap: “Low 

losses in the medium makes the turn of phase more gradual, thus tilting the PDR.” 

(PDR = Phase Difference Response); og “The frequency changes were due to the 

tilting of the PDR with increasing losses.” 

- I kapittel 5 introduseres en empirisk modell for sammenhengen mellom frekvens og 

mediets konduktivitet ved en fasedifferens på 60 grader. 

- I kapittel 8.1 benyttes modellen til å beregne den effektive permittiviteten av vann ved 

en gitt målefrekvens. Det er riktig at dette er en annen oppgave enn målingen av 

salinitet som er hensikten i MPMs patent. Relevansen er likevel at Nyfors i dette 

kapittelet gjennomgår en detaljert prosedyre for hvordan den imaginære del av 

dielektrisitetskonstanten beregnes basert på modellen introdusert i kapittel 5. 

- I memoets referanse nr 1, forfattet bl.a. av Ebbe Nyfors, er sammenhengen mellom en 

resonators egenskaper og den komplekse dielektrisitetskonstanten dessuten grundig 

behandlet. 

Nyforsmemoet viser derved at fasedifferensen mellom to antenner lokalisert med ulik avstand 

fra en sendeantenne varierer med frekvensen, at formen på kurven avhenger av det 

dielektriske tapet, at en empirisk modell kan tilpasses responskurven, og at denne modellen 

kan benyttes for å beregne den komplekse dielektrisitetskonstanten. 

6. Det er ikke riktig at modellene i Nyforsmemoet kun gjelder for vann. 

Et vesentlig argument i Wee-memoet er at "modellene og prosedyrene som Nyfors hadde 

foreslått kun gjaldt for vann", og videre at "Nyfors' forsøk på å skape et inntrykk av at 

vannmodellene som er presentert i Nyforsmemoet kan brukes til å måle saltinnholdet til 

vannfraksjonen for en flerfaseblanding er, som det fremkommer foran, feil." (begge sitat fra 

pkt. 2.2.1). Som tidligere nevnt, må Nyforsmemoet leses med bakgrunn i at det er skrevet for 

personer som i detalj kjenner teknologien i MFI-måleren. Dette er essensielt for å forstå at 

eksperimentene og modellene beskrevet i Nyforsmemoet, ikke er utarbeidet under andre 

forutsetninger enn de som gjelder MPMs patent, slik MPM her søker å gi et inntrykk av. 

I våtgass strømning oppfører MFI-måleren seg som en bølgeleder, nettopp slik som beskrevet 

i Patent 323244. Dette er også samme utgangspunkt som beskrevet i Nyforsmemoet, der det i 

kapittel 2 klargjøres at MFI måleren har to modus, et for lavt tap medium, og et for høyt tap. 

Våtgass strømning, og spesielt med små mengder vann slik MPM her forutsetter, er et lav-tap 

medium der MFI måleren oppfører seg som en bølgeleder. Det fremgår videre fra 

Nyforsmemoet kapittel 3, øverst side 3, at eksperimentet som resulterer i Figur 2 i memoet, er 

utført med "very low-salinity water samples", og fra beskrivelsen videre i samme kapittel vil 

det framgå at måleren fylt med vann med slik svært lav salinitet, effektivt fungerer i lavtap 

modus, mao. som en bølgeleder. Dette i motsetning til tilfellet med vannkontinuerlig flerfase 

strømning, der "the salinity of formation water is normally high enough to guarantee freespace 

propagation". 

Eksperimentet er derfor utført med vann, men er utført for å forklare en effekt som oppstår 

også når måleren er fylt med en flerfase blanding. Dette framgår også av fortsettelsen av 

ovenstående sitat: 

”It can, however, be a problem in oil-continuous cases, when the addition of saline 

water also tilts the response.”


Memoet omhandler mao. MFI-målerens respons i en flerfase olje-kontinuerlig blanding, der 

også salt vann inngår, mao. en flerfase blanding av olje, vann og gass. 

Det er videre av interesse å bemerke at også Wee i forklaringen av virkemåten til patentet, 

gjentar samme eksperiment, og på samme måte som Nyfors fyller han måleren med vann med 

svært lav salinitet, ref. forklaringen til Figur 4 i patentet: 

"Figur 4 viser fasedifferansen når sensoren i figur 1 er fylt med 100% vann og 

saliniteten til vannet varieres fra 0 (fersk) til 0,2% NaCl." 

Det er videre interessant å merke seg at responskurvene i Figur 2 i Nyforsmemoet er svært lik 

responskurvene i Figur 4 i MPM patentet, og spesielt at "pivotpunktet" i begge tilfellene er 

rundt 200MHz. Dette dokumenter at også måleoppsettet er svært like i de to tilfellene. 

Figur 2a fra Nyforsmemoet Figur 4 fra Patent 323244 

Det er derfor ikke riktig når Wee konkluderer at modellene og prosedyrene som Nyfors 

utviklet ikke har ”relevans eller tilknytning til MPMs patent, som omhandler måling av 

saltinnholdet til vannfraksjonen for en våtgass flerfasestrømning." (Wee memo side 7, 2. 

avsnitt). Derimot dokumenterer Wee’s patentbeskrivelse, og spesielt Figur 4, at Wee har 

repetert det samme eksperimentet som er beskrevet i Nyforsmemoet syv år tidligere. Dette 

eksperimentet viser nettopp hvordan fasedifferensen mellom de to mottakerprobene på hhv. 

MFI og MPM målerne varierer med frekvensen på senderproben, og med saliniteten som 

parameter, og det er dette som utgjør fundamentet for patentet. 

7. Det er ikke riktig at Patent 323244 er begrenset til våtgass. 

I forsøkene som er rapportert i Nyforsmemoet er det benyttet en MFI flerfasemåler, slik som 

nærmere beskrevet i D3 i klagen. På overordnet nivå er MFI måleren også beskrevet i den 

kommersielle brosjyren som er vedlagt som D5 til vår klage. Vi skal være enig i at MFI 

måleren ikke har vært markedsført som noen våtgassmåler, men det er på ingen måte slik at 

den ikke fungerer med gass. Tvert imot var den, på det tidspunkt Nyforsmemoet ble skrevet, 

markedsført som spesielt god på høye gassfraksjoner, ref. brosjyren D5 side 3, venstre 

kolonne;


”… the meter can measure the water cut, oil flow rate, and water flow rate of 

multiphase mixtures with superior accuracy, particularly at high GVF.” 

Med GVF menes her gass/væskeforholdet, og fra side 2 i brosjyren fremkommer at MFI 

måleren opererer i området opp til 98 % GVF. 

Arnstein Wee beskriver gjentatte ganger patentet som om det er et patent der 

applikasjonsområdet er begrenset til våtgass, eksempelvis i Kapittel 2.1.1, første avsnitt; 

”Patent nr. 323244 beskriver en metode for å måle komposisjon og saltinnholdet til 

vannfraksjonen i en våtgass flerfasestrømning i rør, uten separasjon av fasene”. 

Deretter forklares at ”En våtgass flerfasestrømning innholder typisk mer enn 95% gass”. 

Likevel er det ikke noe i patentkravet som begrenser gyldighetsområdet til flerfasestrømning 

med mer enn 95 % gass. Det eneste som sies her er at fluidet i røret skal omfatte ”i det minste 

en væske inneholdende vann” og at ”metoden benyttes for et fluid som også inneholder gass”. 

Arnstein Wee bekrefter dessuten at forsøk og modeller beskrevet i Nyforsmemoet bl.a. er 

utført for å ”utvide operasjonsområdet for MFI måleren” (Wee memo side 4, siste avsnitt), og 

det er derfor ingen hold i Wee’s påstand om at Nyforsmemoet ikke har relevans eller 

tilknytning til Wee’s patent. 

MFI måleren og Patent 323244 har derved overlappende operasjonsområder. 

8. Grunnlaget for Patent 323244 er et resonansfenomen. 

Wee hevder på side 12, 3. avsnitt, i sitt memo at ”metoden beskrevet i patent 323244 ikke er 

basert på en resonator”. Her tar imidlertid Wee grundig feil, og avslører samtidig sine 

manglende kunnskaper innen fagfeltet mikrobølgeteknologi. 

Nyfors forklarer allerede i sitt memo fra 1997, se spesielt teksten over figur 2 på side 3, at ved 

cut-off oppstår resonansmoden TE110. Han forklarer videre at ”the pivot point is equivalent to 

the resonant frequency”, og at andre fasedifferenser, enten høyere eller lavere enn ved cut-off, 

kan ses tilsvarende som det å følge et punkt på øvre eller nedre flanke av en resonanstopp. Av 

dette følger at ”Higher losses broadens the peak, which pushes the points in opposite 

directions”, noe som igjen forklarer at helningen på responskurven for fasedifferensen øker 

med økende tap i fluidet. Og han forklarer også at i såkalt oljekontinuerlige blandinger vil 

”addition of saline water also tilts the response.” 

Nyfors har mao i sitt memo ikke bare påvist sammenhengen mellom responskurvens helning, 

og tapet i fluidet i blandingen, men også forklart fysikken bak dette. Nå er det selvsagt ikke 

slik at man må forstå fysikken bak for å kunne gjøre en oppfinnelse, men det har likevel en 

betydning i vurderingen av hvem som er rettmessig oppfinner i denne sak. Her har Nyfors 

allerede i 1997 gjort forsøk som viser hvordan MFI-målerens respons varerier med tapet i 

fluidet i blandingen, og har forklart fysikken bak dette i et internt memo sendt til Arnstein 

Wee. Når Wee flere år senere ’gjenoppdager’ det samme fenomen, innser han ikke den 

fysiske forklaringen, men innfører i stedet en S-faktor som skal kalibreres empirisk for å finne 

imaginærdelen av den komplekse dielektrisitetskonstanten. 

Denne empiriske metoden for å finne imaginærdelen av den komplekse dielektrisitetskonstant 

kan ses på som en mulig måte å anvende Patent 323244, men kun en av flere. Denne metoden


er tatt med som Krav 5 i patentet, og er etter Roxars syn det eneste i patentet som er tilført av 

Wee, utover det som Nyforsmemoet dokumenterer var kjent av Ebbe Nyfors allerede i 1997, 

og som Nyfors altså kommuniserte til Arnstein Wee. 

9. Resonatormåling er den beste metoden å måle ved lavt tap. 

Det er riktig som Wee sier i sitt memo, side 12, at ”resonatorer forutsetter at man har et 

sensorelement som genererer en elektromagnetisk resonans”. Det er derimot ikke riktig når 

han i fortsettelsen setter likhetstegn mellom et sensorelement og en struktur som settes inn i 

strømningen og eksemplifiserer dette med Roxars våtgassmåler. 

En mer presis forklaring er at en elektromagnetisk resonator er en struktur langs hvilken de 

elektromagnetiske bølgene kan bevege seg. Strukturen er begrenset av to reflekterende ender. 

Disse kan være for eksempel åpne eller kortsluttede ender. Mellom disse dannes en stående 

bølge, når gitte kriterier for resonans er oppfylt. Denne stående bølgen er nå i stedet et 

pulserende felt, hvor det ikke er bølger som beveger seg i noen retning. Bølger, som beveger 

seg i et rør, kan ses på som reflekterende frem og tilbake mellom veggene. Dette er grunnen 

til at de beveger seg langsommere enn i det frie rom, fordi de går en lengre vei. Hastigheten er 

avhengig av frekvensen i forhold til cut-off-frekvensen og blir lavere ned mot denne. Akkurat 

på cut-off blir hastigheten lik null. Dette betyr at da er den aksielle hastighetskomponenten 

null, og bølgene beveger seg kun i radiell retning. De danner da en stående bølge på tvers i 

røret, på samme måte som hvis man fyller en bøtte med vann og slår lett til den på kanten, og 

hvor man da ser et stasjonært ringformet bølgemønster. 

Det er nettopp dette som skjer i MFI måleren, og i MPM patentet, og som likevel ikke har 

noen spesiell struktur som settes inn i røret. Dette er også forklart i D3 til klagen, se spesielt 

sidene 6 og 7. Her blir det mao. grunnleggende feil når Wee på side 13 gjentar at metoden 

beskrevet i Patent 323244 ikke er basert på en resonator, og samtidig påstår at 

”resonatorbaserte målere er således ikke i stand til å måle saltinnholdet i vannfraksjonen i en 

våtgass i henhold til oljeselskapenes behov”. 

Det er tvert i mot en kjent sak at en resonatormåling er den beste metoden å måle ved lavt tap. 

Vi kan imidlertid være enig i at nettopp grunnet det lave tapet, vil det være bedre å benytte 

differensiel fasemåling, enn en direkte måling av effekt eller demping. 

Men igjen blir det feil når Wee trekker inn spredning (Rayleigh scatter) som en årsak til feil i 

målingen i en resonator, og begrunner dette med at ”spredning av signalet i røret (vil) medføre 

at det introduseres ekstra tap som ikke er funksjon av permittiviteten, men relatert til 

størrelsen på dråpene i røret.” Spredning forekommer i de tilfeller bølger forplanter seg i en 

retning, for eksempel som plane bølger, eller i en måler i transmisjonsmodus. Men ved 

resonans beveger bølgene seg ikke noe sted; det elektromagnetiske feltet bare pulserer på 

stedet. Dette fører til at spredning ikke forekommer i en resonator. Dette er nettopp en av 

fordelene. 

10. Om Ebbe Nyfors sin rolle i utviklingen av MFI teknologien. 

I sine memo vedlagt MPMs svar, bruker Wee svært mye plass på å diskreditere Nyfors 

kompetanse, og hans rolle i utvikling av teknologien som ligger til grunn for patentet. 

Oversendelsesbrevet fra Oslo Patentkontor oppsummer dette ved å konkludere at:


”Ut i fra dette materiale er det klart at Ebbe Nyfors verken har eller kunne hatt noen 

befatning med utvikling av den oppfinnelse som er beskyttet i det foreliggende 

patent.” 

Vi er selvsagt helt uenige i dette, men kommer likevel ikke bruke mye plass på å tilbakevise 

Wee’s grunnløse påstander. Vi skal kun stikkordsmessig minne om at Nyfors har doktorgrad i 

mikrobølgeteknikk, har skrevet lærebok om temaet, og har forelest på universitetsnivå i emnet 

i mange år. Han ble rekruttert inn i selskapet Multi-Fluid nettopp for å styrke selskapets 

kompetanse inne mikrobølgeteknologi, der selskapet fra før ikke hadde slik 

spesialkompetanse i Norge, men kun tilknyttet sitt kontor i USA. Dette ble gjort fordi man i 

1995 anså at man fortsatt hadde svært mye å gjøre før MFI måleren kunne levere gode 

resultater innen store deler av anvendelsesområdet. Nyfors var med sin spisskompetanse på 

området sentral i å løfte MFI-måleren fra en prototyp med store mangler, og fram til et 

kommersielt instrument. 

Wee har derimot ingen formell bakgrunn innen mikrobølgeteknologi, og har med sitt siste 

memo på nytt demonstrert sine faglige mangler innen faget. Men som tidligere nevnt, 

anerkjenner vi at det er fullt mulig å gjøre en oppfinnelse, selv med manglende 

fagkunnskaper. Men MPM og Oslo Patentkontor har ingen som helst dekning for sin påstand 

om at Ebbe Nyfors ikke kunne hatt noen befatning med oppfinnelsen i Patent 323244. Tvert i 

mot mener vi å ha faktisk bevist at Ebbe Nyfors har forklart alle elementene av patentet. 

11. Det er Roxar som eier teknologien i MFI-måleren. 

I Punkt 9 i sitt memo fremholder Wee at "For god ordens skyld skal det dessuten bemerkes at 

basisteknologien i MFI-måleren er eid av Statoil, ikke Roxar." Dette er en svært misvisende 

og mangelfull 'opplysning' fra MPMs side, og i den sammenheng den er fremsatt er den 

absolutt ikke egnet til å bringe "god orden". Vi kan ikke se noen annen grunn for Wee til å 

'opplyse' om dette, enn et forsøk på å så tvil om Roxars eierrettighet til MFI-teknologien uten 

at det er noe grunnlag for det. 

Det er riktig at Statoil eier patentet som dannet grunnlaget for utviklingen av MFI-måleren. 

Multi-Fluid har lisensiert retten til dette patentet, samt til et patent som senere ble tilført 

samme lisensavtale. MPM unnlater å opplyse om at lisensavtalen gjør det helt klart at all 

videreutvikling, mao. all teknologi som er utviklet basert på den lisensierte teknologien, eies 

av Multi-Fluid (Roxar). 

MPM unnlater dessuten å opplyse om at lisensen for "basisteknologien" er fullt ut oppgjort, 

noe som også framgår av side 11 i det prospekt MPM kun har fremlagt deler av. I dette 

prospektet fremgår følgende: 

"Lisensene for teknologien er fullt ut betalt, slik at det ikke vil bli noen fremtidige 

royalty-betalinger." 

Mikrobølgeteknologien i MFI måleren, slik den fremsto da den ble kommersialisert i 1996, 

var videreutviklet over mange år med basis i det opprinnelige patentet fra 1987. Den 

teknologien MFI utviklet skiller seg i stor grad fra dette patentet, og er i tillegg over denne 

perioden utviklet fra konsept til et industrielt produkt. Dette er teknologi som er eiet av Multi- 

Fluid (Roxar), med utgangspunkt i en fullt ut oppgjort lisens til Statoil. 

Til sist vil vi få kommentere at det for denne patentsak uansett er helt uvedkommende hvem 

som eier ”basisteknologien” i MFI-måleren. Det som vedkommer denne sak, er hvem som er


den reelle oppfinner av salinitetsmålingen beskrevet i patentets karakteristiske trekk, men som 

helt riktig baserer seg på MFI-målerens grunnleggende måleprinsipp for fraksjonsmåling." 

I tilsvar av 26. april 2010, vedlagt et memorandum datert 21. april 2010 utarbeidet av MPM v/ 

Arnstein Wee, uttaler patenthavers fullmektig: 

"Vi viser til Annen avdelings brev av 26. november 2009 og e-post av 19. februar 2010. 

Vedlagt følger i tre eksemplarer et memo fra patenthaveren forfattet av oppfinneren, Arnstein 

Wee, og de fire vedlegg B1‒B4 som der er nevnt. Memoet i Word-format er sendt til Annen 

avdeling med e-post. 

I memoets punkter 2 og 3 er det gitt en ganske oversiktlig sammenfatning av sakens realiteter, 

mens MPM i punkt 4 har sett seg nødsaget til å imøtegå noen av de påstandene i innsigerens 

siste skriv MPM mener er uriktige. 

For øvrig skal nevnes at de selvstendige krav 1 og 8 i patentet har en noe uheldig form som 

skyldes at det ikke finnes kjent teknikk som har samme formål. Dermed er innledningen av 

disse krav blitt basert på et mothold som egentlig er lite egnet som utgangspunkt for 

oppfinnelsen. Selv om oppfinnelsen dreier seg om målinger i en våtgass, angis det først i 

kravenes karakteristikk at strømningsmediet inneholder gass, og dette gir kravene en noe 

naturlig og lett misvisende oppbygning. 

I den tilsvarende internasjonale søknaden ble derfor kravene utformet uten inndeling i 

innledning og karakteristikk, slik at de fikk en mer logisk og oversiktlig oppbygning. Dette er 

nevnt i punkt 4.1 av MPMs memo, og kravene foreligger bakerst i vedlegg B1. Dersom 

2. avdeling skulle finne at patentets krav bør endres tilsvarende, ber vi om beskjed slik at en 

norsk oversettelse kan innleveres. 

Avslutningsvis bemerker vi at det fra patenthaverens side nok en gang er gjort klart at Ebbe 

Nyfors hverken har eller kunne ha hatt noen befatning med utviklingen av den oppfinnelse 

som er beskyttet i det foreliggende patent. Vi ber derfor om at innsigelsen avvises uten 

ytterligere skriftveksling." 

Fra det vedlagte memorandum av 21. april 2010 hitsettes: 

"MEMO 

Til : Styret for det industrielle rettsvern ‒ Patentstyrets 2. avdeling 

Skrevet av : MPM v/Arnstein Wee 

Dato : 21. april 2010


Sak : Saksnr. 7924 ‒ patent 323 244 ‒ Multi Phase Meters AS 

1 Innledning 

MPM kan i det alt vesentlige ikke se at det fremkommer noe nytt i Roxars, ved Protector, 

skriv av 25. november 2009. 

MPM vil følgelig begrense sine merknader i det følgende til en sammenfatning av MPMs syn, 

jf. punkt 2 og 3, samt enkelte spredte merknader til Roxars skriv av 25. november 2009, jf. 

punkt 4. 

For øvrig vises det til MPMs merknader fremsatt i tidligere skriv til Patentstyrets annen og 

første avdeling, som opprettholdes i sin helhet. 

2 Bakgrunn for oppfinnelsen 

En flerfase / våtgassmåler bestemmer fraksjoner av olje, vann og gass som strømmer i et rør, 

og ratene av disse. Olje-, vann- og gass-fraksjoner kan for eksempel bestemmes basert på 

måling av permittivitet og tetthet, noe som er allment kjent og f. eks beskrevet i US patent 

4,423,623 (1982). 

For å beregne seg frem til fraksjonene, må man vite permittivitet og tetthet til hver av fasene, 

d.v.s. vann, olje og gass. Den vanlige måten er å benytte en modell som beskriver 

enfaseegenskapene til vann olje og gass basert på konfigurasjonsdata som gis inn manuelt. 

Når egenskapene til hver av fasene er kjent, vil man kunne beregne volumandelen av vann, 

olje og gass basert på målt tetthet og permittivitet til en blanding av vann, olje og gass. 

Det finnes en mengde slike modeller for enfaseegenskaper for vann, olje og gass tilgjengelig i 

litteraturen. Ulike leverandører av flerfasemålere har i tillegg utledet sine egne modeller som 

typisk er basert på allment tilgjengelig informasjon, samt egne modellforsøk og erfaringsdata. 

Roxar hadde en slik modell i MFI-måleren, og MPM har utviklet en annen modell som 

benyttes i MPM- måleren. 

Nyforsmemoet beskriver en slik modell for vann. Som det fremgår av memoet, tar modellen 

utgangspunkt i at saltinnholdet / konduktiviteten til vannet er kjent. Konduktiviteten er med 

andre ord en konfigureringsparameter til måleren / modellen som må være kjent på forhånd 

og som legges inn manuelt. Nyfors foreslår i 1997 at den modellen for vann som han har 

utviklet og beskrevet i Nyforsmemoet skal erstatte den modellen som inntil da var benyttet i 

MFI-måleren. 

Oppfinnelsen til Wee innebærer en metode hvor saltinnholdet i vannfraksjonen i en 

flerfase/våtgass-blanding måles direkte istedenfor at den må være oppgitt på forhånd og gis 

inn som en manuell fast verdi. Dette er ikke berørt i Nyfors sitt memo. Wee sin oppfinnelse 

innebærer at det som normalt må oppgis av brukeren av et slikt måleinstrument nå istedenfor 

blir målt på egenhånd av måleinstrumentet. 

Ved å måle saltinnholdet til vannfraksjonen, kan man også foreta veldig nøyaktige målinger 

av produsert formasjonsvann fra våtgass brønner med en presisjon som er flere hundre ganger 

bedre enn hva man kan oppnå med en vanlig flerfasemåler.


Våtgassbrønner vil normalt kun produsere ferskvann. Ferskvann utkondenseres fra gassen 

etter hvert som temperaturen og trykket synker når våtgassen strømmer fra reservoaret til 

overflaten. Formasjonsvannet som befinner seg i reservoaret inneholder imidlertid salt. Den 

prosentvise mengden av salt i formasjonsvannet er normalt kjent for operatøren. Under 

normale forhold vil brønnen ikke produsere formasjonsvann. 

Dersom brønnen derimot begynner å produsere formasjonsvann, kan dette medføre 

saltavleiringer i rørsystemene og isdannelse (hydrat), som igjen kan medføre blokkering av 

rørledninger og i verste fall korrosjon og lekkasjer av hydrokarboner. Det er derfor viktig at 

operatøren får informasjon om det produserte vannet inneholder salt og hvilke mengder som i 

tilfelle produseres. Dersom brønnen inneholder store mengder saltholdig vann, vil operatøren 

iverksette korrigerende tiltak umiddelbart, som for eksempel redusere strømningen fra 

reservoaret, injisere kjemikalier for å unngå isdannelse (frostvæske) og injisere kjemikalier 

for å forhindre korrosjon. I verste fall må hele brønnen stenges ned for å beskytte 

produksjons- og rørsystemene. 

Alternativet til å måle saltinnholdet er å ta prøver av brønnstrømmen som deretter analyseres 

på et laboratorium. Kostnadene for slike manuelle operasjoner er betydelige og vil dessuten i 

de fleste tilfellene ta for lang tid å gjennomføre, slik at man ikke rekker å iverksette 

nødvendige korrigerende tiltak i tide. Sen igangsettelse av korrigerende tiltak kan ha 

katastrofale følger for produksjons- og rørsystemer som beskrevet ovenfor. 

Måling av saltinnholdet i vannfraksjonen er således en meget viktig funksjon for våtgass- 

brønner, spesielt for felter som utbygges med bunnrammer på havbunnen som fjernstyres fra 

land. I slike tilfeller vil våtgassmåleren typisk inngå som en del av måleutstyret som 

installeres på bunnrammene for å overvåke og måle eventuell produksjon av formasjonsvann. 

Ved å måle saltinnholdet i vannfraksjonen oppnår man også en forbedret vannfraksjonsmåling 

ved at måleren ikke er avhengig av at saltinnholdet må oppgis som en fast 

konfigureringsparameter. I mange tilfeller er det svært vanskelig, om ikke umulig, å 

bestemme denne parameteren som f. eks for havbunnsbrønner som er lokalisert på store 

havdyp. Alternativet til måling vil i slike tilfeller være å benytte en fjernstyrt 

undervannsfarkost for å hente ut en trykksatt prøve av brønnstrømmen, som man deretter 

sender til et laboratorium for analyse. Kostnaden ved å gjennomføre en slik operasjon kan i 

verste fall beløpe seg flere titalls millioner kroner og ta svært lang tid for å få gjennomført. 

Det er også en betydelig miljø- og sikkerhetsrisiko forbundet med å ta trykksatte prøver av 

produksjonssystemer på havbunnen. 

Fordelen med oppfinnelsen i patent 323244 er med andre ord betydelige. Etter det vi kjenner 

til, er det kun MPM sin måler som pr. i dag er i stand til å foreta nøyaktige målinger av 

vannfraksjon og saltinnholdet til vannfraksjonen i en flerfase-/våtgassblanding. Leverandørindustrien 

har i en årrekke forsøkt å løse dette problemet uten å lykkes. Roxar har også forsøkt 

å utvikle dette for Snøhvit- og Ormen Lange-feltet uten å lykkes. Vi kan i den forbindelse 

også nevne at Roxar har forsøkt å utvikle en metode for å måle saltinnholdet i vannfraksjonen 

til en vannkontinuerlig flerfaseblanding, og vi viser i så måte til patentsøknad 20010616 fra 

2001. I brev fra Patentstyret av 28.8. 2001 uttaler Patentstyret at ”Da søknaden i sin helhet er 

kjent, kan derfor oppfinnelseshøyde ikke foreligge” med henvisning til et patent eid av Texaco 

fra 1992 og et patent eid av Western Atlas fra 1992. Patentsøknad 20010616 ble henlagt i 

2003. 

Selv om patent 323244, som omhandler måling på en våtgass, er noe helt annet enn den 

metoden som Roxar i sin tid forsøkte å patentsøke, er dette nok et eksempel på


vanskelighetsgraden med å lykkes med å måle saltinnholdet til vannfraksjonen for en 

flerfase/våtgass-blanding. Vi vil i den anledning også påpeke at søknaden ble innlevert av 

Roxar i 2001, med andre ord hele fire år etter at Nyforsmemoet var skrevet og tre år før 

søknaden til patent 323244 ble innlevert av MPM. Dette i seg selv er et bevis på at verken 

Roxar eller Nyfors kan ha hatt noen befatning med oppfinnelsen i patent 323244. 

3 MPMs syn på Roxars anførsler – sammenfatning 

3.1 Patentstyrets første avdeling har identifisert sakens kjerne og konkludert korrekt 

Patentstyrets første avdeling uttalte: 

”Vi finner at Nyfors-memoet ikke peker på løsningen med å beregne fluidets salinitet, 

men kun peker på at saltholdig (salint) vann sammen med olje skaper unøyaktige 

resultater for beregning av volumfraksjoner. Vi finner intet i notatet som antyder at 

saliniteten beregnes på bakgrunn av målingene, kun at saltholdig (salint) vann skaper 

et måleteknisk problem” 

Videre uttaler første avdeling at: 

”den patenterte løsningen løser et problem som Nyfors-memoet påpeker. Nyforsmemoet 

gir imidlertid en annen løsning […] enn den som fremgår av patentet.” 

Dette er sakens kjerne og en korrekt konklusjon. At konklusjonen er korrekt bekreftes av de 

betydelige forskjellene på forholdene som er omhandlet i Nyforsmemoet og MPMs 

oppfinnelse. 

Forskjellene kan oppsummeres som følger: 

3.2 Til forskjell fra MPMs patent gjelder Nyfors’ prosedyrer og modeller kun for vann 

Nyforsmemoet: 

Nyforsmemoet omhandler en modell som beskriver permittivitetsegenskaper for enfase vann 

(dvs. uten olje eller gass), jf. eksempelvis MPMs merknader på side 3 nest siste avsnitt 

følgende i MPM v/Arnstein Wees notat til Patentstyret av 12. oktober 2007 (”MPM brev1”). 

Se her også brev til Patentstyret fra MPM v/Arnstein Wee av 24. august 2009 (”MPMbrev2”), 

side 4 punkt 2.2.1. 

Nyforsmemoet omhandler ikke noen modell for sammenhengen mellom målt frekvens og en 

flerfaseblandings konduktivitet, slik innsigelsen søker å foregi, jf. eksempelvis MPM-brev2 

side 7 siste avsnitt under punkt 2.4. 

MPMs patent: 

MPMs patent omhandler måling av konduktiviteten til vannfraksjonen i en våtgass, jf. 

eksempelvis MPM-brev2 side 6 annet avsnitt flg. 

3.3 Måling av salinitet vs. kjent salinitet 

Nyforsmemoet:


Vannmodellen beskrevet i Nyforsmemoet forutsetter at saltinnholdet til vannet er kjent, jf. 

eksempelvis MPM-brev1 side 4 første avsnitt følgende. 

MPMs patent: 

MPMs patent omhandler en metode hvor saliniteten måles, jf. MPMs patentsøknad 323244. 

3.4 Nyforsmemoet gir ikke grunnlag for å måle saltinnhold (salinitet) 

Nyforsmemoet: 

Nyforsmemoet gir ingen beskrivelse av hvordan man kan måle saltinnholdet til 

vannfraksjonen av en flerfase- eller våtgassblanding bestående av gass, olje og vann, jf. 

eksempelvis MPM-brev1 side 4 første avsnitt. 

MPMs patent: 

MPMs patent beskriver hvordan man kan måle saltinnholdet til vannfraksjonen av en flerfase- 

eller våtgassblanding bestående av gass, olje og vann, jf. MPMs patentsøknad side 1 

sammendrag og side 3 linje 9‒11. 

3.5 Måling av konduktivitet (ledningsevne) 

Nyforsmemoet: 

Nyforsmemoet gir ingen beskrivelse av hvordan man kan måle konduktiviteten til 

vannfraksjonen av en flerfase- eller våtgassblanding bestående av gass, olje og vann, jf. 

eksempelvis MPM-brev1 side 3 siste avsnitt. 

MPMs patent: 

MPMs patent beskriver hvordan man kan måle konduktiviteten til vannfraksjonen av en 

flerfase- eller våtgassblanding bestående av gass, olje og vann, jf. MPMs patentsøknad side 

10 og 11. 

3.6 Måling av kompleks permittivitet (dielektrisitetskonstant) 

Nyforsmemoet: 

Det er ingen beskrivelse i Nyforsmemoet av hvordan den komplekse permittiviteten til en 

flerfase- eller våtgassblanding kan måles. Til overmål berøres ikke engang spørsmålet om 

dette faktisk kan gjøres, jf. MPM-brev2 side 5, punkt 2.3, tredje avsnitt med videre 

henvisninger. 

MPMs patent: 

MPMs patenterte oppfinnelse beskriver hvordan den komplekse permittiviteten til en flerfase- 

eller våtgassblanding kan måles, jf. MPMs patentsøknad side 5‒11. 

3.7 Anvendelse av målt kompleks permittivitet til beregning av saltinnhold 

Nyforsmemoet:


Det er ingen informasjon i Nyforsmemoet om hvordan den målte komplekse permittiviteten 

til en flerfase- eller våtgassblanding kan brukes til å beregne saltinnholdet eller 

konduktiviteten til vannfraksjonen, eller om dette i det hele tatt lar seg gjøre, jf. eksempelvis 

MPM-brev2 side 6 siste avsnitt følgende. 

MPMs patent: 

MPMs patent beskriver hvordan den målte komplekse permittiviteten til en flerfase- eller 

våtgassblanding kan brukes til å beregne saltinnholdet eller konduktiviteten til 

vannfraksjonen, jf. MPMs patentsøknad side 6‒11. 

4 Spredte merknader til Roxars skriv av 25. november 2009 

4.1 Formålet med oppfinnelsen er måling av vannfraksjon og saltinnhold i 

vannfraksjonen for en våtgass 

Innledningsvis vil vi understreke at Patent 323244 beskriver en metode og apparat for måling 

av vannfraksjon og saltinnholdet i vannfraksjonen for en våtgass flerfasestrømning basert på 

måling av den komplekse dielektrisitetskonstanten. Dette fremkommer bl.a. fra beskrivelsen 

av oppfinnelsen, og det vises i så måte til side 3, linje 6-11, hvor formålet til oppfinnelsen er 

beskrevet som: 

”Formålet med denne oppfinnelsen er å oppnå nøyaktig måling av den komplekse 

dielektrisitetskonstanten ........ Formålet med denne oppfinnelsen er videre å 

gjennomføre nøyaktige målinger av olje, gass, vannfraksjon og vannsalinitet som 

inneholder små mengder vann og store mengder gass, typisk for en hydrokarbon – 

våtgasstrømning”. 

I selve karakteristikken av patentkravene 1 og 8 er det også presisert at fluidet må inneholde 

gass. Dette fremkommer enda tydeligere i den internasjonale versjonen av patent 323244, som 

vist f. eks i vedlagte International Preliminary Report on Patentability (B1) siden krav 1 og 8 

her er strukturert litt annerledes (uten separat innledning og karakteristikk). I krav 1 er 

formålet formulert som: 

”A method for determining the composition and water salinity of a multi-component 

mixture of a gas and at least one liquid, including water, in a pipe conducting a wet 

gas well stream, the method comprising the following steps :…” 

Det burde således ikke være noen tvil om at formålet er å måle den komplekse 

dielektrisitetskonstanten med den hensikt å beregne vannfraksjonen og saltinnholdet i 

vannfrakasjonen for en våtgass flerfasestrømning og at patent 323244 således gjelder for 

våtgass applikasjoner 

Forøvrig kan vi nevne at den komplekse dielektrisitetskonstanten består av to parametre, en 

reell og en imaginær del. Kjent teknikk, som f.eks. den som er anvendt i Roxar sin 

flerfasemåler – MFI-måleren, er basert på måling av den effektive dielektrisitetskonstanten, 

som bare består av kun en parameter, men er relatert til den reelle og imaginære 

dielektrisitetskonstanten. Med kun en parameter har man følgelig ikke tilstrekkelig antall 

målinger for å kunne beregne saliniteten til vannfraksjonen. 

4.2 Oppfinnelsen i patent 323244 er ikke beskrevet i Nyforsmemoet


Roxar hevder gjentatte ganger at oppfinnelsen i patent 323244 er beskrevet i sin helhet i et 

internt Memo omtalt som Nyforsmemoet som er relatert til MFI-måleren. 

Vi er ikke enig i denne påstanden og vil igjen understreke at Nyforsmemoet, og den øvrige 

dokumentasjonen som Roxar har fremlagt i klagesaken, ikke inneholder noen som helst 

beskrivelse av hvordan den komplekse dielektrisitetskonstant kan måles. Måling av den 

komplekse dielektrisitetskonstanten er ikke engang nevnt på generelt grunnlag. På samme 

måte er det heller ikke måling av saliniteten til vannfraksjonen for en våtgasslanding nevnt i 

dokumentasjonen som er fremlagt, verken på generelt grunnlag eller med referanse til 

metoden beskrevet i patent 323244. Dette har vi behørig kommentert i tidligere 

korrespondanse og vil ikke bli gjentatt i dette notatet. 

Som vi har redegjort for tidligere, er måling av den komplekse dielektrisitetskonstanten en 

helt nødvendig forutsetning for at man i neste omgang skal kunne beregne vannfraksjon og 

vannsalinitet til våtgassen. Det er således helt utelukket at Nyforsmemoet, eller den øvrige 

dokumentasjonen fremlagt av Roxar, kan beskrive hvordan saltinnholdet til vannfraksjonen 

for en flerfaseblanding kan bestemmes all den tid den heller ikke beskriver hvordan den 

komplekse dielektrisitetskonstanten kan måles. 

Protector har i brev av 25. November 2009 satt likhetstrekk mellom funksjonen som ble 

implementert i MFI måleren for å sjekke vannmodellene og måling av saliniteten til 

vannfraksjonen for en våtgass flerfasestrømning beskrevet i patent 323244. Som vi har 

presisert tidligere, var ikke MFI-måleren i stand til å måle saltinnholdet til vannfraksjonen 

verken for en flerfase- eller våtgassblanding. Hensikten til eksperimentene som er beskrevet i 

Nyforsmemoet var utelukkende å utvikle modeller for vann og gjelder således kun for vann 

med et kjent saltinnhold / konduktivitet. Protektors påstand om at ”de som jobbet med 

utvikling av MFI måleren ikke hadde problemer med å innse konsekvensene av forsøkene som 

ble dokumentert i Nyforsmemoet, og at dette kan benyttes til å måle salinitet” (underforstått 

salinitet til vannfraksjonen i en flerfase- eller våtgassblanding) fremstår som ren spekulasjon 

som er tatt helt ut av sammenhengen og tilbakevises på det sterkeste. 

Dersom Protectors påstand skulle være riktig, er det bemerkelsesverdig at Roxar verken har 

patentsøkt eller benyttet seg av metoden i patent 323244 sett i lys av de store fordelene denne 

metoden gir. 

4.3 Til forskjell fra MPM måleren, tilfredstilte ikke MFI måleren oljeselskapenes krav 

nøyaktighet og sensitivitet for måling av våtgass brønner 

Enkelte av påstandene som Roxar og Nyfors fremsetter i korrespondansen med andre 

avdeling, harmonerer ikke med hva Roxar og Nyfors tidligere har uttalt vedrørende det 

samme temaet. Nyfors påpeker på side 8, med referanse til en salgsbrosjyre fra 1995, at MFI- 

måleren ble markedsført som å være spesielt god ved høye gassfraksjoner, underforstått at den 

oppfyller oljeselskapenes krav til vannmåling ved høye gassfraksjoner. Vi vil i den anledning 

vise til vedlegg A5 i vårt svar til andre avdeling datert 24. August 2009, hvor Nyfors m.fl. i en 

publikasjon ved North Sea Flow Measurement Workshop , Oktober 2002, har uttalt at: 

“Commercial multiphase meters, covering low to moderately high gas fraction, have 

been successfully implemented in many production sites worldwide. Meters for the dry 

gas flow measurement are also more or less standard off-the-shelf products. The 

experience, however, is that the traditional multiphase meters do not handle GVFs


over 90 to 95%, as above 95% GVF, none of today’s multiphase meters can meet the 

requirements needed.” 

I en artikkel i FFU Nytt nr. 3, 2004 (vedlegg B2) uttaler Roxar også at: 

”Traditionally multiphase flow meters are sometimes mistakenly believed to deliver 

adequate accuracy and sensitivity for wetgas wells. However, the sensitivity to water 

in gas conditions for a Roxar multiphase meter will be in the range 1%, i.e. 25.000 

liters/hour for the same conditions, and other multiphase meters available in the 

market, utilizing other type of technology, will typically have sensitivities that are 5-10 

times worse.” 

I samme artikkel påpeker Roxar også at oljeselskapenes nøyaktighetskrav til vannmålingen 

for en våtgassapplikasjon er i området 0.005–0.01 %, noe som for øvrig er i tråd med det som 

hevdes i patent 323244. I henhold til Roxar’s egne utsagn fra 2004, er kravene til 

vannmålingen i en våtgass-strømning med andre ord 100‒200 ganger høyere enn det som den 

beste flerfasemåleren er i stand til å prestere. Siden MFI-måleren er en flerfasemåler som ble 

levert av Roxar, omtaler Roxar med andre ord sitt eget produkt og burde således være godt 

kjent med hvilken ytelse man da kan forvente. Roxar og Nyfors sin påstand nå i 2009 om at 

”MFI-måleren var spesielt god på høye gassfraksjoner” harmonerer således ikke med det som 

Nyfors og Roxar tidligere har uttalt i 2002 og 2004 og må kunne sies være basert på det som 

Roxar i ovenfornevnte artikkel kaller en ”misforstått oppfattelse av hvilken nøyaktighet og 

sensitivitet en flerfasemåler er i stand til å prestere for våtgass brønner” (vår oversettelse). 

Det anses dermed som dokumentert at Roxar er vel vitende om at MFI-måleren ikke 

tilfredsstiller oljeselskapenes krav til nøyaktige vannmålinger i en våtgass og det fremstår som 

underlig at Roxar, i memo datert 25. November 2009 ovenfor Patentstyrets andre avdeling, 

søker å foregi noe annet. Det faktum at Roxar sluttet å markedsføre MFI-måleren i 2001 er en 

ytterligere bekreftelse på at teknologien i MFI-måleren allerede i 2001 var utdatert og ikke i 

stand til å oppfylle oljeselskapenes krav til ytelse. 

I motsetning til MFI-måleren, er det for MPM-måleren godt dokumentert at den oppfyller 

oljeselskapenes ytelseskrav til vannmåling for våtgass brønner (jfr. MPM-brev2 vedlegg A12 

og A14). 

4.4 Nyforsmemoet omhandler ikke våtgass 

I avsnitt 2.2.1 i MPM-brev 2 som har tittel ”Nærmere om Nyforsmemoet: Til forskjell fra 

MPMs patent gjelder Nyfors’ prosedyrer kun for vann” redegjør Wee for bakgrunnen for 

Nyforsmemoet hvor det poengteres at: 

”bakgrunnen for Nyforsmemoet var at Nyfors ble bedt om å se på muligheten for å 

forbedre vannmodellene i MFI-måleren. Vannmodellene har til hensikt å beregne 

permittiviteten for vann som en funksjon av temperatur, trykk og saltinnhold og 

relatere permittiviteten til den målte frekvensverdien fra sensoren. Formålet med 

arbeidet var å se om det var mulig å forenkle fabrikkalibreringen av MFI-måleren. 

Samtidig var det et ønske å utvide operasjonsområdet for MFI-måleren.” 

I memo fra Roxar datert 25.11.2009, på side 8 som omhandler våtgass, bruker Nyfors et 

utdrag fra dette utsagnet til og hevde at ”Arnstein Wee bekreftet dessuten at forsøk og 

modeller beskrevet i Nyforsmemoet bl.a. er utført for å utvide operasjonsområdet til MFI-


måleren, ”, underforstått utvide operasjonsområdet til MFI måleren til høyere gassfraksjoner 

(d.v.s. til også å inkludere våtgass). Dette er feil. 

Protektor bruker på side 2 i brev av 25.11.2009 det samme utsagnet fra Wee til inntekt for at 

Nyfors- memoet løser det samme problemet som er beskrevet i patent 323244. Dette er også 

feil. 

Hensikten med Nyforsmemoet var, som Wee gjentatte ganger har påpekt, å videreutvikle 

vannmodellene som var brukt i måleren. En del av dette arbeidet besto i å utvide 

operasjonsområdet for vannmodellene, slik at de dekket et bredere temperatur- og 

salinitet/konduktivitetområde. Utvidelse av operasjonsområdet for MFI-måleren mht 

gassfraksjon (f. eks til å gjelde våtgass) er ikke engang et tema i Nyforsmemoet. Det er en 

kjensgjerning at MFI-måleren ikke er i stand til å måle saltinnholdet i vannfraksjonen til en 

flerfaseblanding, uansett gassfraksjon i flerfaseblandingen. Innholdet i Nyforsmemoet endrer 

ikke noe på dette faktum. 

4.5 Nyforsmemoet løser ikke det samme problemet som patent 323244 

Nyfors har gjentatte ganger gjort henvisninger til figur 2a i Nyforsmemoet og sammenlignet 

denne med figur 4 i patent 323244 (ref side 7 i notatet) som beskriver hvordan fasedifferansen 

varierer med salinitet. Nyfors hevder at Wee har ”repetert samme eksperiment som er 

beskrevet i Nyforsmemoet syv år tidligere”. På neste side påstår Nyfors videre at ”Når Wee 

gjennoppdager det samme fenomen, innser han ikke den fysiske forklaringen … .” 

Dette har vi kommentert flere ganger tidligere bl.a. i MPM-brev1, hvor vi har bemerket at 

Nyforsmemoet inneholder en beskrivelse av hvordan fraksjonsmålingen kan gjøres mindre 

feilpåvirket av endringer i saliniteten til vannet. Vi vil nok enn gang påpeke at det faktum at 

det dielektriske tapet til vann er påvirket av saliniteten er allment kjent, og oppførselen til en 

bølgeleder (rør) i cut-off-området er også godt kjent (jfr. vedlegg A7 og A9 i MPM-brev2). 

Som tidligere nevnt, er dette blant annet beskrevet i læreboken ”Fields and Waves in 

Communication Electronics” av Ramo et al fra 1984 (første utgave utgitt i 1964), som Wee 

hadde som en del av pensum ved Universitetet i Manchester i forbindelse med 

sivilinginørstudiet innenfor dette fagfeltet. På side 398 er egenskapene rundt cut-off 

frekvensen beskrevet som (vedlegg A7 i notat fra MPM datert 24. august 2009): 

“We see the important feature that propagating TM waves only can exist above a 

cutoff frequency; at lower frequencies у (the propagation constant for an 

electromagnetic wave) is real and given by : 

 

m 

a 

w 

1 

 

 

wc 

As seen in Fig. 8.3.a there is attenuation without phase shift for frequencies below the 

cutoff frequency of a given mode, phase shift without attenuation for frequencies 

above cutoff, and neither attenuation nor phase shift exactly at cutoff.” 

 

 

 

 

2 

Note : w c = cutoff frekvens og w = frekvens


En kurve for å illustrere dette er gjengitt på side 398. Ligninger for cut-off frekvensen ved de 

ulike modene er også gjengitt på side 425, og ligning 1 i patent 323244 er bl.a. hentet fra 

denne tabellen. 

Det er også kjent for en fagmann at tap i røret vil påvirke hvor skarp denne endringen i fase 

er. Det vises i så måte til ovenfor nevnte lærebok seksjon 8.15 (Waves Below and Near 

Cutoff) side 445, hvor egenskapene omkring cut-off frekvensen med tap i røret er beskrevet 

som: 

”The presence of losses in the guide below cutoff causes the phase constant to change 

from the zero value of an ideal guide to a small but finite value, and modifies slightly 

the formula for attenuation. These modifications are most important in the immediate 

vicinity of cutoff, for with losses there is no longer a sharp transition but a more 

gradual change from one region to another.” 

Det fysiske ”fenomenet” som Nyfors hevder å ha ”oppdaget” i 1997 (ref. figur 2a i 

Nyforsmemoet) og som han igjen hevder at Wee har ”gjennoppdaget” i 2004 (ref. figur 4 i 

patent 323244), er med andre ord godt beskrevet i læreboken. Fysikken bak fenomenet er 

også godt dokumentert i den samme læreboken. 

I forhold til innsigelsen mot patent 323244 er teknologien benyttet i MFI-måleren heller ikke 

relevant, da mikrobølgemetoden som er beskrevet i patent 323244 for måling av 

permittiviteten basert på måling av cut-off frekvens, er godt kjent i patentlitteraturen. Til 

illustrasjon vises det til US patent 5,351,521 (1992) hvor metoden er beskrevet (se kolonne 2, 

line 57–66) og US patent 4,423,623 (1982) kolonne 2, linje 7‒21 og kolonne 3, linje 63‒66. 

Roxar har ingen eiendomsrett i disse patentene. 

Teknologien beskrevet i ovenfornevnte patenter er for øvrig også tatt med i innledningen i 

kravet for patent 323244 da det utgjør allmenn kjent teknikk innen dette området. Dette er 

følgelig ikke en teknologi som Roxar har noen eiendomsrett til eller som kan hevdes å være 

oppfunnet av Roxar. 

Vi registrerer også at Nyfors ser ut til å bestride at Statoil har eiendomsretten til den 

teknologien som Statoil lisensierer til Roxar og som er brukt som basis for MFI-måleren. For 

MPM fremstår dette som en merkelig påstand. Vi konstaterer derimot at MFI måleren er 

basert på den teknologien som Roxar lisensierer fra Statoil og viser i så måte til brev fra Kjell 

Morisbak Lund, Direktør Pipeline and transportation technology i Statoilhydro datert 20. mai 

2009 (B3). I det samme brevet bekrefter også Lund at teknologien Statoil lisensierer til Roxar 

ikke er i konflikt med teknologien til MPM. 

Nyfors og Roxar er således verken oppfinner eller har noen form for eiendomsrett til den 

metoden som er beskrevet innledningen så vel som i karakteristikken til patentkrav 1, og 

påstanden om at Nyfors skal oppføres som oppfinner anses som tilbakevist. 

4.6 Resonans-sensorer er ikke den beste metoden for måling av våtgass-brønner 

Nyfors påstår også at grunnlaget for patent 323244 er et resonans-fenomen og hevder videre 

at både MFI-måleren og metoden beskrevet i patent 323244 er resonanssensorer. 

Vi er ikke enig i dette utsagnet. Vi vil også understreke at dette utsagnet fra Nyfors heller ikke 

er i tråd med det som Nyfors har uttalt vedrørende MFI-måleren ved tidligere anledninger. 

Som et eksempel på dette vises det til Nyfors sin doktoravhandling ”Cylindrical Microwave


Resonator Sensors for Measuring Materials Under Flow” (D5) kapittel 2, som beskriver 

ulike typer av mikrobølge sensorer. Kapittel 2.3.6 omhandler Resonatorsensorer. Som det 

fremgår av vedlegget så er ikke MFI-måleren omtalt i dette avsnittet. MFI-måleren er derimot 

beskrevet i kapittel 2.3.2 som omhandler ”Special Transmission Sensors”. Det vil med andre 

ord si at Nyfors i 2000 beskrev MFI-måleren som en Special Transmittion Sensor, mens han 

nå ti år senere hevder at det i MFI-måleren er en resonanssensor uten at det forekommer noen 

form for transmisjon av signalet. 

Vi er heller ikke enig i Nyfors sin påstand i at metoden som er beskrevet i patent 323244 er å 

betrakte som en resonans-måler, dette har vi bl.a. redegjort for i MPM-brev2. Vi er heller ikke 

enig i Nyfors sin påstand om at det er ”en kjent sak at en resonansmåling er den beste 

metoden å måle ved lavt tap”. 

Vi har i MPM-brev2, med henvisning til læreboken ”Fields and Waves in Communication 

Electronics”, påpekt at det i enhver praktisk applikasjon også vil forekomme transmisjon. 

Dette gjelder også for en resonator-basert måler. Bakgrunnen for dette er at teorien som 

Nyfors refererer til, forutsetter en ideell resonator hvor all energien er reflektert. En slik 

resonanssensor finnes kun i lærebøkene og er i praksis umulig å realisere samtidig som det 

skal kunne strømme et fluid igjennom resonatoren. Følgelig vil det derfor alltid forekomme en 

viss transmisjon eller utbredelse av signalet. Et flerfasemedium vil også alltid inneholde en 

kontinuerlig og dispergert fase, følgelig vil det alltid forekomme en viss spredning av signalet 

p.g.a. Rayleigh scatter (spredning) som beskrevet i MPM-brev2. Dersom kravet til ytelse ikke 

er så veldig stort, d.v.s. tilsvarende ytelse som for en tradisjonell flerfasemåler hvor vann- 

fraksjonen i følge Roxar måles innenfor en usikkerhet på 1 %, har ikke denne spredningen 

noen praktisk betydning. For en våtgassapplikasjon hvor kravet er 100‒200 ganger større, vil 

derimot spredning av signalet p.g.a. Rayleigh Scatter kunne være helt ødeleggende for 

ytelsen. En målemetode som inneholder denne feilkilden vil følgelig ikke kunne oppfylle 

oljeselskapenes krav til ytelse. 

Uttalelsen til Nyfors mht fortreffeligheten til en resonatorbasert måler må også sees i lys av at 

Roxar nettopp markedsfører og selger en resonatorbasert måler. For å ytterligere belyse 

oppfinnelseshøyden i patent 323244 i forhold til Roxars påståtte fortreffelighet av sine egne 

resonatorbaserte produkter, har vi valgt å utdype i noe mer detalj hvorfor vi mener at en 

resonatorsensor er uegnet til måling i en våtgass flerfasestrømning. 

Nedenfor er en skisse av Roxar sin resonansbaserte våtgassmåler som vist i publikasjonen ved 

North Sea Flow Measurement Workshop i 2002 (Vedlegg A5 i MPMs memo dater 24. 

August 2009).


En V-cone er her benyttet som et kombinert flow element og mikrobølgeresonator. En V-cone 

er som tidligere nevnt en kone som monteres midt i røret for å introdusere et trykktap i 

rørstrømningen. Trykktapet over V-konen er proporsjonalt med masseraten, og ved å måle 

trykktapet (på tegningen illustrert som ΔP) kan man beregne massestrømningstarten i røret. 

Kanten av V-konen fungerer også som en mikrobølgeresonator. Det er montert inn to 

”coaxial microwave probes” ved kanten av konen for å måle resonansfrekvensen til 

mikrobølgeresonatoren. Selve resonansfrekvensen er gitt av den geometriske utformingen av 

V-konen i forhold til røret, i tillegg til plassering og utforming av antennene, samt 

dielektrisitetskonstanten til mediet som befinner seg i røret. Basert på den målte mikrobølge- 

resonansfrekvensen og en kalibreringskonstant som er relatert til den fysiske utformingen av 

sensoren (V-kon, antenner, rørdiameter, plassering etc), bestemmes den effektive 

dielektiritetskonstanten, som igjen brukes til å bestemme vanninnholdet i våtgassen. 

Denne resonansbaserte måleren har alle de svakhetene som kjennetegner en resonansbasert 

måler. 

V-konen medfører at måleren er særdeles intrusiv og forstyrrende på flerfasestrømningen. I 

bakkant av V-konen vil det typisk forekomme en kraftig og varierende resirkuleringssone som 

kan inneholde betydelige mengder væske og andre partikler som f. eks sand. Resirkulering av 

væske vil kunne medføre store målefeil. Selve konen er også svært utsatt mht mekanisk 

vibrasjon (mekanisk resonans) forårsaket av at turbulens rundt de skarpe kantene på konen 

påtvinger konen raske vridningskrefter (mekanisk resonans), som over tid kan medføre 

tretthetsbrudd i innfestningen av konen. Konen vil også være sårbar i forhold til ukontrollerte 

væskeplugger som typisk forekommer i forbindelse med oppstart av brønner. Både mekanisk 

vibrasjon og væskeslugger kan medføre at konen løsner, med dertil fatale konsekvenser for 

både måleresultater og operasjon av rørledning og prosess systemer. MPM kjenner til flere 

tilfeller der oljeselskapene har rapportert at konen har løsnet fra Roxars våtgassmåler. 

I tillegg til manglende målinger vil en løs kon også kunne medføre en betydelig sikkerhets- og 

miljørisiko for operatøren ved at hele eller deler fra konen kan blokkere ventiler og forhindre 

avstenging av produksjonssystemene, som igjen kan medføre ukontrollert lekkasje av 

hydrokarboner.


Måleren er også særdeles utsatt for sanderosjon, spesielt i og rundt kanten av konen hvor 

antennene er lokalisert. Her kan hastigheten til flerfasestrømningen lett komme opp i 50‒100 

m/s, som kombinert med sandproduksjon og resirkulering av væske, vil kunne tære bort både 

selve konen, antenne og i verstefall redusere materialtykkelsen langs rørveggen slik at man får 

lekkasje. Selv ytterst små mengder av erosjon vil endre kalibreringen av måleren og være helt 

ødeleggende for både vannmålingen og massestrømningesmålingen. MPM er kjent med at 

denne type erosjon også et kjent problem med Roxar sin våtgassmåler. 

MPM tillater seg med dette å hevde at Roxar sin resonansbaserte våtgassmåler er uegnet i de 

fleste våtgassapplikasjoner. På generelt grunnlag anser vi at resonatorbaserte prinsipper ikke 

ivaretar de praktiske problemstillinger som er påkrevd for de fleste våtgass 

flerfasestrømninger. Vi ser ikke bort ifra at Roxar sin resonatorbaserte måler kan gi 

tilfredsstillende resultater over kort tid når den testes i et laboratorium. Designet er derimot 

ikke egnet til å stå i et våtgass produksjonsmiljø over tid, noe som flere operatører har fått 

erfare ved at måleren har sviktet etter relativt kort tid. Kravene til oljeselskapene er at denne 

type produkter skal kunne ha et ”design life” på 20‒25 år. Slik vi ser det, er dette bortimot 

umulig å oppnå med resonansbaserte måleprinsipper p.g.a. ovenfor nevnte svakheter. 

Metoden beskrevet i patent 323244 er derimot ikke befengt med disse svakhetene siden røret 

er helt åpent. Det er således uproblematisk å oppnå nøyaktige målinger og et ”design life” på 

20‒25 år. Dette er også en helt sentral forskjell med oppfinnelsen beskrevet i patent 323244 i 

forhold til resonatorbaserte måleprinsipper. Oppfinnelseshøyden i patent 323244 er således 

betydelig i forhold til en resonatormåling som i følge Nyfors er ”den beste metoden å måle 

ved lave tap” 

Vedlegg 

B1 : International Preliminary Report on Patentability 

B2 : Artikkel av Roxar i FFU Nytt nr. 3 – 2004 

B3 : Brev fra Statoilhydro til MPM, datert 20. Mai 2009 

B4 : Utdrag fra Doktoravhandling til Ebbe Nyfors – Mai 2000." 

I innlegg av 21. juni 2010 uttaler innsigers fullmektig: 

"Vi viser til brev fra Patentstyret datert 28.04.2010, og har noen kommentarer til de 

påstandene som kommer frem i de der vedlagte skriv fra MPM og Oslo Patentkontor. 

I følgebrevet fra Oslo Patentkontor bemerkes det til patentkravene at disse nok var litt 

misvisende i sin form og det påpekes at kravene i PCT-søknaden nok var bedre egnet. Vi 

finner denne kommentaren noe underlig siden MPM står fritt til å legge frem avgrensede 

patentkrav. Vi tar dette som en innrømmelse av at de foreliggende kravene dekker 

flerfasestrømmer generelt, og forholder oss fremdeles til de gjeldende kravene i det norske 

patentet. 

Når det gjelder en begrensning av kravene til å gjelde en våtgass tillater vi oss å sette et 

spørsmålstegn ved en slik endring. Det fremgår ikke av patentbeskrivelsen noe som indikerer 

at det utgjør noen teknisk forskjell eller at man løser et teknisk problem ved å foreta


målingene på en våtgass fremfor flerfasestrøm. Tvert imot viser likhetstrekkene mellom figur 

4 og figur 6 i patentet at det ikke foreligger noen funksjonell eller måleteknisk forskjell når 

utgangspunktet for målingene er helningen til kurven. I begge tilfeller er det en sammenheng 

mellom salinitet og helningsvinkel og endringen kan på grunnlag av patentbeskrivelsen ikke 

sies å ha noen annen hensikt enn å unngå likhetene med Nyfors sin beskrevne løsning. 

Vi vil imidlertid uansett bemerke at den etterfølgende diskusjonen også vil gjelde dersom 

kravene begrenses til å gjelde målinger på våtgass. 

Når det gjelder vedlegget med kommentarer fra MPM vil vi primært konsentrere oss om de 

kommentarene som er direkte knyttet til patentet og MPM sitt syn på Roxars tidligere 

anførsler, slik de fremstår i punktene i kapittel 3 og 4. 

Kapittel 3.1 

Vi er for så vidt enig med MPM i at Patentstyret i sin konklusjon peker på sakens kjerne, men 

mener likevel at det som er beskrevet som sakens kjerne bare er delvis dekkende, og at 

vurderingen derfor blir for snever, og konklusjonen feil. En viktig grunn til det er at første 

avdeling overvurderer det bidraget som ligger i patentsøknaden i forhold til å forklare hvordan 

målingene foretas. Det er som kjent ikke tilstrekkelig for å få patent at man foreslår at noe 

skal måles. Man må også forklare hvordan dette måles for at oppfinnelsen skal ha teknisk 

karakter. 

Patentstyrets avgjørelse i første avdeling må også ses på bakgrunn av den dokumentasjon 

Roxar til da hadde lagt fram i saken, som var begrenset i forhold til den dokumentasjon som 

nå er lagt fram for annen avdeling og som vi ikke fikk anledning til å legge frem for første 

avdeling. Som beskrevet i memo fra Roxar 25.11.2009, Kap 1, er tilleggsdokumentasjonen 

likevel ikke fremlagt med den begrunnelse at det skulle bringe vesentlige nye momenter inn i 

saken, men for at Patentstyret skulle få innblikk i helheten og sammenhengen Nyforsmemoet 

var skrevet. 

Når vi mener at første avdelings vurdering blir for snever, begrunnes dette først og fremst ved 

at det synes som om Patentstyrets første avdeling leser de fire framlagte sidene av 

Nyforsmemoet som om det skulle være en patentpublikasjon skrevet for å oppnå en spesifikk 

patentbeskyttelse. Det er ikke riktig, da dette er lagt frem for å dokumentere hvem som har 

bidratt til det patenterbare ved oppfinnelsen, det vil si de mer prinsipielle ideene bak 

oppfinnelsen. Det er altså vår påstand at det som står i Nyforsmemoet, og da særlig det senere 

fremlagte dokumentet, er det som gjør at oppfinnelsen skiller seg vesentlig fra den kjente 

teknikk, og at i den grad det finnes forskjeller er dette detaljer som er nærliggende for en 

fagmann som har lest Nyforsmemoet. 

I tillegg kommer det faktum at i motsetning til tradisjonelle mothold i patentsaker er 

Nyforsmemoet skrevet for et publikum som allerede er orientert om prosjektet og derfor ikke 

krever full gjennomgang av alle detaljer. Fra den tilleggsdokumentasjon som vi fikk lov til å 

legge frem for annen avdeling vil det være klart at utgangspunktet for NO 323244, slik det er 

angitt i beskrivelsesdelen, og i ingressen til Krav 1,er identisk til MFI målerens 

grunnleggende fraksjonsmåling, slik vi også har dokumentert og argumentert i vår klage, del 1 

og 2. Det synes heller ikke som om dette er imøtegått av MPM. 

Denne saken gjelder altså ikke en patentinnsigelse der det skal avgjøres om et bestemt 

dokument foregriper en oppfinnelse, men derimot en innsigelse der det skal avgjøres hvem 

som er den rettmessige oppfinner, eller i det minste hvem som har bidratt til en oppfinnelse.


Nyforsmemoet, sammen med tilleggsinformasjonen som belyser hvilken sammenheng dette 

ble skrevet, viser at MPM-patentet ikke frambringer noe nytt i forhold til det MFI (nå Roxar), 

og da spesielt Ebbe Nyfors, arbeidet med allerede 7 år tidligere. 

På denne bakgrunn mener vi at avgjørelsen i Patentstyrets første avdeling, som i realiteten 

innebærer at de mener det er kun Arnstein Wee som har bidratt til den patenterte 

oppfinnelsen, er feil. Tvert imot mener vi bidraget fra Wee er ubetydelig, og at det han 

beskriver i patentet i det vesentlige gjengir målemetoden som er implementert i MFI måleren, 

og med en tilleggsfunksjonalitet basert på resultater, forklaringer og beregninger utført av 

Ebbe Nyfors, og rapportert til Arnstein Wee allerede i 1997. Da blir det etter Roxars 

oppfatning helt feil å se bort fra Ebbe Nyfors’ betydelige bidrag til dette patentet. 

Dette synet begrunnes nedenfor med utgangspunkt i kapitlene 3.2 til 3.7 i MPM sitt siste 

skriv, der Wee fremsetter en rekke påstander om manglende beskrivelser og informasjon i 

Nyforsmememoet. Ifølge Wee har Nyforsmemoet følgende mangler i relasjon til MPM 

patentet: 

Nyforsmemoet omhandler ikke noen modell for sammenhengen mellom målt frekvens 

og en flerfaseblandings konduktivitet. (3.2) 

Nyforsmemoet forutsetter at saltinnholdet til vannet er kjent. (3.3) 

Nyforsmemoet gir ingen beskrivelse av hvordan man kan måle saltinnholdet til 

vannfraksjonen av en flerfase- eller våtgassblanding av gass, olje og vann. (3.4) 

Nyforsmemoet gir ingen beskrivelse av hvordan man kan måle konduktiviteten til 

vannfraksjonen av en flerfase- eller våtgassblanding av gass, olje og vann. (3.5) 

Det er ingen beskrivelse i Nyforsmemoet av hvordan den komplekse permittiviteten til 

en flerfase- eller våtgassblanding kan måles. (3.6) 

Det er ingen informasjon i Nyforsmemoet om hvordan den målte komplekse 

permittiviteten til en flerfase- eller våtgassblanding kan brukes til å beregne 

saltinnholdet eller konduktiviteten til vannfraksjonen, eller om dette i det hele tatt lar 

seg gjøre. (3.7) 

I det følgende vil vi vise, punkt for punkt, at Wees ovenfor gjengitte påstander i beste fall er 

misvisende, og i de fleste fall direkte feil. 

Kapittel 3.2 

Mikrobølgedelen av MFI måleren er forklart i vedlegg D3* til vår klage datert 2. februar 

2009, og i kapittel 3 til memo datert 25. november 2009 har vi dokumentert at 

fraksjonsmålingen (olje/vann/gass) forholdet utføres på samme måte i MPM patentet og i 

MFI-måleren. 

Med MFI-måleren som utgangspunkt, beskriver Nyforsmemoet hva som skjer i sensoren ved 

lav konduktivitet, og gir en forklaring basert på fysikk og mikrobølgeteori. Flerfasemåleren 

som benyttes i måleoppsettet gjør et frekvenssveip, som gir en fase- / frekvens-respons slik 

som vist i Figur 2 i Nyforsmemoet. Som vi ser fra samme figur, blir responskurven, og da 

spesielt helningen rundt cut-off, påvirket av saltinnholdet i vannet i måleren, som igjen 

bestemmes helt ut fra fluidets konduktivitet. 

Memoet gir videre i kapittel 5: ”Model for f60 of a sensor as a function of conductivity”. På 

tilsvarende måte som “S-faktor” foreslått i MPMs patent, vil det være opplagt at f60 fra


Nyforsmemoet, sett i forhold til f78, ref. Figur 2a, vil kunne benyttes for konduktivitetsmåling. 

Både Nyfors og Wee har dessuten i tidligere fremlagte memo bekreftet at Multi-Fluid faktisk 

implementerte salinitetsmåling i MFI-måleren basert på modellene i Nyforsmemoet (midt på 

side 4 i D2 til klagen, og nederst på side 4 i Wee's memo, Del 1). Det er riktig at funksjonen 

på den tiden kun ble benyttet til kalibreringsformål med vannfylt sensor, men dette bekrefter 

likevel at de som jobbet med utviklingen av MFI måleren ikke hadde problem med å innse 

konsekvensen av forsøkene som ble dokumentert i Nyforsmemoet, og at dette kan benyttes 

for å måle konduktiviteten til det fluid som befinner seg i måleren. 

På dette grunnlag blir Wees påstand (3.2) direkte feil. Nyforsmemoet inneholder en slik 

modell og viser sammenhengen mellom de parametrene som brukes i patentet. 

Vi er ikke uenige i at ”MPMs patent omhandler måling av konduktiviteten til vannfraksjonen 

i en våtgass” (3.2), bortsett fra at ”våtgass” i denne sammenheng er en lite treffende 

formulering, ettersom patentet gjelder for ”et fluid som også inneholder gass”, og derved 

dekker patentet hele måleområdet for en flerfasemåler. 

Men noe motstykke til Nyforsmemoets påstått manglene modell finner vi ikke i MPM 

patentets beskrivelsesdel, og heller ikke den angitte referansen (”MPM-brev2 side 6 annet 

avsnitt flg”). Det refererte avsnitt (inkl. dets referanse tilbake til patentet) sier riktignok hva 

formålet med patentet er, men gir ingen modell for sammenhengen mellom målt frekvens og 

en flerfaseblandings konduktivitet, og gir dessuten ingen ytterligere forklaring tilsvarende det 

som er gjort i Nyforsmemoet. 

Kapittel 3.3 

Når det gjelder Wees påstand om at ”Nyforsmemoet forutsetter at saltinnholdet til vannet er 

kjent” (3.3), er dette en gjentakelse fra tidligere, og vi legger til grunn at denne påstanden er 

fullt ut besvart og tilbakevist i vårt Memo datert 25.11.2009, kapittel 6. Vi skal ikke gjenta 

denne argumentasjonen her. 

Vi er enig i at ”MPMs patent omhandler en metode hvor saliniteten måles”(3.3). Men patentet 

er svært upresist med hensyn til hvordan det måles, og patentet mangler de samme 

beskrivelser, forklaringer og modeller som MPM etterlyser fra Nyforsmemoet. Dette kommer 

vi tilbake til nedenfor. Det kan også diskuteres om metoden MPM beskriver kan 

karakteriseres som en måling, ettersom det faktiske er at saliniteten bestemmes basert på en 

eksperimentell korreksjonsfaktor (ref MPMs patent, linje 30 på side 10 til og med linje 2 på 

side 11): ”Ved å bruke en eksperimentell korreksjonsfaktor på de normaliserte målingene, 

kan konduktiviteten, og i neste omgang saliniteten, til vannfraksjonen bestemmes.” 

Kapittel 3.4 

Videre hevder MPM at ”Nyforsmemoet gir ingen beskrivelse av hvordan man kan måle 

saltinnholdet til vannfraksjonen av en flerfase- eller våtgassblanding av gass, olje og vann”. 

Påstanden er etter Roxars oppfatning svært misvisende, og vi viser her til vår grundige 

gjennomgang av dette i klagen, del 1, fra og med tredje siste avsnitt på side 3, til halvveis på 

side 5. 

Henvisningen MPM gjør til sin beskrivelse og sammendrag viser bare til tekster som nevner 

formålet med oppfinnelsen, men ingenting om hvordan formålet oppnås.


Kapittel 3.5 

Her gjentas den nesten identiske påstand som fremmes under 3.4, med den forskjell at 

’saltinnholdet’ er byttet ut med ’konduktiviteten’. Også dette er svært misvisende, og vi viser 

her til vår grundige gjennomgang av dette i klagen, del 1, fra og med tredje siste avsnitt på 

side 3, til halvveis på side 5. 

Igjen viser MPM til sin patentbeskrivelse, side 10 til 11, men igjen finner man ingen 

forklaring på måling av konduktivitet i den gjeldende teksten. Den eneste forekomsten av 

ordet ”konduktivitet” på de to sidene er: ”Ved å benytte en eksperimentell korreksjonsfaktor 

på de normaliserte målingene kan konduktiviteten, og i neste omgang saliniteten, til 

vannfraksjonen bestemmes”. 

Patentet angir ikke hvilken eksperimentelle korreksjonsfaktor de bruker og heller ikke 

hvordan konduktiviteten finnes ved hjelp av den. Bare en indikasjon på at det kan gjøres men 

ikke hvordan. 

For å gå bakover til avsnittet over ser vi at S-faktoren finnes ved en teknikk som i realiteten 

går ut på å finne helningen til kurven i figur 6 som angir fasedifferanse i forhold til frekvens. 

Dette tilsvarer i realiteten bare den beskrivelsen som gis øverst på side 3 i Nyforsmemoet, der 

det nevnes en reduksjon i f60 og en økning i f90 ved økende salinitet. Ser man på figur 2 er 

det opplagt at det nettopp er endring i helning over en frekvensforskjell som brukes. I patentet 

finnes det ingen utdypende beskrivelser av forskjellene mellom denne teknikken brukt på 

våtgass eller andre flerfasestrømmer. 

Som nevnt tidligere er med andre ord sammenhengen mellom helningsvinkel og salinitet 

tydelig vist i figur 2 i Nyforsmemoet, og den eneste forklaringen som gis i patentet er en 

standardteknikk for å måle helningsvinkel på en lignende kurve. 

Kapittel 3.6 

I dette kapittelet hevdes det at det ikke finnes en beskrivelse i Nyforsmemoet av hvordan den 

komplekse permittiviteten måles. Det er riktig at Nyfors memoet alene ikke gir hele denne 

beskrivelsen, men det forklarer hvordan sensoren virker, og at det er en resonator. Memoet 

forklarer videre at den varierende helningen på sensorens responskurve rundt cut-off skyldes 

varierende dielektrisk tap. Som fagmann og forfatter av lærebok innen området, vet Ebbe 

Nyfors svært godt hvordan resonatorer virker og hvordan man bruker dem til å måle 

kompleks permittivitet med. I et internt notat innen MFI skulle det heller ikke være nødvendig 

å beskrive dette. Å antyde at det ikke skulle fremgå at det er mulig å måle kompleks 

permittivitet fra det som er skrevet i memoet er derved helt uforståelig. På den andre siden 

kan dette forklare hvorfor Wee på nytt skal finne på å underslå at responskurvens sprang ved 

cut-off skyldes et resonans-fenomen, ref. 4.6 i Wee’s memo. 

Igjen foreligger det dermed en misvisende og grunnløs påstand fra MPM. Når det gjelder 

deres egen beskrivelse av oppfinnelsen, med henvisning til sidene 5-11 kommer de først frem 

til den komplekse permittiviteten etter en lang og velkjent beregning av effektiv permittivitet. 

I den grad det kan sies at det foretas en måling av den komplekse permittiviteten gjøres det i 

form av ovennevnte bestemmelse av helningen til kurven i figur 6. 

Figur 6 er, som nevnt tidligere, basert på samme type målinger om er gjort i figur 4, som i sin 

tur er gjort under samme forhold som målingene i figur 2 i Nyforsmemoet.


Kapittel 3.7 

Til sist hevder Wee at ”Det er ingen informasjon i Nyforsmemoet om hvordan den målte 

komplekse permittiviteten til en flerfase- eller våtgassblanding kan brukes til å beregne 

saltinnholdet eller konduktiviteten til vannfraksjonen, eller om dette i det hele tatt lar seg 

gjøre.” Dette blir ytterligere gjentakelser av Wees tidligere påstander (ref. 3.4, 3.5 og 3.6) Vi 

viser derfor til våre svar ovenfor, der vi har påvist at slik informasjon faktisk finnes. I tillegg 

må vi på nytt presisere at Nyforsmemoet, i motsetning til MPMs patent, ikke har det samme 

krav til forklaring av alle detaljer, spesielt ikke av de detaljer det måtte kunne forventes at 

leseren av det interne dokument allerede hadde kunnskap om. Vi vil derimot påpeke at den 

foreliggende patentbeskrivelsen ikke ”viser hvordan den målte komplekse permittiviteten til 

en flerfase- eller våtgassblanding kan brukes til å beregne saltinnholdet eller konduktiviteten 

til vannfraksjonen”. Den nevner bare at dette kan gjøres, men går ikke i detalj på hvordan. 

Vi er derfor uenig i at søknaden inneholder trekk som bidrar til oppfinnelseshøyden og som 

ikke er beskrevet i Nyforsmemoet. Tvert imot viser vår gjennomgang av de avsnitt som MPM 

selv viser til, at patentet er uklart på de samme områdene som MPM hevder at Nyforsmemoet 

er uklart, og at det derfor ikke finnes noen konkrete tekniske trekk som skiller løsningene. 

Utover en elementær bestemmelse av helningsvinkel ligger det ingen anvisninger i patentet 

som ikke finnes i Nyforsmemoet, så oppfinnelseshøyden må komme fra de bidragene som 

ligger der. 

MPM sin argumentasjon styrker derfor vårt syn på at Nyfors har gjort det vesentligste bidrag 

til oppfinnelsen. 

Angående kapitel 4 

Innholdet i Kapittel 4 i MPMs memo gir etter Roxars oppfatning lite bidrag til den avgjørelse 

som Patentstyret skal fatte. Eksempelvis finner Roxar ingen argumenter i kapitlene 4.1, 4.2 og 

4.3 som ikke har vært grundig diskutert i tidligere skriv, eller de, igjen etter Roxars 

oppfatning, er uten relevans for tvistemålet i denne sak. Det er for eksempel irrelevant å 

diskutere MFI-målerens nøyaktighet i denne sammenhengen, og hva som har blitt sagt om 

dette ved forskjellige anledninger, slik MPM gjør i sitt kapittel 4.3. Det er også uten relevans 

å diskutere om Roxars V-cone baserte våtgass måler er egnet for formålet, om den er 

”særdeles intrusiv”, om den er ”svært utsatt mht. mekanisk vibrasjon” eller ”særdeles utsatt 

for sanderosjon” (ref. kapittel 4.6). MPMs ensidige konklusjon om at ”Roxar sin 

resonansbaserte våtgassmåler er uegnet i de fleste våtgassapplikasjoner” burde heller ikke 

være relevant for en avgjørelse om hvem som er oppfinner til MPMs patent 323244. 

Vi er selvsagt ikke enig i MPMs vurderinger om dette, men velger likevel å la disse stå uten 

ytterligere kommentar. Noen av MPMs påstander i kapitlene 4.4 – 4.6 kan vi likevel ikke la 

stå uimotsagt: 

Kapittel 4.4 

I kapittel 4.4 hevder MPM at Nyfors’ prosedyrer bare gjelder for vann. Dette er gjentakelse av 

tidligere påstand fra MPM, og var grundig kommentert i vårt forrige memo (D1 til vårt svar 

25.11.2009, Kap 6). 

Det er riktig som Wee sier at, arbeidet som er rapportert i Nyforsmemoet skulle forbedre 

vannmodellene som blir benyttet i MFI måleren, for det første mhp. salinitet og temperatur, 

men vel så viktig var å forbedre modellen for sammenhengen mellom frekvensen og 

konduktivitet. Som vi tidligere har presisert; Nyforsmemoet kan ikke ses som et underlag for


en patentsøknad. Det er utarbeidet i forbindelse med den kontinuerlige videreutvikling og 

forbedring av MFI flerfasemåler, der resultatene fra de rapporterte forsøk og analyser blir 

benyttet for å forklare observasjoner i flerfase anvendelser, og til å foreslå forbedringer. I 

Nyforsmemoet fremkommer dette tydelig fra innledningen, der Nyfors skriver at ”The new 

model can be used either only to facilitate the calibration of new sensors or it can also be 

integrated into the software of the sensors”. Og videre rapporterer han i siste setning i 

innledningen om at resultatene og observasjonene gir mulighet for å optimalisere 

sensorgeometrien, og derved forenkle modellene som er implementert i flerfasemåleren. 

Det er viktig å notere at modellen som blir presentert og diskutert i memoets kap. 5 ikke er 

noen vannmodell, men en modell for målerens virkemåte. Det er også viktig å notere seg at 

memoet også forteller hvordan man bruker disse modellene når man skal beregne 

komposisjonen. Dette er viktig og komplisert fordi vannets komplekse permittivitet avhenger 

av frekvensen, noe Wee tilsynelatende unngår å kommentere. Modellene var utviklet for å bli 

implementert i en flerfasemåler, og i kapittel 8 i memoet er det også foreslått hvordan dette 

kan gjøres. 

At det ikke er riktig som Wee påstår, at ”Nyfors’ prosedyrer gjelder kun for vann”, 

tilbakevises for øvrig helt fra innledende setning i Kap. 6 i Nyforsmemoet”: ”The modell 

introduced in Section 5 describes how the frequency of an MPM depends on the conductivity 

and the real part of the permittity.” Modellen gjelder mao. for en flerfase måler, og er på 

ingen måte begrenset til vann. Videre vil vi gjenta at heller ikke den foreliggende 

patentbeskrivelsen angir om det skulle være noen vesentlig forskjell på disse målingene. 

Kapittel 4.5 

I MPMs memo til Patentstyrets 2. avdeling datert 21. april 2010 har MPM på s. 12 annet 

avsnitt uttalt følgende: "Vi registrerer også at Nyfors ser ut til å bestride at Statoil har 

eiendomsretten til den teknologien som Statoil har lisensiert til Roxar og som er brukt som 

basis for MFI-måleren…. etc." 

Selvsagt bestrider ikke Roxar at Statoil har eiendomsretten til den teknologien vi lisensierer 

fra Statoil. Vi bestrider heller ikke at den lisensierte teknologien var utgangspunktet da 

utviklingen av MFI måleren startet. Men vi bemerker at MPM har utelatt angivelsen av 

hvordan ”teknologien” er definert i lisensavtalen og det blir helt feil når MPM på denne 

bakgrunn konkluderer at ”Nyfors og Roxar er således verken oppfinner eller har noen form 

for eiendomsrett til den metoden som er beskrevet i innledningen så vel som i karakteristikken 

i patentkrav 1”. 

De ovenfor siterte påstandene er av tilsvarende karakter som i MPMs forrige memo, der de 

sier ”For god ordens skyld skal det bemerkes at basisteknologien i MFI-måleren er eid av 

Statoil, og ikke Roxar.” Vi viser derfor til vår redegjørelse i D1 til vårt svar 25.11.2009, Kap. 

11, vedr. eiendomsretten til teknologien i MFI-måleren. Men når MPM likevel velger på nytt 

å fremsette tilsvarende påstander, skal vi utdype vårt svar. 

Først av alt er det på bakgrunn av MPMs formuleringer behov for å rydde opp i begreper som 

"basis-teknologien" eller "basis for MFI-måleren". 

MPM har vist til en avtale som ble inngått i 1991 mellom Statoil på den ene siden og Roxar 

på den andre siden. I henhold til denne avtalen lisensieres patent US 5,103,181 og tilhørende 

teknologi til MFI (Roxar). Denne teknologien var utviklet av bl.a. et tredje selskap, men 

finansiert av Statoil. Det som kan utledes av lisensavtalen er således en beskrivelse av det som


var utgangspunktet for den utvikling av teknologi som deretter skjedde i MFI og som 

resulterte i MFI-måleren. Man må derfor kunne legge til grunn at det er denne teknologien 

MPM betegner som ”basis-teknologien”. 

Ved sine ovenfor siterte påstander synes MPM å sette likhetstegn mellom ”basis-teknologien i 

MFI måleren” og ”metoden som er beskrevet i innledningen” til patentkrav 1. Dette er ikke en 

riktig konklusjon, noe Patentstyret enkelt vil kunne konstatere ved en gjennomgang av patent 

US 5,103,181, eller dets norske familiemedlem NO 311465. Dette framgår dessuten av MPMs 

patent, der beskrivelsen på side 2, linje 19, henviser til dette patentet og sier ”US 5,103,181 

beskriver en metode basert på måling av interferensmønster i rør.” 

Teknologien i den kommersielle MFI-måleren, og slik den fremsto da Nyforsmemoet ble 

forfattet, var imidlertid betydelig videreutviklet og endret fra det opprinnelige konseptet. Slik 

Roxar ser det, og som vi har dokumentert i vår klage datert 2. februar 2009, ville vi derimot 

vært enig i å sette et slikt likhetstegn dersom ordet ”basis” strykes. For ordens skyld skal det 

legges til at avtalen gir Roxar eiendomsretten til videreutvikling av ”basis-teknologien”, uten 

at dette i seg selv skulle endre våre royaltyforpliktelser til Statoil. 

Dernest vil Roxar bemerke at uenigheten mellom Roxar og MPM knyttet til rettigheter til 

”MFI-teknologien”,og derved også ”basis-teknologien”, er spørsmål som er til behandling for 

domstolene, og som det derfor er helt unødvendig å trekke inn i patentsaken. Patentsaken 

dreier seg utelukkende om hvem som er rette oppfinner av den teknologien som patenteres i 

patent nr. 323244. 

Brevet MPM legger fram fra Statoil, signert av direktør i Pipeline and transport technology, 

bidrar ikke til å oppklare dette, og gir helt tydelig inntrykk av å være innhentet i sakens 

anledning. Roxar har også vært i kontakt med Statoil, men med lisens- og juridisk avdeling, 

fordi det er disse som håndterer lisensavtalen. Statoil har gjennom juridisk avdeling sagt klart 

fra at de ikke ønsker å være del i konflikten mellom Roxar og MPM. På denne bakgrunn 

stiller vi oss uforstående til at brevet gir uttrykk for Statoils offisielle holdning. 

Kapittel 4.5 og 4.6 

I disse kapitlene går MPM gjennom fysikken bak måleprinsippet. Det meste som er beskrevet 

om tilsvarende problemstilling gjelder det å sende bølger langs en bølgeleder, og der det 

eksiteres med en antenne et sted langs bølgelederen, og der signalet tas imot med en antenne 

et helt annet sted langs bølgelederen. Det er også dette som er situasjonen i begge de to 

patentene Wee refererer til nederst på side 9 i sitt memo, og som er omhandlet i sitatet fra 

Ramo et al. lenger oppe på samme side. 

I MFI måleren, og i patent 323244, er situasjonen en helt annen og ganske spesiell, både 

geometrisk og formålsmessig (sensor vs. bølgeleder), med tre prober i samme tverrsnitt. Den 

eneste relevante bølgemodusen her er TE11 (som får resonansen TE110 ved cut-off). 

Fysikken bak dette er nøye forklart i Nyforsmemoet, som forklarer hva som skjer ved cut-off, 

og som forklarer dette ved at det er et resonansfenomen. Denne effekten blir relevant først når 

probene står i samme tverrsnitt, og ikke når man sender bølger/signaler langs en bølgeleder. 

Wee sier i kap. 4.6 at MPM ”ikke er enig i dette utsagnet” (at grunnlaget for patent 323244 og 

MFI måleren er et resonansfenomen). Men han imøtegår heller ikke Nyforsmemoets 

beskrivelse av hvordan resonansfenomenet fører til at man nettopp får en sammenheng 

mellom helningsvinkelen og den komplekse permittiviteten. Han sier bare at han ikke er enig, 

som om fysikk var en slags politisk betraktning. Dernest tar han Nyfors’ klassifisering av


ulike typer mikrobølgesensorer, fra Nyfors’ doktoravhandling i 2000, til inntekt for at heller 

ikke Nyfors tidligere betraktet MFI måleren som en resonanssensor. 

Forklaringen på at Nyfors klassifiserte MFI–måleren som en ”Special transmission sensor” 

finnes i Nyforsmemoet fra 1997, ref. kap. Introduction, første setning; ”The MPM (MFI 

MultiPhase Meter) works in two different ways”, og etterfølgende forklaring. 

Konklusjon: 

På bakgrunn av diskusjonen over fastholder vi at det er Ebbe Nyfors som har gjort det 

vesentligste bidrag til de trekk som gir det foreliggende patentet oppfinnelseshøyde, og at han 

derfor skal oppføres som oppfinner alene eller subsidiært sammen med Wee." 

I brev av 23. august 2010, vedlagt nytt prinsipalt kravsett og et memo utarbeidet av 

patenthaver, uttaler patenthavers fullmektig: 

"Vi viser til 2. avdelings brev av 22. juni 2010 med innsigers innlegg av 21. juni. 

Vedlagt følger patenthaverens svar, som konkluderer med at hverken Nyfors-memoet eller 

den øvrige dokumentasjon fremlagt av innsigeren beskriver metoden benyttet i det 

foreliggende patent. 

I merknader til innsigerens innlegg poengterer patenthaveren at innsigerens teknologi ikke er 

egnet til måling av saltinnholdet av vannfraksjonen i en våtgass-strømning, hvilket er 

hovedformålet med foreliggende oppfinnelse. 

I tråd med dette innleverer vi nye krav betegnet "Prinsipale patentkrav", hvor vi har presisert 

de selvstendige krav 1 og 8 til å gjelde en våtgass-strømning. 

Vi vil om kort tid innkomme med noen ytterligere betraktninger av mer generell karakter, og 

håper at 2. avdeling deretter setter strek for skriftvekslingen og tar saken opp til avgjørelse." 

Det vedlagte nye prinsipale kravsettet av 23. august 2010 lyder som følger: 

"Prinspale patentkrav 

1. Metode for måling av komposisjon og vannsalinitet til et fluid omfattende i det minste 

en væske inneholdende vann i et rør, hvor


a. elektriske fasemålinger utføres mellom to mottakende antenner lokalisert med 

ulik avstand fra en sendeantenne, 

b. den effektive dielektrisitetskonstanten beregnes basert på målingen ovenfor, 



karakterisert ved at metoden benyttes for en våtgass-strømning, idet 



f. basert på kjennskap til tetthet og den komplekse dielektrisitetskonstanten til 

fluidets bestanddeler og resultatene fra trinnene a‒e ovenfor, bestemmes 


2. Metode i henhold til krav 1, hvor elektriske fasemålinger utføres i tverrsnittsretningen 

av røret. 

3. Metode i henhold til krav 1 eller 2, hvor elektriske fasemålinger utføres ved å foreta et 

frekvenssveip på en sendeantenne og måle frekvensen ved minst tre på forhånd 

definerte fasedifferanser mellom de to mottakerantennene. 

4. Metode i henhold til krav 3, hvor den effektive dielektrisitetskonstant beregnes 

basert på et gjennomsnitt av nevnte minst tre målte verdier. 

5. Metode i henhold til krav 3 eller 4, hvor den imaginære delen av 

dielektrisitetskonstanten beregnes basert på frekvensdifferansen mellom den høyeste 

og laveste fasedifferansen dividert med frekvensen til en mellomliggende 

fasedifferanse. 

6. Metode i henhold til et av de foregående krav, hvor massefraksjonene av fluidets 

bestanddeler beregnes. 

7. Metode ifølge et av de foregående krav, hvor målingene utføres i et frekvensområde 

mellom 10 Mhz og 3.500 Mhz. 

8. Apparat for måling av komposisjon og vannsalinitet av et fluid omfattende i det minste 

én væske inneholdende vann i et rør, hvilket apparat omfatter 

a. midler for å utføre elektriske fasemålinger mellom to mottakende antenner 


b. midler for å utføre beregninger av den effektive dielektrisitetskonstanten basert 

på målingene ovenfor, 

c. midler for å måle fluidets tetthet, 

d. midler for å måle temperatur og trykk, 

karakterisert ved at apparatet videre omfatter 

e. midler for å beregne den komplekse dielektrisitetskonstanten til fluidet, som er 

en våtgass-strømning, basert på målinger utført av midlene angitt i punkt a, og 

f. midler, som basert på kjennskap til tetthet og den komplekse dielektrisitetskonstanten 

til fluidets bestanddeler og resultatet fra trinnene a‒d ovenfor, 

bestemmer volumfraksjonene av fluidets bestanddeler og vannsaliniteten.


9. Apparat i henhold til krav 8, omfattende midler for utførelse av elektriske fasemålinger 

på tvers av røret. 

10. Apparat i henhold til krav 8 eller 9, omfattende midler som kan foreta elektriske 

fasemålinger i form av et frekvenssveip på en sendeantenne og måle frekvensen ved 

minst tre på forhånd definerte fasedifferanser mellom to mottakerantenner. 

11. Apparat i henhold til krav 10, omfattende midler som muliggjør at den effektiv 

dielektrisitets-konstant kan beregnes basert på et gjennomsnitt av nevnte tre målte 

verdier. 

12. Apparat i henhold til krav 10 eller 11, omfattende midler som muliggjør at den 

imaginære delen av dielektrisitetskonstanten kan beregnes basert på frekvensdifferansen 

mellom den høyeste og laveste fasedifferansen dividert med frekvensen til 

den midterste fasedifferansen. 

13. Apparat i henhold til et av kravene 8‒12, omfattende midler for beregning av fluidets 

massefraksjoner basert på bestanddelenes densitet." 

I memoet som fulgte brevet av 23. august 2010 uttaler patenthaver: 

"MEMO 

Til : Styret for det industrielle rettsvern ‒ Patentstyrets 2. avdeling 



Sak : Saksnr. 7924 - patent 323 244 - Multi Phase Meters AS 

1. Sammendrag og konklusjon 


skriv av 21. juni 2010. 

Metoden beskrevet i patent 323244 er verken beskrevet i Nyfors-memoet eller den øvrige 

dokumentasjonen fremlagt av Roxar. Metoden er heller aldri blitt brukt eller testet ut av 

Roxar. Til overmål betviler Nyfors sågar at metoden fungerer i praksis og har tilkjennegitt 

manglende kunnskap om svakhetene ved eksisterende løsninger og hvordan svakhetene er 

ungått ved ved bruk av metoden beskrevet i patent 323244. Det anses således som tilbakevist 

at Nyfors og/eller Roxar har hatt noen befatning med utviklingen av oppfinnelsen i patent 

323244.


Bortsett fra noen spredte merknader til Protectors skriv av 21. juni 2010, vil MPM henvise til 

sammenfatning av MPMs syn som er gjengitt i punkt 2 og 3 i MPMs memo datert 21. april 

2010. 

For øvrig vises det til MPMs merknader fremsatt i tidligere skriv til Patentstyrets annen og 

første avdeling, som opprettholdes i sin helhet. 

2. Spredte merknader til Roxars skriv av 21. juni 2010 

2.1 Det utgjør en stor teknisk forskjell om man utfører målingen på en våtgass eller 

flerfase strømning 

MPM har tidligere redegjort for virkemåten og bakgrunnen til oppfinnelsen i patent 323244. 

Som nevnt tidligere, er patentbeskrivelsen helt entydig på at oppfinnelsen gjelder måling av 

saltinnholdet til vannfraksjonen for en våtgass flerfasestrømning, jfr. patent 323244 side 1, 

linje 5‒11 og side 3 linje 9‒11). 

Vi finner det underlig at Roxar i siste brev uttaler: ”at det [ikke] utgjør noen teknisk forskjell 

[…] ved å foreta målingene på en våtgass fremfor flerfasestrøm”, jfr. brevets første side 

avsnitt 3. Dette særlig ettersom Roxar ikke fremlegger noen form for dokumentasjon som 

viser at metoden fungerer for en flerfasestrømning eller en våtgass-strømning. Utsagnet 

fremstår som ren spekulasjon fra Roxars side. 

MPMs erfaring med målemetoden tilsier at utsagnet fra Roxar er feil da det faktisk utgjør en 

stor teknisk forskjell om man utfører målingen på en flerfase eller våtgass-strømning. 

Metoden som er beskrevet i patent 323244 er verken omtalt eller beskrevet i Nyforsmemoet 

eller i den øvrige dokumentasjon fremlagt av Roxar. Dette er behørig omtalt og dokumentert i 

den tidligere korrespondansen. Roxar har heller ikke i det siste brevet fremlagt noen 

dokumentasjon som viser bruk eller test av metoden verken for en flerfase- eller 

våtgassapplikasjon. I tillegg til øvrige påpekte forhold viser også dette at Nyfors ikke er 

oppfinner av MPMs patent 323244. 

Videre er det et faktum at MFI-måleren (den omtalte måleren til Roxar som ble lagt død i 

2001) ikke er egnet som våtgassmåler og således ikke er egnet til å ta i bruk MPMs 

oppfinnelse, som gjelder våtgass flerfasestrømning. Måleren har også en mekanisk utforming, 

antenneplassering og absorbatormateriale i røret (jfr. tegning på side 4 i vedlegg D3 til brev 

fra Protector datert 2. februar 2009) som medfører at metoden etter vår vurdering ikke vil 

fungere i praksis dersom man ville ta denne i bruk på MFI-måleren. At MFI-måleren ikke er 

egnet til bruk i en våtgass og således ikke kan ta i bruk MPMs oppfinnelse, er bekreftet av 

Roxar, jfr. artikkel i FFU nytt nr 3. fra 2004 (vedlegg B2 til MPMs memo av 21. april 2010). 

Nyfors sitt memo og hans arbeid i Roxar knyttet seg til denne måleren. Det virker da underlig 

at Nyfors nå mener å ha funnet opp en metode under sitt arbeid med MFI-måleren, som ikke 

kan benyttes av denne, som ikke er søkt patentert og som ikke er søkt anvendt på noen måte i 

praksis. 

Roxar har også bekreftet at MFI-måleren ikke kunne måle saliniteten til vannfraksjonen 

verken for en våtgassblanding eller flerfaseblanding. Den funksjonen som var implementert 

og testet ut i MFI-måleren gjaldt for kun vann og ble benyttet til å sjekke vannmodellene i 

måleren for vannfylt sensor (jfr. brev fra Protector, datert 21. juni 2010, siste avsnitt side 3


samt første avsnitt side 4). Dette er samme funksjon som man får ved å benytte et 

konvensjonelt måleinstrument for måling av vannets konduktivitet og er allment kjent. 

Til alt overmål har Roxar meddelt at de er tvilende til om metoden beskrevet i patent 323244 i 

det hele tatt fungerer i praksis, jfr. Nyfors memo datert 28.1.2009, side 8, andre avsnitt 

(vedlegg D2 til klage datert 2. februar 2009). 

Roxar uttaler seg med andre ord om operasjonsområdet til en målemetode som de ikke har 

testet eller hatt mulighet for å teste ut i praksis og likevel betviler at fungerer i praksis. 

Metoden beskrevet i patent 323244 omhandler måling av salinitet og vannfraksjon for en 

våtgass flerfaseblanding (våtgassmåler). Slik MPM ser det, er det høyst uklart hvorvidt 

metoden også fungerer for en generell flerfaseblanding (flerfasemåler), og dette har heller 

ikke blitt testet ut i praksis. 

For en fagmann er det allment kjent at en flerfasemåler må kunne håndtere et bredt spekter av 

strømningsregimer (d.v.s. måten væske og gass strømmer i røret), jfr. ”Handbook of 

MultiPhase Metering” (2005), kapittel 6, utgitt av Norsk Forening for Olje og Gass Måling 

(NFOGM) som kan lastes ned fra NFOGM sin hjemmeside (www.nfogm.no). For at 

målemetoden skal kunne fungere i en generell flerfasestrømning må med andre ord metoden 

kunne håndtere strømningsregimer som for eksempel slug, churn, og annulær strømning og en 

kombinasjon av disse. 

For en våtgassmåler derimot, vil strømningsregiment være begrenset til små dråper i en 

kontinuerlig gassfase, eventuelt med en tynn væskefilm langs rørveggen hvor spredningen er 

betydelig mindre enn ved en generell flerfasestrømning. Flerfase-strømningsregimer som for 

eksempel slug, churn og annulær og en kombinasjon av disse vil medføre betydelig spredning 

av signalet (scatter), som igjen vil være helt ødeleggende for målingene, selv ved bruk av 

metoden beskrevet i patentet. I tillegg vil vanndråpene typisk også ha betydelig større 

diameter i en flerfasestrømning i forhold til det som er tilfelle i en våtgassstrømning, som 

igjen vil kunne medføre betydelig større spredning av signalet og dermed dårlige målinger. 

Etter MPMs vurdering, vil ikke metoden beskrevet i patent 323244 fungere under disse 

forhold. Man må således benytte andre metoder for en generell flerfaseblanding, eksempelvis 

metodene beskrevet i MPMs patent NO 323451 eller Schlumberges patent US 6 831 470. 

Etter MPMs vurdering er som før nevnt utsagnet fra Roxar om: ”at det [ikke] utgjør noen 

teknisk forskjell […] ved å foreta målingene på en våtgass fremfor flerfasestrøm” feil. Roxars 

påstand er fremsatt uten noen form for dokumentasjon og fremstår som ren spekulasjon. 

Ved dette synliggjør Roxar med all tydelighet at det ikke er Nyfors som er oppfinneren av 

metoden. Hadde han vært det ville Roxar og Nyfors kunnet fremlegge dokumentasjon på at 

metoden er var blitt testet ut i praksis for en flerfase- og/eller våtgass-strømning. Roxar og 

Nyfors ville da ha erfart at det utgjør en stor teknisk forskjell hvorvidt målingen er utført på 

en flerfase- eller våtgass-strømning. Nyfors ville heller naturligvis ikke vært tvilende til at 

metoden i patent 323244 fungerer i praksis for en våtgass-strømning. 

2.2 Roxars manglende kjennskap til svakhet ved eksisterende løsninger og hvordan dette 

er ungått ved patent 323244 er relevant 

På side 6, nest siste avsnitt, hevder Roxar at det er: ”uten relevans å diskutere om Roxars Vcone 

baserte våtgass måler er egnet for formålet ”. Dette er ikke riktig. Når Roxar feilaktig


beskriver metoden som MPMs oppfinnelse benytter som en resonatormåling, er det 

selvfølgelig helt nødvendig å påpeke forskjellene mellom en slik måling og MPMs metode. 

Forskjellene, og Roxars manglende forståelse av disse, understreker igjen at Nyfors ikke er 

oppfinner av MPMs oppfinnelse. Roxars V-cone måler er en resonatorbasert våtgassmåler. 

Dette i motsetning til metoden beskrevet i patent 323244, som er basert på måling av faseegenskapene 

ved cut-off frekvensen til et helt åpent og tomt rør. 

Etter MPMs vurdering har Roxar også demonstrert manglende kjennskap til unikheten og 

motivasjonen til oppfinnelsen i patent 323244 i forhold til svakhetene ved kjent teknikk som 

f. eks. resonatormåling, noe som etter vår vurdering er en forutsetning for i det hele tatt å 

kunne gjøre den oppfinnelse som ligger til grunn for MPMs patent. 

Som tidligere nevnt (jfr. MPMs memo datert 24. august 2009, side 18), har vi påpekt at 

MPM-måleren og metoden som er beskrevet i patent 323244, etter det vi kjenner til, er den 

eneste metoden for måling av saltinnholdet til vannfraksjonen i en våtgass som til nå har vist 

seg å fungere i praksis. 

I det samme memoet påpeker vi at måling av salinitet til vannfraksjonen til en våtgass ved å 

bruke Nyfors sin foreslåtte metode basert på Q-verdi og resonansfrekvens over en V-cone, har 

vist seg å ikke fungere i praksis. Vi kan ikke se at Roxar i den påfølgende korrespondansen 

har imøtegått disse påpekte fakta. Roxar hevder sågar i memo av 21. juni 2010 at det er uten 

relevans å diskutere hvorvidt kjent teknikk, som f.eks. resonatorbaserte målere, er svært utsatt 

for påkjenninger fra flerfasestrømningen som medfører at de ikke fungerer i praksis (side 6, 

fjerde avsnitt). 

Etter MPMs vurdering, viser Roxars manglende kunnskap om svakheten ved kjent teknikk og 

manglende kunnskap om hvordan svakheten er unngått ved bruk av metoden beskrevet i 

patent 323244, at MPMs beskrivelse av forskjellene mellom kjent teknikk og oppfinnelsen i 

patent 323244 er nødvendig. Dette viser dessuten at Nyfors ikke har vært tilstrekkelig 

oppmerksom på de problemer MPMs patenterte metode løser. Også av denne grunn fremstår 

det som underlig at Nyfors mener å være oppfinner av metoden som løser disse problemene. 

Roxar har ikke fremlagt noen dokumentasjon som viser at Nyfors eller andre personer hos 

Roxar har bidratt til utviklingen av oppfinnelsen i patent 323244. 

Etter det MPM kjenner til har ikke Roxar testet eller benyttet MPMs oppfinnelse. I 

motsetning til MPM vet Roxar følgelig ikke hvordan oppfinnelsen fungerer i praksis, og 

Roxars merknader fremstår i stor grad som gjetninger og synsing. 

Basert på de omtalte svakhetene ved eksisterende våtgassmålere (som for eksempel Roxar sin 

V-cone baserte måler), er det oppsiktsvekkende at Roxar verken har benyttet seg av eller 

testet ut metoden beskrevet i patent 323244, dersom denne hadde vært oppfunnet av Nyfors i 

1997. 

Fra MPMs side er det nok en gang gjort klart at Ebbe Nyfors og Roxar verken har eller kunne 

ha hatt noen befatning med utviklingen av oppfinnelsen i patent 323244." 

I nytt (og siste) skriv av 14. oktober 2010 uttaler innsigers fullmektig:


"Vi viser til Patentstyrets brev datert 01.09.2010 med tilsvar fra MPM. 

I tilsvaret har MPM levert inn nye patentkrav som er presisert slik at de gjelder 

våtgassmålinger. Vi ser dette som en erkjennelse av at selve målemetoden er Ebbe Nyfors sin 

oppfinnelse mens bidraget fra Wee var at han prøvde den på våtgass. 

Muligheten for at denne begrensningen skulle bli gjort ble diskutert i vårt forrige brev av 

21.06.2010, der vi påpekte at det ikke finnes grunnlag for en slik begrensing av kravene i 

patentbeskrivelsen. Vi vil begrunne dette videre i forhold til det nye tilsvaret med 

utgangspunkt i to vurderinger, i forhold til beskrivelsen og i forhold den tekniske betydningen 

av begrensningen. 

Manglende støtte i søknadsteksten 

Som nevnt tidligere er det ikke gjengitt noen tekniske løsninger i patentbeskrivelsen som gjør 

oppfinnelsen spesielt godt egnet til våtgass-målinger, og heller ikke noe teknisk problem som 

skal løses ved å gå fra flerfasemålinger til våtgassmålinger. Søknadsteksten nevner et ønske 

om å bruke målemetoden til våtgassmålinger, men gir ingen detaljer, verken av teknisk eller 

matematisk art, om hva som må gjøres for å tilpasse målemetoden til den bruk. 

Under punkt 2.1 i tilsvaret hevder MPM at det utgjør en stor teknisk forskjell om man utfører 

målingen på en våtgass eller en flerfase strømning. De hevder at ”MPM sin erfaring med 

målemetoden tilsier at utsagnet fra Roxar er feil da det faktisk utgjør en stor teknisk forskjell 

om man utfører målingen på en flerfase eller en våtgass-strømning.” 

For det første må vi bemerke at det i så fall er uheldig at denne erfaringen, om den forelå på 

tidspunktet for innleveringen av denne søknaden, ikke ble beskrevet i søknadsteksten. Slik 

patentet står nå er dette kun en påstand og et ønsket anvendelsesområde. 

For det andre påpeker MPM på side to i tilsvarets memo i 6. avsnitt på side 2 at ”Metoden 

beskrevet i patent 323244 omhandler en måling av salinitet og vannfraksjon for en våtgass 

flerfaseblanding (våtgassmåler). Slik MPM ser det, er det høyst uklart hvorvidt metoden også 

fungerer for en generell flerfaseblanding (flerfasemåler) og dette har heller ikke blitt testet ut i 

praksis.” 

Dette ser ut til å motsi sitatet over og bekrefter at det ikke ligger noen annen innsats bak 

bruken av metoden (som er lik den som er beskrevet i Nyforsmemoet) enn ren utprøving. Wee 

hadde åpenbart ingen erfaring som tilsier noen teknisk forskjell mellom måling i flerfase eller 

våtgass. 

En slik testing under forskjellige forhold er en naturlig del av en fagmanns virke når han står 

overfor et komplisert felt og en potensielt ny løsning. Dette bekrefter MPM i 7. avsnitt på side 

2 (dvs neste avsnitt etter ovennevnte) at det for en fagmann på området er allment kjent at en 

flerfasermåler må kunne håndtere et bredt spekter av strømningsregimer. Når en fagmann på 

området er kjent med en ny målemetode som er foreslått brukt innen området flerfasemålinger 

vil det være naturlig å prøve den ut med de typene flerfasestrømningene han jobber med. 

Ut fra de to ovennevnte avsnittene er det klart at det er nettopp dette som har skjedd. Med 

kjennskap til Nyforsmemoet har det vært naturlig å teste ut den beskrevne målemetoden 

innenfor det området Wee jobbet med. Han testet ikke noen andre strømningstyper. Dermed 

er det vesentlige oppfinneriske bidraget i den foreliggende oppfinnelsen ikke i at Wee testet 

metoden, men i at Nyfors fant opp metoden og foreslo den brukt for flerfasemålinger.


Uttrykket ”våtgass” er ikke en tydelig begrensning. 

Når det gjelder begrensningen til bruk på våtgass vil vi også påpeke at avgrensingen er uklar 

og dermed vil gjøre det vanskelig for en utenforstående å vite når det begås inngrep i kravene. 

Begrensningen er heller ikke egnet til å løse de problemene som MPM hevder å løse i sin 

korrespondanse. 

I 7. og 8. avsnitt på side 2 hevder MPM som sagt at fagmannen vil innse at flerfasemåleren 

må kunne fungere innen et bredt spekter av strømningsregimer, og påpeker at man kan få 

problemer med slug, churn og/eller annulære strømninger. En våtgass skal derimot, ifølge 

MPM være begrenset til små dråper i en kontinuerlig gass-fase. 

I søknadsteksten definerer MPM våtgass som en flerfasestrøm med mer enn 90% gass, men 

ifølge tabell 6.1 i ”Handbook of MultiPhase Flow Metering” som MPM selv viser til i sin 

begrunnelse i siste brev, fremgår det at man vil ha komplekse strømningsforhold opp mot 

95% gassinnhold. Annulære strømninger vil man i praksis kunne få også i måleområdet over 

95% gass..Patentet introduserer også begrepet ”gass/kondensatbrønn” og beskriver at 

gassfraksjonen her typisk kan være 98% gass. Overgangene mellom disse fasene er 

kompliserte og avhengige av flere faktorer som trykk, hastighet og temperatur, men dette er 

ikke diskutert i søknadsteksten, så det fremstår som noe tilfeldig om i hvilke deler av flerfase 

området oppfinnelsen vil virke etter hensikten eller ikke. 

På den annen side vil den målbare situasjonen som MPM beskriver i 8. avsnitt på side 2 også 

oppstå i en oljekontinuerlig strøm med små mengder vann og gass, ref. området benevnt "low 

GVF" i nevnte tabell fra "Handbook of Multiphase Flow Metering". Dermed kan ikke 

metoden brukes innen hele området som dekkes av kravene slik de må forstås med støtte fra 

beskrivelsen, mens metoden kan brukes innen områder som ikke er dekket av patentkravene. 

Vi vil derfor gjenta at begrensningen til våtgassmålinger verken innebærer noen oppfinnerisk 

innsats eller noen teknisk forskjell i forhold til det som er beskrevet i Nyforsmemoet i 

forbindelse med flerfasemålere. 

Øvrig argumentasjon fra MPM 

I utgangspunktet er ikke Roxars forståelse av MPM sitt patent relevant utover det faktum at 

beskrivelsen av oppfinnelsen baserer seg i alt vesentlig på Ebbe Nyfors sitt memo og at de 

påståtte tilleggene til oppfinnelsen utført av Wee ikke er tydelig nok beskrevet til å kunne 

innebære noen selvstendig oppfinnelse. Vi har imidlertid noen kommentarer til MPM sine 

kommentarer. 

I 2. avsnitt side 2 hevder MPM at MFI-måleren ikke var egnet for bruk på våtgass, men av 

databladet D5 som ble levert inn ved klagen til Annen Avdeling fremgår det tydelig at MFImåleren 

dekker et område opp mot 98%, altså godt inn i det området MPM har definert som 

våtgassområdet i sin patentsøknad. Databladet er for øvrig fra 1995, altså den tiden da Wee 

fremdeles var utviklingssjef i MultiFluid og dermed var kjent med mulighetene for å måle i 

det området MPMs patent definerer som våtgass. 

Konklusjon 

Til slutt vil vi også påpeke at det som ble trukket frem som viktig for oppfinnelsen da patentet 

ble meddelt ikke var anvendelsen i våtgass, men ”en forbedret følsomhet og stabilitet ved å 

basere bestemmelsen av den komplekse dielektrisitetskonstanten på fasedifferansemålinger 

alene”, noe vi har dokumentert er funnet opp av Ebbe Nyfors.


Vi vil derfor avslutte med å gjenta at det viktigste oppfinneriske bidraget i denne oppfinnelsen 

har kommet fra Ebbe Nyfors, og i den grad Wee har gjort et bidrag har dette begrenset seg til 

å prøve ut måleteknikken på en våtgass slik som kan forventes av en fagmann på området, 

dog uten tilstrekkelige målinger til at de presist definerte hvilke typer våtgass den var egnet 

for. 

Altså opprettholder vi påstanden om at Ebbe Nyfors er rettmessig oppfinner i denne saken, 

alene eller sammen med Arnstein Wee." 

I et siste skriv datert 15. desember 2010 (rettet versjon innkommet 4. januar 2011), vedlagt et 

memo fra Multi Phase Meters AS (MPM), uttaler patenthavers fullmektig: 

"Vi viser til Annen avdelings brev av 15. oktober 2010 med innsigers tilsvar av 14. oktober 

2010. 

Vi vedlegger patenthavers svar i form av et memo datert 15. desember 2010 og det bilag som 

der er nevnt. 

Skriftvekslingen i denne sak har vært meget omfattende og meningsforskjellene store, men 

etter vårt syn har patenthaver på en overbevisende måte påvist at han ikke har benyttet den 

teknologi som innsigeren påberoper seg opphavsretten til. Istedenfor har han basert seg helt 

og holdent på allment tilgjengelig teknikk. 

Dette bekreftes for øvrig av en helt nøytral instans, nemlig IPEA/SE, som behandlet 

patenthaverens tilsvarende internasjonale patentsøknad nr. PCT/NO2005/000301. Vi viser til 

vedlegg D1 innsendt med vårt brev av 23. april 2010. Dette er ”International Preliminary 

Report on Patentability”. I denne er det Box No.V, 2 ”Citations and explanations”, som er av 

spesiell interesse. Granskeren har motholdt US 4458524 (D1) som den nærmestkommende 

kjente teknikk. Dette patent er fra 10. juli 1984, nærmere 13 år forut for Nyfors-memoet, og er 

også omtalt i det foreliggende patent. I fjerde avsnitt uttaler granskeren at kravgjenstanden 

”differs from document D1 in that the method takes place in a pipe conducting a wet gas well 

stream and that the measurements are real time measurements”. 

Det som er nytt i foreliggende oppfinnelse i forhold til US 4458524 er altså at målingene 

foretas i sanntid i et rør hvor det strømmer en våtgass. Dette er det ikke mulig å gjenfinne noe 

om i Nyfors-memoet, som vedrører måling av stillestående vann, og konklusjonen blir derfor 

at Nyfors ikke har kunnet bidra til foreliggende oppfinnelse. For øvrig viser vi til andre avsnitt 

av vedlagte memo fra patenthaveren, som underbygger dette. 

Som patenthaveren tidligere har påpekt i flere sammenhenger, har innholdet av Nyforsmemoet 

ikke manifistert seg i noen av innsigerens produkter, til tross for at Nyfors-memoet 

nå er 13,5 år gammelt. I mellomtiden har innholdet heller ikke kommet til syne i noen av 

innsigerens allment tilgjengelige patentsøknader. Enten har innsigeren ikke sett noen brukbar 

anvendelse for Nyfors’ resultater, eller så har eventuelle patentsøknader på disse ikke ført


frem. Hadde Nyfors-memoet representert et vesentlig element i foreliggende oppfinnelse, må 

man kunne forutsette at innsigeren for lengst hadde utviklet sin egen våtgassmåler med 

teknologi fra Nyfors-memoet. 

Tenker man seg på den annen side at innsigeren betrakter Nyfors-memoet som så viktig at de 

har valgt å holde innholdet hemmelig i stedet for å patentsøke dette, har de etter vår 

oppfatning forpasset sin rett til å få patent. Et av hovedprinsippene for patentbeskyttelsen er 

nemlig at de som ønsker å hemmeligholde en oppfinnelse, ikke skal få de fordeler som 

patentinstituttet gir dem i forbindelse med at oppfinnelsen offentliggjøres. En parallell til dette 

prinsipp gjenfinner man for eksempel i amerikansk patentlovgivning, hvor det i 

utgangspunktet er den første som gjør oppfinnelsen som har rett til patent på denne. Imidlertid 

er det her en klart uttalt betingelse i den amerikanske patentloven at oppfinneren ikke kan 

drøye med å sette oppfinnelsen ut i livet hvis han skal beholde sin rett fremfor tidligere 

søknader med senere opphavsdato. I foreliggende sak har innsigeren begjært Nyfors-memoet 

holdt hemmelig, jfr. Annen avdelings avgjørelse av 3. desember 2009, men tillater seg likevel 

å bruke dette til å forsøke å tilegne seg en annens patent. Dette er åpenbart urimelig og stikk i 

strid med patentinstituttets intensjoner. 

Det foreligger altså flere selvstendige grunner til at innsigelsen må bli å avvise." 

Fra det vedlagte notat datert 15. desember 2010 (rettet versjon mottatt 4. januar 2011) hitsettes: 

"MEMO 

Til : Styret for det industrielle rettsvern – Patentstyrets 2. avdeling 


Dato : 6. desember 2010 

Sak : Saksnr. 7924 - patent 323 244 - Multi Phase Meters AS 

1. Innledning og oppsummering 


skriv av 14. oktober 2010 (”Roxarskrivet”). MPM fastholder følgelig sine tidligere fremsatte 

anførsler og vil kun i begrenset grad knytte merknader til Roxarskrivet. Det minnes om at 

MPMs syn er sammenfattet i punkt 2 og 3 i MPMs memo til Patentstyret datert 21. april 2010. 

I Roxars søksmål mot MPM for Stavanger tingrett er det oppnevnt sakkyndige som bl.a. har 

gransket MPMs patent 323244 og sammenholdt dette med Roxars teknologi. Etter MPMs 

oppfatning støtter granskernes konklusjon, vedrørende patentets forhold til Roxars teknologi, 

MPMs synspunkt fullt ut. MPM har følgelig bedt Roxar om samtykke til å fremlegge 

granskernes rapport for Patenstyret. Dette ettersom det er avgitt taushetserklæringer i 

anledning rettssaken. Roxar har imidlertid nektet slikt samtykke. Skulle Patentstyret mene at 

rapporten kan ha betydning for sakens utfall, foreslår vi at Patentstyret anmoder Roxar om å


gi sitt samtykke til fortrolig fremleggelse, slik at Patentstyret gis anledning til å gjennomgå de 

relevante deler av rapporten før konklusjon treffes i nærværende sak. 

I Roxarskrivet tar Roxar til orde for at MPMs innlevering av nye patentkrav må anses som en 

erkjennelse av at målemetoden i patentet er Ebbe Nyfors’ oppfinnelse. Dette er ikke riktig. 

Bakgrunnen for innleveringen av nye patentkrav har ingen tilknytning til Nyfors-memoet, jf. 

nærmere om dette under punkt 2. 

For MPM har det ikke noen praktisk konsekvens hvorvidt de godkjente patentkravene fra 

2006, som er av mer generell karakter, eller de prinsipale patentkravene fra 23. august 2010, 

som eksplisitt begrenser oppfinnelsen til våtgass, blir benyttet. Begge kravsettene er dekkende 

for MPMs oppfinnelse, som anvendes på flerfase våtgass-brønner. MPM anser ikke de 

prinsipale patentkravene for å medføre en reell begrensing av oppfinnelsen, da metoden anses 

ikke å være brukende for en tradisjonell flerfaseapplikasjon p.g.a. kompleksiteten i 

strømningsregimene for slike brønner. Se nærmere om dette i MPMs memo til Patentstyret 

datert 20. august 2010. 

2. Spredte merknader til Roxarskrivet 

2.1 Bakgrunnen for fremsettelsen av nye patentkrav ligger ikke i forholdet til Nyfors’ 

notat 

På side 1 annet avsnitt i Roxarskrivet uttaler Protector at: 

”I tilsvaret har MPM levert inn nye patentkrav som er presisert slik at de gjelder 

våtgassmålinger. Vi ser dette som en erkjennelse av at selve målemetoden er Ebbe 

Nyfors sin oppfinnelse mens bidraget fra Wee var at han prøvde den på våtgass.” 

Dette er feil på flere punkter. 

For det første er MPMs oppfinnelse verken beskrevet eller testet ut av Nyfors eller Roxar. Det 

er således utelukket at Nyfors/Roxar kan ha bidratt til oppfinnelsen, jf. MPMs memo til 

Patentstyret av 21. april 2010 punkt 3.2 med videre henvisninger. 

For det andre ble patentkrav begrenset tilvåtgass innlevert til IPEA den 11. september 2006 

(jfr vedlegg D1 innlevert 23. april 2010). Presiserte patentkrav ble med andre ord innlevert 

mer enn ett år før Roxar fremmet innsigelse mot MPMs patent 323244. Det er altså ikke tale 

om noen endring som er foranlediget av Roxars påstander vedrørende Nyfors-memoets 

innhold. 

Bakgrunnen for at MPM, i forbindelse med den internasjonale søknadsprosessen, oppdaterte 

patentkravene 11. september 2006, fremgår av brev fra Oslo Patentkontor datert 23. april 

2010. Det opprinnelige kravsettet hadde en noe uheldig form, slik at våtgass-elementet ikke 

kom helt klart og entydig frem uten at man sammenholdt kravene med beskrivelsesdelen av 

søknaden. Dette ble for øvrig også påpekt av den internasjonale patentmyndigheten. Dette ble 

rettet opp i den internasjonale søknaden den 11. september 2006. 

Bakgrunnen for at MPM forela et alternativt kravsett i forbindelse med saksbehandlingen i 

Patentstyrets andre avdeling var at Roxar/Protector i brev datert 25. november 2009 betvilte 

hvilken betydning våtgass har for oppfinnelsen. Fra brevet hitsettes:


”Patentkravet forutsetter ikke noen våtgass, men et fluid inneholdende vann og gass 

[…]”, jf. brevets side to, annet avsnitt, annen setning. 

MPM har gjentatte ganger poengtert at metoden beskrevet i MPMs patent 323244 gjelder 

våtgass. Dette fremgår tydelig i beskrivelsesdelen av patentet side 1, linje 5–11 og side 3, linje 

9–11. Ettersom man i den internasjonale patentsøknaden allerede har gjort en presisering, og 

for å unngå videre diskusjon med Roxar om patentets anvendelsesområde, fremsatte MPM de 

presiserte kravene for Patentstyret. 

Bakgrunnen for at MPM leverte inn det modifiserte kravsettet er følgelig ikke Nyfors’ eller 

Roxars foregitte bidrag til oppfinnelsen. 

2.2 Patent 323244 omhandler måling av våtgass 

Roxar påstår at det er manglende støtte i søknadsteksten for våtgass. Dette er vi ikke enig i og 

viser i så måte til side 1, linje 5–11. Dette er videre bekreftet på side 3, linje 9–11 hvor 

formålet med oppfinnelsen bl.a. er beskrevet som: 

”Formålet med oppfinnelsen er videre å foreta nøyaktige målinger av vannfraksjon og 

vannsalinitet dispergert i et kontinuerlig hydrokarbonmedium. Formålet med denne 

oppfinnelsen er videre å gjennomføre nøyaktige målinger av olje, gass, vannfraksjon 

og vannsalinitet til en flerfaseblanding som inneholder små mengder vann og store 

mengder gass, typisk for en hydrokarbon- våtgassstrømning.” 

Fra side 1, linje 30 til side 2, linje 12 er problemene knyttet til formasjonsvann produksjon for 

våtgassbrønner beskrevet i noe mer detalj med henvisning til hvilke praktiske problemer 

metoden beskrevet i patent 323244 løser. Dette er et problem som er godt kjent i industrien og 

er et problem som utelukkende gjelder for våtgassbrønner. 

2.3 Patent 323244 løser problemet som verken Roxar eller andre aktører har klart å løse 

Flere aktører har forsøkt å løse problemet som er beskrevet i patent 323244 uten hell. Som 

nevnt i MPMs memo til Patentstyret, datert 24. august 2009, har Roxar testet ut en metode 

foreslått av Nyfors basert på måling av Q-verdi og resonansfrekvens over en V-cone uten å få 

denne til å fungere. Formålet med Roxars metode var å måle salinitet i formasjonsvann. 

Metoden ble inkludert i våtgassmålere levert til Statoil. Som det fremgår av utskrift fra 

Statoils hjemmeside, vedlegg A12 til memo datert 24. august 2009 fungerte imidlertid ikke 

metoden i praksis. Vi kan ikke se at Roxar i den etterfølgende korresponansen har bestridt at 

Roxars våtgassmåler ikke har fungert i henhold til kravene oljeselskapene stiller. 

Metoden beskrevet i patent 323244, derimot, har MPM i uavhengige tester fått bevist at 

fungerer etter hensikten. Det vises i så måte til side 18 i MPMs memo datert 24. august 2009, 

hvor det henvises til en presentasjon av ConocoPhillips (vedlegg A13) og StatoilHydro 

(Vedlegg A14) hvor det konstaterers at salinitymålingen implementert i MPM-måleren, basert 

på metoden i patent 323244, oppfyller kravene som er definert i spesifikasjonen og er i 

henhold til de kravene som oljeselskapene har for denne type måling. 

Til alt overmål har Nyfors meddelt at han er tvilende til om metoden beskrevet i patent 

323244 i det hele tatt fungerer i praksis, jfr. Nyfors memo datert 28.1.2009, side 8, andre 

avsnitt (vedlegg D2 til klage datert 2. februar 2009). Dersom Nyfors hadde bidratt til 

oppfinnelsen i patent 323244 ville han ha visst at metoden fungerer i praksis.


2.4 Definisjon av uttrykket ”våtgass” 

I Roxarskrivet hevder Roxar at uttrykket våtgass ikke er tydelig definert. Dette er vi ikke 

enige i. 

I MPMs patentsøknad, på side 1, linje 22–28 er våtgass definert som en brønnstrøm som 

inneholder over 90 % gass. En typisk gass/kondensat brønn er eksemplifisert med en 

gassandel på 98 % og vannfraksjon på 0,1 %. 

Norsk Forening for Olje- og Gassmåling definerer våtgass til å være GVF (gassfraksjon) som 

er i området 95–100 %. 

Department of Trade and Industry (”DTI”), sine rettningslinjer, modul 6, beskriver gjeldende 

retniningslinjer for måling av våtgass (vedlegg E1) [E1 = Departement of Trade and Industry 

(DTI) Guidance notes for petroleum measurement under the petroleum (production) 

regulations Issue 6, March 2002, module 6, wet gas petroleum measurements]. Disse 

retningslinjene er normgivende for bruk av våtgassmålere på britisk sektor. Kapittel 6.1.2 gir 

en definisjon av våtgass som en gassandel (GVF) ned til 90 %. 

MPMs angivelse av våtgass i patentkravene sammenholdt med beskrivelsen i patentsøknaden, 

gir med andre ord en klar definisjon av våtgass, som dessuten er i samsvar med den 

alminnelige oppfatningen i bransjen. At det skal være: ”vanskelig for en utenforstående å vite 

når det begås inngrep i kravene”, jf. Roxarskrivets side 2 tredje siste avsnitt er følgelig ikke 

riktig. 

I Roxarskrivet anføres det også at en våtgass: ”ifølge MPM [skal] være begrenset til små 

dråper i en kontinuerlig gass-fase.”, jfr. Roxarskrivet side 2, nest siste avsnitt. 

Dette er en uriktig gjengivelse av MPMs beskrivelse. For god ordens skyld minnes det om at 

MPMs memo til Patentstyret datert 20. august 2010 side 2 siste avsnitt lyder: 

”For en våtgassmåler derimot, vil strømningsregiment være begrenset til små dråper i 

en kontinuerlig gassfase, eventuelt med en tynn væskefilm langs rørveggen hvor 

spredningen er betydelig mindre enn ved en generell flerfasestrømning [...]” (Vår 

understrekning.) 

Strømningsregimene som her er beskrevet av MPM er dråpe (mist) og annulær. De aller fleste 

våtgassmålere blir installert med strømning vertikalt oppover eller nedover, dette gjelder også 

både MPMs og Roxar sin våtgassmåler. Under slike forhold er strømningsregimene beskrevet 

i utdraget fra MPMs memo de mest vanlige (dråpe eller annulær strømning). 

MPMs syn finner man også støtte for i DTIs retningslinjer (vedlegg E1), kapittel 6.2, hvor tre 

type strømningsregimer som forekommer i våtgassbrønner er beskrevet. Strømningsregimene 

som er beskrevet er stratified (lagdelt), annulær og mist (dråpe). Lagdelt strømning 

forekommer kun i horisontale rør og er således ikke relevant for vertikale installasjoner. 

Som det fremgår av 6.2.1 (Vedlegg E1), kan andre strømningsregimer forekomme midlertidig 

dersom væske har blitt ”fanget” i rørsystemet. Væske kan f.eks bli fanget i rørsystemet 

dersom hastigheten er veldig lav eller i forbindelse med kondensering etter at brønnene har 

vært nedstengt en lengre periode. Det normale er dog at en våtgassbrønn i et vertikalt rør har 

et strømningsregime som faller innenfor kategorien dråpe eller annulær, som beskrevet i 

MPMs memo av 20. august 2010 til Patentstyret. [...]."


Ved Annen avdelings brev av 6. januar 2011 er innsigers fullmektig oversendt gjenpart av rettet 

versjon av patenthavers skriv datert 15. desember 2010, og det tilhørende rettede vedlegg. 

Innsiger er samtidig orientert om at saken er besluttet tatt opp til behandling og avgjørelse i 

Annen avdeling på det foreliggende grunnlag. 

Den 21. januar 2011 innkommer følgende nye uttalelse fra innsigers fullmektig: 

"Vi viser til Patentstyrets brev datert 20.12.2010 og 06.01.2011 med patenthaverens 

kommentarer til innsigerens siste innlegg. 

Vi noterer oss at saken nå er tatt opp til behandling, men tillater oss å oppklare forholdet rundt 

rapporten fra de sakkyndige som er nevnt i punkt 1 i MPM sitt innlegg. På det tidspunkt 

MPM forspurte om samtykke til å legge fram den nevnte rapporten, var denne fremdeles 

under diskusjon og kunne ikke betraktes som endelig. Den har senere blitt revidert to ganger, 

senest 13. januar 2011, alt på grunnlag av Roxars innsigelser til rapportens beskrivelse av 

Roxars teknologi. Roxar har ikke noe i mot at denne siste versjonen legges fram for 

Patentstyret, men forutsetter i så fall at Roxar får anledning til å komme med noen 

kommentarer til denne for å kunne korrigere de deler av rapporten som fortsatt inneholder 

feil, samt oversende dokumenter som understøtter dette. Det samme har Roxar måttet gjøre 

overfor domstolen. Roxar vil anta at MPM vil kreve tilsvarende. 

Tvisten for Stavanger tingrett gjelder markedsføringslovens bestemmelser. De spørsmål som 

er stilt i mandatet til de sakkyndige og som rapporten er svar på, er derfor basert på dette og 

ikke for å kunne besvare spørsmål tilknyttet patentsaken. Roxar kan forøvrig ikke se at 

rapporten tilfører saken noe nytt. 

Det gjøres oppmerksom på at rapportene og dokumenter som eventuelt må oversendes er 

underlagt konfidensialitet og må behandles deretter." 

Ved Annen avdelings brev av 24. januar 2011 er patenthavers fullmektig oversendt gjenpart av 

innsigers skriv datert 21. januar 2011. 

Annen avdeling skal uttale: 

Annen avdeling er kommet til samme resultat som Første avdeling, men med en noe 

annerledes begrunnelse.


Innsigeren har for Annen avdeling innlevert ytterligere dokumentasjon til støtte for 

innsigelsen sammenlignet med den dokumentasjon som forelå ved behandlingen for Første 

avdeling. Første avdeling imøtekom ikke innsigerens begjæring om å få innlevere slik 

ytterligere dokumentasjon. For Annen avdeling kan den nye dokumentasjonen tas i 

betraktning uten å forsinke saksbehandlingen, og Annen avdeling har dermed plikt til å ta 

hensyn til den. Annen avdeling er ikke bundet av de kjensgjerninger som forelå for Første 

avdeling, jf. styreloven § 5 annet ledd. Også patenthaver har for øvrig for Annen avdeling 

fremlagt nye dokumenter i saken. 

Saken gjelder retten til oppfinnelsen i patent NO 323 244. Patenthaver er Multi Phase Meters 

AS, og som oppfinner er oppført Arnstein Wee. Wee har tidligere vært leder for teknisk 

avdeling i Multi-Fluid ASA, som nå er en del av innsigers virksomhet Roxar AS. 

Patentet har to selvstendige krav, krav 1 og krav 8, og gjelder en fremgangsmåte og utstyr for 

måling av sammensetning og salinitet i en multifasestrømning bestående av for eksempel olje, 

vann og gass i et rør. Fremgangsmåten og utstyret kan benyttes til måling av formasjons- og 

ferskvannsinnhold i en fjernstyrt havbunnsbrønn. Kjennskap til dette kan hindre blant annet 

korrosjon og isdannelse i rør og prosessanlegg. 

Metoden i henhold til patentet karakteriseres ved at elektriske fasemålinger utføres mellom 

minst to mottakende antenner. Videre måles tetthet av blandingen, samt temperatur og trykk. 

Det nye ved patentet er at den komplekse dielektrisitetskonstanten beregnes basert på de 

målinger som er gjort. Videre beregnes saltinnholdet basert på den komplekse permittiviteten 

og tettheten til flerfaseblandingen. Både den reelle og den imaginære delen av den komplekse 

permittiviteten måles. 

Innsigeren anfører at rette oppfinner av patentet ikke er Arnstein Wee, men Ebbe Nyfors. 

Nyfors har i likhet med Wee arbeidet i teknisk avdeling i Multi-Fluid ASA. Roxar anfører 

prinsipalt at Nyfors alene er oppfinner av patentets løsning, og at patentet derfor i sin helhet 

skal overføres til Roxar. Subsidiært anføres at Nyfors er å anse som medoppfinner sammen 

med Arnstein Wee, og at Roxar dermed har krav på overføring av en ideell andel av patentet. 

Til støtte for innsigelsen er det innlevert flere dokumenter, hvorav det mest sentrale er det 

såkalte Nyforsmemoet (D1), som for Annen avdeling er fremlagt i sin helhet. Nyforsmemoet 

beskriver muligheter for videreutvikling av et utstyr for måling av vannsalinitet som tidligere


var utviklet i Multi-Fluid ASA. Utstyret baserer seg i likhet med patentets løsning på 

elektriske fasemålinger og beregning av dielektrisitetskonstant. Memoet gir en modell for 

kalibrering av måleren. Kalibreringsmodellen består av tre separate modeller: En for 

beregning av ledningsevne av vann som funksjon av salinitet og temperatur, en annen modell 

for den reelle delen av permittiviteten av vann som funksjon av temperatur, og en tredje 

modell for permittivitet av vann og målt frekvens. I Nyforsmemoet side 3, Fig. 2 beskrives og 

dokumenteres forholdet mellom salinitet og helningsvinkel til responskurven. Videre 

forklares i memoet side 19 hvordan den komplekse permittiviteten for vann beregnes. 

I henhold til patentloven § 1 første ledd tilkommer oppfinnerretten, dvs. retten til å søke om 

patent, “den som har gjort en oppfinnelse”. Hvis en oppfinnelse er gjort av flere i fellesskap, 

vil retten til å søke patent tilkomme dem sammen, og patentretten til det et meddelt patent vil 

tilhøre dem i sameie. Etter patentloven § 24 tredje ledd kan det fremsettes innsigelse mot et 

patent på det grunnlag at “patentet er meddelt til en annen enn den som etter § 1 er berettiget 

til det”. Den som leverer innsigelse på dette grunnlaget, kan i innsigelsen begjære patentet 

overført til seg. Bestemmelsen i § 24 tredje ledd får analogisk anvendelse der innsigeren 

påstår å være medberettiget til patentet, og da slik at det kan begjæres overføring av en ideell 

andel av patentrettighetene. Det er innsigeren som har bevisbyrden for at det er grunnlag for 

overføring, jf. patentloven § 18 første ledd første punktum om at overføring skal skje hvis 

noen “godtgjør” sin rett til patentet. 

Annen avdeling er enig med Første avdeling i at Nyforsmemoet ikke peker på den løsning 

som er gitt i patentet med beregning av fluidets salinitet basert på måling av den komplekse 

permittiviteten og tettheten til flerfaseblandingen. Fasedifferens vs. frekvens gir en parameter 

som i patentet kalles S-faktor. Denne parameteren benyttes, sammen med en eksperimentell 

korreksjonsfaktor, til beregning av konduktiviteten til vannfraksjonen. Når konduktiviteten og 

tettheten er kjent, kan også saliniteten beregnes. Denne konkrete løsningen var ikke allment 

tilgjengelig tidligere, og er ikke beskrevet i Nyforsmemoet. Annen avdeling kan heller ikke se 

at patentets løsning var nærliggende ut fra teknikkens stand og Nyforsmemoet. Følgelig 

bringer patentets løsning inn nye trekk sammenlignet med Nyforsmemoet og kjent teknikk, og 

innebærer på dette punkt et faglig selvstendig utviklingsarbeid. Dette intellektuelle bidraget 

må tilskrives Arnstein Wee. 

I lys av de nye trekk patentet innebærer sammenlignet med Nyforsmemoet, finner Annen 

avdeling det ikke godtgjort at Ebbe Nyfors alene er å anse som oppfinner av oppfinnelsen i


patentet etter patentloven § 1 første ledd. Det er dermed ikke grunnlag for innsigerens krav 

om å få patentet i sin helhet overført til seg. 

Spørsmålet blir imidlertid om Nyfors har ytet et slikt selvstendig intellektuelt bidrag til 

oppfinnelsen i patentet at han må anses som medoppfinner sammen med Arnstein Wee. Et 

slikt bidrag kan etter omstendighetene anses godtgjort ved en sekvensiell utvikling, der den 

ene parten har bidratt med å peke ut problemet eller med grunnleggende elementer i 

løsningen, og den andre parten deretter har tillempet, videreutviklet eller forbedret dette 

grunnleggende problemet eller løsningen. 

Det foreligger indikasjoner på at nettopp en slik sekvensiell utvikling kan ha funnet sted i 

saken her. Annen avdeling viser til at Nyforsmemoet peker på det måletekniske problemet 

som saltholdig vann blandet med olje skaper, og dokumenterer forholdet mellom salinitet og 

helningsvinkel til responskurven. Dette er forhold som ikke var en del av tidligere kjent 

teknikk. Fig. 4 og Fig. 6 i patent 323 244 viser tilsvarende kurver som i Nyforsmemoet. 

Ettersom informasjonen i Nyforsmemoet ikke var en del av kjent teknikk, og Wee må ha vært 

kjent med memoet gjennom sitt arbeid i Multi-Fluid ASA, kan Wee ha benyttet seg av den 

oppgavestilling og påvisning av forholdet mellom salinitet og helningsvinkel til 

responskurven som er angitt i memoet ved sin utvikling av den konkrete løsningen for 

beregning av fluidets salinitet som er angitt i patentet. Hvis det er tilfellet, har Ebbe Nyfors 

ved Nyforsmemoet ytet et selvstendig intellektuelt bidrag til oppfinnelsen, som kan berettige 

innsigeren til å få overført en ideell andel av patentet til seg. 

Annen avdeling kan imidlertid heller ikke utelukke at Wee på selvstendig grunnlag har 

kommet frem til patentets løsning, uten å nyttiggjøre seg Nyfors’ arbeid. En nærmere 

vurdering av hva som er mest sannsynlig på dette punkt forutsetter en bevisvurdering som er 

bedre egnet til å foretas av domstolene etter reglene i sivilprosessen enn av Patentstyret ved en 

administrativ behandling. I motsetning til det som er tilfelle under søknadsbehandlingen, jf. 

patentloven § 17, har Patentstyret imidlertid under innsigelsesbehandlingen ingen hjemmel til 

å stille sin saksbehandling i bero og henvise partene til å reise søksmål om spørsmålet. 

Mot denne bakgrunn, og sett hen til konsekvensene av en eventuell deling av patentet, ser 

Annen avdeling det slik at det må hvile en relativt tung bevisbyrde på innsigeren for å 

sannsynliggjøre at det er grunnlag for overføring av hele eller en ideell andel av patentet i en 

administrativ behandling for Patentstyret. I den foreliggende saken finner Annen avdeling at


innsigeren ikke har oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til å sannsynliggjøre at Nyfors har gitt 

et slikt selvstendig intellektuelt bidrag til utviklingen av patentet at det berettiger til status 

som medoppfinner for Nyfors og overføring av en ideell andel av patentet til innsigeren. 

Annen avdeling har etter dette kommet til at innsigeren ikke har godtgjort at det er grunnlag 

for overføring av noen andel av patent NO 323 244 i medhold av patentloven § 25 annet ledd 

første punktum. Klagen kan dermed ikke kan gis medhold, og Første avdelings avgjørelse om 

å forkaste innsigelsen blir å stadfeste. 

Det avsies slik 

kjennelse: 

Første avdelings avgjørelse stadfestes. 

Tove Jacobsen (sign.) Arne Auen Grimenes (sign.) Kaja Veel Midtbø (sign.)

Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?