Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

Annen avd. sak nr. 7921 48
er tatt med som Krav 5 i patentet, og er etter Roxars syn det eneste i patentet som er tilført av
Wee, utover det som Nyforsmemoet dokumenterer var kjent av Ebbe Nyfors allerede i 1997,
og som Nyfors altså kommuniserte til Arnstein Wee.
9. Resonatormåling er den beste metoden å måle ved lavt tap.
Det er riktig som Wee sier i sitt memo, side 12, at ”resonatorer forutsetter at man har et
sensorelement som genererer en elektromagnetisk resonans”. Det er derimot ikke riktig når
han i fortsettelsen setter likhetstegn mellom et sensorelement og en struktur som settes inn i
strømningen og eksemplifiserer dette med Roxars våtgassmåler.
En mer presis forklaring er at en elektromagnetisk resonator er en struktur langs hvilken de
elektromagnetiske bølgene kan bevege seg. Strukturen er begrenset av to reflekterende ender.
Disse kan være for eksempel åpne eller kortsluttede ender. Mellom disse dannes en stående
bølge, når gitte kriterier for resonans er oppfylt. Denne stående bølgen er nå i stedet et
pulserende felt, hvor det ikke er bølger som beveger seg i noen retning. Bølger, som beveger
seg i et rør, kan ses på som reflekterende frem og tilbake mellom veggene. Dette er grunnen
til at de beveger seg langsommere enn i det frie rom, fordi de går en lengre vei. Hastigheten er
avhengig av frekvensen i forhold til cut-off-frekvensen og blir lavere ned mot denne. Akkurat
på cut-off blir hastigheten lik null. Dette betyr at da er den aksielle hastighetskomponenten
null, og bølgene beveger seg kun i radiell retning. De danner da en stående bølge på tvers i
røret, på samme måte som hvis man fyller en bøtte med vann og slår lett til den på kanten, og
hvor man da ser et stasjonært ringformet bølgemønster.
Det er nettopp dette som skjer i MFI måleren, og i MPM patentet, og som likevel ikke har
noen spesiell struktur som settes inn i røret. Dette er også forklart i D3 til klagen, se spesielt
sidene 6 og 7. Her blir det mao. grunnleggende feil når Wee på side 13 gjentar at metoden
beskrevet i Patent 323244 ikke er basert på en resonator, og samtidig påstår at
”resonatorbaserte målere er således ikke i stand til å måle saltinnholdet i vannfraksjonen i en
våtgass i henhold til oljeselskapenes behov”.
Det er tvert i mot en kjent sak at en resonatormåling er den beste metoden å måle ved lavt tap.
Vi kan imidlertid være enig i at nettopp grunnet det lave tapet, vil det være bedre å benytte
differensiel fasemåling, enn en direkte måling av effekt eller demping.
Men igjen blir det feil når Wee trekker inn spredning (Rayleigh scatter) som en årsak til feil i
målingen i en resonator, og begrunner dette med at ”spredning av signalet i røret (vil) medføre
at det introduseres ekstra tap som ikke er funksjon av permittiviteten, men relatert til
størrelsen på dråpene i røret.” Spredning forekommer i de tilfeller bølger forplanter seg i en
retning, for eksempel som plane bølger, eller i en måler i transmisjonsmodus. Men ved
resonans beveger bølgene seg ikke noe sted; det elektromagnetiske feltet bare pulserer på
stedet. Dette fører til at spredning ikke forekommer i en resonator. Dette er nettopp en av
fordelene.
10. Om Ebbe Nyfors sin rolle i utviklingen av MFI teknologien.
I sine memo vedlagt MPMs svar, bruker Wee svært mye plass på å diskreditere Nyfors
kompetanse, og hans rolle i utvikling av teknologien som ligger til grunn for patentet.
Oversendelsesbrevet fra Oslo Patentkontor oppsummer dette ved å konkludere at: