Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

Annen avd. sak nr. 7921 66
Kapittel 3.5
Her gjentas den nesten identiske påstand som fremmes under 3.4, med den forskjell at
’saltinnholdet’ er byttet ut med ’konduktiviteten’. Også dette er svært misvisende, og vi viser
her til vår grundige gjennomgang av dette i klagen, del 1, fra og med tredje siste avsnitt på
side 3, til halvveis på side 5.
Igjen viser MPM til sin patentbeskrivelse, side 10 til 11, men igjen finner man ingen
forklaring på måling av konduktivitet i den gjeldende teksten. Den eneste forekomsten av
ordet ”konduktivitet” på de to sidene er: ”Ved å benytte en eksperimentell korreksjonsfaktor
på de normaliserte målingene kan konduktiviteten, og i neste omgang saliniteten, til
vannfraksjonen bestemmes”.
Patentet angir ikke hvilken eksperimentelle korreksjonsfaktor de bruker og heller ikke
hvordan konduktiviteten finnes ved hjelp av den. Bare en indikasjon på at det kan gjøres men
ikke hvordan.
For å gå bakover til avsnittet over ser vi at S-faktoren finnes ved en teknikk som i realiteten
går ut på å finne helningen til kurven i figur 6 som angir fasedifferanse i forhold til frekvens.
Dette tilsvarer i realiteten bare den beskrivelsen som gis øverst på side 3 i Nyforsmemoet, der
det nevnes en reduksjon i f60 og en økning i f90 ved økende salinitet. Ser man på figur 2 er
det opplagt at det nettopp er endring i helning over en frekvensforskjell som brukes. I patentet
finnes det ingen utdypende beskrivelser av forskjellene mellom denne teknikken brukt på
våtgass eller andre flerfasestrømmer.
Som nevnt tidligere er med andre ord sammenhengen mellom helningsvinkel og salinitet
tydelig vist i figur 2 i Nyforsmemoet, og den eneste forklaringen som gis i patentet er en
standardteknikk for å måle helningsvinkel på en lignende kurve.
Kapittel 3.6
I dette kapittelet hevdes det at det ikke finnes en beskrivelse i Nyforsmemoet av hvordan den
komplekse permittiviteten måles. Det er riktig at Nyfors memoet alene ikke gir hele denne
beskrivelsen, men det forklarer hvordan sensoren virker, og at det er en resonator. Memoet
forklarer videre at den varierende helningen på sensorens responskurve rundt cut-off skyldes
varierende dielektrisk tap. Som fagmann og forfatter av lærebok innen området, vet Ebbe
Nyfors svært godt hvordan resonatorer virker og hvordan man bruker dem til å måle
kompleks permittivitet med. I et internt notat innen MFI skulle det heller ikke være nødvendig
å beskrive dette. Å antyde at det ikke skulle fremgå at det er mulig å måle kompleks
permittivitet fra det som er skrevet i memoet er derved helt uforståelig. På den andre siden
kan dette forklare hvorfor Wee på nytt skal finne på å underslå at responskurvens sprang ved
cut-off skyldes et resonans-fenomen, ref. 4.6 i Wee’s memo.
Igjen foreligger det dermed en misvisende og grunnløs påstand fra MPM. Når det gjelder
deres egen beskrivelse av oppfinnelsen, med henvisning til sidene 5-11 kommer de først frem
til den komplekse permittiviteten etter en lang og velkjent beregning av effektiv permittivitet.
I den grad det kan sies at det foretas en måling av den komplekse permittiviteten gjøres det i
form av ovennevnte bestemmelse av helningen til kurven i figur 6.
Figur 6 er, som nevnt tidligere, basert på samme type målinger om er gjort i figur 4, som i sin
tur er gjort under samme forhold som målingene i figur 2 i Nyforsmemoet.