Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

Annen avdeling
PROTOKOLL
Annen avd. sak nr. 7927
Patent nr. 319410
Patentsøknad nr. 20004319
PCT-nummer: PCT/FI98/00558
Patenthavere: AGA AB, Agavägen 1, 18181 Lidingö, Sverige, og
UPM-Kymmene Corp, Eteläesplanadi 2, 00130 Helsingfors, Finland
Fullmektig: Tandbergs Patentkontor AS, Postboks 1570 Vika, 0118 Oslo
Innsiger: Yara Praxair AS, Ringnesveien 50, 0978 Oslo / Postboks 23 Haugenstua, 0915
Oslo (tidl. Yara International ASA, Bygdøy Alle 2, 0257 Oslo / Postboks 2464
Solli, 0202 Oslo)
Fullmektig: Onsagers AS, Postboks 6963 St Olavs Plass, 0130 Oslo
Annen avdelings avgjørelse av 16. februar 2012
Foreliggende sak gjelder en klage over Patentstyrets Første avdelings avgjørelse av
17. desember 2008, hvorved tidligere meddelt patent ble besluttet opprettholdt mot innsigelse.
Avgjørelsen ble sendt partenes respektive fullmektiger samme dag.
Patentet, som ble meddelt den 8. august 2005, omfatter 30 patentkrav, med følgende ordlyd:
"1. Fremgangsmåte for å hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat i et
papirfremstillingssystem, karakterisert ved at den omfatter å
- tilveiebringe en vandig massesuspensjon i papirfremstillingssystemet,
- bringe fast kalsiumkarbonat til å være til stede i massesuspensjonen,
- innføre karbondioksidet i den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjon før eller i samband
med at kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet utsettes for pH-betingelser på ca. 8 eller
lavere, hvor karbondioksid innføres i en mengde som er tilstrekkelig til å forsinke vesentlig
oppløsningen av kalsiumkarbonatet i massesuspensjonen og redusere mengden frie
kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.
2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at karbondioksid tilsettes til en
massesuspensjon som inneholder kalsiumkarbonat som fyllstoff og/eller som pigment.
3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at kalsiumkarbonatet i massesuspensjonen
kommer fra resirkulerte fibrer eller papiravfall som inneholder kalsiumkarbonat som fyllstoff
eller pigment.
4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at karbondioksid innføres i en
massesuspensjonsstrøm.

Annen avd. sak nr. 7927 2
5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at karbondioksid innføres i en
vannstrøm som deretter tilsettes til massesuspensjonen.
6. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at karbondioksid innføres i et punkt som er
fysisk nær punktet for tilsetning av kalsiumkarbonat.
7. Fremgangsmåte ifølge krav 1–6, karakterisert ved at karbondioksidet eller ekstra
karbondioksid innføres i den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon umiddelbart før eller i
samband med at det tilsettes et surt prosesskjemikalie i massesuspensjonen.
8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pH-betingelsene omfatter en pH fra 7,5 til
7.
9. Fremgangsmåte ifølge krav 1–8, karakterisert ved at karbondioksidet anvendes i en mengde
som medfører en vesentlig senkning av pH i massesuspensjonen.
10. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at karbondioksidet tilsettes i tilstrekkelig
mengde til å senke pH i massesuspensjonen til et pH-nivå på ca. 7,6 eller lavere.
11. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pH i massesuspensjonen justeres med
karbondioksid til en pH på 5,5 til 7,6, fortrinnsvis 6,5 til 7,5.
12. Fremgangsmåte ifølge krav 1–11, karakterisert ved at massesuspensjonen er resirkulert
masse, kjemisk eller mekanisk masse, eller lignende.
13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at massesuspensjonen er resirkulert masse
som inneholder en vesentlig mengde kalsiumkarbonat.
14. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at karbondioksid innføres i et
avsvertingsanlegg for behandling av resirkulerte fibrer ved en basisk pH.
15. Fremgangsmåte ifølge krav 13 eller 14, karakterisert ved at karbondioksid innføres før
og/eller i samband med at den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon fortynnes med vann
som har en pH på 8 eller lavere.
16. Fremgangsmåte ifølge krav 12–15, karakterisert ved at karbondioksidet innføres før en
ditionitt-bleking av den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon.
17. Fremgangsmåte ifølge krav 12–15, karakterisert ved at karbondioksidet innføres umiddelbart
for den kalsiumkarbonat-holdige resirkulerte masse kommer inn i en papirfremstillingsprosess
som utføres ved nøytral eller sur pH.
18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at karbondioksidet innføres i samband med
pumping av den kalsiumkarbonat-holdige resirkulerte masse til en lagringstank for en
papirmaskin.
19. Fremgangsmåte ifølge krav 1–12, karakterisert ved anden vandige massesuspensjon er en
kjemisk eller mekanisk masse, eller en masse som er i det vesentlige fri for kalsiumkarbonat,
og at kalsiumkarbonatet er i form av fast fyllstoff som tilsettes til massesuspensjonen i en
papirfremstillingsprosess.
20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at kalsiumkarbonatet tilsettes i et trinn for
massetilberedning, fortrinnsvis før og/eller i en tank for massetilberedning.
21. Fremgangsmåte ifølge krav 19 eller 20, karakterisert ved at kalsiumkarbonat tilsettes til
massesuspensjonen sammen med prosessvann som resirkuleres fra papirfremstillingsprosessen.

Annen avd. sak nr. 7927 3
22. Fremgangsmåte for fremstilling av papir eller kartong i et papirfremstillingssystem hvor fast
kalsiumkarbonat er til stede, karakterisert ved at det
- tilveiebringes en vandig massesuspensjon i papirfremstillingssystemet,
- fast kalsiumkarbonat bringes til å være til stede i massesuspensjonen,
- karbondioksid innføres i den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjon i samband med at
kalsiumkarbonatet i systemet utsettes for pH-betingelser på ca. 8 eller lavere, hvor
karbondioksidet tilsettes til massesuspensjonen i en mengde som holder det faste kalsiumkarbonat
i hovedsakelig uoppløst tilstand i tilstrekkelig tid til at massen kan bearbeides til en
bane,
- den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon mates via massetilberedningstrinnene til en
innretning for forming av en bane, og
- banen bearbeides til papir som inneholder kalsiumkarbonat fyllstoff.
23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at ekstra karbondioksid tilsettes til massen i
et etterfølgende prosesstrinn før formingen av bane.
24. Fremgangsmåte ifølge krav 22 eller 23, karakterisert ved at karbondioksid tilsettes til
suspensjonen i tilstrekkelig mengde til å redusere vesentlig mengden uoppløst kalsiumkarbonat
i massen som føres til innretningen for forming av bane, sammenlignet med en
tilsvarende masse som ikke er blitt behandlet med karbondioksid.
25. Fremgangsmåte ifølge krav 22, 23 eller 24, karakterisert ved at papiret fremstilles ved en
hovedsakelig nøytral pH.
26. Fremgangsmåte ifølge krav 22 for fremstilling av papir eller kartong av 15 resirkulerte fibrer,
karakterisert ved at fremgangsmåten innbefatter å
- bearbeide resirkulerte fibrer innbefattende kalsiumkarbonat, ved en basisk pH for å
tilveiebringe en kalsiumkarbonatholdig alkalisk resirkulert massesuspensjon,
- innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon før eller i samband
med at den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon utsettes for pH-betingelser på ca. 8 eller
lavere,
- mate massesuspensjonen til massetilberedning i en papirmaskin, og
- produsere av massen papir som innbefatter kalsiumkarbonat som fyllstoff.
27. Fremgangsmåte ifølge krav 26, karakterisert ved at den innbefatter å avsverte
massesuspensjonen i ett eller flere trinn.
28. Fremgangsmåte ifølge krav 26 eller 27, karakterisert ved at papiret produseres ved en nøytral
eller sur pH.
29. Anvendelse av karbondioksid til å hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av
kalsiumkarbonat i et papirfremstillingssystem som omfatter en vandig massesuspensjon hvor
fast kalsiumkarbonat er til stede og hvor karbondioksid anvendes til å forsinke vesentlig
oppløsningen av kalsiumskarbonatet i massesuspensjonen og redusere mengden frie
kalsiumioner i papirfremstillingssystemet ved å innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonatholdige
massesuspensjon før eller i samband med at kalsiumkarbonatet utsettes for pHbetingelser
på ca. 8 eller lavere.
30. Anvendelse ifølge krav 29, hvor karbondioksoidet tilsettes til en massesuspensjon som
inneholder kalsiumkarbonat som et fyllstoff og/eller pigment."

Annen avd. sak nr. 7927 4
Av de 30 patentkrav, er kravene 1, 22 og 29 selvstendige. Kravene 2–21 er uselvstendige krav
knyttet til krav 1, kravene 23–28 er uselvstendige krav knyttet til krav 22 og krav 30 er
uselvstendig krav knyttet til krav 29.
Patentets tittel lyder som følger:
"Fremgangsmåte for å hindre eller forsinke oppløsning av kalsiumkarbonat i et
papirfremstillingssystem, fremgangsmåte for fremstilling av papir eller kartong i et slikt
system, og anvendelse av karbondioksid ved fremgangsmåtene."
Patentets sammendrag lyder som følger:
"Fremgangsmåte for fremstilling av papir hvor kalsiumkarbonat er innlemmet i
massesuspensjonen. Oppløsningen av kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet blir
hindret eller vesentlig forsinket ved å tilsette karbondioksid til massesuspensjonen i
forbindelse med at kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet blir utsatt for pHbetingelser
på ca. 8 eller lavere. Det beskrives også fremgangsmåter for fremstilling av papir
eller kartong i papirfremstillingssystemer hvor fast kalsiumkarbonat er til stede som fyllstoff
og/eller som pigment."
Før foreliggende patentsøknad ble godkjent til meddelelse, ble følgende publikasjoner anført
av Patentstyrets Første avdeling:
D1) US 1,993,265
D2) Letterman, R.D., "Calcium Carbonate Dissolution Rate in Limestone Contactors", Project
Summary EPA/600/SR-95/068, United States Environmental Protection Agency, May 1995.
Det er av innsiger vist til følgende publikasjoner:
E1) Plummer et al., "The Kinetics of Calcite Dissolution in CO 2 -water systems at 5 ºC to 60 ºC
and 0.0 to 1.0 atm CO 2 ", American Journal of Science, vol. 278, 1978, side 179–216.
E2) US 1,993,265
E3) WO 98/29601 (NO 19993202)
E4) Atkins, "Physical Chemistry", Oxford University Press, 1978, side 137–141 og 249–252.
E5) Masterson og Slowinski, "Chemical Principles", W.B. Saundres Company, 1977, side 292–
293, 371, 433 og 435–439.

Annen avd. sak nr. 7927 5
Videre har innsiger trukket frem og kommentert to publikasjoner som patenthaver brukte som
støtte for argumentasjon under behandlingen av patentsøknaden i Patentstyrets Første
avdeling. Publikasjonene, som henholdsvis er benevnt som D3 og D5, er:
D3) Eklund, D. and Lindström, T. ―Paper Chemistry – an introduction‖, DT Paper Science
Publications, Grankulla, Finland, 1991, p. 251–255.
D5) Weigl, J, ―Zur Problematik der Papierherstellung mit calciumcarbonathaltigen Systemen im
schwach sauren und alkalischen pH-Bereich‖, Wochenblatt für Papierfabrikation 23/24, 1982,
s. 857–866.
Det er av patenthaver trukket frem følgende publikasjon under innsigelsen til støtte for
argumentasjon:
D6) Gullichsen, J. and Paulapuro, H., papermaking Chemistry, Book 4, 1999, Fapet OY, Helsinki,
s. 120
Første avdelings avgjørelse om å stadfeste patentet var begrunnet som følger:
‖Vurderinger:
Innsiger sier i sitt brev av 2006.05.05 at det er nødvendig i en rekke fagdisipliner å vite når og
hvor kalsiumkarbonat foreligger i løst eller fast form, da systemet som omhandler likevektsog
kinetikkforhold mellom vann, kalsiumkarbonat og CO 2 har en viktig rolle i mange ulike
prosesser. Således hører det med til basiskunnskapen for en fagmann at karbonatsystemets
likevekter og reaksjonskinetikk avhenger av pH, temperatur og ioneaktivitet i vannfasen, og at
dette systemet kan påvirkes til dels sterkt av karbondioksidtrykket (jf. E1). Innsiger viser til
figur 1, side 186 i E1, som viser oppløsningshastigheten av karbonat som funksjon av pH og
tilsats av karbondioksid (oppgitt som partialtrykk til CO 2 ). Figuren viser i følge innsiger at
oppløsningshastigheten til kalsiumkarbonat kan deles i 3 områder bestemt av pH:
Region 1 (pH 0–3.5). En lineær logaritmisk oppløsningshastighet direkte proporsjonal med
pH. Denne region er totaldominert av syreeffekten (H + -konsentrasjonen i vannfasen) og er
uavhengig av trykket til karbondioksid.
Region 2 (pH 3.5–5.5). Avtagende syreavhengighet, men fortsatt syredominans. I denne
regionen observeres en liten økning i oppløsningshastigheten med økende karbondioksid
trykk.
Region 3 (pH 5.5–7.5). Overgang tilbasedominert oppløsningshastighet, dvs. en raskt
avtagende oppløsningshastighet med økende pH.

Annen avd. sak nr. 7927 6
Innsiger hevder at det ut fra figuren og teksten er helt klart at omslagspunktet fra region 2 til
region 3 (knekkpunktet i kurvene) er avhengig av P CO2 . Jo høyere karbondioksidtrykk, ved
desto lavere pH vil knekkpunktet inntreffe. Og videre at dette viser at i dette pH-området kan
man ved tilsats av CO 2 endre omslagspunkt fra syredominert til basedominert
oppløsningskinetikk (dvs. redusere oppløsningshastigheten vesentlig) med ca. 2 pH-enheter.
Figuren viser i følge innsiger at dersom man i et rent karbonatsystem bobler inn ren CO 2
(P CO2 = 1) vil man oppnå et basedominert oppløsningsregime allerede ved pH 6 hvor
karbonatet er lite løselig. I følge innsiger visste dermed fagmannen lenge før patentets
innleveringsdag at man kan sterkt redusere oppløsningshastigheten til kalsiumkarbonat ved
pH i området 5.5–7.5 ved å tilsette CO 2 . Innsiger mener dermed å ha vist at E1 tar bort
nyheten til det oppfinneriske trekket i NO 319410.
Ut i fra det ovenstående mener innsiger at patenthavers påstand om at fagmannen ikke var
klar over at oppløsningshastigheten til kalsiumkarbonat ved pH i området 5.5–7.5 kan
reduseres ved tilsats av CO 2 er beviselig feil. Det samme gjelder påstanden om at fagmannen
levde i den tro at tilsats av CO 2 i dette pH-området ville medføre en økt løselighet.
Informasjonen gitt i D3 og D5 er ufullstendig, det er kun i et bestemt pH-område at dette
stemmer (region 2 ovenfor), og det pH-området ligger utenfor det området som er relevant for
patentet.
I innledende del av E2 angis, i følge innsiger, at det er ønskelig å bruke kalsiumkarbonat som
fyllstoff og pigment pga. gunstig pris og kvalitet, se linje 21–26 i kolonne 1 på side 1, og fordi
kalsiumkarbonat ga bedre papirkvalitet, se linje 35–40 i kolonne 1 på side 1. Det er også
uttykkelig klart fra linje 3 til 20 i kolonne 2 på side 1 at E2s målsetning er å kunne bruke
kalsiumkarbonat som fyllstoff og pigment i papir hvor man benytter harpiks-alunliming: "The
object of the present invention is to provide a method of sizing and filling paper using alkaline
earth metal carbonate, and particularly calcium carbonate, as a filler, whereby the
shortcomings and disadvantages of the prior processes are overcome;". Dette er samme
målsetning som i NO 319410.
Og videre hevder innsiger at det ut i fra E2s klart uttrykte målsetning ikke er tvil om at man
ønsket å hindre at det billige og velegnede fyllstoffet kalsiumkarbonat ble oppløst som følge
av massens sure miljø. Denne oppfatning finner støtte i at innledningen omtaler tidligere
løsninger på problemet som å belegge kalsiumkarbonatet med en film som er
ugjennomtrengelig for det sure vannmiljøet i massesuspensjonen eller å tilsette
kalsiumkarbonatet så sent som mulig i prosessen for å redusere kontakttiden mellom
karbonatet og det sure vannmiljøet, se linje 41 i kolonne 1 til linje 2 i kolonne 2 på side 1.
Derfor blir det ikke riktig som patenthaver hevder i brev av 2. februar 2005 i den tilsvarende
patentsøknad 20004318 at E2 omhandler bruk av CO 2 som syretilsetning som skal
kompensere for den basiske virkningen av karbonationet. Det kan heller ikke være riktig som
patenthaver hevder at i E2 gikk karbonatet i kontinuerlig oppløsning, et løst karbonat er ikke
et fyllstoff eller pigment. Denne påstand er dessuten en selvmotsigelse fordi pH i massen i E2
er oppgitt til å være mellom 6.2 og 7.2 og dersom man tilsatte CO 2 til metning ville man i
følge den påståtte oppdagelse i NO 319 410 oppnå et basisk oppløsningsregime hvor
kalsiumkarbonatet er lite løselig, dette kan man lett se i Figur 1 i E1 og det faktum at NO 319
410 påstår de kan hindre oppløsning av kalsiumkarbonat i masser med pH 5.5–7.6 ved tilsats
av CO 2 .
Innsiger sier videre at det mer riktig å betrakte effekten av tilsetningen av CO 2 til
papirfremstillingsmasser i E2 som en kombinasjon av en pH-justering som muliggjør harpiksalunliming
og forhindring av oppløsning av kalsiumkarbonat ved pH 6.2–7.2. Disse effekter

Annen avd. sak nr. 7927 7
er strengt tatt to sider av samme sak, pH-effekten til karbonat skyldes at oppløste
karbonationer "spiser" H + -ioner og danner bikarbonationer og karbonsyre. Dermed fjerner
man årsaken til at pH øker i sure masser som tilsettes kalsiumkarbonat ved å hindre at
karbonatet går i oppløsning. Og løsningen angitt i E2 er akkurat den samme som påstås ny og
overraskende i NO 319 410; tilsette CO 2 til den sure massen før tilsats av kalsiumkarbonat.
Hvis det var slik som patenthaver hevder i brev av 2. februar 2005 at den eneste effekten til
CO 2 var som kompensasjon for en base (karbonatet), ville man oppnådd denne effekten mye
lettere og billigere ved en moderat tilsats av en sterk syre, som for eksempel svovelsyre, men i
så fall ville man mistet fyllstoffet og ikke oppnådd hensikten med oppfinnelsen: "whereby a
carbonate such as is readily available on the market may be employed without preliminary
treatment".
Og at selv om man aksepterer patenthavers oppfatning av E2, har E2 gjort det kjent i mer enn
seksti år før NO 319 410 å tilsette CO 2 til papirfremstillingssystemer med pH i området 6.2–
7.2 før tilsats av fyllstoffet kalsiumkarbonat. Selv om vi velger å legge til grunn den lite
sannsynlige oppfatning at oppfinneren bak E2 ikke var klar over den gunstige effekten av CO 2
på oppløsningshastigheten til karbonatet, har vedkommende gjort det kjent for fagmannen at
kalsiumkarbonat kan benyttes som fyllstoff/pigment i masser med pH under 8 dersom man
først metter massen på CO 2 . At oppfinnerne bak NO 319 410 hevder de nå har oppdaget
årsaken til den gunstige virkningen av CO 2 endrer ikke det faktum at løsningen som
foreskrives, å tilsette CO 2 før kalsiumkarbonat til masser med pH under 8 var kjent lenge før
patentets prioritetsdato.
WO 98/29601 (heretter benevnt E3) angir i følge innsiger bruk av CO 2 til å stabilisere
kalsiumkarbonat i et vandig miljø med pH 6. I eksempel 2 i publikasjonen står det at i løpet
av 10 døgn ble det observert liten eller ingen oppløsning av kalsiumkarbonat når P CO2 var ca.
1. Dette er et resultat som er helt i tråd med hva en fagmann ville forvente fra Figur 1 i E1.
Målsetningen til E3 er å oppnå syrestabilisering av kalsiumkarbonat i papirfremstillingssystemer,
og løsningen de angir er bruk av CO 2 for å stabilisere karbonatet. WO 98/29601 er
publisert etter prioritetsdatoen til NO 319 410, men den er videreført i Norge som søknad NO
19993202 og er dermed nyhetshindrende.
Innsiger har følgende oppsummering når det gjelder, etter deres mening, foreliggende
patentskrifts manglende patenterbarhet:
‖Som nevnt ovenfor er karbonatkjemien og i særdeles systemet vann-kalsiumkarbonat-CO 2 et
sentralt og mye studert system som hører med til basiskunnskapen i en lang rekke
fagdisipliner som berører biologi, geologi, kjemi og industrikjemi. Det er bl.a. kjent fra E1 at
kalsiumkarbonat har en løselighet i vann som avtar sterkt med økende P CO2 for løsninger med
pH i området 5.2–7.0. Det har i mer enn 60 år vært kjent fra E2 å tilsette CO 2 til
papirfremstillingssystemer i den hensikt å muliggjøre bruk av kalsiumkarbonat som fyllstoff i
lett sure massesuspensjoner med pH i området 6.2–7.2. E3 viser at det er kjent fra dagens
papirfremstillingsmiljø å benytte CO 2 til å stabilisere kalsiumkarbonat i massesuspensjoner
med pH under 7.
Det er derfor ikke riktig som patenthaver hevder at det er overraskende for en fagmann at en
massesuspensjon med pH i området 5.5–7.5 kan gjøres egnet for brak av kalsiumkarbonat
som fyllstoff ved å tilsette CO 2 til suspensjonen før karbonatet.
E3 foregriper nyheten til samtlige trekk i hovedkravene 1, 22 og 29 i NO 319 410.

Annen avd. sak nr. 7927 8
Underkravene inneholder ikke annet en innsnevring av pH-området, en innsnevring som
ligger innenfor det vindu som er benevnt region 3 i E1, eller opplagte prosessparametere som
er allmenngyldig for dagens papirproduksjon. Det kan derfor ikke sees at noen trekk i
underkravene kan bidra til å definere en oppfinnelse som skiller seg vesentlig over kjent
teknikk.‖
Etter tilsvar fra patenthaver holder innsiger fast ved sin oppfatning av manglende
patenterbarhet til patentet. I sitt svarbrev av 2007.04.27 har innsiger følgende kommentarer til
patenthavers skriv av 2006.12.15:
‖Vi mener det er viktig å holde fast ved følgende momenter ved oppfinnelsen:
Patenthaver har i tredje avsnitt på side 3 i brev av 25. januar 2007 oppgitt at: "Den
foreliggende oppfinnelse løser et problem som oppstår ved moderne papirproduksjon, nemlig
at vann blir sirkulert i stadig mer lukkede sløyfer, og derved blir ioner og andre forbindelser
som løses i resirkulert vann akkumulert og skaper problemer ved papirfremstillingen."
Løsningen på problemet med at CaCO 3 går i løsning og akkumuleres til uakseptable
konsentrasjoner av kalsiumionet (Ca 2+ ), er beskrevet i linje 12–19 på side 6 i NO 319410.
Man bruker CO 2 som pH-justerende syre til massen til å senke pH med opptil mange enheter
(avhengig av massens utgangs-pH). I eksemplene er det angitt at man anvender CO 2 for
surgjøringen i stedet for svovelsyre. De av eksemplene som viser stor effekt av oppfinnelsen
gjelder kraftmasser eller andre kraftig basiske masser. Når disse masser surgjøres med CO2,
vil man selvsagt ha bygd opp en løselighetshindrende konsentrasjon av karbonationet før man
når pH-områder hvor karbonatet er kjent å være løselig.
Tilsvar mot E1
Patenthaver påstår i tilsvaret at E1 er irrelevant fordi artikkelen omtaler CaCO 3 – CO 2 – H 2 O
systemet for rent (deionisert) vann, og dermed vil ikke en fagmann finne informasjonen
relevant fordi et papirfremstillingssystem inneholder en vannfase med mange ioner som
påvirker aktiviteten til karbonat- og kalsiumionet. Videre hevdes det at i
papirfremstillingssystemer kan ikke oppløsningen av karbonatet være ved likevekt fordi pH
ikke tillates å drive slik som i free-drift-forsøkene omtalt i E1 Det hevdes å være vesentlig at i
papirfremstillingssystemer i henhold til oppfinnelsen er vannfasen langt unna likevekt når det
gjelder løseligheten av CaCO 3 . Dette skal følge av målsetningen til oppfinnelsen, å hindre at
karbonatet går i løsning. Det påstås m.a.o. at i papirfremstillingssystemer er oppløsningen av
karbonatet kinetikkstyrt.
Dette argument er i strid med grunnleggende forståelse av salters løselighet i vannsystemer,
fordi felles for alle kjemiske systemer er at systemet søker å minimalisere sin energi ved å gå
mot likevekt, dvs. for løsning av ioniske forbindelser vil systemet tilstrebe å nå en mettet
løsning. Dette er en direkte følge av termodynamikkens 2. lov og gjelder dermed også i
systemer hvor andre ioner og løste forbindelser vil påvirke aktiviteten til karbonat- og
kalsiumonet, slik som i papirfremstillingssystemer. For å underbygge denne påstand vil vi
fremføre utdrag av lærebøker i kjemi på grunnfagsnivå:
E4) Atkins, "Physical Chemistry", Oxford University Press, 1978, side 137–141 og 249–
252.
E5) Masterton og Slowinski, "Chemical Principles" W.B. Saunders Company, 1977, side
292–293,371,433 og 435–439.

Annen avd. sak nr. 7927 9
Løsningsreaksjonene i papirfremstillingssystemet oppgis på side 2 i NO 319 410:
I
II
III
IV
CaCO 3 (s) Ca 2+ (aq) + CO 2- 3 (aq)
CO 2- 3 (aq) + H 2 O HCO - 3 (aq) + OH - (aq)
HCO - 3 (aq) + H 2 O H 2 CO 3 (aq) + OH - (aq)
H 2 CO 3 (aq) CO 2 (aq) + H 2 O
En fagmann kan ved hjelp av basiskunnskapen nedfelt i vedlagte kopier av lærebøker fra
grunnfag i kjemi utlede at reaksjon I vil forløpe til at det kjemiske potensial til karbonatet er
lik summen av det kjemiske potensialet til Ca 2+ -ionet og CO 3 -ionet. Dvs. oppløsningen vil
spontant gå mot et metningsnivå bestemt av løselighetsproduktet K sp = [aCa 2+ ][aCO 3 2- ] – Her
er løselighetsproduktet satt opp på aktivitetsform for å vise at prinsippet gjelder også i tilfeller
hvor det er andre ioner tilstede i vannfasen (så som en massesuspensjon). Disse ioner vil
påvirke kalsium- og karbonationenes aktivitet i forhold til et rent vannsystem, og dermed også
løselighetsproduktet, men det vil fortsatt eksistere en likevekt som systemet tilstreber å oppnå.
Ethvert salt i vann vil løses til metning dersom saltet gis nok kontakttid mot vannfasen. Vi
minner om at patenthaver har selv understreket at problemet som søkes løst er å hindre
akkumulering av karbonationer i resirkulasjonssløyfer i systemet. Det vil m.a.o. være rikelig
kontakttid mellom den resirkulerende vannfasen og fast karbonat.
En fagmann vil på grunnlag av basiskunnskapen nedfelt i vedlagte utdrag E4 og E5 forvente
følgende kjedereaksjon ved tilsats av CO 2 til vannfasen: Ligning IV vil forskyves mot venstre
slik at aktiviteten til karbonsyren i vannfasen vil øke. Dette vil igjen medvirke at reaksjon III
forskyves mot venstre slik at aktiviteten til HCO 3 - -ionet i vannfasen øker, som igjen vil
medvirke at ligning II forskyves mot venstre slik at aktiviteten til karbonationet i vannfasen
øker. Karbonationet er et såkalt fellesion til et av produktene i ligning I. Fra vedlagte side 435
i E5 fremgår det at når aktiviteten til et fellesion øker, synker løseligheten til saltet i vannløsningen.
Dette er et velkjent fenomen og er gitt navnet fellesioneeffekten. En fagmann bør
forventes å beherske denne form for elementær reaksjonslære, og å se at tilsats av CO 2 til
vannfasen gir redusert løselighet av kalsiumkarbonat i vannfasen. Og som det framgår av
beskrivelsen på side 6 og 10, omtalt ovenfor, tilsettes det C0 2 til vannsuspensjonen som pHregulerende
middel. Dvs. pH til massesuspensjonen senkes til en pH i området 5.5–7.5 ved å
bruke en svak syre, CO 2 i stedet for svovelsyre.
Dette betyr at løsningen i henhold til patentet medfører at det bygges opp et relativt høyt nivå
av karbonationet slik at løselighetsproduktet oppnås ved tilsvarende lave konsentrasjoner av
kalsiumionet. Dette kan ses ved at når massesuspensjonen pH-justeres ved tilstats av CO 2 , vil
man fra reaksjon II og III ovenfor se at dette vil øke [CO 3 2- ] med en til flere tierpotenser,
grunnet at konsentrasjonen av [OH - ] senkes med en tierpotens for hver pH-enhet. Dette
resultat er i samsvar med hva man finner på Fig. 1 i E1 og lærebøkene i grunnfag kjemi
omtalt ovenfor.
Dette viser at argumentet om at i papirfremstillingssystemet i henhold til NO 319 410 ikke vil
være mettet på karbonationer er i strid med grunnleggende termodynamikk og reaksjonslære,
ethvert system vil spontant gå mot likevekt som i dette tilfellet er en metning av løsningen.
Det er m.a.o. ikke grunnlag for å hevde at papirfremstillingssystemet er et kinetikkstyrt
system, her er det termodynamikken som får bestemme utfallet av ionekonsentrasjonene. En
riktig oppfatning av oppfinnelsen i NO 319 410 er derfor at den er en løsning for å få senket
metningskonsentrasjonen av kalsiumioner til et nivå hvor det ikke oppstår problemer så som
koagulering av klebrige partikler, osv. som angitt på side 2 i patentet. Løsningen som
presenteres er å tilsette CO 2 til det lukkede vannkretsløpet i mengder som senker pH i
suspensjonen til ønsket nivå.

Annen avd. sak nr. 7927 10
Patenthaver påstår at "free-drift"-forsøkene i E1 er irrelevante i papirfremstillingssystemer
fordi der tillates det ikke at pH får vandre, og dette vises at man kan ikke nå knekkpunktene
på kurvene i Fig 1. i E1. Denne påstand er ikke i samsvar med patenthavers beskrivelse av
oppfinnelsen, fordi det opplyses at man benytter CO 2 -tilsetning som pH-regulerende middel
av massen. Som vist ovenfor vil dette bygge opp en merkbar konsentrasjon av karbonationet i
vannfasen, noe som sørger for tilsvarende senket løselighet av CaCO 3 . Det er nettopp dette
knekkene på figuren viser, at man når det likevektsstyrte domenet ved forskjellige pH som
funksjon av hvor mye CO 2 som tilføres vannfasen, dvs. hvor stor [CO 3 2- ] man skaper i
vannfasen. Og når man bruker CO 2 -tilstats til å oppnå ønsket pH, vil man selvfølgelig ligge
ved knekkpunktet.
Videre påstår patenthaver at innsiger har misforstått sammenhengen mellom tilstats av CO 2 til
en væske og partialtrykket, ved at partialtrykket ikke kan tas som et mål på hvor mye CO 2
som er tilsatt væsken. Deretter strekkes dette argument til å påstå at mengden CO 2 som
tilsettes i papirfremstillings-systemet ligger langt under løseligheten og vil følgelig ikke
påvirke P CO2 , og videre til å hevde at innsiger mener at E1 kun viser at det er ved en hevning
av P CO2 at man kan få redusert oppløsnings-hastighet for karbonat. Altså ikke ved tilsats av
CO 2 slik som kravene i NO 319 410 presiserer. Dette underbygges ved å påstå at siden
papirfremstillingssystemer er åpne, vil P CO2 være konstant. Vi vil imøtegå patenthavers
påstand med å vise til at løseligheten av gassen i væskefasen er direkte proporsjonal med
gassens likevektspartsialtrykk over væskefasen. Dette er en velkjent sammenheng som har fått
navnet Henrys lov, se side 292 og 293 i E5. E1 viser følgelig en sammenheng mellom løst
CO 2 i vannfasen og karbonatets løselighet ved forskjellige pH-nivåer, en sammenheng som er
relevant for alle vannsystemer. Det er ikke en forutsetning for denne sammenheng at væsken
er mettet på CO 2 -slik patenthaver hevder. Henrys lov angir kun en sammenheng mellom Pco 2
og hvor mye CO 2 som går i løsning.
Tilsvar mot E2
Vi fastholder vår oppfatning av E2 som gitt i innsigelsesbegrunnelsen. Vi er uenige i
patenthavers fremstilling av E2, og vil også tilføye at selv om vi legger patenthavers tolkning
av E2 til grunn, viser E2 at det er kjent å tilsette CO 2 til et papirfremstillingssystem som
bruker CaCO 3 som fyllstoff. Som patenthaver selv skriver, så senkes massens pH i E2 ved å
tilsette CO 2 . Da oppnår man at [Ca 2+ ] senkes omvendt proporsjonalt med økningen i [CO 3 2- ].
Dermed er det ikke grunnlag for å tolke E2 som ene og alene et problem rettet mot å løse den
basiske virkningen av karbonatet.
Dessuten, selv om patenthavers oppfatning av E2 skulle være riktig, er E2 foregripende for
krav 1, 22 og 29 inkludert mange underkrav fordi E2 har gjort det kjent å tilsette CO 2 til en
vandig massesuspensjon med pH under 8 og som inneholder fast kalsiumkarbonat. Det finnes
ingen trekk i dagens hovedkrav og i de fleste underkrav som avgrenser de i forhold til E2. E2
er også et papirfremstillingssystem i henhold til definisjonen i kravene, og er følgelig
nyhetsforegripende.
I tillegg vil selvsagt en fagmann finne motivasjon i E1 og E2 til å prøve om tilsats av CO 2 kan
løse problemet med at karbonatet går i løsning.
Tilsvar mot E3

Annen avd. sak nr. 7927 11
Etter vår oppfatning bør E3 anses nyhetsforegripende fordi i henhold til norsk praksis som
nedfelt i Del C, kapittel 4.3.2, skal ikke nyhetsbegrepet tolkes så snevert som helt identisk
med kjent teknikk.
Etter vår oppfatning er det ingen reell effektforskjell mellom det å tilsette CO 2 til en
karbonatslurry og deretter iblande den i en massesuspensjon, og det å tilsette CO 2 direkte til
en massesuspensjon. I begge tilfeller oppnår man tilsiktet virkning, å innføre karbonat!oner i
massesuspensjonen for å senke løseligheten av fast kalsiumkarbonat. Dette mener vi viser at
en fagmann kan direkte og utvetydig utlede trekket med å tilsette CO2 til en massesuspensjon
i den hensikt å hindre oppløsing av karbonatet fra E3.
Dersom Patentstyret skulle komme til den oppfatning at patentet bør opprettholdes, vil vi be
om å få anledning til å fremlegge vår sak ved en muntlig forhandling.‖
Patenthavers anførsler:
I sitt tilsvar til brev fra innsiger av 2006.05.05 sier patenthaver i sitt brev av 2006.12.15
følgende:
"Den foreliggende oppfinnelse løser et problem som oppstår ved moderne papirproduksjon,
nemlig at vann blir sirkulert i stadig mer lukkede sløyfer, og derved blir ioner og andre
forbindelser som løses i resirkulert vann akkumulert og skaper problemer ved papirfremstillingen.
Oppfinnelsen tar spesielt sikte på å redusere problemene som oppstår som følge av
den økede konsentrasjon av frie kalsiumioner i resirkulert vann (se patentskriftets side 2,
linjer 17–25) når pH synker til under pH 8.
Betydningen av E1
I innsigelsen diskuteres først betydningen av to publikasjoner som patenthaver har gjort
Patentstyret oppmerksom på under saksbehandlingen, nemlig D3 (Eklund og Lindstrom,
"Paper Chemistry – an introduction") og D5 (Wochenblatt fur Papierenfabrikation, 1982).
Både D3 og D5 angår papirfremstilling og angir at tilsetning av karbondioksid øker
oppløsningen av kalsiumkarbonat i papirprosessen.
Ifølge Yara skulle en fagmann på grunnlag av E1 ha innsett at budskapet i D3 og D5 er
uriktig. Yara tar feil. Begge publikasjoner D3 og D5 angår uttrykkelig papirfremstilling, mens
E1 over hodet ikke har noe å gjøre med papirfremstilling. I E1 er det heller ikke behandlet den
problematikk som henger sammen med at pH synker i en papirfremstillingsprosess og som
gjør at innholdet av kalsiumioner i resirkuleret prosessvann stiger til uakseptable nivåer.
I E1 blir det med en spesiell teoretisk modell undersøkt kinetikken (hastigheten) med hensyn
til hvordan kalsitt oppløses i vann hvor alle fremmede ioner er fjernet (se E1 side 180).
Spesifikt for den teoretiske modellen som er utviklet i E1, er at den gjelder et lukket kar hvor
kalsitt i væskesfase virker sammen med karbondioksid i gassfasen over væsken. Det oppnås et
konstant partialltrykk av karbondioksid ved at gassblandingen bobles kontinuerlig gjennom
væskefasen (E1 side 184, andre avsnitt). Et konstant partialtrykk av karbondioksid betyr at det
er løst så mye karbondioksid i væskefasen som det er mulig å løse ved det herskende trykket
og den aktuelle temperaturen, slik at løsningen er mettet med karbondioksid i likevekt med
det aktuelle partialltrykket.
I E1 er det ved forsøkene anvendt to ulike teoretiske modeller. Den ene kalles "pH-stat" (se
E1 side 181) og baserer seg på kalsitt-karbondioksidreaksjonene i en løsning med konstant

Annen avd. sak nr. 7927 12
temperatur, konstant pH og konstant karbondioksidtrykk (P CO2 ) -pH-verdien holdes konstant
ved en kontinuerlig tilsetning av HC1 som motvirker den pH-forhøyende virkning av kalsitt
når dette blir kontinuerlig oppløst. I modellen "pH-stat" oppnår kalsitt ikke likevekt med
karbondioksidets partialtrykk.
Den andre teoretiske modellen i E1 kalles "free drift" (se E1 side 182). I "free drift" får
reaksjonen i løsningen pågå uten tilsetning av HCl, inntil det er oppnådd likevekt mellom
kalsitt og karbondioksid. Det oppnås likevekt når den kontinuerlig tilførte karbondioksidgass
har løst opp så mye kalsitt at løsningen er blitt mettet med kalsiumioner, karbonationer og
bikarbonat-ioner. Siden det ved "free drift" ikke tilsettes noe HCl, så vil dette lede til at pHverdien
endrer seg under reaksjonens gang inntil det oppnås en likevektstilstand.
I E1 er det på figur 1 på side 186 vist hvordan hastigheten for oppløsning av kalsitt endrer seg
når pH stiger fra ca. pH 1.5 til ca. pH 7.0 i totalt rent (avionisert) vann ved 25 °C. Kurven
viser at oppløsningshastigheten er avhengig av pH, men at også karbondioksidets partialtrykk
innvirker på oppløsningshastigheten i det valgte, forenklede systemet.
Figur 1 viser at "pH-stat" og "free drift" gir omtrent samme resultat i region 1 (pH 1.5–3.5
hvor hastigheten er tilnærmet uavhengig av P CO2 ), og i region 2 (pH 3.5–5.5 hvor hastigheten
er høyere med høyere P CO2 ). I region 3 (pH 5.5–7.0) gir derimot målingene ifølge "pH-stat"
(langt fra likevekt) og "free drift" (likevekt) ulike resultater. Således viser "pH-stat"-forsøkene
en fortsatt høy oppløsningshastighet ved høyere P CO2 , mens man i "free drift"-forsøkene (i en
kalsitt-løsning som er mettet med karbondioksid og kalsiumioner) ser et knekkpunkt ved en
bestemt pH mellom 5.5 og 7.0. Knekkpunktet inntrer ved en pH-verdi på ca. 5.5 for P CO2 =
0.97, og ved ca. 7.0 for P CO2 = 0.0. En høyere pH-verdi enn pH 7 oppnås over hodet ikke i
"free drift‖-modellen.
Til sammenligning kan nevnes at luft inneholder ca. 0.03 % karbondioksid og at luftens
karbon-dioksidpartialtrykk således er ca. 0.0003, eller nær 0.0. Et "free drift"-forsøk i rent
vann og luft skulle således gi ca. pH 7. En høyere pH-verdi enn 7 kan aldri oppnås med
luftens partialtrykk i henhold til "free drift"-modellen ifølge figur 1. Annen kjent teknikk
peker imidlertid på andre verdier. Således angis i D3 (side 254) at pH stiger til 8.4 når
kalsiumkarbonat i vann er i likevekt med luft, mens E2 som omtales nedenfor, angir at pH
stiger til 7.8–9.0 dersom kalsiumkarbonat tilsettes i en massesuspensjon.
Sammenfatningsvis kan det konstateres at forsøkene ifølge figur 1 i E1 gjelder for
- et totalt rent vannsystem fritt for forstyrrende ioner,
- en konstant temperatur på 25 °C,
- et lukket system hvor tilført karbondioksid påvirker partialtrykket,
- et system som mettes med karbondioksid gjennom konstant tilførsel av gass.
For "pH-stat" gjelder spesifikt
- et system hvor pH og P CO2 er konstante,
- et system hvor likevekt motvirkes med HCl,
- høyere løselighet ved lavere pH.
For "free drift" gjelder spesifikt
- en pH-verdi som får forandre seg (drive) fritt inntil det er oppnådd likevekt,
- et system som mettes med kalsiumioner inntil likevekt er oppnådd,

Annen avd. sak nr. 7927 13
- et knekkpunkt ved en pH-verdi som er avhengig av gassens karbondioksidpartialtrykk.
Fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse gjelder et papirfremstillingssystem som
er svært langt fra det system som beskrives i E1. Væskesystemet i henhold til oppfinnelsen
inneholder en mengde ioner som påvirker både oppløsningen av kalsiumkarbonat og pH. Det
finnes ingen grunn til å anta at kalsiumkarbonat i et papirsystem vil følge kurven på figur 1 i
E1. Derimot foreligger det mye (blant annet D3 og E2) som tyder på at dette ikke er tilfellet.
Papirprosesser utføres for største delen i åpne beholdere/rom og tilsetningen av karbondioksid
vil ikke skje kontinuerlig i et lukket kar slik som i E1, men utføres med en dose som er så lav
at alt karbondioksid løser seg i væsken og danner karbonat- og bikarbonationer. Med andre
ord blir væsken ikke mettet med karbondioksid ved et gitt partialtrykk, derimot er og forblir
karbondioksidets partialtrykk det samme som i luften.
Oppfinnelsen tar spesifikt sikte på å forhindre at kalsiumioner løser seg og akkumuleres i
væsken. Dersom systemet mettes med kalsiumioner (som i E1), så er dette et tegn på at
oppfinnelsen ikke fungerer. Ifølge oppfinnelsen oppnås således ingen likevekt mellom
kalsiumioner og karbondioksid i systemet. Det foretrukne pH-område ifølge oppfinnelsen
ligger straks under pH 8, og fortrinnsvis mellom 7.5 og 7. Det er vesentlig for papirprosessen
at pH forblir stabil. I papirprosessen får ikke pH "drive fritt" til et eller annet knekkpunkt, om
nå dette skulle ligge ved pH 5.5 eller 7,0 som på figur 1 i E1.
Papirsystemet i henhold til oppfinnelsen gjelder således
- et komplekst væskesystem med en mengde fremmede ioner som påvirker både
kalsiumkarbonat og pH,
- en temperatur mellom 50 og 60 °C,
- et hovedsakelig åpent system hvor tilførselen av karbondioksid ikke påvirker partialtrykket,
- et system som ikke mettes med det tilførte karbondioksid,
- et system som ikke mettes med kalsiumioner,
- en pH-verdi som senkes til under 8, men som ikke får drive fritt,
- et system uten knekkpunkt ved noe partialtrykk av karbondioksid.
I sin innsigelse henviser Yara til E1 og spesielt til figur 1 og teksten i sammenheng med
figuren på sider 186–187 i E1. Yara synes å ha fullstendig misforstått beskrivelsen av figur 1.
Ifølge Yara viser figur 1 oppløsningshastigheten av kalsiumkarbonat som funksjon av
tilsetning av karbondioksid, angitt som partialtrykket for CO 2 . Her har Yara misforstått. I E1
vil karbondioksidets partialtrykk i den tilførte gassen riktignok påvirke løseligheten av
karbondioksid, men dette er ikke likt med "tilsats av CO 2 ". Partialtrykket vil forandre seg bare
dersom tilsetningen av karbondioksid er så stor at en del av gassen damper av fra væskefasen.
I tillegg forutsettes at gassen holder seg i gassrommet over væsken, dvs. et lukket kar som
ikke er åpent til atmosfæren.
Den tilsetning av karbondioksid som foregår i henhold til den foreliggende oppfinnelse, ligger
langt under karbondioksidets løselighet i væsken og vil over hodet ikke påvirke
karbondioksidets partialtrykk. Dette skyldes delvis at tilført karbondioksid blir oppløst, og
delvis at prosessen omfatter et system som er åpent til atmosfæren.
Yara synes heller ikke å ha merket seg at det knekkpunkt som utgjør det sentrale temaet i
Yara's argumentering, oppstår bare i "free drift"-forsøkene. "Free drift" forutsetter at
reaksjonen mellom kalsiumkarbonat og karbondioksid når et likevektsnivå, dvs. at det

Annen avd. sak nr. 7927 14
kontinuerlig tilførte karbondioksid løser så mye kalsiumkarbonat at løsningen blir mettet og
reaksjonene stopper. Dette er stikk motsatt av det som skjer ved oppfinnelsen ifølge det
foreliggende patent. Metning av løsningen med kalsiumioner er jo nettopp hva oppfinnelsen
har til hensikt å forhindre.
Yaras argumentasjon er så komplisert at den er vanskelig å følge helt ut, men Yara synes å ta
sikte på å bevise at man gjennom å øke karbondioksidets partialtrykk kan flytte regimet for
oppløsningshastighet av kalsiumkarbonat fra et syreavhengig regime (region 2) til et basedominert
regime (region 3). Selv om en økning i karbondioksidets partialtrykk i den helt rene
kalsitt-vannløsning i E1 eventuelt leder til en forskyvning av knekkpunktet i region 3 på figur
1, så har dette ikke noe å gjøre med den foreliggende oppfinnelse. Papirsystemet ifølge
oppfinnelsen oppviser ingen "free drift" og ikke noe knekkpunkt. Papirsystemet savner nesten
alle de kjennetegn som er spesifikke for E1. E1 vil ikke hjelpe en fagmann innen
papirbransjen til å løse problemene med akkumulering av kalsiumioner i resirkulert
prosessvann når pH-verdien synker til under 8.
E1 er derfor verdiløs når det gjelder å vurdere patenterbarheten av oppfinnelsen ifølge det
foreliggende patent.
Betydningen av E2
Som allerede nevnt er E2 et gammelt US-patent fra 1933, dvs. fra en tid da
papirfremstillingen ikke baserte seg på lukket sirkulasjon av vann. På den tiden hadde man
heller ikke dagens problem med akkumulering av kalsiumioner i resirkulert vann i et lukket
system, ettersom man tok inn rent vann for papirfremstillingen og slapp ut det meste av det
brukte vannet i avløpet eller i sjøen.
Det må legges merke til at at Yara (Norsk Hydro) ikke anførte E2 som mothold ved
innsigelsen ved EPO på tross av at innsigeren må ha kjent til E2 fordi dette er tatt med som
mothold i WO-publikasjonen. Det faktum at verken granskeren ved EPO eller innsigerne i
EPO anførte E2 mot oppfmnelseshøyden av den foreliggende oppfinnelse, viser at man i
likhet med Patentstyret konstaterte at E2 ikke foregriper oppfinnelsen.
Det faktum at Yara nå tar frem denne gamle publikasjonen, viser snarere at Yara ikke har
funnet noe virkelig hinder for patentering. I stedet forsøker Yara gjennom en egen tolkning av
E2 å få det til å se ut som om alle andre, dvs. PCT-myndighetene, EPO-granskeren, USpatentstyret
og det norske Patentstyret, har tatt feil i sine tidligere bedømmelser. Faktum er
imidlertid at det er innsigeren som tar feil.
Som nevnt er E2 blitt motholdt av Patentstyret under saksbehandlingen (kalt publikasjon D1),
og i vårt svarbrev av 2. februar 2005 redegjorde vi for hva det er som skiller den foreliggende
oppfinnelse fra motholdet. Uten å gjenta våre tidligere argumenter, så fremgikk det av vår
redegjørelse at
- problemet i E2 gjelder sur liming med alun og harpiks (pH typisk 4–6.5)
- kalsiumkarbonat løser seg i den sure masse og hever pH
- problemer oppstår når pH stiger
- den høye pH-verdien ødelegger alunets limeevne
- papirets kvalitet blir lidende.
E2 løser problemet ved at

Annen avd. sak nr. 7927 15
- karbondioksid mates inn før kalsiumkarbonat, inntil løsningen er mettet med karbondioksid
- karbondioksidet senker pH og kompenserer det løste kalsiumkarbonatets alkalitet
- ved den lavere pH-verdi har oppløsningen av kalsiumkarbonatet ikke lenger noen
ødeleggende innvirkning på alun
- den sure limingen kan gjennomføres og papirkvaliteten blir god.
I vårt svarbrev av 2. februar 2005 viste vi også, blant annet med henvisning til D3 og D5, at
en fagperson innen papirbransjen måtte gå ut fra at karbondioksid ville øke oppløsningen av
kalsiumkarbonat og at det ikke var åpenbart at karbondioksid ville redusere mengden
kalsiumioner i kretsløpet ved papirfremstillingen.
Som en kort sammenfatning av problematikken og løsningsmodellen ifølge den foreliggende
oppfinnelse sammenlignet med E2, kan følgende konstateres angående oppfinnelsen:
- problemet som løses gjelder ikke sur liming med alun og harpiks,
- problemer oppstår når kalsiumkarbonat løses i den alkaliske eller nøytrale masse,
- problemet oppstår når pH senkes til under pH 8,
- problemet er forbundet med resirkulasjon av vann,
- kalsiumioner akkumuleres i systemet når pH synker til under 8.
Med oppfinnelsen løses problemet ved at
- en liten mengde karbondioksid mates inn i en suspensjon av mekanisk masse,
- karbondioksidet danner karbonat- og bikarbonationer som motvirker en økning i mengden
kalsiumioner,
- akkumuleringen av kalsiumioner i det lukkede kretsløpet opphører,
- om ønskes kan dessuten karbondioksid anvendes til å senke pH.
Når man sammenligner problem og løsning i henhold til E2 med den foreliggende
oppfinnelse, ser man at det er snakk om to helt ulike systemer hvor det anvendes samme
middel (karbondioksid) på ulik måte for å løse helt forskjellige problemer.
Yara fremholder i sin innsigelse at målsetningen i E2 var å anvende kalsiumkarbonat som
fyllstoff, men glemmer å nevne at E2 spesifikt gjelder anvendelse av kalsiumkarbonat ved
liming med alun og harpiks. Alun-harpiks-liming utføres normalt ved en pH-verdi (pH 4–6.5)
som ligger langt under det foretrukne pH-området (pH 8–7) ifølge oppfinnelsen. Problemet
for E2 var at kalsiumkarbonatet forstyrret limingen og resulterte i et papir med
utilfredsstillende kvalitet (se blant annet E2, spalte 1, linjer 8–14. Se også E2, spalte 2, linjer
26–30 "if calcium carbonate were introduced or present, it would destroy the size and a paper
of unsatisfactory quality would be obtained.").
For å forhindre at det oppløste kalsiumkarbonatet i E2 skulle ødelegge limingen og dermed
papiret, ble det tilsatt karbondioksid til massen. I E2 (likeledes som i E1) tilsettes
karbondioksid helt til det oppnås likevekt og en mettet tilstand (se E2, spalte 2, linje 33:
"equilibrium condition" og spalte 3, linjer 63–64: "Carbon dioxide is then introduced until the
solution appears to be saturated."). Som nevnt ovenfor i sammenheng med E1, er en vesentlig
mindre mengde karbondioksid effektiv ifølge oppfinnelsen. Metning med karbondioksid blir
verken etterstrebet eller oppnådd ifølge oppfinnelsen.
I den mettede karbondioksidløsningen i følge E2 løste kalsiumkarbonatet seg kontinuerlig
opp, slik det er fremholdt i vårt svarbrev av 2. februar 2005. Yara hevder at dette ikke kan
være tilfellet, ettersom løst karbonat ikke fungerer som fyllstoff. Yara har ikke innsett at det

Annen avd. sak nr. 7927 16
ikke er noe problem ved papirfremstillingen at fyllstoff forsvinner. Det finnes rikelig med
fyllstoff, det er billig, og man kan tilsette mer enn det som løser seg opp. Problemet i E2 er
altså ikke svinn i fyllstoff, men at alun-harpiks-limingen ikke fungerer.
I E2 medførte den kontinuerlige oppløsning av kalsiumkarbonat og den resulterende økning i
konsentrasjonen av kalsiumioner i vannet ikke noe problem fordi vannsirkulasjonen ikke var
en lukket sløyfe på den tiden oppfinnelsen ifølge E2 ble gjort. Om det var litt mer
kalsiumioner i vannet som ble ledet bort, så spilte det ingen rolle.
I dagens situasjon er sirkulering og lukkede systemer et faktum, og da kan man ikke tillate at
kalsiumkarbonat løser seg opp. Problemet er ikke svinn i fyllstoff, men at kalsiumionene
akkumuleres i kretsløpet. I E2 er problemet med akkumulering av kalsiumioner ikke nevnt, og
en fagmann vil der heller ikke finne noen løsning på problemet.
Yara synes også å ha ansett det som viktig at i E2 blir karbondioksid tilsatt før
kalsiumkarbonatet, siden dette blir påpekt gjentatte ganger. Dette er også riktig når det gjelder
E2. Derimot blir det i følge oppfinnelsen tilsatt karbondioksid etter kalsiumkarbonatet, dvs. til
‖den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjon‖. Ettersom rekkefølgen er vesentlig i E2, og
motsatt rekkefølgen i oppfinnelsen i følge foreliggende patent, så er dette et ytterligere tegn på
at de to prosesser baserer seg på ulike prinsipper og ulike løsninger.
På grunnlag av en helhetsvurdering av E2 og øvrig kjent teknikk, er det klart at en fagmann
ikke vil anse det åpenbart å anvende karbondioksid for å minske oppløsningen av
kalsiumkarbonat og redusere mengden frie kalsiumioner i et papirfremstillingssystem.
Oppfinnelsen er således ny og har oppfinnelseshøyde i lys av E2.
Betydningen av E3
E3 var ikke offentlig tilgjengelig på prioritetsdatoen for det foreliggende patent og kan derfor
bare anføres mot nyhet. E3 ble behandlet også ved innsigelsen mot den tilsvarende
patentsøknad i EPO, og ble ikke ansett nyhetshindrende for oppfinnelsen i følge patentet. I E3
angis tilsetning av karbondioksid til en kalsiumkarbonat-slurry og ikke til en
massesuspensjon. Selv om slurryen senere skulle tilsettes til massesuspensjonen, så vil
karbondioksid ikke bli tilsatt til ‖den kalsiumkarbonat-holdige massesuspensjon‖ som definert
i patentkravene i patentet.
E3 er ikke nyhetsforgripende for oppfinnelsen.
Oppfinnelseshøyde
I sin argumentering mot oppfinnelseshøyde kombinerer Yara E1, E2 og E3 og anser at det
ikke er overraskende for en fagmann at man gjennom å tilsette karbondioksid før karbonat
kan gjøre kalsiumkarbonat egnet for papirfremstilling ved pH 5.5–7.5.
Argumenteringen synes å halte. For det første kan E3 anvendes bare mot nyhet, ikke mot
oppfinnelseshøyde. For det andre blir ifølge patentet karbondioksid tilsatt etter
kalsiumkarbonatet, og ikke alltid før slik som i E2. For det tredje er det uriktig at E1 skulle
angi at kalsiumkarbonatets løselighet i vann avtar med økende partialtrykk av karbondioksid
ved pH 5.2–7.0. Selv om E1 skulle ha gjort dette klart for andre enn innsigeren, så skulle det
ikke lede en fagmann i papirbransjen til en problemløsning ifølge den foreliggende
oppfinnelse.

Annen avd. sak nr. 7927 17
Sluttkommentar
Som det fremgår av ovenstående er oppfinnelsen ifølge patentkravene 1, 22 og 29 ny, og den
oppfyller kravene til oppfinnelseshøyde. Patentstyrets beslutning om å bevilge patent er
korrekt.
Vi anmoder om at innsigelsen avslås i sin helhet og at patentet opprettholdes i sin nåværende
form."
Patenthavers innlegg av 2007.08.23:
‖Yara har i sitt brev kommet med nye argumenter mot at det bevilges patent og har anført
ytterligere to dokumenter, E4 og E5, til støtte for sitt tidligere presenterte syn på betydningen
av E1. Innsigers nye argumenter er så kompliserte og baserer seg på så innviklede og
ubestemte henvisninger til fysikkens og termodynamikkens lover at et fullstendig svar på alle
nevnte punkter skulle lede til en svært lang og komplisert tekst. Vi velger derfor ikke å gå inn
i en detaljert diskusjon, men i stedet kommentere hovedtrekkene.
Som vi har anført tidligere, så gjelder E1 ikke papirfremstilling. E1 angår en teoretisk
betraktning av kinetikken ved oppløsning av kalsitt i naturen, basert på to ulike teoretiske
modeller. Med begge modeller blir kalsitt og rent vann i et lukket kar tilført karbondioksid
inntil det oppnås et forhåndsbestemt partialtrykk mellom 0.0 og 0.97.1 begge modeller blir
karbondioksidet tilført kontinuerlig slik at løsningen hele tiden er mettet med karbondioksid
ved det aktuelle partialtrykket. Dette er ikke tilfellet for oppfinnelsen ifølge patentet.
I modellen med fri drift får løsningens pH drive (stige) alt etter som kalsitten løses opp. Dette
er ikke tilfellet ifølge oppfinnelsen.
I modellen med statisk pH, motvirkes kalsittens pH-økende virkning ved å tilsette saltsyre slik
at løsningens pH holdes konstant. Dette svarer heller ikke til situasjonen ifølge oppfinnelsen.
Den kinetiske betraktningen ifølge E1 viser på figur 1 at ifølge modellen med fri drift får pH
et knekkpunkt som varierer mellom ca. pH 5.5 og pH 7 når karbondioksidets partialtrykk
varierer mellom 0.97 og 0.03. Under forsøkene med fri drift ble det aldri oppnådd noen pHverdi
på over pH 7. Oppfinnelsen gjelder derimot situasjoner når pH synker til pH 8 eller
under, det vil si et pH-område som ifølge modellen med fri drift ikke eksisterer.
I sin innsigelse benyttet innsigeren denne figur 1 til å forsøke å bevise at oppfinnelsen var
åpenbar. Vi viste i vårt svar at innsigers argumentering var feilaktig på mange vesentlige
punkter, blant annet fordi partialtrykket ikke varierer i åpne omgivelser, så som ved
papirfremstilling. Følgelig vil det ikke skje noen forskyvning i knekkpunktet for pH ved
papirfremstillingen i henhold til oppfinnelsen.
Nå forsøker innsiger ved hjelp av lovene innen kjemi, fysikk og termodynamikk (blant annet
gjennom en generell henvisning til E4 og E5) å bevise at vi tar feil. I realiteten viser innsiger
(kanskje utilsiktet) at oppfinnelsen ikke strider mot grunnleggende kjemi og fysikk. Det skal
også nevnes at det stadig bevilges patenter for oppfinnelser som følger naturens lover og som
allikevel anses å være nye og verdifulle fordi de løser nye eller gamle tekniske problemer.
Det innsiger anfører som åpenbart for fagmannen, er de facto en (delvis feilaktig) forklaring
på hvorfor oppfinnelsen kan fungere på tross av at fagfolk innen papirbransjen har ansett det å

Annen avd. sak nr. 7927 18
være umulig. Innsigerens forklaring baserer seg på etterpåklokskap som ikke har noe å gjøre
med oppfinnelseshøyde.
Ved fremstilling av papir har oppløsningen av kalsiumkarbonat ved pH under 8 voldet så
store problemer at man generelt har ansett kalsiumkarbonat å være uegnet som fyllstoff ved
sur eller nøytral papirfremstilling (se f.eks. D3, som er en lærebok i papirfremstilling). Også
D5 viser at fagmannen innen papirbransjen har ansett at tilsetning av karbondioksid øker
oppløsningen av kalsiumkarbonat. Vi vedlegger, som dokument D6, kopi av side 120 i bind 4
i den vel ansette bokserien "Papermaking Chemistry" som er skrevet av papirbransjens
fremste eksperter og som viser at man så sent som i 1999, dvs. like før den foreliggende
oppfinnelse ble offentlig tilgjengelig, var av den oppfatning at karbondioksid ville øke
løseligheten av kalsiumkarbonat sterkt.
Det er helt usannsynlig at forfatterne av D3 og D6, med den utdannelse og bakgrunn de har,
ikke skulle kjenne til lovene innen kjemi, fysikk og termodynamikk. Tross det har de ansett at
innhold av karbondioksid i en løsning vil øke løseligheten av kalsiumkarbonat. Ingen av dem
har vurdert det som åpenbart å anvende karbondioksid til å senke løseligheten av
kalsiumkarbonat når pH synker til under 8, og på den måte gjøre det mulig å anvende
kalsiumkarbonat som fyllstoff på tross av et lukket vannsystem.
Når innsigeren påstår at det var åpenbart for en fagmann innen papirbransjen å anvende
karbondioksid til å hindre at kalsiumkarbonat blir oppløst og akkumulere kalsiumioner i
systemet, så er dette ren etterpåklokskap. Når det gjelder industriell utnyttelse av den
foreliggende oppfinnelse, så har oppfinnelsen, etter en innledende periode da industrien
trodde at oppfinnelsen ikke ville fungere, hatt stor fremgang innen den ellers så konservative
papirindustrien. Oppfinnelsen utnyttes med suksess i hele Norden, innbefattende Norge, i
flere papirfabrikker i Europa, USA og Canada. Anvendelse av karbondioksid i henhold til
oppfinnelsen har løst mange tekniske problemer innen papirfremstillingen og er derfor blitt
svært populært. Oppfinnelsen er også blitt vurdert å være patenterbar av patentmyndighetene i
blant annet Norge, Finnland, EPO, USA, PCT, etc., og dette på tross av innsigelser.
De tekniske problemer som den foreliggende oppfinnelse løser, har vært velkjente lenge før
oppfinnelsen ble gjort. Ingen har imidlertid tidligere utnyttet lovene innen kjemi, fysikk og
termodynamikk til å løse problemene på samme måte som med den foreliggende oppfinnelse.
Dersom løsningen på problemet hadde vært så åpenbar for fagmannen som innsiger hevder, så
kan man undre seg over hvorfor innsiger ikke selv tidligere har benyttet karbondioksid til å
løse problemet. Når patenthaver nå har vist at det er mulig å løse problemene på det vis
oppfinnelsen angir, så ønsker innsiger åpenbart å utnytte oppfinnelsen for egen del. Hensikten
med patentsystemet er imidlertid nettopp å hindre kopiering av andres oppfinnelser.
Innsiger gjentar sine argumenter mot E2, men også der leser innsigeren teksten med etterpåklokskap
og ikke slik en fagmann i bransjen ville gjort for å løse problemet med mengden frie
kalsiumioner i papirsystemet.
Når det gjelder E3, så vil tolkningen av nyhet hos oss ikke skille seg fra tokningen i de
nordiske land og i EPO, og E3 kan derfor ikke anses nyhetshindrende.
Når det gjelder E2 og E3, henviser vi til vårt tidligere svar og til tilsvarende beslutninger tatt
av andre patentmyndigheter, blant annet EPO, som har avvist innsigers argumenter.
Til slutt i sitt brev har innsiger begjært muntlig forhandling dersom Patentstyret skulle komme
til den oppfatning at patentet bør opprettholdes. I den foreliggende sak mener vi at muntlig

Annen avd. sak nr. 7927 19
forhandling i prinsippet skulle være unødvendig fordi det i bunn og grunn kun handler om
tolkning av skriftlige dokumenter. Dersom Patentstyret skulle komme til at patentet ikke kan
opprettholdes i lys av innsigers tolkninger og teknikkens stand, ber også vi om muntlige
forhandlinger fordi det i så fall må det foreligge misforståelser angående noen av de anførte
dokumenter. Ved en eventuell muntlig forhandling vil vi bringe inn fagpersoner som er
sakkyndige innen papirbransjen.‖
Patentstyret uttaler:
Kalsiumkarbonat (CaCO 3 ) er vanlig anvendt ved papirfremstilling som fyllstoff eller pigment
på grunn av at det har høy hvithet. Kalsiumkarbonat er knapt løselig ved alkaliske betingelser
(pH>8), men angripes av syrer (som svovelsyre og alum), og som et resultat av dette blir det
oppløst. CaCO 3 har følgelig normalt ikke vært egnet som fyllstoff ved papirfremstilling ved
sur pH. Når kalsiumkarbonat løses opp vil konsentrasjonen av frie kalsium ioner øke. I et
lukket papirfremstillingssystem vil oppløsningen av kalsiumkarbonat akkumulere høye
konsentrasjoner av kalsiumioner, hvilket gir problemer ved papirfremstillingen (koagulering
av klebrige partikler, utfelling av uorganisk kalsiumsalt osv.). Dette problemet er i følge
foreliggende patent ment løst ved å tilsette CO 2 til massen, og dermed forhindre/forsinke
oppløsningen av CaCO 3 .
Det er kjent at CO 2 kan anvendes ved papirfremstilling, jf. D1. Det er også kjent at
oppløsningen av CaCO 3 øker med avtagende pH, jf. D3. Og videre at løseligheten øker med
økende trykk og økende konsentrasjon av CO 2 . Store mengder CO 2 vil ha pH-senkende
virkning, og lavere pH vil som sagt øke oppløsningen av CaCO 3 .
E1 omhandler et system der man ser hvordan kalsitt oppløses i vann som tilføres CO 2 .
Innsiger har spesielt tatt for seg figur 1 i E1, som viser oppløsningshastigheten for
kalsiumkarbonat som en funksjon av pH og P CO2 . Innsiger mener at figuren viser at i pHområde
5.5–7.0, som er pH området i foreliggende oppfinnelse, så viser CaCO 3 avtagende
oppløsningshastighet med økende P CO2 , og at fagmannen følgelig visste at man kan redusere
oppløsningshastigheten til CaCO 3 ved å tilsette CO 2 .
Patenthaver mener på sin side at E1 er irrelevant som mothold, da det omtaler CaCO 3 – CO 2 –
H 2 O-systemet i et system fritt for andre ioner. Videre er det i E1 et lukket system, der CO 2
bobles kontinuerlig igjennom. Papirfremstilling er overhode ikke nevnt i denne publikasjonen.
Patentstyret er enig med patenthaver når det gjelder vurderingen av E1, i forhold til det
foreliggende patentet. Væskesystemet i foreliggende oppfinnelse inneholder en mengde ioner
som påvirker oppløsningen av CaCO 3 og pH. Videre er systemet i foreliggende oppfinnelse et
åpent system der pH ikke får drive fritt og der CO 2 ikke tilsettes kontinuerlig. Det dreier seg
med andre ord om et vidt forskjellig system.
En fagmann innen treforedling kjenner til reaksjonen der CaCO 3 løses opp: CaCO 3 Ca 2+ +
CO 3
2-
Spesielt siden foreliggende oppfinnelse søker å finne en løsning på det problem det er for
papirfremstilling ved pH-betingelser under pH 8, der CaCO 3 vil løses opp og fyllstoff dermed
tapes. Fagmannen vil også se at i en løsning som inneholder kun CaCO 3 , Ca 2+ og CO 3
2-
, kan
likevekten forskyves i ønsket retning ved å øke mengden av en av komponentene. I en
papirsuspensjon vil det i tillegg være et stort antall additiver (fyllstoff, retensjonsmidler,
pigmenter og lignende.) Alle disse komponenter vil påvirke likevekten på en uforutsigbar

Annen avd. sak nr. 7927 20
måte. I E1 har man et lukket system, fritt for forstyrrende komponenter og dermed et helt
annet system enn det som er tilfelle i foreliggende oppfinnelse. Det er således ingen grunn for
en fagmann å anta at CaCO 3 i et papirsystem vil følge kurven på figur 1 i E1. Foreliggende
oppfinnelse innehar således nyhet og oppfinnelseshøyde sett i forhold til E1, jf. PL § 2, første
ledd.
I E2 anvendes CaCO 3 ved liming med alun-harpikslim, noe som gjør miljøet basisk og som
påvirker limingen negativt. Karbondioksid tilsettes for å senke pH, og virker således som en
syre.
Innsiger hevder at det er samme målsetting i E2 som i foreliggende oppfinnelse – å
tilveiebringe en metode for liming og bruk av fyllstoff i papir ved å bruke kalsiumkarbonat,
og samtidig overkomme tidligere ulemper. Videre mener innsiger at det er riktig å betrakte
effekten av tilsatt CO 2 til papirmasser som en kombinasjon av en pH-justering som muliggjør
alun-harpiks liming og å forhindre oppløsning av CaCO 3 .
Patenthaver mener på sin side at E2 angår anvendelse av kalsiumkarbonat ved liming med
alun og harpiks, og ikke har som mål å anvende kalsiumkarbonat som fyllstoff. Slik liming
utføres normalt ved pH 4–6.5, og dermed langt unna det foretrukne i foreliggende oppfinnelse
(pH= 8–7). Videre er rekkefølgen av kalsiumkarbonat og karbondioksid vesentlig i E2.
Problemet som løses i foreliggende oppfinnelse er som sagt å unngå tap av fyllstoff og
akkumulering av frie kalsiumioner i sirkulasjonsprosessen. Problemet i foreliggende sak har
ingenting med liming med alun å gjøre. Problemet som løses i E2 er således helt ulikt
problemet løst i foreliggende oppfinnelse. E2 sier ingenting om at CO 2 forhindrer oppløsning
av CaCO 3 , og CO 2 brukes heller ikke til dette formål.
Patentstyret anser at en fagmann med kjennskap til E2, ikke ville ha løst problemet i
foreliggende oppfinnelse ut i fra den informasjon som kan hentes fra E2. Foreliggende
oppfinnelse og E2 dreier seg om to vidt forskjellige problemer, og følgelig anses foreliggende
oppfinnelse, i tillegg til nyhet, å oppvise oppfinnelseshøyde overfor E2, jf. PL § 2, første ledd.
Med bakgrunn i E1 og E2 kan det ikke ses at det er åpenbart for en fagmann å benytte CO 2 for
å forhindre oppløsning av CaCO 3 . Spesielt når det ut fra D3 og D5 er tydelig at økt
konsentrasjon og økt trykk av CO 2 vil gi en økning i oppløsningen CaCO 3 .
I E3 dannes først en syrestabilisert CaCO 3 slurry med pH > 7 og inneholdende CaCO 3 og en
svak syre, som karbonsyre, oppnådd ved å tilsette CO 2 til CaCO 3 slurryen (krav 1, krav 8,
krav 12, side 7, linje 21–23). Deretter tilsettes den syrestabiliserte CaCO 3 slurry til et
papirfremstillingssystem. I foreliggende patent tilsettes CO 2 til en CaCO 3 inneholdende
massesuspensjon. Massesuspensjonen inneholder altså CaCO 3 når CO 2 tilsettes, noe som ikke
er tilfelle i E3 der det er simultan tilsetting til massesuspensjonen av CO 2 og CaCO 3 fredig
blandet. Foreliggende oppfinnelse anses således å oppvise nyhet overfor E3. Da E3 har
tidligere prioritet enn foreliggende oppfinnelse, men ikke er allment tilgjengelig før etter
prioritetsdatoen til foreliggende oppfinnelse, kreves det i følge PL § 2.2.2 kun nyhet overfor
denne publikasjonen. Foreliggende oppfinnelse er således patenterbar sett i forhold til E3.
Foreliggende patent vil dermed tilfredsstille vilkårene i PL § 2, første ledd.
Det er av begge parter uttrykt ønske om muntlige forhandlinger i Patentstyret dersom
avgjørelsen går partene i mot. Denne forespørsel avvises da det strider mot norsk praksis å
etterkomme en slik forespørsel om muntlige forhandlinger under slike forutsetninger, idet

Annen avd. sak nr. 7927 21
dette ville medføre at vi gir til kjenne vår avgjørelse til en av partene før den undertegnede
avgjørelsen foreligger og er tilgjengelig for alle partene. Det minnes imidlertid om at
patenthaver likevel har mulighet til å bringe avgjørelsen inn for Patentstyrets 2. avdeling, jf.
PL § 26.
Konklusjon: I henhold til ovenstående, og i medhold av patentloven § 25, har Patentstyret
tatt følgende beslutning: Innsigelsen forkastes.‖
Innsigers begrunnede klage over Patentstyrets første avdelings avgjørelse, innkom til
Patentstyret den 17. februar 2009. Klageavgiften er registrert innbetalt på Patentstyrets konto
den 10. mars 2009. Både klagen og klageavgiften er innkommet rettidig.
I klagen uttaler innsigers fullmektig:
‖Vi ber på vegne av vår klient, Yara Praxair AS, om en fornyet prøving av innsigelsen mot
norsk patent NO 319 410 til AGA AB.
Vi mener at Patentstyrets 1. avdeling har lagt til grunn feil kriterier ved bedømmelsen av
nyhet og oppfinnelseshøyde for kravene i NO 319 410 ved at Patentstyrets avgjørelse er
basert på en feilaktig forståelse av kjent teknikk og fagets allmenne kunnskap.
Grunnet at avgjørelsen i 1.avdeling falt like før jul, har vi mistet en vesentlig periode av
ankefristen. Vi ber derfor om en måneds frist for å få hentet inn ytterligere instruksjoner og
kommentarer fra vår oppdragsgiver.
Vi ber på vegne av vår klient om anledning til å presentere vår sak muntlig for 2. avdeling før
avgjørelse fattes.
Vi ber om å bli fakturert for klageavgift på kr. 2600,-.
Oppfinnelsen
Problemet som søkes løst i NO 319 410 er omtalt på side 1 og 2 i patentet og kan
oppsummeres som følgende:
S1 (Linje 14–16, side 1) ‖Kalsiumkarbonat CaCO 3 er vanlig anvendt ved papirfremstilling
som et fyllstoff eller pigment på grunn av at det har høy hvithet og er det hviteste fyllstoff i det
aktuelle prisområdet.‖
S2 (Linje 17–21, side 1) ‖Kalsiumkarbonat er knapt løselig ved alkaliske betingelser over en
pH på ca. 8, men det angripes av syrer som svovelsyre og alum, og som et resultat av dette
blir det oppløst. Følgelig vil kalsiumkarbonat normalt ikke være noe egnet fyllstoff ved
papirfremstilling ved en sur pH.‖

Annen avd. sak nr. 7927 22
S3 (Linje 1–4, side 2) ‖Oppslemmingen av resirkulerte fibrer utføres generelt ved en basisk
pH hvor kalsiumkarbonat forblir hovedsakelig i fast form. Dersom papirmaskinen imidlertid
kjøres innen et surt, nøytralt eller pseudonøytralt pH-område, vil kalsiumkarbonat som
kommer fra resirkulerte fibrer begynne å bli oppløst.‖
S4 (Linje 17–22, side 2) ‖Ved pH under ca. 8 vil oppløsningen av kalsiumkarbonat øke.
Følgelig vil også konsentrasjonen av frie kalsiumioner øke, og det observeres en skumming
etter hvert som karbondioksidgass frigjøres. Med anvendelse av lukket resirkulering av vann i
papirfremstillingssystemet, vil oppløsningen av kalsiumkarbonat akkumulere høye
konsentrasjoner av kalsiumioner, hvilket medfører komplekse problemer ved papirfremstillingen.‖
Problemet løses ved:
S5 (Linje 34–38, side 3) ‖… innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjonen
før eller i samband med at kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet
utsettes for pH-betingelser på ca. 8 eller lavere, hvor karbondioksidet innføres i en mengde
som er tilstrekkelig til å forsinke vesentlig oppløsningen av kalsiumkarbonatet i massesuspensjonen
og redusere mengden frie kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.‖
Dette betyr etter vår oppfatning at problemet som søkes løst i NO 319 410 er hvordan forsinke
oppløsning av kalsiumkarbonat ved moderat sur papirfremstilling slik at det blir mulig å
anvende kalsiumkarbonat som fyllstoff i papirmasser uten å skape uakseptable nivåer av frie
kalsiumioner i papirmaskinens vannfase.
Løsningen på problemet er å tilsette en tilstrekklig mengde CO 2 til vannfasen i
papirmaskinen.
Krav 1 definerer oppfinnelsen slik:
S6 ‖1. Fremgangsmåte for å hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat
i et papirfremstillingssystem, karakterisert ved at den omfatter å
- tilveiebringe en vandig massesuspensjon i papirfremstillingssystemet,
- bringe fast kalsiumkarbonat til å være tilstede i massesuspensjonen,
- innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjonen før eller i samband
med at kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet utsettes for pH-betingelser på ca. 8
eller lavere, hvor karbondioksidet innføres i en mengde som er tilstrekkelig til å forsinke
vesentlig oppløsningen av kalsiumkarbonatet i massesuspensjonen og redusere mengden av
frie kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.‖
Dette krav omfatter alle mulige typer papirmassesuspensjoner som inneholder
kalsiumkarbonat og hvor det er fare for en pH på rundt 8 eller lavere, og det omfatter å tilsette
en eller annen mengde CO 2 til massesuspensjonen før eller samtidig med at pH i massen
begynner å falle under ca. 8. Kravet omfatter enhver mulig måte å bringe karbondioksidet inn
i massen.
Kort og godt beskytter dette kravet å sette til CO 2 til en massesuspensjon som inneholder
CaCO 3 og hvor pH er nær 8 eller lavere.
Kjent teknikk
Under innsigelsen i 1. avdeling ble det fremtrukket følgende kjent teknikk:

Annen avd. sak nr. 7927 23
E1: Plummer et al. ‖The Kinetics of Calcite Dissolution in CO 2 -water systems at 5 °C to 60
°C and 0.0 to 1.0 atm CO 2 ‖, American Journal of Science, Vol. 278, 1978, side 179–216.
Dette er en vitenskapelig publikasjon som viser målte oppløsningshastigheter til kalsiumkarbonat
i vann som funksjon av mengde tilsatt CO 2 ved en rekke temperaturer i området 5 til
60 °C.
Vi gjør oppmerksom på at E1 er ikke forelagt eller vurdert av andre patentmyndigheter enn
Patentstyrets 1. avdeling.
Publikasjonen inneholder en figur 1 som viser målte oppløsningshastigheter av kalsiumkarbonat
ved pH fra 1 (svært surt) til 8 (lett basisk) i tre tilfeller; med p CO2 = 0,03 (tilsvarer
luftens CO 2 -innhold), p CO2 = 0,30 og p CO2 = 0,97 (tilsvarer nesten ren CO 2 ved 1 atm trykk).
Målingene er foretatt ved 25 °C. Fra figuren ser man at de målte oppløsningshastighetene kan
deles inn i tre regimer med forskjellige forløp bestemt av pH:
- Regime 1 (pH 0–3,5). Her forløper oppløsningshastigheten uavhengig av hvor mye
CO 2 som tilsettes systemet. Den målte hastigheten er fullstendig dominert av
syremengde (H + -konsentrasjonen i vannfasen). Dette ser man ved at logaritmen til
hastighetskurven faller lineært med økende pH (pH er - log[H + ])
- Regime 2 (pH 3,5–5,5). Her begynner oppløsningshastighetene å avta mer med økende
pH, men det er fortsatt slik at syren spiller en stor rolle. Syrens dominans på
oppløsningshastigheten er avtagende, mengden tilsatt CO 2 gir også et bidrag. Dette ser
man ved at logaritmen til hastighetskurven bøyer seg. Legg merke til at siden
krummingen peker oppover så måler man at tilsatt CO 2 i dette område øker
oppløsningshastigheten.
- Regime 3 (pH 5,5–7,5). Her skjer en skarp og dramatisk endring av oppløsningshastigheten.
Hastighetskurven bøyer skarp av med motsatt krumning som i regime 2.
Den skarpe bøyen forteller at effekten av tilsatt CO 2 har en sterk påvirkning (og syren
tilsvarende mindre) og den motsatte krummingen forteller at effekten av tilsatt CO 2 er
at oppløsningshastigheten blir mindre.
Legg merke til at det vises tre slike hastighetskurver, en for lite tilsatt CO 2 (den nederste
kurven), en for moderat mengder tilsatt CO 2 (den mellomste kurven) og en for mye tilsatt CO 2
(den øverste kurven på figur 1). Legg merke til at den øverste kurven viser et omslag til
regime 3 (som er der tilsatt CO 2 kraftig bremser oppløsningshastigheten) ved en pH som er
nesten to enheter lavere enn den nederste kurven. På den nederste kurven (P CO2 på 0,03) er
omslagslagspunket ved pH ca. 6,5 og for den øverste kurven (P CO2 på 0,97) er omslagspunktet
ved pH ca. 5,2.
E1 viser fagmannen at løseligheten til kalsiumkarbonat ved moderat sure vannløsningen er en
funksjon av både pH og mengde CO 2 som er tilført systemet, og at i moderat sure løsninger
kan man vesentlig senke oppløsningshastigheten ved å tilføre en tilstrekkelig mengde CO 2 til
vannfasen.
E2: US 1 993 265.
Denne publikasjon er også omtalt som D1 under saksbehandlingen av søknaden. Første
setninger i E2 lyder:

Annen avd. sak nr. 7927 24
S7 ―This invention relates to the manufacture of paper and it has particular application to the
sizing and filling of paper wherein alkaline earth metal carbonate fillers are employed.
Alkaline earth metal carbonates, notably calcium carbonate, have been proposed as fillers for
paper heretofore and have been utilized to some extent for this purpose. However, their use
has not met with favor in connection with a rosin-alum or similar use, due to the
unsatisfactory quality of the resulting paper product. It has generally been considered that the
alkalinity of the carbonates functions to destroy or seriously impair the rosin-alum size. ‖
Videre heter det:
S8 (linje 19–34, første kolonne side 1) ―Clays which have a sufficient degree of whiteness are
relatively rare and correspondingly expensive. On the other hand, carbonates, and
particularly calcium carbonate, of a satisfactory quality so far as color and degree of fineness
are concerned, are available in almost unlimited quantities and at a cost which is
substantially below clay. For this purpose naturally occurring carbonates which have been
reduced to the desired degree of fineness ... , may be used.‖
S9 (Linje 41–46, første kolonne side 1) ―In view of the foregoing, as well as other factors,
many proposals have been made with the view of minimizing or obviating undesirable
manifestations which are brought about when a calcium carbonate filler is introduced into a
pulp which has been sized with rosin and alum.‖
S10 (Linje 55 første kolonne til linje 2 andre kolonne side 1) ‖Various modifications of these
ideas have been proposed, but none to date has been satisfactory.‖
Disse utdrag viser klart og tydelig at problemet som E2 søker å løse er hvordan kan man
benytte naturlig forekommende kalsiumkarbonat som fyllstoff i papirmasse når man har
moderat sure masser som er nødvendig ved liming med alum og harpiks. Dette bekreftes også
av patentets beskrivelse som fortsetter med:
S11 (Andre kolonne side 1, linje 3–10) ‖The object of the present invention is to provide a
method of sizing and filling paper using alkaline earth metal carbonate, and particularly
calcium carbonate, as a filler, whereby the shortcomings and disadvantages of the prior
processes are overcome; whereby a carbonate such as is readily available on the market may
be employed without preliminary treatment; ―
Løsningen på problemet i henhold til E2 er:
S12 (Linje 21–37, andre kolonne side 1) ―According to the present invention, the wood or
textile fibers or mixture of the two are formed into a pulp of the usual working consistency
and freeness, thereafter a rosin size, for example, is introduced and thoroughly distributed
therein. Subsequently, sufficient alum is added to precipitate the size. Under these conditions,
if calcium carbonate were introduced or present, it would destroy the size and a paper of
unsatisfactory quality would be obtained. In practicing the present invention, carbon dioxide,
or a gas or reactant containing carbon dioxide, is introduced into the mix and an equilibrium
condition therewith is attained or approximated by thorough agitation or intermingling.
Thereafter the carbonate filler may be introduced with no apparent deteriorative or
destructive action on the size. The filler is then thoroughly distributed throughout the pulp
mixture......‖
Det står videre at effekten av det innførte karbondioksid er å hindre eller å motvirke den
destruktive virkningen til karbonatet dersom det hadde blitt introdusert uten bruk av

Annen avd. sak nr. 7927 25
karbondioksid. Den destruktive effekten er opplyst å være en pH-økning som følger av det
alkaliske karbonatet, og det opplyses at eksperimenter viser at med tilsetning av
karbondioksid oppnår man en pH i massen i området 6,2–7,2; og når det ikke anvendes
karbondioksid stiger pH i massen til området 7,8–9,0. Se linje 5–22 i første kolonne side 2.
Denne opplysning kan bare bety at når man har tilsatt CO 2 , så observeres det at karbonatet har
sluttet å gå i løsning i en grad som driver pH. Det er opplagt for en kjemiker at det alkaliske
saltet kalsiumkarbonat kan kun drive pH i en vannfase dersom det går i løsning. Fast CaCO 3
påvirker ikke pH.
Det kan derfor ikke være tvil etter vår oppfatning at E2 viser at man kan bruke kalsiumkarbonat
som fyllstoff i papirfremstillingssystemer ved moderat sure forhold i området pH
6,2–7,2 dersom man innfører karbondioksid i papirmassen for å gjøre karbonatet mer
bestandig mot å gå i løsning i det sure vannmiljøet, dermed hindrer en økning i pH.
S13 (Linje 15–19 i første kolonne på side 2: ‖It has been observed in a number of experiments
that the pH value of the contents of the beater varies from 6.2 to 7.2 when carbon dioxide is
utilized in conjunction with the calcium carbonate filler. On the other hand, when the carbon
dioxide is omitted, the pH value of the contents of the beater is approximately 7.8 to 9.0. ‖
En fagmann vil ut fra dette direkte og utvetydig se at når en effektiv mengde karbondioksid
tilsettes papirmassen, får man holdt igjen den uheldige oppløsningen av kalsiumkarbonatet i
en grad som gjør det mulig å bruke datidens limingsmetode.
E3: WO 98/29601.
Denne publikasjon er publisert etter prioritetsdatoen til NO 319 410, men den er videreført i
Norge som søknad NO 19993202 og er dermed relevant for nyhetsvurderingen.
Problemstillingen som søkes løst i E3 er:
S14 (Linje 21–30, side 1) ‖Both ground natural and precipitated calcium carbonate are used
as a filler material for alkaline paper, which is typically produced from a paper stock having
a pH of about 8. ..... However, calcium carbonate normally decomposes in acidic aqueous
media, and, thus, generally cannot be used as a filler in acidic paper unless the calcium
carbonate filler is acid-stabilized, that is, made resistant to decomposition at a pH of less
than 7.‖
Dette er etter vår mening eksakt samme problemstilling som det NO 319 410 er ment å løse.
Løsningen på dette problem i henhold til en utføringsform av oppfinnelsen i E3 er å danne en
vannbasert velling av kalsiumkarbonat som er syrestabilisert ved å tilføre karbondioksid. Det
opplyses at denne velling er egnet til bruk i papirmasser med pH i området mellom 6 og 7. Se
linje 7–15 og linje 24–29 på side 4 i E3. E3 viser at det er kjent å benytte en kalsiumkarbonatvelling
i konsentrasjoner egnet for papirfremstillingsprosesser som anvender mekanisk masse
og hvor karbonatet er syrestabilisert ved tilsats av CO 2 .
E4: Atkins, ‖Physical Chemistry‖, Oxford University Press, 1978, side 137–141 og 249–252.
E5: Masterton og Slowinski, ‖Chemical Principles‖ W.B. Saunders Company, 1977, side
292–293, 371, 433 og 435–439.

Annen avd. sak nr. 7927 26
E4 og E5 er utdrag fra lærebøker som ble brukt i kjemi grunnfag ved Universitetet i
Trondheim og Universitetet i Oslo på 1980-tallet, og som viser elementær likevektslære som
en kjemiker skal kunne beherske. Dette er kunnskap som hører inn under begrepet fagets
allmenne kunnskap.
Fra disse utdrag fremgår det at en kjemisk løsningsreaksjon kan påvirkes i retning mindre
løsningsgrad ved å øke aktiviteten (konsentrasjonen) til kationet og/eller anionet som dannes
når reaktanten går i løsning. Dette følger direkte fra et allment og velkjent prinsipp kalt
fellesioneeffekten (se side 435 i E5) som er en direkte konsekvens av le Chateliers prinsipp
anvendt på en løsningsreaksjon.
I tillegg til disse publikasjoner vil også vise til:
E6: US 5 262 006.
Dette er en publikasjon som er trukket frem av patenthaver og omtalt under avsnittet kjent
teknikk i NO 319 410.
E6 omhandler problematikk rundt bruk av gips (kalsiumsulfat) og kalsiumkarbonat som
fyllstoff i papirmasser. Problemet som søkes løst i E6 er definert som følgende:
S15 (Linje 20–23, kolonne 2) ‖Papermakers hitherto have taken little interest in gypsum as a
coating pigment. This is presumably due to the high water solubility of gypsum (2 g/l).‖
S16 (Linje 40–54, kolonne 2) ―In those cases where the calcium sulphate saturation
concentration is not reached, calcium ions will accumulate anyway to high concentrations in
the process water. It is known, .... , in cases where high contents of Ca 2+ are present the
quality of the base paper produced will be deteriorated.‖
Problemet er m.a.o. hvordan unngå uakseptabelt høye konsentrasjoner av Ca 2+ i en
massesuspensjon når man benytter relativt lettløselige kalsiumsalter som fyllstoff/pigment,
hvilket er meget nært beslektet med problemet som søkes løst i NO 319 410.
Løsningen på dette problem i henhold til E6 er:
S17 (Linje 64, kolonne 2 til linje 3, kolonne 3) ‖The technical solution proposed according to
the invention for the manufacture of paper, using gypsum containing cellulose fiber materials,
is characterised by the features that carbonate ions and/or hydrogen carbonate ions are
added to the aqueous medium in which the cellulose material has been or will be
disintegrated, and that the pH is adjusted to an alkaline value such that calcium carbonate is
precipitated.‖
Løsningen på problemet med uakseptabelt høye Ca 2+ -konsentrasjoner i vannfasen i en
papirmasse er i henhold til E6 å tilføre karbonat- og/eller hydrogenkarbonationer til vannfasen
og på den måte forårsake at fast kalsiumkarbonat felles ut ved egnet pH i løsningen. Det
opplyses at tilførsel av nødvendig karbonat- og/eller hydrogenkarbonationer kan skje ved å
tilføre CO 2 (som så vil reagere med vann og danne disse ioner).
E6 definerer i krav 1 og i linje 8–15 i kolonne 5 hva som er egnet pH-nivå:

Annen avd. sak nr. 7927 27
S18 ‖Both in the case of carbonate and in the case of hydrogen carbonate it is an important
requirement that the pH be maintained within an optimum range for CaCO 3 precipitation,
this being .... At 25 °C, values corresponding to pH > 7.3 ...‖
E6 gir fagmannen informasjon om at i vannfasen i moderne papirfremstillingssystemer, så kan
man ved pH > 7,3 ved 25 °C endre løsningsreaksjonen for kalsiumkarbonat slik at kalsiumkarbonatet
foreligger i fast fase i en grad som løser problemet med uønskede kalsiumionkonsentrasjoner
ved kun å tilsette karbonat- eller hydrogenkarbonationer. Fagmannen blir
fortalt av E6 at det oppstår utfelling av kalsiumkarbonat i papirmassen ved tilsats av
tilstrekkelige mengder CO 2 (som vil danne karbonat- og hydrogenkarbonationer ved kontakt
med vann) og at CO 2 -tilsatsen gir denne effekt i en grad som løser problemet med for høye
kalsiumionkonsentrasjoner i papirmassen.
E7: Weyl, ‖The change in solubility of calcium carbonate with temperature and carbon
dioxide content‖, Geochimica et Cosmochimica Acta, Vol. 17, 1959, side 214–225.
Dette er en vitenskapelig artikkel som omtaler undersøkelser på oppløsningshastigheter til
kalsiumkarbonat i vann som funksjon av pH og temperatur.
Vi gjør oppmerksom på at E7 er ikke forelagt eller blitt vurdert av noen patentmyndighet før
denne anke.
Artikkelen viser målte oppløsningshastigheter for CO 2 -konsentrasjoner i området fra 10 -4 til
10 -3 molal og temperaturer fra 10 til 70 °C. Det er undersøkt oppløsningsforløp for de to
vanligst forekommende krystallstrukturer som karbonatet finnes i; kalsitt og aragonitt. I siste
avsnitt på side 221 i E7, heter det:
S19 ―The temperature derivative of solubility with constant initial CO 2 is plottet in Fig. 8.
The derivative is negative, indicating a decrease of solubility with increasing temperature.
Increasing the temperature or the CO 2 content increases the magnitude of the derivative.‖
Dette er resultatene for målte oppløsningshastigheter for kalsitt. Figur 9 gir også en grafisk
fremstilling av oppløsningshastighetene som funksjon av temperatur og CO 2 -innhold. Figuren
viser klart og tydelig at oppløsningshastigheten avtar med økende temperatur og med økende
CO 2 -konsentrasjon i vannfasen.
For aragonitt er det henvist til Fig. 7 hvor man ser at løseligheten til aragonitt er noe høyere,
men har samme forløp som kalsitt. Fra sammendraget kan man lese følgende:
S20 ‖At low CO 2 concentrations the solubility of aragonite is the same as that of calcite
within the experimental errors. At a CO 2 concentration of 10 -3 molal, aragonite is about 11
percent more soluble than calcite.‖
E7 forteller fagmannen at løsningshastigheten til kalsiumkarbonat i vann tilsatt CO 2 avtar med
økende temperatur og med økende CO 2 -konsentrasjon i området 10 til 70 °C og CO 2 -
konsentrasjoner fra 10 -4 til 10 -3 molal. E7 viser fagmannen at oppløsningen av
kalsiumkarbonat i vann kan reduseres ved å tilføre CO 2 til vannfasen.
Fagets alminnelige kunnskap
I avgjørelsen hevder 1. avdeling at E1 ikke er relevant som mothold fordi denne publikasjon
omtaler et lukket rent system bestående av vann, kalsiumkarbonat og karbondioksid fritt for
forstyrrende komponenter. I avgjørelsen står det følgende:

Annen avd. sak nr. 7927 28
S21 (Siste avsnitt tredje siste side i avgjørelsen): ‖En fagmann innen treforedling kjenner til
reaksjonen der CaCO 3 løses: CaCO 3 Ca 2+ + CO 3 2- ... Fagmannen vil også se at i en
løsning som inneholder kun CaCO 3 , Ca 2+ og CO 3 2- , kan likevekten forskyves i ønsket retning
ved å øke mengdene av en av komponentene.‖
Her har Patentstyret kommet frem til en forståelse som er helt i tråd med grunnleggende
kjemiforståelse, slik som det bl.a. fremgår av E4 og E5. Men så fortsetter avgjørelsen med:
S22 (Første avsnitt nest siste side i avgjørelsen) ‖I en papirsuspensjon vil det i tillegg være et
stort antall additiver (fyllstoff, retensjonsmidler, pigmenter og lignende). Alle disse
komponenter vil påvirke likevekten på en uforutsigbar måte. I E1 har man et lukket system,
fritt for forstyrrende komponenter og dermed et helt annet system enn det som er tilfelle i
foreliggende oppfinnelse. Det er således ingen grunn for en fagmann å anta at CaCO 3 i et
papirsystem vil følge kurven på figur 1 i E1.‖
Dette er en tolkning av fagets alminnelige kunnskap som etter innsigers mening bryter med
elementær kjemiforståelse, og som dersom den blir stående vil danne en tolkningspraksis hvor
en del av kjemifagets alminnelige kunnskap blir utestengt fra patenterbarhetsvurderinger.
Dette er derfor et spørsmål som har prinsipiell betydning.
Det er standard prosedyre innen naturvitenskapelig forskning å utføre undersøkelsene på
reduserte systemer hvor man sikrer seg best mulig mot potensielle forstyrrende faktorer. Da
får man en sikrest mulig kartlegging av grunnleggende egenskaper til det system som
undersøkes. Store deler av løselighetsdata, fasediagrammer, likevektskonstanter etc. som er
samlet i håndbøker og materialteknologiske oppslagsverk er utarbeidet på denne måte.
Dersom det var slik at disse undersøkelser ikke har overføringsverdi til mer sammensatte
systemer, betyr det i ytterste konsekvens at faghåndbøker, lærebøker og andre kilder som gir
informasjon om fundamentale egenskaper ikke kan brukes ved evaluering av reelle systemer
ute i den praktiske verden fordi der har man så godt som aldri rene systemer. Satt på spissen
har tolkningspraksisen til Patentstyrets 1. avdeling annullert le Chateliers prinsipp for alt
annet enn rene modellsystemer når de hevder at en fagmann ikke ville forvente at den
elementære løselighetsreaksjonen for kalsiumkarbonat ikke vil påvirkes som forventet ut fra
le Chateliers prinsipp når dette foregår i en papirmaskin.
Patentstyret har rett i at det kan være andre ioner tilstede i en massesuspensjon som kunne
tenkes fundamentalt å ville endre karbonatets løsningsforløp. Men det er ikke det som er
avgjørende her, det avgjørende er fagmannens forventninger til informasjonen fra E1 og andre
rent vitenskapelige undersøkelser på karbonatets løsningsegenskaper. Rent konkret i dette
tilfelle, vil fagmannen forvente at E1 gir anvendbar informasjon om karbonatets
løsningsforløp i en papirmasse?
Etter innsigers mening er svaret et ubetinget ja, fordi det er en normal hverdagslig prosedyre
for en fagmann innen kjemiteknikk å søke informasjon fra håndbøker, fasediagrammer,
oppslagsverk når man skal vurdere/estimere effekter i reelle systemer. Fagmannen vet at
mesteparten av de data og informasjon som hentes ut av disse kilder er utarbeidet ved
undersøkelser av rene modellsystemer. Derfor betyr det faktum at data/informasjon fra slike
kilder blir brukt i fagmannens normale virke, at fagmannen forventer at data/informasjon
fremkommet i rene modellsystemer vanligvis er relevant og kan anvendes i det praktiske liv.
Denne oppfatning finner støtte i en uttalelse utarbeidet av førsteamanuensis Størker Moe ved

Annen avd. sak nr. 7927 29
NTNUs Institutt for kjemisk prosessteknologi. Moe har ansvar for forskning og undervisning
i trekjemi og papirmassefremstilling.
Siden et sentralt tvistespørsmål i denne innsigelse gjelder bruk av fagets alminnelige
kunnskap og hvordan en fagmann vil oppfatte de fremtrukne mothold, ba innsiger Moe som
uavhengig ekspert om å utarbeide en uttalelse over hva en fagmann vil forventes å kunne av
aktuell kjemikunnskap, og hvordan han mener en fagmann oppfatter innholdet i de fremtrukne
mothold. Moe har ingen tilknytning til innsiger utover denne henvendelse. Uttalelsen
fremlegges som dokument E8.
E8: Uttalelse fra førsteamanuensis Størker Moe.
Moe bruker nesten en hel side, fra siste avsnitt på side 7 på å imøtegå patentstyrets påstander
om relevansen til E1. Moe gir både en generell oppfatning rundt overføringsverdien til
informasjon fra modellsystemer og en konkret uttalelse rettet mot aktuelle problemstilling
knyttet til figur 1 i E1. Innsiger vil spesielt rette oppmerksomheten mot et sitat vi mener viser
at E1 skal regnes som relevant informasjon for oppløsningsproblematikken av
kalsiumkarbonat i papirmasser:
S23 (Andre avsnitt side 8) ‖Den ”spesielle teoretiske modellen” som påstås brukt i E1 er så
langt jeg kan se de grunnleggende reaksjonslikevektene som oppstår ved oppløsning av
CaCO 3 i nærvær av CO 2 ved ulike pH-verdier. ... Patenthaver hevder at ”det finnes ingen
grunn til å anta at kalsiumkarbonat i et papirsystem vil følge kurven på figur 1 i E1”. Det
stemmer at man bør forvente systematiske avvik fra denne kurve, men det finnes overhodet
ingen grunn til å anta at kalsiumkarbonat i et papirsystem vil oppføre seg grunnleggende
forskjellig fra en oppførsel beskrevet i figur 1 i E1.‖
Patentstyrets 1. avdeling har lagt seg på en tolkningspraksis som kan få store konsekvenser
ved evaluering av enhver kjemiteknisk oppfinnelse, fordi man i den praktiske verden så godt
som aldri finner rene modellsystemer, det vil alltid være mange potensielle forstyrrende
faktorer i reelle systemer ute i hverdagen.
Denne tolkningspraksis er dessuten i strid med hva innsiger oppfatter som en del av fagets
alminnelige kunnskap. Det essensielle her er etter vår oppfatning at bruk av elementær
likevektslære og reaksjonskinetikk, slik som angitt i for eksempel E4., E5 og E8, må forventes
å høre innunder fagets alminnelige kunnskap innen kjemiteknikk. En fagmann skal kunne
forstå og bruke le Chateliers prinsipp og fellesioneeffekten til å se hvordan en
løsningsreaksjon vil respondere på en økt konsentrasjon av en av løselighetsproduktene. I NO
319 410 har fagmannen som var satt til å løse problemet med en uønsket grad av oppløsning
av et salt i papirmaskinen brukt le Chateliers prinsipp til å løse problemet. Fagmannen har
m.a.o. brukt et kjent middel A som er kjent å gi effekt B til å løse et problem som krever
effekt B, og det er observert at det aktuelle system responderte med å gi effekt B. Dette er
etter innsigers mening en fagmessig løsning av problemet, fagmannen har ikke gjort annet enn
å anvende fagets alminnelige kunnskap og oppnådd et resultat i samsvar med hva han/hun
kunne forvente ut i fra denne kunnskap.
Vi ber derfor 2. avdeling ta en prinsipiell stilling til relevansen til viten funnet i vitenskapelige
artikler utarbeidet for rene modellsystemer når informasjonen skal anvendes på reelle
praktiske systemer. Vi ber også 2. avdeling ta stilling til den konkrete påstanden gjengitt i
sitat S22 ovenfor, dvs. vil en fagmann som har lest E1 forvente å se et tilsvarende
oppløsningsforløp av kalsiumkarbonat i en papirmasse tilsatt karbondioksid eller ei.

Annen avd. sak nr. 7927 30
Fagmannen
Innsiger har trukket frem to vitenskapelige publikasjoner, E1 og E7, som viser målte
oppløsningsforløp for kalsiumkarbonat i vann tilsatt karbondioksid. Moe har i uttalelsen, E8,
opplyst at E1 (og E7?) normalt ikke ville være kjent for en fagmann på papirfremstilling.
I den forbindelse vises det til ―Case Law of the Boards of Appeal of the European Patent
Office‖, fifth edition, December 2006 (heretter omtalt som case law), side 135:
S24 ―With regard to the definition of the skilled person, the board in T 26/98 summarised the
following principles ...: if the problem prompts the skilled person to seek its solution in
another technical field, the specialist in that field is the person qualified to solve the problem.
The assessment of whether the solution involves an inventive step must therefore be based on
that specialist’s knowledge and ability.‖
I dette tilfellet har patenthaver selv definert problemet som søkes løst til å være hvordan
hindre at kalsiumkarbonat går i løsning og forårsaker uakseptable nivåer av kalsiumioner i
papirmassen, se sitat S4 ovenfor. Fagmannen i denne sak blir dermed en person eller et team
av fagpersoner som kan karbonatkjemien og som kjenner til E1 og E7. Dette er en tolkning
som finner støtte i avgjørelsen til opposition division i innsigelsen mot EP 0 986 671:
S25 (Punkt 4.2, øverst på side 7) ‖The person skilled in the papermaking art, faced with the
problem of preventing or substantially retarding the dissolution of calcium carbonate in a
papermaking system at a pH < 8 (e.g. a mechanical pulp), would obviously contact a person
skilled in the art of chemistry.‖
Fagmannen er m.a.o. en person eller team av personer som kan papirfremstilling og som har
satt seg inn i relevant karbonatkjemi for å kunne løse problemet med uakseptable løsningsnivåer
av kalsiumkarbonatet.
Nyhet
Nyhet over E3
E3 har gjort det kjent at kalsiumkarbonat som er syrestabilisert ved å tilsette karbonationer i
form av innføring av karbondioksid med partialtrykk 1 atm., kan anvendes i mekaniske
papirmasser med pH ned til 6 med liten eller ingen observert oppløsning av karbonatet, se
linje 21–27 på side 9 i E3. Eneste forskjell mellom E3 og NO 319 410 blir dermed at i E3
kontaktes kalsiumkarbonatet med karbondioksidet i en vannfase for å lage en velling av
syrestabilsirt kalsiumkarbonat før det sendes inn i papirmassen. I NO 319 410 skjer
stabiliseringen av karbonatet direkte i papirmassen.
Patentstyrets 1. avdeling kom frem til at:
S26 (Nest siste avsnitt nest siste side i avgjørelsen) ‖I foreliggende patent tilsettes CO 2 til en
CaCO 3 inneholdende massesuspensjon. Massesuspensjonen inneholder altså CaCO 3 når CO 2
tilsettes,…‖
Dette var nok til at EPOs opposition division fant at søsterpatent EP 0 981 665 B hadde nyhet
over E3.
Men Norge har bevist lagt seg på en noe strengere tolkning av nyhetsbegrepet enn den som
EPO bruker. I Norge har man valgt å legge større hensyn på eier av det eldste patentets behov

Annen avd. sak nr. 7927 31
for å fritt kunne benytte sin oppfinnelse inkludert naturlige tilpasninger og optimaliseringer,
jf. 2. avd. sak nr. 6729 og 2. avd. sak nr. 6924. Det kreves derfor en rimelig teknisk forskjell
for at den yngre oppfinnelsen skal ha nyhet over den eldre.
Dette er nylig skjerpet inn ved at Patentretningslinjene Del C, kapittel IV.4.3.2. er endret til å
lyde (endringene vises i uthevet skrift):
S27 ‖Et dokument tar alltid bort nyheten fra enhver gjenstand som kreves beskyttet, dersom
gjenstanden direkte og utvetydig kan utledes fra det dokumentet, inkludert ethvert
underforstått trekk for en fagmann i det som uttrykkelig er nevnt i dokumentet.
Begrensningen til gjenstander "direkte og utvetydig utledet" fra dokumentet er viktig. Denne
konsekvensen for hva som kan anses som nyhet samsvarer imidlertid med begrepet
"rimelig teknisk forskjell" (se 2. avd. sak nr. 6729). Når nyhet skal vurderes, er det korrekt
å tolke et dokument (om kjent teknikk) også til å omfatte velkjente ekvivalenter selv om disse
ikke eksplisitt er beskrevet i dokumentet. Dette kan typisk omfatte modifikasjoner som består i
å erstatte ett element i det tidligere dokumentet med et annet element som er alminnelig kjent
for å ha samme virkning.‖
Etter innsigers mening er det ingen rimelig teknisk forskjell mellom det å lage en vannbasert
velling av syrestabilisert kalsiumkarbonat ved tilførsel av karbondioksid og deretter tilsette
den til vannfasen i en papirmaskin, og det å tilsette karbondioksidet direkte til papirmaskinens
vannfase for å danne en syrestabilisert kalsiumkarbonat direkte i papirmaskinen. I begge
tilfeller benyttes den elementære og velkjente fellesioneeffekten til å stabilisere karbonatet.
En fagmann kan dermed direkte og utvetydig lese ut av E3 at kalsiumkarbonat vil kunne
stabiliseres i mekaniske masser ved bruk av karbondioksid. Oppfinneren av E3 har
demonstrert at vedkommende forstår prinsippene bak fellesioneeffekten, det er mange
eksempler i dokumentet på at den benyttes med tilsats av både kationet og anionet (det
tilsettes en eller flere av Ca 2+ , HCO 3 - og CO 3 2- ) og diskusjon på at dette gir en sterkt redusert
løselighet av kalsiumkarbonat. Men det står ingenting i E3 om at kinetikkforhold eller andre
forhold gjør det nødvendig å lage en velling på forhånd for å oppnå den tilsiktede effekt -
muliggjøre bruk av kalsiumkarbonat i moderat sure masser. Dette viser at det sentrale trekket
og essensen av oppfinnelsen er å utnytte fellesioneeffekten til å syrestabilisere karbonatet, og
det kan like godt skje direkte i det kammer hvor papirmassen er. Dette mener vi viser at det er
ingen rimelig teknisk forskjell mellom E3 og oppfinnelsen presentert i NO 319 409, slik at
NO 319 409 ikke har nyhet over E3.
Vi legger derfor ned en påstand om at oppfinnelsen slik den er definert i kravene i NO
319 409 ikke utviser en rimelig teknisk forskjell til oppfinnelsen omtalt i E3. PL § 2-1 er ikke
oppfylt, og vi ber derfor om at patentet oppheves.
Nyhet over E2
Som det fremgår av presentasjonen av E2 ovenfor er det etter innsigers oppfatning opplagt at
E2 viser at man kan bruke kalsiumkarbonat som fyllstoff i papirfremstillingssystemer ved
moderat sure forhold i området pH 6,2–7,2 dersom man innfører karbondioksid i papirmassen
for å gjøre karbonatet mer bestandig mot å gå i løsning i det sure vannmiljøet. En fagmann vil
ut fra dette direkte og utvetydig se at når en effektiv mengde karbondioksid tilsettes papirmassen,
får man holdt igjen den uheldige oppløsningen av kalsiumkarbonatet i en grad som
gjør det mulig å bruke datidens limingsmetode. I E2 brukes CO 2 -tilsatsen som både pHregulerende
middel og for å syrestabilisere kalsiumkarbonat. Dette er en oppfatning som
finner støtte i Moes uttalelse, se 4. avsnitt på side 7 i E8.

Annen avd. sak nr. 7927 32
Dersom vi legger denne oppfatning av E2 til grunn, så ser man fra krav 5 i E2 (delt opp i
enkelttrekk):
S28 1) In the manufacture of paper wherein a
2) rosin size and a calcium carbonate filler are employed,
3) the step which consists in maintaining a pH value of approximately 6.2–7.2 by means of
carbon dioxide during and subsequent to the addition of carbon dioxide during and
subsequent to the addition of calcium carbonate to the pulp containing the rosin-alum size.‖
At krav 5 i E2 fullstendig foregriper søknadens gjenstand i NO 319 410. Trekk 1) forteller at
dette gjelder et papirfremstillingssystem. Trekk 2) forteller at det skal være fast
kalsiumkarbonat tilstede i massesuspensjonen og trekk 3) forteller at det massesuspensjonen i
papirfremstillingssystemet skal være tilsatt tilstrekkelige mengder CO 2 til at man oppnår en
pH i området 6,2 til 7,2 før eller samtidig med tilsatsen av karbonatet.
Vi gjør oppmerksom på at kravene i NO 319 410 sier ingenting om hvilken liming som skal
benyttes, og inkluderer følgelig harpiksliming som omtalt i E2.
Vi legger derfor ned en påstand om at oppfinnelsen slik den er definert i kravene i NO
319 410 ikke utviser en rimelig teknisk forskjell til oppfinnelsen omtalt i E2. PL § 2-1 er ikke
oppfylt grunnet manglende nyhet, og vi ber derfor om at patentet oppheves.
Oppfinnelseshøyde
Oppfinnelseshøyde i forhold til E2
Patentstyrets 1. avdeling har kommet til følgende avgjørelse for relevansen til E2:
S29 (neste siste side i avgjørelsen) ‖Patentstyret anser at en fagmann med kjennskap til E2,
ikke ville ha løst problemet i foreliggende oppfinnelse ut fra den informasjonen som kan
hentes ut fra E2. Foreliggende oppfinnelse og E2 dreier seg om to vidt forskjellige
problemer...‖
Dette er etter innsigers mening en kraftig misforstått oppfatning av innholdet i E2. Fra sitat S7
fremgår det at E2 gjelder en fremgangsmåte for liming og fylling av papirmasser når
kalsiumkarbonat anvendes som fyllstoff, og at de sure forholdene som trengs for å få datidens
liming til å fungere gjorde bruk av det billige naturlige forekommende kalsiumkarbonatet
vanskelig. Fra sitatene S9 og S10 ser man at E2 diskuterer alternative måter å kunne
nyttiggjøre kalsiumkarbonat som fyllstoff. Går man til teksten i E2 finner man at dette
inkluderer å belegge karbonatet med et syrebestandig belegg eller å innføre karbonatet rett før
papirdannelsen for å redusere kontakttiden, se linje 46–55 kolonne 1 på side 1.
Det kan derfor ikke være tvil om at problemstillingen som oppfinneren bak E2 stod overfor
var hvordan få syrestabilisert kalsiumkarbonatet slik at det kunne brukes i de moderat sure
massene som var nødvendig for å benytte alum og harpiksliming. Det står riktignok ikke
ordrett i E2 at målsetningen er å hindre oppløsning av karbonatet, det står at målsetningen er å
fremskaffe en fremgangsmåte som muliggjør både liming og fylling av papirmassen når det
alkaliske kalsiumkarbonatet anvendes som fyllstoff. Det er helt banalt og selvsagt for en
fagmann at den alkaliske effekten til kalsiumkarbonatet er knyttet til at saltet går i løsning,
pH-effekten til karbonat skyldes at oppløste karbonationer ‖spiser‖ H + -ioner i vannfasen og
danner bikarbonationer og karbonsyre. Se reaksjonsligning 20 og 21 i notatet E8, der ser man

Annen avd. sak nr. 7927 33
på venstre side at H + i vannfasen blir ‖spist‖ når karbonatet løses. Dette er elementær kjemi en
fagmann skal kunne. Kalsiumkarbonat i fast fase kan ikke påvirke pH i en vannfase.
Innsiger mener derfor at Patentstyrets 1. avdeling har misforstått problemstillingen i E2 ved å
ensidig fokusere på karbondioksidets pH-virkning. Innsiger er enig i at CO 2 har en pH-effekt i
vann og at den er viktig i E2, men det er bare halve historien. Dersom det var slik patenthaver
hevder at CO 2 -tilsetningen i E2 ikke brukes til å hindre at karbonatet går i løsning, ville man
ikke oppnådd å stanse økningen i pH fordi da ville den stadige økte tilførselen av
karbonationer som følger av løsningen av karbonatet drevet opp pH. I så fall måtte man
kontinuerlig tilføre mer syre i E2 for å holde pH på ønsket nivå. Men det skjer ikke, fra
eksemplet (linje 49–65 i første kolonne side 2) og kravene er det entydig vist at det settes til
en gitt mengde CO 2 en gang til suspensjonen før karbonatet tilsettes.
En fagmann vil derfor direkte og utvetydig lese ut av E2 at her benyttes karbondioksid til å
syrestabilisere kalsiumkarbonat i en massesuspensjon og til å oppnå en tilstrekkelig sur pH
hvor datidens liming ville fungere. E2 viser fagmannen at i moderat sure papirmasser kan man
hindre oppløsning av kalsiumkarbonat ved å tilsette en tilstrekkelig mengde karbondioksid.
Dette er en oppfatning som deles av Moe, se 2. avsnitt på side 7 og siste avsnitt på side 8 i E8.
Det er for øvrig eksakt samme fremgangsmåte som vises i NO 319 410, se eksempel 5 og 6,
og spesielt linje 6–10 på side11 i patentet. I NO 319 410 brukes CO 2 som surgjøringsmiddel
for å justere suspensjonens pH til ønsket området, gjerne før ‖tanken for
papirmassefremstilling‖.
S30 (Linje 13–29, side 6) ‖Således kan karbondioksid innføres i tilstrekkelig mengde til å
senke pH i massesuspensjonen til under det kritiske nivå på pH 8, ... Karbondioksid bør
fortrinnsvis tilsettes før og/eller i forbindelse med ethvert trinn hvor den kalsiumkarbonatholdige
massesuspensjonen fortynnes med vann som har pH på 8 eller lavere.‖
Dette sitat betyr at i NO 319 410 blir karbondioksid brukt både som surhetsregulerende
middel som senker pH i massen og som middel som blokkerer/forsinker oppløsningen av
karbonatet i det sure miljøet, akkurat slik karbondioksid brukes i E2.
Derfor er dette nært beslektede problemstillinger. I begge tilfeller var det behov for å justere
pH til moderat sure nivåer, og i begge var det et problem at da ville det billige fyllstoffet gå i
løsning og skape problemer. I E2 var problemet at løsning av kalsiumkarbonat førte til en
uakseptabel pH-økning i suspensjonen, mens for NO 319 410 var problemet at løsning av
kalsiumkarbonat førte til en uakseptabel økning i kalsiumionkonsentrasjonen i suspensjonen.
Vi gjør oppmerksom på at begge dokumenter omtaler massesuspensjoner med samme pHnivåer.
Begge dokumenter unnlater å angi mengdene CO 2 som tilsettes utover at det skal være
en tilstrekkelig mengde til å gi ønsket pH-nivå på suspensjonen (E2 viser et foretrukket
eksempel hvor det snakkes om metning, men det sies ikke noe om ved hvilket partialtrykk
CO 2 det skal oppnås metning). Forskjellen mellom E2 og NO 319 410 blir derfor kun at E2
bruker en sulfittmasse og alum-harpiksliming mens foreliggende oppfinnelse ikke oppgir
hvilken liming som skal anvendes.
Spørsmålet om foreliggende oppfinnelse har oppfinnelseshøyde over E2 blir da om
fagmannen som var satt til å løse problemet med oppløsning av kalsiumkarbonat ville
forvente at tilsats av en tilstrekkelig mengde CO 2 til suspensjonen ville oppnå at
kalsiumkarbonatets oppløsning ville hindres/forsinkes i tilstrekkelig grad også i tilfellet med
bruk av masser som bruker dagens limingsmetoder.

Annen avd. sak nr. 7927 34
Som det fremgår av diskusjonen ovenfor under avsnittet fagets alminnelige kunnskap, er
innsiger av den oppfatning at en fagmann i kjemiteknikk/papirfremstilling har en forventing
om at fundamentale løselighetsegenskaper bestemt ved rene modellsystemer kan overføres til
sammensatte reelle systemer som for eksempel en papirmassesuspensjon. Fagmannen hadde
tilgjengelig både E1 og E7 som forteller at ved moderat sure vannløsninger og omtrent samme
temperaturer som man finner i papirmaskiner, kan man vesentlig forsinke/redusere
løseligheten tilkalsiumkarbonat ved tilførsel av karbondioksid. Fra E2 har fagmannen
informasjon om at tilsatsen av karbondioksid til en sulfittmasse har den virkning som
forventes fra E1 og E7. Dette viser at fagmannen finner informasjon i kjent teknikk som gjør
at han/hun ville prøve å tilsette karbondioksid til en papirmassesuspensjon med annen type
liming en alum-harpiksliming og forvente at også her ville tilsetningen redusere oppløsningen
av kalsiumkarbonatet.
Vi vil derfor nedlegge en påstand om at E1 eller E7 i kombinasjon med E2 gir en fagmann
motiv til å prøve å løse problemet med uakseptabel oppløsning av kalsiumkarbonat i moderat
sure masser med å tilsette en tilstrekkelig mengde karbondioksid. Ergo har ikke oppfinnelsen i
NO 319 419 oppfinnelseshøyde over E2 i kombinasjon med E1 eller E7.
Det er en etablert praksis at et lenge følt behov indikerer at en oppfinnelse ikke er opplagt.
Det kan derfor hevdes at siden det finnes flere nyere kjente forsøk på å løse dette problem, se
omtale av kjent teknikk i E3, at alderen på E2 viser at ideen med å benytte karbondioksid ikke
var fagmessig. Innsiger er i dette tilfelle uenig i en slik påstand, fordi dersom man ser etter i
den kjente teknikken finner man kun relativt nye (under 10 år før NO 319 410) dokumenter
som gjelder problemet med bruk av kalsiumkarbonat i moderat sure masser. Dette viser at i
perioden mellom E2 og disse andre publikasjoner, var det ikke noen aktivitet innen papirfaget
for å benytte kalsiumkarbonat i slike masser. Dessuten mener vi at den store likheten mellom
problemet og løsningen på problemet slik som det presenteres i E2 gjør at en fagmann som på
1990-tallet var satt til å løse problemet med oppløsning av kalsiumkarbonat ville finne svært
nærliggende og nyttig informasjon i E2 som setter ham/henne direkte på ideen med å bruke
CO 2 .
Oppfinnelseshøyde i forhold til E6
I tillegg til E2 hadde fagmannen i 1998 tilgang til informasjonen i E6 som er publisert i 1993.
E6 viser at også i moderne papirmasser som bruker dagens limingsmetoder og hvor pH er
under 8, kan man endre løseligheten til kalsiumkarbonat ved å tilsette karbondioksid slik at
karbonatet foreligger i fast fase i papirmassen, se sitat S17 og S18.
E6 viser også fagmannen at tilførsel av karbonat og/eller hydrokarbonationer (som følger av
innført karbondioksid) til massen løser problemet med uakseptabelt høye nivåer på
kalsiumioner når man anvender lettløselige kalsiumholdige fyllstoffer, se sitat S15, S16 og
S17. Fagmannen vil forstå at dette følger av at løselighetsreaksjonen til kalsiumkarbonatet
drives til venstre hvor karbonatet er i fast fase, se ligning 19 i E8.
Helt analogt med E2, vil E6 gi fagmannen informasjon om at løseligheten til kalsiumkarbonat
i moderat sure papirmassesuspensjoner kan senkes vesentlig ved tilsats av karbondioksid til
massen. Fra E7 finner fagmannen informasjon om at denne effekten kan forventes å bli
sterkere ved høyere temperaturer enn de 25 °C som er omtalt i E6. Fagmannen vil ved å lese
innholdet i E6 og E7 bli motivert til å prøve om tilsats av tilstrekkelige mengder
karbondioksid til moderat sure masser vil løse problemet med uakseptabel løsningsgrad av
kalsiumkarbonat.

Annen avd. sak nr. 7927 35
Vi vil derfor nedlegge en påstand om at E1 eller E7 i kombinasjon med E6 gir en fagmann
motiv til å prøve å løse problemet med uakseptabel oppløsning av kalsiumkarbonat i moderat
sure masser med å tilsette en tilstrekkelig mengde karbondioksid. Fagmannen hadde i 1998 to
eksempler, fra E2 og E6, på at det fungerer å syrestabilisere kalsiumkarbonat i papirmasser
med pH i området 6 – 7, i tillegg til to vitenskapelige publikasjoner, E1 og E7, som viser at
rene vannsystemer utviser samme oppførsel. En av disse publikasjoner E6, viser til og med et
eksempel på dagens papirfremstillingssystemer med dagens limingsmetoder. Det er derfor
etter innsigers mening opplagt at fagmannen i 1998 hadde motiv masse med en rimelig
forventning om å lykkes fra kjent teknikk til å prøve om tilsats av karbondioksid til
papirmassen ville løse problemet med uakseptabel løsning av karbonatet. Ergo har ikke
oppfinnelsen i NO 319 410 oppfinnelseshøyde over kjent teknikk.
Vi vil derfor nedlegge en påstand om at E1 eller E7 i kombinasjon med E6 gir en fagmann
motiv til å prøve å løse problemet med uakseptabel oppløsning av kalsiumkarbonat i moderat
sure masser med å tilsette en tilstrekkelig mengde karbondioksid. Ergo har ikke oppfinnelsen i
NO 319 410 oppfinnelseshøyde over E6 i kombinasjon med E1 eller E7.
Konklusjon
Innsiger er av den oppfatning at Patentstyrets 1. avdeling har lagt til grunn en feilaktig
forståelse av innholdet i E2. E2 er en publikasjon som viser at i et papirfremstillingssystem
kan man syrestabilisere kalsiumkarbonat ved pH 6–7 ved tilsats av en tilstrekkelig mengde
karbondioksid og på den måte unngå uønsket grad av oppløsning av saltet. E2 viser at
karbonatets løselighet avtar vesentlig i moderat sure papirmasser ved dette trekk.
Innsiger er av den oppfatning at Patentstyrets 1. avdeling har lagt til grunn en feilaktig
forståelse av fagets alminnelige kunnskap. Bruk av elementær likevektslære og reaksjonskinetikk
må forventes å høre innunder fagets alminnelige kunnskap innen kjemiteknikk også
når denne kunnskap anvendes på reelle sammensatte systemer. I NO 319 410 har fagmannen
som var satt til å løse problemet med en uønsket grad av oppløsning av et salt i papirmaskinen
brukt le Chateliers prinsipp til å løse problemet, og oppnådd et resultat som er helt i samsvar
med hva man kan forvente ut i fra dette prinsipp.
Utover den alminnelige kunnskap i faget hadde fagmannen også to eksempler fra papirindustrien,
E2 og E6, som viste at tilsats av karbondioksid vil gi fast kalsiumkarbonat ved
moderat sure masser, og fagmannen hadde to eksempler fra rene modellsystemer, E1 og E7,
som viste at også der vil man oppnå vesentlig redusert løselighet av karbonatet i disse pHområder
ved tilsats av karbondioksid.
Fagmannen som var satt til å løse problemet med uønsket løselighet av kalsiumkarbonat i
moderat sure løsninger hadde en teoretisk forståelse som gjør at han/hun bør forvente at tilsats
av karbondioksid ville løse dette problem, og han/hun hadde i tillegg fire eksempler i kjent
teknikk på at teorien fungerer som antatt.
Rent konkret er innsiger av den oppfatning at nyheten til kravene i NO 319 410 er foregrepet
av E3 og E2, og subsidiært at E2 eller E6 i kombinasjon med E1 og/eller E7 gjør oppfinnelsen
definert i kravene i NO 319 410 opplagt for en fagmann. Vi legger derfor ned følgende
påstander:
1) Vi ber 2. avdeling ta en prinsipiell stilling til relevansen til viten funnet i
vitenskapelige artikler utarbeidet for rene modellsystemer når informasjonen skal
anvendes på reelle praktiske systemer.

Annen avd. sak nr. 7927 36
2) Vi ber 2. avdeling ta stilling til den konkrete påstanden gjengitt i sitat S22 ovenfor,
dvs. vil en fagmann som har lest E1 forvente å se et tilsvarende oppløsningsforløp av
kalsiumkarbonat i en papirmasse tilsatt karbondioksid eller ei.
3) Vi ber 2. avdeling ta stilling til om, dersom man legger til grunn 1. avdelings
oppfatning av forskjellen mellom oppfinnelsen og E3 som gjengitt i sitat S28,
oppfinnelsen slik den er definert i kravene i NO 319 410 utviser en rimelig teknisk
forskjell til oppfinnelsen omtalt i E3. Dvs. om NO 319 410 tilfredsstiller PL § 2-1.
4) Vi ber 2. avdeling ta stilling til om oppfinnelsen slik den er definert i kravene i NO
319 410 utviser en rimelig teknisk forskjell til oppfinnelsen omtalt i E2. Dvs. om NO
319 410 tilfredsstiller PL § 2-1.
5) Vi ber 2. avdeling ta stilling til om kjent teknikk representert ved E2 i lys av E1 og E7
gir fagmannen motiv til å prøve med rimelig forventing om å lykkes at tilsats av
karbondioksid til en papirmasse ved pH 6–7 løser problemet med for høye
kalsiumioner i papirmassen. Dvs. om kravene i NO 319 410 tilfredsstiller PL § 2-1.
6) Vi ber 2. avdeling ta stilling til om kjent teknikk representert ved E6 i lys av E1 og E7,
eller i lys av E1 og E2 gir fagmannen motiv til å prøve med rimelig forventing om å
lykkes at tilsats av karbondioksid til en papirmasse ved pH 6–7 løser problemet med
for høye kalsiumioner i papirmassen. Dvs. om kravene i NO 319 410 tilfredsstiller PL
§ 2-1.‖
I sin imøtegåelse av 20. juni 2009 uttaler patenthavers fullmektig:
"Vi viser til meddelelse fra Patentstyret om at Yara International ASA ("Yara") har nedlagt
klage over Patentstyrets 1. avdelings avgjørelse av 17. desember 2008 i norsk patent nr. 319
410. Fristen for å imøtegå klagen er 20. juni 2009. På vegne av patenthaverne, AGA AB og
UPM Kymmene Corp., ber vi om at klagen avvises og at patentet opprettholdes i den form det
nå foreligger.
Yara hevder i sin klage at Patentstyrets første avdelings avvisning av innsigelsen er basert på
en feilaktig forståelse av kjent teknikk og allmenne kunnskaper i faget. Yara tar her feil. Etter
vår oppfatning har Patentstyrets første avdeling gjort en korrekt bedømmelse av teknikken og
fagmannens allmenne kunnskaper på tidspunktet for oppfinnelsen.
Yara har anført 7 publikasjoner (E1–E7) samt en uttalelse av førsteamanuensis Moe (E8) i sin
klage.
Publikasjoner E1–E5 er anført av klager allerede i innsigelsen. Disse publikasjoner er således
allerede vurdert av Patentstyret og funnet ikke å ha et innhold som skulle ha gjort
oppfinnelsen kjent eller åpenbar for fagmannen.
E6 er US patentskrift 5262006 som er nevnt som bakgrunnsteknikk i foreliggende patent. I E6
anvendes en kombinasjon av metallhydroksid og karbondioksid for å danne
hydrogenkarbonater for utfelling av kalsiumioner ved pH over 8.

Annen avd. sak nr. 7927 37
E7 er en artikkel fra 1959 som viser at kalsiumkarbonat løses opp av karbondioksid i vann.
Yara har misforstått figurene i artikkelen og hevder feilaktig at tilsetning av karbondioksid
reduserer oppløseligheten av kalsiumkarbonat.
Uttalelsen fra dr.ing. Moe (E8) er ment å vise fagmannens generelle kunnskaper i kjemi. Moe
er en dyktig foreleser ved Norges Teknisk-Naturvitenskaplige Universitet (NTNU) og han har
selvsagt mye større kunnskaper i kjemi enn en vanlig fagmann. Hans teoretiske betraktninger
viser hvordan de kjemiske reaksjonene som styrer oppfinnelsen antas å fungere. Han
konstaterer også (side 5) at kjemien i en papirmaskin er svært kompleks og at CO 2 -tilsetning
teoretisk sett vil kunne både øke og minske løseligheten av CaCO 3 .
De nye dokumentene E6, E7, E8 anført av Yara, gir således ingen grunn til å forandre det
faktum som allerede er konstatert i Patentstyrets avvisning av innsigelsen, nemlig at
oppfinnelsen er ny og at den skiller seg vesentlig fra det som er tidligere kjent.
Problemet
Patent 319 410 angår en "Fremgangsmåte for å hindre eller forsinke oppløsning av kalsiumkarbonat
i et papirfremstillingssystem, en fremgangsmåte for fremstilling av papir eller
kartong i slikt system, og anvendelse av karbondioksid ved fremgangsmåtene."
Den foreliggende oppfinnelse løser et problem som oppstår ved anvendelse av
kalsiumkarbonat som fyllstoff ved papirfremstilling. Problemet er i og for seg gammelt, men
det aksentueres ved moderne papirproduksjon fordi vann nå blir sirkulert stadig mer i lukkede
sløyfer. Derved blir ioner og andre forbindelser som løses i resirkulert vann akkumulert, og
dette skaper problemer ved papirfremstillingen. Oppfinnelsen tar spesielt sikte på å redusere
problemene som oppstår som følge av den økede konsentrasjon av frie kalsiumioner i
resirkulert vann (se patentskriftets side 2, linjer 21–30) når pH synker til under pH 8 ved
fremstilling av papir.
Fagmannens allmenne kunnskaper
Fagmannen vet at kalsiumkarbonat kan anvendes som fyllstoff i alkalisk papirfremstilling.
Fagmannen vet også at dette ikke er mulig ved nøytral eller sur papirfremstilling fordi CaCO 3
løses opp når pH synker til under ca. 8. Fagmannens forståelse er basert på det som alltid har
vært den generelle oppfatning i bransjen og som er støttet av all tilgjengelig litteratur innen
papirbransjen.
Støtte for fagmannens forståelse kan finnes i bransjens fornemste lærebøker og håndbøker, så
som Eklund og Lindström, "Paper Chemistry – an introduction‖ (D3) og ‖Papermaking
Science and Technology, Book 4, Papermaking Chemistry‖ (D6).
I D3 står det på side 253:
”In contrast to clay, calcium carbonate is partially soluble in water. Because of the solubility
equilibria involved, the solubility of calcium carbonate is determined by the partial pressure
of carbon dioxide in air (p CO2 = 10 -3.5 ). An increase in the partial pressure increases the
solubility slightly.”
I D6 står det på side 120:

Annen avd. sak nr. 7927 38
“The solubility of calcium carbonate as such is very small, only 25 mg/L, but significantly
higher in carbon dioxide containing waters, even 1500 mg/L.”
Det som beskrives i håndbøkene støttes av praktiske forsøk ved papirfremstilling, slik det
blant annet er beskrevet i artikkelen i ‖Wochenblatt für Papierenfabrikation, 1982‖ (D5), hvor
figur 13 viser at løseligheten av kalsiumkarbonat øker sterkt når konsentrasjonen av
karbondioksid øker.
Problemet med oppløsning av CaCO 3 ved nøytral og sur papirfremstilling er ikke nytt.
Således konstateres for eksempel i EP 0 445 952 (D4) i spalte 1, linjer 23–25:
”Calcium carbonate, however, cannot generally be used as filler in acidic paper because it
decomposes in an acidic environment.”
Mange har forsøkt å gjøre CaCO 3 mer syrebestandig. I D4 inneholder den innledende del en
oppramsing av ulike forsøk på å gjøre kalsiumkarbonat mer syrebestandig, og problemet løses
ved at det til en slurry av kalsiumkarbonat tilsettes en svak syre og dennes konjugatbase, hvor
syren er valgt blant fosforsyre, (heksa)metafosforsyre, sitronsyre, borsyre, svovelsyrling og
eddiksyre (se D4, patentkrav 1). I D4 foreslås ikke anvendelse av karbondioksid til syrestabilisering.
Den eneste anvendelse av karbondioksid nevnt i D4, er til å felle ut kalsiumkarbonat
som såkalt PCC (Precipitated Calcium Carbonate) ved fremstilling av fyllstoffet
gjennom en reaksjon mellom kalsiumhydroksid (Ca(OH) 2 ) og karbondioksid, slik det fremgår
av D4, spalte 7, linjer 9–16. Karbondioksid anvendes ikke ved pH-verdier under 8, slik det
fremgår av spalte 7, linjer 16–18: ”The pH of all precipitated calcium carbonate slurries was
adjusted to 8.0 using carbon dioxide.”
I D4 er patenthaveren Minerals Technologies Inc., som er en av de store aktørene i verden
innen kalsiumkarbonat. Søknadsåret for D4 er 1991. Problemet man forsøkte å løse var det
samme som i foreliggende patent. Karbondioksid anvendes i D4 ned til pH 8 for å felle ut
kalsiumkarbonat. Tross dette var det ingen som foreslo at karbondioksid kunne anvendes til å
minske oppløsningen av kalsiumkarbonat.
E3 er en patentsøknad fra samme kalsiumkarbonatprodusent som i D4. Søknadsåret for E3 er
1997, det vil si 6 år etter D4. I E3 anvender oppfinneren en økning i konsentrasjonen av
kalsiumioner ved pH 7 for å syrestabilisere en slurry av kalsiumkarbonat (se E3, patentkrav
1). Heller ikke i E3 har oppfinneren våget å foreslå å tilsette karbondioksid i
massesuspensjonen slik som i henhold til den foreliggende oppfinnelse. Det nærmeste man
kommer i E3, er å oppnå en økt konsentrasjon av kalsiumioner gjennom å oppløse
kalsiumkarbonat med karbondioksid. Karbondioksidet tilsettes til en slurry av CaCO 3 som
deretter holdes kontinuerlig under trykk slik at karbondioksid ikke forsvinner (se E3,
eksempel 2).
En fagmann på området karbondioksid vet svært godt at karbondioksid øker innholdet av
kalsiumioner i vann. En stor mengde karbondioksid anvendes innen vannkjemi for å oppløse
CaCO 3 og på den måte øke hardheten (innholdet av Ca 2+ ) i vannet. Dette fremgår blant annet
av patentsøknad GB 2 008 562, som nevnes blant kjent teknikk i foreliggende patent. Denne
kommersielle anvendelse av karbondioksid for å gjøre vann hardere, viser at CO 2 øker
løseligheten av CaCO 3 i vann og øker innholdet av Ca-ioner i vann.
Karbondioksid kan også anvendes til å øke hardheten i bløtt vann ved å tilsette CO 2 og
Ca(OH) 2 . Yara selv angir på sine hjemmesider (se utskrift fra internett som vedlegges som

Annen avd. sak nr. 7927 39
D7) at de leverer et effektivt system for å dosere CO 2 i bløtt vann for å øke hardheten, det vil
si øke Ca 2+ .
Nøyaktig de samme kjemikalier (CO 2 og Ca(OH) 2 ) som anvendes til å gjøre vann hardere ved
å øke innholdet av Ca-ioner, anvendes ved papirfremstillingen til å minske, dvs. felle ut, Caioner
i form av CaCO 3 . Produktet kalles PCC og reaksjonen fungerer i overensstemmelse med
prinsippet Ca(OH) 2 + CO 2 CaCO 3 ↓ + H 2 O (pilen ↓ viser att CaCO 3 felles ut i fast form).
Denne PCC-utførelse anvendes fortsatt, for eksempel i overensstemmelse med D4, og Yara
selv angir på sine hjemmesider at de leverer CO 2 for anvendelse ved PCC-fremstilling (se
utskrift fra internett, vedlagt som D8).
Kjemien rundt kalsiumkarbonat og karbondioksid er kompleks, og oppløsninger og utfellinger
av kalsiumkarbonat avhenger ikke bare av mengden CaCO 3 og ionene Ca 2+ , CO 3 2- og HCO 3 - ,
men løsningens pH spiller også en avgjørende rolle om kalsiumkarbonat skal felles ut eller
løses opp. I tillegg innvirker trykk, temperatur, omrøring og øvrige ioner. Moderne forskning
gjort delvis etter innleveringsdagen for det foreliggende patent, bekrefter at organiske
substanser, og spesielt fibrer i væsker ved papirproduksjon, øker løseligheten av
kalsiumkarbonat.
Dr.ing. Moe konstaterer i sin uttalelse (E8, side 5) at karbondioksid både kan øke og minske
løseligheten av kalsiumkarbonat. Angående papirfremstilling så noteres i D6 at løseligheten
av CaCO 3 i vann er lav, ca. 25 mg/l, men løseligheten påvirkes av andre ioner i løsningen, og
løseligheten er 60 ganger høyere, det vil si 1500 mg/l, i nærvær av karbondioksid.
Ingen av de teoretiske kunnskaper som Yara eller Moe fremfører er nye. Problemet med oppløsning
av kalsiumkarbonat ved nøytral og sur pH har også vært kjent i mer enn 50 år.
Fagfolk i bransjen har således hatt tilgang til alle de fakta som Yara har tatt frem. Det har
således ikke vært mangel på ønske om å løse problemet, slik det fremgår av blant annet D4 og
E3, og den tidligere kjente teknikk nevnt i disse patentskrifter. Tross dette har en hel
industrigren, det vil si papirindustrien, levd i den faste tro at kalsiumkarbonat ikke egner seg
for surt og nøytralt miljø. Siden man visste at karbondioksid øker oppløseligheten av
kalsiumkarbonat sterkt, var det ingen som kom på å forsøke å anvende karbondioksid til å
redusere oppløseligheten av kalsiumkarbonat ved papirfremstilling.
Et kjennetegn på oppfinnelseshøyde er at oppfinnelsen løser et lenge uløst problem som andre
ikke har klart å løse. Et annet sterkt tegn på oppfinnelseshøyde er at oppfinnelsen går mot de
fordommer som eksisterer i bransjen. Et tredje tegn på oppfinnelseshøyde er at oppfinnelsen
tilfredsstiller et lenge følt behov.
Yara anfører selv på side 15 i sin klage at et lenge følt behov indikerer at en oppfinnelse ikke
er opplagt. Yara mener at det lenge kjente behovet i dette tilfelle ikke indikerer at
oppfinnelsen har oppfinnelseshøyde fordi det ikke fantes noen aktivitet innen papirfaget med
hensyn til å anvende kalsiumkarbonat. Dette skulle ifølge Yara bevises ved at det bare finnes
nye dokumenter (under 10 år eldre enn den foreliggende oppfinnelse) hvor problemet omtales.
Yara tar feil. Vi viser til dokument D5 som er fra 1982, og til dokument D4 som nevner blant
annet US 4219590 fra 1977 og JP 030812-82 fra 1982, hvor det forsøkes å syrestabilisere
kalsiumkarbonat (se D4, spalte 2 og 3). Det har således ikke vært mangel på aktivitet når det
gjelder å forsøke å anvende kalsiumkarbonat i surt og nøytralt miljø. Problemet som Yara nå
påstår er åpenbart for fagmannen, kunne ikke løses på tross av gjentatte forsøk og et sterkt
behov.

Annen avd. sak nr. 7927 40
Den foreliggende oppfinnelse er oppnådd ved at fordomsfrie og nytenkende personer hadde
mot til å våge å gå mot allmenne oppfatninger og trosse fordommene som hindret fagfolk i
bransjen i å finne løsninger på problemet. Det var ikke lett for oppfinnerne å overbevise
bransjen om at oppfinnelsen virkelig fungerte. Nå når oppfinnelsen viser seg å fungere svært
tilfredsstillende, ønsker andre enn patenthaveren å utnytte oppfinnelsen, hvilket fremgår blant
annet av de innvendinger som Yara og andre har kommet med i EPO og i Norge.
Yara har ikke kunnet påvise at noen tidligere skulle ha løst problemet på den måte som er
angitt i patentet. Det er lett å være etterpåklok og hevde at oppfinnelsen er så enkel at hvem
som helst kunne ha kommet frem til den. Tross et langvarig sterkt behov innen
papirfremstillingen var det ingen som innså at problemet kunne løses på den foreliggende
tilsynelatende enkle og samtidig geniale måte. Dette er et tegn på en virkelig oppfinnelse.
Betydningen av E1
E1 er behandlet utførlig i våre svar under behandlingen av innsigelsen, og vi henviser til disse
svar samt til Patentstyrets uttalelse i avgjørelsen datert 17. desember 2008. E1 er en vitenskapelig
artikkel fra 1978 og angår oppløsningshastigheten for kalsiumkarbonat i nærvær av
en mettet oppløsning av karbondioksid ved ulike pH og ulike partialtrykk. Forsøkene er utført
i et lukket kar i en oppløsning som er kjemisk fri for andre ioner og med kontinuerlig
innbobling og metning med karbondioksid (se E1, side 181).
I E1 er det ikke behandlet den problematikk som henger sammen med at pH synker under 8 i
en papirfremstillingsprosess og som gjør at innholdet av kalsiumioner i resirkulert
prosessvann stiger til uakseptable nivåer.
I sin klage henviser Yara til figur 1 i E1, og anfører feilaktig i linje 10 på side 3 i klagen at
pH-intervallet i figuren går fra pH 1 til pH 8. Dette åpenbare feilsitat av Yara viser til en
mangel i E1, som Yara på denne måte forsøker å skjule. Faktum er at på figur 1 er høyeste pH
7,5, og "free drift"-målingene slutter ved ca. pH 7. Som vi påpekte under behandlingen av
innsigelsen, så gir E1 ingen antydning om hvordan kalsiumkarbonat oppfører seg i et
papirfremstillingssystem når pH synker til under 8, blant annet fordi en slik pH-verdi ikke kan
oppnås i henhold til "free drift"-modellen på figur 1.
Yara har også en annen teknisk feil i sin beskrivelse av E1. Yara påstår at p CO2 = 0,03
motsvarer luftens CO 2 -innhold. Dette er ikke korrekt. Luft inneholder bare ca. 0,03 %
karbondioksid, og når lufttrykket er 1 atm så er partialtrykket for karbondioksid i luft
0,00003, altså 1/100 av det som Yara påstår. Dette støttes også av D3 hvor luftens p CO2 = 10 -
3.5 .
I "free drift"-systemet ifølge E1 får pH drive fritt (stige) fra pH 2 ved kontinuerlig tilsetning
av karbondioksid av ulike partialtrykk. Det laveste partialtrykket på figur 1 er 0,03, hvilket
altså er 100 ganger høyere enn luftens karbondioksidpartialtrykk. Ved dette partialtrykk
oppnås pH 7 som høyeste pH. Figur 1 viser at oppløsningshastigheten avtar når pH stiger.
Teksten i det andre avsnittet på sider 187 i E1 konstaterer at region (3) er ”a region of rapid
reduction in dissolution rate with increasing pH‖. Omvendt betyr dette at det skjer en hurtig
økning i oppløsningshastigheten når pH synker. Dette er i og for seg ingen overraskelse.
Fagmannen vet at oppløsningshastigheten øker når pH synker til under 8, og da er det også
naturlig at hastigheten avtar når pH stiger mot 8. Over pH 8 er oppløsningshastigheten til og
med i et papirsystem så lav at oppløsningen av kalsiumkarbonat ikke volder store problemer.
Derfor er oppfinnelsen innrettet på å løse problemet som oppstår når pH synker til under 8.

Annen avd. sak nr. 7927 41
D6 viser at fagmannen visste at kalsiumkarbonatets oppløsning ikke er en lineær funksjon av
pH. Således konstaterer D6:
”The solubility of calcium carbonate as such is very small, only 25 mg/L, but significantly
higher in carbon dioxide containing waters, even 1500 mg/L. This is due to decomposition of
the bicarbonate formed in solution. If pH drops below 6.5–7.0, the solubility increases
dramatically.”
Fagmannens problem var ikke den dramatiske økningen i oppløsningshastigheten ved lav pH,
som diskuteres i E1, men problemet var at karbondioksid som sådan øker løseligheten fra det
minimale 25 mg/l til 1500 mg/l. Denne økende oppløsning skjer allerede når pH synker til
under 8, og den medfører uakseptabel akkumulering av kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.
Med en slik kunnskap om øket oppløsning var det ikke åpenbart at man
kunne minske innholdet av frie kalsiumioner ved å tilsette karbondioksid.
Yara hevder at fagmannen kunne anvende figur 1 i E1 til å senke oppløsningshastigheten for
kalsiumkarbonat gjennom å tilsette en tilstrekkelig mengde karbondioksid til vannfasen. Det
Yara glemmer å påpeke, er at figur 1 viser at man kan forskyve hastighets-knekkpunktet mot
lavere pH ved å øke karbondioksidets partialtrykk. Siden partialtrykket for en gass i en
løsning er lik trykket som gassen har i likevekt med løsningen, kan man bare gjøre en
vesentlig endring i partialtrykket for karbondioksid når man opererer med et lukket system,
slik som i E1. Papirfremstilling foregår ikke i et lukker, men i et åpent system og derfor kan
figur 1 overhodet ikke anvendes på papirfremstilling.
Om man kunne øke karbondioksidets partialtrykk i et papirsystem og om prinsippene i E1
kunne appliseres direkte på et papirsystem, så skulle man i henhold til figur 1 kunne forskyve
hastighets-knekkpunktet med 0,5 pH-enheter (i rent vann til pH 6,5) gjennom å øke karbondioksidets
partialtrykk til en verdi som er 1000 ganger høyere enn luftens partialtrykk, dvs. til
p CO2 = 0,3. Dette er i og for seg en interessant informasjon, men den savner relevans for å løse
problemet med akkumulering av kalsiumioner ved en betydelig høyere pH-verdi i industriell
fremstilling av papir, hvor karbondioksidets partialtrykk er 0,0003.
Oppfinnelsen tar spesifikt sikte på å forhindre at kalsiumioner løser seg og akkumuleres i
væsken. I E1 får pH drive fritt og mette systemet med kalsiumioner. Om pH driver og
systemet mettes med kalsiumjoner ved papirfremstilling, så er dette et tegn på at oppfinnelsen
ikke fungerer. Det foretrukne pH-område ifølge oppfinnelsen ligger straks under pH 8, og
fortrinnsvis mellom 7,5 og 7. Det er vesentlig for papirprosessen at pH forblir stabil. I
papirprosessen får ikke pH "drive fritt" til et eller annet knekkpunkt, om nå dette skulle ligge
ved pH 5,5 eller 7,0 som på figur 1 i E1.
E1 er derfor verdiløs når det gjelder å vurdere patenterbarheten av oppfinnelsen ifølge det
foreliggende patent.
Betydningen av E2
E2 er en publikasjon som er behandlet utførlig av patentmyndigheten i EPO, USA og Norge.
Den foreliggende oppfinnelse er av alle disse ansett å være ny og vise oppfinnelseshøyde over
E2. Vi viser igjen til vårt svar under saksbehandlingen i Patentstyret, samt til vårt svar i
innsigelsesprosessen, og vi viser til Patentstyrets redegjørelse i avgjørelsen av 17. desember
2008.

Annen avd. sak nr. 7927 42
E2 er et gammelt US-patent fra 1933, dvs. fra en tid da papirfremstillingen ikke baserte seg på
lukket sirkulasjon av vann. På den tiden hadde man heller ikke dagens problem med
akkumulering av kalsiumioner i resirkulert vann i et lukket system, ettersom man tok inn rent
vann for papirfremstillingen og slapp ut det meste av det brukte vannet i avløpet eller i sjøen.
Problemet som E2 løser, gjelder liming med alun og harpiks i det tilfelle at man anvender
kalsiumkarbonat som fyllstoff.
En sammenligning mellom E2 og oppfinnelsen viser følgende:
E2
Oppfinnelsen
Problem:
Problem:
- pH stiger
- pH synker
- Sur liming med alun forhindres - Ca 2+ akkumuleres
- Papirkvaliteten blir dårligere - Sirkulasjonen av prosessvann blir forstyrret
Åpent vannkretsløp
Lukket vannkretsløp
Ønsket pH 4-6,5 Ønsket pH < 8
CO 2 anvendes til å senke pH tross
oppløsning av CaCO 3
CO 2 anvendes til å redusere oppløsningen av
CaCO 3
CO 2 tilsettes i massen før CaCO 3 CO 2 tilsettes i massen etter CaCO 3
CO 2 tilsettes til løsningen er mettet Ingen metting med CO 2
Ingen antydning om at oppløsningen av Klar utnyttelse av redusert oppløsning av CaCO 3
CaCO 3 minsker
pH senkes ved limingen slik at alun ikke
ødelegges
Innholdet av Ca 2+ reduseres slik at koagulering av
forstyrrende partikler forhindres, utfelling av
kalsiumsalter minsker, forstyrrelsen av
papirkjemikalier opphører
Når man sammenligner problem og løsning i henhold til E2 med den foreliggende
oppfinnelse, ser man at det er snakk om to helt ulike systemer hvor det anvendes samme
middel (karbondioksid) på ulik måte for å løse helt forskjellige problemer.
For å forhindre at det oppløste kalsiumkarbonatet i E2 skulle ødelegge limingen og dermed
papiret, ble det tilsatt karbondioksid til massen. I E2 (likeledes som i E1) tilsettes
karbondioksid helt til det oppnås likevekt og en mettet tilstand (se E2, spalte 2, linje 33:
"equilibrium condition" og spalte 3, linjer 63–64: "Carbon dioxide is then introduced until the
solution appears to be saturated."). Ifølge oppfinnelsen er en vesentlig mindre mengde
karbondioksid effektiv. Metning med karbondioksid blir verken etterstrebet eller oppnådd
ifølge oppfinnelsen.
Yara leser E2 med den kunnskap Yara har ervervet fra den foreliggende oppfinnelse og påstår
at det er klart for fagmannen at karbondioksidet som ble tilført massen i E2 minsket
oppløsningen av kalsiumkarbonatet. Dette er en påstand som ikke har støtte i E2 og som i lys
av E1 virker svært usannsynlig. Det pH-område som man oppnår i E2 ved å tilsette
karbondioksid (pH 6,2–7,2 ifølge E2, spalte 2, linjer 15–19) ligger akkurat innenfor
knekkpunktsområdet i E1. Ved denne pH øker oppløsningshastigheten for kalsiumkarbonat
dramatisk ifølge E1 (og D6) når pH synker (dvs. hastigheten avtar når pH stiger). En
kombinasjon av E1 og E2 gir fagmannen innsikt i at pH kan senkes med karbondioksid til pH
6,2, men samtidig øker oppløsningshastigheten for kalsiumkarbonat dramatisk. Den økede
oppløsningen motvirkes i E2 ved å tilsette så mye karbondioksid at massen blir mettet. På
denne måte kan man holde pH tilstrekkelig lav til at alunets limingsvirkning fungerer på tross
av at kalsiumkarbonatet løses opp kontinuerlig.

Annen avd. sak nr. 7927 43
I E2 er det ikke noe problem med at kalsiumkarbonatet løses opp kontinuerlig i den mettede
karbondioksidløsningen. Det finnes rikelig med fyllstoff i massen, det er billig, og man kan
tilsette mer enn det som løses opp. Kalsiumionene akkumuleres ikke fordi man i prosessen
ifølge E2 tar inn nytt vann og ikke sirkulerer vannet slik som i dag. Problemet i E2 er altså
ikke akkumulering av kalsiumioner, heller ikke svinn av fyllstoff, men at alun-harpikslimingen
ikke fungerer.
I E2 er det vesentlig at karbondioksid blir tilsatt før kalsiumkarbonatet. Ifølge oppfinnelsen
tilsettes derimot karbondioksid etter kalsiumkarbonat. Ettersom rekkefølgen er vesentlig i E2,
og den er den motsatte ifølge oppfinnelsen i det foreliggende patent, så er dette et ytterligere
tegn på at de to prosesser baserer seg på forskjellige prinsipper og løsninger. Metning av
massen med karbondioksid, som forutsatt i E2, skjer ikke ifølge oppfinnelsen, og det ville
også medføre store tekniske problemer og svært høye kostnader.
På grunnlag av en helhetsvurdering av E2 og øvrig kjent teknikk, er det klart at en fagmann
ikke vil anse det åpenbart å anvende karbondioksid for å minske oppløsningen av
kalsiumkarbonat og redusere mengden frie kalsiumioner i et papirfremstillingssystem når pH
synker til under 8. Oppfinnelsen er således ny og har oppfinnelseshøyde i lys av E2 ensam
eller i kombinasjon med E1, E7 og øvrig kjent teknikk.
Betydningen av E3
E3 var ikke offentlig tilgjengelig på prioritetsdatoen for det foreliggende patent og kan derfor
bare anføres mot nyhet.
Det vesentlige ifølge oppfinnelsen i E3 er at man øker konsentrasjonen av kalsiumioner i en
CaCO 3 -slurry og på denne måte stabiliserer kalsiumkarbonatet. Dette fremgår av E3, side 4,
linjer 18–23:
”In a first embodiment of the invention, the acid-stabilizer is a water soluble calcium salt,
and is typically present in an amount sufficient to provide a calcium ion concentration of
about 1 millimolar to about 5 molar, preferably from about 1 to about 120 millimolar.
Preferred salts include calcium sulfate, calcium acetate, calcium nitrate, calcium citrate, a
calcium halide, e.g. calcium chloride, and mixtures thereof.”
Slurryen har altså en forhøyet konsentrasjon av kalsiumioner, samt en pH-verdi under 7, slik
det også fremgår av patentkravene i E3.
Den økte konsentrasjonen av kalsiumioner kan også oppnås ved å tilsette en svak syre til
slurryen, men også i dette tilfellet må konsentrasjonen av kalsiumioner øke for at det skal
oppnås syrestabilitet. Dette fremgår ikke bare av patentkravene, men også av beskrivelsen, for
eksempel på side 5, linjer 25–29 i E3.
I eksempel 2 i E3 øker konsentrasjonen av kalsiumioner i en kalsiumkarbonatslurry ved å
tilsette karbondioksid til slurryen. Karbondioksidet settes til slurryen i et lukket kar under
trykk og med p CO2 på ca. 1. I en slik situasjon dannes en likevekt mellom karbondioksidet i
væskefasen og karbondioksidets partialtrykk i gassfasen, slik som i E1. Dersom overtrykket
forsvinner, for eksempel dersom slurryen tilsettes i et åpent papirfremstillingssystem,
forsvinner likevekten og det er uklart hvordan karbondioksid og kalsiumkarbonat vil reagere.
I eksempel 2 blir det først tilsatt karbondioksid og deretter tilsatt kalsiumklorid til den samme
slurry for å oppnå en ytterligere økning i innholdet av kalsiumioner.

Annen avd. sak nr. 7927 44
Hovedprinsippet for syrestabilisering ifølge E3 ligger i at konsentrasjonen av kalsiumioner i
en slurry øker og at pH synker til under 7. Prinsippet med at oppfinnelsen ifølge det foreliggende
patent er at konsentrasjonen av kalsiumioner minsker i et papirfremstillingssystem
på tross av at pH synker til under 8.
I E3 er det ikke beskrevet at en slurry trykksatt med karbondioksid blir tilført til en massesuspensjon.
Det er heller ikke beskrevet i E3 at den karbondioksidbehandlede og kalsiumkloridholdige
slurry oppnådd i eksempel 2 i E3, skulle bli tilsatt til en massesuspensjon eller
at den skulle redusere løseligheten av kalsiumkarbonat i en massesuspensjon.
I E3 fremgår det ikke noe sted at en reduksjon av innholdet av kalsiumioner i papirsystemet
vil kunne oppnås ved å tilsette karbondioksid til en massesuspensjon som allerede inneholder
kalsiumkarbonat.
Det er for en fagmann ikke klart hvordan kalsiumioninnholdet i en massesuspensjon kunne
minske om man tilsatte et vannløselig kalsiumsalt til massen i stedet for til en slurry, slik som
foreslått i E3. Det er heller ikke klart hvorfor dette saltet skulle senke pH i en masse til under
7, hvilket er en forutsetning for en syrestabilisering av slurryen ifølge E3. Det er heller ikke
klart for fagmannen hvordan man teknisk skulle kunne bibeholde karbondioksidtrykket for
den karbondioksidbehandlede slurry ifølge eksempel 2 i E3, i tilfelle man ville anvende den
trykksatte slurry i en massesuspensjon.
Yara innrømmer at det finnes en teknisk forskjell mellom E3 og oppfinnelsen, men hevder at
nyhetsbegrepet i Norge er annerledes enn i EPO og innbefatter underforståtte trekk som er
velkjente ekvivalenter til det som uttrykkelig er beskrevet i kjent teknikk. Den norske synsmåten
skulle ifølge Yara medføre at fagmannen skulle anse at det ikke er noen rimelig teknisk
forskjell mellom på den ene side å tilsette karbondioksid til en slurry under trykk til en pHverdi
på 6, slik som i eksempel 2 i E3, og på den annen side tilsette karbondioksid til en
massesuspensjon når suspensjonens pH synker til under 8, slik som ifølge oppfinnelsen.
I dette tilfelle utvider Yara begrepet "rimelig teknisk forskjell" langt mer enn hva som menes
med velkjente ekvivalenter ifølge Patentretningslinjene. Det finnes stor teknisk forskjell
mellom E3 og oppfinnelsen, og det er på ingen måte klart for fagmannen, selv med den
kunnskap om kalsiumkarbonat og karbondioksid som oppfinnelsen gir, at økningen i
kalsiumionkonsentrasjonen ifølge E3 i en papirmasse virkelig skulle lede til en
syrestabilisering og en minskning av kalsiumioner som er sammenlignbare med det som
oppnås ifølge den foreliggende oppfinnelse.
I E3 er oppfinnelsen som er definert i patentkravene i det foreliggende patent ikke beskrevet,
og E3 er ikke nyhetsforegripende for oppfinnelsen.
Betydningen av E4 og E5
E4 og E5 er utdrag fra lærebøker i henholdsvis fysikalsk kjemi og kjemi. Det beskrives
allmenne prinsipper for kjemiske løsningsreaksjoner. Verken E4 eller E5 behandler
oppløsning og utfelling av kalsiumkarbonat i nærvær av karbondioksid. Det fremgår ikke av
E4 og E5 når kalsiumkarbonatets oppløsning øker eller minsker med tilsetning av
karbondioksid. Slik dr.ing. Moe konstaterer i sin uttalelse (E8), kan karbondioksid teoretisk
sett både øke og minske løseligheten av kalsiumkarbonat.

Annen avd. sak nr. 7927 45
E4 og E5 kan benyttes til å forklare hvordan det er mulig at oppfinnelsen fungerer på tross av
fagmannens overbevisning om at det var umulig, men verken E4 eller E5 leder fagmannen til
den løsning som den foreliggende oppfinnelse gir.
Betydningen av E6
Yara har trukket frem E6 som en ny publikasjon, åpenbart fordi det er klart for dem at de
tidligere anførte dokumentene ikke kan felle det foreliggende patentet.
E6 er en publikasjon som er anført i det foreliggende patent som en del av teknikkens stand.
Problemet i E6 er at returpapir som inneholder kalsiumsulfat (gips) bringer en mengde
kalsiumioner i løsningen (se E6, spalte 2, linjer 20–33). Til forskjell fra kalsiumkarbonat har
kalsiumsulfat en svært høy løselighet i vann, og løseligheten er dessuten uavhengig av pH.
Problemløsningen ifølge E6 ligger i å hindre at kalsiumkarbonat eller også kalsiumsulfat løses
opp i papirfremstillingssystemet. I E6 er problemet at kalsiumsulfat løses opp. Ettersom man
ikke kan forhindre dette, utnytter man i stedet kalsiumkarbonatets lavere løselighet ved
alkalisk pH til å felle ut kalsiumionene med natriumkarbonat (se spalte 2, linje 64 til spalte 3,
linje 27). Prinsippet fremgår av formelen: CaSO 4 + Na 2 CO 3 CaCO 3 ↓ + Na 2 SO 4 .
Natriumkarbonat er alkalisk og dermed justeres reaksjonens pH automatisk til en alkalisk
verdi, hvilket sikrer at kalsiumkarbonat felles ut. Ifølge E6 kan man i stedet for karbonater
utnytte også hydrogenkarbonater (bikarbonater) for utfellingsreaksjonen.
Hydrogenkarbonatene kan ifølge E6 (spalte 4, linjer 33–49) dannes in situ gjennom først å
tilsette et passende metallhydroksid (f.eks. NaOH) og deretter tilføre karbondioksid:
”Another alternative procedure involves generating the ions in situ, for example by first
adding a soluble metal hydroxide and then supplying carbon dioxide.”
I teksten advares mot at anvendelse av karbondioksid ved fremstilling av hydrogenkarbonatene
kan senke pH, hvilket hindrer utfelling.
Tabell 2 og teksten under tabellen i spalte 9 i E6 viser at utfelling med hydrogenkarbonat
krever pH over 8 og at man helst skal tilsette alkali opp til pH 11,1 for å få en tilfredsstillende
utfelling. Teksten under tabell 2 konstaterer:
”These results show that very good effects have been obtained with potassium carbonate and
with sodium hydrogen carbonate. In the latter case, however, some alkali has to be added for
attaining a fully satisfactory effect.”
Utfelling av kalsiumkarbonat med hydrogenkarbonat som dannes av metallhydroksid og
karbondioksid ved pH over 8, er langt fra samme sak som å anvende karbondioksid til å senke
pH og hindre at kalsiumkarbonat løses opp når pH synker til under 8.
E6 angår således et helt annet problem og gir en helt annen løsning enn den som angis i det
foreliggende patent. Den foreliggende oppfinnelse er følgelig både ny og den skiller seg
vesentlig fra det som er beskrevet i E6.
Betydningen av E7
Yara har anført E7 som et nytt dokument og påstår at E7 viser at oppløsningen av kalsiumkarbonat
kan reduseres ved å tilsette karbondioksid. Yara har misforstått E7 fullstendig.

Annen avd. sak nr. 7927 46
E7 angår i likhet med E1 et system som er så langt fra et papirfremstillingssystem som det går
an å komme. Systemet inneholder bare kullsyre og kalsiumkarbonat i destillert vann. Alle
forstyrrende ioner og all luft er fjernet. Kullsyren fremstilles separat av karbondioksid og
destillert vann.
Figur 7 i E7 viser konsentrasjonen av kalsiumioner (‖Molal calcium ion concentration‖) som
en funksjon av konsentrasjonen av karbondioksid (‖Molal initial CO 2 concentration‖). Figur 7
viser hvordan konsentrasjonen av kalsiumioner i løsningen øker kontinuerlig med økende
konsentrasjon av karbondioksid. Kurven på figur 7 stiger stadig og det betyr at jo mer
karbondioksid som tilsettes, jo mer kalsiumioner får man i løsningen.
Tabell 2 under figur 7 viser samme sak. Når innholdet av karbondioksid øker fra 0,80 til 7,40
så øker innholdet av kalsiumioner ved 10 C fra 0,812 till 4,00. Det skjer ingen minskning av
oppløsningen av kalsiumkarbonat med økende innhold av karbondioksid, slik Yara påstår.
Fagmannen kan altså ikke lese ut av E7 at man kan redusere mengden kalsiumioner ved å
tilsette karbondioksid.
Av tabell 2 fremgår at økningen i innholdet av kalsiumioner ikke er direkte proporsjonal med
økningen av innholdet av karbondioksid. Ved høyere innhold av karbondioksid kreves mer
karbondioksid for å oppnå en tilsvarende økning i kalsiumioner.
På figur 8 og 9 i E7 vises de deriverte av løselighetshastigheten ved henholdsvis konstant
CO 2 -konsentrasjon og ved konstant temperatur. Ettersom forandringen i kalsiumioner er
mindre enn forandringen i karbondioksid, får kurven på figur 9 en negativ helning. Den
deriverte på figur 9 angir forskjellen i innhold av Ca-ioner over forskjellen i innhold av CO 2 ,
eller δC Ca / δC CO2 . På figur 9 angis denne deriverte som funksjon av C CO2 . Det er klart at
kurvens helning blir negativ ettersom δC Ca (altså forandringen i Ca-ioner) er mindre enn
δC CO2 (altså forandringen i CO 2 -innhold). Kurvens negative helning innebærer ikke at en
økning i innholdet av karbondioksid reduserer innholdet av Ca-ioner.
I det tilfelle at kalsiumioninnholdet virkelig skulle minske med økende innhold av karbondioksid,
skulle δC(Ca) bli negativ, hvilket skulle gjøre forholdet δC Ca / δC CO2 negativt og føre
kurven på figur 9 under X-aksen.
Slik figur 7 og tabell 2 klart viser, så øker oppløseligheten av kalsiumkarbonat med økende
karbondioksidinnhold i det spesielle system som E7 gjelder. Med informasjonen fra E7 kan
fagmannen ikke innse at karbondioksid kan anvendes til å redusere oppløseligheten av
kalsiumkarbonat. E7 foregriper således ikke oppfinnelsen.
Betydningen av E8
E8 er en uttalelse av dr.ing. Størker Moe, som er førsteamanuensis ved NTNUs Institutt for
kjemisk prosessteknologi. Moe gjennomgår de teorier som gjelder ved kjemisk likevektslære
og beskriver de teoretiske læresetninger som han forventer at hans studenter skal beherske.
Moe kommenterer også kort de anførte publikasjonene i saken.
Det finnes ikke noe å anmerke mot de teorier Moe fremfører. De er vedtatte vitenskaplige
fakta og naturligvis korrekte. Moe støtter seg i det store og hele på le Chateliers prinsipp og
den velkjente fellesione-effekten. Kalsiumkarbonat løses opp i vann i henhold til ligningen:
CaCO 3 (s) ↔ Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq). Ifølge Moe kan fagmannen da vente seg at tilsetning av

Annen avd. sak nr. 7927 47
enten kationet Ca 2+ 2-
eller anionet CO 3
overensstemmelse med le Chateliers prinsipp.
forskyver likevekten mot fast CaCO 3 i
Moe ser ingen prinsipiell forskjell på å tilsette anioner eller kationer. For en fagmann i papirbransjen
er denne forskjell imidlertid vesentlig. Tilsetning av kalsiumioner til en massesuspensjon
for eksempel i form av et vannløselig kalsiumsalt (så som i E3) påvirker ikke pH
direkte, ettersom kalsiumsaltet er pH-nøytralt. Tilsetning av karbonationer, ikke som et
nøytralt salt, men i form av karbondioksid, er en helt annen sak.
Tilsetning av karbondioksid skaper en syre H 2 CO 3 som for å danne karbonat-anionene frigjør
2 H + i løsningen. Derved synker pH og situasjonen for den aktuelle ligningen blir en helt
annen. Fagmannen vet at kalsiumkarbonat løses opp av syre og fagmannen forventer seg
derfor at ligningen skal fungere på samme måte som i en nøytral løsning. Derimot vet
fagmannen at tilsetning av karbondioksid øker løseligheten av kalsiumkarbonat. D6 angir at
karbondioksid øker kalsiumkarbonatets løselighet i vann fra minimalt 25 mg/l til 1500 mg/l.
Dette forklares ikke av Chateliers prinsipp.
Når det gjelder kjemien mellom kalsiumkarbonat og karbondioksid er to sterke kjemiske
virkninger i strid med hverandre: på den ene siden fellesione-effekten som minsker
oppløsningen ved tilsetning av CO 2 , og på den andre siden pH-effekten som øker
oppløsningen ved tilsetning av CO 2 . Fagmannen i papirbransjen har i årtier vært av den faste
overbevisning at karbondioksid øker oppløseligheten av kalsiumkarbonat (se D3, D5, D6), og
at karbondioksid derfor bør unngås i kontakt med kalsiumkarbonat.
Også Moe konstaterer at karbondioksid kan ha en oppløsende innvirkning på
kalsiumkarbonat. Således bemerker han nederst på side 5 i uttalelsen:
”CO 2 -tilsats vil teoretisk sett kunne både øke og minke løseligheten av CaCO 3 avhengig av
vannfasens bufferkapasitet, pH, [Ca 2+ ] og [CO 3 2- ].”
Moe konstaterer også at det er nær sagt umulig å forutsi uten eksperimentelle data hvordan pH
og CO 2 -konsentrasjoner påvirker et så komplekst system som vannfasene i en papirmaskin.
Det er åpenbart at Moe som ekspert i kjemi har en god forklaring på hvorfor oppfinnelsen
ifølge patentet kan fungere. Det er derimot langt fra samme sak som at en papirfagmann
skulle kunne forutsi på forhånd og i lys av de fordommer som har eksistert i mer enn 50 år, at
oppfinnelsen skulle fungere slik den gjør.
Når det gjelder de anførte publikasjoner tror Moe sterkt på vitenskaplige artikler slik som E1,
men han gir uttrykk for en høyst overraskende kommentar angående D3, som er en lærebok i
kjemi for nettopp papirfolk, nemlig at det bør "være kjent for en fagmann at selv lærebøker
kan inneholde unøyaktigheter eller forenklinger, og i enkelte fall feil". D3 er skrevet av to av
verdens fremste eksperter i papirkjemi (Dan Eklund, professor ved Åbo Akademi i Finland og
Tom Lindström, professor ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm) og D3 har vært
benyttet som lærebok ved universiteter og høyskoler i så vel Finnland som Sverige. En
fagmann i papirbransjen skulle nok tro betydelig mer på hva som står i D3 enn for eksempel
hva som står i en tilfeldig vitenskaplig artikkel, så som E1. Med hensyn til at D3 støttes av D6
og også av konkrete eksperimentelle data i D5, så vil det synes sannsynlig for en fagmann at
D3, på tross av Moes uttalelse, ikke tar feil.
Angående E2 antar Moe at tilsetning av karbondioksid har en dobbel virkning, det vil si at det
både senker pH og minsker løseligheten for CaCO3. Moe vil dog ikke ta stilling til om oppfinneren
av E2 innså effekten på oppløsningskinetikken. Sannsynligheten taler for at så ikke

Annen avd. sak nr. 7927 48
var tilfellet ettersom man fortsatt mer enn 50 år senere, når foreliggende oppfinnelse ble gjort,
ikke hadde innsett dette. Moe anser at hastighets-knekkpunktet i E1 skulle fungere også i et
papirsystem, det vil si at oppløsningshastigheten minsker dramatisk når pH stiger til 7.
Omvendt betyr dette at oppløsningshastigheten øker ved senkning av pH med karbondioksid
til under pH 7. Med hensyn til dette så er det forbausende at han tror at løselighetshastigheten
minsker i E2 på tross av at pH synker under knekkpunktets pH og hastigheten således burde
øke.
Angående E3, så ser Moe ingen prinsipiell forskjell mellom tilsetning av kationer (Ca) så som
i E3, eller anioner (CO 3 ) så som i den foreliggende oppfinnelse. Som nevnt over beror dette
på at Moe ikke tar hensyn til karbondioksidets pH-senkende virkning.
Angående E6, s anser Moe at det også der anvendes samme prinsipp som i oppfinnelsen. Moe
har ikke notert seg at i E6 tilføres ikke karbonater CO 3 2- i form av karbondioksid, men bare
som hydrogenkarbonater HCO 3 - . Han har heller ikke notert seg at i E6 tilsettes karbondioksid
etter at det er tilsatt metallhydroksid. Ved å anvende hydrogenkarbonater ifølge E6 justeres
pH til et område over 8 hvor kalsiumkarbonat faller ut. Ifølge oppfinnelsen synker pH til en
verdi under 8 hvor kalsiumkarbonat ikke faller ut, men løses opp.
Uttalelsen til Moe gir en verdifull innsikt i de teoretiske læresetninger som kan anvendes for å
forklare hvordan det er at oppfinnelsen fungerer på tross av at fagfolk i mer enn 50 år har
trodd at det var umulig.
Oppfinnelseshøyde
I sin argumentering mot oppfinnelseshøyde kombinerer Yara E2 eller E6 med E1 og/eller E2
og anser at en eller annen av disse kombinasjoner gjør oppfinnelsen åpenbar for en fagmann.
Yara påstår at det fremgår av E2 at løseligheten for kalsiumkarbonat avtar ved tilsetning av
karbondioksid. Som vi har nevnt ovenfor, så fremgår dette ikke av E2, og når E2 leses i
kombinasjon med E1 og/eller E7 er det svært usannsynlig at så skulle være tilfelle. I E2
senkes pH med karbondioksid til det pH-område hvor E1 (og D6) angir at løseligheten av
kalsiumkarbonat øker dramatisk. Til og med E7 angir at oppløsningen av kalsiumkarbonat
øker når innholdet av karbondioksid øker. Det er således klart for en fagmann at
karbondioksidinnholdet som anvendes i E2 var tilstrekkelig til å holde pH på et så lavt nivå at
limingen med alun og harpiks kunne lykkes. Noen oppfatning om at innholdet av
kalsiumioner skulle ha minsket, får fagmannen ikke, og dermed kunne fagmannen heller ikke
utnytte E2 + E1/E7 til å løse det problem som er løst i henhold til oppfinnelsen.
Yara anser at Patentstyrets første avdeling skulle ha misforstått fagmannens allmenne kunnskaper
og at fagmannen med hjelp av le Chateliers prinsipp enkelt kunne ha løst problemet.
Som det fremgår av vår redegjørelse så er le Chateliers prinsipp ikke alene avgjørende og
karbondioksid kan (slik til og med Moe konstaterer) både øke og minske oppløseligheten av
kalsiumkarbonat. Fagmannen i papirbransjen har vært overbevist om at et økt innhold av
karbondioksid betydde en sterkt øket oppløsning av kalsium. På bakgrunn av slik kunnskap
har det ikke vært åpenbart å anvende karbondioksid til å redusere oppløsningen.
Yara påstår at også en kombinasjon av E6 med E1 eller E7 skulle ha gjort oppfinnelsen
åpenbar. E6 handler slett ikke om å hindre at kalsiumkarbonat blir oppløst, derimot handler
E6 om å felle ut kalsiumkarbonat med karbonat- eller hydrogenkarbonationer ved alkalisk pH.
Yara påstår feilaktig at det i E6 tilføres karbonationer ved å tilsette karbondioksid. Dette er
ikke tilfellet. I E6 tilføres hydrogenkarbonationer med karbondioksid og da alltid i samband

Annen avd. sak nr. 7927 49
med tilførsel av alkalisk metallhydroksid. Når hydrogenkarbonater anvendes til å felle ut
kalsiumkarbonat i E6 er pH høy, helst ca. 11. E1 handler om oppløsningshastigheten for
kalsiumkarbonat ved pH under 7 og kan ikke kombineres med pH-området i E6. E7 angir at
jo mer karbondioksid som tilsettes, jo mer kalsiumkarbonat løses opp. En kombinasjon av E6
med E1 eller E7 gjør det ikke åpenbart for fagmannen at karbondioksid (uten
metallhydroksid) kan anvendes til å redusere oppløsningen av kalsiumkarbonat i et
papirsystem.
Sluttkommentar
Som det fremgår av ovenstående er oppfinnelsen ifølge patentkravene 1, 10 og 16 ny, og den
oppfyller kravene til oppfinnelseshøyde. Patentstyrets første avdelings beslutning om å
forkaste innsigelsen er korrekt.
Yara har i sin klage begjært å få presentere sin sak muntlig for Annen avdeling før avgjørelse
blir tatt. Vi ser ingen grunn til at saken må behandles muntlig, ettersom det er spørsmål om å
vurdere skriftlige dokumenter hvor innholdet kan leses klart og tydelig uten noen muntlig
presentasjon. Dersom annen avdeling skulle beslutte å godta Yaras begjæring om muntlig
behandling, så anmoder vi om at vi ved den muntlige behandlingen får innkalle en ekspert i
papirkjemi.
Vi anmoder om at klagen avslås i sin helhet og at patentet opprettholdes i sin nåværende
form."
I tilsvar av 24. september 2009 uttaler innsigers fullmektig:
"Vi viser til utsendt kopi av patenthavers tilsvar datert 24. juni 2009.
Innsiger ønsker å innlevere følgende kommentarer til postene i patenthavers tilsvar:
1.1.1 Problemet
Innsiger er enig med patenthaver i at det problem som søkes løst i NO 319 410 er hvordan
forsinke oppløsningen av CaCO 3 i papirmaskiner ved lett sur pH i en grad som gjør at man
unngår en uakseptabel akkumulering av Ca 2+ -ioner i papirmaskinens vannfase.
Løsningen på dette problem er definert i patentet:
S5 (Linje 34–38, side 3) ‖… innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjonen
før eller i samband med at kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet
utsettes for pH-betingelser på ca. 8 eller lavere, hvor karbondioksidet innføres i en mengde
som er tilstrekkelig til å forsinke vesentlig oppløsningen av kalsiumkarbonatet i massesuspensjonen
og redusere mengden frie kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.‖
Vennligst legg merke til at karbondioksid skal tilsettes før eller i samband med at pH i
papirmassen senkes under pH 8. Dette betyr at effekten av CO 2 -tilsatsen på fast CaCO 3 i

Annen avd. sak nr. 7927 50
henhold til denne oppfinnelse skal være tilstede når syreeffekten på løseligheten til CaCO 3 er
følbar (ved pH under 8).
Et annet punkt som bør bemerkes er at mengden CO 2 som tilsettes i henhold til denne
oppfinnelse slik den er definert i det godkjente kravsettet er kun angitt som at den skal være
tilstrekkelig til å vesentlig forsinke oppløsningen av CaCO 3 . Det oppgis ikke noen øvre eller
nedre grense for mengde tilsatt CO 2 , man skal bruke så mye som nødvendig for å få tilsiktet
effekt. I beskrivelsen, linje 12–15 på side 4 opplyses det at mengde CO 2 kan være vesentlig, i
størrelsesorden 2–15 kg CO 2 per tonn papirmasse, og at store mengder CO 2 har en syreeffekt
på papirmassen (pH synker til sure nivåer). Dette ser man også fra eksemplene i patentet, der
brukes enten en mineralsyre eller CO 2 til å senke pH med flere enheter: Denne oppfinnelse
bruker CO 2 -tilsats både som pH-regulerende middel og som syrestabiliseringsmiddel for
CaCO 3 .
Vennligst legg merke til at i alle eksempler i patentet hvor CO 2 er brukt som pH-regulerende
middel måles det en mengde løst CaCO 3 . Dette viser at oppfinnelsen kan ikke hindre at
CaCO 3 går i løsning, det denne oppfinnelse oppnår er å vesentlig forsinke oppløsningen av
CaCO 3 ved å forskyve dissosiasjonslikevekten mot fast CaCO 3 slik at man unngår
uakseptable konsentrasjoner av dissosiert kalsium, [Ca 2+ ]. Patenthaver har selv beskrevet i
linje 2–6 på side 4 hvordan dette oppnås; ved å øke konsentrasjonen av kalsiumkarbonationet,
[CO 3 2- ] i løsningen ved å tilsette CO 2 til vannfasen:
S31 (linje 2–6, side 4) ‖Oppfinnerne antar at virkningen av karbondioksid skyldes den økte
mengde karbonationer som et resultat av oppløsningen av karbondioksid i det vandige
medium. Disse karbonationer påvirker likevekten i dissosiasjonsligningen for kalsiumkarbonat
på en slik måte at kalsiumkarbonat får en mindre tendens til å bli oppløst og
dissosiert.‖
Vennligst legg merke til at patenthaver skriver selv at i papirsystemer i henhold til
oppfinnelsen er man relativt nær metningspunktet for løselighet av CaCO 3 . Dette viser at
patenthaver motsier seg selv når han i tilsvar under innsigelsen hevder at papirsystemet er
langt fra likevekt. Det er også opplagt for en fagmann at man må være nær likevekt fordi det
er kun systemer som er relativt nær metningspunktet (likevekt) hvor man kan få effekt av å
endre konsentrasjonen av en av dissosiasjonsproduktene. Denne årsaksforklaring er dessuten i
samsvar med patenthavers påpekning at problemet med akkumulering av Ca 2+ -ioner er mer
alvorlig for dagens papirmaskiner hvor vannfasen resirkuleres, i slike maskiner har man mye
lengre kontakttid mellom karbonatet og vannfasen i maskinen og dermed anledning til å løse
opp karbonat til tilnærmet likevekt.
Den andre opplysningen er at patenthaver selv sier at de bruker fellesioneeffekten som følge
av le Chateliers prinsipp for å løse problemet med uønsket høy konsentrasjon av Ca 2+ , ved at
man øker konsentrasjonen av et av ionene som dannes i dissosiasjonen av CaCO 3 slik at
dissosiasjonslikevekten forskyves mot venstre, dvs. mot fast CaCO 3 . Dette er akkurat den
fellesioneeffekt som omtales på side 435 i E5, og er etter innsigers mening et kjernepunkt
fordi dette betyr at oppfinnelseshøyden til denne oppfinnelse kan beskrives som at det har
overraskende vist seg at le Chateliers prinsipp/fellesioneeffekten også gjelder i en
papirmaskin.
1.1.2 Le Chateliers prinsipp
Dette prinsipp ble utformet i 1884 og har siden da hatt en svært sentral plass innen kjemifaget.
Kjemikere bruker det rutinemessig i sitt daglige virke på praktisk talt ethvert kjemisk system
ved eller nær likevekt for å anslå effekten av en endring i systemet. Det kan formuleres slik:

Annen avd. sak nr. 7927 51
If the equilibrium of a system is disturbed by a change in one or more of the
determining factors (as temperature, pressure, or concentration) the system tends to
adjust itself to a new equilibrium by counteracting as far as possible the effect of the
change.
Kilde: http://dictionary.reference.com/browse/le+chatelier's+principle
Dette prinsipp er så allmenngyldig og grunnleggende innen kjemi at det er pensum på
videregående skole (se for eksempel side 99 i Aamund Salveson, ‖Kjemi 1‖, Universitetsforlaget,
1976). Enhver fagmann med kjemifaglig kompetanse kjenner derfor til og behersker
dette prinsippet fra de innledende fag i utdannelsen. Det er etter innsigers oppfatning ikke mer
overraskende for en kjemiker at le Chateliers prinsipp virker enn det er for en fysiker at en
ball viser seg å rulle ned en bakke i henhold til Newtons lover. Innsiger stiller seg derfor
uforstående til at det kan anses overraskende for en fagmann at dette prinsipp også er gyldig
innen papirkjemi og at denne oppdagelse kan anses å danne et patenterbart trekk.
1.1.3 Fagmannens allmenne kunnskaper
Fra Case Law of the Boards of Appeal i EPO er det nedfelt at fagets allmenne kunnskaper er
kunnskap nedfelt i lærebøker, leksikon, ordbøker og håndbøker, se T890/92.
Innsiger minner om at likevektslære og reaksjonskinetikk er pensum i grunnfag kjemi, se
vedlegg E4 og E5 som er lærebøker brukt i grunnfag kjemi ved norske universitet.
Le Chateliers prinsipp er en del av dette faggrunnlag. I boken E4 er hentet fra er Le Chateliers
prinsipp omtalt på side 263, mens i boken E5 er hentet fra er prinsippet omtalt på side 365.
Denne kunnskap er m.a.o. en del av fagets allmenne kunnskap.
Innsiger kan et stykke på vei støtte patenthavers oppfatning om at kjemien i en papirmaskin er
kompleks. Det kan tenkes kompleksdannelser etc. som vil påvirke aktiviteten til karbonatets
dissosiasjonsprodukter og medføre et resultat som bør anses uventet for en fagmann. Men
innsiger gjør oppmerksom på at de forsøk som omtales i patentet viser at dette er ikke tilfelle i
denne oppfinnelse. Tvert om er denne oppfinnelse basert på den påståtte oppdagelsen at
dissosiasjonslikevekten for CaCO 3 i et papirfremstillingssystem oppfører seg som forventet ut
fra anvendelse av le Chateliers prinsipp. Og i et slikt tilfelle er det i henhold til Case Law of
the Boards of Appeal feil å anse at denne teoretisk sett mulige hindring for oppfinnelsens
effekt som et bidrag til oppfinnelseshøyde fordi en fagmann forholder seg til konkrete fakta,
ikke hypotetiske muligheter:
T207/94 Yet he or she could be expected to react in a way common to all skilled persons at
any time, namely that an assumption or an hypothesis about a possible obstacle to the
successful realisation of a project must always be based on facts. Thus, in the board’s view,
an absence of evidence that a given feature might be an obstacle to carrying out an invention
would not be taken as an indication that this invention could not be achieved, nor that it
could.
En fagmann skal m.a.o. i henhold til Case Law forventes å betrakte effekten av tilsats av
karbonationer som forventet ut fra fagets allmenne kunnskap såfremt det ikke foreligger
konkrete bevis for at så ikke er tilfelle. Patenthavers påstand om at det er overraskende for en
fagmann at le Chateliers prinsipp også gjelder for oppløsning av CaCO 3 i papirfremstillingssystemer
og Patentstyrets 1.avdelings aksept av denne påstand med begrunnelse i en

Annen avd. sak nr. 7927 52
hypotetisk mulig kjemisk kompleksitet er derfor ikke i samsvar med tolkningspraksis nedfelt i
Case Law.
Innsiger kan også et stykke på vei støtte patenthaver i at kjent teknikk viser at tilsats av CO 2
til en vannfase kan øke løseligheten av CaCO 3 . En fagmann som behersker elementær kjemi
vil se at oppløsing av CO 2 i vann vil ha både en surgjørende effekt som øker løseligheten av
karbonatet og en motsatt effekt ved at karbonationets konsentrasjon øker som i følge le
Chateliers prinsipp skal redusere karbonatets løselighet ved den såkalte fellesioneeffekten.
Det kan derfor hevdes at det ikke er rett frem for en fagmann å anslå effekten av å tilføre CO 2
til en lett basisk/pseudonøytral papirmasse inneholdende fast CaCO 3 . Fagmannen vil måtte
trekke inn informasjon om ved hvilke betingelser kan man forvente at fellesioneeffekten
dominerer og når vil syreeffekten dominer i dette system.
Innsiger har fremlagt to vitenskapelige publikasjoner som har studert oppløsning av CaCO 3
ved tilsats av CO 2 , E1 og E7. Patenthaver hevder at dette er informasjon en fagmann innen
papirfremstilling normalt ikke vil være klar over, og prøver også å skape et inntrykk av at
dr.ing Størker Moe ved NTNU besitter mye større kunnskaper enn en vanlig fagmann på dette
området. Om så er tilfelle er dette ikke relevant fordi som nevnt ovenfor gjelder denne
oppfinnelse bruk av fellesioneeffekten/le Chateliers prisnipp, og det er grunnleggende kjemikunnskap
enhver fagmann på dette område skal beherske.
Det vises til følgende relevante avgjørelser fra EPO BoA:
T641/00 The skilled person will be an expert in a technical field.
T26/98 If the problem prompts the skilled person to seek its solution in another technical
field, the specialist in that field is the person qualified to solve the problem. The assessment of
whether the solution involves an inventive step must therefore be based on that specialist’s
knowledge and ability.
T99/89 The board took the view that ―competent skilled person” could taken to mean a team
of two or possibly more experts from the relevant branches.
I henhold til tolkningspraksis nedfelt av Case Law of the Boards of Appeal, skal fagmannen
anses å være en ekspert på det relevante fagområde. Fagmannen vil lete etter informasjon i
gjeldende og tilgrensende fagområder, og dersom problemet som skal løses gjør det
nødvendig å innhente ekspertise fra andre fagområder, skal fagmannen anses å være et team
av eksperter som kjenner til og behersker all kjent teknikk i de relevante fagfelt. Spørsmålet
om en løsning skal anses overraskende eller ei skal belyses ut fra denne ekspert/
ekspertgruppes kunnskap og evner til å utøve fagmessig utvikling. Denne tolkning av
fagmannen har også støtte i norsk rettspraksis (Biomar).
Det problem som fagmannen ble satt til å løse i den foreliggende oppfinnelse var hvordan kan
man forsinke oppløsningshastigheten til CaCO 3 ved pseudonøytrale betingelser i en grad som
muliggjør bruk av CaCO 3 som fyllstoff i slike papirmasser. En fagmann med dette oppdrag
ville selvfølgelig studere publisert litteratur om oppløsningsforhold til CaCO 3 og bruk av
CaCO 3 i papirfremstillingssystemer. Det er også selvsagt at fagmannen ville trukket inn hjelp
fra en ekspert på tema om nødvendig. Patenthavers innvendinger mot bruk av E1 og E7 samt
uttalelsene fra dr.ing Størker Moe er derfor et brudd med hvordan begrepet ‖fagmannen‖ skal
forstås ved evaluering av oppfinnelseshøyde.

Annen avd. sak nr. 7927 53
1.1.4 Betydningen av E1
En fagmann satt til å løse problemet som den foreliggende oppfinnelse løser vil lese E1 i den
hensikt å søke etter informasjon til hvordan kan man oppnå en vesentlig reduksjon av
oppløsningshastigheten til CaCO 3 ved de moderat sure/nøytrale betingelser som gjelder i noen
av dagens papirfremstillingssystemer. På side 6, linje 17–19, angir foreliggende patent at det
aktuelle pH-nivå er fra pH 5,5 til 7,6, fortrinnsvis fra pH 6,5 til 7,5.
E1 opplyser at netto oppløsningshastighet til CaCO 3 i vann som funksjon av pH og mengde
tilsatt CO 2 kan angis som følgende ligning:
(1) R k a k a * k a k a 2
a
1 H 2 H 3
2CO
H
3
2O
4 Ca HCO3
De to første leddene er representativ for aktiviteten til H + og H 2 CO 3 i systemet, og vil selvsagt
være større jo surere miljø man har. De tre første ledd representerer brutto
oppløsningshastighet av CaCO 3 , og er en følge av tre dissosiasjonsreaksjoner. Det siste leddet
i ligning (1) er representativt for aktiviteten til dissosiasjonsproduktene Ca 2+ og HCO 3 - , og vil
selvsagt være større desto mer ioner som følge av dissosiert CaCO 3 som er tilstede i systemet.
Dette siste ledd er brutto utfellingshastighet, dvs. motreaksjonen til dissosiasjonsreaksjonene.
Ligningen forteller at netto oppløsningshastighet er lik brutto dissosiasjonshastighet minus
brutto utfellingshastighet, og at brutto utfellingshastighet drives av produktet av aktiviteten til
bulk fluid Ca 2+ og HCO 3 - . Dette kan ikke bety annet enn at når konsentrasjonen av Ca 2+
og/eller HCO 3 - øker, så vil oppløsningshastigheten til CaCO 3 avta. Ligning (1) er skrevet på
aktivitetsform, og er dermed allmenngyldig. Den vil gjelde både for papirmaskiner og rene
vannsystemer.
Figur 1 i E1 summerer opp en rekke målinger på oppløsningshastigheten ved pH i vannfasen
fra 1,5 til 7,5 og ved forskjellige mengder tilsatt CO 2 . Figuren viser at ved lave pH, fra ca. 4
og mindre, er oppløsningshastigheten lite påvirkelig av mengde tilsatt CO 2 . I dette området er
det syreeffekten og dissosiasjonsreaksjonshastighetene (de tre første ledd i ligning (1)) som
dominerer.
Patenthaver har derfor rett i at E1 forteller at syre løser CaCO 3 og at oppløsningshastigheten
øker med økende surhetsgrad. Men, E1 viser mer enn som så. I det aktuelle pH-område 5,5–
7,6, finner fagmannen resultatet fra tre forskjellige forsøk med varierende tilsats av CO 2 .
Disse kurver viser at i det aktuelle pH-området vil oppløsningshastigheten til CaCO 3 falle
vesentlig (legg merke til at figuren er logaritmisk) dersom man tilsetter tilstrekkelig mengde
CO 2 . Dette resultat viser at det fjerde leddet i ligning (1) kan bli omtrent like stort som de tre
første leddene, dvs. at dissosiasjonshastigheten balanseres av motreaksjonen som fremmes av
aktiviteten til dissosiasjonsproduktene. Dette vil fagmannen se direkte og utvetydig fra Figur
1 fordi kurvene viser at oppløsningshastigheten faller kraftig ved de såkalte ‖free drift‖-
forsøkene i dette pH-området og at dette fall inntreffer ved en lavere pH desto mer CO 2 som
tilsettes systemet. Dette betyr at ved å sammenligne oppløsningshastigheten som funksjon av
pH ved lite tilsatt CO 2 opp mot oppløsningshastigheten ved mye tilsatt CO 2 , vil man fra Figur
1 se at man i pH-området 5,5–7,6 kan oppnå en vesentlig forsinkelse av oppløsningen av
CaCO 3 ved tilstrekkelig tilsats av CO 2 . Vennligst legg merke til at forholdet mellom de tre
kurvene i Figur 1 gir vesentlig informasjon utover det man kan trekke ut av forløpet til hver
enkeltkurve betraktet isolert slik patenthaver gjør i sitt tilsvar.
Resultatene i Figur 1 og ligning (1) viser fagmannen at ved pH fra 5,5 til 7,6 kan man oppnå
en vesentlig reduksjon av oppløsningen til CaCO 3 i vannbaserte systemer ved bruk av le
Chateliers prinsipp, dvs. tilsette tilstrekkelige mengder CO 2 og dermed utløse den såkalte

Annen avd. sak nr. 7927 54
fellesioneeffekten. Fagmannen vil også lese ut av disse kurver at man får større forsinkelseseffekt
desto mer CO 2 som tilføres vannfasen.
Patenthaver hevder at E1 ikke er egnet som informasjon om oppløsningshastigheter av CaCO 3
i en papirmaskin fordi i en papirmaskin kan ikke pH drive fritt. Dette er en irrelevant
innvending fordi E1 omtaler både forsøk hvor pH holdes stabil ved tilsats av mineralsyre som
kompenserer for pH-effekten til karbonat som går i løsning, og forsøk hvor man ikke tilsetter
mineralsyre for å kompensere for denne pH-effekt. Den sistnevnte benyttes når systemet er
nær likevekt og gjelder pH ved moderat sur løsning til nøytral løsning. Det fremgår klart og
tydelig i foreliggende patent at i denne oppfinnelse brukes ikke tilsats av mineralsyre for å
holde pH på et bestemt nivå. Tvert om tillates systemets pH til å drive som funksjon av tilsatt
mengde CO 2 og løst mengde karbonat:
S32 (linje 16–23, side 5) ‖Dersom pH i den kalsiumkarbonat-holdige suspensjon senkes med
en sterk syre, så som svovelsyre, til det kritiske nivå på ca. pH 8, vil kalsiumkarbonatet
begynne å gå i oppløsning. … Det foretrekkes imidlertid å oppnå all pH-senking til under ca.
pH 8 med bare karbondioksid, og i dette tilfellet vil oppløsningen av kalsiumkarbonat bli
forsinket, i henhold til oppfinnelsen.‖
Eksemplene i foreliggende patent gir samme informasjon som dette sitat; CO 2 -tilsats brukes
som kombinert pH-justering og karbonatstabilisator i dette papirfremstillingssystem. ‖Free
drift‖-forsøkene i E1 er derfor høyst relevant for foreliggende oppfinnelse.
Patenthaver hevder at informasjonen i E1 ikke kan anvendes på et papirsystem fordi kurven i
Figur 1 viser en effekt ved p CO2 = 0,3, mens karbondioksidets partialtrykk er på bare 0,0003.
Denne påstand er både irrelevant og et forsøk på villedning fordi oppfinnelsen slik den er
definert i det godkjente kravsett gjelder en fremgangsmåte for å forsinke oppløsningen av
kalsiumkarbonat ved tilsats av tilstrekkelige mengder karbondioksid. Det gis ingen angivelser
på mengde tilsatt CO 2 i kravsettet utover at det skal tilføres en tilstrekkelig mengde til å oppnå
ønsket effekt.
Patenthaver hevder at det er en vesentlig forskjell mellom systemet i E1 og i gjeldende papirfremstillingssystem
ved at papirsystemet er åpent og systemet i E1 er lukket. Denne
innvending er ikke relevant fordi den vesentlige informasjon som kan trekkes ut av E1 er at
ved pseudonøytral pH kan man bruke fellesioneeffekten til å vesentlig forsinke oppløsningen
av CaCO 3 . Fellesioneeffekten er ikke avhengig av om systemet er lukket eller ei, den gjelder
uansett når aktiviteten til de forskjellige ioner i systemet er relativt nær likevektsaktiviteten.
Det samme gjelder patenthavers påpekning av at E1 omtaler mengde CO 2 i enheten p CO2 .
Dette er et villedningsforsøk fordi partialtrykket er kun et mål på hvor mye CO 2 som tilsettes
væskefasen. Det vesentlige er at E1 viser for det aktuelle pH-området, at jo mer CO 2 som
tilsettes (høyere p CO2 ), desto mer forsinkelse av oppløsningen av CaCO 3 får man.
E1 viser fagmannen at for vannbaserte systemer med pH i området 5,5–7,6, er
oppløsningshastigheten til CaCO 3 sterkt påvirket av aktiviteten til dissosiasjonsproduktene
Ca 2+ og HCO - 3 . Jo større denne aktivitet er, desto mer redusert oppløsningshastighet
observeres. Dette betyr at E1 viser at i dette pH-område, kan man bruke le Chateliers
prinsipp/fellesioneeffekten til å oppnå en vesentlig forsinkelse av oppløsningen av CaCO 3 .

Annen avd. sak nr. 7927 55
1.1.5 Betydningen av E2
Patenthaver hevder at E2 kun gjelder en fremgangsmåte for liming av papir og at tilsats av
CO 2 i E2 er i hensikt å stabilisere pH og ikke å forsinke oppløsningen av CaCO 3 . Patenthaver
har fått medhold i denne tolkning ved EPO og Patentstyrets 1. avdeling.
Som det fremgår av ankebegrunnelsen mener innsiger at det er mye implisitt og eksplisitt
informasjon i E2 som ikke er tillagt vekt i avgjørelsen fra Patentstyrets 1.avdeling. Innsiger
stiller seg derfor uforstående til at E2 tolkes som kun en løsning på problemet å unngå for
basisk pH i datidens papirfremstilling. Se oppramsing av sitat i ankebegrunnelsen og omtalen
av forsøk i E2 som viser at E2 angir en fremgangsmåte hvor en papirmasse tilsettes CO 2 en
gang etterfulgt av en tilsetning av CaCO 3 . Deretter produseres papiret. Vennligst legg merke
til at E2 opplyser (andre kolonne, linje 15–22) at i flere forsøk er det observert at uten bruk av
CO 2 tilsats vil CaCO 3 endre pH til 7,8 til 9,0. Dette er informasjon som forteller fagmannen at
CaCO 3 går kraftig i løsning og driver opp pH. Videre står det i E2 at med bruk av CO 2 ,
oppnår man en stabilisering av pH ved 6,2 til 7,2. Dette er informasjon som forteller
fagmannen at med bruk av CO 2 -tilsats til et papirfremstillingssystem, kan man vesentlig
forsinke/redusere oppløsningen av CaCO 3 og på den måte tillate bruk av dette billige fyllstoff
ved lett sure papirmasser. E2 viser fagmannen at ved pH 6,2–7,2 kan man bruke le Chateliers
prinsipp/fellesioneeffekten til å oppnå en vesentlig forsinkelse av oppløsningen av CaCO 3 i et
papirfremstillingssystem.
Etter innsigers mening er avgjørelsen i de nevnte patentinstanser derfor et brudd på tolkningspraksis
nedfelt av Case Law of the Boards of Appeal. Det er ikke anledning til å tolke læren i
en patentpublikasjon ut fra bare deler av informasjonen i dokumentet, hele dets innhold skal
tas med i betraktningen:
T969/92 The board decided that in order to determine what had been made available to the
public, not only the main claim but also the remainder of a patent document had to be
carefully considered for guidance to what had really been taught in the prior document, i.e.
its real express and implicit information content.
Patenthaver fremlegger flere påstander som er faktafeil i omtalen av E2 i tilsvar av 24. juni
2009.
Den groveste av disse er at i henhold til patenthaver viser E1 og E2 fagmannen at ved tilsats
av CO 2 til pH 6,2 til 7,2 øker oppløsningshastigheten til CaCO 3 dramatisk i motsetning til
oppfinnelsen i NO 319 410. Dersom man legger til grunn ordinær forståelse av kausalitet, vil
denne påstand bety at i så fall har oppfinnelsen i henhold til kravsettet i NO 319 410 ingen
påviselig effekt, den virker ikke og patentet må oppheves med henvisning til PL § 25-2 fordi
en fagmann kan i så fall umulig utføre oppfinnelsen på grunnlag av patentets beskrivelse. Det
kan ikke være slik at tilsats av CO 2 til en papirmasse med pH 6,2–7,2 medfører en dramatisk
økning av løseligheten til CaCO 3 i tilfellet E2, mens en tilsetning av CO 2 til en papirmasse
med pH 5,5–7,6 overraskende viser seg å vesentlig forsinke oppløsningen av CaCO 3 i tilfellet
foreliggende oppfinnelse. Denne påstand er en opplagt selvmotsigelse og er enten en grov
misforståelse eller et forsøk på å villede.
Det er også en grov faktafeil av patenthaver å hevde at i E2 er det ikke noe problem med at
CaCO 3 går kontinuerlig i løsning fordi det finnes rikelig av fyllstoffet og fordi vannet byttes
ut kontinuerlig. Det er derfor ikke et problem med akkumulering av Ca 2+ -ioner i E2. Denne
påstand er en selvmotsigelse av patenthavers gjentatte påpekning av at i E2 brukes CO 2 som
syretilsetning for å oppnå en tilstrekkelig sur pH til å tillate datidens alunliming av papiret.
Dersom det var slik at vannet blir kontinuerlig byttet ut og at økningen av løseligheten til

Annen avd. sak nr. 7927 56
CaCO 3 øker dramatisk slik patenthaver hevder, så ville man fått en samtidig fortynning av
syretilsetningen og en dramatisk utarming av syren som følge av den påståtte dramatiske
økning i oppløst karbonat. Dette observeres ikke i E2. Tvert om opplyses det i E2 at når man
bruker en engangstilsetning av CO 2 til papirmassen og deretter tilsetter CaCO 3 , så stabiliseres
pH i massen ved pH 6,2–7,2. E2 opplyser også at i tilfellet hvor man bruker en sterk syre
(mineralsyre) som syretilsetning i stedet for CO 2 , så vil CaCO 3 oppløses i en grad som gir en
pH på 7,8–9,0 i papirmassen, og at denne pH er uforenlig med oppfinnelsens formål i E2, å
muliggjøre bruk av CaCO 3 som fyllstoff i en papirmasse som limes med alun. Patenthavers
påstand er både selvmotsigende med patenthavers påpekning av at E2 bruker CO 2 som
syretilsetning, og en direkte motsigelse av eksplisitt informasjon i E2.
Som nevnt er patenthavers bemerkning av at i E2 er rekkefølgen av tilsats av CO 2 og CaCO 3
til papirmassen irrelevant fordi all informasjon i NO 319 410 er konsekvent på at CO 2 skal
være tilstede i papirmassen når pH senkes til områder hvor det er kjent problemer med
oppløsning av CaCO 3 . Patenthavers påstand om at denne påståtte forskjell i rekkefølge viser
at det er snakk om to forskjellige prosesser er derfor misvisende og villedende.
1.1.6 Betydningen av E3
Vi viser til omtale av E3 i ankebegrunnelse av 17. februar 2009 med utdrag fra E3 som viser
hva dokumentet selv definerer som oppfinnelsens hensikt. Det utdrag patenthaver trekker
frem i tilsvar av 24. juni 2009 gjelder den av to utføringsformer som ikke er relevant for
vurdering av patenterbarheten til NO 319 410 fordi den viser en løsning hvor man øker
[Ca 2+ ], mens hensikten i NO 319 410 er det motsatte. Den relevante informasjon i E3 er andre
aspekt av oppfinnelsen, bruk av tilsats av CO 2 til papirmassen i den hensikt å syrestabilisere
CaCO 3 . Patenthavers argumentasjon i tilsvaret er derfor irrelevant og misvisende.
Patenthaver kommer også med en grovt feilaktig påstand ved å hevde at (side 8, nest siste
avsnitt i tilsvaret): ‖Prinsippet med oppfinnelsen i følge det foreliggende patent er at
konsentrasjonen av kalsiumioner minsker i et papirsystem tiltross av at pH synker til under
8.‖
Som redegjort i avsnittet ‖Begrepsavklaring og oppfinnelsens innhold‖ nedenfor i dette
tilsvar, er det i samtlige eksempler i henhold til NO 319 410 oppnådd en økning i karbonatets
løselighet med minst en faktor 10 når pH synker fra > 8.0 og ned til pH 5,5–6,5. Innsiger
stiller seg undrende til at patenthaver kan fremme en påstand som lett kan påvises å være
direkte feil i forhold til innholdet i eget patent.
Patenthavers argumentasjon er også fånyttes fordi E3 kun kan motholdes nyhet. Hvilket motiv
en fagmann kan lese ut av E3 er derfor ikke relevant. Det relevante er at andre aspekt av
oppfinnelsen i henhold til E3 viser at det er kjent å tilsette CO 2 til en massesuspensjon i den
hensikt å syrestabilisere (dvs. redusere løseligheten) til CaCO 3 . E3 gjør det samme som
foreliggende oppfinnelse. Dette fremgår klart og tydelig av beskrivelsen i linje 24–32 på side
4 og linje 18–21 på side 5, og dette betyr at krav 1 i NO 319 410 mangler nyhet over E3.
Dette faktum har patenthaver selv innrømt ved at de under behandlingen av tilsvarende EPOsøknad
gikk med på å innføre en disclaimer i krav 1 for å skape nyhet over E3. Norge har et
strengere nyhetskrav enn EPO, og følgelig kan krav 1 i NO 319 410 ikke ha nyhet siden dette
patent mangler en slik disclaimer.
1.1.7 Betydningen av E6
Som nevnt i ankebegrunnelsen av 17. februar 2009 angir E6 en fremgangsmåte for å hindre
uakseptabel akkumulering av Ca 2+ -ioner i papirfremstillingssystemer hvor CaSO 4 benyttes i

Annen avd. sak nr. 7927 57
papirmassen. Løsningen på problemet er å tilsette karbonationer eller hydrogenkarbonationer
til papirmassen for å felle ut CaCO 3 . I linje 13 i kolonne 5 opplyses det at dette vil fungere fra
pH 7,3 og oppover.
Forskjellen mellom NO 319 410 og E6 er at E6 tilfører vannfasen karbonationer og/eller
hydrogenkarbonationer ved å tilsette lettløselige karbonater eller hydrogenkarbonater, mens
NO 319 410 bruker tilsats av CO 2 til å danne de samme ioner i vannfasen.
E6 viser fagmannen at i moderne papirfremstillingssystemer med resirkulering av vannfasen
kan man redusere innholdet av Ca 2+ -ioner (dvs. vesentlig redusere løseligheten til CaCO 3 ) til
akseptable nivåer ved pH under 8,0 ved bruk av fellesioneeffekten i henhold til le Chateliers
prinsipp.
1.1.8 Betydningen av E7
Dette er en vitenskapelig publikasjon som omtaler studier av oppløsningshastigheter til
CaCO 3 i vannsystemer som funksjon av temperatur, pH og mengde tilsatt CO 2 .
Innsiger støtter patenthaver i at tabell 2 og figur 7 viser at løseligheten til CaCO 3 øker med
tilsats av CO 2 i de mengder angitt i denne publikasjon. Men dette er bare en del av
informasjonen i tabellen og figuren.
Vennligst legg merke til at figur 7 er et log-log plott av [CA 2+ ] som funksjon av [CO 2 ] i
vannfasen. I et log-log plott vil en rett linje representere funksjonen y = ax b , hvor b er kurvens
stigningskoeffisient. Dette betyr at det er stor forskjell i effekten av initiell [CO 2 ] fra små
verdier til venstre i figur 7 hvor stigningskoeffisienten b er omtrent 1 og for høye verdier av
initiell [CO 2 ] hvor b er omtrent ¼. Det er derfor feil som patenthaver hevder at
konsentrasjonen av Ca 2+ øker kontinuerlig med økende initiell [CO 2 ]. Kurvene på figur 7
bøyer av og viser dermed at økningen i oppløsningen avtar vesentlig med økende tilsats av
CO 2 .
En annen vesentlig informasjon i disse kurver er at siden figur 7 plotter løselighet som
funksjon av initiell konsentrasjon av CO 2 , vil stigningskoeffisienten til kurvene representere
oppløsningshastigheten til CaCO 3 som funksjon av mengde tilsatt CO 2 . Og siden man med det
blotte øye ser umiddelbart at kurvene flater ut ved høyere tilsetninger av initiell CO 2 , kan
fagmannen direkte og utvetydig lese ut av kurvene fra figur 7 at ved en tilstrekkelig tilsats av
initiell CO 2 , så kan man vesentlig forsinke oppløsningshastigheten til CaCO 3 .
2
d[
Ca ]
E7 følger opp informasjonen i figur 7 og tabell 2 med å plotte den deriverte, , som
d[
CO2]
funksjon av initiell [CO 2 ] i figur 9. Denne deriverte er ikke annet enn stigningskoeffisienten i
en kurve over [Ca 2+ ] som funksjon av initiell [CO 2 ], slik at fagmannen kan direkte og
utvetydig lese ut av figur 9 at oppløsningshastigheten til CaCO 3 i vann ved 70 °C med initiell
tilsats av CO 2 på ca. 10 -3 molal er på ca. 0,7, mens oppløsningshastigheten ved en tilsats på
610 -3 molal CO 2 er på ca. 0,2. Kurvene i figur 9 viser m.a.o. at man kan forsinke
oppløsningshastigheten til CaCO 3 med en faktor 3–4 ved å øke tilsetningen av CO 2 fra 1
millimolal til 6 millimolal. Det tilsvarer en økning i CO 2 -tilsetning fra ca. 0,04 kg/tonn til ca.
0,26 kg/tonn.
Figur 9 inneholder også mer relevant informasjon. Stigningskoeffisienten i kurvene på figur 9
2 2
d [ Ca ]
er endringen i oppløsningshastighet, dvs. den dobbeltderiverte, . Kurvene på figur 9
2
d[
CO ]
2

Annen avd. sak nr. 7927 58
har en klar og tydelig negativ krumning, det vil si at endringen i oppløsningshastigheten i
henhold til figur 9 er at den går mot lavere oppløsningshastigheter med økende [CO 2 ].
Dette er analogt med at dersom man plotter posisjonen x til en bil som funksjon av tid t, vil
den førstederiverte dx/dt representere bilens hastighet ved posisjon x og den dobbeltderiverte
d 2 x/dt 2 representerer bilens akselerasjon ved posisjon x. Når d 2 x/dt 2 er negativ, har man at
bilen retarderer, den bremser opp. Og det er akkurat det man ser fra figur 9 i E7,
oppløsningsforløpet til CaCO 3 bremser opp ved tilsetning av CO 2 .
Figur 7, tabell 2, figur 9 og de utdrag av teksten i E7 vist i ankebegrunnelse av 17. februar
2009 peker alle mot at fagmannen kan direkte og utvetydig lese at det er mulig å redusere
oppløsningshastigheten til CaCO 3 med en faktor 3-4 ved å tilsette CO 2 i mengder på under et
halvt kilo CO 2 per tonn vannmasse.
Vennligst legg merke til at patenthavers forklaring av innholdet i figur 7, tabell 2 og figur 9 i
tilsvaret av 24. juni 2009 samsvarer ikke med hva artikkelforfatteren av E7 skriver om den
samme informasjon, se tekst side 221–223 i E7.
1.1.9 Begrepsavklaring og oppfinnelsen innhold
Patenthaver argumenterer med at D3 og D6 er håndbøker i papirproduksjon som viser at
løseligheten til CaCO 3 øker med tilsetning av CO 2 , og at foreliggende oppfinnelse er
patenterbar fordi den går mot denne lære. Patenthaver følger opp dette argument med å vise til
at E7 viser at oppløsningen øker, slik at fagmannen kan ikke innse fra E7 at karbondioksid
kan anvendes til å redusere oppløseligheten av kalsiumkarbonat.
Denne argumentasjon er både irrelevant og direkte villedende fordi denne oppfinnelse gjelder
ikke en fremgangsmåte til å redusere løseligheten til CaCO 3 , den gjelder etter patenthavers
egen begrepbruk en fremgangsmåte for å vesentlig forsinke oppløsningen av karbonatet. Det
er derfor helt essensielt i vurderingen av denne oppfinnelses patenterbarhet at man skiller
mellom begrepet løselighet og oppløsningshastighet. Patenthaver ønsker å hindre
akkumulering av [Ca 2+ ] til uakseptable høye nivåer, og bruker derfor begrepet ‖forsinke‖
oppløsningen av kalsiumkarbonat. Dette oppnår patenthaver ved å drive metningspunktet for
løseligheten av kalsiumkarbonat mot mer fast CaCO 3 , slik at patentets løsning er strengt tatt
både å redusere løseligheten til karbonat (ved sur pH i forhold til bruk av sterk syre som
surgjøringsmiddel) og å redusere oppløsningshastigheten som følge av det reduserte
metningspunktet.
Går man til eksempelmaterialet i NO 319 410 finner man at dersom man bruker
fremgangsmåten i henhold til denne oppfinnelse hvor CO 2 -tilsats brukes til å senke papirmassens
pH fra basisk til lett sure verdier, finner man fra eksempel 1 og 7 at man måler et løst
innehold av CaCO 3 på henholdsvis 150 mg/l, 202 mg/l og 779 mg/l ved pH 6,5, 6,0 og 5,5 i
papirfremstillingssystemet.
Bruker vi verdier for løseligheten til CaCO 3 fra D3 finner vi for rent vann innholdende CaCO 3
og hvor vannet er i likevekt med luftas innhold av CO 2 , at pH er 8,4 og løst CaCO 3 er 13
mg/l. Dette viser at foreliggende oppfinnelse gjelder ikke reduksjon av løseligheten til CaCO 3
sammenlignet med løseligheten ved basisk pH, også i foreliggende oppfinnelse oppnår man
en markant økning av saltets løselighet på en faktor 10 eller mer når man surgjør papirmassen
med bruk av CO 2 .
Foreliggende oppfinnelse gjelder at når man bruker CO 2 til å surgjøre papirmassen, så senkes
oppløsningsgraden av CaCO 3 i forhold til hva man oppnår når man bruker en sterk syre til å

Annen avd. sak nr. 7927 59
oppnå samme pH-senking. Dette ser man fra eksemplene i patentet. I eksempel 1 oppnås en
reduksjon i løseligheten med en faktor 2–3 når man bruker CO 2 i stedet for svovelsyre som
surgjøringsmiddel ned til pH 6 og 6,5, og i eksempel 7 oppnås en reduksjon med en faktor 4
når man senker helt ned til pH 5,5.
Denne oppfinnelse gjelder derfor at man bruker fellesioneeffekten (som følger av le
Chateliers prinsipp) til å forskyve dissosiasjonsreaksjonen for CaCO 3 mot fast CaCO 3 som
løsning på problemet med for høye [Ca 2+ ] ved å surgjøre papirmassen med CO 2 i stedet for
mineralsyrer. Dette er helt analogt med problemstillingen og løsningen gjort kjent fra E2.
Innsiger vil også påpeke at den effekt som oppnås av foreliggende oppfinnelse kan direkte og
utvetydig leses ut av E7. Fra figur 7 og tabell 2 i E7 finner man at løseligheten til CaCO 3 i
vann ved 70 °C er på ca. 270 mg/l når man har tilsatt ca. 0,3 kg CO 2 per tonn vannfase. Dette
samsvarer med hva som er angitt i foreliggende patents eksempelmateriale, og viser at denne
oppfinnelse oppnår ikke annet enn hva kjent teknikk forteller at man skal oppnå.
1.1.10 Nyhet og oppfinnelseshøyde
Det vises til begrunnelsen gitt i ankebegrunnelse datert 17. februar 2009 hvorfor innsiger
mener NO 319 410 mangler nyhet og oppfinnelseshøyde.
I tillegg til disse argument vil vi vise til nedenstående tabell hvor samtlige trekk fra krav 1 i
NO 319 409 er sammenlignet med utdrag fra teksten i E2. Dette utdrag viser at samtlige trekk
i kravet kan direkte og utvetydig leses ut av E2. E2 viser at det tilsettes CO 2 til papirmasser
ved pH under 8 og på den måte muliggjør bruk av CaCO 3 som fyllstoff. Selv om det skulle
være riktig som patenthaver hevder at E2 tilsetter CO 2 kun i den hensikt som syreregulerende
middel, så vil det fortsatt være slik at samtlige trekk i hovedkravet er både kjent fra og blir
utøvd av E2. Innsiger er derfor uforstående til at foreliggende patent har blitt funnet å ha
nyhet og skille seg vesentlig fra E2.
Fremgangsmåte for å hindre
eller vesentlig forsinke
oppløsningen av
kalsiumkarbonat i et
papirfremstillingssystem
tilveiebringe i
papirfremstillingssystemet
en vandig massesuspensjon
som inneholder mekanisk
masse
innføre karbondioksid i
massesuspensjonen
This invention relates to the
manufacture of paper and its
particular applicaton to the
sizing and filling of paper
wherein alkaline earth metal
carbonate fillers are employed.
Alkaline earth metal carbonates,
notably calcium carbonate, ..
According to the present
invention, the wood or textile
fibers or mixture of the two are
formed into a pulp of the usual
working
In practicing the present
invention, carbon dioxide, or a
gas or reagent containing carbon
dioxide, is introduced into the
mix
Begge dokumenter gjelder bruk av
CaCO 3 som fyllstoff i papir og
problemet med at det løses for
kraftig i sure masser.
D2 omtaler en vandig
massesuspensjon av normal
konsistens
D2 omtaler å tilsette CO 2 til
massesuspensjonen

Annen avd. sak nr. 7927 60
bringe fast kalsiumkarbonat
til å være tilstede i
massesuspensjonen ved pHbetingelser
under 8
innføre karbondioksidet i
tilstrekkelig mengde til å
forsinke vesentlig
oppløsningen av
kalsiumkarbonatet i
massesuspensjonen ved pHbetingelsene
og redusere
mengden av frie
kalsiumioner i
papirfremstillingssystemet
It has been observed in a number
of experiments that the pH value
of the content in the beater
varies from 6.2 to 7.2 when
carbon dioxide is utilized in
conjunction with the calcium
carbonate filler.
On the other hand, when the
carbon dioxide is omitted, the
pH value of the contents of the
beater is approx. 7.8 to 9.0.
D2 viser at pH i suspensjonen er
under 8 og at den inneholder fast
CaCO 3 .
D2 viser at uten bruk av CO 2 stiger
pH i massen mer enn med bruk av
CO 2 . Dette viser eksplisitt at CO 2
forsinker/reduserer løseligheten til
CaCO 3 :
I CaCO 3 (s) Ca 2+ (aq) + CO 3
2-
(aq)
II CO 3 2- (aq) + H 2 O HCO 3
-
(aq) + OH - (aq)
Når OH - (aq) stiger, stiger pH, ergo
kan ikke økt pH bety annet enn
mer løst CaCO 3 .
Samme øvelse kan gjentas for E3, noe som betyr at NO 319 410 har ikke nyhet over verken
E2 eller E3:
Fremgangsmåte for å hindre
eller vesentlig forsinke
oppløsningen av
kalsiumkarbonat i et
papirfremstillingssystem
tilveiebringe i
papirfremstillingssystemet
en vandig massesuspensjon
som inneholder mekanisk
masse
innføre karbondioksid i
massesuspensjonen
bringe fast kalsiumkarbonat
til å være tilstede i
massesuspensjonen ved pHbetingelser
under 8
innføre karbondioksidet i
tilstrekkelig mengde til å
forsinke vesentlig
oppløsningen av
kalsiumkarbonatet i
massesuspensjonen ved pHbetingelsene
og redusere
mengden av frie
kalsiumioner i
papirfremstillingssystemet
A method for forming a filled
paper, comprising adding acidstabilised
calcium carbonate
slurry to a paper making process
for making acid paper
The invention also relates to a
method for forming a filled
paper, which comprises adding
… to a papermaking pulp
In a second embodiment, the
acid stabilizer is a weak acid.
Preferred weak acids include
carbonic acid, … , where the
carbonic acid is typically
provided by addition of carbon
dioxide gas.
The present invention relates to
an acid-stabilized calcium
carbonate slurry having a pH of
less than 7, preferably between 6
and 7
Begge dokumenter gjelder bruk av
CaCO 3 som fyllstoff i papir og
problemet med at det løses for
kraftig i sure masser.
D3 omtaler en vandig
massesuspensjon
D3 omtaler å tilsette CO 2 til
massesuspensjonen, først ved å
lage en CO 2 -holdig velling som
deretter føres inn i massesuspensjonen
D3 viser at pH i suspensjonen er
under 8 og at den inneholder fast
CaCO 3 .
D3 skriver at CaCO 3 er
syrestabilisert ved tilsats av CO 2 .
Det kan ikke bety annet enn at
løseligheten er forsinket/redusert
ved tilsats av tilstrekkelig mengde
CO 2

Annen avd. sak nr. 7927 61
Når det gjelder bedømmelse av oppfinnelseshøyde vil vi påpeke at E1, E2, E6 og E7 viser alle
at ved vandige systemer med pH 5,5–7,0, er det mulig å bruke fellesioneeffekten til å redusere
løseligheten til CaCO 3 .
Vennligst legg merke til at eksemplene i NO 319 410 angir resultater som kan leses direkte ut
av figur 7 og tabell 2 i E7. Dette viser at patenthavers argument med at rene modellsystemer
er uegnede som informasjon er irrelevant. Denne oppfinnelse har brukt midlet gjort kjent i E7,
å tilsette en mengde CO 2 til en vannfase, og oppnådd en løselighet til CaCO 3 som er i samsvar
med hva som E7 viser man skal få. NO 319 410 har ikke gjort annet enn å bruke kjent virkemiddel
A til å oppnå kjent effekt B.
1.1.11 Faglig fordom
Patenthaver viser til en rekke dokumenter med kjent litteratur som forteller at oppløsningen av
CaCO 3 øker når man tilsetter CO 2 og at det er gjort forsøk på å løse problemet med for høy
løselighet av CaCO 3 i moderat sure papirmasser på andre måter enn å tilsette CO 2 i lang tid.
Dette hevdes å vise at dette problem har vært et lenge stående problem i papirbransjen og at
det er etablert en faglig fordom mot å bruke CO 2 som tilsetning i papirmasser som benytter
CaCO 3 som fyllstoff.
Dette argument er som påpekt ovenfor misvisende. Denne oppfinnelse gjelder ikke å hindre at
løseligheten til CaCO 3 øker når man går fra basisk til sur papirmasse. Den gjelder en
fremgangsmåte til å redusere den økte løseligheten som følge av surgjøringen, og bruker et
svært velkjent virkemiddel innen kjemifaget til å oppnå denne effekt; fellesioneeffekten.
Kort fortalt er oppfinnelsen i NO 310 410 å bruke fellesioneeffekten til å motvirke noe av
virkningen som surgjøringen av papirmassen har på løseligheten til CaCO 3 .
Det er derfor irrelevant å peke på at håndbøkene D3 og D6 opplyser at tilsats av CO 2 til en
papirmasse vil øke løseligheten til CaCO 3 . Denne informasjon er opplagt og er dessuten
ufullstendig ved at den gir ikke sammenhengen mellom løseligheten som funksjon av pH og
mengde tilsatt CO 2 . D3 og D6 kan følgelig ikke vise at fagmannen vil anse det som uventet at
fellesioneeffekten påvirker løseligheten til saltet CaCO 3 , fordi D3 og D6 inneholder ikke
informasjon som viser effekten av fellesioneeffekten.
Det er heller ikke grunnlag i fremtrukket kjent teknikk å hevde at det skal eksistere en slik
faglig fordom. Fra en rekke avgjørelser i Case Law of the Boards of Appeal er det nedfelt
tolkningspraksis at det må eksistere en enstemmig og konsis holdning i kjent teknikk for at
det skal være etablert en faglig fordom:
T62/82, T410/87, T500/88, T74/90, T943/92, T531/95 and T793/97 Generally established
board of appeal case law is very strict on recognising the existence of a prejudice. A solution
put forward as overcoming a prejudice must clash with the prevailing teaching of experts in
the field, i.e. their unanimous experience and notions, rather than merely citing its rejection
by individual experts or firms.
Som nevnt viser E1, E2, E6 og E7 at det er kjent å bruke fellesioneeffekten til å redusere
løseligheten av CaCO 3 i vandige løsninger med pH i området 5–7. E1, E2 og E7 viser bruk av
tilsats av CO 2 for å oppnå effekten, E6 bruker tilsats av lettløselige karbonater for å oppnå
samme effekt. Selv om man legger til grunn patenthavers oppfatning av læren i D3 og D6, er
det ikke grunnlag for å hevde at det er en enstemmig oppfatning i fagmiljøene og læren i dette
fagfelt.

Annen avd. sak nr. 7927 62
1.1.12 Muntlige forhandlinger
Innsiger står i en vanskelig posisjon ved at tre patentinstanser har akseptert patenthavers
tolkning av E2. Innsiger mener imidlertid at det er feil å tolke E2 selektivt ut fra den ene
problemstillingen som omtales og neglisjere resterende informasjon om bruk av CaCO 3 som
fyllstoff. Det er også ugunstig fra innsigers ståsted at Patentstyrets 1. avdeling har lagt til
grunn en misforstått oppfatning av E1.
Oppfinnelsen i NO 310 410 er å bruke fellesioneeffekten til å motvirke noe av virkningen som
surgjøringen av papirmassen har på løseligheten til CaCO 3 . Dette er etter innsigers mening å
bruke et kjent virkemiddel til å oppnå en kjent virkning, og burde derfor være teknikk som
enhver kan benytte fritt. Samfunnets friholdelsesbehov tilsier at NO 319 410 bør oppheves.
Det er også et viktig prinsipielt spørsmål som belyses i denne sak ved at det er reist tvil om
man kan benytte informasjon fra studier av rene modellsystemer når man skal vekte
patenterbarheten til en oppfinnelse fra et mer komplekst system i det praktiske liv.
Vi ber derfor om å få anledning til å muntlig fremlegge vårt syn overfor Patentstyrets
2. avdeling."
I tilsvar av 25. november 2009 uttaler patenthavers fullmektig:
"Vi viser til Patentstyrets meddelelse om at innsiger i ovennevnte sak, Yara International ASA
("Yara"), har kommet med argumenter mot vårt svar av 20. juni 2009. Den gjennomgående
tanken i Yaras argumenter presentert på 14 tettskrevne sider, er at oppfinnelsen må være
åpenbar fordi den kan forklares med le Chateliers prinsipp om fellesioneeffekten, som har
vært kjent helt fra 1884.
Yara tar her feil. Svært få oppfinnelser strider mot grunnleggende teoretiske prinsipper, og de
fleste oppfinnelser kan etter at de er gjort, forklares teoretisk. Når noen har løst et problem, er
det lett å være etterpåklok og hevde at dette kunne en fagmann lett ha løst. Ved bedømmelse
av oppfinnelseshøyde er det imidlertid ikke spørsmål om hva en fagmann kunne ha gjort, men
hva en fagmann ville ha gjort, slik det poengteres innen EPO med den hyppig anvendte
"could-would approach".
Yara gjentar mange av sine tidligere argumenter, som om de skulle bli sterkere av å bli sagt
på nytt. Vi skal forsøke å unngå unødvendige gjentakelser og henviser i stedet til våre
tidligere utførlige forklaringer gitt til Patentstyrets patentavdeling og i denne
innsigelsessaken.
Vi henviser også til Patentstyrets klare og tydelige tolkning av de anførte publikasjonene og
det problem som løses med oppfinnelsen.
Fagmannen og oppfinnelsen
Når det gjelder den foreliggende oppfinnelse, er problemet gammelt. Fagmannen har svært
lenge hatt tilgang til alle enkeltelementene ved oppfinnelsen, innbefattende le Chateliers
prinsipp og karbondioksidets evne til å danne karbonsyre, samt bikarbonat- og karbonationer i

Annen avd. sak nr. 7927 63
vann. Til tross for dette har ingen kommet på den tanke å anvende karbondioksid for å løse
problemet.
Fagmannen visste at syrer løser opp kalsiumkarbonat. Man visste at karbondioksid danner
syre i vann. Man visste spesifikt at karbondioksid markant øker løseligheten av kalsiumkarbonat,
slik det fremgår av D3 og D6. Karbondioksidets oppløsende innvirkning er blitt
utnyttet industrielt, slik det fremgår av D7. Det er gjort forsøk med karbondioksid og
konstatert at karbondioksid gjør kalsiumkarbonat uegnet ved papirfremstilling ved lavere pH,
slik det fremgår av D5. Man har også søkt andre utveier for å gjøre kalsiumkarbonat
anvendelig ved lav pH, slik det fremgår av D4 og E3, og de patentskrifter som disse henviser
til.
På den tiden den foreliggende oppfinnelse ble gjort, hadde fagmannen i bransjen en klar og
entydig oppfatning om at karbondioksid i vann er farlig for kalsiumkarbonat, fordi
karbondioksid øker oppløseligheten av kalsiumkarbonatet. Ikke noe av det som Yara har tatt
frem, viser at denne kunnskap skulle være gal. Kalsiumkarbonat har en løselighet i vann på 25
mg/l. I nærvær av karbondioksid stiger løseligheten i vann til ca. 1500 mg/l (D6). Dette til
tross for at le Chateliers prinsipp eksisterer og fungerer også i dette systemet.
Le Chateliers prinsipp hindrer altså ikke kalsiumkarbonat i å løse seg 60 ganger mer i nærvær
av karbondioksid enn i fravær av karbondioksid. Hvorfor skulle det da være åpenbart for
fagmannen at karbondioksid skulle løse problemet, slik som Yara hevder?
Yara anfører i sine kommentarer på side 3, nest siste avsnitt, at en fagmann vil se at
karbondioksid både har en surgjørende effekt som øker løseligheten av karbonatet, og en
motsatt effekt som via fellesioneeffekten motvirker løseligheten. Yara innrømmer at det ikke
var åpenbart for fagmannen hvilken effekt som skulle være den dominerende. Yara
innrømmer altså at det ikke var åpenbart for fagmannen at karbondioksid skulle løse
problemet. Tvert imot, alt som fagmannen i bransjen visste, pekte mot at karbondioksid ikke
skulle kunne løse problemet.
Yara anser at fagmannen i denne situasjonen skulle ha søkt etter informasjon som beskriver
hvilken av karbondioksidets to effekter som er den dominerende. Yara glemmer at
oppfinneren ikke befant seg i samme situasjon som Yara. Oppfinneren hadde ett problem,
nemlig oppløsning av kalsiumkarbonat og akkumulering av kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.
Problemet var ikke koblet til karbondioksid. Ingen hadde foreslått at
karbondioksid kunne løse problemet. Det var ingen grunn til at oppfinneren skulle søke etter
artikler om virkningen mellom karbondioksid og kalsiumkarbonat, fordi karbondioksid ikke
inngikk i problemet.
Det var først etter at løsningen på problemet var funnet og løsningen het karbondioksid, at
fellesioneeffekten kom inn i bildet. Informasjonen i E1 og E7 kunne således være av interesse
først etter at oppfinnelsen var gjort.
Slik Yara svært riktig påpeker øverst på side 2 i sin kommentar, så inneholder patentskriftet et
avsnitt hvor oppfinnerne "antar" at karbonationene fra karbondioksid påvirker dissosiasjonen
av kalsiumkarbonat. Dette er gitt som en mulig forklaring på hvorfor oppfinnelsen fungerer,
til tross for at fagmannen opprinnelig mente at dette var helt usannsynlig.
Fellesioneeffekten gir altså en forklaring på hvorfor karbondioksid kan fungere på tross av en
utbredt og dyptsittende fordom i bransjen. Dette er en forklaring som er gitt etter at løsningen

Annen avd. sak nr. 7927 64
på problemet var funnet. Det betyr ikke at fellesioneeffekten skulle ha gjort det åpenbart for
fagmannen å anvende karbondioksid for å løse problemet.
Utnyttelse av fellesioneeffekten
Yara forsøker på alle måter å få det til å virke som om anvendelsen av fellesioneeffekten er
noe som er så enkelt at det ikke kan patenteres. Yara tar igjen feil. E3 viser jo med all
tydelighet at en ren utnyttelse av fellesioneeffekten for å minske oppløseligheten av
kalsiumkarbonat er patenterbar. I E3 anvendes et kalsiumsalt som gir kalsiumkarbonatets
kation (Ca 2+ ) for å stabilisere karbonatet i en karbonatoppslemming. Foruten kalsiumsalt kan
man anvende en svak syre for å løse opp kalsiumkarbonat i oppslemmingen og på den måte
øke innholdet av kalsiumioner.
Man kan med støtte i E3 påstå at anvendelse av fellesioneeffekten i denne sammenheng er ny
og har oppfinnelseshøyde. På tilsvarende måte skulle det derfor være patenterbart å anvende
natriumkarbonat som gir kalsiumkarbonatets anion (CO 3 2- ) for å minske oppløseligheten av
kalsiumkarbonat. En slik anvendelse er enkel og risikofri. Den medfører ingen risiko fordi
natriumkarbonat er et lettløselig nøytralt salt. Natrium i vannsirkulasjonen medfører ingen
problemer. Karbonationene motvirker oppløseligheten i henhold til le Chateliers prinsipp.
Den foreliggende oppfinnelse er langt mer komplisert enn den i E3 og i det ovenfor beskrevne
eksempel, som begge utnytter le Chateliers prinsipp. Anvendelse av karbondioksid medfører
klare risikoer. Karbondioksid er ikke nøytralt, men vil i vann danne en syre. Det er kjent at
karbondioksid øker kalsiumkarbonatets løselighet sterkt. Det er en overhengende risiko for å
øke problemet istedenfor å løse det.
Som vi har konstatert i tidligere svar, var anvendelsen av karbondioksid for å løse problemet
alt annet enn åpenbar. Oppfinnelsen stred mot en sterkt inngrodd fordom. Mange hadde
forsøkt å løse samme problem uten å finne på å anvende karbondioksid. Oppfinnerne hadde
stort strev med å forsøke å overbevise bransjen om at karbondioksid virkelig kunne løse
problemet og gjøre det mulig å anvende kalsiumkarbonat ved pH under 8.
Det faktum at oppfinnelsen etterpå delvis kan forklares med le Chateliers prinsipp, fratar ikke
oppfinnelsen verken nyhet eller oppfinnelseshøyde.
Betydningen av E1
Slik det er anført ovenfor, gir E1 ikke noen som helst føringer for å løse problemet som
gjelder anvendelse av kalsiumkarbonat når pH synker til under pH 8 og kalsiumioner
akkumuleres i papirmassen i en fabrikk med en alt mer lukket vannsirkulasjon. Karbondioksid
inngår ikke som en del i det problemet som skulle løses. Virkningen av karbondioksid ifølge
E1 kunne høyst være av interesse etter at problemet var løst og det viste seg at
problemløsningen inneholdt både karbondioksid og kalsiumkarbonat.
Som vi tidligere har konstatert, så gjelder E1 et system som er vesentlig forskjellig fra
papirfremstillingsprosessen ifølge oppfinnelsen. E1 angår et fullstendig rent system under
trykk hvor pH stiger fra 1 til 7,5. Når pH stiger i henhold til "free drift", forekommer ved pH
7 et knekkpunkt i den stadig synkende oppløsningshastigheten. Hvordan pH i den
kalsiumkarbonatholdige masse skulle nå den verdi som er av interesse for den foreliggende
oppfinnelse, nemlig pH 8, for så deretter etter tilsetning av karbondioksid å synke til pH 8, og
hva som hender da, fremgår ikke av E1. Ikke engang den verdi Yara påstår, nemlig pH 7,6,
oppnås med "free drift"-forsøkene i E1, hvor høyeste pH er 7,0.

Annen avd. sak nr. 7927 65
For øvrig henviser vi til våre tidligere utførlige argumenteringer angående E1 i denne
innsigelsessaken, samt ved saksbehandlingen i Patentstyrets 1. avdeling. Vi anser det derfor
ikke nødvendig å gjenta våre tidligere argumenter.
Betydningen av E2
Yara gjentar sine tidligere påstander om at informasjonen i E2 gjør det klart for fagmannen at
problemet ved tilsetning av kalsiumkarbonat oppstår på grunn av at kalsiumkarbonatet går i
oppløsning og at karbondioksid løser problemet ved å redusere oppløseligheten av
kalsiumkarbonat.
Igjen forsøker Yara å være etterpåklok for å forklare et fenomen som er beskrevet i en annen
sammenheng enn det som oppfinnelsen gjelder. Med kunnskap om den foreliggende
oppfinnelse er det sannsynlig at Yaras forklaring er i det minste delvis riktig, men denne
forklaring på fenomenet er gjort i etterhånd og fremgår ikke av E2.
E2 løser et problem som gjelder sur liming av papir med alun og harpiks. Det fremgår av E2
at dersom man tilsetter kalsiumkarbonat, så ødelegges limingen og kvaliteten på det
produserte papiret blir dårlig. Dersom man tilsetter karbondioksid, synker pH og limingen
forbedres.
På grunnlag av E2 trekker Yara den konklusjon at det er åpenbart for fagmannen å anvende le
Chateliers prinsipp for å redusere oppløsningen av kalsiumkarbonat i et
papirfremstillingssystem. Dette stemmer ikke. De facto nevner E2 verken oppløsning av
kalsiumkarbonat, le Chateliers prinsipp eller kalsium- eller karbonationer. Det eneste som
fremgår av E2, er at karbondioksid senker pH slik at limingen kan fungere.
Som nevnt ovenfor, skulle en anvendelse av le Chateliers prinsipp være å tilsette et lettløselig
kalsiumsalt, slik som i E3, eller en lettløselig karbonatforbindelse (f.eks. Na 2 CO 3 ) som i
eksemplet nevnt ovenfor. Problemet ifølge E2 er ikke at kalsiumkarbonat oppløses og at
kalsiumioner akkumuleres, derimot er problemet at pH blir uegnet for liming. Man har notert
at tilsetning av karbondioksid senker pH til pH 6,2–7,2 slik at limingen kan gjennomføres.
E2 er en gammel publikasjon fra 1935. Det er mer enn 60 år siden E2 medførte at bransjen
begynte å anvende karbondioksid for å forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat. På
tidspunktet for E2 var det vesentlig å oppnå god liming med alun. Akkumulering av
kalsiumioner i systemet var ikke noe problem fordi nytt vann ble tatt inn kontinuerlig. E2 har
således ikke gjort det klart for fagmannen i papirbransjen at karbondioksid kan anvendes til å
minske akkumuleringen av kalsiumioner når pH synker under 8.
Betydningen av E3
Som nevnt ovenfor, viser E3 at en rendyrket anvendelse av le Chateliers prinsipp om
fellesioneeffekten er en patenterbar oppfinnelse. Ifølge E3 dannes flere Ca 2+ -ioner ved hjelp
av et lettløselig kalsiumsalt, så som CaCl 2 , i en kalsiumkarbonatoppslemming. Ifølge E3 kan
det også dannes kalsiumioner i et trykksatt system med karbondioksid som løser opp kalsiumkarbonat
og på den måten øker innholdet av kalsiumioner i oppslemmingen.
Med den foreliggende oppfinnelse er ikke hensikten å øke innholdet av kalsiumioner. Ifølge
oppfinnelsen tilsettes ikke karbondioksid i en trykksatt karbonatoppslemming. Ifølge

Annen avd. sak nr. 7927 66
oppfinnelsen tilsettes karbondioksid i et åpent papirsystem som allerede inneholder
kalsiumkarbonat.
Oppfinnelsen er følgelig ny i forhold til E3.
Yara påstår at det ved behandlingen av den tilsvarende patentsøknad i EPO ble innført en
disclaimer for å oppnå nyhet, og at mangelen på en tilsvarende disclaimer i det foreliggende
patent gjør at oppfinnelsen mangler nyhet. Yara tar feil. Det ble ikke innført noen disclaimer i
den patentsøknaden som tilsvarer NO 319 410 i EPO. Det ble innført en disclaimer i
parallellsøknaden, som tilsvarer NO 319 409, og den samme disclaimer finnes i NO 319 409.
Betydningen av E6
E6 gjelder en fremgangsmåte for å felle ut kalsiumkarbonat i et system som er mettet med
kalsiumioner på grunn av at kalsiumsulfat er oppløst i papirsystemet. Man kan felle ut
kalsiumkarbonat med karbonationer eller man kan skape bikarbonationer gjennom en
kombinasjon av natriumhydroksid og karbondioksid (NaOH + CO 2 → NaHCO 3 ). Som vi har
nevnt i våre tidligere argumenteringer, så forutsetter anvendelse av karbondioksid i E6 en
nøye kontroll av pH. For å kunne oppnå en skikkelig utfelling med bikarbonat må i henhold
til E6 pH være ca. 11.
Utfelling av kalsiumkarbonat ved pH 11 er en helt annen sak enn å redusere oppløseligheten
av kalsiumkarbonat når pH synker under 8.
Betydningen av E7
Slik som E1 utgjør E7 en vitenskapelig publikasjon som forklarer visse sammenhenger
mellom karbondioksid og kalsiumkarbonat i rent vann. E7 imiterer geologisk nedbrytning av
kalsiumkarbonat og beskriver innvirkningen av karbondioksid (kullsyre) i en mettet aragonitteller
kalsittløsning i et lukket system i fravær av gassfase. Et papirsystem som er åpent til
atmosfæren og som har en komplisert kjemisk sammensetning, ligger svært langt fra den
testløsningen som anvendes i E7.
E7 har ikke noe med papirfremstilling å gjøre. Problemet som oppfinneren skulle løse, hadde
heller ikke noe å gjøre med karbondioksid. Problemet som ligger til grunn for den
foreliggende oppfinnelse, er at kalsiumioner akkumuleres i et papirsystem når vannsirkulasjonen
er lukket.
Før problemløsningen var klar og oppfinneren hadde kommet på at man kunne forsøke å
anvende karbondioksid, så var det ikke åpenbart for oppfinneren å søke informasjon om
hvordan karbondioksid oppfører seg. Vitenskapelige publikasjoner om karbondioksid, så som
E1 og E7, leder ikke oppfinneren til løsningen på problemet. De kan høyst hjelpe til med å
forklare i etterhånd hvordan det er teoretisk mulig at oppfinnelsen, dvs. problemløsningen,
fungerer i praksis, på tross av at kalsiumkarbonatets oppløsning øker i nærvær av
karbondioksid.
E7 støtter fagmannens allmenne kunnskap om at karbondioksid øker oppløsningen av
kalsiumkarbonat sammenlignet med et system som ikke inneholder karbondioksid. Med
kunnskap om E7 skulle fagmannen naturlig ha avholdt seg fra å tilsette karbondioksid dersom
han eller hun ville minske problemet som oppstår ved at kalsiumkarbonat oppløses.
Nyhet og oppfinnelseshøyde

Annen avd. sak nr. 7927 67
På sider 11–13 i sine kommentarer har Yara innført tabeller som hevdes å vise at oppfinnelsen
verken har nyhet eller oppfinnelseshøyde i forhold til E2 og E3.
Det er litt vanskelig å svare på Yaras kommentarer fordi kjennetegn for oppfinnelsen ifølge
NO 319 410 savnes, og i stedet inneholder tabellen kjennetegn for NO 319 409.
I tabellen for E2 påstår Yara at begge dokumentene gjelder problemet med at CaCO 3 løses
opp for kraftig i sure masser. Dette er ikke riktig. Det fremgår ikke av E2 at kalsiumkarbonat
løses opp eller at dette skulle ha vært problemet i E2. Problemet i E2 gjelder dårlig liming,
redusert papirkvalitet og for høy pH.
Yara påstår til og med at det av E2 eksplisitt fremgår at CO 2 forsinker/reduserer løseligheten
av CaCO 3 . Yara leser inn i E2 noe som E2 ikke angir og som en fagmann på grunnlag av E2
ikke kunne utlede fra E2.
I E2 angis det ikke å tilsette karbondioksid til en masse som allerede inneholder
kalsiumkarbonat, slik som ifølge den foreliggende oppfinnelse. Tvert imot sier E2 entydig at
karbondioksidet skal tilsettes før kalsiumkarbonatet tilsettes i massen.
Oppfinnelsen er følgelig ny og løser et helt annet problem enn E2.
E3 gjelder syrestabilisering av en kalsiumkarbonatoppslemming med kalsiumioner før
oppslemmingen tilsettes til en papirmasse. Oppfinnelsen ifølge NO 319 410 angår å redusere
oppløsningen av det kalsiumkarbonat som finnes i papirmassen. Kalsiumkarbonatet er i
massen før karbondioksidet tilsettes i massen.
I E3 er pH i oppslemmingen under 7. Ved den foreliggende oppfinnelse innføres
karbondioksid når massens pH synker til under pH 8.
Oppfinnelsen er følgelig ny og løser problemet på en annen måte enn E3.
Faglige fordommer
Yara påstår til slutt at det ikke var noen faglige fordommer mot å løse problemet slik det er
løst ifølge oppfinnelsen. Ifølge Yara kan D3 og D6 ikke anses å gi uttrykk for noen slik
fordom siden de ikke inneholder noen informasjon om fellesioneeffekten. Dette er en svært
overraskende tolkning av begrepet fordom, og vi kan på ingen måte være enig med Yara i
dette.
D3 og D6 viser at karbondioksid øker oppløsningen av kalsiumkarbonat 60-foldig. Noen
henvisning til fellesioneeffekten behøves virkelig ikke for at en fagmann skal innse at det er
risikabelt å anvende karbondioksid i sammenheng med kalsiumkarbonat.
Yaras påstand henger åpenbart sammen med at Yara forsøker å få det til å se ut som om
oppfinnelsen skulle bestå i kun å anvende fellesioneeffekten. Som vi har konstatert ovenfor,
så er dette ikke riktig. Om en fagmann ville anvende fellesioneeffekten og skape
karbonationer for å minske oppløsningen av kalsiumkarbonat, skulle han eller hun ha valgt en
ufarlig karbonatforbindelse (f.eks. Na 2 CO 3 ) som danner karbonationer uten risiko for negative
bivirkninger. Fagmannen ville ikke ha funnet det åpenbart å anvende karbondioksid som et
middel for å oppnå minsket oppløsning via fellesioneeffekten, fordi han visste at
karbondioksid primært har en virkning som er stikk motsatt den virkningen han ville oppnå
med fellesioneeffekten.

Annen avd. sak nr. 7927 68
Yara hevder at det ikke fantes noen fordom i bransjen mot å anvende fellesioneeffekten for å
redusere oppløsningen av kalsiumkarbonat. Vi har heller ikke hevdet at det fantes noen
fordom. På tross av dette var det nytt og patenterbart å anvende fellesioneeffekten slik det
fremgår av E3. Det vi har påstått, er at det fantes en fordom mot å anvende karbondioksid til å
redusere oppløsningen av kalsiumkarbonat fordi karbondioksid øker oppløsningen.
Yara påstår at E1, E2, E6 og E7 viser at det ikke fantes noen fordommer, mens D3 og D6 er
uten betydning ifølge Yara. Situasjonen er i virkeligheten den stikk motsatte.
D3 og D6 er lærebøker og håndbøker skrevet av de fremste ekspertene i papirbransjen. Det er
disse som fagfolkene i papirbransjen vender seg til og stoler på. Det de sier skaper både
kunnskaper og fordommer i bransjen.
E1 og E7 gjelder overhodet ikke papirbransjen. E1 og E7 imiterer geologisk oppløsning av
kalsiumkarbonatholdige bergarter i naturen. Artiklene analyserer hva som hender i et totalt
rent og lukket system dersom man metter det med karbondioksid og kalsiumkarbonat. Både
E1 og E7 viser at kalsiumkarbonat løses opp i nærvær av karbondioksid. Fordi om kurvene
for oppløselighet ifølge E1 og E7 ikke er lineære, så motsier dette ikke det faktum at
karbondioksid øker oppløsningen av kalsiumkarbonat.
E2 er ikke relevant i den foreliggende sammenheng fordi det i E2 ikke diskuteres oppløsning
av kalsiumkarbonat. I E6 anvendes natriumbikarbonat til å felle ut kalsiumkarbonat ved en pH
hvor kalsiumkarbonat felles ut og følgelig ikke løses opp.
Det har i bransjen vært et lenge følt behov for å kunne anvende kalsiumkarbonat ved lavere
pH enn pH 8. Mange har forsøkt å løse problemet blant annet ved å syrestabilisere
kalsiumkarbonatet på ulike måter. Tross mer enn hundreårig kunnskap om både le Chateliers
prinsipp og karbondioksid så har det ikke falt fagmannen inn å anvende karbondioksid til å
løse problemet. Kunnskapen om karbondioksidets sterkt oppløsende innvirkning på
kalsiumkarbonat har skapt en fordom som ikke ble overvunnet før den foreliggende
oppfinnelse viste at man tross alt med karbondioksid kunne skape et papirfremstillingssystem
hvor kalsiumkarbonat ved pH under 8 fungerer som fyllmiddel uten å skape uakseptabel
akkumulering av kalsiumioner i systemet.
Yara er også opprørt over at noen kunne få patent på å bruke fellesioneeffekten for å oppnå
det Yara anser å være en kjent virkning. Som vi tidligere har notert, så viser E3 at det er helt
mulig å få patent på ren anvendelse av fellesioneeffekten. Derimot utgjør anvendelsen av
karbondioksid ifølge oppfinnelsen ikke en enkel anvendelse av fellesioneeffekten. Som vi har
vist, så har karbondioksid en annen og svært sterk innvirkning på kalsiumkarbonat som er helt
motsatt fellesioneeffekten. Det har vært langt fra åpenbart for fagmannen at karbondioksid
skulle kunne løse problemet som ligger til grunn for den foreliggende oppfinnelse.
Muntlige forhandlinger
Yara begjærer muntlige forhandlinger for å kunne forklare at Patentstyret i Norge og øvrige
patentmyndigheter verden over har tolket E2 feil. Etter vår oppfatning har Yara hatt all den tid
og mulighet de har behøvd til å fremføre sin sak skriftlig, uten at de har klart å overbevise
noen om at Patentstyret har tatt feil. Vi kan ikke se at en muntlig diskusjon vil frembringe noe
nytt. Vi anser derfor muntlige forhandlinger unødvendig og overflødig.
Vi anmoder om at Yaras innsigelse avvises."

Annen avd. sak nr. 7927 69
I tilsvar av 23. februar 2010 uttaler innsigers fullmektig:
"Kommentar til patenthavers tilsvar i anke til 2.avdeling, patent i Norge nr. 319 410,
AGA AB, UPM-Kymmene Corp.
Vi viser til utsendt kopi av patenthavers tilsvar datert 26. november 2009.
Innsiger ønsker å innlevere følgende kommentarer til postene i patenthavers tilsvar:
Fagets allmenne kunnskap
Fagets allmenne kunnskap danner en kunnskapsbasis som fagmannen skal kunne og som vil
benyttes til å forstå informasjonen i dokumenter som definerer kjent teknikk.
Fra fagets allmenne kunnskap har man at når CaCO 3 (s) løses i vann, dannes Ca 2+ (aq) og
CO 3 2- (aq), se f.eks. side 324 i E5:
(1) CaCO 3 (s) Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq)
Videre er det kjent fra lærebøker i kjemi at karbonationet vil på sin side reagere med vann i to
trinn og danne en blanding av hydrogenkarbonationer og karbonsyre. Se f.eks. side 452 i E5:
(2) HCO 3 2- (aq) H + (aq) + CO 3 2- (aq)
(3) H 2 CO 3 (aq) H + (aq) + HCO 3 - (aq)
Videre vil fagmannen, som omtalt i vårt tilsvar av 24. september 2009, vite om og beherske
bruken av le Chateliers prinsipp og fellesioneeffekten, som anvendt på ligning (1) ovenfor
betyr at man må enten øke konsentrasjonen av Ca 2+ (aq) eller CO 3 2- (aq) dersom man ønsker
mer CaCO 3 (s). Å utlede dette krever ingen oppfinnerisk innsats fra fagmannen, kun standard
anvendelse av allmenn kunnskap, i tråd med hva Patentstyrets 1.avdeling uttaler i avgjørelsen:
S21 (Første avsnitt nest siste side i avgjørelsen): ‖En fagmann innen treforedling kjenner til
reaksjonen der CaCO 3 løses: CaCO 3 Ca 2+ + CO 3 2- .... Fagmannen vil også se at i en
løsning som inneholder kun CaCO 3 , Ca 2+ og CO 3 2- , kan likevekten forskyves i ønsket retning
ved å øke mengdene av en av komponentene.‖
Videre er det velkjent for en fagmann i kjemi at kullsyre, H 2 CO 3 (aq), dannes ved å løse CO 2
(g) i vann. Denne informasjon finnes for eksempel i E5 på side 452, side 544 i Sienko and
Plane, ‖Chemistry; Principles and Applications‖, McGraw-Hill International Book Company,
1979 (boken ble brukt som lærebok i KJ100, første emne i grunnfag kjemi, ved Universitetet i
Trondheim på 1980-tallet), eller i Römmps Chemie-Lexikon, Franckh’sche Verlagshandlung,
Stuttgart, 8. utgave, 1983, bind 3, side 2154.
Fagmannen vet også at pH i en vannløsning er definert som følgende:
(4) pH ≡ - log 10 [H + ] = log 10 1/[H + ]
Se for eksempel side 446 i E5

Annen avd. sak nr. 7927 70
Nyhet
Over E2
Patentretningslinjene sier i Del C kapittel 4.3.2 følgende om hvordan lese et dokument ved
betraktning av nyhet:
”4.3.2 Motholdets omfang
Et dokument tar alltid bort nyheten fra enhver gjenstand som kreves beskyttet, dersom gjenstanden
direkte og utvetydig kan utledes fra det dokumentet, inkludert ethvert underforstått trekk for en
fagmann i det som uttrykkelig er nevnt i dokumentet.”
Dette er i tråd med Case Law of the Boards of Appeal som har uttalt at det er ikke anledning
til å tolke læren i en patentpublikasjon ut fra bare deler av informasjonen i dokumentet, hele
dets innhold skal tas med i betraktningen:
T969/92 The board decided that in order to determine what had been made available to the
public, not only the main claim but also the remainder of a patent document had to be
carefully considered for guidance to what had really been taught in the prior document, i.e.
its real express and implicit information content.
Dokument E2 omhandler og beskriver ett og samme oppfinneriske konsept slik at all
informasjon angitt i dokument E2, både det som en fagmann eksplisitt og implisitt vil forstå
ved å anvende den allmenne kunnskap kan direkte og utvetydig utledes derav, skal tas med i
betraktning når vi evaluerer nyhet.
Innsiger er av den oppfatning at Patentstyrets 1. avdeling har sviktet på dette punkt ved at
1. avdeling uttaler i avgjørelsen:
S39 (neste siste side i avgjørelsen) ‖E2 sier ingenting om at CO 2 forhindrer oppløsning av
CaCO 3 , og brukes heller ikke til dette formål.‖
Dette støttes også av Patentstyrets uttalelse under vurderingen av oppfinnelseshøyden:
S27 (neste siste side i avgjørelsen) ‖Patentstyret anser at en fagmann med kjennskap til E2,
ikke ville ha løst problemet i foreliggende oppfinnelse ut fra den informasjonen som kan
hentes ut fra E2. Foreliggende oppfinnelse og E2 dreier seg om to vidt forskjellige
problemer...‖
Sitat S39 og S27 viser at Patentstyrets 1. avdeling har lagt til grunn en oppfatning av
innholdet i E2 som kun tar omhandler de deler av E2 som omtaler limingsproblematikken.
Rent konkret har Patentstyrets 1.avdeling sett bort fra følgende innhold i E2 (markert med
farget uthevet skrift):
S7 ―This invention relates to the manufacture of paper and it has particular application to
the sizing and filling of paper wherein alkaline earth metal carbonate fillers are
employed.
Alkaline earth metal carbonates, notably calcium carbonate, have been proposed as
fillers for paper heretofore and have been utilized to some extent for this purpose.
However, their use has not met with favor in connection with a rosin-alum or similar
use, due to the unsatisfactory quality of the resulting paper product. It has generally been

Annen avd. sak nr. 7927 71
considered that the alkalinity of the carbonates functions to destroy or seriously impair
the rosin-alum size. ‖
S11 (Andre kolonne, side 1, linje 3–10) ‖ The object of the present invention is to provide
a method of sizing and filling paper using alkaline earth metal carbonate, and
particularly calcium carbonate, as a filler, whereby the shortcomings and disadvantages
of the prior processes are overcome; whereby a carbonate such as is readily available on
the market may be employed without preliminary treatment; ―
S33 (Første kolonne side 1, linje 41–55) ‖In view of the foregoing, as well as other factors,
many proposals have been made with the view of minimizing or obviating undesirable
manifestations which are brought about when a calcium carbonate filler is introduced into
a pulp which has been sized with rosin and alum. For example, it has been proposed to
protect the finely divided particles of calcium carbonate with an impervious film which is
not penetrated by the acidic aqueous medium. It has likewise been proposed to introduce the
carbonate filler just prior to the paper forming operation and thereafter immediately form
the paper to reduce the time of contact between the carbonate filler and the acidic medium.
Various modifications of these ideas have been proposed, but none to date has been
satisfactory.“
Som den uthevede skriften viser, skriver E2 eksplisitt at hensikten med oppfinnelsen er å
muliggjøre bruk av kalsiumkarbonat som fyllstoff i lett sure papirmasser ved å minimalisere
problemet med at det sure vandige miljøet angriper de fine partiklene av CaCO 3 og utløser
karbonatets alkaliske virkning (pH-økning). E2 opplyser at det er prøvd å beskytte CaCO 3 -
partiklene med en syremotstandig film og å redusere kontakttiden mellom karbonat og syre,
men at disse løsninger er funnet ikke tilfredsstillende. E2 er således å forstå som en alternativ
løsning, dvs. en alternativ fremgangsmåte for å syrestabilisere kalsiumkarbonat slik at det kan
brukes som fyllstoff i papirmasser som må ha et surt miljø grunnet alun og harpikslimingen.
Løsningen på dette problem i henhold til dokument E2 er å tilsette CO 2 til papirmassen før
man innfører kalsiumkarbonatet. I eksempelet opplyses det at dette trekk medfører at pH
stabiliseres ved moderat surt nivå, mens dersom man surgjør med en mineralsyre vil
karbonatet medføre en pH-økning til et basisk nivå:
S13 (Linje 15–19 i første kolonne på side 2: ‖It has been observed in a number of
experiments that the pH value of the contents of the beater varies from 6.2 to 7.2 when
carbon dioxide is utilized in conjunction with the calcium carbonate filler. On the other
hand, when the carbon dioxide is omitted, the pH value of the contents of the beater is
approximately 7.8 to 9.0. ‖
Her skriver E2 direkte og utvetydig at i en papirmasse som er surgjort med tilsats av CO 2
(g) før tilsetting av CaCO 3 (s), så oppnås en pH-stabilisering ved 6–7, mens uten tilsats av
CO 2 (g) stiger pH til 8–9.
En fagmann vil på grunnlag den allmenne fagkunnskap, nærmere bestemt ligning 1–3
ovenfor, direkte se at denne opplysning betyr at når CO 2 (g) er tilsatt papirmassen, så løses
det mindre CaCO 3 (s) enn hva som er tilfelle om denne gass ikke er tilstede fordi fra
definisjonen av pH følger det direkte at når pH stiger, så skyldes at det blir mindre
H + -ioner i vannløsningen. Fagmannen vil forstå dette også ut fra at karbonat er kjent som
et basisk salt, og basiske salter danner som kjent basiske løsninger når de løses i vann, se
for eksempel side 457 og Tabell 19.6 på side 462 i E5. Det er derfor elementært for en

Annen avd. sak nr. 7927 72
fagmann i kjemi at skal man hindre kalsiumkarbonat å øke pH i en vannløsning, må man
redusere oppløsningsgraden av dette salt.
Ut fra anvendelse av denne allmenne kunnskap, vil en fagmann direkte og utvetydig vil se av
innholdet i E2 at når en effektiv mengde karbondioksid tilsettes papirmassen, får man holdt
igjen den uheldige oppløsningen av kalsiumkarbonatet i en grad som gjør det mulig å bruke
datidens limingsmetode. E2 inneholder m.a.o. informasjon om oppløsningsegenskapene til
kalsiumkarbonat, en fagmann som er satt til å løse problemet med uønsket oppløsningsgrad av
CaCO 3 (s), vil derfor direkte og utvetydig lese ut av E2 at en fungerende løsning på dette
problem ved moderat sure forhold (pH 6.2–7.2) er å tilsette CO 2 . E2 viser at CO 2 fungerer
som syrestabilisator for karbonatet ved disse pH-nivåer.
Patentstyrets 1.avdeling har ikke tolket E2 ut fra hva en fagmann som anvender elementær
kjemikunnskap ville ha gjort, og ender opp med å betrakte kun halve innholdet i E2. E2 viser
også at CO 2 blir brukt til å syrestabilisere kalsiumkarbonat i papirmassen slik at saltets
alkaliske effekt som følge av uønsket oppløsning av saltet ikke skal ødelegge limingen. Dette
aspekt av læren i E2 er utelatt i nyhetsvurderingen foretatt av Patentstyrets 1.avdeling. Og
inkluderer vi dette aspekt i nyhetsvurderingen, får vi den tabell over sammenligning av trekk
på side 11 i vårt tilsvar av 24. september 2009. Denne sammenligning viser at samtlige trekk i
krav 1 i NO 319 410 er foregrepet av E2.
EPOs Opposition Board kom frem til at krav 1 i søsterpatentet EP 0 981 665 B1 hadde nyhet
over E3 siden krav 1 eksplisitt anfører at ‖said calcium carbonate containing pulp suspension‖
var nok til å etablere nyhet over E3 som spesifikt angir først å fremstille en syrestabilisert
kalsiumkarbonatoppslemming tilsatt CO 2 og deretter innføre denne i papirmaskinen.
Samme anførsel kan ikke gjøres gjeldende overfor E2 fordi krav 5 lyder:
S40 (claim 5) ‖5. In the manufacture of paper wherein a rosin size and a calcium carbonate
filler are employed, the step which consists in maintaining a pH value of approximately 6.2–
7.2 by means of carbon dioxide during and subsequent to the addition of calcium carbonate
to the pulp ….‖.
Her viser E2 at man kan tilføre CO 2 samtidig med tilsettingen av CaCO 3 , hvilket er en
utføring som tar nyheten fra krav 1 i NO 310 410 ved at her spesifiseres en massesuspensjon
som inneholder fast kalsiumkarbonat (alt tilsatt karbonat vil ikke løses umiddelbart ved
kontakt med den moderat sure massen) og som samtidig tilsettes CO 2 i den hensikt å
stabilisere pH ved 6,2 til 7,2.
Over E3
Innsigers anførsel om manglende nyhet over E3 frafaller grunnet 2.avdelings avgjørelse
nr. 7886 som opphever den norske praksis med å kreve en rimelig teknisk forskjell for å ha
nyhet.
Tilsvar til patenthavers påstand om nyhetsbetraktningen
Patenthaver gjentar påstanden om at i følge fremgangsmåten angitt i NO 319 410 minsker
akkumuleringen av kalsiumioner uavhengig av tilsetningsrekkefølgen av CaCO 3 (s) og
CO 2 (g), i motsetning til E2 som spesifikt angir CO 2 først, så karbonat.
Dette er åpenbart en uriktig påstand fordi NO 319 410 omtaler tilsats av et kjemisk
virkemiddel (CO 2 ) til en vannfase i den hensikt å forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat i
syre. Det er selvsagt at effekten av et kjemisk virkemiddel ikke er uavhengig av tilsetnings-

Annen avd. sak nr. 7927 73
rekkefølge. Et kjemisk stoff, det være seg CO 2 eller annet virkemiddel, kan umulig utøve en
effekt på en løsning uten å være tilstede i løsningen. Dette har patenthaver forstått når NO
319 410 ble utformet ved at det er spesifisert i krav 1 at man skal:
‖… innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonatholdige massesuspensjonen før eller i
samband med at kalsiumkarbonatet i papirfremstillingssystemet utsettes for pH-betingelser
på ca. 8 eller lavere, hvor karbondioksidet innføres i en mengde som er tilstrekkelig til å
forsinke vesentlig oppløsningen av kalsiumkarbonatet i massesuspensjonen og redusere
mengden frie kalsiumioner i papirfremstillingssystemet.‖
Ikke bare har patenthaver forstått dette, det er til og med innført som et nødvendig trekk for å
oppnå den tilsiktede virkning av oppfinnelsen. Fra beskrivelsen i NO 319 410 finner en
konsekvent at man starter med en basisk masse inneholdende fast kalsiumkarbonat, og at man
bruker CO 2 som kombinert surgjøringsmiddel og syrestabilisator. Karbonatet utsettes ikke for
syre uten at CO 2 er innført i eller i ferd med å bli innført i papirmassen.
Oppfinnelseshøyde
Problemet som oppfinneren av NO 319 410 var satt til å løse var hvordan forsinke oppløsning
av kalsiumkarbonat, CaCO 3 (s), i en papirmaskin med masse hvor pH bør være i området 6–7.
Som nevnt i tilsvar av 24. september 2009, vil en fagmann med dette oppdrag starte løsningsprosessen
med å søke opp publisert litteratur om oppløsningsforhold til CaCO 3 og bruk av
CaCO 3 i papirfremstillingssystemer. Dette søk vil avdekke publikasjonene E1, E2, E6 og E7.
Fagmannen vil bruke fagets allmenne kunnskap når han/hun tolker innholdet i publikasjonene
E1, E2, E6 og E7.
Dersom man legger problemløsningsmetoden til grunn får vi følgende betraktninger:
Med E2 som utgangspunkt
Som anført ovenfor er innsiger primært av den oppfatning at E2 tar nyhet. Subsidiært vil vi
anføre at kravene i NO 319 410 i hvert fall ikke kan anses å oppfinnelseshøyde over E2.
Fra sitat S11 (se ovenfor) har vi at E2 gjelder en fremgangsmåte for liming og fylling av papir
når kalsiumkarbonat anvendes som fyllstoff. Fra S33 har vi at problemet som søkes løst er
uheldige effektiver som oppstår når fyllstoffet (karbonatet) tilsettes massen. Fra S13 har vi at
denne uheldige virking av karbonatet er en for stor grad av oppløsning og medfølgende pHøkning
i papirmassen.
Ergo er problemet som søkes løst i E2 meget nært beslektet med problemet som søkes løst i
NO 319 410; hvordan forsinke oppløsningen av karbonatet i en moderat sur papirmasse. At
dokument E2 ikke skriver eksplisitt at problemstillingen er å forsinke oppløsningen av
karbonatet kan ikke vektlegges fordi en fagmann vil som vist ovenfor ved å anvende fagets
allmenne kunnskap direkte og utvetydig forstå at det er oppløsningen av karbonatet som er
problemet. Både NO 319 410 og E2 angir samme tekniske trekk som løsning på problemet: Å
tilføre tilstrekkelige mengder CO 2 til papirmassen. Dette gjør at innsiger anser E2 som
nærmestliggende kjente teknikk.
Dersom vi legger til grunn at spesifiseringen av å ‖innføre karbondioksid i den kalsiumkarbonatholdige
massesuspensjonen” i krav 1 i NO 319 410 medfører nyhet over E2, får vi at
under henvisning til tabellen på side 11 i vårt tilsvar av 24. september 2009, at eneste forskjell
mellom E2 og krav 1 i NO 319 410 er at E2 ikke eksplisitt spesifiserer at man skal ha en
papirmasse med pH 8 eller mer innholdende CaCO 3 (s) som så tilføres CO 2 (g) i før eller i

Annen avd. sak nr. 7927 74
forbindelse med at pH i massen senkes under pH 8. Effekten av denne objektive tekniske
forskjell er at den tillater bruk av karbondioksidtilføring til å surgjøre basiske masser
inneholdende karbonat ned til pH 6–7.
Det objektive tekniske problem oppfinneren stod overfor i lys av E2 blir derfor å finne en
fremgangsmåte for å surgjøre basiske masser inneholdende kalsiumkarbonat som ikke
medfører uønsket grad av oppløsning av karbonatet.
Som patenthaver påpeker, viser E2 at man kan bruke CO 2 som surgjøringsmiddel. Men som
redegjort for ovenfor, så finner fagmannen mer informasjon i E2. Dokumentet forteller også at
surgjøring med CO 2 sammenlignet med bruk av mineralsyre gir den effekt at papirmassens
pH stabiliseres i området 6,2–7,2 mot over 8 i tilfelle med mineralsyren. Dette vil en fagmann
ut fra elementær kjemiforståelse direkte se betyr at CO 2 også reduserer oppløsningsgraden til
karbonatet. Dette gjør at det må anses nærliggende å benytte læren i E2 på det problem som
skulle løses i NO 319 410.
Med E6 som utgangspunkt
Dersom vi legger Patentstyrets 1.avdelings vurdering av E2 til grunn, er innsiger av den
oppfatning at E6 kan anses som nærmest kjente teknikk.
E6 er nært beslektet ved at problemet som søkes løst er hvordan hindre for høye Ca 2+ -
konsentrasjoner i papirmaskinen når man bruker lettløselige kalsiumsalter (i dette tilfelle gips)
som fyllstoff/pigment:
S16 (Linje 40–54, kolonne 2) ―In those cases where the calcium sulphate saturation
concentration is not reached, calcium ions will accumulate anyway to high concentrations
in the process water. It is known, .... , in cases where high contents of Ca 2+ are present the
quality of the base paper produced will be deteriorated.‖
Også løsningen i henhold til E6 er nært beslektet ved at den er å tilføre karbonat- og/eller
hydrogenkarbonationer til vannfasen og på den måte forårsake at fast kalsiumkarbonat felles
ut ved egnet pH i løsningen:
S17 (Linje 64, kolonne 2 til linje 3, kolonne 3) ‖The technical solution proposed according
to the invention for the manufacture of paper, using gypsum containing cellulose fiber
materials, is characterised by the features that carbonate ions and/or hydrogen carbonate
ions are added to the aqueous medium in which the cellulose material has been or will be
disintegrated, and that the pH is adjusted to an alkaline value such that calcium carbonate
is precipitated.‖
Det opplyses at tilførsel av nødvendig karbonat- og/eller hydrogenkarbonationer kan skje ved
å tilføre CO 2 til massen:
S37 (tredje kolonne, linje 13–15) ‖According to an alternative embodiment of the process,
calcium carbonate precipitation is effected by dosing CO 3 2- , HCO 3 - of CO 2 into the stock
processing system.‖
Den nødvendige pH for å oppnå utfelling er opplyst til å være:
S18 (kolonne 5, linje 8–15) ‖Both in the case of carbonate and in the case of hydrogen
carbonate it is an important requirement that the pH be maintained within an optimum
range for CaCO 3 precipitation, this being .... At 25 °C, values corresponding to pH > 7.3 ...‖

Annen avd. sak nr. 7927 75
E6 angir ikke eksplisitt at CO 2 tilføres for å forsinke oppløsningen av CaCO 3 (s), dette gjøres i
E6 i den hensikt å felle ut CaCO 3 (s) for å redusere Ca 2+ (aq) i papirmassen. E6 angir også
bruk av luttilsetning for å justere pH i massen til egnet verdi for utfellingen. EPOs Opposition
Board vektla disse forskjeller og kom til at de betød at E6 definerte et annet problem enn det
som søkes løst i det europeiske søsterpatent til NO 319 410.
Innsiger er uenig i denne analyse fordi den utelater å ta i betraktning fagets allmenne
kunnskap. En fagmann i kjemiteknikk vet fra fagets allmenne kunnskap at det å
fremprovosere en utfelling av et salt og det å vesentlig redusere saltets oppløsningshastighet
er to effekter av samme fenomen, man sørger i begge tilfeller for å øke hastigheten til
motreaksjonen til reaksjon 1 ovenfor:
(4) Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq) CaCO 3 (s)
Det er derfor selvsagt at oppløsningshastigheten til CaCO 3 (s) reduseres vesentlig dersom
betingelsene i systemet justeres til utfelling av CaCO 3 (s), se avsnitt Eq. 14 i avsnitt ‖Evne til
å behandle kinetikk og likevektslære i samme resonnement‖ i notat fra førsteamanuensis
Størker Moe (dokument E8). Samme ligning finnes også på side 866–867 i E4 som er en
lærebok brukt i undervisningen av grunnfag kjemi ved Universitetet i Trondheim.
Hastigheten til motreaksjonen (4) er i Eq. 14 angitt med symbol r 2 . Hovedreaksjonen er den
motsatte av (4), dvs. oppløsning av fast karbonat, og er i Eq. 14 angitt med symbol r 1 :
(5) CaCO 3 (s) Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq)
I tilfellet E6 økes r 2 i en grad som medfører at r 2 > r 1 , og dermed oppnår netto utfelling av
CaCO 3 (s). I NO 319 410 nøyer man seg med å øke r 2 i en grad som kun medfører at forholdet
r 1 /r 2 blir vesentlig redusert.
Det kan heller ikke vektlegges at E6 omtaler bruk av alkaliske tilsetninger for å justere pH til
egnet verdi, fordi den essensielle informasjon i E6 som en fagmann kan utlede direkte og
utvetydig er at E6 viser at i et papirfremkallingssystem ved de aktuelle moderat sure pHbetingelser
(under pH 8) og som har den i følge patenthaver betydelig mer kompliserte kjemi
enn rene modellsystem, så vil man kunne oppnå en meget vesentlig reduksjon av oppløsningshastigheten
til CaCO 3 (s) ved å utnytte le Chateliers prinsipp/fellesioneeffekten i form av å
tilføre CO 2 til papirmassen.
Legger vi denne forståelse av E6 til grunn får vi at de tekniske forskjeller mellom E6 og krav
1 i NO 310 410 blir den samme forskjell som vi fikk ved betraktningen ovenfor med E2 som
utgangspunkt, slik at evalueringen av om denne forskjell kan anses å skille seg vesentlig fra
kjent teknikk blir den samme.
Krav 1 i NO 319 410 har ikke oppfinnelseshøyde over E6 i kombinasjon med fagets allmenne
kunnskap.
Med E1 som utgangspunkt
Dersom vi legger til grunn at både E2 og E6 er så lite relevante som Patentstyrets 1. avdeling
kom frem til, får vi at dokument E1 blir nærmestliggende kjent teknikk.
Som nevnt ovenfor, vil en fagmann med satt til å løse problemet i NO 319 410 starte løsningsprosessen
med å søke opp publisert litteratur om oppløsningsegenskaper til CaCO 3 og bruk av

Annen avd. sak nr. 7927 76
CaCO 3 i papirfremstillingssystemer. Dette søk vil avdekke publikasjonene E1, E2, E6 og E7.
Og som vist under avsnittet ‖fagets allmenne kunnskap‖ ovenfor vet fagmannen at løsningen
på det problem han/hun var satt til å løse betyr å finne en måte å forskyve likevekten i ligning
1 mot mer fast CaCO 3 , og at dette kan oppnås ved å bruke fellesioneeffekten.
Fra dokument E1 finner fagmannen målinger på oppløsningshastigheter av CaCO 3 (s) som
funksjon av pH og mengde CO 2 (g) som tilsettes vannløsningen. Disse målinger viser direkte
og utvetydig at oppløsningshastigheten til CaCO 3 (s) i en vannfase kan reduseres kraftig ved
tilstrekkelig tilsats av CO 2 til vannfasen ved pH 5–7. Målingene i E1 støttes også av målinger
omtalt i dokument E7, også der finner fagmannen at CO 2 -tilsats vil gi reduserte oppløsningshastigheter.
E1 forteller m.a.o. fagmannen at CO 2 -tilsats er et velegnet middel for å utløse
fellesioneeffekten ved de aktuelle pH-områder. Se vår gjennomgang av innholdet i E1 og E7 i
ankebegrunnelse av 17. februar og tilsvar av 24. september 2009.
Den tekniske forskjellen mellom E1 og krav 1 i NO 310 410 blir dermed at krav 1 spesifiserer
at denne løsning skal brukes i et papirfremkallingssystem inneholdende mekanisk masse.
Effekten av denne objektive forskjell er at den muliggjør bruk av kalsiumkarbonat i moderat
sure papirmasser, og det objektive tekniske problem fagmannen stod overfor var å finne en
alternativ bruk av læren i E1 med å benytte tilsats av CO 2 (g) for å redusere oppløsningshastigheten
til CaCO 3 (s).
Fra E2 og E6 har fagmannen kunnskap om at det er mulig å benytte CO 2 -tilsats for å oppnå en
redusert oppløsningshastighet av CaCO 3 (s). Disse dokumenter motiverer m.a.o. fagmannen
til å prøve den kjente kjemikunnskap i papirfremkallingssystemer som en løsning på
problemet med for høy oppløsningshastighet av CaCO 3 (s). Fagmannen har i disse
dokumenter eksplisitt informasjon som forteller at fellesioneeffekten vil virke også i
papirfremkallingssystemer tiltross for at disse har en mer kompleks kjemi enn et rent
vannsystem. Ergo må det anses nærliggende for fagmannen å foreta denne overføring av
læren i E1 til papirfremstillingssystemer.
Og det bringer oss nok engang tilbake til at den eneste forskjellen mellom kjent teknikk og
krav 1 er den samme som mellom E2 eller E6, og som er vist ovenfor heller ikke kan anses å
være overraskende for en fagmann.
Denne vurdering av oppfinnelseshøyde er foretatt trinnvis med utgangspunkt i det problem
som oppfinneren av NO 319 410 ble satt til å løse. Hvert trinn i prosessen er vurdert
selvstendig for seg for å besvare om fagmannen ville anse dette trinnet nærliggende eller ei ut
i fra den informasjon som var tilgjengelig i kjent teknikk. Denne vurdering er således å
betrakte som en målrettet stegvis løsning av problemet med anvendelse av kjent teknikk. I
slike tilfeller har man fra Case Law of the Boards of Appeal at vurderingen av om dette er
nærliggende for fagmannen skal betraktes som følgende:
T623/97, T911/98, T558/00 … If the technical problem that the skilled person set himself to
solve brings him to the solution step by step, with each step being obvious to him in terms of
what he has achieved so far and what remains for him to do, the solution is obvious to the
skilled person on the basis of prior art, even if two or more such steps are required, and it
does not involve an inventive step.‖
Dette viser at også ved å ta utgangspunkt E1 vil krav 1 i NO 319 410 mangle
oppfinnelseshøyde over fagets allmenne kunnskap i kombinasjon med E2 eller E6.

Annen avd. sak nr. 7927 77
Tilsvar til patenthavers påstander om oppfinnelseshøyde
Patenthaver argumenterer med at E1 og E7 er rent vitenskapelige dokumenter som viser andre
systemer som ikke har noe med papirfremstilling å gjøre. Videre hevder patenthaver at før
problemstillingen var klar og oppfinneren hadde kommet på å bruke CO 2 , så var det ikke
åpenbart for oppfinneren å søke informasjon om hvordan karbondioksid oppfører seg. Videre
hevder patenthaver at vitenskapelige publikasjoner om karbondioksid, slik som E1 og E7,
leder ikke oppfinneren til løsningen på problemet.
Dette er i følge innsiger å snu etterpåklokskapsproblematikken på hodet, fordi utgangspunktet
er, som nevnt ovenfor, at oppfinneren ble gitt problemet å finne ut hvordan forsinke
oppløsningshastigheten til CaCO 3 i moderat sure papirmasser. En fagmann med dette oppdrag
vil selvsagt undersøke publisert vitenskap rundt oppløsningsegenskaper til CaCO 3 for å lete
etter informasjon som kan løse problemet. I dette søk vil fagmannen finne E1 og E7 fordi
disse dokumenter omtaler målinger på oppløsningshastigheter av karbonatet som funksjon av
bla. pH. Dette gjør disse publikasjoner svært relevante for det problem fagmannen var satt til
å løse.
Det er derfor ikke slik at man må kjenne løsningen i NO 319 410 for å finne E1 og E7, disse
dokumenter ville uansett bli funnet i et litteratursøk som er relevant for det problem som
skulle løses av oppfinneren av NO 319 410.
Patenthaver har rett i at det kan godt tenkes at fagmannen ved dette tidspunkt ikke hadde tenkt
tanken på å bruke CO 2 i det hele tatt. Men det betyr ikke at det er etterpåklokskap å bruke E1
og E7 til å vise at CO 2 -tilsats er kjent, fordi fagmannen vil finne disse publikasjoner uten å
lete etter eller inkludere søkeord om CO 2 i det søket som fagmannen naturligvis ville utføre
for å løse dette problem. Dermed blir det mer korrekt å anse at E1 og E7 setter fagmannen på
den ide å bruke CO 2 -tilsats fordi disse dokumenter viser at denne tilsats er en velfungerende
løsning på det problem fagmannen var satt til å løse.
Tilsvar til patenthavers påstander om faglig fordom
Patenthaver insisterer på at informasjonen i to håndbøker, D3 og D6, skal tolkes slik at krav 1
i NO 319 410 skal anses patenterbar ved at denne løsning går mot læren i D3 og D6.
Vi viser til avsnittene ‖Begrepsavklaring og oppfinnelsens innhold‖ i tilsvar av 24. september
2009, hvor det redegjøres for hvorfor oppfinnelsen definert i krav 1 skal forstås som en
fremgangsmåte for å forsinke oppløsningshastigheten til CaCO 3 (s). Denne oppfinnelse er ikke
en fremgangsmåte til å hindre oppløsning av karbonatet i den forstand at oppfinnelsen kan
hindre all oppløsning av CaCO 3 (s) i en papirmasse med pH i området 6–7, fordi som
eksempelmaterialet i NO 319 410 viser, oppnås det også i henhold til denne oppfinnelse en
kraftig økning av løseligheten av karbonatet når massen surgjøres med å tilsette CO 2 .
Det man oppnår med denne oppfinnelse er å redusere graden av løst CaCO 3 (s) ved de angitte
pH-verdier sammenlignet med hva man ville oppnådd dersom man ikke hadde tilsatt CO 2 (g).
Dette framgår klart og tydelig av at eksempelmaterialet viser flere sammenligninger av
mengde løst CaCO 3 (s) når man bruker CO 2 kontra en mineralsyre til å senke pH i
papirmassen til ønsket område, videre at eksempelmaterialet direkte omtaler at effekten av
CO 2 er å gi en merkbar reduksjon av løseligheten. Se eksempel 1 og 5, samt Figur 1–3 i NO
319 410. På denne bakgrunn blir det en å argumentere ut fra en konstruert og irrelevant
problemstilling å hevde at læren i D3 og D6 går mot oppfinnelsen, fordi D3 og D6 sier ikke
annet enn at ved sure betingelser vil mer karbonat gå i løsning.

Annen avd. sak nr. 7927 78
Videre, D3 og D6 inneholder ingen informasjon som fagmannen kan bruke til å forstå
effekten på kalsiumkarbonatet ved å surgjøre massen med CO 2 kontra å bruke en mineralsyre.
Det er heller ingen informasjon i D3 og D6 av effekten på karbonatet å variere mengden av
tilsatt CO 2 ved de aktuelle pH-områder. M.a.o. finnes det ingen informasjon i D3 og D6 som
forteller en fagmann om oppløsningshastigheten som funksjon av pH og CO 2 -tilsats. Det
eneste fagmannen finner er at D3 og D6 også opplyser at det vil løses mer karbonat i sure
miljø enn i basiske miljø og at dette gjelder også når CO 2 blir brukt til å surgjøre massen.
Ergo kan ikke læren i D3 og D6 anses å gå mot oppfinnelsen.
Det samme gjelder også i forhold til patenthavers påstand om at E7 viser at CO 2 øker
løseligheten til karbonatet. Ja det gjør dokumentet, men som vist i tilsvar av 24. september
2009, det viser mer. Det viser også at man kan vesentlig redusere oppløsningshastigheten ved
økende tilsats av CO 2 , og det er denne informasjon som er relevant for oppfinnelsen i
NO 319 410.
Et annet poeng er at det er ikke et ensidig bilde av uegnetheten til kalsiumkarbonat som
fyllstoff i moderat sure papirmasser i håndbøker innen papirfremstilling. I ‖Handbook of
Pulping and Papermaking‖, second edition, Academic Press, 1996, side 195, omtales bruk av
kalsiumkarbonat som fyllstoff i papirmasser slik:
S38 ‖Calcium carbonate (chalk or limestone) is becoming an extremely important filler to the
industry. The mineral form is called calcite and occurs in limestones, chalks, marbles, and
other forms. Since it reacts with HCl to give CaCl 2 and CO 2 , it must be used in alkaline
papermaking systems at pH 7.0 or higher.‖
Denne håndbok forteller fagmannen at man kan bruke CaCO 3 som fyllstoff i papirmasser ved
pH under 8, ergo er det ikke en entydig lære i fagbøker slik patenthaver hevder i tilsvaret om
at: ‖Kunnskapen om karbondioksidets sterkt oppløsende innvirkning på kalsiumkarbonat har
skapt en fordom som ikke ble overvunnet før den foreliggende oppfinnelse viste at man tross
alt med karbondioksid kunne skape et papirfremstillingssystem hvor kalsiumkarbonat ved pH
under 8 fungerer som fyllmiddel uten å skape uakseptabel akkumulering av kalsiumioner i
systemet.‖
Denne påstand er dessuten direkte feil i forhold til E2 og E6 som redegjort ovenfor.
Muntlige forhandlinger
Som nevnt i tilsvar av 24. september 2009 er innsiger av den oppfatning at innsiger står i en
vanskelig posisjon ved at tre patentinstanser har akseptert patenthavers tolkning av E2.
Innsiger mener imidlertid at det er feil å tolke E2 selektivt ut fra den ene problemstillingen
som omtales og neglisjere resterende informasjon om bruk av CaCO 3 som fyllstoff. Det er
også etter innsigers forståelse brukt feil anvendelse av fagets allmenne kunnskap ved
evalueringen av innholdet i E6.
Patenthaver prøver å avvise vårt krav om muntlige forhandlinger med å henvise til at innsiger
har hatt rikelig anledning til å føre vår sak tidligere. Det er imidlertid nedsatt en rettspraksis i
Norge om at retten skal være forsiktig med å overprøve Patentstyrets vurdering av nyhet og
oppfinnelseshøyde. Dette betyr at om Patentstyrets 2. avdeling kommer til en avgjørelse som
går mot innsigers behov for friholdelse av kjent teknikk, vil den feil vi mener er begått av
Patentstyret lett bli sementert.
Vi ber derfor om en anledning til å presentere vår sak muntlig før Patentstyrets 2. avdeling
fatter en avgjørelse for på den måte å sikre at vår rett til å bli hørt er fullt ut benyttet."

Annen avd. sak nr. 7927 79
I tilsvar av 28. juni 2010 uttaler patenthavers fullmektig:
"Vi viser til Patentstyrets brev av 24. februar 2010 vedlagt kommentarer fra innsiger, Yara
International ASA ("Yara"). I Patentstyrets brev av 11. mai 2010 er det gitt frist til 28. juni
2010 for tilsvar.
Vi vil presentere følgende synspunkter på Yaras siste kommentarer datert 23. februar 2010.
Fagets allmenne kunnskap
I sine kommentarer starter Yara med å skrive opp en del formler som angir kjemiske
prinsipper for kalsiumkarbonat og karbondioksid. Formlene er i og for seg korrekte, men de
viser ikke hele bredden av fagmannens kunnskaper. Først og fremst savnes angivelser for
innvirkning av pH og karbondioksid på oppløsningen av kalsiumkarbonat. Fagmannen har
visst at kalsiumkarbonat løses opp når pH faller til under ca. 8 (D3) og at karbondioksid
markant øker oppløsningen av kalsiumkarbonat fra 25 mg/l i fravær av karbondioksid, til ca.
1500 mg/l i nærvær av karbondioksid (D6).
Yaras stående argument er at den foreliggende oppfinnelse representerer en enkel anvendelse
av det velkjente Le Chateliers prinsipp og at oppfinnelsen derfor er åpenbar. Yara har ingen
forklaring på hvorfor fagmannen (som jo hele tiden forutsettes å kjenne til Le Chateliers
prinsipp) ikke siden E2 ble publisert eller senere har anvendt karbondioksid til å hindre
oppløsning av kalsiumkarbonat. Yara innrømmer i sine kommentarer (side 9, innledningen til
siste avsnitt) at det er mulig at fagmannen ikke hadde tenkt på å anvende karbondioksid for
det aktuelle formål før dette ble kjent gjennom den foreliggende oppfinnelse.
I denne sammenheng vil vi påpeke en feil i vårt brev av 25. november 2009 hvor det øverst på
side 5 har falt ut et "ikke". Det står nå "det er mer enn 60 år siden E2 medførte at…". Det
korrekte er "det er mer enn 60 år siden E2, og E2 medførte ikke at bransjen begynte å anvende
karbondioksid for å forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat".
Vi mener at nettopp dette er kjennetegnet på en oppfinnelse, nemlig at på tross av at
problemet var velkjent så hadde ingen tenkt på å løse problemet på den foreliggende måte før
oppfinneren ledet teknikken i den retningen. Det viser seg at svært mange oppfinnelser virker
enkle eller til og med selvinnlysende etter at løsningen er presentert, og de fleste oppfinnelser
kunne ha vært gjort på et tidligere tidspunkt. Svært få oppfinnelser er umulige, og de fleste
oppfinnelser kan i etterhånd forklares med eksisterende teorier. EPO har utviklet en måte for å
avgjøre om en oppfinnelser er åpenbar. Prinsippet kalles generelt "kunne – ville". En
oppfinnelse er ikke åpenbar bare fordi en fagmann kunne ha gjort den, men bare dersom
fagmannen i virkeligheten ville ha gjort den.
I vårt tilfelle er det ingen som har hindret en fagmann i å gjøre oppfinnelsen for eksempel for
50 år siden. Problemet og alle nødvendige midler for å komme frem til løsningen, inklusiv Le
Chateliers prinsipp, har hele tiden vært tilgjengelige. Teknikken viser at i virkeligheten har
ingen gjort oppfinnelsen før vår oppfinner kom på tanken. Han møtte enorm motstand i
bransjen og få trodde på oppfinnelsen før det til slutt viste seg i praksis at den fungerer, og
fungerer bra. Oppfinnelsen fungerer så bra at Yara og andre virksomheter ønsker å kopiere
den.

Annen avd. sak nr. 7927 80
Nyhet
Patentstyrets første avdeling har som EPO og andre patentmyndigheter konstatert at E2 ikke
sier noe om at karbondioksid hindrer oppløsning av kalsiumkarbonat, og i E2 anvendes ikke
karbondioksid for dette formål. E2 gir derfor ikke fagmannen slik innsikt at han skulle kunne
ha løst problemet som løses med den foreliggende oppfinnelse.
Yara anser at dette synspunktet er feil fordi man ikke har betraktet bruken av kalsiumkarbonat
som en separat anvendelse som fyllstoff i E2, men har knyttet dette sammen med harpiksalun-limingen.
I dette tilfellet mener vi Yara tar feil. Som det klart fremgår, også av de sitater
som Yara har tatt fra E2, så gjelder problemet i E2 uttrykkelig at papirlimingen med harpiks
og alun mislyktes fordi kalsiumkarbonat ble anvendt som fyllstoff. Papiret fikk dårlig kvalitet.
Ifølge eksemplet i E2 tilsettes harpiks og alun til en papirmasse. Deretter tilsettes karbondioksid
inntil løsningen er mettet (E2, side 2, venstre spalte, linje 62-63: "Carbondioxide is then
introduced until the solution appears to be saturated" ). Når man deretter tilsetter kalsiumkarbonat
fungerer limingen og man oppnår et papir med god kvalitet. Det finnes ingen
antydninger i E2 om at det løses noe annet problem enn problemet med limingen. Problemet i
E2 løses ved at karbondioksid påvirker pH slik at limingen ikke blir ødelagt. Siden
fagmannen vet at karbondioksid danner karbonsyre i vann, så er den enkle konklusjon at
karbonsyren senker pH.
Dersom fagmannen skulle ha fundert på hva som hender med kalsiumkarbonatet når karbondioksid
tilsettes ifølge E2, så skulle han uten tvil ha antatt at mer kalsiumkarbonat ville løses
opp. Fagmannen vet at karbondioksid øker kalsiumkarbonats løselighet fra 25 til 1500 mg/ml.
Fagmannen vet også at lavere pH øker oppløsningen av kalsiumkarbonat. Med denne
bakgrunnskunnskap er det overhodet ikke åpenbart at karbondioksid minsker oppløsningen av
kalsiumkarbonat i E2. Det finnes heller ingen antydninger i E2 som skulle lede fagmannen til
å anta at dette skulle ha vært tilfelle. Yaras tolkning av E2 er gjort med etterpåklokskap, og
ved å se bort fra en vesentlig del av den basiskunnskap som fagmannen hadde tilgjengelig.
Den foreliggende oppfinnelse angår ifølge patentkrav 1 en fremgangsmåte for å hindre, eller
vesentlig forsinke, oppløsningen av kalsiumkarbonat i et papirfremstillingssystem. En
fremgangsmåte som har et spesielt formål, som i dette tilfelle en "fremgangsmåte for å hindre
eller vesentlig forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat", tolkes i henhold til EPOs normer
slik at formålet er et funksjonelt teknisk kjennetegn som tas i betraktning ved bedømmelsen
av nyhet og oppfinnelseshøyde, se EPO Guidelines C-III 4.13:
"In contrast to an apparatus or product claims, in case of a method claim commencing
with such words as: "Method for remelting galvanic layers" the part "for remelting…"
should not be understood as meaning that the process is merely suitable for remelting
galvanic layers, but rather as a functional feature concerning the remelting of galvanic
layers and, hence, defining one of the method steps of the claimed method (see T
848/93, not published in OJ)."
Et dokument som er anført mot oppfinnelsen utgjør et nyhetshinder bare dersom det klart og
entydig fremgår at funksjonelle karakteriserende trekk i kravet er kjent fra det anførte
dokumentet. I E2 anvendes karbondioksid til å justere pH, ikke til å hindre at
kalsiumkarbonatet løses opp.
Yara henviser til patentkrav 5 i E2 og anser at dette kravet er nyhetshindrende for den foreliggende
oppfinnelse. Ifølge patentkrav 1 og beskrivelsen i E2 (se E2, side 1, høyre spalte,

Annen avd. sak nr. 7927 81
linjer 27-37) skal karbondioksid tilsettes før det tilsettes kalsiumkarbonat. Ifølge krav 5 kan
karbondioksid tilsettes samtidig med at det tilsettes kalsiumkarbonat. Vi noterer oss at krav 5
ikke er beskrevet i E2 og at det er en utførelsesform som faller utenfor det som ifølge
beskrivelsen i E2 utgjør en vesentlig faktor ved oppfinnelsen ifølge E2. Uansett hva som
måtte være beskrevet i E2 angående krav 5, så kan man konstaterer at heller ikke krav 5 angir
anvendelse av karbondioksid til å redusere oppløsning av kalsiumkarbonat, men at krav 5
løser det samme limeproblemet som resten av E2.
E2 er følgelig ikke nyhetshindrende for den foreliggende oppfinnelse.
Oppfinnelseshøyde
Når det gjelder oppfinnelseshøyde så fortsetter Yara å feiltolke E2. Ifølge siste avsnitt på side
5 i Yaras kommentarer, angir sitatet S13 "at denne uheldige virkning av karbonatet er en for
stor grad av oppløsning og medfølgende pH-økning i papirmassen". Dette er ikke korrekt. I
S13 (se Yaras kommentarer nederst på side 3) er ordet "oppløsning" overhodet ikke nevnt. I
S13 nevnes heller ikke noen "medfølgende pH-økning". S13 noterer at pH varierer mellom
6,2 og 7,2 når det anvendes karbondioksid, og at pH er ca. 7,8–9,0 uten karbondioksid. Den
normale måten å tolke S13 på, er at karbondioksid senker pH. Fagmannen vet at
karbondioksid har en pH-senkende egenskap. Det finnes ingen årsak til å søke noen annen
forklaring på pH-senkningen.
Yara påstår også (noe uklart) at E2 skulle beskrive surgjøring med mineralsyre sammenlignet
med surgjøring med karbonsidoksid, og at denne sammenligningen direkte skulle bety at
karbondioksid reduserer karbonatets oppløsningsgrad. Noe slikt fremgår overhodet ikke av
E2. Yara leser veldig mye inn i E2 som bare kan leses som ønsketenkning og etterpåklokskap.
I virkeligheten angir E2 ikke noen løsning på det problemet som løses med den foreliggende
oppfinnelse.
Yara går så over til E6 og foreslår at utfelling av kalsiumkarbonat skulle være likeverdig med
å redusere oppløsningen av kalsiumkarbonat. Vi henviser til våre tidligere svar og
kommentarer angående E6, og vi understreker at det er to helt forskjellige saker å felle ut et
salt, og å redusere oppløsningen av salt.
Kalsiumkarbonat begynner å løses opp i en slik grad at det har noen teknisk betydning når pH
synker til under 8, og begynner å felles ut i en slik grad at det har noen teknisk betydning når
pH stiger til over 8. Som det fremgår av tabell 2 i E6 må pH være ca. 11 før natriumbikarbonat,
som fremstilles av karbondioksid og natriumhydroksid, lykkes i å felle ut noen
vesentlig mengde kalsiumkarbonat.
Natriumbikarbonat, som fremstilles av karbondioksid slik som i E6, har således ingen
virkning i det pH-område (under pH 8) som er av interesse for den foreliggende oppfinnelse.
Yara diskuterer en hel del angående reaksjonshastigheter, reaksjoner og motreaksjoner. Disse
er uten betydning her fordi E6 overhodet ikke angir oppløsning av kalsiumkarbonat, og fordi
utfelling av kalsiumkarbonat ved hjelp av karbondioksid ifølge E6 krever at pH er langt over
8.
Til slutt kombinerer Yara E1 med E2 eller E6 og anser at dette gir løsningen på problemet.
E1 angår reaksjonshastigheter i naturlige miljøer hvor kalkholdig berggrunn utsettes for
karbondioksidholdige vann. Forsøkene simulerer således geologiske hendelser og har ikke

Annen avd. sak nr. 7927 82
noe å gjøre med papirfremstilling. I geologien spiller tiden en svært liten rolle. Det finnes
godt om tid og naturen kan vente år eller årtier på at det skal oppnås likevekt. Ved moderne
papirproduksjon går papirmassen fra ett trinn til et annet på minutter eller sekunder. Det er
uvesentlig om det oppnås virkelig likevekt, for det kommer hele tiden ny masse med nye
parametrer og maskinene spytter ut kilometervis med papir hvert minutt.
For å få oppfinnelsen til å passe inn med E1, forsøker Yara å få det til å se ut som om oppfinnelsen
er et spørsmål om en løsning på et problem som gjelder oppløsningshastigheten for
CaCO 3 . Dette gir ikke et korrekt bilde av det problemet som oppfinneren sto overfor.
Problemet var den absolutte oppløsning av CaCO 3 og mengden Ca 2+ som akkumuleres i
systemet når vannet sirkulerer i maskinene. Problemstillingen som sådan gjaldt ikke
oppløsningshastigheten.
Da oppfinnelsen ble gjort, viste det seg overraskende at en absolutt hindring av oppløsning av
kalsiumkarbonat ikke var nødvendig. Det var nok å forsinke oppløsningen og på den måten få
størstedelen av kalsiumkarbonatet til å forlate prosessen før det skjedde en vesentlig grad av
oppløsning. Forholdene ved de forsøk som er utført i E1 er totalt motsatt de betingelsene som
råder i en papirfremstillingsprosess. I E1 sirkulerer ikke vannet, og ikke noe nytt kalsiumkarbonat
kommer strømmende forbi for i neste sekund å være på et annet sted i prosessen.
Som vi allerede tidligere har redegjort for, så har E1 nesten ikke noe felles med den foreliggende
oppfinnelse. E1 gjelder et statisk system med kalsitt i rent vann som mettes med
karbondioksid ved ulike pH-verdier. Derimot gjelder oppfinnelsen en dynamisk prosess i en
papirmaskin med hurtig vekslende scenarier hvor en forbistrømmende massesuspensjon
tilsettes en liten mengde karbondioksid og deretter tas ut av prosessen. En fagmann skulle på
grunnlag av E1 ikke få slik innsikt i kalsiumkarbonatets oppførsel i en dynamisk papirfremstillingsprosess
at han skulle ha innsett at karbondioksid kan anvendes til å redusere
oppløsningen av kalsiumkarbonat i papirfremstillingssystemet.
Yara påstår også at E2 og E6 angir en redusert oppløsningshastighet av kalsiumkarbonat, og
at dette motiverer fagmannen til å kombinere dokumentene med E1 og dermed løse
problemet. Som tidligere notert, synes Yara å ha en tendens til å lese inn i de anførte
dokumenter slikt som de facto ikke fremgår av selve dokumentene. E1 angår oppløsningshastighet
i geologisk naturlig miljø. E2 angår liming av papir med alun og harpiks. E6
angår utfelling av kalsiumioner som kommer fra kalsiumsulfat i returpapir. Verken E2 eller
E6 angår kalsiumkarbonatets oppløsningshastighet.
En kombinasjon av E1 med E2 eller E6 gir ingen løsning på det problem oppfinneren sto
overfor. Problemstillingen som sådan gjaldt ikke, slik Yara påstår, oppløsningshastigheten,
problemet gjaldt akkumulering og mengden av kalsiumioner i sirkulerende vann i prosessen.
Faglig fordom
Siden fagmannen visste at karbondioksid senker pH og markant øker oppløsningen av
kalsiumkarbonatet i vann, var det ikke åpenbart å anvende karbondioksid til å minske
problemet med for stor oppløsning av kalsiumkarbonat. Yara innrømmer på side 5 i sine
kommentarer at fagmannen på det tidspunkt oppfinnelsen ble gjort ikke hadde tenkt at
karbondioksid kunne brukes til å løse problemet!
Yara påstår at D3 og D6, som viser at karbondioksid øker oppløsningen, er irrelevante fordi
oppfinnelsen kun reduserer graden av mengde kalsiumkarbonat som går i oppløsning
sammenlignet med den mengde som skulle ha gått i oppløsning uten karbondioksid. Yara har

Annen avd. sak nr. 7927 83
med dette argument ikke gjort det troverdig at fagmannen med kunnskap om D3 og D6 skulle
ha innsett det som oppfinneren innså, det vil si at det er tilstrekkelig å forsinke oppløsningen
fordi prosessen er en hurtig og dynamisk prosess (til forskjell fra E1 og E7), og at mengden
kalsiumkarbonat som rekker å bli løst opp er tilstrekkelig liten (takk være karbondioksidet) til
å unngå de tidligere velkjente problemene med akkumulering av kalsiumioner.
Yara anfører i slutten av sine kommentarer et helt nytt dokument, S38, på side 10. Sitatet
gjelder anvendelse av kalsiumkarbonat som fyllstoff, men karbondioksid nevnes ikke.
Det står Yara fritt å anvende kalsiumkarbonat ved pH 7. Patentet er ikke til hinder for dette.
Patentet hindrer kun ikke tillatt anvendelse av karbondioksid for å minske de problemer som
oppstår når kalsiumkarbonat løses opp. Dersom Yara ikke har problemer med oppløsning av
kalsiumkarbonat, behøver Yara heller ikke utnytte andres oppfinnelser og har ingen grunn til
å forsøke å hindre godkjennelse av foreliggende patent.
Muntlig forhandling
Til slutt gjentar Yara sin begjæring om muntlig forhandling. Vi kan ikke se at Yara skulle
sitte inne med informasjon som ikke kunne ha kommet til uttrykk i de mange skriftlige
innleggene. Yara henviser ikke til noen forsøk som er vanskelige å tolke eller noen
informasjon som det ikke kan redegjøres for skriftlig. Det faktum at Patentstyrets
patentavdeling har gode kunnskaper når det gjelder å bedømme nyhet og oppfinnelseshøyde,
kan ikke være en årsak til muntlige forhandlinger i Annen avdeling. Vi anser derfor at
muntlige forhandlinger er unødvendige og ikke vil medføre noe nytt.
I lys av våre forklaringer og redegjørelser i flere skriftvekslinger, anmoder vi om at Yaras
innsigelse avvises og at patent NO 319410 opprettholdes."
I et siste innlegg av 30. august 2010 uttaler innsigers fullmektig:
"Kommentar til patenthavers tilsvar i anke til 2.avdeling, patent i Norge nr. 319 410,
AGA AB, UPM-Kymmene Corp.
Vi viser til utsendt kopi av patenthavers tilsvar datert 28. juni 2010.
Innsiger ønsker å innlevere følgende kommentarer til postene i patenthavers tilsvar:
Fagets allmenne kunnskap
Patenthaver bekrefter i sitt tilsvar at følgende reaksjonsligninger, kjemiske prinsipper og
opplysninger (for referanser til lærebøker, se side i vårt brev av 23. februar 2010) er en del av
fagets allmenne kunnskap:
(1) CaCO 3 (s) Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq)
(4) HCO 3 2- (aq) H + (aq) + CO 3 2- (aq)
(5) H 2 CO 3 (aq) H + (aq) + HCO 3 - (aq)

Annen avd. sak nr. 7927 84
(6) pH ≡ - log 10 [H + ] = log 10 1/[H + ]
Fagmannen vil kunne disse kjemiske reaksjonsligninger og forstå hvordan de responderer når
man anvender le Chateliers prinsipp eller fellesioneeffekten på dem. Videre vet fagmannen fra
den allmenne kunnskap at det vil dannes H 2 CO 3 (aq) når man tilsetter CO 2 (g) til vann.
Patenthaver innrømmer dermed at dette er informasjon og kunnskap som fagmannen vil
beherske og forstå, og som følgelig vil bli brukt av fagmannen når vedkommende tolker
innholdet i dokumenter som omtaler kjent teknikk.
Nyhet
Som nevnt i de tidligere brev til Patentstyrets 2. avdeling er innsiger av den oppfatning at
både patenthaver og Patentstyrets 1. avdeling har utelatt å anvende denne ovenstående
allmenne kunnskap ved bestemmelse av hvilken informasjon fagmannen vil trekke ut av
dokument E2 (det samme gjelder også i forhold til dokument E6).
Som nevnt i på side 2 i vårt brev datert 23. februar 2010 er det i henhold til Patentretningslinjene
Del C, Kapittel IV, 4.3.2 og fra avgjørelse T969/92 fra The Technical Boards of
Appeal ved EPO ikke anledning til å tolke læren i en patentpublikasjon ut fra deler av
informasjonen i dokumentet. Man skal inkludere hele dokumentets innhold inkludert ethvert
underforstått trekk når man bestemmer omfanget av den informasjon fagmannen vil finne i et
dokument.
Innsiger er av den mening at Patentstyrets 1.avdelings avgjørelse er et brudd på denne praksis
ved at den uttaler på nest siste side at:
S27 ‖Foreliggende oppfinnelse og E2 dreier seg om to vidt forskjellige problemer…‖
Dette er en oppfatning som er i samsvar med patenthavers oppfatning av E2, men som etter
innsigers mening er en vrangtolkning som ikke er forenlig med den allmenne kunnskap nevnt
ovenfor. Dokument E2 omtaler fra linje 15 til 30 i kolonne 2 en rekke sammenligningsforsøk
hvor de har undersøkt effekten av å bruke CaCO 3 (s) som fyllstoff i moderat sure papirmasser
(grunnet datidens alunliming) med og uten tilsats av CO 2 til papirmassen. Effekten av disse
forsøk er omtalt slik i E2:
S13 (Linje 15–19 i første kolonne på side 2: ‖It has been observed in a number of
experiments that the pH value of the contents of the beater varies from 6.2 to 7.2 when
carbon dioxide is utilized in conjunction with the calcium carbonate filler. On the other
hand, when the carbon dioxide is omitted, the pH value of the contents of the beater is
approximately 7.8 to 9.0. ‖
Dette er en meget vesentlig opplysning som fagmannen ved anvendelse av ovennevnte
allmenne kunnskap vil direkte og utvetydig forstå slik at E2 gjelder en fremgangsmåte som
innebærer å hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat i en papirmasse.
Denne konklusjon ligger underforstått i opplysningen om at når man tilsetter karbonat til
moderat sure papirmasser som ikke er tilført CO 2 til papirmassen, så oppnår man en pH som
ligger 1-3 enheter høyere enn hva man gjør i tilsvarende papirmasser som har blitt tilsatt CO 2 .
Årsaken til at dette er en direkte og utvetydig konsekvens kan sees ved at:
i) Ligning 4 betyr at når pH i en papirmasse øker med 1–3 enheter, så vil
konsentrasjonen av H + (aq) i papirmassen reduseres med minst en faktor 10 opp til
en faktor 1000.
ii)
Det faktum at denne pH-økning observeres når man tilsetter CaCO 3 (s) til
papirmassen betyr at det er effekten av denne tilsetning som observeres. Fra
ligning 1 til 3 finner fagmannen forklaring på hvordan CaCO 3 (s) kan endre pH i
en papirmasse.

Annen avd. sak nr. 7927 85
iii) Ligning 1 viser at når fast karbonatet går i løsning dannes det karbonationer; CO 3
2-
(aq). Jo mer karbonat som går i løsning, desto mer karbonationer dannes.
iv)
Ligning 2 viser at noe CO 2- 3 (aq) vil reagere med H + (aq) i papirmassen og danne
-
bikarbonationer; HCO 3 (aq). Jo mer karbonat som går i løsning, desto mer
bikarbonationer dannes, dvs. desto mer H + (aq) blir forbrukt.
v) Ligning 3 viser at dannelse av bikarbonationer også vil medføre at H + (aq) i
papirmassen blir forbrukt og danner karbonsyre H 2 CO 3 (aq).
Fra punkt i) til v) ser fagmannen ved bruk av logisk deduksjon at det følger direkte og
utvetydig at årsaken til at CaCO 3 (s) observeres å øke pH i en papirmasse er at noe av det
tilsatte saltet går i løsning og forbruker H + (aq) i løsningen, og at jo mer karbonat som løses
desto mer H + (aq) blir forbrukt, dvs. desto høyere pH får man i løsningen.
Dette er eneste mulige forklaring når man legger til grunn informasjonen lengre ned i kolonne
2 i E2 (linje 47–74) om at det utføres kun en tilsetning av syre og en tilsetning av karbonat.
Denne forståelse er dessuten i samsvar med en annen del av allmenn kunnskap om at
kalsiumkarbonat er kjent som et basisk salt, og basiske salter danner som kjent basiske
løsninger når de løses i vann, se for eksempel side 457 og Tabell 19.6 på side 462 i E5. Det er
derfor elementært for en fagmann i kjemi at skal man hindre kalsiumkarbonat å øke pH i en
vannløsning, må man redusere oppløsningsgraden av dette salt.
Fremgangsmåten i henhold til E2 er derfor helt analog med foreliggende fremgangsmåte hvor
man søker å redusere oppløsningen av kalsiumkarbonat i den hensikt å unngå at
konsentrasjonen av Ca 2+ (aq) stiger til uakseptable nivåer, fordi både dannelse av Ca 2+ (aq) og
pH-økning i papirmassen følger som simultane direkte konsekvenser av at CaCO 3 (s) går i
løsning. Det er dermed ingen reell teknisk forskjell i en fremgangsmåte for å hindre pHøkning
ved å tilsette CO 2 og en fremgangsmåte for å hindre dannelse av Ca 2+ (aq) ved å
tilsette CO 2 til papirmassen. Begge fremgangsmåter benytter samme virkemiddel og begge
fremgangsmåter oppnår begge virkninger. De er i realiteten en og samme fremgangsmåte.
Patenthaver og Patentstyrets 1.avdeling tar derfor feil når de hevder at E2 ikke gjelder en
fremgangsmåte for å hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat i en
papirmasse. E2 benytter tilsats av tilstrekkelig mengde CO 2 til papirmassen i den hensikt å
redusere oppløsningsgraden av kalsiumkarbonat med en faktor på minst 10 for å stanse en
uønsket pH-økning i papirmassen som karbonatet ville medført uten bruk av CO 2 .
I følge Patentretningslinjene Del C, Kapittel IV, 4.3.2 skal man legge denne forståelse av
innholdet i E2 til grunn ved vurdering av nyheten til patentkravene i NO 319 410. Gjør man
dette, får man som vist i tabellen på side 11 og 12 i vårt brev datert 24. september 2009 og fra
argumentasjonen på side 2 til 4 i vårt brev av 23. februar 2010, at E2 har gjort det kjent å
hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av CaCO 3 i papirmasser ved pH < 8,0 ved tilsats
av tilstrekkelig mengde CO 2 til papirmassen. E2 tar nyheten til NO 319 410.
Oppfinnelseshøyde
Som nevnt tidligere er innsiger primært av den oppfatning at E2 tar nyheten til NO 319 410.
Subsidiært er innsiger av den oppfatning at E2 tar oppfinnelseshøyden.
Patenthaver gjentar sitt tidligere argument om at det er gått 60 år fra E2 som viser bruk av
CO 2 -tilsats til pairmasser og foreliggende oppfinnelse, og at dette viser at bruken av CO 2
derfor må anses overraskende for en fagmann på papirfremstilling.
Dette er etter innsigers mening en for enkel fremstilling. I følge Patentretningslinjene Del C,
Kapittel IV,5.5.3 er det relevante spørsmålet for om en oppfinnelse var nærliggende for
fagmannen eller ei, avhengig av om teknikkens stilling som helhet vil spore fagmannen som

Annen avd. sak nr. 7927 86
står overfor det tekniske problem til å modifisere eller tilpasse den nærmeste teknikkens
stilling slik at det oppnås noe som faller innefor kravenes omfang.
Som nevnt i vårt brev av 23. februar 2010 er innsiger av den oppfatning at en fagmann som i
1998 ble satt til å løse problemet med å hindre uønsket akkumulering av Ca 2+ (aq) som følge
av for stor oppløsning av kalsiumkarbonat i moderat sure papirmasser, finne ledetråder i kjent
teknikk som gjør at vedkommende med en rimelig forventing om suksess ville prøve tilsats av
CO 2 til papirmassen.
Dette følger direkte av at første punkt i å løse dette problem er å innhente litteratur som
omhandler kalsiumkarbonatets kjemi og løselighet som funksjon av pH. Der vil fagmannen
finne E1 og E7 som viser at det er mulig å bruke tilsats av CO 2 for å vesentlig redusere
oppløsningen av karbonat ved moderat sur pH. E1 og E7 gir begge et motiv for å bruke CO 2 -
tilsats for å løse gjeldende problem.
Det er også rimelig å forvente at fagmannen vil søke etter litteratur som omtaler bruk av
kalsiumkarbonat som fyllstoff i papirmasser. I dette søk vil fagmannen finne E2 som viser at
CO 2 er brukt i papirmasser og (som det er redegjort for ovenfor) at denne tilsats har medført
en reduksjonsgrad av karbonatet med en faktor 10 til 1000 ved det aktuelle pH-området enn
det man får uten å bruke CO 2 . Dette er en klar og tydelig ledetråd som motiverer fagmannen
til å prøve samme løsning på dagens papirmasser.
Det er også rimelig å forvente at fagmannen vil søke etter kjent litteratur som omtaler
problemet med for høy dannelse av Ca 2+ -ioner i papirmasser for å undersøke hva andre har
gjort for å løse dette problem. Dette søk vil avdekke E6 som viser at man kan løse dette
problem, dvs. vesentlig redusere [Ca 2+ ] ved å tilføre papirmassen CO 3
2-
og/eller HCO 3 - -ioner
til papirmasser med pH like under 8. Det opplyses i E6 at man kan danne effektive mengder
av de ønskede CO 3 2- - og/eller HCO 3 — ioner ved å tilsette CO 2 til papirmassen. Dermed gir
også dokument E6 en klar ledetråd som motiverer fagmannen til å prøve tilsats av CO 2 som
løsning på problemet med for høy oppløsningsgrad av kalsiumkarbonat.
Fagmannen hadde m.a.o. fire dokumenter tilgjengelig i 1998 som fortalte at ved pH i området
6–7, er det mulig å redusere oppløsningen av karbonatet med flere tierpotenser ved å tilsette
CO 2 til vannfasen. E2 og E6 viser at dette gjelder også for papirmasser. E6 viser videre at
dette er en mulig løsning på problemet med for høye nivåer av Ca 2+ (aq) i papirmaskinen.
Dette kan etter innsigers mening vanskelig oppfattes på annen måte enn at kjent teknikk ga
fagmannen et klart og tydelig motiv for å prøve tilsats av CO 2 til papirmassen.
Innsiger har i brev av 23. februar 2010 gitt en detaljert redegjørelse basert på
problemløsningsmetoden for hvorfor dokument E1 (og E7), E2 og E6 motiverer fagmannen
til å ville prøve tilstats av CO 2 . Patenthaver har valgt å ikke kommentere denne argumentasjon
på annen måte enn å gjenta tidligere argumenter om at innsiger har misforstått innholdet i
dokumentene. Innsiger opprettholder denne tidligere argumentasjon, og avgrenser dette tilsvar
til å kommentere hvorfor vi mener patenthaver prøver å etablere en feil oppfatning av
innholdet i E2, E6 og E1.
Med E2 som utgangspunkt
For dokument E2 påstår patenthaver at den korrekte måten å oppfatte sitat S13 (se ovenfor) er
at CO 2 senker pH; patenthaver hevder at ‖Fagmannen vet at karbondioksid har en pHsenkende
egenskap. Det finnes ingen årsak til å søke noen annen forklaring på pHsenkningen.‖.
Som redegjort for i avsnittet om nyhet ovenfor er dette fra et kjemifaglig ståsted en feilaktig
påstand, som antagelig baseres på at patenthaver betrakter CO 2 -ets effekt på systemet isolert
(uten å inkludere karbonatets respons). Patenthavers argument unnlater å ta i betraktning

Annen avd. sak nr. 7927 87
ligning 1–3 angitt ovenfor og hva de forteller hvordan CaCO 3 (s) vil respondere både på den
surgjøring og økning av vannfasens innhold av karbonatets anioner (utløsing av
fellesioneeffekten) som CO 2 -tilsatsen gir.
Det relevante her er at E2 omtalersammenligningsforsøk hvor man 1) starter med en
papirmasse surgjort med bruk av mineralsyre og deretter tilsetter fast karbonat, og 2) forsøk
hvor man starter med en papirmasse surgjort med bruk av CO 2 og deretter tilsettes fast
karbonat. I tilfelle 1) observeres det at papirmassens pH stiger til pH = 7,8 til 9,0, og i tilfelle
2) observeres det at pH i papirmassen stiger ikke så høyt som ved bruk av mineralsyre, da får
man en pH i området 6,2 til 7,2.
Som redegjort ovenfor, betyr disse resultat at CO 2 -tilsats til en papirmasse kan redusere
oppløsningsgraden av karbonatet i papirmasser med moderat sur pH med minst en tierpotens.
Som vist ovenfor følger dette underforstått fra fagets allmenne kunnskap at man direkte og
utvetydig kan konkludere med at dette skyldes fellesioneeffekten; CO 2 gir en økning av
løsningens innhold av karbonatets anioner og motvirker derfor effekten som syre normalt har
på karbonatets løselighet. E2 forteller fagmannen at ved pH 6–7 er fellesioneffekten fra CO 2 -
tilsats sterk nok til å medføre en vesentlig reduksjon av oppløsningshastigheten til
kalsiumkarbonat i papirmasser. Du kan surgjøre papirmassen til disse pH-nivåer med tilsats
av CO 2 og oppnå en langt lavere oppløsning av karbonatet enn hva man gjør uten tilsats av
CO 2 .
Med E6 som utgangspunkt
Her argumenterer patenthaver med at det er feil å betrakte utfelling av kalsiumkarbonat som
likeverdig med å redusere oppløsningen av karbonatet. I følge patenthaver er det ‖to helt
forskjellige saker å felle ut et salt, og å redusere oppløsningen av et salt.‖. Dette er en
feilaktig forståelse av kjemisk likevekts- og reaksjonslære.
Ligning 1 gitt ovenfor viser likevekten for kalsiumkarbonat i vann, og er summen av to
delreaksjoner:
(1a)
(1b)
CaCO 3 (s) → Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq)
Ca 2+ (aq) + CO 3 2- (aq) → CaCO 3 (s)
Ligning 1a viser oppløsning av fast kalsiumkarbonat og ligning 1b viser den motsatte rettede
reaksjonen, dvs. utfelling av fast kalsiumkarbonat. Fra Størker Moes angivelse av hva en
fagmann i papirkjemi skal kunne av kjemisk likevekts- og reaksjonslære, finner vi at
hastigheten til henholdsvis reaksjon 1a og 1b kan angis som:
(5) r 1 = k 1 [CaCO 3 ] m
(6) r 2 = k 2 [Ca 2+ ] o [CO 3 2- ] p
Og at nettohastigheten for begge reaksjoner er:
(7) r = d[Ca 2+ ]/dt = r 1 - r 2 = k 1 [CaCO 3 ] m - k 2 [Ca 2+ ] o [CO 3 2- ] p
Ved likevekt er mengdene av karbonatets kation og anioner konstant, dvs. da endres ikke
mengdene av komponentene i ligning 1. Detter betyr at det dannes og løses akkurat like mye
karbonat; r = 0 => r 1 = r 2.
Dersom man endrer denne likevekt slik at man reduserer løseligheten til karbonatet, ser man
fra ligning 1a og 1b at dette kan kun oppnås ved at hastigheten til reaksjon 1b blir større enn
hastigheten til reaksjon 1a. Dvs. mengden fast karbonat som løses per tidsenhet må være
mindre enn mengden fast karbonat som felles ut per tidsenhet. Ergo blir det å styre en likevekt
for et salt i vann slik at man reduseres løseligheten til saltet, akkurat det samme som å sørge
for at man får en netto utfelling i systemet. Man må i begge tilfeller sørge for at r 2 > r 1 . Det å

Annen avd. sak nr. 7927 88
skape forhold for utfelling av et salt og det å skape forhold for redusert oppløsning av et salt,
er begge knyttet til eksakt samme type manipulering av samme kjemiske reaksjoner.
E6 viser bruk av fellesioneeffekten i form av CO 2 -tilsats for å felle ut fast kalsiumkarbonat i
den hensikt å redusere mengde Ca 2+ (aq) i papirmassen.
Foreliggende oppfinnelse viser bruk av fellesioneeffekten i form av CO 2 -tilsats for å hindre at
tilsatt kalsiumkarbonat går i for sterk løsning i den hensikt å hindre at mengde Ca 2+ (aq) blir
for stor i papirmassen.
Det er intet annet enn ordkløveri å hevde at dette er ‖to helt forskjellige saker‖.
Med E1 som utgangspunkt
Når det gjelder patenthavers gjentatte argument om at E1 er irrelevant fordi E1 ikke
omhandler et papirfremstillingssystem, vises det til side 8 i Størker Moes evaluering (E8) og
til side 4–6 i innsigers brev av 24. september 2009 og side 10 i innsigers brev av 17. februar
2009.
Når det gjelder patenthavers argument om at innsiger forsøker å få det til å se ut som om
oppfinnelsen gjelder en løsning på et problem som gjelder oppløsningshastigheten til CaCO 3 ,
vil vi vise til at foreliggende oppfinnelse er definert i krav 1 som en fremgangsmåte for å
hindre eller vesentlig forsinke oppløsningen av kalsiumkarbonat i et papirfremstillingssystem.
Det fremgår fra ligning 1a, 1b og 5–7 ovenfor at det å redusere oppløsningshastigheten til
karbonatet og det å redusere dets løselighet i vann er begge knyttet til samme fenomen. Fra
ligning 7 følger det at oppløsningshastigheten er størst når [Ca 2+ ] og [CO 3 2- ] er null. Da er r 2 =
0 slik at r = r 1 .
Videre ser man fra ligning 1a at når karbonatet går i løsning, dannes det Ca 2+ (aq) og CO 3
2-
(aq) som akkumuleres i vannfasen. Dette betyr at leddene [Ca 2+ ] og [CO 3 2- ] blir større enn
null slik at r 2 blir større enn null. Dette medfører at r 2 øker gradvis så lenge man har netto
oppløsning av karbonatet og at r minker tilsvarende (r = r 1 – r 2 ) til at man oppnår likevekt
hvor r = 0 fordi r 1 = r 2 . Da har man oppnådd netto oppløsningshastighet av karbonatet er null
og man observerer at [Ca 2+ ] og [CO 3 2- ] i vannløsningen er stabil.
Dette viser at oppløsningshastighet og grad av løst karbonat er uløselig knyttet til hverandre,
og at det derfor er fysisk umulig at man ikke oppnår en redusert netto oppløsningshastighet av
karbonatet i oppfinnelsen angitt i NO 319 410. Det er en absolutt nødvendig forutsetning for
at oppfinnelsen i henhold til NO 319 410 skal virke etter hensikten at det oppnås en reduksjon
av netto oppløsningshastighet av karbonatet.
Faglig fordom
Som vist på side 13 og 14 i innsigers brev av 24. september 2009 er det både misvisende og
irrelevant å peke på at D3 og D6 forteller fagmannen at løseligheten av karbonat øker med
tilsats av CO 2 , fordi oppfinnelsen i NO 319 410 er å bruke fellesioneeffekten som følger av å
bruke CO 2 til surgjøring av en papirmasse til å motvirke noe av syreeffekten på karbonatets
løselighet. Eksempelmaterialet i NO 319 410 er entydig på at bruk av foreliggende
oppfinnelse medfører økt oppløsning av karbonat.
Foreliggende oppfinnelse er derfor IKKE en fremgangsmåte for å oppnå en redusert/forsinket
løselighet av karbonatet i et surt system som sådan, den er en fremgangsmåte for å redusere
graden av økt løselighet av karbonat som følge av det sure systemet. Og til dette formål
finnes det ingen informasjon i D3 eller D6 som forteller fagmannen at å bruke tilsats av CO 2
for dette formål kan forventes å mislykkes.

Annen avd. sak nr. 7927 89
Muntlige forhandlinger
Innsiger er fortsatt av den oppfatning at meddelelsen av NO 319 410 er feil ved at dette patent
låser kommersiell bruk av kjent teknikk og at det er uheldig fra ut fra samfunnets behov for å
holde kjent teknikk fri at innsiger har tapt den innledende innsigelsesrunde. Det er derfor
viktig at denne siste mulighet for å hevde innsigers interesser blir ettertrykkelig uttømt før det
fattes en avgjørelse. Se begrunnelse i våre brev av 17. februar 2009, 24. september 2009, og
23. februar 2010.
Patenthaver prøver å argumentere for at innsiger har hatt anledning til å inngi informasjon i de
mange skriftlige innlegg, og at det derfor ikke er behov for muntlige forhandlinger. Innsiger
på sin side ser på det faktum at denne sak er blitt såpass stor og komplisert som en indikasjon
på at det er nødvendig med muntlige forhandlinger slik at Patentstyrets 2. avdeling kan
diskutere tema med både patenthaver og innsiger i den hensikt å klargjøre eventuelle
uklarheter og å komme frem til en mest mulig riktig forståelse av tema.
Innsiger ber derfor om anledning til å presentere vår sak muntlig før Patentstyrets 2. avdeling
fatter en avgjørelse."
I et siste innlegg av 1. november 2010 uttaler patenthavers fullmektig:
"Vi viser til Patentstyrets brev av 1. september 2010 vedlagt kommentarer fra innsiger, Yara
International ASA ("Yara").
Idet vi henviser til våre tidligere imøtegåelser av innsigers argumenter i denne saken, vil vi
anføre de følgende klargjørende anmerkninger med direkte henvisning til Yaras siste
kommentarer.
Fagets allmenne kunnskap
Yara gjentar sine reaksjonsligninger som angir fagmannens allmenne kjemiske kunnskaper,
men utelater stadig å fortelle hele sannheten i denne sammenheng. I fagmannens kunnskaper
inngår nemlig veldig sterkt også kunnskapen om kalsiumkarbonatets pH-avhengige oppførsel.
Således inngår også de følgende fakta i fagmannens kunnskaper:
a) oppløseligheten av CaCO 3 er pH-avhengig
b) oppløseligheten av CaCO 3 øker når pH synker
c) oppløseligheten av CaCO 3 øker i nærvær av CO 2
d) oppløseligheten av CaCO 3 er 25 mg/l i vann uten CO 2
e) oppløseligheten av CaCO 3 øker til 1500 mg/l i nærvær av CO 2
f) CaCO 3 oppløses i vann når pH er lavere enn ca. 8
g) CaCO 3 utfelles i vann når pH er høyere enn ca. 8
På grunn av kalsiumkarbonatets sterke tilknytning til pH er dets kjemi i vann ikke bare en
funksjon av fellesioneffekten. Dette bekreftes av Yaras ekspert Moe (se E8, nederst på side 5),
som konstaterer at CO 2 teoretisk sett både kan øke og minske oppløseligheten av CaCO 3

Annen avd. sak nr. 7927 90
avhengig av vannets bufferkapasitet, pH og innholdet av kalsium- og karbonationer. CO 2
danner i vann en syre, H 2 CO 3 , som senker pH og danner karbonationer.
I betraktning av at en fagmann ikke vet hvordan CO 2 påvirker CaCO 3 i et bestemt
fremstillings-system på papiret, kan han heller ikke tolke inn i et anført dokument spesifikke
hendelser som dokumentet selv ikke uttrykkelig angir.
Nyhet
Yara gjentar sine tidligere påstander om at E2 utgjør nyhetshinder for den foreliggende
oppfinnelse. Argumentasjonen går ut på at Yara tolker inn i E2 slikt som ikke fremgår av E2.
Yara viser til rettspraksis i EPO og hevder at en slik fortolkning skulle være korrekt på
grunnlag av EPO-avgjørelsen T 969/92. Ifølge den nyeste versjonen (6. opplag) av EPO Case
Law of the Boards of Appeal of the European Patent Office gis det på side 93 den følgende
veiledning for T 969/92:
"In T 969/92 the board decided that, in order to determine what had been made available to
the public, not only the main claim but also the reminder of a patent document had to be
carefully considered for guidance as to what had really been taught in the prior document,
i.e. its real and implicit information content."
Med andre ord skal man ifølge T 969/92 ikke bare se hen til patentkravene, men også studere
beskrivelsen i et patentskrift. Ettersom ingen i denne saken har henvist bare til patentkravene,
savner avgjørelsen relevans i denne sammenheng.
Derimot inneholder EPO Case Law en mengde andre avgjørelser som er relevante i sammenhengen.
På samme side i boken (side 93) henvises det til avgjørelsen T 158/96, ifølge hvilken
man ved bedømmelsen skal unngå å bruke regler som eventuelt ikke passer for den
angjeldende situasjon, ettersom dette vil kunne føre til spekulative konklusjoner. I
avgjørelsen T 943/93 (side 94) konstateres det at en hypotetisk mulighet for at en viss
funksjon oppfylles, ikke er nyhetsskadelig.
Til slutt må det konstateres at EPOs utvidede klageavdeling har tatt stilling til dette med nyhet
og iboende informasjon. I avgjørelsen G 2/88 konstateres det med ettertrykk at avgjørende
ved nyhetsbedømmelsen er hva som virkelig var blitt tilgjengelig for allmennheten, og ikke
det som eventuelt er iboende i det som var blitt tilgjengelig.
Den ovennevnte avgjørelse viser at Yaras tolkning av E2 og dets nyhetsskadelige innvirkning
er feil. Ifølge Yaras fortolkning minsker oppløsningen av CaCO 3 i E2 i nærvær av CO 2 . I
virkeligheten angir E2 at når CO 2 ble tilsatt til massen, så sank pH sammenlignet med om det
ikke ble tilsatt noe CO 2 . E2 angir således en ren pH-effekt. E2 angir ikke ett ord om
oppløsningen av CaCO 3 . Ettersom fagmannen vet at CO 2 øker oppløsningen av CaCO 3 , og at
CO 2 senker pH, er det ikke på noen måte klart at pH-nedsettelsen i E2 skyldtes en redusert
oppløsning av CaCO 3 . Det er Yaras spekulative fortolkning av hva som eventuelt var iboende
i det som sies i E2. En slik fortolkning tar ikke nyheten fra oppfinnelsen.
Om man til slutt ser på det eksempel som angis i E2, på linjene 47–74 på side 2, som Yara
henviser til, beskrives et eksempel hvor:
- Til en sulfittmasse tilsettes først harpikslim og deretter alun (en sterk syre).
- Deretter mettes oppløsningen med CO 2 .
- Til den mettede CO 2 -oppløsning tilsettes først CaCO 3 og deretter NaCO 3 (soda ash).

Annen avd. sak nr. 7927 91
- Etter 15 minutters blanding formes massen til papir.
Masseoppslemmingen ifølge eksempelet i E2 er ikke en enkel oppløsning i rent vann hvor
bare CaCO 3 og CO 2 og deres ioner innvirker på hverandre. Det er spørsmål om et komplekst
system med både en tilsetning av syre (alun) og en tilsatt base (NaCO 3 ) samt mer eller mindre
mengder av stoffer fra papirprosessen. Slik som Yaras ekspert Moe har konstatert, kan CO 2
både øke og minske oppløsningen av CaCO 3 avhengig av pH, bufferinnvirkning og øvrige
ioner. I E2 finnes i systemet alle disse forstyrrende elementer. I E2 tilsettes først CO 2 og
deretter CaCO 3 . Ifølge oppfinnelsen er rekkefølgen den motsatte.
Yaras spekulative fortokning av at oppløsningen av CaCO 3 minsker i E2, kan ikke legges til
grunn for nyhetsbedømmelsen.
Oppfinnelseshøyde
Yara synes å anse at oppfinnelsen mangler oppfinnelseshøyde av den enkle grunn at oppfinnelsen
ikke er umulig og fordi den kan forklares på teoretisk grunnlag. Dette viser at Yara har
en feil oppfatning vedrørende bedømmelsen av oppfinnelseshøyde. I EPO og nordisk patentpraksis
anvendes begrepet "could – would" for å påvise oppfinnelseshøyde. Yara har vist at en
fagmann kunne ha oppfunnet oppløsningen. Vi har vist at oppløsningen ikke ville ha vært
nærliggende for fagmannen.
I tidligere sammenhenger er det allerede konstatert at til tross for at all informasjon om
kalsiumkarbonatets kjemi, som Yara nå fremlegger, har vært kjent i mer enn 60 år, og til tross
for at det er mer enn 60 år siden E2, og til tross for at problemet med CaCO 3 i sur papirfremstilling
har vært kjent hele denne tiden, har ingen tidligere foreslått at man skulle utnytte
CaCO 3 i surt miljø under beskyttelse av CO 2 . Yara medga i sitt forrige innlegg at fagmannen
ikke hadde kommet til å tenke på den muligheten. Til tross for dette hevder Yara at det ville
ha vært åpenbart for fagmannen å gjøre dette.
Yara henviser til teoretiske betraktninger som gjelder geologiske prosesser (E1 og E7), og
anser at fagmannen ville ha trodd mer på dem enn på D3, D4, D5 og D6.
D3 sier:
- oppløseligheten av CaCO 3 øker når CO 2 -partialtrykket øker (side 253)
- oppløseligheten av CaCO 3 minsker når pH øker (side 254)
- karbonatfyllmidlet angripes av syrer. Dette hindrer anvendelse i surt miljø (side 255)
- CaCO 3 er hensiktsmessig i alkaliske papirsystemer (side 255)
D4 sier:
- CaCO 3 anvendes som fyllmiddel ved fremstilling av alkalisk papir (spalte 1)
- CaCO 3 kan ikke anvendes som fyllmiddel i surt papir (spalte 1)
D5 sier:
- oppløseligheten av CaCO 3 øker sterkt når konsentrasjonen av CO 2 øker (figur 13)
D6 sier:
- oppløseligheten av CaCO 3 er 25 mg/l i vann, men 1500 mg/l i CO 2 -holdig vann (side
120)
D3 til D6 er alle dokumenter som gjelder papirfremstilling. D3 og D6 er håndbøker som er
skrevet av verdens fremste papireksperter. D4 er et patent hvor en konkurrent til Yara og

Annen avd. sak nr. 7927 92
patenthaveren har forsøkt å løse det samme problemet som ble løst ifølge den foreliggende
oppfinnelse. D5 er et vitenskapelig dokument som testet CaCO 3 og CO 2 i papirsystem.
Det er ikke troverdig slik som Yara anfører at en fagmann i papirbransjen på bakgrunn av sin
egen teknikks klare fordommer mot kombinasjonen CO 2 og CaCO 3 skulle søke informasjon
om kalsiumkarbonatets oppløsning i geologisk miljø (E1 og E7). Fagmannen i papirbransjen
har i sine studier og i praksis lært seg å unngå kontakt mellom CO 2 og CaCO 3 . Det finnes
ingen grunn til at fagmannen skulle tro at CO 2 ville beskytte i stedet for å angripe CaCO 3 .
Yara vedgår at fagmannen i bransjen ikke ville ha kommet til å tenke på det. Det var altså
ikke åpenbart. Det krevdes oppfinnelsesevne, nytenkning og en stor porsjon mot å i det hele
tatt foreslå noe som var så motsatt av det som bransjen "visste" var rett. At det nå senere er
åpenbart at oppfinnelsen fungerer betyr ikke at oppfinnelsen var åpenbar for en fagmann før
den ble gjort. Det at Yara lykkes med å forklare etterpå hvorfor det er mulig at oppfinnelsen
fungerer, tar heller ikke bort oppfinnelseshøyden.
Med E2 som utgangspunkt
Yara gjentar sine tidligere påstander om at E2 viser fagmannen at CO 2 via fellesioneffekten
reduserer oppløsningsgraden av CaCO 3 . Som vi tidligere har konstatert, er dette Yaras
ukorrekte fortolkning av hva E2 viser. Det er ikke hva E2 virkelig viser. Når det er spørsmål
om et system med CO 2 og CaCO 3 , er det ikke alene fellesioneffekten som virker inn. Både
bufferinnvirkning og pH innvirker på systemet og motvirker fellesioneffekten. Øvrige syrer
og baser i oppløsningen påvirker også systemet.
På den tid da E2 ble oppfunnet, gjenbrukte man ikke prosessvannene og det oppsto altså ingen
akkumulering av kalsiumioner i vannmasser som var i omløp. Det var altså ikke noe problem
med at CaCO 3 oppløstes. Fyllmiddel (CaCO 3 ) fantes det godt med, og det var billig.
Problemet i E2 handlet derfor kun om at alun-harpiks-bindingen mislyktes på grunn av feil
pH. For å senke pH ble det tilsatt en ekstra syre som ble dannet av CO 2 .
E2 gjør det åpenbart at CO 2 virker som en syre og senker pH. Derimot er det klart at E2
verken angir eller gjør det åpenbart for fagmannen om CO 2 øker eller minsker oppløsningen
av CaCO 3 .
Med E6 som utgangspunkt
Ved sin argumentasjon vedrørende E6 gjør Yara igjen en feil ved helt å se bort fra at CaCO 3
har et oppløsnings-/utfellingsmønster som i motsetning til mange andre salter er sterkt pHavhengig.
Det er altså ikke fellesioneffekten som er avgjørende for om CaCO 3 utfelles eller
oppløses. Det avgjørende er pH. Dersom pH er over ca. 8, skjer det en utfelling av CaCO 3 .
Dersom pH er under ca. 8, skjer det en oppløsning av CaCO 3 .
At dette er tilfelle selv i E6, fremgår tydelig av eksempel 2 i E6. I eksempel 2 tilsettes
karbonater til en masseoppslemming som inneholder kalsiumioner fra oppløst kalsiumsulfat. I
forsøkene C og D i tabell 2 tilsettes i begge tilfeller like mye natriumbikarbonat (NaHCO 3 ).
Forsøk C gir ikke en effektiv utfelling av CaCO 3 ettersom pH-verdien er nær 8 (pH = 8,1).
Bare en liten andel av kalsiumionene utfelles på papiret. I forsøk D anvendes den samme
mengde NaHCO 3 sammen med NaOH, slik at pH-verdien blir forhøyet (pH = 11,1). På grunn
av den høye pH-verdien utfelles størstedelen av kalsiumionene som CaCO 3 .
I forsøkene C og D var fellesioneffekten nøyaktig den samme ettersom det fantes like mye
NaHCO 3 i begge oppslemmingene. Den høyere pH-verdien i tilfellet D (pH = 11,1) økte

Annen avd. sak nr. 7927 93
utfellingen av CaCO 3 til det firedobbelte. Det var altså ikke fellesioneffekten som var
avgjørende i E6, men pH.
Ved den foreliggende oppfinnelse ligger pH under 8 og da skjer ingen utfelling av CaCO 3 ,
men det skjer en oppløsning av CaCO 3 . Yara kritiserer vår uttalelse om at oppløsning og
utfelling av CaCO 3 er to helt ulike saker. Betraktningen ovenfor viser at det er Yara som tar
feil. Utfelling og oppløsning av CaCO 3 skjer ved helt forskjellige pH-verdier. I en oppfinnelse
som gjelder et bestemt pH-område der CaCO 3 oppløses, har utfelling av CaCO 3 ved en høyere
pH-verdi ingen reell betydning.
Yara blander i sin argumentasjon inn hastighetene r 1 og r 2 for utfelling og oppløsning av
CaCO 3 uten å vise hvor i E6 en fagmann finner disse hastighetene eller noen som helst omtale
av reaksjonshastighetene. Ettersom E6 fullstendig mangler noen som helst angivelse av den
tid som reaksjonene tar eller hvor hurtig oppløsning henholdsvis utfelling skjer, kan vi ikke se
at en teoretisk kunnskap om at det eksisterer ulike hastigheter kan gjøre det åpenbart for
fagmannen å applisere denne kunnskapen på E6 og dermed på et åpenbart vis utlede den
foreliggende oppfinnelse fra kombinasjonen.
E6 viser at det er mulig å utfelle kalsiumioner som CaCO 3 med hjelp av NaHCO 3 ved pH 11,
men ikke under pH 8. Det er uklart hva reaksjonshastigheten i E6 er. E6 viser ikke hva som
skjer ved pH under 8 ved tilsetning av CO 2 . E6 gjør følgelig ikke den foreliggende
oppfinnelse åpenbar for en fagmann.
Med E1 som utgangspunkt
Som det ble nevnt i våre tidligere innlegg, gjelder E1 forsøk som har til hensikt å etterligne
oppløsningen av CaCO 3 i geologisk miljø. Geologisk tid og tiden i en papirprosess er fra to
helt forskjellige verdener. Oppløsningshastigheten som Yara igjen henviser til, er helt sikkert
av betydning, men på ulikt vis i disse to verdener.
Yara forklarer at hastighetene r 1 og r 2 står i et bestemt forhold til hverandre og at det også i
den foreliggende oppfinnelse finnes en forskjell i hastighetene slik at oppløsningshastigheten
for CaCO 3 er redusert. Dette er svært sannsynlig en korrekt teoretisk iakttakelse. Det gir i
beste fall en forklaring på hvorfor oppfinnelsen kan fungere, men det gir ikke løsningen på
problemet fra den stilling som oppfinneren befant seg på før han gjorde oppfinnelsen.
Oppfinneren, på samme måte som alle andre fagmenn i bransjen, visste at CaCO 3 oppløses
når pH synker under 8, samt at CO 2 senker pH og øker oppløsningen av CaCO 3 . E1 viser at
oppløsningen av CaCO 3 i geologisk perspektiv avtar når pH stiger fra 1 til 7, hvorved
oppløsningshastigheten delvis påvirkes av partialtrykket til CO 2 .
Det er en feiltolkning av begrepet oppfinnelseshøyde å anse, slik som Yara gjør, at en
fagmann i papirbransjen på grunnlag av E1 ville ha innsett at CO 2 til tross for en over 60 år
gammel fordom kan gjøre det mulig å anvende CaCO 3 som fyllmiddel ved pH under 8 og
uten at mengden av kalsiumioner akkumuleres i prosessen til et helt uakseptabelt nivå.
Faglig fordom
Yara påstår at dokumentene D3 og D6 ikke er anvendbare for å påvise en faglig fordom,
ettersom det i oppfinnelsen er spørsmål om å minske graden av økt oppløsning, og ikke oppløsningen
som sådan. Det er vanskelig å akseptere Yaras argumentasjon. Om D6 angir at oppløsningen
av CaCO 3 øker fra 25 til 1500 mg/l med CO 2 , så er det vel en økning av bare oppløsningsgraden
som man har i tankene.

Annen avd. sak nr. 7927 94
Det er ikke realistisk å anta at D6 ville angi en situasjon hvor fellesioneffekten ikke er tatt i
betraktning og at situasjonen ville være en annen når man tar i betraktning fellesioneffekten.
Oppfinnelsens motsetninger i forhold til D6 kan altså ikke forklares bare med fellesioneffekten
slik som Yara påstår.
Muntlige forhandlinger
Yara gjentar til slutt sin begjæring om muntlig forhandling uten å anføre noe annet grunnlag
for sitt krav enn å få sine "interesser ettertrykkelig uttømt" i en sak som har svellet ut nettopp
på grunn av at Yara allerede har anført sine argumenter så utførlig og så mange ganger. Vi
kan ikke se at det finnes noe i denne oppfinnelsen som ikke kan og er blitt forklart skriftlig.
Alt anført materiale er også i skriftlig form og kan behandles av Annen avdeling uten behov
for å komplisere saken ytterligere med muntlige forhandlinger.
Dersom muntlige forhandlinger til tross for dette iverksettes, ber vi om at Annen avdeling
klart angir hvilke deler av oppfinnelsen og/eller de anførte dokumenter som er så uklare at de
krever muntlig forklaring, og at den muntlige forklaring begrenses til å gjelde kun disse
punkter.
På bakgrunn av våre forklaringer og redegjørelser i flere skriftvekslinger anmoder vi om at
Yaras innsigelse avvises og at patent NO 319 410 opprettholdes."
Saken er deretter besluttet tatt opp til behandling.
Annen avdeling skal uttale:
Annen avdeling er kommet til samme resultat som Første avdeling.
Oppfinnelse gjelder en fremgangsmåte for fremstilling av papir fra termomekanisk masse.
Hovedpoenget er å hindre eller vesentlig forsinke oppløsning av tilsatt fast kalsiumkarbonat i
en massesuspensjon, der pH er under 8, ved tilførsel av karbondioksid. Kalsiumkarbonat i fast
form fungerer som fyllstoff og pigment.
Teknikkens stand på dette området fremgår av de mothold som er fremlagt i saken. Fra
patenthaver og fra Første avdeling er motholdene D1–D6 trukket frem, mens innsiger har
anført motholdene E1–E5 hvor E2 er identisk med D1.

Annen avd. sak nr. 7927 95
Etter patentloven § 2 første ledd kan patent bare meddeles på oppfinnelser som er nye i
forhold til hva som var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag [prioritetsdag]. Etter Annen
avdelings praksis innebærer dette at det må foreligge en rimelig teknisk forskjell, jf. Annen
avd. kj. 5116 (NIR 1984 s. 92) og Annen avd. kj. 6729 (NIR 1999 s. 742). Ved bedømmelsen
av om en slik forskjell foreligger, skal hvert enkelt mothold vurderes for seg, jf. Annen avd.
kj. 5289 (NIR 1987 s. 82) og Annen avd. kj. 6729.
Annen avdeling er kommet til at D1/E2 er det nærmeste mothold. Der beskrives en
fremgangsmåte for papirfremstilling fra sulfitmasse hvor kalsiumkarbonat inngår og hvor
dette limes ved hjelp av alun og harpiks. For å oppnå en tilfredsstillende liming, tilsettes
karbondioksid. Problemet som løses i D1/E2 er således vesentlig annerledes enn i
foreliggende oppfinnelse, selv om kalsiumkarbonat og karbondioksid inngår i begge. Alene
det faktum at D1/E2 gjelder papirfremstilling fra sulfittmasse, mens foreliggende oppfinnelse
gjelder papirfremstilling fra termomekanisk masse, gjør at oppfinnelsen tilfredsstiller
patentlovens krav til nyhet i forhold til nærmeste mothold. Ingen av de øvrige mothold rokker
etter Annen avdelings syn ved dette standpunkt.
Patentloven § 2 første ledd krever videre at oppfinnelsen «skiller seg vesentlig fra» det som
var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag [prioritetsdag]; det må foreligge
oppfinnelseshøyde. Dette innebærer at oppfinnelsen ikke må ha vært nærliggende for en
gjennomsnittsfagmann som var kjent med teknikkens stand, jf. NU 1963: 6 s. 127. Ved
vurderingen av om kravet til oppfinnelseshøyde er oppfylt, skal teknikkens stand i sin helhet
tas i betraktning, og flere mothold kan kombineres.
Problemet som løses i foreliggende oppfinnelse er å unngå tap av fyllstoff og akkumulering
av frie kalsiumioner i sirkulasjonsprosessen under papirfremstilling ved tilsetting av
karbondioksid. Nærmeste mothold løser et helt annet problem, nemlig de problemer som
oppstår ved liming av kalsiumkarbonat med alun og harpiks under papirfremstilling fra
sulfittmasse.
Et viktig poeng her er at mothold D1/E2 ble publisert så tidlig som i 1935. Ingen, utenom
patenthaver, har siden kommet på idéen å benytte karbondioksid til å hindre eller forsinke
oppløsningen av kalsiumkarbonat i ved papirfremstilling fra termomekanisk masse. Dette
taler for at løsningen ikke var nærliggende for fagfolk på området. Ingen av de øvrige
mothold, tatt enkeltvis eller i kombinasjon, gjør etter Annen avdelings syn, oppfinnelsen
nærliggende. Oppfinnelsen oppfyller derved patentlovens krav til oppfinnelseshøyde.
Da både patentlovens krav til nyhet og oppfinnelseshøyde etter Annen avdeling oppfatning
etter dette er oppfylt, må konklusjonen bli at Første avdelings avgjørelse stadfestes og patentet
opprettholdes.

Annen avd. sak nr. 7927 96
Det avsies slik
kjennelse:
Første avdelings avgjørelse stadfestes og patentet opprettholdes.
Jan Skramstad (sign.) Tove Jacobsen (sign.) Ole-Andreas Rognstad (sign.)