Hele bladet - Fidelity

Punktering av myter
I likhet med andre velkonstruerte småhøyttalere, har et par velplasserte
M2 en meget fin evne til å forsvinne i lydbildet. God spredning
og substansrik gjengivelse besørger også et ganske stort lydbilde,
men ikke med unaturlig avstand til musikken. M2 er i stand
til å slå hull på myten om at kun store høyttalere "lager" store lydbilder.
Ved å trekke (den avgjørende viktige) mellomtonegjengivelsen
litt tilbake i forhold til bass og diskant, fusker mange høyttalerkonstruktører
frem et inntrykk av større dybde og rom i lyden. Hi-fi folk
pleier å falle for denne slags avvik fra korrekt gjengivelse av innspillinger,
de er ofte lite vant til å høre levende akustisk musikk, og
enda mindre vant til å høre musikken i opptaksstudioer. Derfor
oppfatter de sjelden at dette trikset bare skaper større avstand til
musikken.
I denne sammenhengen våger undertegnede seg frempå med en
enda større provokasjon, og det er at jeg er overbevist om at kanskje
så mange som halvparten av hi-fi produsentene (ja, selv på
high-end nivå) og de aller fleste hi-fi entusiaster bevisst eller ubevisst
lyver når de påstår at deres mål er mest mulig nøyaktig gjengivelse
av innspillingene. De er simpelthen ikke så sofistikerte og
puristiske som de forfekter. Tøff påstand kanskje, men er det ikke
slik også i vår bransje at sirkus fenger mer enn brød?
Dette er ellers typiske hi-fi dyder som må betales med mindre toleranse
for kildemateriale av mindre god kvalitet (i diskantområdet), og mindre
følsomhet eller effekttålighet (i bassområdet).
I mitt lytterom ruller responsen til de middels tungdrevne M2 brått av
omkring ved 50Hz. Mine mer tungdrevne og renspikkede hi-fi høyttalere,
SuperExact, klarer 5 til 10 Hz mer enn det. Man savner absolutt ikke
vektig bassgjengivelse med M2. En litt "fet" avstemming av bassreflekssystemet
sørger for det.
Det forundrer meg likevel at PSB gir etter for et populært ønske om
"mest mulig lyd" i bassen. Jeg trodde AV-entusiastene fikset den slags
med subwoofere. Baksiden av medaljen er nemlig at man mister detaljer
fra både instrumenter og akustikk. Med CD-mediet, tykke høyttalerkabler
og dagens bedre transistorforsterkere, kan man i dag oppnå en helt
annen klarhet i bassområdet enn hva som var mulig tidligere.
Jeg har oppgradert testriggen, som er det minste og billigste av mine
to stereoanlegg. Ved å gå fra et litt eldre, men kraftig effekttrinn fra
Dynamic Precision til et litt nyere og enda litt kraftigere fra samme produsent
(DPA 6.12HP, med patentert teknologi som gjengir stabilt rett
ned til DC!), hører jeg forbausende tydelig forskjeller mellom bassgjengivelsen
til M2 og de enda dyrere SuperExact-høyttalerne – som jeg overhodet
ikke hang meg opp i før dette forsterkerbyttet.
Statlig drahjelp
I Canada har man hatt noe så sjelden som et statlig forskningsprosjekt
på høyttalere, hvor man under kontrollerte forhold og tusenvis av lytteforsøk
har fastslått hvilke egenskaper de fleste lyttere finner mest riktige
og viktige. Det er muligens ikke uventet at jevn frekvensgang og stort
frekvensområde kom ut i toppen av listen. Litt mer uventet var kanskje
at stor og mest mulig frekvenshomogen spredning av lyden var omtrent
like verdsatt. Det vil si mer verdsatt enn klarhet, dynamikk, lydbilde osv.
Dette statlige engasjementet har hatt som hensikt å øke sysselsettingen
i høyttalerindustrien, og Canada er vel som stormakt å regne på
dette området. Konstruktøren til PSB, Paul Barton, er en gammel ringrev
som både har hatt befatning med og dratt nytte av dette forskningsprosjektet.
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at han velger lave
delefilterfrekvenser med bratt avrulling, for både å beskytte diskanten
og unngå det større elementets dårlige spredning ved høye frekvenser.
M2 har således meget stor og homogen spredning. Her blir det verken
stor forandring av klangbalanse eller vesentlig tap av klarhet selv om
man sitter et stykke utenfor optimal lytteposisjon. Meget bra og all ære
til PSB for det.
Bot eller bedring?
Overgangen til diskantelementet forløper helt fint og diskret. M2 har
langt fra verdens mest storslåtte og gjennomsiktige diskantgjengivelse,
men de utmerker seg ved at de gjør jobben sin på en diskret, glatt og
korrekt måte. Her er det ikke noen korning, betoninger eller tegn til
stress. Faktisk blir diskanten til disse høyttalerne en anelse for diskret
etter min smak, den øverste en og en halv oktaven (ca. 7,5-20kHz) blir
litt avrullet. Det virker som PSB er så redde for at høyttalerne sine skal
oppfattes som skarpe med kildemateriale eller øvrig utstyr av mindre
god kvalitet, at de demper responsen i det området hvor skarphet tydeligst
slår ut.
I hi-fi diskuteres det flittig om hva som er riktig respons helt øverst i
overtoneområdet, i AV-kretser ser ikke dette ut til å være noe tema overhodet.
Kanskje like greit å unngå alle potensielle problemer?
Ved å velge en slik frekvenskarakteristikk får disse velkonstruerte
høyttalerne en litt sær klangkarakteristikk i et lite lytterom med solide
vegger. Altså som mitt, hvor lavfrekvent energi vanskelig unnslipper.
Kombinasjonen av litt fyldig og "snill" bassavstemming, solid mellomtone
og avrullet overtonegjengivelse trekker for eksempel snøvling fra
næropptaks herrestemmer på FM eller TV frem i lydbildet. Om dette er
riktig eller galt har jeg litt vanskelig for å avgjøre. Det må jo innrømmes
at det slett ikke er lett å være sofistikert og puritansk…
Konklusjon
PSB Platinum M2 er utvilsomt flotte og velkonstruerte høyttalere som
nok i større grad er tiltenkt en rolle i multihøyttaleroppsett i store rom
enn ren tokanals hi-fi lytting i mindre lytterom. Får disse høyttalerne tilstrekkelig
luft å boltre seg i, vil de by på stor og åpen lyd, en substansrik
formidling og vil kunne spille både høyt og dynamisk.
Pris: 17 000 kroner per par
Importeres av Interconnect AS (www.interconnect .no)