Introduksjon av faget - Bibelskolen

Introduksjon av faget
1. Ordet ”kirke” finnes ikke i Bibelen. ekklesia – ”ekklesia” (menighet) brukes. Ordet kirke
er egentlig både en språklig og historisk missforståelse. I den første kristne tid kom
menigheten sammen i alminnelige hus. Etter hvert fikk de egne bygninger. En slik bygning
ble kalt ”kyriake” – ”Herrens hus”. I de germanske språk ble dette ordet etter hvert ”kirke”,
og man brukte det både om bygningen og menigheten. Slik har det vært til denne dag. I de
romanske språk derimot brukes ”ekklesia” om begge deler (Welle bd. 1 s. 9, 86).
2. Hvordan skal vi så vurdere eller bedømme kirkehistorien? På hvilket grunnlag kan vi si at
noe er bedre enn det annet? Hvordan kan vi f. eks. si at det lys og den klarhet som Luther kom
til er større enn det Calvin hadde, eller Wesley. Kan vi si at Rosenius hadde større lys i
evangeliet enn Hauge? Mange slike spørsmål vil dukke opp når vi gransker historien. Dere
sitter sikkert med mange spørsmål, akkurat slik som meg. Hva er rett? Hvor rett er det som
ikke er helt rett? Kan vi lære noe? osv. osv.
Særlig to kriterier må legges til grunn. Disse kriteriene henger nøye sammen og kan
ikke skilles fra hverandre. For det første, det som alt skal prøves på både av lære og liv er
Guds eget ord slik som det er gitt oss i GT og NT (merk Jer 23:35). For det annet, på fruktene
skal dere kjenne treet, sier Jesus (Mat 7:16-20).
Når det gjelder det å bedømme etter fruktene kan dette bare skje i evighetens lys og fra
Guds synspunkt – på ingen annen måte. Hva vil det si? Det vil si at en lære eller gjerning må
bedømmes ut fra hvordan den vil stå seg for Guds ansikt i dommen på den ytterste dag.
I dette ligger også en begrensning. Vi kan ikke til fulle bedømme og vurdere alt det
som vi står overfor i kirkens historie. Det kan bare Gud. Men etter det Åndens lys vi har i
Ordet må vi øve en slik kritikk (Fil 4:8; 1Tes 5:21).
Ikke minst må vi la en slik ransakelse gå over våre egne liv. Vi kjenner jo Jesu ord:
”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som
gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke
profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt
navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som
gjorde urett” (Mat 7:21-23).
3. Å lære av historien. Dette er Guds og bibelens egen pedagogikk. Eks. der historien virker
som advarsel: Luk 17:32; Heb 3:15-4:1. Eks. der historien brukes som lærdom til trøst: Rom
15:4; Heb 13:7
4. Til slutt er det mitt ønske og min bønn at dette faget kunne føre oss dypere inn i Skriftene.
Og lede oss inn i en dypere hengivenhet og tillit til Jesus.

Oldtiden 0-500
Aposteltiden 0-100
1. I Apg 2 leser vi om Åndens utgytelse på pinsefestens dag. Deretter taler Peter til folket og
sier at det som har skjedd er en oppfyllelse av profeten Joels ord i kapittel 3:1ff. Herren legger
denne dagen 3000 sjeler til menigheten. Det er lett for oss å lese dette ut fra det som er
kristendommens situasjon i dag. Kristendommen er i dag utbredt over hele jorden. Det har
gått nærmere 2000 år siden den første kristne pinse. Men la oss nå prøve å leve oss inn i
situasjonen slik som den var den gang. La oss prøve å legge hemmelighetens slør over det
som har skjedd i ettertid.
Den politiske og religiøse kontekst
2. I 165 f. Kr. overvinner makkabeerne – en jødisk slekt – Antiokus Epifanes IV. Frem til 63
f. Kr. lever jødene fritt og selvstendig. I 63 f. Kr. inntar romerne makkabeerriket under ledelse
av Popeius. Landet deles inn i fem provinser – fellesbenevnelsen er Palestina (etter filister –
araberne som bodde i den sørvestlige delen), eller Jødeland (Luk 1:5). Under keiser Julius
Cæsar (d. 44 f. Kr.) har romerriket en storhetstid. Romerriket utvides både østover og i Afrika
(i parentes bemerket: romerne oppfattet alle sine kriger som forsvarskriger). Det keiserlige
romerriket i egentlig forstand begynner imidlertid ikke før med keiser Augustus (keiser 27 f.
Kr. – 14. e. Kr.). Da opprettes også den såkalte Pax Romana. I nesten 200 sammenhengende
år er det nå total fred innenfor romerrikets grenser (avbrutt av det urolige året 69-69 e. Kr.).
En slik bragd har ikke noe verdensrike i ettertid maktet å vise til. I år 37 f. Kr. blir Herodes
(den store) konge over Jerusalem (Mat 2:1ff), som er hovedstaden i en av de fem provinsene
(om Herodes: Mat 14:1; Mark 6:14ff; 8:15; Luk 9:9; 13:31; 23:8ff)
3. Guder og gudetro. Religiøst sett var romerriket meget sammensatt. Romerne tolererte
under visse betingelser (se § 4a) alle religiøse ytringer og former for gudsdyrkelse. Grekernes
guder var lokale og varierte fra sted til sted. Man betraktet gudene/åndene som beboere på lik
linje med menneskene, men de var usynlige (jfr. Apg 14:11ff). Det å flytte en gud var
problematiske saker. Dersom man for fra ett sted til ett annet, kunne man ikke ta med seg
guden. Man måtte forholde seg til de guder på det sted man til enhver tid bodde. Allikevel så
man for seg at de gresk-romerske guder ble med soldatene og utvidet sine landeområder i takt
med romerrikets territoriale utvidelser. Etter hvert som romerriket utbredte seg ble den
religiøse praksis og gudsdyrkelse stadig mer mangfoldig. Man fikk en rekke
mysteriereligioner, de egyptiske solgudene Iris og Ra og mange andre. I verdensmetropolen
Roma kunne man finne templer og helligdommer for alle mulige slags religioner. Den
romerske historieskriveren Tacitus, som for øvrig er skaperen av begrepet ”alle veier fører til
Roma”, skrev en gang med henblikk på dette: ”Til Roma kommer alt som er stort og
skammelig.”
4a. Religionspolitikk. Jødene får etter hvert stor frihet i romerriket. Det ble øvd stor toleranse
overfor de forskjellige religioner i romerriket. Det var et religionsråd i Roma som vurderte
religionene før de ble antatt som offisielle (og dermed tillatte) religioner i romerriket (religio
licita). Én ting ble imidlertid krevd! Man måtte tilbe keiseren og ofre til gudene (de gresk-

omerske guder). Men dette kunne ikke jødene. Som den eneste religiøse gruppering innenfor
romerriket fikk jødene fritak for keiserdyrkelsen og ofringen til gudene. ”Jødene var fritatt for
å møte i retten på sabbaten, de slapp å gjøre krigstjeneste, og det ser ut til at de aldri ble
oppfordret til å ofre til avgudene.” (Welle bd. 1 s. 15). Til gjengjeld bad man for keiseren i
tempelet i Jerusalem hver dag.
4b. Denne praksis gikk bra helt til kristendommen kom. De første tiårene etter Jesu
himmelfart var det et overveldende flertall av jødekristne. Dermed kom de under beskyttelse
av religio licita (se §4a). Dette ble imidlertid problematisk når hedningene etter hvert begynte
å gå over til kristendommen. Da oppstod det problem for de hedningekristne at de overfor
romerske myndigheter ikke hadde noen lang religiøs tradisjon å vise til. Derimot hadde de
brutt radikalt med sin gamle gudsdyrkelse. Ikke var de jøder heller, for de hadde brutt med
viktige jødiske skikker (omskjærelse, offerpraksisen i tempelet i Jerusalem mm.). Dermed
kom de heller ikke under beskyttelsen fra religio licita. Når de judaistiske
predikantene/apostlene (som Paulus bl.a. taler kraftig imot i Galaterbrevet) forkynner for de
hedningekristne at de må la seg omskjære og følge Mose lov, var det kanskje noen hedninger
som så en mulighet til å komme inn under jødedommen og dermed den beskyttelse som
religio licita gav. Når de hedningekristne brøt med de romerske guder, keiserdyrkelsen,
husaltrene og fedredyrkelsestradisjonene førte det ofte til én av to ting: 1) Lokale opprør og
oppgjør med lynsjing, 2) eller at man gikk til keiseren (keiserens lokale representant) for å få
ham til å avgjøre saken. Vi finner eksempler på begge deler i Apostlenes gjerninger: 1) 13:50-
52; 14:1-7; 17:5-9; 19:23-41, 2) 16:18-24, 35-39; 21:31-22:30; 23:23-24:27; 25-26. År 112
skriver Plinius brev til keiser Trajan og spør om råd om hvordan han skal håndtere saker som
blir ført mot de kristne. Trajan svarer at han skal se helt bort fra anonyme henvendelser. Det
må utgytes minst mulig martyrblod, og gjøres minst mulig som fører til oppstyr. Som vi skal
se kommer det til å bli en ganske mangeartet praksis i årene fremover. Først med keiser
Konstantin (keiser i tidsrommet 306-337) blir det innført lover for kristendommen som kom
til å gjelde hele romerriket.
5. Jødene blir i det hele behandlet som en meget sær gruppe – denne lille provinsen helt i
ytterkanten av ”verden”. Ja, for romerriket var verden – alt annet var å regne som usivilisert
gråsone. De utenfor, ble kalt barbarer og var nesten ikke som folk å regne i det hele tatt (jfr.
Rom 1:14; Kol 3:11).
Den gresk-romerske ånd representerte det høybårne og edle. Her var det siviliserte
språk (gresk), her var den dypsindige tenkning og filosofi og det ypperste av all kunnskap (jfr.
1Kor 1:17ff; Apg 17:18-20), her var den uovervinnelige militære disiplin, her var kunst, her
var religion ja, her var det ypperste av alt det et menneske kunne tenke seg. Romerriket var
verden og keiseren var gudenes representant på jorden, derfor skulle han tilbes og ofres til.
Keiseren var ”Pontifex Maximus” – yppersteprest for alle statens guder. I alle rikets byer ble
det brakt offer for keiserens bilde. Romerriket var like uovervinnelig som keiseren var evig.
Dette er den romerske religion og ånd. Den store keiser Hadrian (117-138) skrev på sitt
dødsleie et vers:
Lille sjel, min vandrende venn,
nå skal du reise, hvor reiser du hen?
I legemets hytte var du en gjest,
spøk med livet likte du best.
Nå er den endt, din lille lek;
frysende flykter du, naken og blek.

Om romernes religiøsitet fortelles det også i NT: Mark 6:14; Apg 14:12ff; 17:18-23; 19:34ff.
6. Selv om romerne ikke hadde så rent liten ærbødighet for jødenes monoteistiske gudstro,
deres standhaftige og nidkjære tilbedelse av denne éne guden sin, og sine røtter som de kunne
gjøre rede for flere tusen år tilbake i tiden, ble de også dypt foraktet og sett ned på – de ble
ofte regnet som dumme og enfoldige. Det beste var å la dem være i fred å få styre med sine
saker uforstyrret. Romerne ville ikke blande seg for mye opp i indrejødiske religiøse
problemer. Dette har vi vitnesbyrd om også i NT. Se Joh 18:31ff, 39; 19:1ff, 15; Apg 18:14-
17; 23:29; (22:22ff).
7. Vi forstår at den tid Jesus blir født, lider, dør og står opp i, er en tid med religionsblanding
og religionspluralisme. En kirkehistoriker har sakt: ”Og det var så mange religioner som bød
seg frem at man om denne tid kan si: Menneskene fødtes ikke lenger til en religion, hver
mann valgte sin tro.” (Welle bd. 1 s. 14) i .
Det er i denne situasjonen Jesus sier til sine disipler: ”Meg er gitt all makt i himmel og
på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og
Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se,
jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Mat 28:18-20).
Samferdsel og geografi
8. Kommunikasjonsrevolusjon. Det er ingen tvil om at romerrikets eksistens har sørget for
kristendommens raske utbredelse. Innenfor romerrikets grenser kunne man bevege seg raskere
og tryggere enn noen sinne. Det var et meget godt utbygd veinett. Alle hovedveier var belagt
med brostein. Slik kunne troppeforflytninger og varetransport skje raskt (noen av disse veiene
brukes den dag i dag!). Disse veiene benyttet også Paulus seg av. Ett annet viktig
transportmiddel var sjøveien. Mellom Alexandria og Roma var den en vel etablert kornrute.
Denne sjøruten var også ledd i en omfattende handelsvirksomhet mot Østen. Pga. sjørøvere
måtte man ferdes mest mulig innaskjærs, og gjøre kryssingen over Middelhavet så kort som
mulig. Da fikk man samtidig med seg viktige handelsbyer som Korint, Athen og Efesus.
Paulus benyttet seg av denne ”hurtigruten” ved flere anledninger.
9. Den greske polis (by). Det romerske keiserriket adopterer den greske by-staten som
stammer fra Alexander den stores tid. Langt inne i Mesopotamia var det slike hellenistiske bystater
(den hellenistiske tid regnes fra tiden etter Alexander den store, og består religiøst sett
av en syntese mellom gresk og orientalske/østlige tanker). De bygde på en slags demokratisk
tenkning og rettsfilosofi. De hellenistiske byene var like over alt. Midt i byen finner vi
torgplassen (agoraen) omgitt av søyler. Templet har en sentral stilling i den hellenistiske by.
Ellers finner vi bystyresalen, flere templer, ett eller flere bad og gymnasier (en slags skole).
Ca. 10 % av romerrikets innbyggere bodde i slike byer, og det språk man brukte var gresk.
Disse utgjorde datidens kulturelle elite. De fem største byene i romerriket var Roma,
Alexandria, Antiokia, Kartago og Efesus. Resten av befolkningen bodde på landet og drev
med ulike slags agrarnæringer (primærnæringer/jordbruk). Her behersket man vanligvis bare
sitt eget morsmål.
10. Her starter vår vandring gjennom 2000 års historie. Historien om troens folk/menigheten,
det skrøpelige leirkaret som i seg selv er ingen ting (2Kor 4:7), men som bærer den uendelig
store skatt og perle – Jesus vår frelser, som alle folk på jorden må få høre om.

Pinsedag og hedningemisjon
11. Hvorfor er pinsedagshendelsen så viktig? Menighetens universalitet. Gud har alltid hatt en
menighet av sine barn på jorden. Menigheten har aldri, like fra Adams tid, bestått av andre
enn slike som ved tro alene uten gjerninger har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus som sin frelser.
I den gamle pakt levde menigheten i troen på den Messias som skulle komme. I den nye pakt
lever menigheten i troen på Jesus Kristus som har kommet og har fullført sin gjerning i tiden.
Apg 2:14-21.
12. Det nye: Menigheten blir universell – Ånden utgytes over alt kjød. Dvs.: Ånden og frelsen
er ikke lenger knyttet til ofringene og institusjonene i Israel og til det jødiske folk. Nå kan alle
som hører evangeliet og tror når som hels og hvor som helst bli frelst. Ved dåpen tilregnes de
hele Jesu liv og frelsesgjerning. Apg 2:38-41.
13. Jesu virksomhet var nærmest utelukkende konsentrert om Israel. Jesus sier selv til den
kana-aneiske kvinnen: ”Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!” Jesu
disipler derimot skulle fullføre den gjerning som Jesus begynte. Det er dette Jesus har i tanke
når han i Joh 14:12 sier: ”Den som tror på meg skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han
skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.” Jesus sier til sine disipler:
Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.” (Joh 20:21).
14. Apostlenes gjerninger beskriver hvordan apostlene fortsetter å forkynne evangeliet. Først
forkynnes det for jøder i synagogene i Jerusalem og utover i Romerriket. Vi må være klar
over at det ikke er så rent få jøder som tar i mot evangeliet til å begynne med. Blant brevene i
NT har vi et eget brev som særlig er skrevet til jødekristne – Hebreerbrevet. Jødenes
synagoger blir i flere tiår inngangsporten for evangeliet rundt om i byene i Romerriket.
15. Det blir mer og mer klart for apostlene at evangeliet må forkynnes for hedningene (Apg
10-11). Dette skjer i trå med at jødene mer og mer forherder seg og forkaster evangeliet. De
begynner å forfølge apostlene og de andre kristne. Det er nå at Paulus på en særlig måte blir
kalt til å være hedningenes apostel. ii Hedningene er medarvinger sier Paulus i Efeserbrevet
(2:11-3:21). Og han gjør det klart for jødene hvilke veldige konsekvenser deres forkastelse av
evangeliet har (Apg 28:17-29). ”Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til
hedningene, og de skal høre.”
Dette markerer at en epoke i frelseshusholdningen er over – Sems epoke. Nå begynner
Noahs profeti over Jafet å gå i oppfyllelse: ”Gud skal gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i
Sems telter.” 1Mos 9:27. Jafets (fra vår synsvinkel: vestens) epoke begynner. Dette stadfester
Gud ved at han i år 70 lar tempelet i Jerusalem rive og jødene spres ut over hele romerriket.
16. Evangeliet som ble forkynt var for jøder et anstøt og i grekernes ører dårskap. Men av
denne forkynnelse fødtes en tro og et liv som bar med seg en kraft som ikke var av denne
verden. Mennene begynte å leve trofast med sine hustruer inntil døden skilte dem. Man sluttet
å sette ut barna. En slaveeier begynte å behandle sine slaver med respekt. Og kjærligheten til
denne guden som de kristne trodde på, var så sterk at de heller ville dø den mest grusomme
død enn å fornekte Ham. Om dette sier Peter: ”Nå undrer de seg over at dere ikke løper med
dem ut i den samme strøm av utskeielser.” (1Pet 4:4).
17. De første kristne hadde en fjellfast tro på den oppstandne Jesus Kristus og på Gud Fader
som reiste ham opp fra de døde. De levde også i en forventning om at Jesus straks skulle

komme igjen og hente sin brud iii . Dette bandt de troende sammen i en inderlig kjærlighet til
hverandre. Man måtte bruke ett nytt ord for å betegne denne kjærligheten – agape.
På Herrens dag (den første dag i uken – søndag) kom alle de kristne sammen. Her var
ikke mann og kvinne, trell eller fri, fattig eller rik. Alle hadde de med seg mat etter som de
hadde råd til og alle fikk nok. Under dette måltid – kjærlighetsmåltidet som det med rette blir
kalt – brøt de også brødet. iv Alle senere kirketider må med beundring og bønn se tilbake på
aposteltiden:
O Hellig Ånd, til deg, vår skatt,
vi sukker dag og natt.
Kom, gi oss samme lys og kraft
som fedrene har hatt
da kristendommen sto
som tre med sterkest rot,
med frukt som purpur og som sne –
ja, Herre, la det skje!
H. A. Brorson
18. Utbredelsen. På grunn av nedtegningene i Apg. vet vi mye om hvordan evangeliet ble
utbredt. Særlig Paulus sine misjonsreiser. Den første misjonsbase utenfor Israel og Jerusalem
ble Antiokia. Det var her disiplene første gang ble kalt ”kristne” (Apg 11:26). Men vi vet ikke
alltid hvem som brakte evangeliet alle steder. For eksempel er det ukjent hvem som stiftet
menigheten i Rom. Katolikkene vil ha det til at det var Peter. v Men det vet vi ingen ting om.
Vi kan bare si med sikkerhet at det ikke er Peter eller Paulus. Vi må regne med at evangeliet
tidlig har kommet til verdenshovedstaden. Årsaken er at jødene tidlig begynte å forfølge og
drive de kristne ut av Jerusalem. Forfulgte kristne har ganske sikkert slått seg ned blant annet i
Rom.
19. Hvem tar imot? Jødene i romerriket tilhørte for det meste småkårsfolkene. De som ble
kristne var som regel av de laveste av disse igjen. Tilslutningen fra hedningeverdenen kom
helst fra enda lavere kretser. Ikke så rent få slaver tok imot evangeliet. Brevet til Filemon er
helt igjennom råd til slaveeieren Filemon om hvordan han skal behandle den rømte slaven
Onesimus. Mange kvinner tar også imot evangeliet.
Vi kan ikke riktig forstå hvor radikal den forkynnelsen Jesus og apostlene kommer
med om kvinnen, er. Forskjellen mellom den plass kvinnen hadde i romerriket og
jødedommen og den plass Jesus og apostlene gir henne, er formidabel. Blant rabbinerne og i
synagogegudstjenesten finner man ett nedsettende syn på kvinnen. Her takket mannen for at
Gud ikke hadde gjort ham til kvinne. Det var heller ikke tillatt for menn å sitte sammen med
kvinner under synagogegudstjenesten. I romerriket var dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen
Afrodite svært utbredt på Jesu tid. I Korint var det plassert et stort tempel for denne gudinnen
og det var meget vanlig med tempelprostitusjon. Dette er ett eksempel på hvordan kvinnen
blir behandlet som ett objekt – som en ting som det kan drives handel med. Med dette ser vi at
det var vanlig både blant jøder og grekere å undervurdere og utnytte kvinnen.
Når det i dag ofte hevdes at Paulus undervisning om kvinnen og hennes tjeneste i
menigheten var preget av sin samtid, er det en stor missforståelse og beror på manglende
kunnskap. At det var tidsbetingede forhold i menighetene på Paulus’ tid som forårsaket hans
lære om at kvinner ikke kan være lærere og eldster (prester, biskoper, tilsynsmenn ol.), er en
like stor missforståelse.

Kirkens organisasjon
20. Den fullkomne menighet skulle ikke behøve noen ledelse eller særskilt organisering. Alt
skulle da utfolde seg fritt etter Åndens ledelse. Men synden og kjødet finnes i menigheten og i
hver enkelt kristen. Derfor er en slik menighet en illusjon. Dette har også NT tatt høyde for.
Også i den første kristne tid var det en form for organisering. Men de tar feil, som tror at man
ut fra NT eller ved å undersøke den første kristne tid kan finne og fastslå den eneste riktige og
gode form for organisering. Den som med flid gjør dette vil måtte komme til det standpunkt at
den ikke finnes. vi
21. Dåpspraksis. De som kom til tro ved å høre Ordet forkynt ble tatt opp i menigheten ved
dåp. Man ble døpt uten noen videre forberedelse. Ut fra steder som Apg 16:15, 16, 33; 1Kor
1:16 må vi regne med at barn ble døpt. Der f. eks. en husfar kom til tro, ble hele familien døpt,
i trå med den gamle pakts omskjærelsespraksis. Dåpen er jo den nye pakts omskjærelse –
hjertets og ikke kjødets omskjærelse (Kol 2:11-13, jfr. 5Mos 10:16). Dåpen ble vanligvis
utført ved full neddykkelse, men også ved overøsing. vii Som vi skal se kom katekumetet snart
i gang. Dette var en systematisk dåpsopplæring. Etter endt opplæring skulle kandidaten fremsi
en enkel trosbekjennelse etterfulgt av dåp.
22. Gudstjenesteordning. Jesus gikk av sedvane i synagogen hver sabbat. Denne praksis
fulgte også apostlene. I den første kristne tid ble synagogegudstjenesten videreført. Dette var
en ”ordets og bønnens gudstjeneste”. Planmessig lesning fra Det gamle testamente og etter
hvert også Paulus’ og de andre apostlenes brever og skrifter (1Tim 4:13; Kol 4;16). Salmenes
bok ble brukt som bønnebok. Det ble bedt høyt og samdrektig. Alle måtte derfor kunne
Salmene utenat (Kol 3:16; Ef 5:19). viii
Nattverden har vi alt vært inne på. Den var ikke en del av gudstjenesten. De brøt
brødet i hjemmene (Apg 2:46, som refererer til nattverden og agapemåltidet), akkurat slik som
påskemåltidet i den gamle pakt ble holdt i hjemmene og ikke i templet. Ganske raskt ble de
mest ondsinnede rykter kokt sammen om de kristnes nattverdmåltid. ix At slike rykter ble til,
bekrefter at nattverden ikke var knyttet til den offentlige gudstjenesten, men utelukkende ble
feiret i hjemmene.
23. Eldstetjeneste og forkynnelse. I den første kristne tid hadde de tolv apostler en ledende
stilling. Peter var føreren. I Jerusalem ble imidlertid Jakob Jesu bror snart lederen. Jesu
kjødlige slektninger forble ledere av menigheten i Jerusalem til litt etter år 100. Etter hvert
som menigheter ble grunnlagt av Paulus, ble han deres åndelige leder. I hans fravær har ofte
andre med nådegaver til det inntatt i en ledende stilling (Apg 14:23; 20:17-38, spes. v. 28-29;
1Tim 4:12-16; Tit 1:5). Noen ganger utvalgte Paulus eller andre ledere dem (Tit 1:5), andre
ganger skjedde det ved avstemning i menigheten (Apg 14:23, ”valgte” = ceirotonh,santej
[ceirotone,w] = håndsopprekkelse). Disse ble kaldt tilsynsmenn (evpi,skopoj – episkopos –
biskop) eller eldste (presbute,rouj – presbyteros – prest).
Allikevel var det ikke noen fast ordning. Det var ikke likt alle steder. Alt skjedde
frivillig etter Åndens veiledning. Menighetene lærte av hverandre. Mot slutten av det første
årh. har det blitt herskende skikk at hver menighet hadde et råd og en leder (eldste, formann
el.). Men noen tjeneste tilsvarende vårt presteembete fantes ikke i den første kristne tid. Det
må vi være klar over.
Dersom noen av menighetens ledere hadde gave til å forkynne, så gjorde de det (1Tim
5:17). Ellers tilfalt denne oppgaven de av menighetens medlemmer hadde nådegave til dette.
De ble kaldt profeter, evangelister og lærere.

Ordningen omkring forkynnelsen var ikke slik som vi er vandt til det i våre
sammenhenger (enten vi er katolikker, lutheranere eller reformerte). Vi er vandt til at én
preker mens alle de andre lytter til. Av og til har vi også samlinger der det gis mulighet for
frie vitnesbyrd. Den første kristne menighet fulgte her mønsteret i synagogegudstjenesten.
Her hadde alle menn rett til å føre ordet (1Kor 14:34). Men dette skulle foregå på
ordnet vis. To eller i høyden tre skulle forkynne Guds ord, mens de andre skulle prøve det.
Som i synagogen kunne forkynnelsen nærmest foregå som en samtale. Flere kunne ta ordet
etter som de fikk en åpenbaring i Ordet. Dette kunne de trekke frem til alles oppbyggelse.
Dersom en fikk noe mens en annen snakket, skulle den første tie så den andre kunne si det han
hadde fått. Denne praksisen kan vi lese om i 1Kor 14:26ff. Når de kom sammen utenom
gudstjenestene kunne alle bidra, både menn og kvinner (1Kor 14:31).
24. Diakoni. Sann kristendom fører alltid med seg gode gjerninger i det praktiske liv blant
sine medmennesker. Til diakonale tjenester ble gudfryktige menn (Apg 6:2-6; 1Tim 3:8ff) og
kvinner (1Tim 5:9-10) valgt. Mye av det diakonale arbeidet i den første kristne tid bestod i å
hjelpe de fattige. I 2Kor 8-9 kan vi lese om hvordan de kristne i Akaia/Korint samler inn
penger til de fattige i Jerusalem. Men det å ta seg av enker og å se til de som kom i fengsel for
sin tros skyld var også viktig. Menigheten skulle også støtte økonomisk de som reiste rundt og
forkynte ordet.
Det var ofte meget trange kår i menighetene. Fattigdommen var stor. Dette førte til at
man for en tid praktiserte eiendomsfellesskap i Jerusalem. Siden hører vi ikke mer om dette
fenomenet (jfr. imidlertid Keisertiden og rikskirken § 83).
Forfølgelser
25. Til å begynne med var de kristne velsett av hele folket (Apg 2:47). Men det tok ikke lang
tid før forfølgelsen begynte. Først kom den fra jødene (Apg 4; 5:17-42; 6:7-7:1; 7:54-8:4;
13:50-14:7; 14:19). Men ganske raskt begynner også romerske embetsmenn og borgere å
forfølge de kristne (Apg 12:1-17).
26. I Jerusalem fikk menigheten den første kristne martyr – Stefanus (Apg 6:7-7:60). Martyr
betyr egentlig vitne. Ordet ble brukt om dem som måtte bøte med livet for sin tro – blodvitne.
Etter hvert ble det mange martyrer. Jakob var den første av apostlene som måtte bøte med
livet (Apg 12:2). x
27. Forfølgelsene i den første kristne tid var helt umotivert. xi Mest kjent fra det første
århundre er keiser Neros (keiser fra år 54) forfølgelser av de kristne. Nero var både åndelig og
legemlig godt utrustet. Han utviklet seg til å bli en tyrann og et uhyre av et menneske. I 64
skjedde det at to tredjedeler av Roma ble ødelagt ved brann. Den brøt ut 19. juli og varte i 8
dager. ”Under brannen sto Nero som interessert tilskuer på taket av sitt slott og sang til
sitarens toner et dikt om Trojas brann. Nå oppstod blant folket det rykte at Nero hadde latt
brannen påsette for å få plass til nye palasser, som han også virkelig senere lot bygge. For å få
bukt med dette ryktet satte han ut et nytt rykte om at det var de kristne som hadde forårsaket
brannen. Deretter begynte han med noen av de mest grusomme forfølgelser som har rammet
de kristne, og som i oldtiden bare kan sammenlignes med de systematiske forfølgelser under
keiser Diokletian (284-305). xii

Lærestridigheter og skrøpeligheter i menighetene
28. På grunnlag av det som er sakt så langt, kan man få bilde av den første kristne menighet
som en idyllisk menighet uten nevneverdige stridigheter og frafall. Men det er langt i fra
tingenes virkelige tilstand.
29. Det ser ut til at alle de forvillelser som kirken senere har måttet kjempe imot allerede var
tilstede i den første kristne tid. Ved at apostlene imøtegikk alle de falske lærere, kom Det nye
testamente til å inneholde gjendrivelse av alle de villfarelser som er oppstått like til i dag.
30. Welle oppsummerer villfarelsene i tre punkter:
For det første: Overdreven overgivelse til åndens ledelse uten å skille mellom sann
ånd og falsk ånd og uten lydighet mot det skrevne Guds ord (sml. karismatikken og mye
reformert kristendom i dag).
For det andre: Høye mennesketanker, vesentlig av hedensk opprinnelse, settes ved
siden av eller til og med over åpenbaringen i Kristus (1Tim 6:20) (den hedenske filosofi). Som
eksempel kan nevnes gnostisismen – en blanding av kristendom, mystikk og filosofi.
Johannes første brev er bl.a. gjendrivelse av gnostisismen. Vi kommer tilbake til gnostisisme
under behandlingen av martyrtiden og Ireneus.
For det tredje: Sammenblanding av jødedom og kristendom (judaismen). Særlig må
her nevnes Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Disse brevene er fra ende til annen gjendrivelse
av judaismen. Det er mye av judaismens vesen som går igjen i den katolske kirke.
31. Judaistene. Vi har alt sakt at på pinsedag ble Ånden utgytt over alt kjød. En ny epoke i
frelseshusholdningen trer frem. Nå kan alle msk. alle steder til enhver tid som hører
evangeliet bli frelst. De kan motta frelsen uten å gå veien om jødedommen, men direkte ved
troen på Jesus Kristus som sin frelser. I ett nu er hele den gammeltestamentlige seremonielle
praksis uten betydning. Det behøves ikke omskjærelse (1Mos 17:10-14), ingen renselse etter
den gamle pakt, ingen offer, ingen høytider, ingen prestetjeneste, ingen yppersteprest, intet
tempel osv. En meget radikal omveltning med andre ord. Det er dette mottakerne av
Hebreerbrevet har så vanskelig for å forstå.
Til og med apostlene hadde vanskelig for å forstå dette, selv om de burde visst bedre.
Gud må ved forfølgelse og en særskilt åpenbaring til Peter vise at hedningene nå skal få høre
og motta evangeliet og det uten å gå veien om Moses (Apg 10:9-17). Selv denne særskilte
åpenbaringen var ikke nok til at Peter lærte. Paulus må senere i Antiokia gå hardt i rette med
Peter for at han igjen tvinger de hedningekristne til å holde Mose lov (Gal 2:11-16). Disse
ting har altså ført til store stridigheter i aposteltiden, også innad i apostelkollegiet.
I tillegg kom de av det fariseiske parti som hadde tatt til tro. De sa at de
hedningekristne måtte la seg omskjære og holde Mose lov (Apg 15:5). På apostelmøtet i
Jerusalem tas det stilling til disse spørsmålene (Apg 15:1-34). Hedningene skal ikke pålegges
noe annet enn å avholde seg fra avgudene, fra hor og fra det som er kvalt og fra blod (15:20).
Stridighetene er imidlertid ikke forbi med dette. Slike som hadde gått i lære hos
apostlene dro rundt i menighetene og forkynte at de hedningekristne måtte holde loven. Disse
hevder seg over Paulus ved å forsøke å undergrave hans apostolat. De sier at han ikke er noen
ordentlig apostel. Selv har de gått i lære hos apostlene. Paulus derimot er ikke noe førstehånds
vitne, men bare en skinapostel, påstår de (Apg 1:21-22). Disse apostelelevene forkynner altså
at de hedningekristne må la seg omskjære osv. En hovedsak i Galaterbrevet er å gjendrive
disse ”superapostlene” og deres lære. Vi møter en slik polemikk i flere av Paulus’ brever (se
2Kor 11:5,13; 12:11).

Det vi nå snakker om er judaisme. De som fører en judaistisk lære kalles judaister.
Dette er moralisme og loviskhet i ordenes egentligste betydning. Det er ikke nok å bare tro på
Kristus som sin frelser. Man må omskjæres, holde loven osv. osv.
Dette var en strid på liv og død. Selve evangeliets frihet stod i fare. Dersom Paulus ved
Ånden ikke hadde gjendrevet denne vranglæren, ville evangeliet ha dødd ut og ingen hadde
blitt frelst. Vi forstår noe av alvoret når vi leser Gal 1:8-9.
Det skal imidlertid ikke gå lang tid etter apostlenes bortgang før en ny judaisme trer
frem og tar skikkelse av det vi kaller Den romersk katolske kirke med sine institusjoner. Når
Luther gjendrev Den katolske kirke og på ny ”gav oss” evangeliet, var nettopp galaterbrevet
et hovedskrift.
32. Kjødelighet i menighetene.
Postludium over Sems epoke
33. Jødene reiser seg til motstand mot romerne. Titus rykket ut med 80 000 soldater mot
Jerusalem. Det ble en grusom og langvarig beleiring som begynner april år 70. Jerusalem var
nemlig umåtelig sterkt befestet. Mektige murer og flere borger. Selv templet i dets prakt
(marmor og forgylt tak) var en sterk festning. All mat og vanntilførsel stanses. Så stor blir
nøden etter hvert i Jerusalem at de begynner å spise hverandre for å overleve. 10. august
stormer romerne templet. Byen greide å forsvare seg til september, men da ble den siste rest
knust. Jødene blir slaktet ned for fote men en del selges som slaver. Templet brennes ned og
Jerusalem jevnes med jorden. Det blir ikke stein tilbake på stein. Jesu profeti går bokstavelig i
oppfyllelse (Mat 22:7; 24:2; Luk 19:44).
Når templet med dets ofringer nå for alltid var over, hadde jødedommen tapt sin store
forbindelse med de jødekristne. Faren for at kristendommen skulle gli tilbake til jødedom, kan
anses for å være overvunnet fra den tid av.
Omkring 60 år senere forsøker imidlertid jødene atter å reise seg til opprør mot det
romerske åk. Opprøret var ledet av en mann ved navn Simon Nasi. Han utgav seg for å være
Messias, som skulle overvinne hedningene og grunne riket. Han kalte seg Bar-Kokba –
Stjernesønnen (etter Bileamsprofetien 4Mos 24:17). I to år holdt han stand mot romernes hær.
Men i år 135 stormer keiser Hadrians (117-138) tropper festningen hans, Betar. Bar-Kokba
drepes. På Jerusalems murer bygges nå en soldatby. For helt å utslette minnet om jødene får
den nye byen navnet Aelia Capitolina. På Sion bygges nå et tempel for Jupiter og keiseren.
Jødene nektes adgang til byen. Forresten var hele landet nå blitt en ørken. Fra nå av var
jødene bare ett synagogefolk – uten land og uten lovlig gudstjeneste. xiii

Martyrtiden 100-313
Forfølgelsene
34. Som vi har sett var det alt i aposteltiden tilløp til forfølgelser av de kristne. Disse var
imidlertid av mer sporadisk og tilfeldig art. Som eksempel nevnte vi forfølgelsene under
keiser Nero år 64. Vi merket oss også at forfølgelsene først kom fra jødene, siden også fra
statsmenn i det romerske riket.
35. Heller ikke det annet og tredje århundre er preget av kontinuerlige og systematiske
forfølgelser. Det er kortere og lengre perioder der de kristne får leve mer eller mindre i fred.
Det er imidlertid to nye forhold som vi må merke oss. 1) I alle fall fra og med keiser Trajan
(98-117) behandles de kristne som en selvstendig religiøs gruppering i romerriket. (Høyst
sannsynlig også før dette. Som vi har sett var jo Nero oppmerksom på at jøder og kristne var
to forskjellige grupperinger). 2) Dette fører til at det utgis keiserlige edikter og befalinger som
retter seg mot de kristne spesielt. Disse to forhold muliggjør storpolitiske tiltak rettet mot de
kristne. Det er med andre ord på en ny måte tilrettelagt for systematisk og organisert
forfølgelse av de kristne.
36. Det har i historieforskningen vært tendenser til å overdrive omfanget av forfølgelsene i
denne perioden. Man har kunnet få inntrykk av et nærmest sammenhengende blodbad. Dette
beror på en overdreven tolkning av det historiske materialet vi har fra denne tiden. Fra de tre
første århundrene er foreløpig det høyeste kjente tall på ant. kristne som ble drept på en gang
49. xiv Rent tallmessig er uten sammenligning for øvrig det 20. århundre martyrenes århundre.
37. Imidlertid blir martyrene fra de første tre århundrene på en særlig måte stående som en
hederskrone og ett sannhetens segl på kristendommen. ”Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til
døden.” Åp 12:11. Det er også med rette at det annet og tredje årh. kalles martyrtiden. For i
hele dette tidsrommet levde de kristne stadig i frykt for forfølgelse. De kunne aldri være
trygge. Menneskelig sett var deres skjebne beroende av keiserens godvilje. Vi vil nå mer
systematisk se på forfølgelsene i det annet og tredje årh.
38. Forfølgelsene kommer i dette tidsrom fra to hold og på to måter (sml. § 34): 1) som forakt
og hat fra folket (§ 39), 2) fra den hedenske øvrighet som straff for ulovlig religionsutøvelse
og fordi den var en trussel mot rikets fred og orden (§ 40ff).
39. Vi har alt sitert litt fra den kristne forfatteren Minucius Felix. I ett skrift fra omkr. år. 180
legger han i munnen på hedningen Cæcilius noen av de onde rykter som verserte mot de
kristne. xv Fra ende til annen er det de reneste løgner, som bærer preg av en dyp forakt av de
kristne. På denne bakgrunn er det interessant å lese de skrifter som var skrevet av den tids
hedenske forfattere. De kan rose seg av den verste form for usedelighet og fyll. Det ser ut til
at deres eget usedelige liv er det forråd av elendighet de tyr til når de setter ut rykter om de
kristne. (Ordtaket sier jo: Tyv tror hver mann stjeler).
40. Vi vil nå konsentrere oss om forfølgelsene fra øvrigheten, romerrikets embetsmenn. Det er
fra forfølgelsene fra dette hold vi har mest materiale. xvi Rommerrikets storhetstid, både
politisk og kulturelt var tidsrommet 96-180. Når keiser Trajan ”Fedrelandets far” (96-117) i

115-117 la under seg de provinser som fikk navnene Armenia og Mesopotamia nådde
romerriket sin største utbredelse. Senere skulle det bare gå nedover. Frem til år 180 hadde
romerriket en rekke fremragende, uegennyttige og meget begavede keisere. Disse styrket og
trygget riket.
41. Trajan var klok, kraftig og kald i sitt vesen. En gang skal han ha sakt til en av sine
nyutnevnte livvakter, da han overrakte ham sverdet: ”Bruk det for meg hvis jeg gjør min plikt,
bruk det mot meg hvis jeg svikter den!” Bl.a. så han som sin plikt å beskytte den gamle
romerske religion og gudsdyrkelse. Dette fikk naturligvis konsekvenser for de kristne. På
Trajans tid var det i provinsen Bitynia i Lilleasia en stattholder ved navn Plinius. Han skriver
et brev til keiseren. Dette er meget interessant og av avgjørende betydning for vår forståelse
av romerrikets behandling av de kristne på den tiden. Der uttrykker Plinius bekymring over at
det går tilbake med den gamle religion. Tempelsøkningen går ned og det slurves med
ofringene. Dette skyldes at den kristne religion går frem. Denne sak har Plinius gitt alvorlig
behandling. Han lot en hel del kristne drepe. De som var romerske borgere sendte han til
hovedstaden for å la dem forhøre. Men så fikk han et anonymt angiverbrev. Her var en rekke
kristne listet opp. Nå ville Plinius vite hva kristendommen var for noe. Derfor tok han alle
disse i avhør. Han fant ut at de kristne ikke gjorde noe galt. Troskyldig som de var hang de
fast ved sin usle gudsdyrkelse og sine tarvelige måltider. Plinius kommer nå i tvil da det ikke
finnes noen lov som eksplisitt nevner denne sak. Det finnes heller ikke noen alminnelig
praksis på dette området. Han spør nå keiseren hvordan han skal gå frem. Keiser Trajan
svarer: ”De kristne skal ikke oppsøkes; men når de bringes for øvrigheten, skal de straffes.”
(se § 4b). Dette angir retningen for øvrighetens opptreden mot de kristne i lang tid fremover.
42. På den ene side fører dette til at de kristne så å si har sverdet hengende i en tråd over seg.
Dersom noen av misunnelse eller hat ville få ende på en kristen var det bare å angi ham for
øvrigheten. Dersom han da bekjente sin tro ble han drept. Dersom han tilbakekalte den og
ofret til gudene og keiseren, fikk han gå i fred. På den annen side blir den rådende praksis at
kristne som ikke angis på lovformelig vis får gå i fred. I det store og hele blir forholdet dette
at øvrigheten virket som en sikkerhetsventil mot folkehatet mot de kristne.
43. Ignatius av Antiokia led martyrdøden under keiser Trajan. Det mest berømte martyrium
under keiser Trajan. Ble dømt til døden i Antiokia. Ble sent til Rom for å kastes blant villdyr
på arenaen. På reisen skriver han bl.a. et brev til menigheten i Rom. xvii
44. Keiser Hadrian (117-138) var meget tolerant mot de kristne. I hans tid blir det straff for
angiveri. Dette kom de kristne til gode. Hans etterfølger er Antonius Pius (138-161). Under
hans regjering går det en filosofisk-nasjonal vekkelse over romerriket. Slaver og
underklassefolk får bedre kår. Overklassens utskeielser reduseres noe. Det tas i hans
regjeringstid ikke til nye grep mot de kristne. Det er i Antonius Pius’ regjeringstid at Polykarp
(ca. 69 – ca. 155), Smyrnas biskop lider martyrdøden ved å brennes på bålet. xviii Under disse
forfølgelsene vokser de kristnes antall ustanselig. Allerede omkring år 150 var det ikke en den
del av romerriket hvor kristendommen ikke hadde slått rot. I hovedstaden var det mange
kristne, likeså blant soldatene.
45. Under keiser Markus Aurelius (161-180) er det en del spredt forfølgelse. Han sier: De som
holder fast ved sin bekjennelse skal halshugges, mens de som tilbakekaller skal sendes uskadd
bort. En av de mest kjente martyrer i Aurelius’ regjeringstid er Justin Martyr (100-165).
Justin var født i Flavia Neapolis (som i dag er Nabulus) i provinsen Syria og opplært i tidens
filosofi. Han voks opp i ett hedensk hjem. Han søkte etter den rette livsvisdom, og sluttet seg

til forskjellige filosofskoler. Omsider stanset han ved Platons filosofi. Så ble han kristen. Hele
sitt liv viet han til den kristne lære som han betraktet som den sanne filosofi. Han betraktet sitt
livskall som todelt: 1) å forkynne Kristus som sannheten, 2) og å forsvare kristendommen
offentlig. Han overleverer til keiseren to forsvarsskrifter for de kristne. Han får en tid ferdes
fritt om i hovedstaden, men angis av den kyniske filosofen Krescens. Justin blir ført for retten
sammen med andre kristne. Under lov og pris til Gud førtes martyrene ut til den grusomme
død – pisking etterfulgt av halshugging. xix
46. I lang tid behandler keiserne de kristne nokså likt. Noen er mildere enn andre, men spredte
forfølgelser finnes hele tiden. Keiser Heliogabal (218-222) vurderer å løse religionsproblemet
ved å få i stand en religionsblanding. Men det blir ingen ting av dette. Keiser Filip Araberen
(244-249) er så mild mot de kristne at det går rykter om han selv har blitt en kristen. Kirken
har full virkefrihet under hans regjeringstid. Mange nye blir vunnet for kristendommen.
47. Men så kommer den store vendingen med keiser Decius (249-251). Ved nyttår 250
begynner den første planmessige forfølgelsen av de kristne. Decius utgir et edikt om at alle
innen ett gitt tidspunkt skulle møte for øvrigheten og fornekte Kristus og ofre til romerrikets
Guder. Decius faller imidlertid kort tid etter i krigen mot goterne. De kristne får ett lite
pusterom. Hans etterfølgere (Gallus og Valerian) tar opp forfølgelsene som nå raser i ti år
frem til 260. Mer og mer vanlig blir den taktikk at det er menighetens ledere (biskoper, prester
og diakoner) og de kristne som stod høyest i samfunnet som rammes. Høytstående og
velstående kristne blir fratatt all eiendom. Dersom de fortsetter å bekjenne Kristus, skulle de
drepes. Virkningene av forfølgelsene er forferdelige. Antakelig falt de fleste kristne fra. Vi
har i alle fall vitnesbyrd om at det gikk slik i flere menigheter. Det blodige verk som keiseren
hadde satt seg fore, nemlig å utrydde alle kristne, oppnådde han imidlertid ikke. Ved
Valerians død (260) stanser forfølgelsene. Valerians etterfølger Gallerius, utsteder et
nådeedikt for de kristne. Dette innebærer ikke at kristendommen blir tillatt som religion. Men
de kristne får være i fred. Det går nå over 40 år før de største og mest forferdelige forfølgelser
i oldkirken inntreffer.
48. Fra keiser Gallerius’ regjeringstid og fremover inntraff en rekke politiske ulykker som var
begynnelsen til rikets sammenbrudd. Barbarfolkene trenger hårdt inn på romerrikets grenser
flere steder. Italia rammes av hunger og avfolkning, pengeverdien sank med hele 90 %. Dette
førte til at nesten alle velgjørende institusjoner ble ødelagt. Hele samfunnet kommer i
forvirring. Dette fører til religiøs fornyelse og nyorientering. Man vender de gamle guder
ryggen og soldyrkelsen får stor utbredelse. Likeså får også manikeismen (se Keisertiden og
rikskirken §§ 112 og 120) og nyplatonismen stor tilslutning. Fremfor alt vokste
kristendommen. De kristnes antall mangedobles i perioden frem til neste århundreskifte. I alle
større byer reises det nå praktfulle kirkebygninger.
49. Så kommer to mektige keisere som makter å snu den negative utviklingen i romerriket.
Aurelianus (270-275) og Diokletian (284-305). Vi vil nå oppholde oss litt ved den siste. Han
var slavesønn. Ved sine fremragende egenskaper tjente han seg opp i hæren. Som keiser var
han den første som bar krone. Han lot seg tiltale som ”dominus” – den tiltale en slave brukte
på sin herre. Som Aurelianus var også Diokletian soldyrker. Til å begynne med er han vennlig
overfor de kristne. Det var en mengde kristne hoffmenn om hans trone og hans kone og hans
datter ble undervist i kristendommen.
50. På sine eldre dager endret han syn på kristendommen. Hans snuoperasjon forklares ved at
han betraktet kristendommen som en trussel mot samfunnsordenen. På dette tidspunkt

utgjorde de kristne 15 % av alle rikets innbyggere. På enkelte steder i Østen dannet de
flertallet. Som vi har nevnt er romerriket i en krisetid. Alle institusjoner er dårlig stilt, men
kirken stod seg godt. Den var i stand til å forsørge en mengde fattige. På den måten fikk den
større innflytelse enn den selv fordret. På dette tidspunkt er organiseringen i kirken kommet
meget lang. Det er en streng styrelse. Biskopen blir adlydt av hele forsamlingen, og han rådde
over betydelige pengesummer. Ofte var han mer populær enn en keiserlig embetsmann.
Dersom alle biskoper inngikk forbund var de den definitivt sterkeste makt i riket nest etter
keiseren.
51. Dette forhold har uroet keiseren meget, og er bakgrunnen til den største og siste
kristenforfølgelse i det romerske rike. Klok som Diokletian var, forstod han at det ikke var
mulig å utrydde kristendommen. Han ville bare knekke den, så den ble en ubetydelig liten
gruppe slik som jødene. Dette gjorde han ved å tvinge de kristne ut av hæren og
embetsstanden ned i samfunnets laveste stand. Slik ble kirkens makt og rikdom knekt.
Vinteren 303 brøt det hele løs. 24. februar forkynnes et keiserlig edikt: alle kirker skulle rives,
de kristnes hellige skrifter brennes og alle kristne skulle miste borgerrettigheter og frihet. Litt
senere kommer neste edikt: alle kristne menighetsforstandere skulle fengsles. I ett tredje edikt
heter det: alle kristne skulle slippes fri dersom de ofret. De fleste nektet dette, men en stor
mengde (keiserlige skrifter sier ”titusener”) av de fengslede biskoper og prester ofret for å
slippe løs. Forfølgelsen har stor virkning. Etter hvert faller store mengder likefrem fra troen.
Men da keiseren fremdeles ikke er fornøyd med resultatet, utsteder han i 304 et fjerde edikt.
Her heter det at alle borgere uten unntakelse skulle ofre til gudene. ”Nå begynner en
forfølgelse hvis redsler bringer alle tidligere til å blekne. Å lese martyrberetningene fra denne
tid er som å vade i blod; pinslene er for fæle til å gjenfortelles.” (Welle bd. 1 s. 58). xx Men nå
er også det store omslag nær.
52. Keiser Gallerius Maximianus (305-311) utsteder i 311 et fredsedikt. De kristne får nå full
rett til å dyrke sin Gud og bygge kirker og de skal ikke tvinges til å gjøre noe mot sin religion.
Med dette er de store og omfattende forfølgelser slutt. I 313 erklærer keiser Konstantin den
store kristendommen som lovlig for første gang. Hermed er martyrtiden forbi.
53. Martyr- og relikviedyrking. Martyriet og lidelsen for Jesu navns skyld ble glorifisert. Vi
har klare vitnesbyrd om at martyrene ble gjenstand for dyrkelse (se siste avsnitt n. 5 om
Polykarp). Deres døde legemer, evt. knokler og bein dersom de var brent, ble tatt vare på.
Dette er starten på relikviedyrkelse og valfart. Dette førte bent frem til at man trodde at lidelse
og smerte var noe særlig velbehagelig i Guds øyne. Vi kristne i Vesten i dag har utvilsomt falt
i motsatt grøft. Vi vil helst frabe oss all lidelse og nød. Og det å lide forfølgelse for Jesu navns
skyld slik det var i martyrtiden er vi ganske fremmede for.
Organiseringen av kirken og livet i menighetene
54. Læresuksesjon og bispeembete. I takt med at lærestridighetene mer og mer brer om seg i
siste halvdel av det første årh., blir det nødvendig i ta nye grep mot vranglæren. Med
apostlenes bortgang var samtidig en betydelig autoritet og buffer mot vranglæren borte.
Clemens av Rom (d. ca. 100) og Ignatius av Antiokia (ca. 35 – ca. 107) hevdet at de
rettlærende biskoper også var en slags garantister for den rene lære. xxi De var selv disipler av
apostlene og stilte nå krav om at alle kristne måtte underordne seg under biskopene, for det
var de som overleverte den apostoliske lære. Tanken var god. Man måtte hindre vranglæren i
å befeste seg og beskytte den rene lære. Omkring år 150 er menigheten helt igjennom

organisert. Styreformen er biskoppelig enevelde. Den som blir valgt til biskop får den hele og
fulle tilsynsmyndighet i menigheten. Biskopen blir valgt på livstid. Nå begynner man også å
snakke om ”Ecclesia Catholica” – den alminnelige kirke, som står i motsetning til både
hedninger, jøder og til vranglærere og løsrevne partier. Trolig er det på dette tidspunkt ingen
gjennomført embetstankegang. Fjern er også tanken på noen apostolisk suksesjon i den
romersk-katolske betydning av ordet. Ireneus (f. ca. 130) (§§ 73-77) er inne på noe av det
samme som Ignatius. Han anser biskopene som garantister for rett læresuksesjon.
55. Dersom man nå beveger seg hundre år frem i tid, til ca. 250 har situasjonen blitt en annen.
Det som til å begynne med nok var gjort med god hensikt, har sakte men sikkert ført til noe
som ble kirkens store forbannelse. Først med reformasjonen og Luther kommer man igjen til
besinnelse på dette punkt (ved Guds nåde og barmhjertighet!). Gjennom hundre års utvikling
har man nå beveget seg bort fra tanken om en rett læresuksesjon til opptatthet av
bispeembetet. Biskop Cyprian i Kartago var sentral i utformingen av kirkeforfatningen. Ved
synoden i Rom i 251 får han igjennom at det bare var biskopene som kunne tilsi forlatelse for
alle synder når det ble gjort bot. Fra ham stammer også noen viktige setninger som senere har
fått stor betydning for Den romersk katolske kirke like frem til i dag. Bl.a. ”extra Ecclesiam
nulla salis – utenfor kriken ingen frelse” og ”Episcopus in Ecclesia et Ecclesia in episcopo –
biskopene i kirken og kirken i biskopene”, altså uten biskopene er det ingen kirke. xxii
Biskopene var bærere av Guds nåde, ikke først og fremst i kraft av læren men embetet.
Kjetternes (novatianerne, etter deres lærer Novatian) dåp ble ikke godtatt. Bare sanne og
rettlærende biskoper innen storkirken kunne foreta en rett dåp. På akkurat dette område seiret
imidlertid ikke Cyprians syn.
56. Utviklingen går imidlertid videre. Biskop Stefan i Rom (254-257) påberopte seg i kraft av
å være Roms biskop å stå i en særstilling blant alle biskopene. Under den deciusianske
forfølgelse (250 og fremover) stod menigheten i Rom fast i sin bekjennelse og tro. Således
vokser romamenighetens innflytelse i kirken. Stefan hevder at biskopen i Rom står i direkte
forbindelse med Peter. Som skriftbelegg for den autoritet som Peter og hans etterfølger må ha,
siteres Mat 16:15. xxiii Dette er det første belegg for apostolisk suksesjon, i betydning
embetssuksesjon, i kirken. Cyprian er langt på vei enig med Stefan. På tross av dette møter
denne tanken så store motforestillinger at den ikke får gjennomslag i første omgang.
57. Ved inngangen av det fjerde årh. ble kirken i øst delt i tre patriarkater (Jerusalem,
Antiokia og Alexandria, siden også Konstantinopel) xxiv . I vest forblir Rom det ubestridte
senter for kirken. Mot slutten av det fjerde årh. går keiserdømmet helt i oppløsning.
Biskopene i Rom stod nå frem og gjorde krav på å være hele krikens overhode – både
østkirken og vestkirken. Dette ble ikke godtatt av kirkene i østromerriket, som siden heller
aldri har godtatt dette krav. Vestkirken er nå i full gang med å ta form som Den romersk
katolske kirke. På dette tidspunkt snakker man om østkirken (menighetene i øst) og vestkirken
(menighetene i vest). Men vi merker oss imidlertid at det i den før-konstantinske æra ikke er
snakk om noen samorganisering av alle menighetene. Aposteltidens tanker om den enkelte
menighets selvstendighet virket ennå for sterkt.
58. Når kalenderen runder 300 og en helt ny æra i kirkens historie står for tur, er dét syn på
biskopene som kommer til å prege Den romersk katolske kirke like frem til i dag prinsipielt
på plass. Som vi har sett innebærer det to ting: 1) Biskopen er garantisten og for den rene
lære. 2) Biskopen er i kraft av sitt embete symbolet på kirkens enhet. Alt nytt som senere blir
tillagt bispeembetet – ikke minst biskopen i Rom, Peters etterfølger, Kristi vikar og
stedfortreder på jord, Paven – bygger på disse to prinsipper.

59. Skrifter og brever fra martyrtiden. I mange fremstillinger av krikehistorien får man høre at
alt tidlig i annet århundre hadde kirken mistet mye av sin ånd og kraft. Et eksempel som blir
brukt er f.eks. Justin Martyrs skrifter. De er gjennomgående preget av en tale om Gud Fader
som den eneste sanne Gud. Han er skaper og opprettholder av alt liv. Han skal æres og
opphøyes. Man kan si at innholdet i hans skrifter er konsentrert omkring første trosartikkel.
Det klare evangelium om Jesus Kristus som frelser og forløser, er det mindre av. Man ser noe
av det samme hos alle krikefedrene i det annet århundre.
60. På den ene side er en slik kritikk helt berettiget. Det vitnesbyrd som er etterlatt oss
gjennom skrifter og brever fra denne tiden tvinger oss til dette. Forskjellen mellom
apostelkirkens og martyrkirkens åndsfylde er slående. Vi møter dette allerede i de to første
etterapostoliske skrifter som er bevart, Didache (”De tolv apostlers lære”) og Hermas’
”Hyrde”. Sistnevnte er lovmessig og langtrukken. Didache gir oss viktig og utfyllende
informasjon om menighetslivet omkring år 100. Den er en slags katekisme og liturgi. Det
undervises i de ti bud. Men de settes ikke i forbindelse med kjærligheten til Gud, slik som
Luther gjorde det. Videre kan vi nevne 2Clemensbrev. Dette er en preken som ble holdt i
menigheten i Korint omkring år 125. Dette er den eldste kristne prekenen vi har i behold. Den
er klar og grei men lovmessig og lang. Det er utvilsomt riktig at den kristne litteratur fra det
annet årh. for en stor del er konsentrert omkring første trosartikkel. Åndsfyldte forkynnere ble
sjeldne i martyrtiden. Det tok ikke så lang tid før all virksomhet av reisende evangelister
stanset og forkynnelsen ble overtatt av stedbundne biskoper og prester.
61. Imidlertid kan noe av det som for oss virker som ensidig forkynnelse forklares. Her har
nyere forskning utvilsomt bidratt til å gi et utfyllende bilde. Det er mulig å tenke seg til
hvorfor f.eks. tyngden i forkynnelsen ofte lå på første trosartikkel (altså om Gud Fader som
skaper). Vi har sett at det i siste halvdel av det første årh. skjedde en forskyvning fra
jødekristen dominans i kirken til at de hedningekristne stadig blir flere, helt til de utgjør
storparten av kirken. For de jødekristne var avgudsdyrkelsen ingen fristelse, heller ikke
flerguderiet. For de jødekristne var overgangen til en kristen tro ikke større enn den at de kom
til tro på den Messias som deres egne hellige skrifter (GT) vitner om (jfr. Rom 9:4-5). For de
hedningekristne var bruddet med det gamle av en helt annen art. De hadde ett helt hierarki av
guder å forholde seg til, de hadde fedredyrkelsen, de hadde keiserdyrkelsen og i tillegg
kanskje også andre guddommer (den egyptiske solguden ble av mange dyrket omkring 250 og
fremover). I slike kretser er det ikke unaturlig at forkynnelsen nettopp hadde en vektlegging
av Gud som den eneste sanne Gud, som skaperen og opprettholderen av alt liv osv. I en jødisk
kontekst var dette helt unødvendig. Slik er det også i dag. På misjonsmarken blant hedningene
må man først undervise om Gud Fader. Først på denne bakgrunn kan man forkynne om Jesus
som frelser og forsoner. Og det finner man da også klare og tydelige eksempler på hos
kirkefedre som f.eks. Justin Martyr.
62. Menighetslivet. Helt fra begynnelsen av var søndagen de kristnes gudstjenestedag. Når det
blir påstått at det var keiser Konstantin som gjorde søndagen til de kristnes helligdag og
gudstjenestedag, er det en grov feil (eks. Dan Browns ”The da Vinci Code”). Det var bare de
kristne som hadde søndagen som sin hvile- og helligdag. I romerriket for øvrig var søndagen
vanlig arbeidsdag. Men dette endres med keiser Konstantin. Han gjør søndagen til hele
romerrikets hviledag.
63. Ved begynnelsen av martyrtiden skjer det enkelte endringer i gudstjenestens innhold og
liturgi. Det er nå man begynner å bruke ordet ”liturgi” om ordningen i gudstjenesten. For

eksempel ble nattverden ganske tidlig i martyrtiden skilt fra kjærlighetsmåltidene og tatt inn
som en del av gudstjenesten. Utpå 200-tallet er dette den vanlige praksisen. Det er bare de
døpte som får motta nattverden. Før nattverden ble alle udøpte sendt ut. Dette leddet i
gudstjenesten kaltes missa (bortsendelse) og er opphavet til ordet ”messe”. Nå er grunnen lagt
for den gudstjenesteorden som vi bruker i våre nordiske land like til i dag, med sang, bønn,
tekstlesning, preken og nattverd. Gudstjenestens orden og liturgi har med andre ord lange
røtter. Opptagelse i menigheten skjer ved dåp. De kristne i martyrtiden var også et sangens
folk. Fra denne tiden stammer det ”Store Gloria”, ”Ære være Gud i det høyeste osv.” Landstad
har satt denne på vers: ”Alene Gud i himmelrik”. Antakelig har også ”Te Deum” og ”O, store
Gud, vi lover deg” røtter tilbake til denne tiden. Ved utgangen av aposteltiden (0-100) var
ennå ikke katekumenatet på plass i sin fulle form. Dette utvikles videre i martyrtiden. Når en
ønsket å bli tatt opp i kirken, ble han opptatt som katekumen og fikk undervisning i den
kristne lære. Til å begynne med var katekumen-tiden ganske kort, men etter hvert ble den
ganske lang. Til slutt var katekumenene delt inn i tre klasser – ”de hørende, de knelende og de
opplyste”. Før dåpen fremsa katekumenen forsakelsen og troen. Dåpen skjedde ved full
neddykning. Allerede omkring år 300 har en rekke mystiske seremonier blitt tillagt. Kirken
gikk her meget langt i å etterligne de hedenske mysteriereligionene.
64. Bygging av kirker. Vi har allerede så vidt nevnt at det var i martyrtiden man begynte å
bygge kirker (pkt. 1 i introduksjonen, og §§ 48, 50, 51). Fra omkring 150 begynte man å føre
opp kirkebygninger i alle de største byene. Byens torg- eller retsbygninger tjente som forbilde.
Etter hvert også keiserens tronsal. De kristne skulle jo tilbe sin keiser og herre, Jesus Kristus.
Utenfra var kirkene å se på som alminnelige langstrakte hus. Inngangen var mot øst etter
forbilde fra tabernaklet og senere tempelet. Senere ble det motsatt. Lengst fremme i kirken
satt biskopen på sin tronstol omgitt av prester og diakoner. Alle var de kledd i alminnelige
klær. Presteklær fantes ikke i martyrtiden.
Katakombene
65. Ganske kort må også nevnes noe av et monumentalt vitnesbyrd fra martyrtiden, nemlig
katakombene. Katakombene er underjordiske gravplasser for de kristne. Mest kjent er
katakombene i Rom. Disse består i ganger som er gravd i den bløte tuffsteinen. Gangene går i
det uendelige. Ofte i flere etasjer oppå hverandre, enkelte steder opptil fem. Man har beregnet
den totale lengde av katakombeganger til omtrent 1000 kilometer, og at det er begravd seks
millioner døde i dem. Katakombene er ikke bare ett vitnesbyrd om døden. De er også en stor
lærebok om de første kristnes liv. Faktisk er det de eneste monumenter vi har fra denne tiden.
Alle kirkene ble jevnet med jorden under Diokletian.
66. De fleste katakombegraver har verken navn eller prydelse. Allikevel finnes det tusener av
bilder og innskrifter. Kunsten i katakombene er forunderlig enkel, nesten barnaktig. Man
møter det merkelige at jo nærmere man kommer det aller helligste, jo mer nøktern blir
fremstillingen. Fra den aller eldste tid finnes det ikke noe billede av dåpen, heller ikke av
nattverden. Derimot er kjærlighetsmåltidet avbildet og Noas ark, dåpens motbillede. Ofte
finner man billede av en mann eller kvinne som løfter hendene i korsstilling. Antakelig bad de
første kristne med oppløftede hender (jfr. 1Tim 2:8). Korsmerket finnes ikke i de gamle
katakombegravene. Men fra utgravinger i Jerusalem har man
funnet graver med kors. Så det er sannsynlig at korsmerket har
vært et kristent symbol alt fra aposteltiden. På de eldste bilder vi
har av Jesus er han avmalt som en skjeggløs ung mann. Men noe

historisk grunnlag for et virkelighetsbilde av Jesus finnes ikke. Et vanlig symbol er fisken.
Årsaken til at akkurat fisken ble brukt som symbol er at fisk på gresk er ”ixtys”, som danner
forbokstavene til Iesus Xristos Theou Yios Soter, som betyr Jesus Kristus Guds Sønn Frelser.
Innskriftene i katakombene kan lyde: ”I fred”, ”de sover i Kristus, Gud og Herre”, ”Gerontius,
lev i fred” osv.
67. Katakombene gikk ut av bruk etter martyrtiden. Etter år 400 begraves ingen mer i dem.
Omkring år 750 lar paven hundrevis av hestelass med dødningeben bringe til kirkene i Rom
for å gjøre dem mer hellig. Det er årsaken til at de fleste av gravene nå er tomme. Lenge ble
martyrgravene nå glemt bort. Først i 1578 oppdaget noen bygningsarbeidere det endeløse
tunnelsystemet under Roms gater.
Kirkefedrene og lærestridigheter
68. Vi har allerede vært inne på noen av kirkefedrene fra martyrtiden. Nå må vi se nærmere på
noen flere av dem. De viktigste fra martyrtiden er Justin Martyr, Ireneus av Lyon, Clemens av
Alexandria, Tertullian og Origenes.
69. Justin Martyr (100-165). Regnes sammen med de såkalte apologetene. Slik kalles de fordi
deres skrifter bærer sterkt preg av forsvar av den kristne tro. Deres skarpe apologetikk er
vendt mot både jøder og grekere. Det meste av det vi vet av Justins liv har vi fra hans egne
skrifter. Vi har alt omtalt ham og i korte drag skildret hans liv i § 45. I § 59 så vidt hans
skrifter. Den store kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea skriver en del om Justin og nevner
åtte skrifter. De mest kjente er den første Apologi, den andre Apologi og dialogen med Tryfo.
Disse tre skriftene er universelt akseptert som autentiske skrifter. Autentisiteten til de andre
skriftene som Eusebius tilskriver Justin er mer eller mindre omdiskutert.
70. Den første Apologi er adressert til keiserne Antonius Pius (keiser i 138-161), hans sønn
Markus Aurelius (som siden ble keiser 161-180 og) og Lucius Verus. Av dette kan vi slutte at
skriftet er avfattet i perioden mellom 151-161. Hensikten med apologien er å bevise for
keiserne, som var kjent for å være oppriktige og filosofiske menn, urettferdigheten av
forfølgelsene mot de kristne som jo representerer den sanne filosofi. Kapittel 1-12 gir ett
innledende negativt bevis. Fra kapittel 13 begynner den positive redegjørelsen om
kristendommen. Kristne er de sanne tilbedere av Gud, skaperen av alle ting, de ofrer han det
eneste offer som han er verdt, nemlig bønn og takk. De kristne undervises av hans Sønn, som
de ærer sammen med ham. Denne undervisning leder frem til den perfekte moral, som man
kan se i deres lærers ord og i deres egne liv, og som grunner på troen på oppstandelsen. Justin
vektlegger at Logos (Ordet) er født av kjød. Det som blander seg med troen i disse fakta er de
onde ånders løgnaktige verk, i motsetning til den kristne rettferdighet som så beskrives.
Deretter følger bevis for at Kristus er Guds sønn etter profetiene i GT, som er oppfylt i minste
detalj, uavhengig av hva de onde ånder måtte si. Den gjenværende delen (kap. 61-67) gir et
glimt av de kristnes dagligliv på den tiden – dåp, nattverd og søndagsgudstjeneste. Den andre
Apologi beskriver de kristnes kår under forfølgelsen, av hvilke de onde demoner igjen settes
frem som opphavsmenn.
71. Kort må også dialogen med Tryfo omtales. Etter en introduksjonsdel (kap. 1-9) påtar
Justin seg å vise at Kristendommen er den nye lov for alle mennesker (kap. 10-30), og å vise
fra Skriften at Jesus er Kristus (kap. 31-108). I den konkluderende delen (kap. 109-142) viser
han at de kristne er Guds sanne folk.

72. Det er mye bra å lese i Justins skrifter. Allikevel er vi nødt til å påpeke at han i stor grad
har en filosofisk og fornuftsmessig fremstilling av kristendommen. Han er positiv til den
greske filosofien. Kristendommen er den sanne filosofi og Jesus blir den store lærer. Han gir
den rette kunnskap som befrir fra uvitenhetens mørke. Hans skrifter har også ett lovisk preg,
og frelsen får et moralsk og intellektuelt preg akkurat som hos de apostoliske fedre (Clemens
av Rom, Ignatius av Antiokia og Polykarp).
73. Ireneus av Lyon (f. ca. 130 d. slutten av 2. årh.) og gnostisismen/doketismen. Sammen
med Tertullian er Ireneus den mest fremtredende bekjemper av gnostisismen i martyrtiden.
Allerede apostlene fikk kjempe mot østlig mystikk og gresk tenkning. Sammenblandinger av
disse to religiøse retninger pleier man å sammenfatte under navnet ”Gnosis” etter ordet i 1Tim
6:20). Vi har alt nevnt at Johannes første brev bl.a. er et kampskrift mot gnostisismen.
74. En av de store gnostikerne, Basilides, fremfører følgende gnosis: ”Fra evighet er lys og
mørke. Av lyset (eller Gud) utgår en rekke makter, og fra to av maktene, nemlig visdommen
og kraften, utgår verdenssfærene, 365 i tall, den ene alltid ringere enn den andre. Den laveste
sfære er den himmel vi ser. Der hersker de syv planteguder, blant hvilke Jehova, jødeguden,
er den første. Den nederste del av denne sfære er blitt blandet med det jordiske stoff. Av
denne blanding har jødeguden skapt jorden, og på denne jord kjemper den herskesyke
jødegud og andre planteguder om makte. Da sender lysguden sin ”tanke”, Kristus, til jorden
for å forkynne menneskene den frelsende gnosis. Kristus kan ikke ide eller dø. Jødene
forsøker, ledet av sin gud, å korsfeste ham; men han blir forbyttet med Simon av Kyrene.
Jødene tror at de korsfester Kristus; man han ler av dem og vender tilbake til lysguden.”
75. I dette sitatet møter vi flere av de grunnleggende tankene i gnostisismen. 1) Jorden er
skapt av en ond gud (jødenes gud/GT’s gud – Jahve). 2) Det onde/syndige består i det
stofflige og fysiske. 3) Kristus er lysgudens ”tanke” og bringer den sanne frelsende gnosis.
Kristus er bare ett skinnmenneske, og vandret bare tilsynelatende omkring på jorden i kjøtt og
blod. 4) Frelsen består i å tilegne seg kunnskap om denne gnosis. Videre må vi også nevne: 5)
Det gode/fullkomne er det åndelige. 6) Full frelse og salighet oppnås når menneskets ånd
skilles fra den onde materien (dvs. kroppen) som den onde skaperguden skapte.
76. Vi møter her en klar dualisme mellom det åndelige og det legemlige. Menneskets ånd er
så å si fengslet av den onde og syndige kroppen. På bakgrunn av dette må naturligvis GT
forkastes. Det gjorde også Markion og hans bevegelse som er nær beslektet med
gnostisismen. Han avskaffet GT og erklærte jødeguden for opphavet til det onde. Bare se på
alt det onde og grufulle som er fortalt i GT, sa Markion. Også Markion påstår at den verden
som jødeguden har skapt er ond. Med Jesus bringes lyset til verden. Han har ikke noe virkelig
legeme og er dermed ubesmittet av det onde. Markion satte sammen sin egen bibel bestående
av utvalgte skrifter av apostlene, fremfor alt Paulus sine brever. I 144 fremla Markion sin lære
for menigheten i Rom. Markions lære forkastes og selv utstøtes han av menigheten. En gang
møtte Markion Polykarp. Markion spør om han vet hvem han er. Polykarp svarer: ”Jo, jeg
kjenner deg, satans førstefødte sønn.” Markions retning får imidlertid stor tilslutning og
sammen danner de en motkirke. Det tar over hundre år før den ble overvunnet.
77. Ireneus ser seg nødt til å ta til motmæle mot alt dette. Gnostikerne har nå angrepet alle de
viktige punkt i den kristne lære. Både læren om Gud, skapelsen og mennesket, læren om
Kristus og den legemlige oppstandelsen. Ireneus behandler nå utførlig alle disse punkter. Han
er en utpreget skriftteolog. Bibelen er den eneste kilde for tro og lære. I sitt skrift Mot

Kjetterne (et fembindsverk som bærer den utførligere tittelen om oppklaringen av og
nedstyrtelsen av den såkalte gnosis) skriver han: ”Om hans […] fødsel […] eller åpenbarelse
[…] vet ingen noe, ikke Markion, ikke Valentinus, ikke Saturninus, ikke Basilides […], om
det vet bare Faderen, som har frambrakt, og Sønnen, som ble født.” (Adv. Haer. III, 21,9).
Her avvises alle fornuftsmessige spekulasjoner omkring Sønnens fødsel fra evighet. Her står
Ireneus også i motsetning til de apostoliske fedre og deres spekulasjoner og positive syn på
fornuften. Med kraft hevder Ireneus at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske. Også i
andre spørsmål viser Ireneus seg å være forpliktet på Skriften. Hans fremstilling om frelsen er
også klar og sannferdig. Foruten gnostikerne fikk han også den montanistiske retning å
kjempe imot. Den skal vi straks komme nærmere inn på. Ireneus står med sin skrifttroskap og
klare fremstilling av frelsen i en særstilling blant alle kirkefedrene.
78. Tertullian (ca. 155- ca. 230) og montanismen. På den tid Ireneus går bort begynte
Tertullian å bli kjent i menighetene. I mange henseender var han Ireneus’ motsetning. Han var
bl.a. ikke født i et kristent hjem. Hans far var en romersk centurion (hærfører over hundre
soldater). Han levde et utsvevende ungdomsliv. Men skarp som han var utdannet han seg til
en av tidens mest tiltrekkende yrker, nemlig sakførerens. Han gjorde det godt og ble en stor
sakfører. Han ble kjent for sin lynende retorikk og skarpe intelligens. Til å begynne med
spotter han de kristne. Men det tar ikke lang tid før han selv blir grepet av kristendommens
budskap. Især ble han grepet av martyrenes vitnsebyrd og deres død. Som kristen blir han
sakfører, prest og teolog. Tertullian var en glimrende taler og skribent. Han er den første som
utgir sine skrifter på latin (hittil hadde alt blitt utgitt på gresk).
79. Med sine skrifter har Tertullian øvd en enorm innflytelse på hele kristenheten. Han gir en
systematisk fremstilling av læren om Gud. Det er han som første gang bruker ordet
”treenighet”, ”vesen” og ”person”. I kristologien (læren om Kristus) taler han om to
”substanser” som er forent en ”person”. Fremfor alt gjorde han i sin teologi alvor av tanken
om menneskets synd og nødvendigheten av forsoning. I den forbindelse lanserer han en rekke
nye begreper: ”Arvesynd”, ”fortjeneste”, ”fyllestgjørelse”. Mens de fleste av kirkefedrene så
langt hadde vist en tilbøyelighet til å rettferdiggjøre kristendommen overfor den menneskelige
fornuft, stiller Tertullian den guddommelige sannhet i skarpest mulig motsetning til
menneskets fornuft. Allikevel er ikke Tertullians fremstilling gjennomført skrifttro og bibelsk.
Hans begrepsbruk er uklar. Teologien har siden fylt denne begrepsbruken med et mer presis
og skrifttro innhold. I læren om synd og forsoning ligner han de apostoliske fedre og
apologetene. Nåden er først og fremst en inngytt kraft som frigjør mennesket og gir kraft til et
nytt liv. Saligheten er noe som gis mennesket som fortjeneste.
80. Tertullian er til å begynne med et trofast medlem av storkirken. Han kjemper mot alle
sekter fordi de ikke holdt fast ved den kirkelige tradisjon og bispeembetet (ikke minst
gnostikerne). Dette driver etter hvert Tertullian til en hensynsløs strenghet i kristenlivet. Han
blir mer og mer utilfreds med kirken. Til slutt gir han sin tilslutning til det monastiske parti.
Med rette er Tertullian bekymret over forholdene i kirken. Man må forskrekkes dersom man
sammenligner dem med aposteltiden. Welle beskriver situasjonen slik: ”Tertullian skryter
overfor hedningene med at de kristne har erobret torv og krigsleir, håndverk og embeter. Men
i virkeligheten har det gremmet ham dypt å se mange brødre ferdes blant hedningene uten at
de kunne skilles fra dem i drakt, vesen og atferd. De gikk sammen både i forretning, i teater
og i krig, hvor til slutt også falne kristne krigere ble brent på bål under hedenske
æresbevisninger.” (Welle bd. 1 s. 70-71).

81. I denne situasjonen trer montanismen frem som en fornyelsesbevegelse i kirken. For
mange er dette et etterlengtet strømdrag, ikke minst for Tertullian. Bevegelsen har sitt navn
etter dens stifter, Montanus. Han var fra Frygia i provinsen Lilleasia. Han hadde levd et vilt
hedensk liv. Etter en radikal omvendelse begynte han å ”profetere”. Han er helt fra seg selv
og guddommen talte gjennom ham. To profetinner opplevde snart det samme. Den nye
profetien gikk ut på at Kristus snart skulle komme for å holde dom og opprette tusenårsriket.
Derfor måtte menigheten forbedre seg ved streng bot og et hellig liv. Bevegelsen brer seg
snart over hele riket. Mange ble grepet av ånden, talte i tunger og profeterte. Til å begynne
med hadde storkirkens ledere intet å bemerke til montanistenes lære. Men da montanistene
etter hvert setter sine åpenbaringer over apostlenes skrifter fikk pipen en annen låt. Nå
begynte biskopene å kjempe mot montanismen både med munn og penn. Imidlertid må vi
merke oss at montanismen i flere henseende er mer apostolisk enn storkirken. De hadde
utvilsomt en mer levende forventning om Herrens gjenkomst. Dessuten var de en
lekmannsbevegelse, ikke en bispekirke.
82. Tertullian slutter seg etter hvert til montanismen. Dette vakte naturligvis en enorm
oppsikt. Bevegelsen får nå stor anseelse og tilvekst. Tertullian var og ble seg selv. Men til dels
ble hans skrifter preget av det nye, idet de blir strengere og strengere. Mer og mer trer det
voldsomme og uhyggelige i hans karakter frem. Det går så langt at Tertullian til slutt er imot
det meste. Barnedåpen var han imot (hvilket vitner om at man på den tiden døpte barn),
kunsten og til og med også ekteskapet. Han var selv gift med en kvinne som var langt yngre
enn seg selv, men av han bøker forstår vi at han er imot ekteskapet. Videre tar han pennen fatt
og tordner mot samfunnet og dets institusjoner. Krigstjenesten f.eks. strider helt i mot
kristendommen, sier han. Han håper stadig på martyriet. Uforståelig nok vant Tertullian aldri
martyrkronen, til tross for at han strevde for å hisse hedningene på seg. Augustin beretter at
han til slutt trår ut av samfunnet og dør ensom.
83. Montanismen hoder frem innen kirken som en liten sekt i flere hundre år. Men under den
kristne keiser Justinian (omkr. 550) forfølges de hårdt. Det hele endte med at de siste av
sekten samlet seg i sine små kirker og brente seg selv inne med kvinner og barn.
84. Den alexandrinske teologien: Clemens (ca. 150 – 211-216) og Origenes (ca. 185 – ca.
254). Som den nest største byen i romerriket blir Alexandria snart et betydelig senter for
kristendommen. Her følger man opp linjen til apologetene. Kampen mot den greske filosofi
og gnostisismen ender i en forening av kristendom og filosofi. Det blir kanskje mest av det
siste. Mange lærepunkter tenderer også i gnostisk retning. Clemens er teolog og lærer ved
kateketskolen i Alexandria. Dette var en skole for dem som skulle undervise kateketene.
Skolen ble etter hvert presteskole og kristent universitet. Han grunnlegger det læresystem som
han kaller ”den sanne gnosis”. Han tenker seg at Logos (den annen person i guddommen) har
opptrådt tidligere, både blant jøder og greske filosofer. Clemens ønsker å erstatte den
gnostiske ”gnosis” med en skriftmessig og kristen ”gnosis”. Han ender imidlertid opp med
platonsk filosofi.
85. Origenes var en av elevene til Clemens. Han viste en overordentlig begavelse og ble
meget lærd. Allerede som 18-åring blir han av biskopen kalt til å være lærer ved
kateketskolen (i Alexandria). Han drev en streng selvtukt og lemlestet seg selv i bokstavelig
etterfølgelse av ordene i Mat 19:12. Ved kateketskolen har han gjort et ubeskrivelig inntrykk
på elevene. En av dem beretter: ”Når han talte til oss om dydene, talte han ikke bare med ord,
han oppflammet oss til gjerninger, og han oppflammet oss mer ved gjerninger enn ved ord.”
Mange hedninger blir vunnet for kristendommen ved skolen. Origenes’ skrifter når et

overveldende tall. En av alle tiders mest beleste menn, Hiernonymus sier om ham: ”Hvem av
oss kan lese alt det Origenes har skrevet.”
86. Det var Origenes som skrev den første dogmatikk – en systematisk fremstilling av hele
den kristne tro. Gud, sier Origenes her, er i seg selv utilgjengelig og uforståelig, men fra
evighet av fødte han ”Logos” – Ordet (Joh 1:1). Fra Logos utgikk Den Hellige Ånd og alle
ånders skare, men mange av åndene skilte seg fra Gud og bandt seg til stoffet. Så sender Gud i
sin godhet Logos – Kristus til verden. Han bringer den sanne kunnskap som befrir
menneskene fra stoffet og gir dem del i Guds natur. Dette er frelsen. Om forsoningen sier han:
Kunnskapens frelsesvei er bare for åndelige mennesker, hverdagsmennesker kan ikke gå den.
For disse siste lar Kristus seg korsfeste og oppstår fra de døde, og de blir frelst uten høyere
erkjennelse, ved tro gjennom bønn og sakramenter.
87. Med dette har Origenes kommet langt bort fra den bibelske sannhet. Saken er at Origenes
på flere punkter er meget lik gnostisismen. Dette ser vi ikke minst i hans dualistiske program.
Han taler om det stofflige som syndig mens det åndelige er det gode. Han taler om åndelige
mennekser vs. alminnelige kristne. Dette er i overensstemmelse ikke bare med gnostisismen,
men også med hele mysterie-vesenet. Imidlertid øver Origenes en veldig innflytelse på den
kristne gudstjeneste og menighetslivet. Hans lære forkastes også som kjettersk ved det femte
økumeniske konsil i 553. Mye av hans teologi har dannet grunnlaget for Den ortodokse kirke.
88. Kort må vi også si noe om hans skriftutleggelse. Skriften har en tredobbel betydning: Den
bokstavelige, den sjelelige og den åndelige. Jesu inntog i Jerusalem tolkes etter denne
metoden slik: Først har beretningen sin bokstavelige/historiske betydning. Den sjelelige innser
imidlertid at fortellingen sikter til Logos’ inntog i sjelene. Den åndelige forstår at aseninnen
som løses, er en allegori for det gamle testamentets bokstav, som frigjøres til levende ånd.
Folen er NT. Folkeskaren som går foran Jesus er englene som forbereder Jesu inntog i
hjertene. Allerede hans samtid innser det farlige med en slik skrifttolkning. xxv
Kanondannelsen
89. Hellig skrift for den første kristne menighet (aposteltiden) var først og fremst GT. Når det
i NT tales om Skriften/Skriftene er det GT det siktes til. Men så snart apostlene begynte å
forfatte sine skrifter ble de av menigheten betraktet som hellig skrift på lik linje med GT
(1Tessalonikerbrev ble forfattet først av de nytestamentlige skriftene, ant. år 51). Flere steder i
Det nye testamente ser vi at Det gamle testamente (Skriftene) sidestilles med apostlenes
lære/skrifter: Apg 2:42; Ef 2:20; 1Tim 4:13 (se også Ef 3:5; 2Pet 3:2). Så snart apostlenes
skifter ble kjent i menighetene ble de opplest i gudstjenesten på lik linje med og sammen med
de gammeltestamentlige skrifter. Dernest er kirkefedrenes samlede vitnesbyrd at apostlenes
skrifter straks ble behandlet som hellig skrift. Dette fremgår allerede av 1Clemensbrev som er
forfattet før år 100, og Ignatius’ brever fra omkr. 110. Ingen utenom-nytestamentlig forfatter
er seg bekjent noen periode i den første kristne menighet da de apostoliske skrifter ikke ble
opplest. Justin Martyr skriver bl.a. at de kristne ved sin søndagslige gudstjeneste leste i
apostlenes skrifter og profetene.
90. Til å begynne med var det ingen kanon. Det var heller ikke nødvendig. Kanon er en
skriftsamling som har blitt begrenset, avgrenset (av ordet ”kanon” = målstav/-rør). Det er to
forutsetninger for kanondannelsen: 1) at hellige skrifter finnes, 2) at slike forhold har oppstått
at man finner det nødvendig å bestemme hva som ikke anses som hellig skrift og som følgelig

må utelukkes. Av slike forhold var det i hovedsak to: 1) Vranglærere/falske apostler som
forfattet skrifter under noen av apostlenes navn og dermed krever at de må anerkjennes som
hellig skrift. 2) De virkelig hellige og apostoliske skrifter ble dratt i tvil. Det er altså
vranglære og falske skrifter som var årsaken til at det var nødvendig å danne en kanon (altså
en samling av skrifter). Til dette forhold må også tillegges at etter apostlenes død var de ikke
selv til stede og kunne bekrefte sine egne skrifter. Følgende må imidlertid stå fast før vi nå
skal se nærmere på kanondannelse og kanonkriteriene: I den første kristne menighet ble aldri
apostlenes skrifter dratt i tvil, men fra første stund og i alle menigheter anerkjent som hellig
skrift på lik linje med GT.
91. Hugo Odeberg anfører to kanonkriterier (som han finner hos kirkefedrene): 1) Hadde
respektive skrift blitt forelest alt fra den dag det ble til, 2) forelestes respektive skrift i alle
forsamlingene? Vi finner hos de første kristne og hos kirkefedrene også to kriterier som går på
skriftets apostolisitet: 1) Var skriftet forfattet av en apostel eller apostel-medarbeider, 2) var
skriftet i overensstemmelse med den apostoliske lære?
92. Markion var den første som la frem en skriftkanon. Når han i år 144 fremla sin lære for
menigheten i Rom var det sammen med en skriftkanon. I denne kanon hadde han utelatt alt
som ikke var i overensstemmelse med sin lære. Hele GT var utelatt og mange av de
nytestamentige skriftene. Tilbake satt han med Luk og 10 brev av Paulus, men også disse var
gjennomgått en sensur av alle steder som henviste til GT. Som vi har sett avviste
romamenigheten Markion og han ble utstøtt av menigheten.
92. Det første steget i kanondannelse er de lister som vi finner over de skrifter som allment
var anerkjent i forsamlingene. Det eldste dokumentet med en slik liste er den såkalte Muratori
kanon. Navnet kommer fra italieneren Muratori som på 1700-tallet oppdaget dette
dokumentet i det ambrosianske biblioteket i Milano. Dokumentet anses å ha kommet til
mellom år 170 og 200. Her opplistes 4 evangelier, Apg., 13 Paulusbrev, Judas brev, 1 og
2Joh, Åp og Peterapokalypsen. Om den siste heter det at den ikke brukes i alle de kristne
forsamlingene.
94. Ireneus (d. slutten av 2. årh.) opptar de fire evangelier, 13 Paulusbrev, 1Pet, 1 og 2Joh,
Apg og Åp.
95. Tertullian (d. ca. 230) er den første som bruker termen ”Det nye testamente” (novum
testamentum). Han opptar de fire evangelier, Apg, 13 Paulusbrev, Johannes’ skrifter (Åp, 1, 2
og 3 Joh) og de såkalte apostolica, dvs. 1Pet, Judas brev, Jakobs brev og Hebr.
96. For Origenes (d. 254) utgjør begge skriftsamlingene (GT og NT) en enhet med hellige
skrifter. Han deler skriftene (i NT) inn i to kategorier: 1) Skrifter som av alle er anerkjent (gr.
homologomena), og 2) omstridte (gr. amfiballomena). Det er uklart hva han mener med denne
siste gruppen. Men hit regnes i alle fall Hebr., 2Pet, Jak og Jud. Når man ser nærmere etter
hos Origenes ser man at han med amfiballomena ikke vil si at skriftene ikke er anerkjent i alle
menighetene, men at visse enkeltpersoner drar dem i tvil. Når det gjelder Heb er Origenes selv
skeptisk. Andre enkeltpersoner drar 2Pet, Jak og Jud i tvil.
97. Den mest betydningsfulle av alle nedtegnelser av hellige skrifter i oldkirken er Eusebius’.
I hans liste opptas alle foreleste og brukte skrifter. Han adopterer Origenes’ betegnelse
homologomena, og så bruker han ordet antilegomena (jfr. Origenes’ amfiballomena) om
motsakte skrifter. Denne inndelingen betyr ikke at Eusebius setter skille mellom kanonisk –

ikke-kanonisk skrift. Til homologomena hører hos Eusebius 4 evangelier, Apg., 14
Paulusbrev (Heb er medregnet), 1Joh, 1Pet og Åp. Til antilogomena hører da de skrifter som
på en eller annen måte har blitt satt spørsmålstegn ved. Denne kategorien får tre
underkategorier. a) skrifter som er godtatt og erkjent av de mange: Jak, Jud, 2Pet, 2 og 3Joh.
Disse skriftene behandles som kanonisk på lik linje med homologomena. At de har blitt satt i
kategorien antilogomena innebærer ikke at noen forsamling har stilt spørsmålstegn ved dem,
men altså at enkeltpersoner har dratt dem i tvil. De to siste underkategoriene inneholder kun
skrifter fra kirkefedrene og ikke apostlene. Det er ett unntak. Kategori b) uekte, inneholder
Åp. Men som vi har sett var den også med i homologomena. At den også har kommet med i
kategorien uekte beror på at Eusebius selv anså den for å være uekte. Dette viser hvor
samvittighetsfullt han har jobbet. Han erkjenner at alle menighetene holder Åp for å være
hellig apostolisk skrift på tross av at han selv ikke gjør det. At det således var stridigheter om
Åp hadde ingen innvirkning på den endelige kanondannelsen, for alle menigheter alle steder
anerkjente dette skriftet og det hadde de gjort fra begynnelsen (det vet vi bl.a. av
1Clemensbrev).
98. Første gang vi møter en liste av skrifter som er lik den endelige skriftkanon er hos
Athanasius av Alexandria. I hans 39. påskebrev fra år 367, som må anses som en autoritativ
uttalelse for hele kirken er også Åp medregnet de 27. I dette påskebrevet brukes termen
”kanonisk” for første gang.
99. På 300-tallet begynner man også å behandle kanonspørsmålet på synoder og kirkemøter.
Dette innebærer ett nytt steg i kanonhistorien. Første gang var på kirkemøtet i Rom i 382
under biskop Damasus I. Her er det enighet om 27 nytestamentlige skrifter. Det samme
gjelder kirkemøtene i Hippo år 393 og Kartago 397 og synoden i Kartago år 419. I sin
autoritative uttalelse fra 405 ”qui libri recipiantur in canone” fremstiller Innocens I alle de 27
skriftene som kanoniske. Dette blir så grunnlaget for Hieronimus når han får oppdrag om å
oversette det greske nytestamente til latin (Vulgata). Med dette er de nytestamentlige
skriftenes kanonisitet avgjort.

Keisertiden og rikskirken 313-500
Keisere, kirkemøter og stridigheter
100. I det fjerde årh. befester kristendommen seg som romerrikets statsreligion. Dette skjer
gradvis. Den æra som vi nå går inn i kalles gjerne den Konstantinske æra, etter keiser
Konstantin den store xxvi . Han blir keiser år 306, men da som medregent sammen med flere
andre (han enehersker i perioden 324-337). 313 (samme år som den abdiserte keiser
Diokletian, den store kristendomsforfølgeren, dør) kommer en keiserlig skrivelse som gjør
kristendommen tillatt som religion for første gang. Med dette er kristendommen godkjent som
religion sammen med alle de andre religionene (religionslikestilling).
101. I keiser Konstantins tid utstedes flere kristelige lover. I år 321 gjør han søndagen til
romerrikets offentlige hviledag (§ 62). 325 blir gladiatorkamper forbudt ved lov. Sitt endelige
dødsstøt fikk denne ”kampsporten” imidlertid ikke før i 404. Ca. 330 forbys korsfestelse som
dødsstraff. 341 blir ofringer forbudt, i 356 belagt med dødsstraff.
102. Man møter en underlig religionssammenblanding i Konstantins liv. Det er ikke godt å si
om han selv kom til en levende kristentro. Selv om kristendommen på Konstantins tid var en
minoritetsreligion, innser han at den har en veldig kraft med seg og at den ville være den beste
hjelp i kampen for makten og en sterk støtte i styrelsen av riket. Konstantin kommer aldri i
besittelse av noen kirkelige embeter, men han viser en stor interesse for kirkens anliggender,
og han ser det utvilsomt som sin oppgave å være et slags overhode i kirken (mer om
Konstantin, labarum og slaget ved Den milviske bro hos Welle bd. 1 s. 59-61). I kraft av
denne bevissthet er det at han i år 325 sammenkaller til kirkemøte i Nikea. Det er flere ting
keiseren vil ha rede på: 1) Han vil at de kristne skal støtte rikets enhet. 2) Han ønsker å oppnå
enhet innad i kirken i det spørsmål som fremfor alt truer dens enhet, spørsmålet om Kristi
sanne guddom.
103. Denne problemstilling var foranlediget av en prest ved navn (ca. 250/256-336). Han kom
fra ”gnostikerbyen” Alexandria. Han fremsetter læren om at Kristus er den første av Guds
skapninger, og dermed av et annet vesen enn Faderen. Dette møter naturligvis stor motstand,
men underlig nok får Arius’ syn mange tilhengere. Blant tilhengerne var mange lærere som
fryktet den motsatte vranglæren, nemlig at Kristus ikke er sant menneske. Keiseren beklager
seg over at det krangles om slike ”små og svært betydningsløse spørsmål”, som i tillegg er en
trussel mot rikets fred. Nå vil keiseren ha et kirkemøte for å få nærmere rede på dette.
104. Kirkemøtet ble avholdt i keiserslottet i Nikea i Lilleasia. Welle beskriver med levende
ord den forsamling som her trådte sammen: ”Hver biskop i hele riket fikk fri reise og opphold
på keiserens bekostning for seg selv, et par prester to tre tjenere. Det ble da en veldig
forsamling som kom til keiserslottet i Nikea, omkring 2000 i alt. Mellom 250-300 av disse var
biskoper (de fleste fra Østkirken), dvs. omtrent halvparten av alle biskopene i riket. Slik
forsamling har ikke vært sett før eller siden, for de fleste bisper hadde vært med under
Diokletians forfølgelse, mange bar arr etter kniv og brannjern, flere var alte og pukkelryggede
etter pinebenken, andre manglet hånd eller fot. Fra Tebais i Egypt møtte biskop Pafnutius,
som var lammet på et ben og hadde fått sitt ene øye brent ut. Keiseren hilste ham velkommen,
idet han ærbødig kysset biskopens tomme øyehule.” (Welle bd. 1 s. 96).

105. Forhandlingene. De fleste biskopene hadde ikke satt seg inn i den lære som Arius kom
med. Mange hadde derfor sympati med Arius. Men det ble dannet et motparti av Atanasius,
en liten men ivrig diakon (slik kalte de prestene i Alexandria) fra Alexandria. Bare 25 år
gammel var han. Men han kjempet ivrig og hadde en inngående kjennskap i Skriften. Han får
også overtalt Keiseren om at han har rett. Ved keiserens innflytelse skrev til slutt alle biskoper
(unntatt to) under på en uttalelse som bekjente at Kristus er sann Gud av samme vesen som
Faderen. På samme krikemøte vedtas også et forbud for den geistlige stand mot å gifte seg.
Med blant annet Pafnutius i spissen ble det imidlertid hindret at geistlige som allerede var gift
slapp å skille seg.
106. Men striden mot arianismen er ikke over med dette. Striden utviklet seg til å bli en stor
sak i hele kristenheten. Det ble en kamp med mye skittkasting og heslige kampformer.
Anklager haglet fra den ene siden til den andre. Etter hvert skifter også keiseren syn i saken,
etter at Arius i svevende ordlag hadde uttalt seg om Kristi guddom (sml. teologer og biskoper
i dag!). Kort tid etter (i år 336) dør Arius som en, etter den tids målestokk, meget gammel
mann. Men arianismen levde imidlertid videre i beste velgående. Året etter Arius død, dør
også keiser Konstantin. Riket blir nå delt mellom hans tre sønner Konstantin, Konstans og
Konstantius. Konstantius blir imidlertid snart enehersker da de to andre dør. Som sin far
slutter han seg til arianismen. Men nå er imidlertid kirken i ferd med å samle seg omkring
Athanasius og arianismen dør etter hvert bort.
107. I 380 påbyr keiser Theodosius den store at alle hans undersotter skulle ha ”samme
religion som apostelfyrsten Peter fra begynnelsen av overga til romerne, og som biskop
Damasus i Rom og biskop Peter i Konstantinopel nå holder fast ved.” Fra nå av er
kristendommen ikke bare rikets offentlige religion, men alle andre religioner forbys. Nå blir
kirken statskirke. Etter år 400 går folkets masse over til kristendommen. Mer og mer, allerede
fra første halvdel av 300-tallet er det nå hedningereligionene som blir marginalisert i riket. xxvii
108. I 381 sammenkalles det igjen til kirkemøte. Denne gang i Konstantinopel. Omkring 150
biskoper samles. Altså en betraktelig mindre forsamling enn i 325. Her gjentok man
bekjennelsen fra Nikea. Man arbeider videre med læren om den treenige Gud. I tillegg til
bekjennelsen fra 325 som lød at både Faderen og Sønnen er av samme vesen, tar man nå med
også Den Hellige Ånd. På grunnlag av disse to møter utarbeides nå den bekjennelse som
kalles det Nikenske symbol. Sammen med den apostoliske og athanasianske bekjennelse
danner disse tre de såkalte ”økumeniske symbol”. Det betyr at alle kristne kirkesamfunn
bekjenner seg til disse. Både Den ortodokse kirke, Den romersk katolske kirke, lutherske
kirker og reformerte kirkesamfunn. Dersom man ikke kan gi sin tilslutning til disse
bekjennelsers innhold, plasserer man seg selv utenfor kristenheten (f.eks. Jehovas vitner). xxviii
Kirkefedrene
109. Johannes Chrysostomos (349- ca. 407). Født i Antiokia i år 347. Han vokser opp, som så
mange andre av kirkens stormenn, med en kristen mor og en hedensk far. Han blir ikke døpt
som barn og ungdom, men hans mor ber utrettelig for sin sønn. Hun sørger for, etter at faren
er død, at Johannes får en god utdannelse. Han når meget høyt i filosofi og veltalenhet og
utnevnes av den store Libanius til å bli sin etterfølger. Men nå (år 370) griper kristendommen
han og han blir omvendt og døpt. Ikke lenge etter dør hans mor. Johannes flytter da ut i
ørkenen som eneboer. Imidlertid trenger biskopen i Antiokia inn på Chrysostomos og nøder

han til å bruke sine store evner i den geistlige stand. I 397 blir han nærmes tvunget til å bli
patriark i Konstantinopel. Han tar denne stillingen meget alvorlig. Han kjemper mot all
usedelighet og lever selv et meget enkelt liv. Han skrifter og hans taler hadde stor virkning.
Han ble viden kjent for sin veltalenhet (derav navnet chryso + stomus = gull + munn). En
gang sies det at han talte for 10 000 på én gang. xxix Dels etter anklage fra keiseren (Arkadius)
begynner biskopen i Alexandria å anklage Chrysostomos for kjetteri, fråtseri, bespottelse mm.
Et kirkemøte sammenkalles utenfor Konstantinopel (ikke ett av de syv store) og
Chrysostomos dømmes til landflyktighet. Han oppholder seg nå i landflyktighet i fjellene i
Lilleasia i tre år, frem til sin død (407). I disse tre årene i landflyktighet blir han ustanselig
plaget, men får tross alt virke for ordets utbredelse. Chrysostomos valgspråk i denne siste
tiden var: ”Gud være lovet for alt!”
110. Ambrosius av Milano (ca. 338-397). Ambrosius var født i Trier i Gallia (samme sted som
Athanasius av Alexandria hadde oppholdt seg en periode). I 374 kommer han til Milano. Der
vinner han ved sin rettskafne opptreden raskt folkets tillit. Auksentius som på den tiden var
biskop i Milano døde samme året. Straks blir Ambrosius valgt til å være hans etterfølger. Vi
merker oss at det ennå (så sent som i 374!) er folket som utnevner biskop. Det er imidlertid en
helt annen ting som fremfor alt gjør at Ambrosius på en særlig måte vil bli husket i kirkens
historie. Nemlig det som siden har blitt kalt for den ambrosianske kirkesangen. Han innførte
en ny melodisk måte å synge på, med vekselsang mellom kor og menighet. Han skrev også
salmer. I sangboken har vi to av dem: Du sanne lys, treenig sjel (O lux, beata trinitas) og
Folkefrelsar, til oss kom. Ambrosius var en stor predikant. Han var også kjent for å være en
klok og samvittighetsfull sjelesørger. Mange kom til ham for å få hjelp og råd. At Ambrosius i
sitt kall var uredd som døperen Johannes viser seg ved en hendelse i 390. Dette året var det et
oppløp i Tessalonika. Keiseren, som for øvrig var Theodosius den store, mente at det var
begått en majestetsforbrytelse. For å hevne dette lokker han sammen byens innbyggere i
teateret hvor de blir overfalt av soldater. I løpet av tre timer ble 7000 mennesker, menn,
kvinner og barn, slaktet ned. Da gikk Ambrosius til keiseren, som Johannes til Herodes (Mark
6:18), og nektet ham adgang til kirke og sakrament før han hadde gjort bot (hvilket keiseren
faktisk gjorde). Det er meget lite som er bevart av Ambrosius for ettertiden. Av hans salmer er
det bare fire som er kjent i dag.
111. Augustin av Hippo (354-430). Vi har nå kommet til den av kirkefedrene som uten
sammenligning har spilt størst rolle av de oldkirkelige fedre. Og i hele kirkens historie er det
nok bare Luther (og naturligvis apostlene) som rager høyere. Augustin ble født i den lille byen
Tagaste i Nord-Afrika i 354. Hans far Patricius, var hedning, men hans mor, Monika, var en
kristen. Ettersom Augustin var født i et blandet ekteskap ble han ikke døpt. Som ungdom ville
han ikke ha noe med kristendommen å gjøre. Derimot sluttet han seg til manikeerne (§ 48,
112, 120).
112. Manikeismen hadde på dette tidspunkt eksistert i gråsonen av kristendommen i nærmere
100 år. Religionen hadde sin opprinnelse i den persiske kongesønnen Mani, som i 276 ble
korsfestet for sin tros skyld. Manikeismen tilhører mystisismen og ligner på flere måter
gnostisismen. Mani lærte at verden fra først av har to elementer: lyset/det gode og mørket/det
onde. Frigjøring fra det onde kan bare oppnås ved å leve ett liv i forsakelse. Derfor forbys
ekteskap, kjøtt og all luksus. Manikeismen dannet ikke menigheter men spredte sin mer eller
mindre hemmelige lære innenfor andre religionssamfunn. Derfor var manikeismen meget
seiglivet. Den dukker opp igjen på 1200-tallet som ild i en torvmyr – nærmest av intet, og
sprer seg over hele Europa og får tilhengere i hundretusenvis. På Augustins tid opptrer

manikeismen åpenlyst i Kartago. Etter hvert bryter Augustin med manikeismen. Han vender
seg nå til nyplatonismen. Men heller ikke her finner han ro og hvile for tanke og sjel.
113. Ærgjerrig og livslysten som han er besluttet Augustin å bryte opp fra Kartago og dra til
Rom. Han har store forventninger til verdenshovedstaden. Men han blir skuffet. Han får
imidlertid jobb som lærer i veltalenhet i Milano, Ambrosius hjemmby. Her oppsøker Augustin
med en gang Ambrosius. Han gikk regelmessig i kirken for å lytte og lære av denne store
predikanten som var vel aktet i hele romerriket. Etter en tid under Ambrosius forkynnelse blir
Augustin omvendt og kommer til en levende tro. Lørdag i påskeuken 387 ble han døpt av
Ambrosius. Nå vender han tilbake til Afrika. Her lever han en tid i stillhet og forfatter kristne
skrifter. I 391 mottok han kallet til å bli prest i Hippo i Nord-Afrika. Bare fire år etter ble han
biskop samme sted. Augustin hadde helt siden den tid han holdt seg til manikeismen levd et
asketisk liv. Det holdt han aldri opp med, heller ikke som kristen biskop. Han var sterkt grepet
av ørkeneremitten Antonius. Augustin skrev overmåte mye. 93 verker i til sammen 252 bøker.
Både med sine prekener og sine skrifter har Augustin øvd en enorm innflytelse. Alle senere
kirkefedre har bygget på ham, også Luther har hentet mye fra Augustin. Augustin døde i 430,
46 år før det vestromerske rike bryter sammen for godt. Teologisk kan man si at Augustin
lever med ett ben i oldkirken og med ett i middelalderen. Han oppsummerer teologien fra
oldkirken og begynner middelalderens teologi (Skarsaune).
114. Augustins teologi. Augustin kjemper på tre fronter og det er i disse konfrontasjonene at
hans teologi utvikles og tar form (Skarsaune).
1) I kampen mot manikeismen utformer han sin lære om Gud som skaper
2) I kampen mot pelagianismen utformer han sin lære om frelse ved nåden alene
3) I kampen mot donatistkirken utformer han læren om kirken, relasjonen kirke-stat og
sakramentene.
115. Pelagianismen har sitt navn etter den irske munken Pelagius. Han kom til Italia på
Augustins tid og levde et særdeles strengt og gudhengivent liv. Han lærte at mennesket har fri
vilje til å gjøre enten godt eller ondt. Han avviser all tale om arvesynd. Adam missbrukte sin
mulighet ved å velge det onde. Men han førte ikke dermed hele menneskeslekten med seg i
dette fallet. Hvert menneske som har blitt født etter ham er derfor uten arvesynd. Mennesket
mistet heller ikke i noe henseende sin gudbilledlighet i syndefallet. Mennesket ble bare skilt
fra kunnskapen om Gud. Denne kunnskapen var det Jesus kom med. Den var også tilgjengelig
før Jesus kom til jord, men med ham kommer den i all sin klarhet og fylde. Frelse består i å
motta denne kunnskapen og leve hengivent etter den og derved avstå fra all synd. Således blir
ikke Jesus den som forsoner mennesket med Gud, men den som bringer den rette kunnskap
om Gud. Nåde hos pelagianerne er to ting (Hallonsten), 1) menneskets naturlige utrustning
(det å være skapt i Guds bilde) og 2) en ytre hjelp (dvs. den kunnskap som Jesus kommer
med). Ved sin egen gode vilje kan mennesket vri seg mot den rette kunnskap og bli frelst.
116. Augustin motsetter seg alle punkter i Pelagius’ lære på det aller kraftigste. For det første
var Adams fall hele menneskehetens fall. Synden og fallet nedarves i hele slekten. Dernest har
mennesket slett ingen fri vilje som så å si kunne vri mennesket mot Gud og bli frelst. Dette
hadde Augustin selv smertefulle erfaringer med fra sin ungdomstid. Slik kan vi si at Augustin
i høyeste grad er en erfaringsteolog og ingen skrivebordsteolog. Adam hadde brukt sin frie
vilje til å vende seg bort fra Gud og slik ble viljen vond. Selve viljen ble dermed slave under
synden. I motsetning til Pelagius står viljen i sentrum hos Augustin og ikke objektet for viljen
(nemlig det gode eller det onde). Det må skapes en ny vilje. Det hjelper derfor ikke å lytte til
en kunnskap, gi sin tilslutning til den og så bli frelst. Ved at mennesket mistet sin frie vilje,

mistet også mennesket noe vesentlig ved gudbilledligheten. Frelse og nåde blir derfor noe helt
annet hos Augustin enn hos Pelagius. Nåde er hos Augustin den kraft som helbreder
menneskets forvente vilje og gir den ny kraft til å oppfylle loven og elske Gud. Dette er frelse
og er Guds verk alene av bare nåde gjennom hans Hellige Ånd. Det er Gud som både initierer
og fullfører hele frelsesprosessen. Kort må vi også si noe om det som gjerne blir kalt for
Augustins voluntarisme. Menneskets forhold til Gud er et personlig jeg-du forhold. Hvert
enkelt menneske står for Guds åsyn. Dette var et nytt drag i kirken som vi må tilbake til
aposteltiden for å finne maken til. Nesten hele oldkirken tenker i forbindelse med frelsen
kosmologisk og ikke individuelt. Når det gjelder rettferdiggjørelsen er det to linjer hos
Augustin (Skarsaune): 1) Rettferdiggjørelse betyr virkelig tilgivelse av synd og i dette
henseende er rettferdiggjørelsen en fri gave gitt på grunnlag av Kristi forsoningsverk. 2) Men
rettferdiggjørelse betyr hos Augustin også at mennesket blir ”gjort faktisk rettferdig” og ikke
bare ”tilregnet som rettferdig” som hos Luther. Men denne faktiske rettferdighet er hos
Augustin ikke noe som mennesket nødvendigvis får i ett nu. Det kan skje ved en livslang
prosess. Dette er også årsaken til at Luther ikke følger Augustin i rettferdiggjørelseslæren men
sier at han er uklar. (MERK: her har vi i et nøtteskall Den romersk katolske
rettferdiggjørelseslære slik som vi finner den den dag i dag). Videre merker vi oss at Augustin
lærte at menneskene var enten utvalgt til frelse eller fortapelse (dobbelt predestinasjonslære).
Hvordan tolker så Augustin 1Tim 2:4? Jo, han sier at vi må oversette ”alle mennesker” med
”alle slags mennesker”. Her følger den katolske kirke imidlertid ikke Augustin. xxx Men vi kan
merke oss at her følger Luther Augustin (Hägglund 209-211).
117. Også donatismen har sitt navn etter deres to lærefedre som begge hette Donatus. Den
siste av dem levde samtidig som Augustin. De forsøker å lage en kirke av bare rene.
Donatistene var harde motstandere av keisermakten i kirken. De lærer streng kirketukt og at
sakramentet bare er gyldig dersom det blir forrettet av en ren. De krevde også
eiendomsfellesskap. Men når det kom til gjennomføringen av det sedelige livet hos sine
tilhengere tok de det faktisk ikke så nøye. Det viktigste var at de var ivrige for donatistkirken.
I sin fremferd brukte de midler som ikke var særlig kristelige. Fryktelige bander av forvillede
munker, som det på den tid vrimlet av i Afrika innførte på forskjellige steder de mest
forferdelige redselsherredømmer. Ved en synode i Kartago i 411 møter hele 279 donatistiske
biskoper opp mot 286 ”katolske”, bl.a. Augustin. Den keiserlige sendemann erklærer
Augustin og hans tilhengere som de rettlærende og kirken fordømmer donatistene. Men
donatismen kom til å leve lenge. Først på 600-tallet forsvinner siste rest av donatistsekten.
118. Det er i møte med donatistene at Augustin utvikler sin lære om kirken og sakramentene.
Augustin tar klart til orde for at keisermakt og kirke hører nøye sammen. Dette gjør han rede
for i en av hans aller mest kjente bøker De civitate Dei (den beste oversettelse er ”Guds by”).
Det er ikke noen to-regimentlære vi finner her, som hos Luther. I denne boken kommer han
frem til at keisermakten kan og bør utøve makt mot donatistene. Han henviser til Jesu lignelse
om kongesønnens bryllup i Mat 22:7. Augustin kommer i det hele frem til at kirke og stat i
høyeste grad kan ha med hverandre å gjøre. Vi bør merke oss at det er mange av Augustins
samtidige som er uenige med ham på dette område. Videre understreker han også at det ikke
er mulig å lage noen kirke som består av bare rene. Når det gjelder sakramentene har
Augustin et spiritualistisk-symbolsk syn. Han taler om res et signum – en ting er selve tingen
(res [brød, vin og vann]) noe ganske annet er dét som det symboliserer (signum). Her er det
mye materiale å ta fatt i for Zwingli og Calvin. Begge henviser de til Augustin for å begrunne
sitt sakramentssyn. Men også Luther og Melanchton henviser til Augustin for å begrunne sitt
sakramentssyn. Hvordan kunne de det, når Zwingli/Calvin på den ene siden og

Luther/Melanchton på den andre siden lærte helt forskjellig? Svar: Det lar seg påvise at
Augustin ikke er helt konsekvent og at han faktisk spriker selv i forskjellige skrifter.
119. Hieronymus (ca. 347-420). Hieronymus huskes først og fremst for sin berømte
bibeloversettelse Vulgata – folkebibelen (§ 99). Dette var den første oversettelsen av bibelen
fra gresk til latin. Med dette gjorde Hieronymus Bibelen tilgjengelig for alle som kunne latin
og det var ikke så rent få. Men i hans teologi er det meget lite av betydning. Luther sier i en
bordtale om Hieronymus: ”Blant alle skirbenter hater jeg ingen så inderlig som Hieronymus.
Han har ikke mer av Kristus enn navnet, skriver bare om faster, måltider og jomfrudom, men
intet om troens gjerninger.” Hieronymus driver det meget langt i selvplageri og askese, og han
vinner mange tilhengere av den grunn. Han dør i år 420 i Betlehem, hvor han hadde bygd et
enebo på Frelserens fødested. I fødsleskirken i Betlehem står det i dag en statue av
Hieronymus.
Munke- og klosterbevegelsen
120. I aposteltiden hører vi ikke noe om mennesker som slo seg ned i ørkenen for å rette sine
tanker mot det guddommelige. I den første kristne tid var de troende alt for sterkt preget av
sitt kall til å spre evangeliet i verden. Det kunne nok ikke falle dem inn å flykte bort fra
menneskene på denne måten. Men dette forandrer seg radikalt utover i martyrtiden. Østlig
mystikk og religion kommer til å øve en enorm innflytelse på kristendommen. Innflytelsen er
nok så stor at vi knapt kan fatte det. Flere av de vranglærende retningene vi har sett på skriver
seg nettopp fra denne påvirkningen (bl.a. gnostisismen [§§ 73-77] og manikeismen [§ 112]).
Dette er også bakgrunnen for munke- og senere klosterbevegelsen. Først drar enkeltvis her og
der og siden skarevis ut i ørkenen for å leve helt og fult for Gud. Her gjaldt det etter de østlige
skikker å pine og undertrykke sitt legeme (for det kroppslige var jo ondt), spise minst mulig,
holde seg borte fra kvinner og all luksus. Mot slutten av martyrtiden (100-312) har denne
bevegelsen vokst seg til å bli meget stor. Som en fellesbetegnelse blir de gjerne kalt
ørkenfedrene. Munkenes far som han med rette blir kalt er Antonius Eremitten.
121. Antonius (ca. 251-356) ble født i Egypt av velstående kristne foreldre. 20 år gammel
mister han begge foreldrene. En dag når han var i kirken hører han presten lese fra Mat 19:21.
Dette ord farer inn i Antonius. Dermed solgte han all sin eiendom og gav det til de fattige.
Antonius flykter etter hvert opp i fjellene etter at han på mange vis hadde forsøkt å utrydde all
kjødelighet og overvinne alle fristelser. Men heller ikke det hjelper og han drar over Nilen og
slår seg til i ruinene av et slott som han fant. To ganger om året kom folk og gav han brød
gjennom en luke i taket. Etter 20 år kommer kom hans venner ut til slottet og brøt opp døren
for å få se Antonius. Det er nærmest et lik som møter dem. Det blir et underlig gjenmøte. Nå
blir det etter hvert en koloni av eneboere i den Egyptiske ørkenen. I 311, mens forfølgelsene
raser, drar Antonius til Alexandria for å vinne martyrkronen. Men det var ingen som vågde å
legge sine hender på ham. Han drar da tilbake til ørkenen. I 325 drar han atter til Alexandria,
nå for å kjempe mot arianismen (§§ 103-106). En av Antonius’ disipler ar Athanasius av
Alexandria. Det er han som har skrevet ned alt det vi vet om Antonius. Som vi alt har nevnt
var også Augustin sterkt grepet av Antonius (§ 113). De som levde etter Antonius’ forbilde
ble ofte kalt ”monachus” som betyr eneboer. Monachus har i vårt språk blitt til ”munk”. xxxi
122. Utover på 300- og 400-tallet blir munkevesenet ordnet og får den form som det har til
denne dag. Den første som brakte orden i munkelivet var Pakomius (ca. 292-348) fra Thebes
(Luxor) i Egypt. I 340 samlet han et samfunn av asketer på en øy i Nilen. Det karakteristiske

for hans samfunn var lydigheten. Han la ikke så stor vekt på selvplageri. Pakomius stiftet flere
kloster. Det tok ikke lang tid før denne gryende klosterbevegelsen samlet store skarer. Både
materielt og åndelig var det arbeid de drev av langt sunnere art enn selvplageriet som står
omtalt i note 5, og som hadde preget mye av munkebevegelsen frem til Pakomius tid.
Munkene ble under hans ledelse satt til hardt, men i det minste nyttig arbeid. De dyrket
jorden, drev med hagebruk, arbeidet som smeder, snekkere, flettet kurver og sydde klær.
Dertil kom også regelmessig bønn. Hver søndag gikk munkene til alters.
123. I Østen blir Basilius (ca. 329-333 – 379, også kalt Basilius den store) fra Cæsarea i
Tyrkia den viktigste lederen av munkelivet. Han voks opp i et høyt dannet kristent hjem. Han
lærte filosofi i Athen sammen med Julian, som siden ble keiser. Under et besøk i Egypt stifter
han bekjentskap til klosterbevegelsen. Vel hjemme i Lilleasia (nå Tyrkia) grunnla han et
kloster i naturskjønne omgivelser. Som biskop fikk han forent geistligheten og munkevesenet.
Utenfor byen sin bygget han en hel by av sykehus, fattighjem og barnehjem. Dette ble til stor
hjelp for alle fattige og trengende i området. Munkene under hans ledelse må leve et strengt
liv. Og nå dukker for første gang de såkalte munkeløftene opp. Alle munker måtte avgi et
tredelt løfte: ugift stand, fattigdom og lydighet. Flere kloster ble etter hvert bygd. Disse ble
viktige senter for utbredelsen av kristen tro og liv. Her kunne allmuen komme og delta på
gudstjeneste og lytte til prekener. Man kan ikke høyt nok vurdere det fysiske og kroppslige
arbeid som disse munkene drev. Hedningene foraktet og hånet kroppsarbeid – det var slavens
plikt. Vi har også sett at eremitt- og munkebevegelsen til å begynne med regnet kroppsarbeid
for å være dennesidig og uåndelig. Den nye munkebevegelsen bidrog sterkt til å motvirke
dette nedlatende syn på kroppsarbeidet.
124. Munkebevegelsen får nå mer og mer taket i Østkirken. Det henger nettopp sammen med
at munkevesenet og geistligheten i Østkirken ble så tett bundet sammen. Det blir etter hvert
regelen her i øst at kirken hentet sine høyeste tjenestemenn fra klostrene. Klosterbevegelsen i
øst kom aldri til å sende ut misjonærer, i motsetning til klosterbevegelsen i vestkirken. Men
klostre etter denne østkirkelige modell sprer seg allikevel ganske raskt fra det Kaspiske hav i
øst til Sahara i vest. I vest derimot fikk ikke klosterbevegelsen til å begynne med så sterkt
fotfeste.
125. Den store organisator for klosterbevegelsen i vest ble Benedikt av Nursia (480-547). Han
vokste opp på sine fedres gamle slott i Rom. Men allerede som ungdom får han forakt for det
lukseriøse liv. Han rømmer hjemmefra og lever seks år i ensomhet. Så blir han forstander på
klosteret på Montecassino mellom Rom og Napoli. Her bruker han sine medfødte
herskerevner til å innføre den strengeste orden. Det første han øver munkene opp i er mandig
og glad lydighet. Han innfører de samme munkeløftene som vi finner i øst: lydighet,
fattigdom og ugift stand. Han la videre stor vekt på bønn og Bibellesning. Etter Sal 119:164
skulle man syv ganger om dagen samles til gudstjeneste: til Matutin kl. 0200, Prima 0600,
Tertia 0900, Seksta 1200, Nona 1500, Vesper 1800 og Komplet 2100. Mellom gudstjeneste,
lesning og bønn, jobbet de i huset, i hagen og på åkeren. Munkene var kledd i en egen drakt
”kutte” og deres overhode var en ”abbed”, som betyr far. Munkene valgte selv abbed blant
sine samfunnsbrødre. Benedikt ordnet også kloster for kvinner. Søstrene der ble kalt
”nonner”. Den ivrige arbeidsånd som preget Benedikt og hans orden fikk stor betydning for
kirken i Vesten. Etter hvert ble Benedikts regel den herskende i alle kloster. Disse klostrene
ble i virkeligheten også viktige misjonssenter. Misjonærer ble utsendt til de hedenske folk i
Vest- og Nord-Europa. Frem til 1100-tallet er det Benedikts regel og benediktinerordenen
som er den enerådende i vesten. Men fra da vokser det frem et mangfold av ordener.

De første paver
126. Den romersk katolske kirke opererer med en komplett paveliste fra Peter og like frem til
dagens pave Benedict XVI (som er nummer 256 i rekken). Men i teologisk forstand kan vi
ikke snakke om noen pave før Leo I den store (440-461). Men som vi har sett, teologien bak
paveembetet vokste seg gradvis frem fra like etter aposteltiden og opp gjennom martyrtiden.
Like til den dag i dag er det ingen teologiske spørsmål som tilnærmelsesvis har vært så heftig
diskutert i Den romersk katolske kirke som paven og hans rolle. Den som tror at det på dette
område råder noen enighet i romerkirken tar feil.
127. Som vi har sett er Cyprian en viktig person når det gjelder utformingen av paveteologien
(§ 55). Biskop Stefan i Rom (254-257) fører Cyprians tanker videre og krever at Biskopen i
Rom må stå i en særstilling over alle biskopene (§ 56). Dette er første gang denne tanke
dukker opp. På midten av 250-tallet er imidlertid den apostoliske ånd fremdeles så sterk at
dette syn ikke vinner frem. Men med tiden til hjelp og omskiftninger i politikk og samfunn,
skulle det allikevel bli annerledes.
128. 400-tallet er et århundre med store omveltninger i romerriket. Alle rikets grunnvoller
rakner. Forskjellen fra begynnelsen av 300-tallet er slående. Når romerriket i 476 går i
oppløsning for godt opphører også den omfattende korntransporten rundt om i riket. Ettersom
de fleste store byene i romerriket ikke var selvforsynte med mat, betyr dette at de aller fleste
innbyggerne må flytte ut på landet og slå seg til med jordbruk. F.eks. var Roma på Konstantin
den stores tid en millionby. På 500-tallet antar man at det i den ”evige stad” bare er 30 000
tilbake. Middelalderens Europa blir med andre ord et agrarsamfunn (bondesamfunn). Når
innbyggerne flytter ut av byene er det også forbi med alle institusjonene i byene, og med dem
også embetsverket. Og med dem er det dermed også forbi med all pomp og prakt. Det rike
som hadde en slik prakt, rikdom, makt, herlighet, visdom, orden, disiplin og storhet som ingen
andre riker før eller siden har hatt, er nå forbi. Guds fastsatte tid for romerriket var nå omme
(Åp 17:10-11) xxxii . Men det skal romerne ha, det var ingen som klarte å beseire dem. Riket
gikk i indre oppløsning på grunn av umoral og utukt. Toneangivende røster gav imidlertid de
kristne skylden. På begynnelsen av 400-talet hører vi ofte klage fra romerske embetsmenn at
de kristne har skylden for all elendigheten i riket. En ny tid eller epoke trer nå frem på
arenaen, man kaller den gjerne middelalderen. På starten av 500-tallet begynner også de store
folkevandringene som skulle prege ikke bare Europa, Midt-Østen og til dels Asia i flere
århundrer fremover. Middelalderens folk ser på seg selv som dverger i forhold til antikkens
kjemper (Skarsaune).
129. Disse forhold gjør at menneskene begynner å søke etter et fast punkt i tilværelsen. De
søker etter en person som kan styre og lede. Blikket vendes da mot Rom og biskopen der. Den
første som virkelig fikk anerkjent kravet om romabiskopens herredømme over hele kirken er
Leo I (440-461). Han er den første som kan tituleres som pave i den forstand av ordet som vi
kjenner. Lenge før Leo I tid hadde man pleid å kalle alle biskoper for ”papa” – far. Leo I
fremsetter den lære at Peter alltid er og blir kirkens klippe og grunnvoll, himmelrikets
dørvokter og den store dommer. Han lever alltid ved at hans makt og rett går i arv til hans
etterfølgere på Roms bispestol. I 445 får denne lære keiserlig stadfestelse ved et dekret av den
svake Valentinian III. xxxiii
130. Leo I var meget aktiv i denne tids troskamp. Også denne gangen var det om Kristi
guddom striden sto (som det var for ca. 100 år siden når striden om Arius var oppe på
kirkemøtet i Nikea 325, se §§ 103-106). Denne gangen var det Nestorius, patriarken i

Konstantinopel som sto frem med kjettersk lære. Han kom med den lære at Kristus består av
to personer, Guds sønn og Marias sønn. Man kunne ikke si om Maria at hun var Guds mor.
Striden omkring Nestorius ble større enn striden omkring Arius. På konsilet i 451 i Kalkedon
får saken formelt sett sin avslutning i og med Leos sendebrev som legges til grunn for
konsilets avgjørelse: ”Kristus, sann Gud og sant menneske, etter sin guddom født av Faderen
fra evighet og etter sin manndom født av Maria, jomfru og Guds mor, er én person i to
naturer.” Denne lære anerkjennes både av østkirken og vestkirken. Læren ble siden nedfelt i
det såkalte ”Athanasianske symbol”.
131. Oldtidens siste og største pave var Gregor I den store (590-604). Gregor I ble født i 540
og stammet fra en gammel embets-familie. Han gir imidlertid avkall på den ære og prakt som
dette gav han muligheter til. Han gir sitt gods bort til kloster. Selv blir han munk i et kloster
som han bygger i Rom. Etter et ett oppbrudd noen år for en geistlig stilling i Konstantinopel,
vender han atter tilbake til Rom og blir munk. Ganske snart bli han abbed. I 590 velges han til
biskop i Rom. Dette falt ham tungt for hjertet. Selv hadde han ønsket å fortsette som munk og
kanskje bli misjonær blant anglerne. ”Jeg ønsket Rakel, jeg har fått Lea, jeg ønsket å være
Maria, man har gjort meg til Marta.”
132. Teologi og kirkelære hos Gregor I. Som kirkelærer har Gregor hatt en stor betydning.
Hos ham er det man første gang finner tydelig utformet læren om skjærsilden. Denne lære har
hatt umåtelig stor betydning for Den romersk katolske kirke. Den er helt bestemmende for
syne på det kristne liv. Det gjelder for den kristne å opparbeide seg mest mulig fortjeneste
(meritum) ved å synde så lite som mulig og gjøre så mange gode gjerninger som mulig. På
denne måten kan man slippe desto lettere gjennom skjærsilden. Like meget som den kristne
må tenke på dette for sin egen del, må han også forsøke å hjelpe de avdøde som befinner seg i
skjærsilden. Det skjer ved kirkens forbønn for de døde, ved overskytende gode gjerninger og
sjelemesser (messer som leses for de døde). Også læren om messens offer har sine røtter
tilbake til Gregor. Etter hans lære består gudstjenestens vesen i at Kristus ofres (derav navnet
messeoffer) igjen på ublodig vis i det øyeblikk presten nyter brød og vin. Dette offer er en
kraftig hjelp for de stakkars sjelene i skjærsilden. Når det gjelder helgenpåkallelsen har også
Gregor bidratt mye. Denne praksisen fantes imidlertid i kirken før Gregors tid. Gregor fornyet
også gudstjenestens ytre form. Den ambrosianske kirkesang (§ 110) erstattes nå av den
musikalske form som kalles gregoriansk kirkesang. Med dette legger han grunnen for den
katolske kirkemusikken. Menigheten får ikke lenger lov til å synge. Denne oppgaven overdras
til et kor av oppøvde prester. Gregor diktet også salmer. Pavedømmets krav om kirkemakten
hevdes med stor kraft av Gregor. Dersom biskopene ikke var lydige mot ham, betenkte han
seg ikke på å undertvinge dem med krigsmakt. Patiarken i Konstantinopel derimot kunne ikke
godta dette kravet. Dessuten hadde østkirken helt fra midten av 200-talle motsatt seg alle
tilløp til et slikt krav. Gregor hadde ikke store tanker om kirkens fremtid på jorden. Tvert imot
var han viss på at verdens undergang var like rundt hjørnet. Det er en syk og utslitt Gregor
som dør i 604.
Organiseringen av kirken og livet i menighetene
133. Utglidningene bort fra aposteltiden og ordets sterke stilling da, forstsetter med
stormskritt på 300-400-tallet. Enda tydeligere enn før preges kirken av den store masse av
hedninger som gav sin tilslutning til kirken og som tok med sin gamle gudsdyrkelse og
religion. I det hele gikk kirken langt i å tilpasse seg de forskjellige religioner (jfr.
kirkevekstbevegelsen i dag). Kirken selv ville naturligvis ikke si at utviklingen var en

tilpassning til de hedenske religioner. Langt derifra. Hedningenes gamle flerguderi
tilfredsstilles på mange måter ved engle- og helgentilbedelsen. ”Man fikk stanset arianismen,
som ville trekke Kristus ned fra hans trone, men ikke helgendyrkelsen, som flyttet skapningen
opp på tronen.” (Welle bd. 1 s. 135). I stedet for guden Dionysos kom helgenen Dionysios,
kjempen Herakles erstattes av den kjempesterke Kristofer osv. Større og større betydning får
etter hvert også Maria-dyrkelsen, Guds mor. Hun blir rykket opp sammen med Faderen og
Sønnen og kom langt høyere enn Den Hellige Ånd. Maria tituleres ofte som
”himmeldronningen”. Dette passet godt for mange av hedningene som fra uminnelige tider
var vant med å tilbe ”himmeldronningen” eller ”den store mor”. Den romersk katolske kirke
sier riktignok at man ikke skal tilbe men bare påkalle Maria. Men i praksis fungerer det ikke
slik. Ved siden av dette blir også bilde- (ikon) og relikviedyrkning mer og mer vanlig. Man
begynte også med valfarter til hellige steder. Men alt dette gikk ikke for seg uten motstand og
strid. Så sent som på slutten av 300-tallet ble billeddyrkelsen ivrig bekjempet. Men henimot
slutten av keisertiden ser det ut til at alle toneangivende røster i vesten bare glir med
strømmen.
134. Mest skjebnesvanger ble imidlertid hedenskapets innflytelse i synet på sakramentene.
Man begynner å kalle sakramentene for ”mysterier”, etter religiøse seremonier i
mysteriereligionene. I Romerkirken innføres nå også den hedenske offertanken i nattverden.
”Likesom den gammel-romerske hedning lot sine prester frembære daglig offer til Jupiter og
Juno og andre, således lot den døpte hedning dem bringe daglig messeoffer foran Jesu og
Marias og Kristofers og andres alter.” (Welle bd. 1 s. 136). Man får i denne tiden i tillegg til
de to sakramentene dåp og nattverd også to nye: konfirmasjonens- og prestevielsens
sakrament. Omkring 400 begynner man å feire en fest til minne om Kristi fødsel på 25.
desember. Denne dagen var fra gammelt en festdag for den ”Seirende sol” (vintersolverv,
dagene blir lengre og lengre). Etter hvert kommer flere og flere festdager. Det er i keisertiden
at vi får en fastlagt hierarkisk ordning av geistligheten. Øverst stod de fem patriarker i Rom,
Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Jerusalem (men jfr. § 57). Når det gjelder biskopen i
Rom og den utvikling som her skjedde, se § 129 og n. 8. Under patriarkene stod det
”metropoliter”, dvs. biskoper i hovedsteder, under dem igjen alminnelige biskoper. Deretter
kom prestene og nedenfor dem de laveste geistlige grader. Det viktigste embetet var
bispeembetet: En biskop, en menighet (jfr. § 54). Nå får også geistligheten egen klesdrakt. Og
fordi prestene var innvidd på livstid fant man ut at de også måtte bære et tegn på dette som
alltid kunne synes – ”tonsur”. xxxiv
135. Etter at kristendommen først ble tillatt som religion (313) og siden gjort til rikets eneste
lovlige religion (380) fikk man i større utstrekning enn tidligere mulighet til å føre opp store
og prektige kirkebygg (om de første kirker som ble oppført på 150-tallet, se § 64), som etter
hver overgikk det meste i prakt og utsmykning. I vest ble basilika-stilen den rådende, mens i
øst bygde man korsformede kirker med en stor midt-kuppel og fire små kupler på korsarmene.
Den prektigste av alle var uten tvil den som keiser Justinian I xxxv oppførte i 532. Med rette blir
denne kirken ansett å være et underverk av arkitektur. Keiseren utbrøt ved innvielsen: ”Så har
jeg overvunnet deg, Salomo!” Han kalte den ”Hagia Sofia” som er gresk og betyr ”Hellige
Visdom”. Dette var en henspeiling på Kristus og Ord 8:23.
136. Den utviklingen vi nå har sett fra slutten av det første århundre og frem til slutten mot
oldtiden har ført med seg enorme endringer i gudstjenesteformen. En gudstjeneste på slutten
av 400-tallet er meget lik den vi har i våre nordiske kirker i dag. Men menigheten synger ikke,
eller gjør noe annet. Den sitter bare der. Det er geistligheten som tar seg av alt som skjer fra
sang, bønn, preken og ikke minst messeofferet. Den forrettende presten har i tillegg også

egynt å vende seg bort fra menigheten og mot ”det aller helligste” – nemlig alteret fremme i
kirken. De geistlige satt der fremme på sine stoler, kledd i prektige drakter som etter hvert ble
mer og mer utsmykket. Men fremdeles kunne folk forstå det som ble sakt og gjort, for det
foregikk enda på folkets språk. Og enda var det slik at menigheten ved nattverden kunne
komme frem og motta både brød og vin. xxxvi Missa-delen i gudstjenesten var forresten nå borte
(se § 63). At denne todelingen av gudstjenesten falt bort beror på at katekumenatet opphørte
mot slutten av oldkirken (se § 63, 84-85). Når det gjelder sangen og musikken må det sies at
den var god. Det var også mange gode salmer som ble brukt. Mot slutten av denne epoken i
kirkens historie ser vi også spirene til en annen kirkelig institusjon som kom til å få en enorm
rolle fremover, nemlig skriftemålet. ”Aposteltidens kristne bekjente sine synder for Gud og
for hverandre etter Åndens drift, senere ble det nødvendig å kreve offentlig bot og bekjennelse
av dem som hadde vakt forargelse; men nå kommer det eiendommelige at det gjøres til plikt å
bekjenne hemmelig for presten, som altså settes istedenfor Gud og menigheten. Dette er et av
de betydningsfulleste skritt over i den nye kirketid. Det varte likevel ennå lenge før
skriftemålet ble påbudt ved kirkelov.” (Welle bd. 1 s. 139).

Middelalderen 500-1500
(Når Christopher Keller omkring 1700 hentet fram renessansehumanistenes begrep
”middelalder” brukt om hundreåra mellom antikken og moderne tid, mellom om lag 500 og
om lag 1500, fulgte verdistandpunktet deres med, deres negative holdning til middelalderens
”mørke barbari”. Knut Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den engang var, s. 214)
Islam
137. Før Muhammeds tid var araberne et folkeslag av nomader og røvere. Foruten en rekke
guder dyrket de sol, måne og stjerner. Det var mange ulike helligdommer for forskjellige
guddommer og guddommer rundt forbi. De trodde på skjebnen og begivenhetenes gang. Det
var også kristne og jøder i Arabia på den tiden. I år 570 blir Muhammed født i Mekka. I
Mekka lå den gamle helligdommen Kaba. Som de andre byene i Arabia var Mekka bygd opp
omkring et byborgere/kjøpmenn. Muhammed går i tjeneste hos en rik kvinne ved navn
Khadija som drev med handel. Muhammed gjør det godt og etter hvert gifter han seg med
Khadija. Han likte ensomheten og han kom i en krise i livet og trakk seg tilbake fra familie og
forretninger og slo seg ned i en ørken. Her fikk han sine syner av engelen Gabriel forteller
han. Første gang disse synene kom til ham fra Gud gjennom Gabriel var i 610. De skulle
formidles til innbyggerne i Mekka. Disse budskapene er samlet og danner Koranen.
Muhammed omtales av og til i Koranen som en varsler eller profet som forteller folket om
Guds straff for syndere. Mohammed trodde for ramme alvor at åpenbaringene ikke var eget
påfunn. Det tror muslimer også i dag. Han fikk tilhengere, men mange kjøpmenn mislikte
budskapet fordi de ble dømt av det. Budskapet ble etter Muhammeds død nedtegnet i
Koranen xxxvii . I Koranen kan en lese om Noa og vannflommen, Lot og ødeleggelsen av
Sodoma og Moses` flukt fra Farao. Imidlertid blir Muhammed og tilhengerne hans forfulgt. I
år 622 flykter de til Medina. Denne flyttingen, Hijra, markerer starten av den islamittiske æra.
Hijra er den første dagen i det islamske året.
138. I Medina tok religionen Islam form. Etter modell av Mohammed ble viktige ritualer
formet: Tilbedelse (bønn), almisser, faste og pilegrimsreise til Mekka (de fem grunnsøylene i
Islam). Muhammed vant etter hvert aksept som religiøs leder i Medina, men fikk også status
av å være politisk leder. Og i 630 var han sterk nok til å ta Mekka. Muhammeds tilhengere
kalles fra omtrent dette tidspunktet muslimer. Mange stammer i Arabia sluttet seg nå til
Muhammed og ble muslimer. Etter hvert som Muhammed fikk mer og mer makt ble han den
helt naturlige statslederen.
139. Muhammed døde i 632. Abu Bakr blir hans etterfølger. Muhammed etterlot seg både en
religion og en stat. Først hadde staten form av et forbund av stammer eller grupper. Mer
organisert etter hvert. Statslederen = ”kalif” (khalifa). I dette ordet ligger det at vedkommende
er Muhammeds representant/etterfølger. For å stille folkets iboende herje- og plyndrelyst, ble
det organisert herjetokter (razzias) mot Syria og Irak. Målet var å ta bytte og husdyr. De første
toktene var meget vellykket pga. maktvakum i omr. I løpet av tolv år etter Muhammeds død,
var Egypt, Syria og Irak okkupert. De rykket også inn mot Libya og Iran. Lokalbefolkningen
måtte betale skatt til den muslimske guvernøren. ”Bokens folk”, dvs. de som bekjente én Gud
og hadde hellige skrifter, fikk status som ”beskyttede minoriteter” (”dimma”). De betalte
skatt, men ordnet ellers med sine egne affærer. Kristne og jøder var slike ”beskyttede
minoriteter”. Ekspansjonen fortsatte i et helt århundre. Den innebefattet Nord-Afrika til

Atlanteren, Spania og i noen få år Sør-Frankrike. I sistnevnte ble de knust i det berømte slaget
i Tours i 732 av en fransk hær. Overtaket i Spania ble ikke svekket av dette. Utvidelsen av
islam nådde helt til Konstantinopel men maktet ikke å ta Lilleasia. Derimot trengte de inn i
hele Persia, Afghanistan og Pakistan. Dette var under kalifene av Umayyad-dynastiet. Militær
ekspansjon gikk under navnet ”hellig krig” – jihad, dvs. plyndretokter uten motiv av å vinne
nye trosfeller. Beskyttede minoriteter ble behandlet godt, men hedenske araberstammer fikk
valget mellom ”Islam eller sverdet”. De beskyttede minoriteter konverterte etter hvert. I 750,
opphører kalif-dynastiet Umayyad fra Damaskus. I de neste 500 år leder ”Abasid-dynastiet” i
Bagdad. Dette er et svakt dynasti som etter hvert mistet mye makt. Tidlig i Abasid-dynastiet
ble Sharia dannet. Sharia bygger bare delvis på Koranen og i større grad på Muhammeds
eksempel. Hadith (tradisjonen) er viktig her. Lovstudier er kjernen i islams høyere utdannelse.
Etter 750 opphører den militære ekspansjon i det store og hele. Men Islam ekspanderer i
India. Hinduene i India blir behandlet som ”bokens folk”. Islamsk maktklimaks finner vi i
perioden 1556 til 1707 under Mogulkeiserne. Islam også spredt fredelig. Bl.a. gjennom
handelskaravaner og sjøgående handelsmenn. Ekspansjonen i Asia omfatter Malaysia,
Indonesia, Filippinene og østlige Kina. Lokalbefolkningen giftet bort kvinnene sine til
muslimene og ble selv også muslimer etter hvert. I Spania mistet muslimene taket etter press
fra kristne og militærmakt. xxxviii
Kirkens stilling og liv og evangeliets videre utbredelse
140. Islams erobringer var et forferdelig slag mot kristendommen. Den kristenhet som nå lå
tilbake var liten og ussel sammenlignet med den gamle. I sør og øst ligger nå muslimene som
en uoverkommelig mur. Men i nord ligger en arbeidsmark åpen. Italia og Rom i spissen får nå
den førende stillingen i den epoke som nå ligger foran. Welle beskriver situasjonen i Europa
på dette tidsrom slik: ”Hvis en vandringsmann fra Italia i året 600 klatret over Alpene og gikk
mot nordvest, ville han i det gamle Gallia, nå Frankerriket, finne et noenlunde dyrket land og
et folk som kjente Kristus. Men dets kristendom lå ovenpå, atter og atter ble den gjennombrutt
av grufull hedensk råskap. Hvis den reisende så satte over havet, ville han i Britannia finne
det gamle kristenfolk nær utryddet av de hedenske angler og sakser som kom over fra
fastlandet omkring år 450. Bare lengst nord i Skottland og vest i havet på Irlands grønne øy
besto den gamle kirke. Den som dro rett nord fra Alpene, måtte ferdes til hest eller til fots på
trange veier, som snodde seg gjennom mørke urskoger og ange, dype myrer. Hist og her ville
han treffe en åpen bygd, med en landsby av tømmerhytter, hvor det bodde germanske folk. De
sørligste av disse ba til Kristus, men lenger nord, helt til havets bredd, bodde sakserne og
andre ville hedninger. Og aller lengst nord, ved Nordsjøens og Østersjøens bredder lå det et
mørkt eventyrland, som kristenheten ikke engang hadde satt noe navn på – det vi nå kaller
Danmark, Sverige, Finland og Norge. Nord for Grekenland, i Balkans fjell og på Russland
vidder, var også alt hedensk.” (Welle bd. 1, s. 149-150).
141. Tidlig i middelalderen fullendes kirkens organisering. Kirkeklokker tok man i bruk
allerede i oldkirken. Ved inngangen av kirkebygningene stod det alltid et vievannskar hvor
alle troende måtte dyppe sin hånd og korse seg. Store kirker (katedraler) hadde opptil 30 alter.
Her brantes levende lys og ved hvert av dem lestes messe. Prestene går nå i prektige
presteklær. Paven bærer ”tiara” (stor hatt bestående av tre kroner) og biskopen ”mitra”, som
først fikk sin endelige utforming ved middelalderens slutt. Allerede i slutten av oldkirken så vi
at offertanken ble mer og mer fremtredende i forbindelse med messen. På 1200-tallet mottar
lekmenn bare brødet i nattverden, ”hostia” – slaktoffer. Bare presten får vin. I denne
sammenheng utvikles læren om transsubstantiationen. Brødet opphører å være brød og blir i

egentlig forstand Jesu legeme. Dette er den rake motsetning av Augustins syn (§ 118). Etter
hvert som latin dør ut som språk blant folket, fortsetter man å bruke det i kirkene. I hele
middelalderen er det latin som er kirkespråket. Når man leste messe sa man
innstiftelsesordene: Hoc est corpus meum – dette er mitt legeme. Dette ble på folkemunne:
hokuspokus! For de fleste ble etter hvert det som foregikk i kirken et stort mysterium. Det
legges stor vekt på kirkemusikken. Men det er oppøvde prester eller sangere som har ansvaret
for musikken og sangen. Lekfolket sang ikke. De først orgel dukker opp i begynnelsen av
middelalderen (600-tallet), men de er meget primitive. Omkring år 1100 taler man om syv
sakramenter (se mer § 158): Dåp, konfirmasjon, skriftemålet, nattverd, ekteskapet, den siste
olje og prestevielsen. Offisiell kirkelære blir dette imidlertid ikke før med Florenz-konsilet i
’Decretum pro Armeniis’ fra bullen Exsultate Deo (1439). xxxix Således omsluttes mennesket av
kirken fra vugge til grav. Den siste av disse danner grunnlaget for alle de andre sakramentene.
Når presten blir vidd av biskopen skjer det en maktoverdragelse. Presten får litt av biskopens
makt, men ikke all. Særlig grove synder var det bare bispene som kunne forlate. Bare en
biskop kunne konfirmere og biskopen alene representerte kirken ved store møter. Men utover
middelalderen blir bispedømmene etter hvert meget store. Det fører til at de underordnede
geistlige får større. selvstendighet. Men vi merker oss: Bispembetet spiller en uhyre stor rolle
i Den romersk katolske kirke. Når det gjelder Maria er hun på 600 tallet høyt hevet over
helgenene. Hun har tatt plass på himmelens trone sammen med sønnen som
himmeldronningen. 1208 innførte Dominikus blant sine munker rosenkransen fra
buddhistene. Dette er et perlebånd som brukes til å be med (holde orden i tellingen på
bønnene).
142. Kirkens makt gjør seg etter hvert gjeldende overalt, ikke bare i det åndelige liv men også
i det verdslige og i folkelivet. Hele lovgivningen fikk en så kirkelig karakter at man med rette
snakker om ”kristenrett”. Det er ikke noe klart skille mellom kirke og stat eller med Luthers
ord: åndelig og verdslig regimente. Overtredelse av lovene førte til straff, og det er kirken som
straffer. Den strengeste kirkestraffen var bannlysningen. Også et helt land kunne lyses i bann.
Det kaltes interdikt (forbud, nemlig mot alle kirkelige handlinger).
143. Det mørkeste kapittel i hele kirkens historie kommer imidlertid på 1200-tallet med
kjetterjakten. Den ledes det kirkelige institusjon kalt inkvisisjonen (”undersøkelse”). I 1184
bestemte pave Lucius III at kjetterne skulle oppspores og forfølges og ved 4. laterankonsilet i
1215 ble inkvisisjonen endelig ordnet. Ved dette konsil blir det også lovpålagt samme år ved
pavelig skrivelse at alle skulle gjøre bot (skriftemålets sakrament) minst en gang i året.
Inkvisisjonens metoder får det gamle romerrikets keisere og deres fremgangsmåte i
kristendomsforfølgelsene til å blekne. Dets blodsutgytelse har ingen like verken før eller
siden. Kirkens stilling i samfunnet i middelalderen er meget omfattende. Kirken ble den store
bærer av kultur, lov og rettferdighet. Dens makt gjelder i alle samfunnets lag. Særlig to
stender i samfunnet blir kirkens forbundsfeller: fyrstene og ridderne. Således trer
middelalderens konger og fyrster i de gamle keiseres sted og ble de ivrigste i å utbre
kristenretten. Dette herskerideal legemliggjøres så å si med Karl den store (§ 147).
144. Kelterne. Ganske tidlig i kirkens historie må kristendommen ha kommet til de britiske
øyer og til de stammer og folk som talte det keltiske språk (sml. Walesisk i dag, som tales i
Wales, det skotske høyland og deler av Irland). Vi vet ikke helt sikkert hvordan det gikk til og
når kristendommen først kom til disse øyene. Alt midt på 300-tallet har kristendommen vært
der en tid. Munken Pelagius (§ 115) var jo en samtidig med Augustin og kom fra Irland. De
første noenlunde sikre spor og beretninger skriver seg fra Patrik (ca. 389-461) – Irlands
apostel. Han kom fra skottland og var sønn og sønnesønn av kristne prester (man hadde ikke

sølibat der på den tid). Så gjennomtrengt av kristendommen var Irland at den ble kalt Insula
Sanctorum – de helliges øy. I 563 dro munken Kolumba ut fra Irland til Skottland og grunnla
et kloster på øya Hi (nå Iona). Dette ble sentrum for kirken i Skottland. Den irsk-skotske kirke
ble noe for seg selv. Da det ikke fantes byer i disse landene ble klostrene alene om ledelsen.
Klostrene fikk et veldig omfang og ble nesten som byer som kunne telle flere tusen
innbyggere. Den keltiske kirke hadde høyere åndskraft enn den romerske. Ja så sterk var den
keltiske kristendom at den en tid så ut til å skulle overta Roms stilling (men det ble det av
flere grunner ikke noe av). Den keltiske kirkes åndskraft bevises ikke minst av dens
misjonsevne. Det var kelterne som første gang gjorde kristendommen kjent blant de norrøne
folkeslagene og etter hvert vikingene. Kanskje så tidlig som på 600-700-tallet. Irske og
skotske munker dro til de fjerneste land. Når nordmennene kom til Island omkring år 800 fant
de der en kristen irsk befolkning. De var de eneste som bodde der. Men ettersom
nordmennenes hedenskap og råskap fikk makt der, trakk de seg tilbake og dro til Irland igjen.
Den største av de irske misjonærene var imidlertid Kolumba den yngre eller Kolumban (d.
615). Ledsaget av 12 munker dro han i 583 til Frankrike. Her bygger han et kloster i Luxeuil.
Etter hvert ble det mange flere. Fra disse klostrene gikk det ut misjonærer til folkene i Gallia.
Men Kolumban slår seg ikke til ro med dette. Han drar videre til Alpene og forkynner
evangeliet også der. En legende forteller at Kolumban en gang kom til ett sted i Alpene, og
møtte på en mengde hedninger. De var samlet omkring en stor øltønne for å forberede seg til å
blote til Odin. Kolumban blåste på tønnen som falt i staver og ølet rant ut. Folket ble
forferdet. De hørte på Kolumbans tale, omvendte seg og ble døpt. Kolumban jages etter hvert
fra dette området. Han drar da til Italia hvor han grunnla det berømte kloster Bobbio. Her
døde han i 615.
145. Angelsakserne. Etter tiltak av pave Gregor den store (ca. 540-604) sendes munken
Augustin (må ikke forveksles med Augustin av Hippo) med 40 ledsagere til Kent (i dagens
Belgia). I den nordvestlige del av Europa talte man fransisk, tysk og angelsaksisk. Den gang
lå disse språk meget nært hverandre. Kongen i det land de kom til hette Edelbert. Kongen tok
vel i mot dem og lot dem få bolig i Canterbury. Edelbert blir snart grepet av forkynnelsen og
døpt. Mange angelsaksere følger sin konge. Augustin blir vidd til biskop og blir snart også
erkebiskop – så erkebispesetet i Canterbury er gammelt. Den store kristne konge i England ble
Alfred (ca. 849-901). På dette tidspunkt herjer de nordiske vikinger De britiske øyer og i 878
slår Alfred vikingene i et stort slag. Slik kommer de ville nordboerne mer og mer i kontakt
med kristendommen. Den angelsaksiske kirke får stor betydning for kristendommens
utbredelse mot norden. F.eks. kom den norske konge Håkon den gode fra den angelsaksiske
kong Adelsteins hoff (derav Håkons tilnavn ”Adelstenfostre”). Olav Haraldsson (Olav den
hellige, d. 1030) og Olav Trygvasson som førte kristendommen til seier i Norge kom fra
England. De prester som var med disse kom fra den angelsaksiske kirke. En god stund
fremover står den angelsaksiske i nær forbindelse med kirken i Norge. Den angelsaksiske
kirke får en enestående betydning ved sin misjon. I så måte overgår den nok sin keltiske
søsterkirke.
146. Bonifatius (672-755). Han har fått hedersnavnet Tysklands apostel. Hans fortjeneste er at
den angelsaksiske kirke og den tyske kirke blir nært knyttet til Rom.
147. Karl den store (d. 814). Han blir frankernes konge i 768. Hans kjæreste bok var
Augustins bok Guds by (§ 118). Han ønsket å styre land og folk som Guds tjener på jorden og
han ønsket av hele sitt hjerte å utbre kirken og trygge dens sak. Vi har bevart en bønn av Karl
den store: ”Allmektige Gud, gi meg din tjener, som du har gitt herskerstav i hånd, å regjere
således at jeg frykter deg alene […] så at jeg i mine land kan utbre din ære, innplante rett og

ettferdighet og oppholde den etter din lov, straffe det onde og hjelpe det gode for din kjære
sønns, Jesu Kristi skyld!” Han la under seg alle de germanske folk i Tyskland, Italia og slo
avarerne i Ungarn og araberne i Spania. Mange av de folk han la under seg var hedenske, men
han brakte dem evangeliet med mildhet og ved strenghet (sverdmisjon). ”Ved lov skal landet
bygges” sa Karl den store, og han gav lover som siktet på å ordne rettsvesenet. Han opprettet
også skoler rundt om i sitt rike. Den gamle drøm om Pax Romanum gjør seg atter gjeldende
og både folk og konge tenkte nå på eneherredømmet. Også paven var med på denne tanke. Og
han tenkte nok i sitt stille sinn: ”Tenk, ett samlet europa, én keiser, én pave – paven over
keiseren.” Omkring år 800 reiser Karl til Rom og blir kronet til keiser av Paven. Det villeste
og mektigste av de hedningefolk Karl la under seg var sakserne. Deres land lå nord i Tyskland
og ble underlagt Karl i 772. Ved juletid 784 lar deres høvding Vittekind seg døpe. Saksen blir
nå delt inn i bispedømmer og sogn. Med eller mot sin vilje måtte folket nå ta imot dåp og
kristenlære. Det saksiske bispedømmet Bremen (Wisløff Norsk kirkehistorie bd. 1 s. 54) blir
nå sete for misjonen nordover mot Danmark, Norge, Sverige og Finland. Det er herfra Ansgar
(801-865), ”nordens apostel”, i 826, 25 år gammel sendes ut som misjonær i Sønder-Jylland
og i Sverige.
Klosterbevegelsen og romerkirkens videre utvikling
148. Årene 500-1000 kalles gjerne ”den benediktinske epoke”, fordi klosterliv etter
Benediksts regel (§ 125) omtrent hadde monopol på organisert klosterliv i den vestlige kirken
(Skarsaune). Det er takket være munkenes iherdige arbeid at vi i det hele tatt har noe bevart
litteratur fra oldtiden og antikken. De driver et veldig avskrivnings- og kopieringsarbeide av
litteratur fra så vel kirkefedrene som de store greske filosofer (fremfor alt Platon og
Aristoteles). Ved klostrene ble det også drevet studier og undervisning. Benediktinerordenens
monopol brytes på 1100-tallet. Nå oppstår det en ny munkeorden omkring klosteret Citeaux
(Cistercium) i Sør-Frankrike, Cisterienserordenen. Dens ideal var en fattigslig og asketisk
utgave av Benedikts regel. Ordenen var direkte underlagt pavestolen. Cisteriensermunken
Bernhard av Clairvaux grunnla i 1115 klosteret Clairvaux. Han ble en ledende kirkemann i
sin tid og styrte i praksis mye av kirken. Han oppfordret til det andre korstog. Hans
forkynnelse var særpreget og var ofte konsentrert om Høysangen og en form for
brudemystikk. Han talte om å elske brudgommen, ikke bare tro på ham. Etter Bernhards død
ble cisterienserordenen en ganske verdslig orientert bevegelse. Tiggermunken Frans av Assisi
(1182-1226) starter en bevegelse av tiggermunker som blir opphav til fransiskanerordenen.
En annen tiggermunk, spanjolen Domingo (1170-1221), vandret rundt som predikant. Han
fikk mange tilhengere. Hans bevegelse kjennetegnes ikke så mye av barmhjertighetsarbeid
(slik som Frans av Assisi) som av studier og forkynnelse. Dette blir bakgrunnen til
dominikanerordenen som ble en italiensk preget elite i kirken. Det er fra denne ordenen at de
store teologene i høymiddelalderen kommer. Fransiskanerordenen og dominikanerordenen er
de to dominerende ordenene helt frem til i dag. De har stadig ligget i strid med hverandre i
lærespørsmål. Dominikanerordenen kjennetegnes ved at de i stor grad bygger videre på arven
fra Augustin.
(Store deler av §§ 149-159 er kopiert fra Per B.H. sitt kompendium)
149. Urban II (pave fra 1085) setter i gang det første korstoget. Her møter vi regelrett
krigføring oppfordret og støttet av pavestolen. Ønsket var å knytte land og folk til pavekirken.
I tiden mellom 1099 og 1229 er det hele syv ulike korstog. Det første korstoget gikk til
Jerusalem i 1099. Tusener av jøder og muslimer ble myrdet. På samme måte støttet
pavestolen Vilhelm (Erobreren) av Normandie sitt framstøt mot England. Vilhelm erobret

England ved slaget ved Hastings i 1066, etter at den norske vikingekongen Harald Sigurdsson
(Hårdråde) hadde mislyktes tre uker tidligere, i slaget ved Standford Bridge. Til gjengjeld for
den støtte Vilhelm fikk, ble en av clunybevegelsens menn erkebiskop i Canterbury.
150. Korstogene. Det var fra gammelt av vanlig med pilegrimsferder til Jerusalem. Men i
1070 kom Jerusalem på tyrkernes (muslimenes) hender og det ble langt vanskeligere. Gregor
VII tok til orde for å befri de kristne i Jerusalem og opprette et kristent kongerike der. I 1099
gikk som nevnt det første korstog mot Jerusalem. Senere skulle det gå seks korstog til i tiden
fram mot 1229, blant annet et barnekorstog i 1212. Korstogenes soldater myrdet, plyndret,
voldtok, brant og herjet der de dro fram. Ikke bare muslimer, men kanskje i særdeleshet jøder,
fikk unngjelde for soldatenes grusomme framferd.
151. Med Innocens III (1198-1216) nådde gregorianismen sitt høydepunkt. Innocens hadde
overhøyhet over alle konger i hele Europa, med unntak av England og Norge (kong Sverre
som ”talte Roma midt imot”). Fra hans tid begynner også ”inkvisisjonen” å gjøre seg
gjeldende. Den katolske kirke utøver et terrorvelde overfor alle avvikere fra den katolske
kirkes lære og ordning. Lojale menn, i første rekke dominikanermunker, oppsporer, arresterer
og dømmer ”kjettere” over hele Europa til tortur og død. Inkvisisjonen var også et ledd i
pavestolens kamp mot kongemakten. Kirkens domsmakt truet kongens egen domsmakt. (Eks.
investiturstriden, Gregor VII og Henrik IV. 1075 sender paven brev til Henrik IV og truer
med å avsette ham). På samme vis begynte paven å kreve rett til å skattlegge geistlige
embetsinnehavere, ved siden av og i konflikt med kongens skattlegging.
152. Pave Clemens V (1305-1314) flytter i 1309 til Avignon i Frankrike og blir den franske
kongens ”fange”. Helt fram til 1377 sitter paven i Avignon (”Det babylonske fangenskap”).
De tyske fyrstene bruker anledningen til å løsrive seg. Avignontiden følges umiddelbart av et
skisma ved pavehoffet. Det er to og tre paver samtidig. Kirkemøtet i Konstantz (1414-1418)
avsetter en pave (de to andre trekker seg) og innsetter en ny, men hvem har overhøyhet – er
det paven (den avsatte eller den nyinnsatte) eller kirkemøtet?
153. Skolastikken. Ved de store katedralene i Europa grunnla Karl den store (d. 814, se § 147)
skoler – katedralskoler. Disse dukket, naturlig nok, først opp i Frankrike (Karl var jo
fransker). Dette var en helt ny institusjon i kirken. ”En av kannikene ved en domkirke ble
utnevnt til scholasticus (hvorav navnet skolastiker/skolastikk). Han skulle undervise vordende
presteemner. Og i disse skolenes scholastici ser vi en ny yrkesgruppe bli til: de profesjonelle
teologene. I oldkirkens tid og i den tidlige middelalder fantes ingen teologer, bare
teologiserende prester, biskoper og munker/nonner. Nå blir teologene, ”skolastikerne”, en
egen stand i kirken.” (Skarsaune).
154. Anselm av Canterbury (1033-1109) utformer en teologisk metode som nok tar
utgangspunkt i troens erkjennelse. Men fra troen søker Anselm å vinne sikker viten om troens
mysterier ved hjelp av fornuften. ”Jeg tror for å forstå.” Det er mulig gjennom fornuften å
bevise trossannhetenes nødvendighet. Slik forklarer Anselm forsoningens nødvendighet:
Menneskets fall i synd ødelegger hele Guds plan om en verden av fornuftige vesener,
og det krenker derfor Guds ære. Gud må straffe menneskene til undergang. Men for at Guds
plan ikke skal bli tilintetgjort, kan ikke menneskene gå under, men deres skyld må godtgjøres
(den katolske botslære ligger under). Gud må derfor bli menneske i Jesus Kristus og som Gud
og menneske godtgjøre menneskenes skyld ved sin frivillige død. Anselm mener ikke at Jesu
lydighet i livet har noen stedfortredende betydning, kun hans død. Jesu forsoning innebærer at
han ved sin død oppveier menneskenes synder på uendelig måte. Og så skjenker Jesus denne

fortjeneste til menneskene som en godtgjørelse i deres sted. Da gjenopprettes det brutte
forholdet, og menneskene forsones med Gud. Uten åpenbaringen kan vi tenke oss fram til at
vi må frelses på denne måten, det er logisk nødvendig ifølge Anselm.
Selve utformingen av Anselms objektive forsoningslære er til en viss grad båret av bibelske
tanker, men i stedet for at Jesus i sin person er stedfortreder, så blir det kun hans soningsdød
som er stedfortredende. Anselm sier ikke at Jesus gikk i vårt sted, men at han betalte en
godtgjørelse for oss.
Nådens virkning i den enkelte forstås av Anselm som en gjenoppretting av naturen.
Mennesket får tilbake sin opprinnelige gode natur og gode vilje. Og det er denne nådens
virkning som rettferdiggjør et menneske.
Forsoningen gjenoppretter Guds ære, slik at han ikke krenkes når menneskene spares
for undergang. Gud har fått godtgjørelse og hans ære og hellighet er ikke krenket og veien
ligger åpen for samfunn med mennesket igjen. Rettferdiggjørelsen innebærer at menneskets
natur gjenopprettes slik at mennesket igjen fyller Guds plan. Vi ser at menneskets fornyelse
og gode vilje, som Anselm dog hevder er nådens verk, fortrenger Jesu rettferdighet og
oppstandelse som grunnlag for menneskets rettferdiggjørelse.
155. Pierre Abelard (1070-1142) utvikler den teologiske metode enda videre. Han
introduserer det vi kaller ”den dialektiske metode”, et forsøk på å forene tro og fri vitenskap.
Han går ut fra at tro og fornuft ikke kan motsi hverandre, for de utgår fra samme kilde, den
guddommelige sannheten. Tilsynelatende motsetninger mellom tro og fornuft, Skriften og
kirkens tradisjon osv må kunne forenes i en høyere enhet. Ved hjelp av logikken er det mulig
å nå fram til denne forente sannhet.
Abelards forsoningslære er subjektiv i motsetning til Anselms. Kristi død er kun
forsonende i den betydning at den forsoner oss og vekker vår gjenkjærlighet. Det er vår
kjærlighet som utsletter våre synder. Derfor har Kristi liv og forkynnelse den samme
betydning som hans død. Vi får syndenes forlatelse på grunn av den kjærlighet som Kristi
eksempel har vakt hos oss.
156. Høyskolastikken. Utover i høymiddelalderen ble filosofien mer og mer betydningsfull i
teologien, og den rasjonelle (fornuftsmessige) bearbeidingen ble gjort mer selvstendig i
forhold til troen. Veien går nå snarere fra å forstå til å tro (motsatt av Anselm). Den naturlige
viten bygges ut til et filosofisk system, enten etter Aristoteles eller Augustins (Platon) tanker,
og på toppen kommer troen som en overbygning. Vi skal bare nevne Thomas Aquinas (1225-
74) og Duns Scotus (d.1308).
Thomas’ ”Summae thologiae” er blitt den katolske kirkes standardverk. For Thomas
var Aristoteles det filosofiske utgangspunkt. Åpenbaringen i Skriften og kirkens tradisjon
kommer i tillegg til fornuften og bygger videre på denne, men kommer ikke i noen motsetning
til fornuften. Tro er først og fremst viten.
Duns Scotus hevdet derimot at det var en kløft mellom den vitenskapelige kunnskapen
og teologiens kunnskap. Det gikk ingen vei fra filosofien og over til teologien. Teologien
støtter seg ikke på fornuften, kun på åpenbaringens autoritet. Tro er ikke teoretisk kunnskap,
men forutsetter viljens underkastelse under Guds vilje, autoriteten. Troens hensikt er viljens
underkastelse og forandring til overensstemmelse med Guds vilje.
157. Nådelæren i høyskolastikken. Det vokser fram en utførlig lære om frelsens orden (ordo
salutis) i høyskolastikken. Læren bygger på Augustins nådelære, men fortjenestetanken er
utviklet enda mer. Det legges også større vekt på sakramentene som formidlere av nåden.

Gjennom Kristi forsoningsverk kan Guds frelsesplan med menneskeheten
virkeliggjøres. I rettferdiggjørelsen og nådens fortsatte verk i mennesket virkeliggjøres Guds
evige rådslutning (predestinasjonen).
Uttrykket Guds nåde betyr dels Guds evige kjærlighetsvilje, dels den nåde som
meddeles menneskene som en gave. Denne meddelte nåden er en forutsetning for menneskets
frelse.
Først kommer den forberedende nåden (gratia praeveniens). Selv hos det naturlige
menneske kan man regne med visse forberedelser til frelsen – en viss lengsel etter
gudskunnskap og vilje til det gode. Denne forberedende nåde (som altså ligger innenfor det
naturlige menneskes evner) skaper en begynnende tro, en forberedende anger og et ubestemt
håp. Guds kall gjennom Ordet hører også til den forberedende nåden. Ordet eller evangeliet
formidler altså ikke selve nåden, men gir bare den nødvendige forberedelsen til å motta
sakramentsnåden og dermed rettferdiggjørelsen. Ordet er som en lov som sier hva mennesket
skal gjøre og tro. Evangeliet er den nye lov som ikke bare befaler, men som også gir kraften
til å utføre det som kreves. Men denne kraften gis ikke gjennom Ordet selv, men evangeliets
kraft må hentes gjennom sakramentene.
Den forberedende anger og tro kan ikke rettferdiggjøre menneskene, men gir dem en
billighets-fortjeneste. Som belønning for denne fortjenesten, gir Gud den virkelige nåden. Og
denne nåden som altså mottas gjennom sakramentene gjør mennesket rettferdig. Den utsletter
menneskets skyld, samtidig som den gir menneskenaturen den høyere utrustning som er en
forutsetning for å prestere gode gjerninger og vinne en fullverdig fortjeneste.
Den rettferdiggjørende nåden (gratia habitualis) er en inngytt ”habitus” (evne,
egenskap) som meddeles gjennom sakramentene, først og fremst gjennom dåpen, men også
gjennom boten og nattverden. Mistes nåden, kan den gjenvinnes gjennom boten. Denne
”habitus” opphøyer menneskets natur til et høyere plan og gjenoppretter mennesket slik at det
blir slik det var før syndefallet. Den inngytte nåden vender menneskets viljeretning til Gud og
muliggjør en fullverdig tro og en fullkommen anger av kjærlighet til Gud. I denne fullverdige
tro, anger og kjærlighet ligger det en fullverdig fortjeneste som Gud i sin tid belønner med det
evige livet, herliggjørelsens nåde (gratia perficit).
158. Høyskolastikkens sakramentslære. I høyskolastikken (og siden) regner man med syv
sakramenter: dåp, konfirmasjon, nattverd, bot, den siste olje, ordinasjon og ekteskap (§§ 134
og 141).
Thomas oppfatter sakramentene som ”kroppslige” tegn, bestemt til å verne og styrke det
åndelige livet. Det åndelige livet begynner med dåpen, får gjennom konfirmasjonen krefter til
å vokse og næres gjennom nattverden. Videre fremmes det åndelige livet gjennom boten, som
tar bort syndens sykdom, og den siste oljen fjerner til slutt syndens rester. Ordinasjonen gir
disposisjon til å råde over andre i embetet og ekteskapet tjener til kirkens forøkelse.
Thomas utformet en lære om sakramentene som fysiske meddelere av nåden.
Sakramentshandlingen var virksom i seg selv, uten hensyn til om den som tok i mot
sakramentet trodde. Sakramentet virket ”ex operer operato” – ved utført handling.
Botslæren utformes videre i høyskolastikken. Noen mente at de geistliges ”nøklemakt”
– dvs makt til å tilgi synd, også innbefattet retten til å bytte ut en godtgjørelse eller sløyfe den.
Kirken eide nemlig en skatt av overskytende fortjenester, forvervet ved Kristus og helgnene.
Disse kunne den derfor dele ut eller selge. Slik kom tanken om avlat inn. Avlatshandelen
skulle komme til å utarte til det groteske, ikke minst under byggingen av Peterskirken i Rom.
Vekkelsesbevegelser i kirken og reformasjonens forløpere

159. Selv om pavestolen gjorde alt den kunne for å knytte alle og enhver til den katolske
kirke, så oppstod det flere kirkekritiske lekmannsbevegelser i løpet av middelalderen.
Valdenserne, etter stifteren Petrus Valdes fra Lyon i Frankrike, var en slik lekmannsbevegelse
som oppstod på 1100-tallet. Valdes ville rense kirkene og sto fram som en veldig
botspredikant. Valdenserne ble fordømt som kjettere i 1181 og ekskommunisert i 1184, enda
”kjetteriet” nok først og fremst besto i kirkekritikk og lekmannsvirksomhet. De flyktet til
Alpene og der ble hele dalfører omvendt til evangelisk lekmannskristendom. Valdenserne fikk
nemlig oversatt bibelen til morsmålet og lot lekfolk forkynne. Valdenserne var den største
bevegelse i samtiden utenom kirken. Av det vi vet om bevegelsen tyder mye på at det var mye
sann og god kristendom blant dens tilhengere. De hadde en enkel og puritansk livsførsel.
Forkynnelse og lære var sterkt bibelsentrert og langt mer evangelisk enn det som var vanlig i
den katolske kirke. Alt tyder på at valdenserne var en livskraftig og levende evangelisk og
sunn lekmannsbevegelse, med sterk vekt på misjon. Kanskje var det nettopp derfor den
katolske kirke fordømte dem så sterkt og satte så mye inn på å utslette bevegelsen. Det ble til
og med satt i gang korstog mot bevegelsen. Det lyktes imidlertid ikke. Valdenserne sluttet seg
i sin tid til de reformatoriske bevegelsene, og enda i dag er det samfunn med røtter i
valdenserbevegelsen i Alpene (ca 40.000 i Italia)!
160. Katarene var en annen bevegelse i samme situasjon. Her var imidlertid læreavviket mer
alvorlig. De hadde en dualistisk lære (manikeisme), og hevdet å være den sanne kirke i
motsetning til storkirken. Begge disse bevegelsene fikk føle den mer og mer virksomme
inkvisisjonen.
161. På 1300-tallet møter vi andre kirkekritiske og vekkelsespregede bevegelser og personer.
På de britiske øyer står John Wycliff (1329-84) fram. Han var professor i teologi i Oxford.
Han var kritisk til læren om transubstansiasjon og prestene som mellommenn. Alt som ikke er
grunngitt i Bibelen, må renses ut av kirken. Han oversatte bibelen (Vulgata) til engelsk og
ønsket å gi den til lekfolket. Han fikk sine etterfølgere i Lollardene. Mange av disse ble
henrettet, anklaget for kjetteri. Wycliff ble beskyttet av kongemakten og folket og fikk leve og
dø i fred.
162. En av Wycliffs studenter var tsjekkeren Jan Hus (1374-1415). Tilbake i Praha hevdet
han at Skriften er den eneste autoritet, samtidig som han frimodig kritiserte kirken. Kirkene
brente bøkene hans og ga Hus prekeforbud, noe som førte til en folkeoppstand til støtte for
Hus. Han ble fordømt av konsilet i Kostantz og brent på bålet. Husittene og de bøhmiske
brødre førte mye av Hus sin kirkekritikk videre. De bøhmiske brødre tok i sin tid kontakt med
Luther og ble ført videre på evangelisk vei.
163. Nevnes bør også et brodersamfunn, som stort sett beveger seg innenfor den katolske
kirkes lære med sin kritikk. Brødrene av det felles liv hadde sitt senter i Deventer. Det startet
med en mann ved navn Gert Groofe og ble senere ledet av Florens Radewijus. Bevegelsen
hadde sin opprinnelse på slutten av 1300-tallet. Mange betydelige personer, blant annet
sentrale bibelhumanister, kom fra disse brødrene. Vi kan nevne Gabriel Biel (1420-1495) – en
betydelig katolsk teolog, humanisten Rudolf Agricola (1444-85), Thomas a Kempis (1380-
1471) og Erasmus av Rotterdam (1467-1536).
164. En italiensk dominikanermunk fra Firenze, Girolama Savonarola (1452-1498), tok til
gjenmæle mot forfallet innenfor pavehoffet og talte offentlig imot pave Alexander VI’s slette
moral. Han var en streng botsforkynner og hans forkynnelse førte til en alvorlig vekkelse i

Firenze. Læremessig holdt han seg imidlertid til tradisjonell katolsk lære. Hans angrep på
forfallet innen kirken førte likevel til at han ble offer for inkvisisjonen og henrettet.

Reformasjonen 1500-1580
Luther
(Luthersitater er markert med fet skrifttype)
Skriften alene (sola Scriptura – reformasjonens formale prinsipp)
165. ”Med Skriften som dommer skal alle ånder prøves i kirkens påsyn. Blant kristne er
det nemlig dette som trenges fremfor alt: at det står ubetinget fast at de hellige skriftene
er et åndelig lys som er langt klarerer enn solen selv, især når det gjelder de ting som
har med frelsen og det ene nødvendige å gjøre.” (Den trellbundne vilje, 1525).
166. Alle trosutsagn skal prøves på Skriften. Skriften er den høyeste dommer i alt som angår
troen. Kirken var ikke uenig i at Skriften er regel og rettesnor for lære og liv. Dette hadde den
kristne kirke alltid hevdet. Thomas av Aquino sa til og med: ”Bare den Hellige Skrift er troens
rettesnor.” Vi finner noe lignende hos Thomas av Kempis: ”Vil du bli befridd fra den uro som
de mange skiftende meninger forårsaker, - lytt da til det som det evige ord taler til oss, det ord
om hvilket evangelisten Johannes sier at ’alle ting er blitt til ved.’ Ingen uten dette ord forstår
eller dømmer rett.” Luthers skolastiske lærefedre Occam og Biel hadde også et meget sterkt
syn på Skriftens autoritet.
167. Det nye og virkelig radikale med Luther er imidlertid at han hevder at Skriften må være
eneste dommer. Den katolske kirkes konsil i Trient (1545-63) sier at Kirken må motta både
Skriften og Tradisjonen ”med like stor pietet og ærbødighet.” Dette har 2. Vatikankonsil
stadfestet med konstitusjonen ”Dei Verbum”: ”noe som innebærer at Kirkens skjønn om det
åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og
æres med like stor pietet og ærbødighet.” Det katolske standpunkt er at Skrift og Tradisjon er
likeverdige dommere i trosspørsmål. I praksis har det vist seg at Tradisjonen blir den
overordnede.
168. Luther tok konsekvensene av det Skriften faktisk sier i alle trosspørsmål. I disputasen
med Eck i Leipzig 1519 sa Luther at både paver og konsiler kunne ta feil. Under riksdagen i
Worms 1521 finner vi det samme: ”… for jeg tror verken paver eller konsilene alene, da
det er vitterlig at de ofte har faret vill og motsagt hverandre…”. På grunn av dette fikk
Luther ofte høre fra papistene: ”Er du alene klok? Skulle alle andre ta feil, skulle de ha faret
vill gjennom så lang tid?” Luther innrømmer at dette har anfektet ham, men han fant trøst
nettopp i Ordet. I utlegningen av 1Mos 6:9-10 skriver han om Noah. Han og hans familie (tils.
åtte sjeler) var de eneste som var funnet rettferdig på hele jorden. Luther antar at også Noah
fikk høre: ”tror du du alene har hørt og mottatt Guds ord (om at det skal komme en straff)?
Tror du du alene er klok? osv.” Luther svarte papistene: ”Hva bryr jeg meg om hvor mange
og store de er, de som farer vill? Sannheten er større enn alle.” De captivitate babylonica:
”Vi må være nøye på å gi mer akt på Guds ord enn på ale menneskers og englers tanker.
Jeg vil utføre mitt embetes plikt og bringe sakens kjensgjerninger for dagen.” De
schmalkaldiske artikler: ”Man kan ikke forme trosartikler ut fra de hellige fedrenes ord
og gjerninger. Da måtte man jo også gjøre trosartikler av hva de brukte av mat, klær,

hus, osv. som man jo har gjort det med relikviene. For: Guds Ord skal stille opp
trosartikler, ellers ingen, ikke en gang en engel (Gal 1:8).” (del II, art. II)
169. Man kom da med den innvending til Luther at det var kirken som hadde fastsatt
Skriftkanon, dermed var det kirken (veiledet av Den Hellige Ånd) som hadde gitt Skriften
dens autoritet. Luther avviser dette og sier at det er Gud som har gitt Skriften sin autoritet.
Kirken har ikke gjort visse skrifter til kanonisk skrift, den har bare anerkjent den Hellige
Skrift som det Guds ord det er.
170. Forunderlig nok blir det hevdet, også av godt skolerte teologer i dag som burde visst
bedre, at Luther satte Skriften og fornuften like høyt. Man henviser til Luthers ord på
riksdagen i Worms: ”… hvis jeg ikke blir overbevist ved Skriftens vitnesbyrd eller ved
klare grunner…”. Luther anvender ofte uttrykket ”Skrift og fornuft”. I skriftet mot Karlstads
nattverdsyn ”Wider die himlischen Propheten” klager Luther ofte over at Karlstadt ikke er i
stand til å føre logiske beviser og argumenter for sitt standpunkt. Det er aldeles ikke Luthers
mening å sette fornuften som autoritet sammen med Skriften. Det Luther mener er at man må
føre et språk som holder seg til språkets regler. Man må uttrykke seg forståelig. Luther mener
verken mer eller mindre.
171. Viktige momenter i Luthers bibelsyn
(1) Skriftens ufeilbarlighet. Luther gjør ofte gjeldende at Den Hellige Ånd har inspirert
Skriftens ord og uttrykk. Sin autoritet har skriften fordi dens egentlige forfatter er Gud selv:
”Vi ser med hvilken nøyaktighet Moses, eller rettere den Hellige Ånd, beskriver til og
med de minste handlinger og lidelser i patriarkenes liv.” Skriften er ufeilbarlig: ”Ingen
autoritet kan sammenlignes med den profeter og apostler har, etter Kristus selv. Derfor
kalles de alene kirkens grunnvoll, de skulle gi oss troens artikler […] apostlene er ved
Guds faste beslutning sendt oss som ufeilbare lærere […]”. I skriftet ”Om konsilene og
kirken” fra 1539 skriver Luther om at vi ikke bygger vår tro på kirkefedrene eller konsilene,
”men Johannes, Paulus, Peter og de andre apostler, de er pålitelige og gir oss en fast
grunnvoll og et fast forsvar, for det ble åpenbart for dem og ved den Hellige Ånd gitt
dem fra himmelen.”
172. Fordi Skriften er inspirert av Den Hellige Ånd er den Guds ufeilbarlige ord gitt oss fra
himmelen. Skriften står i en særstilling blant alle bøker, idet den alene har formal autoritet.
Dvs. et utsagn er sant fordi det står i Bibelen. Luther siterer i den sammenheng ofte et ord fra
Augustin: ”Jeg har lært at jeg skal gjøre bare de bøker som kalles de Hellige Skrifter den ære
å tro at ingen av deres forfattere noen gang har tatt feil. Alle andre bøker leser jeg slik at jeg
ikke holder det de sier for sannhet uten at de beviser det for meg ved Hellig skrift eller ved
klare grunner.”
173. De gamle Lutherske dogmatikere talte her om Skriftens autopisti. Dvs. at Skriften selv
grunngir sin autoritet: Den er Guds ord – fordi den er inspirert av Guds Ånd (Wisløff).
”Denne tanke og overbevisning er oppgitt i nyere teologi; det er derfor alt flyter i den
teologiske verden i dag.” (Wisløff, Martin Luthers teologi, s. 63). I dag blir apostlene sitert
både av katolikker og lutheranere som om de var helt vanlige teologer.
174. (2) Skriftens klarhet. Den sprenglærde humanisten Erasmus av Rotterdam hadde i sitt
kampskrift mot Luther ”Om den frie vilje” (1524) hevdet at Bibelen var en vanskelig bok.
Man burde ikke i vanskelige trosspørsmål uttale seg for sikkert. Luther svarer i sin bok ”Den
trellbundne vilje” at Skriften ikke er uklar, men klar. Det er kirken og teologene som er

uklare. Luther sier videre at Skriften er sin egen tolk. Om det nå skulle finnes vanskelige eller
uklare/tvetydige skriftsteder skal disse forstås og leses i lys av de klare. Skriften kan ikke
motsi seg selv: ”Guds Ånd kan ikke motsi seg selv.” Ellers vektlegger Luther at Kristus er
”dominus et rex Scripturae”, Skriftens herre og konge. Skriften vitner over alt om Kristus,
som er Skriftens kjerne og stjerne.
175. Luther taler om Skriftens ytre og indre klarhet. Ytre sett er Skriften som Guds ord klart
som solen. Intet menneske kan uttrykke troens saker klarere enn Gud har gjort det i Skriften.
Men vi har et formørket sinn og fatter ingen ting før Den Hellige Ånd har forklart det for oss:
”Men når du taler om den indre klarhet, så fatter ingen en eneste iota i Skriften hvis han
ikke har Guds Ånd. Vi trenger Ånden for å forstå Skriften, både i sin helhet og i hver
del av den.” På grunn av Skriftens klarhet er det rett og riktig å være viss i sin sak og snakke
tydelig og bestemt i trossaker.
176. (3) Skriftens tilstrekkelighet. Ikke bare er skriften ufeilbarlig og klar. Den er også
tilstrekkelig. I skriften gis alt som behøves for lære og liv. Noen annen norm behøves ikke
(jfr. Tradisjonen på katolsk side og det allmennetiske prinsipp i moderne lutherdom).
177. GT og kanonkritikk.
Lov og evangelium
178. I Konkordieformelen heter det om lov og evangelium: ”Forskjellen mellom loven og
evangeliet er et særdeles herlig lys, som gener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige
profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått.” Dette kunne like gjerne vært skrevet
av Luther selv.
179. Før Luther lærte å se forskjell på lov og evangelium hatet han evangeliet. Vi ser dette i
hans fortale til første utgave av hans latinske verker: ”Om jeg ikke akkurat spottet i
hemmelighet, så knurret jeg i alle fall ordentlig og sa: ’er det kanskje ikke nok at de
stakkars synderne som går evig fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags
elendighet gjennom loven og de ti bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye
ulykke til ulykke og true oss med sin forbistrede rettferdighet gjennom evangeliet
også?’” Her ser vi hvordan loven og evangeliets budskap blandes sammen og blir ett og det
samme, nemlig lov.
180. I en Tischrede fra vinteren 1542-43 sier Luther: ”Jeg lærte å skjelne mellom
rettferdigheten av loven og rettferdigheten av evangeliet. Før manglet jeg bare dette at
jeg ikke skjelnet mellom loven og evangeliet. Jeg holdt begge for å være samme sak, og
mente at det ikke var annen forskjell mellom Moses og Kristus enn tiden de levde i og
graden av fullkommenhet [de krevde av oss]. Men da jeg oppdaget den rette forskjellen
– at loven er én ting og evangeliet noe annet – da brøt jeg igjennom.” Vi ser her at Luther
ikke hadde tenkt annerledes om lov og evangelium enn skolastikerne: Loven er Det gamle
Testamente og evangeliet er Det nye Testamente.
181. Det Luther nå fikk se var at loven er det Guds ord som døder og dømmer og evangeliet
er nåden som gir troen på Kristus Jesus. Lov og evangelium går sammen i begge testamenter.
Vi ser Guds anklage og dom både i GT og NT og vi ser hans nåde og syndsforlatelse både i

GT og NT. Fra nå av heter det hos Luther at den kristnes høyeste kunst er å kunne skille rett
mellom lov og evangelium. Denne sondringen er også en grunntone i hele Luthers teologi.
182. Loven blir fullbyrdet i evangeliet og evangeliet må forkynnes med loven som bakgrunn.
Nettopp ved at loven påviser synden og fordømmer mennesket, drives det til hjelp hos
Kristus. Lov og evangelium er betinget av hverandre og forutsetter hverandre gjensidig.
Loven sier hva vi skal gjøre og truer med straff og evig fordømmelse dersom vi ikke makter å
oppfylle kravet. Evangeliet derimot lover og skjenker syndenes forlatelse.
183. Lovens (tre) bruk
(1) Usus legis civilis. Lovens oppgave er å drive til gjerninger, å fremme det gode og
forhindre det onde. Dermed innebefatter loven all ytre ordning og virksomheten i ulike stand.
Luther kaller dette lovens borgerlige bruk (usus legis civilis). Her er det hele tiden snakk om
menneskers forhold til hverandre.
(2) Uusus theologicus seu spiritualis. Når det derimot er snakk om et menneskes forhold til
Gud og dets rettferdighet i høyere betydning, blir lovens oppgave en helt annen. I dette
henseende kan ikke loven frembringe én eneste god gjerning. I forholdet til Gud er lovens
hensikt å avsløre synden og stille mennesket innfor Guds hellighet og vrede. Dette kaller
Luther lovens teologiske eller åndelige bruk (usus theologicus seu spiritualis).
(3) Av ortodoksiens fedre har vi lært at loven har tre bruk. Vi finner den tredobbelte
inndelingen av loven også i Melanchtons ”Loci” fra 1535 og Konkordieformelen fra 1577. I
sistnevnte heter det: ”Loven er gitt mennesket av tre grunner: For det første at en ytre tukt kan
opprettholdes mot de ville og ulydige. For det andre for at menneskene gjennom den kan bli
ført til erkjennelse av sine synder. For det tredje for at de – etter at de er gjenfødt og kjødet
likevel henger fast ved dem – på grunn av dette skal ha en sikker regel som de skal innrette og
styre hele sitt liv etter.” (epitomé art. VI, jfr. sol. dec. art. VI). At de to første bruk av loven
finnes hos Luther er klart. Men finner vi en tale om lovens tredje bruk hos Luther. Ifølge
Bernhard Lohse (Martin Luthers Theology, s. 182-183) finnes det bare ett sted hvor Luther
eksplisitt nevner lovens tre bruk. Det er i striden mot antinomistene. Her heter det: ”Loven
må bli lært for dens orden (disiplinam) etter Paulus’ ord i 1Tim [1:9]: Loven er gitt for
de urettferdige, slik at menneskene gjennom denne varetekt kanskje kunne komme til
Kristus, som Paulus sier til Galaterne 3 [v. 24]: loven var vår tuktemester (paedagogia)
til Kristus. For det andre skal loven forkynnes slik at den viser synden, beskylder,
terroriserer og dømmer samvittighetene, [som Paulus sier] til Romerne 3 [v. 20]:
gjennom loven erkjennelse av synd, som i det fjerde kapitlet [v. 15]. For det tredje skal
loven holdes i akt (lex est retinenda) slik at de hellige vet hvilke gjerninger Gud krever,
gjennom hvilke de kan utøve lydighet mot Gud.” Enkelte moderne forsker har hevdet at
dette er et sitat som en av Melanchthons elever har satt inn i ett av Luthers skrifter. Uansett
hva som er tilfellet finner vi i sak lovens tredje bruk hos Luther.
Synet på mennesket
184. Luthers menneskesyn avviker sterkt fra middelalderens. Mens skolastikerne opererte
med en dualisme mellom kropp og sjel (høyere og lavere sjelstilstander) har Luther en totus
homo-betraktelse, dvs. et helhetssyn på menneske.
185. Arvesynden ble av skolastikerne betraktet som fravær av den opprinnelige gudslikheten.
Arvesynden karakteriseres som fomes og concupiscentia, som er en disposisjon for det onde.
Det skal bare en liten gnist til før synden bryter ut. Luther tenker helt annerledes. Arvesynden

er ikke bare fravær av gudslikhet, men et reelt forderv som preger hele mennesket.
Consupiscentia (den onde lyst) er ikke bare noe som preger de lavere sjelskreftene, men er et
onde som treffer hele mennesket, også de høyere sjelsfunksjoner.
186. Grunnsynden hos Luther er vantroen, bortvendtheten fra Gud. Denne bortvendtheten
består i 1) tvilen på Guds ord og 2) avvikelsen fra det guddommelige budet. I stedet for tillit
til Gud preges mennesket etter syndefallet av et ondt begjær, selvgodhet og en høymodig
drift, som er uutryddelig. Arvesynden er medfødt og bæres videre fra slekt til slekt. Forut for
alle bevisste viljeshandlinger er mennesket ondt. Arvesynden må derfor ikke forveksles med
synden i juridisk eller moralsk betydning (de enkelte bevisste brudd mot Guds bud). At
mennesket er en synder og skyldner fordi det har brutt visse bud, kan mennesket erkjenne
med sin egen forstand. Men at mennesket i bunn og grunn er ondt, helt igjennom fordervet,
ute av stand til å gjøre noe godt, det kan kun forstås ved Åndens åpenbarelse av Ordet. Dette
er det kun den troende som vet. Vantroen vet ingenting om dette forderv. Selv ved dåpen kan
ikke dette forderv utryddes. Denne ”corruptio naturae” opphører ikke før kroppen oppløses i
graven og den troende blir overkledd med herlighetslegemet.
187. Totus homo-betraktelsen innebærer fra et teologisk synspunkt ses i sin relasjon til Gud
(coram Deo). Gudbilledligheten (imago Dei) består ikke i menneskets utrustning med fornuft
eller andre kvaliteter som skiller det all annen skapning, men i en opprinnelig fullkommenhet
og hellighet. Arvesynden er motsvarende ikke bare en tilbøyelighet til det onde, men en
altomfattende korrupsjon.
188. Etter skolastisk oppfatning tas arvesynden bort i dåpen. Det som er fortsatt finnes hos en
kristen er bare en rest av konkupiscensen (fomes), som i seg selv ikke er synd men bare en
disposisjon. Luther på sin side sier at arvesyndens skyld virkelig tas bort i dåpen, men
arvesynden forblir som reelt forderv også i den troendes liv. Konkupiscensen er virkelig synd
og ikke bare en kraft som driver mennesket til (konkret) synd.
189. Denne konkrete synden derimot avtar mer og mer i den kristnes liv under Åndens
herredømme. Så snart troen er tent i ett menneske begynner striden mellom kjød og ånd.
Derfor er den troende samtidig rettferdig og synder (simul justus et peccator). Den kristne er
helt og fult rettferdig og helt og fult en synder på samme tid. Den kristne er både ”gammelt
menneske” og ”nytt menneske”.
190. Også Luthers tanker om menneskets frie vilje hører inn under hans totus homobetraktning.
I kampskriftet mot Erasmus ”de sevo arbitrio” fra 1525 argumenterer Luther på
følgende vis: ”Men i forhold til Gud eller i ting som vedrører frelsen eller fordømmelsen, har
mennesket ikke fri vilje, men er fanget, underkastet og trellbundet, - enten under Guds vilje
eller under Satans.” Erasmus på sin side holdt for at mennesket var i stand til å fritt motta eller
avvise nåden. Ellers ville etter Erasmus mening formaningene i Skriften være meningsløse.
Luther avviser derimot at man finner støtte for en slik tanke i Skriften. Budene
(formaningene) i skriften appellerer ikke til en fri vilje. Formaningene skal bare vise at vi
nettopp ikke er i stand til å gjøre etter dem og avsløre menneskets egentlige tilstand, nettopp
at det har en ufri vilje og er helt igjennom fordervet.
191. Det er på sin plass å presisere at det Luther avviser hos Erasmus vedrørende viljen, er at
den er ufri i alt som angår forholdet til Gud og frelsen (coram Deo). Han avviser her hele den
skolastiske ordo salutis-læren (forutgående nåde, sakramental nåde, fullkommengjøringens
nåde osv.), som innebærer at nåde og fortjeneste avveies mot hverandre. Meritumslæren

hadde en fremtredende stilling i middelaldertradisjonen. Også den avviser Luther. ”Meritum”
(fortjeneste) betyr en gjerning hvorigjennom nåden og saligheten helt eller delvis fortjenes.
Tanken på menneskets handlinger som ”fortjeneste” er uforenelig med Luthers lære om
rettferdiggjørelsen. Allikevel hevder Luther en viljefrihet, men på et helt annet område enn
Erasmus og skolastikken. Her kommer to-regimentslæren også i betraktning. I verdslig
mening er mennesket ikke forutbestemt til noe som helst. I det verdslige regimente kan ett
menneske ved fornuften kjenne det naturlig gode, og fritt velge hva det vil gjøre til andre
menneskers ve og vel (coram hominibus). Derfor forholder det seg ikke slik som man i den
skolastiske tradisjon at nåden og den frie viljen virket sammen til menneskets frelse. Frelsen
er alene nådens verk.
Ekskurs. Olav Valen-Sendstads artikkel ”Luthers syn på mennesket”
Olav Valen-Sendstad påpeker at særlig to skrifter av Luther må komme i betraktning når vi skal gjøre
rede for Luthers syn på menensket. Det er ”Om et kristenmenneskes frihet” (1520) og ”Om den
trellbundne vilje” (1525). Mens boken fra 1525 tegner for oss mennesket etter kjødet og naturen, får vi i
det lille skriftet fra 1520 et klart bilde av det kristne menneske.
Mennesket etter kjødet og naturen
Det er helt grunnleggende i forståelsen av Luther at han holder frem som en ufravikelig absolutt sannhet
at mennesket er bundet og ufritt i alle åndelige spørsmål. I motsetning til den skolastiske lære om
arvesynden er arvesynden hos Luther ikke bare en disposisjon (fomes) i mennesket, men ett
grunnforderv som preger både kropp og sjel. På grunn av synden er mennesket alltid trell og slave under
en høyere makt – enten under djevelen eller under Kristus: ”Mennesket vilje er midt imellom Gud og
satan, og lar seg føre og lede og drive likesom en hest eller et annet dyr. Inntar Gud den og
besitter den, så går den dit hvor Gud vil, slik som Sal 73 sier: ’Jeg er som et dyr hos deg.’ Inntar
satan den og besitter den, så vil den slik og går den dit hvor djevelen vil. Og den menneskelige
vilje er ikke fri og seg selv mektig til å avgjøre under hvem av de to den vil holde seg; men disse to
sterke fekter og kjemper om hvem som skal innta den.” En annen gang sier Luther at det er langt i
fra at mennesket opplever det som ufrihet og nødvendighet og tvang, men at det tvert imot villig og
gjerne og med stor lyst gjør det onde og lar seg drive av satan. Derfor beskriver Luther det gamle
menneske som en fiende av Gud som hater og forakter Gud. Når et menneske for alvor forstår at det
ikke kan være lydig mot Gud (Rom 8:7), da går det opp for det hva viljens ufrihet er og hva viljens
trelldom er (Olav Valen-Sendstad, Luthers syn på mennesket, s. 86).
Denne vonde natur har også det kristne menneske i fult mål. Den gamle natur lar seg ikke
omvende eller drukne, like fult skal den daglig dødes og korsfestes. Slik som Luther taler om viljen,
taler han også om fornuften. ”Det som med et eneste ord preger hele Luthers syn på det naturlige
menneske er dette at det for ham er ramsalt alvor at mennesket er fortapt. Denne fortapthet er ikke bare
en ubestemt følelse av avmakt, hemninger og hindringer, men en indre erkjennelse av en tilstand i
menneskets natur, en tilstand som gir seg til kjenne i viljens uforbederlige fordervede fiendeskap mot
Gud og i fornuftens forakt for Guds visdom og hovmodige selvdyrkelse – i hjertets jordventhet og store
verdslighet.” (OVS, s. 87).
Særlig to anstøt reiste seg mot Luthers lære om mennesket: ”Hvis mennesket ikke har en fri
vilje, da kan det heller ikke trekkes til ansvar for noe, dermed opphører all moral. Og: hvis ikke
mennesket har en fri vilje ved hvilket det fritt kan velge eller forkaste den av Gud tilbudte nåde – da må
all frelse bero på Guds absolutte forutbestemmelse av den enkelte til frelse eller fortapelse, dermed
opphører Guds nåde å være gitt til alle, Gud mener det ikke alvorlig.” (OVS, s. 88).
Luther har to svar som han stadig vender tilbake til:
(1) Et menneske frelses sola gratia – ved nåde alene. ”Av sin frie nåde alene, uten noen som
helst grunn i oss, har Gud fra evighet utvalgt oss i Jesus; av nåde alene har han i Kristus forutbestemt
oss til sin herlighet; av nåde alene, uten noen som helst grunn i oss, har han kallet oss og draget oss til
seg; av nåde alene virker han omvendelse og bot i våre hjerter – uten noen som helst medvirkning fra
vår side; av nåde alene virker og gir han tren i deres hjerter som det behager ham å gjøre sådant med.
Således må for Luther nåden i Gud bli både den evige grunn til frelse – utenom hvilken der ikke finnes
grunner i oss – og den virkende kraft i frelsen – som gjør og virker all frelse alene – uten noen som helst
medvirkning fra vår side.” (OVS, s. 88-89).
(2) Et menneske frelses sola fide – ved troen alene. Intet kan et menneske gjøre til sin frelse –
det er dets fortapthet. Intet skal et menneske gjøre til sin salighet – det er frelsens uforskyldthet. Det

som kan og skal gjøres til salighet, det har Gud gjort, og han har gjort det alene, og han har gjort det
slik at det er evig tilstrekkelig for mennesket. Derfor skal et menneske få frelse, bli gitt det evige liv
uten noen eneste egen gjerning, alene ved tro på Jesus, han som har fullbyrdet den Guds gjerning der er
til vår frelse. Således må da mennesket i frelsens sak være ’pure passive’, d.e. bare mottagende, bare
fående.” (OVS, s. 89).
Det kristne menneske
Luther innleder sitt skrift ”Om et kristenmenneskes frihet” med to teser: ”Et kristent menneske er en
helt og holdent fri herre over alle ting og ikke underlagt noen. Et kristent menneske er en tvers igjennom
pliktskyldig trell under alle ting og underlagt enhver.” Disse to teser er rettet mot to fronter, begge
judaistisk-papistiske: 1) Mennesket kan og skulle ved et hellig liv fortjene seg salighet, og 2) den frie
nåde i Kristus vil føre til at man forsømmer helliggjørelsen.
Første tese. Fritt er et kristent menneske fordi det ved troen har blitt befridd fra alle sine
synder, dvs. blitt dem tilgitt for Jesu Kristi lidelse og døds skyld. Denne friheten er fullkommen fordi alt
mitt forderv blir overvunnet av Jesus og jeg blir rettferdig, sanndru, fredsæl, from og oppfyller alle bud.
For, hva Kristus eier og har det eier og har den troende. Det kristne menneske er i sitt forhold til Gud
fullkommen fri i sin samvittighet fra loven og har ikke noen bud å forholde seg til. Det forholder seg
som det var verken ett eller ti bud, sier Luther.
Andre tese. Samtidig som et kristent menneske er fullstendig fri fra alle ting, både fra synden
og fra loven, er en kristen en trell i alle ting. Her kommer det avsnitt som vi bruker å kalle
helliggjørelse, men som man før kalte ”gode gjerninger”. Luther begynner med å si: ”Her skal vi svare
alle dem som tar forargelse av det som er sakt i det foregående og pleier å si: ’Hvis det er så at
troen er alt og alene er nok til å gjøre en mann from, hvorfor er da alle gode gjerninger påbudt?
Da skal vi slå løs og ingenting gjøre.’ – Nei min gode mann så er det ikke […] For det indre
menneske er ett med Gud, glad og vel til mote over Kristus, som har gjort så meget for det, og all
dets hu står til også å tjene Gud igjen for intet i fri kjærlighet. Men så finner det i sitt kjød en
motstrevende vilje, som vil tjen verden og gjøre hva den har lyst til. Det kan troen ikke tåle; ivrig
farer den på nakken av den for å styre den og stagge den […] Men disse gjerninger må man ikke
gjøre med den tanke at mennesket ved dem blir fromt i Guds øyne. For denne falske mening kan
troen ikke tåle, den som er den eneste som er og kan være fromhet for Gud.”
Det er ikke de gode gjerninger som gjør et menneske godt, men for at et menneske skal gjøre
gode gjerninger må mennesket først ved troen bli godt. Et godt menneske gjør gode gjerninger. Et
menneske som ikke gjør gode gjerninger er ondt. De gode gjerninger er en følge av troen og ikke en
betingelse. Dermed blir det etter Luthers mening slik at en kristen ikke skal gjøre gode gjerninger, men
må: ”Derfor er de sanne de to ord: gode og fromme gjerninger gjør aldri i verden en god og from
mann, men en gode, from mann gjøre gode og fromme gjerninger. Onde gjerninger gjør aldri i
verden en ond mann; men en ond mann gjør onde gjerninger. Så at alltid personen først må være
god og from før noen god gjerning kan skje, og gode gjerninger følger og baketter og utgår fra
den gode og fromme person […] Slik er det med et menneskes gjerning: alt etter som det står til
med ham i troen eller vantroen, er også hans gjerninger gode eller onde. Og omvendt er det ikke
så, at alt etter som det står til med hans gjerninger, er han from eller troende. Likesom
gjerningene ikke gjør troende, således gjør de heller ikke from. Men likesom troen gjør from,
således gjør den også gode gjerninger. […] Likesom altså gjerningene ikke gjør noen from, og
mennesket først må være fromt før det gjør gjerningen, således er det klart at alene troene, av ren
nåde, ved Kristus og hans ord kan gjøre personen tilstrekkelig from og salig og at ingen gjerning
og intet bud er nødvendig for en kristen til salighet; men han er fri for alle bud, og alt hva han
gjør, det gjør han i full frihet for intet, og ikke for å søke sin nytte eller salighet ved det. For han
er allerede mettet og salig ved sin tro og Guds nåde, og han gjør det kun for å tekkes Gud ved
det.”
Rettferdiggjørelsen (ved tro alene – reformasjonens materiale prinsipp)
192. Luther taler om to slags rettferdighet, en ytre og en indre. Den ytre består i ytre
gjerninger og kan erverves ved å handle rettferdig. Den kan også kalles borgerlig
rettferdighet. Denne rettferdighet har nemlig med mennesket som samfunnsborger å gjøre,
dets forhold til andre mennesker (coram hominibus). Dets ytre vandel kan dømmes som
rettferdig eller urettferdig.

193. Den indre rettferdighet derimot består i hjertets renhet og fullkommenhet. Denne
rettferdighet kan derfor ikke vinnes ved ytre gjerninger. Denne rettferdighet er guddommelig
og blir mennesket til del bare som en gave som gis i troen på Jesus Kristus. Fordi menneskene
er syndere er denne rettferdighet uoppnåelig og hinsides all fornuft, den går ut over alt
mennesket kan tenke og gjøre. Den består bare i at Gud gjør synderen rettferdig for Kristi
skyld. Kristus vant denne rettferdigheten ved sin lidelse og død og tilregnes et menneske ved
tro uten fortjeneste eller verdighet. Dette skjer ved at mennesket ydmyker seg under Guds
hånd og innrømmer at det er en fortapt synder og roper etter hans barmhjertighet og nåde. Ved
denne bønn og tro blir menneskets hjerte ett med Guds rettferdighet. Dette er den indre
rettferdighet (iustitia ab intra, ex fide, ex gratia). Luther henviser til Rom 3:28. I De
instituendis ministris Ecclesiae (brevet til de bømiske børdre) skriver Luther: ”Evangeliet og
hele Skriften fremstiller Kristus som yppersteprest, som alene og én gang for alle ved å
ofre seg selv har tatt bort alle menneskers synd og fullført deres helligelse for all
fremtid. For, én gang og for alle gikk han inn i helligdommen gjennom hans eget blod og
på denne måte sikret en evig forløsning [Heb 9:12, 28; 10:12,14]. Det er altså bare ett
offer for synd nemlig hans, og, ved å sette hele vår lit til det, frelses vi fra synd uten noen
fortjeneste [meritum] og gjerninger fra vår side.”
194. Denne lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, omformer selve trosbegrepet til å bli noe
helt annet enn skolastikkens. Etter skolastisk tradisjon er troen mulig på fornuftens plan. Den
kan tilegnes gjennom undervisning og forkynnelse (fides acquisita). Noe annet er den inngytte
tro (fides infusa), som er nådens gave og innebærer en full tilslutning til hele åpenbaringens
innhold. Luther forkaster denne distingveringen. Det er kun én tro. Den tro som kommer ved
forkynnelsen sammenfaller med den tro som omtales som rettferdiggjørende i Rom 3:28, og
er helt og holdent en Guds gave. Den ligger helt utenfor fornuftens område og innebærer ikke
en intellektuell tilslutning til trossannheten. Troen er kun tillit til Jesus Kristus og er et
virkelig samfunn med Gud. Troen setter alt håp til Gud og venter alt godt av ham. xl Den
rettferdiggjørende tro er dermed ikke bare et historisk vitende og forsantholden av evangeliets
sannhet. Den sanne tro strekker seg ut over dette og sier: ”Den selvgjorte tro likesom også
sofistenes inngytte tro sier om Kristus: ’Jeg tror på Guds sønn, som har lidt og blitt
oppvekt’ og dermed opphører den. Men den sanne troen sier: ’Jeg tror vel på Guds
Sønn, som har lidt og har oppstått, jeg er viss på at han har gjort det for meg, for mine
synder…’ Dette ’for meg’ eller ’for oss’ gjør derfor – der det blir omfavnet i tro – en slik
rett tro og skiller seg fra all annen tro, som bare hører om ting som har skjedd.”
195. Ut fra det som her er sakt kommer det skolastiske trosbegrep i skarp motsetning til det
Lutherske ”sola fides”. Skolastikerne snakket også om ”fides caritate formata” (tro formet av
kjærlighet) med henvisning til Gal 5:6. Ut fra dette skriftstedet utledet man at troen alene ikke
rettferdiggjorde, men troen sammen med kjærlighetens gjerninger rettferdiggjør.
196. Videre talte Luther om rettferdiggjørelsen som imputativ eller forensisk. Rettferdigheten
er en tilregnet og fremmed rettferdighet (aliena justitia) og ikke en inherent kvalitet hos
mennesket. Mennesket forklares rettferdig gjennom en Guds domslutning. Dette skjer ikke på
grunn av noen beskaffenhet eller fortjeneste hos mennesket selv, men bare for Kristi skyld
(propter Christum).
197. Men denne imputasjonstanken får ikke tolkes som om det bare var snakk om en ytre
dom. Luther taler nemlig akkurat i denne sammenheng om en indre rettferdighet. Den
frikjennende dom som gjør et menneske rettferdig, er Guds levende og skapende ord, som

gjenføder og forandrer mennesket fra grunnen. Derfor er det ingen motsetning mellom, som
man av og til har ment, mellom tanken på tilregningen som grunnen for rettferdiggjørelsen og
tanken på troen som en levende og virksom kraft. Med troen skjenkes også Den Hellige Ånd
som virker det gode og gjennom kjærligheten oppfyller loven (se fortalen til romerbrevet).
198. Det har stundom oppstått misforståelse omkring Luthers lære om tro og gjerninger. For
eksempel blir det sakt at det lutherske ”sola fides” innebærer at de gode gjerninger mister sin
rettmessige betydning. Men en nærmere undersøkelse av Luther skulle vise at denne
slutningen er feilaktig. Tro og gjerninger forholder seg til hverandre som lov og evangelium
og guddommelig og menneskelig natur hos Kristus. De må ikke blandes sammen, men hører
allikevel nøye sammen. Troens rettferdighet angår menneskets forhold til Gud (coram Deo).
Gjerningenes rettferdighet eller kjærligheten angår menneskets forhold til nesten (coram
hominibus). Dette må ikke blandes sammen slik at den troende med gode gjerninger søker å
vinne rettferdighet hos Gud, men heller ikke slik at han med nåden unnskylder synden. Begge
deler er tegn på en falsk tro. Dette gjør at tro og gjerninger strengt må skilles fra hverandre,
men allikevel hører nøye sammen. Det er i forhold til selve rettferdiggjørelsen det er
avgjørende å ikke blande tro og gjerninger sammen. Her kommer det nemlig bare an på troen.
Loven må ikke komme opp i samvittigheten. Mennesket kan ikke med gode gjerninger gjøre
fyllest for de synder som blir gjort heller ikke som kristen. I denne sammenheng utelukker tro
og gjerninger gjensidig hverandre. Ser man derimot på det kristne livet som en helhet, hører
tro og gjerninger sammen. Dersom de gode gjerninger ikke er der, er heller ikke troen der.
Den rette måte å tale på om forholdet mellom tro og gjerninger er ikke som skolastikerne, at
troen formes av kjærligheten (Gal 5:5 etter Vulgata), men tvert om, at troen tar skikkelse i
form av kjærlighet og kjærligheten blir det den er gjennom troen.
Sakramentene
199. Dåpen. Som på flere andre områder fikk Luther to fronter å kjempe om. Dette kommer
tydelig til syne i Luthers sakramentslære. Dåpen uttrykker den kristnes delaktighet i Kristi
død og oppstandelse. Den kristne skal daglig dø fra synden og et nytt menneske oppstå. Det
avgjørende med dåpen er vannet og Ordet, begge forent. På den ene side avviser Luther den
thomistiske forestillingen om vannets iboende kraft, på den andre siden vender han seg på det
skarpeste imot svermernes ringeaktelse av det ytre tegnet. Det er ikke vannet som sådan som
virker men vann sammen med Ordet (verba institutionis). Men fordi Gud selv har innstiftet
sakramentets tegn, blir den ytre handlingen Guds og ikke menneskers.
200. En dåp som er forrettet av en vantro er like gyldig som en forrettet av en troende. Luther
skiller mellom sakramentets gyldighet og virkning. Sakramentets gyldighet er ikke avhengig
av at det finnes tro hos den døpte. Men bare ved tro virker dåpen frelse. Men fordi dåpen er
gyldig uberoende av tro behøver ikke en som siden kommer til tro å døpe seg på nytt. Om et
barn som kommer til dåpen har tro, anser ikke Luther som et vesentlig spørsmål. Han
viderefører det tradisjonelle svaret med at faddernes tro erstatter barnets. På den andre siden
skriver Luther også at man må forutsette tro hos barnet som en virkning av det guddommelige
ordet. Barnedåpen forutsettes overalt hos Luther, og settes opp imot gjendøpernes og
svermernes voksendåp, med henvisning til at Kristi frelse også gjelder de små barna.
201. Nattverdlæren. En hovedsak i Martin Luthers reformatoriske ”program” var oppgjøret
med den katolske kirke om sakramentene. Nattverden eller messen/evcharistien får en særlig
fokus. Det var nemlig her villfarelsene var kommet lengst og konsekvensene var størst.

Reformatorens første vesentlige innlegg i denne debatten var tre prekener om sakramentene i
1519. Året etter kommer det som må betraktes som Luthers hovedskrift når det gjelder
oppgjøret om den katolske kirkes sakramentslære ”De captivitate babylonica.” For vår
problemstilling er det særlig tre momenter som må belyses og drøftes nærmere: (1) Verba
institutionis som nattverdens tolk, (2) messen som ”werck” (gjerning) og (3) messen som
”sacrificium” (offer). Noe senere under reformasjonens gang åpnes en ny front i striden om
nattverden, nemlig mot svermerne. Luther må nå kjempe mot både høyre og venstre. De menn
som han her først og fremst må vrestle med er Karlastadt, Zwingli og Oecolampad. Dette gir
reformatoren anledning til å utdype og klargjøre sin nattverdlære ytterligere. De viktigste
skriftene i denne sammenheng er ”Wieder die himlischen profeten” (1525) mot Karlstadt og
”Von Abendhmal Christi” (1528) mot Zwingli og Oecolampad. Det er i kontroversen med
svermerne at det genuint reformatoriske i selve nattverdforståelsen utformes, nemlig læren om
realpresensen.
202. (1) Verba institutionis som nattverdens tolk. Luthers hovedargument i striden mot den
katolske eller skolastiske nattversforståelse er å peke på Verba instituonis. Roten til all
villfarelse i nattverdteologien er å finne i at man har forlatt innstiftelsesordene. I stedet for de
enkle klare ordene til Jesus har man satt inne et filosofisk system som tåkelegger hele
nattverden. Tilbake sitter man med noe som er ganske fjernt fra utgangspunktet.
203. I følge Lohse er det Luthers mening å gjøre Thomas av Aqvino til opphavsmannen til
transubstantiasjonslæren. Det er riktig at Thomas har denne læren i hele sin bredde, men den
ble første gang utarbeidet under Laterankonsilene på 1100-1200-tallet (kanskje det i 1215?).
Denne lære går ut på at brød og vin under konsekreringen forvandler (trans) subastans
(substantio) til Jesu virkelige legeme og blod og opphører med å være brød og vin. At
elementene fortsatt ser ut som brød og vin er bare et ytre uegentlig skinn de er ikledd. Denne
lære begrunnes hos Thomas med henvisning til Aristoteles lære om en gjenstands forma og
substantio. Dette er for Luther et kardinaleksempel på hvor galt det bærer av sted når man gir
seg hen i filosofiske spekulasjoner i stedet for å lese Jesu ord like frem etter deres enkleste
betydning. Nei, sier Luther, brød og vin forvandler ikke substans, men blir værende virkelig
brød og vin, men Jesu legeme og blod er allikevel virkelig til stede under (con) brød og vin
(substantio).
204. I skriftet De captivitate babylonica drøfter Luther tre fangenskap som messen har lidt
under: 1) utdelelse under én skikkelse, 2) transubstantiasjonen og 3) misbruket av messen
(offeret). Alle disse fangenskap er et resultat av at man har forlatt de enkle ordene i Verba
instituonis. Når det gjelder utdelelse av bare legemet sier Luther at ifølge innstiftelsesordene
skal man dele ut både brød og vin. Luther undrer seg over hvordan dette kunne gå til. Hadde
det enda vært brødet man hadde forbeholdt presten. Jesus presiserer nemlig særskilt under
utdelelsen av kalken: ”drikk alle av den” (Mat 26:27). Skolastikerne forklarte dette med å si at
det ikke var nødvendig. For der Jesu legeme er, der er også hans blod. Vi kan ikke
overvurdere betydningen av Verba instituonis for Luther. I alle hans angrep mot den katolske
og skolastiske nattverdteologi er disse den røde tråden: Verba, Verba, Verba!
205. (2) Messen som ”werck”. Fordi man har forlatt innstiftelsesordene har messen blitt
”werck”, en gjerning man må gjøre. For Luther er nattverden et testamentum. Dette gjør han
klar i skriftet ”Eyn sermon von das neue Testament” fra 1519. Luther skriver at Jesus under
den siste nattverd hadde ment å vise disiplene sin siste vilje for dem, nemlig å gi dem
syndenes forlatelse. I den sammenheng setter Luther opp fire punkter: 1) Testamentor (Jesus),
2) testamentors siste vilje (syndenes forlatelse), 3) selve testamentet (sakramentet) og 4)

mottakerne (disiplene og alle troende). Testamentet kommer til disiplene som promissio.
Løfte om syndenes forlatelse. Menneskets svar på dette promissio kan bare være troen. Det
gis overhode ingen annen måte som mennesket kan komme til Gud på.
206. Et viktig ordpar hos Luther blir dermed Ordet (Verba, testamentum, promissio) og troen.
Gud gir sitt ord og løfte og mennsket forholder seg til dette enten ved tro eller vantro
(avvisning). I den katolske messepraksis hadde dette blitt helt omdreid. Ordet hadde blitt
erstattet med sofisteri og filosofiske spekulasjoner (spark til skolastikerne) og troen var byttet
ut med menneskelige gjerninger og prestasjoner. Messen hadde således blitt et ”werck”, en
gjerning hvorigjennom mennesket kunne erverve rettferdighet. Ved deltakelsen i messen – ex
opere operatum – kunne en få del i Kristi og helgenenes fortjeneste (meritum) og således
avbetale litt på sitt skyldregister. Messens virkning var ikke bare begrenset til de levende, men
kunne også komme de døde i skjærsilden til hjelp.
207. Med skolastikernes ex opere operatum (ved gjort gjerning) kunne man falle i den
fristelse å tenke at den katolske nattverlære er magisk – nemlig at mottakeren automatisk og
uten videre får det som er messens hensikt. Ikke minst er dette en vanlig protestantisk
oppfattelse av den katolske messe. Men skolastikerne var fult oppmerksomme på denne
problemstillingen. Derfor hadde de utviklet læren om mottakerens rette propositio –
forutsetninger. Den minste forutsetning for å komme til messen var non ponere obicem
(fravær av onde hensikter). I tillegg til dette kom også det forhold at den forrettende prest
måtte være rett ordinert dersom messen skulle være gyldig. Gjennom ordinasjonens
sakrament kom presten i besittelse av de nødvendige prepositio for å kunne forrette messe.
Man kan si at Luthers angrep på den skolastiske nattverdteologi hviler på to søyler, nemlig
angrepet av messen som 1) ”werck” og 2) som ”sacrifisium”. Luther går virkelig i dybden og
treffer like inn til kjernen av den skolastiske nattverdlære når han angriper den som en lære
om rettferdighet ved gjerninger. Hans angrep retter seg både mot ex opere operatum og tanken
om prepositio. Det som Jesus hadde tenkt som sitt testamentum hvor han ikke bare gav
syndenes forlatelse, men også hele sin frelse og alt det han har og vil gi, har gjennom den
skolastiske lære om ex opere operatum og propositio blitt til en gjerning som mennesket må
gjøre for å oppnå frelse og rettferdighet. Man må oppfylle visse krav for å kunne komme til
messen. Man må ha et vist mål av fromhet før man kan komme – nemlig fravær av onde
hensikter. Læren om prepositio innbar også at man måtte skrifte før man kunne gå til messe.
Skriftemålet vil imidlertid Luther behold foran messen. Ikke pga. at man skal oppnå de rette
prepositio man pga. absolusjonen – tilsigelsen av syndenes forlatelse. Det er for Luther klart
at dersom det stilles noe krav om non ponere obicem for å kunne komme til nattverden, da
kan ingen komme – selv ikke den beste. Derimot, sier Luther i den store katekismen (1529),
er den vel skikket til å gå til nattverde som er plaget av mange og store synder. Særlig skal
man under mottagelsen av Jesu legeme og blod fremsi de synder man ikke får seier over.
208. Man kunne da spørre Luther om så alle fikk syndenes forlatelse i nattverden dersom det
ikke krevdes noen prepositio? Her ville Luther ha svart: Den rette prepositio er troen. Som vi
allerede har sett er det for Luther bare gjennom troen et menneske kan forholde seg til Gud.
Menneskets rette svar på testamentum er troen. Dermed er det klart at innstiftelsesordene må
lyde klart og høyt under messen. Man kan ikke bare mumle dem frem i stillhet eller enda
verre la være å si dem slik man praktiserte det i den katolske kirke på Luthers tid. Nei, høyt og
klart skulle de lyde slik at synderen kunne respondere ”für mich, für mich”. Det er dermed to,
og bare to måter eller prepotitio hvormed man kan komme til nattverden: tro eller vantro
(avvisning).

209. (3) Nattverden som ”sacrificium”. Vi er nå kommet til den andre søyle Luthers angrep
av den skolastiske nattverdteologi hviler på, nemlig angrepet av messen som sacrifisium. På
protestantisk hol har man gjerne anført Melanchthons svar på den katolske messeofferpraksis
(CA XXIV). Fra katolsk hold har man derimot svart at Melanchthon ikke har angrepet det
genuint katolske i CA XXIV. Melanchton gjør her rede for at det er to slags offer: 1) sonoffer,
2) takkoffer. Messens offer har blitt et sonoffer. Kristus bæres stadig frem på nytt og på nytt
som sonoffer. Reformatorene derimot, sier Melanchthon ser intet annet enn takkoffer og det
åndelige selvoffer (Rom 12:1) i messen. Luther derimot har sett dypere inn i den katolske
messeofferlære og –praksis. Dette har ikke minst den katolske teologen Bellarimi påpekt.
Som Melanchton så heller ikke Luther noe problem i og for seg i at man kalte messen et offer.
Den troende ofrer nemlig takk og pris til Gud når han mottar syndenes forlatelse i nattverden.
Men denne offerpraksis er for Luther ikke bare begrenset til nattverden. Den troende ofrer
alltid til Gud, både i dåpen, boten, lesningen, når han ber, når han går og når han står. I den
katolske messe ofres det nok også takk, dersom man har forstått noe av innholdet. Når det
gjelder messen som sonoffer har Luther sett at det ikke her dreiser seg om noe gjentagende
sonoffer. Det det derimot dreier seg om er at Kristi offer på Golgata gjøres nærværende på
ublodig vis i messens offer. Dette skjer når innstiftelsesordene lyder over brødet og vinen. Her
henviser Luther atter til innstiftelsesordene og sier at det ikke finnes grunnlag for en slik tanke
her. Med henvisning til Heb 9:25ff sier han at Jesus ofret seg selv en gang. Dersom dette offer
var nærværende i den første nattverden måtte jo nattverden ha blitt holdt i tempelet, sier
Luther, for det var bare der man kunne ofre. Luther får til svar at heller ikke Golgataofferet
ble utgytt på tempelet men utenfor byen. Her har ikke Luther noe godt svar. I og for seg har
Jesu offer vært nærværende som typos sier Luther, slik som også lammet i den gamle pakts
nattverdmåltid, påskemåltidet, var et typos på Kristus. Luthers hovedargument er imidlertid
henvisningen til innstiftelsesordene. Dersom man leser dem etter deres enkle, likefremme og
logiske mening kan ikke betydningen bli noe annet en at vi i nattverden mottar syndenes
forlatelse (Mat 26:28). Det åpnes over hode ikke opp for at Jesu offer på ublodig vis blir gjort
nærværende i nattverden.
210. Kontroversen med svermerne. Det er en karakteristisk benevnelse Luther gir dem som
skulle holde nattverdstriden gående gjennom hele 1520-tallet. Luther ser for seg en sverm
med bier som farer hit og dit og tilsynelatende ingen ratning og intet mål har. Noe mer
betegnende enn ”svermere” kan Luther ikke tenke seg på den ”flokk” han får å kjempe med
like etter at kontroversen med Rom er over. Det eneste disse svermerne nemlig er enige i, sier
Luther, er at Luther og pavekirken tar feil. Ut over dette er det like mange meninger om
nattverden som det er svermere. Disse høytflygende ånder er jo ikke noe tess dersom de ikke
har sin egen forståelse av innstiftelsesordene.
211. Det er Andreas Bodenstein von Karlstadt som åpner denne nye fronten med en rekke
skrifter som utgis fra 1523 og fremover. Hans hovedpåstand er: Når Jesus sier ”dette (gr.:
tou/to) er mitt legeme” taler han ikke om brødet (og vinen) men om sitt fysiske legeme som er
til stede der og da. Han oppfatter denne setningen som et tillegg som ikke må forstås på
nattverdelementene. Delaktig i Jesu legeme og blod blir man ikke ved å spise brød og vin men
ved åndelig innlevelse og meditasjon over Jesu lidelse. Med andre ord er ikke Jesu legeme og
blod tilstede eller nærværende i brød og vin. Til dette svarer Luther med boken ”Wieder die
himlischen Profeten” (1525). Som i kontroversen med Rom er det Verba institutiones han
stadig driver på og argumenterer ut fra. Setningen ”dette er mitt legeme” kan umulig forstås
løsrevet fra sammenhengen. Dette strider mot all logisk språkføring og vanlig skikk og bruk.
Når Jesus sier ”dette er mitt legeme” så betyr det for det første en henvisning til brødet (og
ikke til hans fysiske legeme) og for det andre at det virkelig ER hans legeme. Det er her

Luther ytterligere må klargjøre sitt standpunkt overfor innstiftelsesordene og fører i pennen
læren om realpresensen. Han viderefører og utdyper læren om konsubstantiasjonen som han
først hadde utformet i kontroversen mot Rom. I tillegg finner han det nødvendig å presisere at
”er” i innstiftelsesordene virkelig betyr ”er” og ikke ”betyr” eller ”er et tegn på”. Jesu legeme
og blod er virkelig nærværende (realpresens).
212. Det er de samme tankene vi finner i Luthers skrift fra 1528 ”Von abendhmal Christi”.
Her er det Zwingli og Oekolampad som får ungjelde. Mens Karlstadt hadde sakt at ”dette”
peker på Jesu legeme og ikke på brød og vin, sa Zwingli at ”er” betyr ”symboliserer”.
Oekolampad på sin side lanserer en tredje tolkning: ”er” betyr ”dette er tegnet/bildet på mitt
legeme”. Luther gjør narr av svermerne for at de aldri kan bli enige men kommer med hver
sine tolkninger. Dette er i seg selv det beste tegn på at dere tar feil sier Luther. Prinsipielt gis
det intet nytt til forståelsen av Luthers nattverdsyn i skriftet fra 1528. Derimot pusser han
stadig på det som han har sakt før. Det er ikke så underlig at ”Von abendhmal Christi” har
blitt stående som hoveddokumentet i den Lutherske læretradisjonen når det gjelder
nattverden. F.eks. er det ingen av Luthers skrifter som siteres så hyppig som nettopp ”Von
abendhmal Christi” i konkordieformelen.
Kirken og det allmenne prestedømme
213. Luthers syn på kirken og det allmenne prestedømme kan kort sakt uttrykkes slik: P.d.e.s.
er kirken usynlig og bestående av bare de som hører hyrdens røst (tror på Jesus) og p.d.a.s. er
den synlig tilstede ved visse ytre kjennetegn, fremfor alt at evangeliet forkynnes rent og
sakramentene forvaltes rett. Til den ytre kirke hører alle som står i en slik ytre forordning
(kirke eller organisasjon). Dersom man ikke holder fast på begge disse sider av kirken står
man i fare for to avveier: Dersom man ikke holder fast på at den sanne, egentlige kirke slik
Gud ser den ikke består av andre en de som tror på ham, ville man snart komme til å tro at alle
som hører til et vist ytre forsamlingsfellesskap eller organisatorisk struktur også er sanne
Guds barn. Dersom man på den andre siden avviser at kirken kjennetegnes på visse ytre
kjennetegn, og at vi mennesker ikke kan vurdere eller avgjøre hvem som tilhører den usynlige
kirke, vil man snart komme på de tanke å opprette en kirke bare for hellige og rene.
214. Luther taler om tre ytre kjennetegn på den sanne kirke: Dåpen, nattverden og fremfor alt
Ordets forkynnelse.
215. Embete og det allmenne prestedømme. Som vi alt har vært inne på er det en hovedsak i
den katolske nattverdforståelse at sakramentets gyldighet beror på om presten er rett innvidd,
dvs. ordinert.
- En nåde er den som gis i dåpens sakrament en annen og utvidet er den som mottas i
ordinasjonens sakrament. Gjennom ordinasjonen får presten den utrustning som skal til for å
være midler mellom Gud og menneske i messen.
- Ordinasjonens sakrament blir dermed grunnlaget for de to stendene i den katolske
kirkeforståelse (ecclesiologi), p.d.e.s. det geistlige hierarki med myndighet og rett til å
forvalte sakramentene og p.d.a.s. det vanlige lekfolket.
- Luther avviser all tale om en todeling i kristenheten på denne måten. Han avviser som kjent
også ordinasjonens sakrament og tanken på at det gis noen utvidede rettigheter i forhold til det
som allerede er gitt den troende i dåpen.
- Det gis bare ett presteskap i NT sier Luther, nemlig presteskapet av alle troende (1 Pet 2:9).
Gjennom dåpen blir man del av dette presteskapet og gjennom dåpen får man alle de

ettigheter en kristen overhode kan være i besittelse av, både å ofre, be, forkynne, forvalte
sakramentene osv. osv.
- Det gis altså ikke noen særskilt ordinasjonsnåde som fører til utvidede rettigheter i forhold
til de man alt har fått i dåpen.
- Med dette eliminerer Luther grunnen under hele den katolske lære om det prestelige hierarki
og dermed en grunnforutsetning for den katolske lære om messeofferet.
- Messeoffertanken etter katolsk oppfatning forutsetter nemlig at det i den nye pakt gis en
prestetjeneste tilsvarende den i den gamle, nemlig offerpresten. Som i den gamle pakt
forutsettes det at det også i den nye pakt behøves et embete ved en særskilt innvielse og
utsondring – en innvielse til noe som ingen andre kan gjøre.
- Når dette er sakt må det nevnes at også Luther ville ha en ordinasjon og han taler om rite
vocatus (Hyrdebrevet til de bøhmiske brødre). Den lutherske ordinasjon gir derimot ingen
utvidede rettigheter eller ekstra nåde. Den som av menigheten blir kalt og ordinert, innsettes
ikke i en prestetjeneste (prest er han jo fra før og det gis ikke to presteskap i NT), men i ett
ministerium.
- Slik får han en tjeneste med ord og sakramenter. En slik tjeneste er nødvendig for ordens
skyld (1 Kor 14:33). Men innehaverne av et slikt ministerium har verken mer nåde eller flere
rettigheter enn alle andre kristne.
216. Si noe om ”Deutsche messe” (hovedgudstjeneste for de troende etter modell fra 1Kor 10-
11 med bl.a. konventikler). Luther ville gå mye lenger i dette enn han torde/kunne.
Motreformasjonen
217. Motreformasjonen kan stilles opp langs tre linjer. 1) Reformbevegelsen fra slutten av
1300-tallet med krav om rensning av kirkens fromhetsliv og strengere tukt av biskoper og
prester. 2) Kravet om konsil som fører til samling i Trient i 1545. 3) Jesuittordenen.
Motreformasjonen må derfor p.d.e.s. betraktes som en videreføring av reformbevegelsen fra
de to kriseårhundrene 1300-1500 (linje 1 og 2), og p.d.a.s. som en ny bevegelse som fortvilt
forsøker å knuse reformasjonen (linje 2 og 3).
218. (1) Reformbevegelsen fra slutten av 1300-tallet. Det moralske frafall blant pavene var
høyst klanderverdig under tiden pavene residerte i Avignon i Frankrike (1309-77). Det
moralske lavmål får vi imidlertid i perioden etter Avignontiden og som gjerne kalles ”det
store skisma” (1378-1414). På dette tidspunkt var det opptil tre paver som samtidig gjorde
krav på det apostoliske sete. Det store skisma opphører med det første av de tre store
reformkonsiler på 1400-tallet, konsilet i Konstans 1414-18. Her får konsilene større makt på
bekostning av paven. Dokumentet Sacrosancta (1415) slår fast at paven sammen med konsilet
har sin myndighet fra Kristus. Dokumentet Frequens (1417) åpner opp for mer regelmessige
samlinger til konsil. Konsilene i Basel (1431-37) og Florence (Firenze) og Roma 1438-45
følger opp linjen fra Konstans. Så langt går disse konsilene i sine uttalelser at de gir konsilene
autoritet over paven og sier at konsilet henter sin autoritet direkte fra Kristus.
219. Også en rekke enkeltpersoner står frem og krever reformer i kirken. Flere av disse
kommer med meget sterk kritikk av paven. P.d.e.s. har vi forgjengere til reformasjonen, John
Wyclif (1326-84) og John Hus (1364-1415) som havner i inkvisisjonens voll, og p.d.a.s. har
vi ortodokse teologer og biskoper innenfor den katolske kirke. Selvfølgelig er deres kritikk
langt mer nyansert enn kritikken fra f.eks. Hus. Vi kan nevne kardinal Pierre d’Ailly (1350-
1420), teolog Jean Gerson (1364-1429) og kardinal Nicholas av Cusa (1401-64).

220. Pavene fra Martin V (1417-31) til Innocent VII (1484-92) var paver som på ulikt vis
kjempet for pavens autoritet og makt. En av de mest vidtrekkende tiltak, som like til i dag har
hatt en uhyre betydning for pavens makt, ble satt i verket av pave Nicholas V (1447-55),
nemlig byggingen av St. Peters kirke i Roma. Den langsiktige gjenoppbygningen av
paveprimatet som disse pavene hadde jobbet for ble kraftig forsinket under de to skandaløse
renessansepavene Alexander VI (1492-1503) og Julius II (1503-13). Felles for disse to pavene
er at de engasjerer seg sterkt i de italienske krigene som raste i tidsrommet 1494-1559.
221. Fra ortodokst hold i Romerkirken skjerpes nå kravet om reform. En rekke fremtredende
biskoper og kardinaler tar stert til orde for forandringer og er uredde i sin kritikk av paven. En
av de sterkeste kritikerne av pave Alexander VI var Girolamo Savonarola (1452-98). Han
krever reformer ikke bare ved pavestolen men også ved pavens kurie. Biskop og senere
erkebiskop Antonio Pierozzi står sammen med Savonarola i hans krav. Han gjennomførte
reformer i dominikanerordenen. Selv levde han et meget strengt og fromt liv.
222. Man må konkludere med at disse før-reformatoriske reformene var meget begrenset i art
og omfang. Luther beskriver selv den katolske kirke under hans tid som katolsk munk som en
kirke henfallen til verdslighet, maktsyke og åpenbare synder og laster. Selv i Roma ble
messene lest opp med lettsindige, hånaktige og likefrem bespottelige ord. Noen
gjennomgripende reform kan man ikke tale om i romerkirken før Luthers reformasjon. Først
da ble romerkirken for alvor vakt til nidkjærhet av den vesle munkens opprør mot pavekirkens
maktgalskap. Og av rent selvforsvar kom paven og hans kurie i sving med meget effektive
tiltak utover 1520-30-40-tallet.
223. (2) Trientkonsilet. Krav om konsil ble reist fra mange hold. Savonarola hadde appellert
til konsil mot pave Alexander VI uten og fått gjennomslag for sitt ønske. De spanske
regentene Ferdinand og Isabella hadde også ytret ønske om konsil for å holde paven i sjakk.
Ikke minst hadde Luther og hans venner ved flere anledninger reist krav om et fritt konsil. Det
som kjennetegner alle disse kravene, til tross for at målbærerne var i høyst forskjellige
posisjoner – Savonarola var en erkekonservativ katolikk som for så vidt kjempet for
pavesetet, Ferdinand og Isabella som var verdslige regenter som betraktet paven først og
fremst som en maktpolitisk motstander og Luther som ønsket at evangeliet og Skriften skulle
komme til sin rett – var at pavens makt måtte begrenses (Luther krevde at ved et evt. konsil
måtte alle være betraktet som likeverdige deltakere i utgangspunktet og Skriften skulle være
eneste rettesnor). Disse forhold tatt i betraktning gjør det mulig å forstå at pavene på 1500tallet
var sterkt reserverte overfor tanken på konsil.
224. I 1534 tiltrer den paven som skulle virkeliggjøre konsilplanene, Paul III (1534-49). I
1536 setter pave Paul III ned en komité som skal gjøre forberedelser til konsilsammenkallelse.
Komiteen består av ni pavetro menn som kommer frem til at paven er den eneste som kan
reformere kirken og iverksette de nødvendige tiltak for å berge den ene universelle kirke. Paul
III går så utrettelig til verks i det møysommelige arbeid å innkalle til konsil. Først innkaller
han til konsil i Mantua i mai 1537. Det er til dette konsil at Luther i januar 1537 skriver de
Schamlkaldiske artikler. Men keiser Karl V setter seg i motverge og lutheranerne legger press
på paven og krever at konsilet må være fritt (dvs. et konsil som ikke er under ledelse av
paven). November 1537 kommer den andre innbydelsen til konsil, denne gang til Vicenza.
Men forsøket misslykkes. I 1539 kommer Luther med boken ”Om konsilene og kirken”.

225. Før paven for tredje og siste gang kaller inn til konsil forsøker han en mellomløsning.
Han sammenkalte de mer moderate kreftene i romerkirken. Kanskje det kunne lykkes å få i
stand samtaler med lutheranerne bl.a. om rettferdiggjørelsen ved tro alene. En slik samling ble
da også virkeliggjort i Regensburg i Syd-Tyskland 1541. De viktige navn her er på katolsk
side Contarini (som var en ganske progressiv teolog) og Melanchthon (som den nåtidige
katolske teolog Mullett kaller for en moderat luthersk forhandler, hvilket han utvilsomt har
rett i). Men også dette renner ut i sand og Luther bare blåser av Melanchthon når han beretter
fra samtalene.
226. I desember 1545 kommer man endelig sammen til konsil og det i Trient i Nord-Italia.
Dette er et erkekatolsk konsil med paven som sammenkaller og leder. Konsilet er kjemisk fritt
for lutheranere og det er paven som setter dagsorden. De spørsmål som tas opp til drøftelse er
de nettopp de punkter som Luther hardest hadde satt inn på i romerkirken, nemlig Skriften,
rettferdiggjørelse og nåde og sakramentene. Konsilet bestod for det meste av italienere og
noen spanjoler. Det var kun et symbolsk oppmøte fra Nord-Europa. Konsilet ble avbrutt to
ganger og man fikk dermed tre sesjoner hvor den siste ble avsluttet desember 1563. I sin
helhet har konsilet som sikte å ta et oppgjør med protestantenes læreavvik og konsolidere seg
mot reformasjonens angrep.
227. Resultatene av konsilet er at alle de middelalderlige dogmer blir fastslått som katolsk
kirkelære. Til hver læresetning er det knyttet et ”anatema” (forbannet) av dem som lærer
annerledes. Luthers skrifter blir aldri ordrett sitert men hele tiden kan man se tydelige
hentydninger til Luther og de andre reformatorene. Det er først og fremst Thomas av Aquino
sin lærebok ”Summa theologia” som utgjør grunnen for læresetningene. Fra katolsk hold har
det vært sakt at Trientkonsilet gjorde kirkerett av Thomas’ lære. Konsilet fikk en overmåte
stor betydning. For det første fikk katolikkene nå en oppdatert lærenorm som de kunne bruke i
kampen mot reformasjonen og alle de nye kjetterne og deres læreavvik. For det andre virket
det samlende på romerkirken og åpnet for en samlet og bedre koordinert kamp mot
reformasjonen.
228. Det første tema som tas opp er naturlig nok Skrift og tradisjon. Her var det tydelige
uoverensstemmelser ikke bare mellom katolikker og protestanter men også innen den katolske
leiren. Man samler seg til slutt om en vid oppfatning av kanon (både de apokryfe og de
kanoniske skrifter antas i kanon). Om forholdet Skrift og tradisjon læres det i dekretet fra 8.
april 1546: ”Vi lærer den å kjenne i de hellige skrifter, blitt ti ved Åndens inspirasjon, og i det
evangelium som Kristus forkynte, som ikke var nedtegnet, men forble i de troendes hjerter,
slik at evangelistene senere kunne skrive det ned, men uten å nedtegne alt. Etter sin
himmelfart sendte Kristus Ånden, som åpenbarte de åndelige hemmelighetene for de troende,
og som lærer Kirken sannheten å kjenne inntil tidenes ende. Her lå det klare føringer for en
bestemt forståelse av tradisjonen. Overleveringene hadde skjedd ved nedskrivning, så vel i
Bibelen som i de troendes hjerter, ved Åndens gjerning gjennom alle kirketider, kirkens
læreavgjørelser og ved kirkens liv gjennom liturgi. Skriftsteder som skulle begrunne denne
oppfatning, var Joh 16:12-14 og Fil 3:15. Konsilet utviklet en lære om tradisjonen fra den
første kirketid til nåtiden, som innlemmet Skriften i tradisjonen. Skriften var også tradisjonen.
på den måten kunne den ikke fremstå med eksklusiv autoritet.” (Oftestad: Tro og Politikk, s.
121). Dette er en blank avvisning av reformatorenes ”sola Scriptura”.
229. Det største kontroversteologiske emnet var imidlertid læren om rettferdiggjørelsen. Det
var langt fra enighet om dette emnet innenfor romerkirken. Vi skal ikke nå si noe mer om
disse indre uoverensstemmelsene men gjøre rede for hva Trient lærer om rettferdiggjørelsen.

Dekretet om rettferdiggjørelsen er datert 13. januar 1547. Man slår fast at ingen blir
rettferdiggjort for Gud ved egne gjerninger. Man avviser også tanken på at den guddommelige
nåde bare er en hjelp til at man lever rettferdig på en lettere måte. Det er Gud som
rettferdiggjør mennesket. Hva er så menneskets ansvar? For det første understreker man
menneskets mulighet til å samarbeide med Gud når det møter den forutgående nåde i Ordet.
Reformasjonens syn på arvesynden som et grunnforderv i mennesket og en trellbundet vilje
avvises. Men det at mennesket gir sin tilslutning til Guds nåde ved åpenbaringen i Kristus gir i
seg selv ingen rettferdighet. Dette er bare det utgangspunkt som Gud trenger for å
rettferdiggjøre mennesket ved sin nåde. Denne omformende og helliggjørende gjerning er en
virkning av sakramentene. For det andre blir rettferdiggjørelsen forstått som en effektiv
rettferdiggjørelse, en utvikling av mennesket virket ved Guds nåde pga. Kristi soningsverk og
ved sakramentene. Det forensiske (§ 163) ved rettferdiggjørelsen som ble så sterkt
understreket av reformatorene avvises. Trient fastholder at rettferdiggjørelsen fullbyrdes som
helliggjørelse og fornyelse ved en tro formet av kjærligheten. Med dette avvises CA IV og
den lutherske lære om rettferdiggjørelse og helliggjørelse. ”Simul justus et peccator” som
Luther så sterkt hadde fremhevet i Frihetstraktaten fra 1520 blir med dette også avvist.
230. Sakramentslæren. Man stadfester sakramentenes tall fra 1215 til syv. Alle var innstiftet
av Kristus og virket ved gjort gjerning (ex opere operatum). Protestantenes avvik på dette
område var provoserende: Sakramentenes tall hadde blitt redusert til to, deres
frelsesnødvendige betydning var nedvurdert, Kristi reale sakramentale nærvær var fornektet,
manglende sans for dåpens, konfirmasjonens og ordinasjonens formidling av en ”character
indelebilis” (uutslettelig karakter) hos mottakeren. Særlig var det viktig for konsilet å
klarlegge læren om eukaristien (nattverden). Både i 1551 og 1562 kom det flere dekreter om
eukaristien. Man fastholder transsubstantiasjonen og læren om messens offer. ”Man slo fast at
Kristus ofret seg selv til Faderen en gang for alle på korsets alter for å vinne oss en evig
forløsning. Men for at hans prestelige gjerning ikke skulle bli borte ved hans død, etter lot han
– ’i den natt da han ble forrådt’ – sin Kirke et synlig offer, slik at det offer som ble brakt på
korset, kunne være nærværende til hans ihukommelse (’anamnesis’) med sin frelsesbringende
kraft til syndenes forlatelse inntil tidenes ende. I messen blir Kristus ofret, han som ofret seg
selv én gang for alle på korset. Og messens offer var et virkelig sonoffer til Faderen. Det var
den samme offergave som ble ofret på Golgata, som ble brakt frem i messen. Den som én
gang ofret seg selv på korset, ofrer seg nå ved prestens tjeneste. Messens sonoffer blir
forvaltet til beste for de levende og døde, de ’som er gått forut for oss med troens tegn og
sover i fredens søvn.’” (Oftestad: Tro og Politikk, s. 125).
231. (3) Jesuittordenen. Minst like mye som reformbevegelsen kom til å bety for fornyelse av
den katolske kirke, kom en rekke ordener som ble stiftet på begynnelsen av 1500-tallet til å
bety. Av den er jesuittordenen den ubestridt mest betydningsfulle. Jesuittordenen ble stiftet av
Ignatius Loyola (1491-1556) i 1540 etter pavelig velsignelse. Ordenen var blindt pavetro og
kjempet iherdig for kirkens underkastelse under pavens føtter. De sto helt og fult til pavens
disposisjon. ”Uten jesuitterordenen hadde motreformasjonen knapt vært mulig.” (Oftestad:
Tro og Politikk, s. 137). Alt i 1556 hadde ordenen 100 kollegier med tusen medlemmer fra
Japan i øst, til Kongo i sør og Brasil i vest. Jesuitter spilte en viktig rolle under konsilet i
Trient. Jesuitter var snart i besittelse av viktige stillinger verden over både som professorer,
fyrstelige skriftefedre men også som hemmelige agitatorer i protestantiske land. Ordenens
mest effektive redskap og våpen var inkvisisjonen. En viktig del av jesuittenes åndelige liv
var Loyolas lille bok ”Åndelige øvelser” (Exercitia spiritualia), som etter hvert kom ut i
latinsk oversettelse. Den er blitt en av de mest betydningsfulle bøker i verden. Boken gir
anvisning til øvelser som rekker over fire uker. Hver time natt som dag går etter et bestemt

mønster med bestemte meditasjoner. Så stor betydning fikk enkelte jesuitter somme tider at
deres autoritet overgikk pavens (uten at paven kanskje var klar over det). Men å dolke paven i
ryggen har aldri en jesuitt gjort, for sier Loyola ”Hvis kirken sier at noe er svart, og vi synes
det er hvitt, bør vi erklære at det er svart.”
Konkordieformelen
232. Det pågikk en omfattende luthersk lærestrid i tiden etter Luthers død og frem til Formula
Concordiae (FC) ble underskrevet i 1577. Vi skal ikke gå nærmere inn på disse stridighetene
men bare få med oss en oppsummering av Hägglund: ”Den långa raden av olika kontroverser
kan lättare överblickas, om man klargör för sig, att flera av dem stå i ett direkt samband med
varandra och hänföra sig till centrala frågor rörande frälsningen eller frälsningstillägelsen:
Den s. k. första antinomistiska striden gäller botpredikan [Johan Agricola], den synergistiska
striden själva omvändelsens förlopp [Flacius og Strigel]. Rättfärdiggörelsens innebörd står
under debatt i den osiandriska striden [Andreas Osiander], medan den majoristiska och den
andra antinomistiska striden gäller frågan om de goda gärningarna och om lagens tredje bruk
[Georg Major, Nikolaus Amsdorff, Poach og Otto].” (Teologins historia, s. 249).
233. Konkordieformelen. Lutheranerne krevde nå en avklaring på stridighetene som hadde
pågått i tidsrommet etter Luthers død og trientkonsilet. Og i 1577 ble lutheranerne enige om
den såkalte ”Formula Concordiae”. Den består av en utførlig del (Sólida declaratio) samt en
kortere versjon (Epitomé). Den ble fremlagt i Dresden og undertegnet av 86 fyrster og byråd
og nesten 9000 teologer. Skriftet hevder en klar luthersk lære på alle punkter, men vokter seg
for overdrevne uttrykk.
234. FC har en skarp avgrensning overfor calvinismen. Den avgrenser seg også for den
filippistiske (etter Philp Melanchthon) linjen alle steder der den avviker fra det genuint
Lutherske. Flacius standpunkt i arvesyndslæren avvises, Osianders rettferdiggjørelseslære
samt Amsdorffs antinomistiske oppfatning om gode gjerninger og lovens tredje bruk. De
synergistiske tendenser som forekom blant enkelte filipister avvises også. Angående
nattverden er det Brenz’ og Chemnitz’ strengt lutherske syn som seirer. Når det gjelder
predestinasjonslæren var det en modifisert utgave av Luthers syn som ble gjeldende.
235. Straks etter at FC var utgitt (1577) meldte behovet seg for en samling av alle de lutherske
bekjennelsesskrifter. Den kom også i stand i 1580 i ”Konkordieboken”. Den består av
følgende skrifter: de tre gammelkirkelige symboler (den apostoliske trosbekjennelse, den
nikenske trosbekjennelse og den athanasianske troebekjennelse), Confessio Augustana med
dens apologi, de Schmalkaldiske artikler, Traktaten om pavens makt og overhøyhet, Luthers
lille og store katekisme og Formula Concordiae. Hele konkordieboken ble antatt som
bekjennelsesskrift i Sverige mens i Danmark-Norge vegret man seg for dette fordi man ikke
ville binde seg til Konkordieformelen. Her ble bare de tre oldkirkelige symboler, CA og
luthers lille katekisme anerkjent som bindende bekjennelsesskrifter.
Reformasjonen i England og utviklingen frem til 1700
236. Reformasjonen i England fikk et annet forløp i England enn på kontinentet og i Norden.
Church of England kom til å få et kirkepolitisk og teologisk særpreg, atskilt både fra de
lutherske og reformerte kirkesamfunn, til tross for at de ledende reformatorer i England var

under sterk innflytelse av kontinentets reformatorer. Reformasjonen på engelsk grunn var
forberedt helt siden Wycliffs tid (1329-84), og det engelske folk var gjennomtrengt med uvilje
mot det italienske pavedømme (§127).
237. Henrik VIII (1491-1547), konge i England 1509-47, var den som i sin politikk kom til å
frigjøre England fra pavens overhøyhet og utropte kongen til å være den engelske kirkes
overhode (Supreme Head). I teologiske spm. var Henrik meget konservativ og gav rom til den
religiøse opinionen mot pavedømmets kirke i England. Blant dem var William Tyndale, som i
1526 oversatte NT til Engelsk. Han hadde møtt Luther og tatt inntrykk av hans skrifter. Han
mente at den beste måten å bekjempe den romerske vantro på, var å spre Bibelen på
morsmålet. I læren om mennesket og frelsen har han sterkt augustinske og lutherske
tankeganger. Tyndales bibeloversettelse møtte motstand i hjemlandet. På befaling av keiser
Karl V blir han pågrepet og brent i 1536.
238. Thomas Cranmer må også nevnes ved siden av Tyndale. Han ble i 1536 utnevnt til
erkebiskop (hans forgjenger Thomas Wolsey ble avsatt i 1529 og anklaget for høyforræderi
og døde på vei til fengslet i 1530). Som noe av det første han gjorde i sin nytiltrådte stilling
var å vie Henrik VIII til hans andre hustru, Anna Boylen, som hadde vært en av hoffdamene.
Henrik VIII’s første hustru var Katharina av Aragonia. På den tiden var han en ivrig tilhenger
av paven og hadde endog utgitt en bok mot Luther i 1521 til forsvar av den katolske lære.
Ekteskapet med Katharina ble imidlertid ulykkelig og det ikke bare pga. alle medelskerinnene
hun måtte dele konge med. Katharina hadde nemlig ikke greid å føde kongen en
mannlig etterkommer. Seks barn hadde hun fått men alle døde i ung alder, med unntak av
Maria (som senere ble dronning). Dermed søkte kongen anledning til å få ekteskapet opphevet
så han kunne gifte seg med Anna Boylen i stedet. Han fikk nå kardinal Wolsey til å inngå
forhandlinger med paven. Vanligvis kunne paven i slike tilfeller uten problemer oppheve
ekteskapet. Men fordi paven i politisk henseende var avhengig av å stå på godfot med keiser
Karl V, som var Katharinas søsters sønn (altså Karl V’s tante), og en bestemt motstander av
Henriks europeiske politikk, måtte paven gå imot kongens ønske om å oppheve ekteskapet.
Denne anledningen benytter Henrik til å bryte helt med paven. Paven truer med bannlysning,
men får et knusende svar av Henrik. Nå blir Wolsey avsatt og Cranmer innsatt. Og i 1534
utstedes en rekke parlamentsbeslutninger hvor kongen ble proklamert som det eneste jordiske
overhode over Englands kirke. Fra og med 1534 er den engelske kirke revet løs fra paven.
Men dermed ble den ikke protestantisk. Henrik var en ekte katolikk hele sitt liv og han ville at
hans kirke skulle være engelsk-katolsk. Han forfulgte protestantene men avskaffet også
munkevesenet. Erkebiskop Cranmer arbeidet imidlertid i det stille for evangeliske reformer.
På grunnlav av Tyndales NT-utgave fra 1526 kommer han med en oversettelse av hele
Bibelen i 1539. I 1547 dør Henrik VIII i armene på sin sjette hustru (de fem første hadde han
enten skilt seg fra eller latt halshugge. Huskeregel: s-h-d-s-h-o).
239. Henriks sønn Edward VI (1537-53) bestiger tronen etter ham. I motsetning til sin far er
han en varm tilhenger av protestantismen. Nå gis det rom for den rent reformatoriske
reformasjon som Cranmer hadde forberedt under Henrik VIII’s regjeringstid. Regjeringen
viderefører Henrik VIII’s kirkestyre og -ordning. Ved bestemmelsene om lære og
gudstjeneste blir Cranmer den avgjørende person. De seks år den unge Edward regjerer blir
meget viktig for utviklingen av den anglikanske kirke. I 1549 utgir Cranmer ”Common Prayer
Book” (CPB). I 1552, under medvirkning av Martin Bucer, kommer en revisjon som mer var i
overensstemmelse med protestantisk teologi. I 1553 utgir Cranmer de 42 artiklene.

240. I 1556 blir Thomas Cranmer henrettet av Maria (Tudor) I den blodige (1516-58,
dronning 1553-58), Henrik VIII’s datter med Katharina av Aragonia. Hun besteg tronen etter
at Edward VI hadde dødt av sykdom 16 år gammel. Med alle tenkelige midler kjempet hun
for gjeninnføringen av katolisismen i England. Cranmers livsverk hadde vært å utvikle
Church of England til en selvstendig biskopskirke under kongelig supremati, og hadde i stor
utstrekning bidratt til å utforme dette samfunnets læreoppfatning.
241. Situasjonen stabiliseres igjen under den lange regjeringstiden til Elisabet I (1533-1603,
dronning fra 1558 til sin død). Nå konsolideres Church of England i hovedsak etter de
retningslinjer som tidligere var lagt av de protestantiske kirkemenn. I 1559 antas CPB som
retningsgivende kirkebok i Church of England og er i all hovedsak i overensstemmelse med
den protestantiske utgaven av 1552. De 42 artiklene omdannes i 1563 til de 39 artiklene og
antas som bekjennelsesskrift i Church of England sammen med Confessio Augustana.
242. De 39 artiklene. Cranmer anså transsubstantiasjonslæren for å være roten til all
vranglære. Han utvikler en nattverdsoppfatning som kommer meget nært den calvinske. Kristi
legeme befant seg etter himmelfarten på en bestemt plass i himmelen og kunne derfor ikke
være nærværende i brødet ved nattverden. Kristi legeme spises på figurlig vis (figurative
speeches). Det er en åndelig eten av legemet og skjer kun i troen og kan også finne sted uten
for sakramentet. Stort sett er det dette syn som senere nedfelles i de 39 artiklene (art. 4, 28,
29). Både den lutherske ubikvitetslæren og læren om Kristi reale nærvær i nattverden avvises
i art. 4, hvor nattverden beskrives i calvinske formuleringer: ”The Body of Christ is given,
taken, and eaten, in the Supper, only after an heavenly and spiritual manner. And the mean
whereby the Body of Christ is received and eaten in the Supper is Faith.” Når det gjelder
Skriften sies den å inneholde alt som er nødvendig til frelse. Ingen kan påtvinge noen som
trosartikkel slikt som ikke har støtte i Skriften. Med dette avvises Den romersk katolske kirkes
tradisjonsprinsipp. De apokryfe skrifter opptas ikke i kanon og betraktes ikke som
lærefundament. Men de anerkjennes imidlertid som nyttige skrifter (art. 6). I art. 9 og 10
følger man den strengt augustinske linjen og omtaler arvesynden som ett naturens forderv, og
(art. 10) sier at viljen er ute av stand til å tro og gjøre gode gjerninger som er velbehagelige
for Gud. I art. 15 følger man opp den lutherske læren om rettferdiggjørelsen ved tro alene. I
art. 13 avvises den romerske doktrinen om gjerningene før rettferdiggjørelsen som et meritum
de congrua, til fordel for den augustinske læren om at alle gjerninger utenfor nåden er synd.
Art. 17 omhandler predestinasjonslæren. Man avviser Calvins dobbelte predestinasjonslære
og taler om predestinasjonen som en utvelgelse til frelse. I art. 19 defineres kirken på samme
måte som i CA VII: ”et fellesskap av troende, hvori Guds rene ord forkynnes og
sakramentene forvaltes i samsvar med Kristi forskrifter.” Kirken tilskrives autoritet både i
spørsmål vedrørende seremonier og troskontroverser. Men den får ikke forordne noe som er i
strid med den hellige Skrift, som den er vitne om og bevarer av. Kirkens tradisjoner og
seremonier betraktes ikke som en gang for alle gitt i Skriften, men kan forandres fra tid til tid.
Dersom det ikke skjer i strid med Skriften kan hver nasjonalkirke forandre eller avskaffe slike
seremonier. Men ingen privatpersoner kan endre eller avskaffe slike seremonier etter privat
ønske så lenge de ikke strider mot Guds ord (art. 34). De 39 artiklene bekrefter kongemaktens
supremati over Englands kirke. Det betones imidlertid at kongen ikke kan befatte seg med
Ordets tjeneste eller sakramentsforvaltningen, men kan bare befatte seg med den ytre styrende
makten.
243. Common Prayer Book (CPB) 1549 (rev. 1552 og 1662). Et utdrag av den alminnelige
syndsbekjennelse lyder: ”Allmektige, barmhjertige Gud. Vi har vendt oss fra din vei som
vilfarne får. For meget har vi fulgt vårt hjertets tanke og begjær. Vi har støtt an mot din

hellige lov. Hva vi skulle gjøre, er ugjort, hva vi ikke skulle gjøre, har vi gjort.” (etter Welle,
bd. I s. 406). I gudstjenesten brukes en rikdom av gamle skrift- og kirkeord: Fadervår, den
Apostoliske og den Nikenske trosbekjennelse, de ti bud, Marias lovsang (Luk 1:46), Simeons
lovsang (Luk 2:29), Te Deum mm. CPB gir også Bibellesningen stor plass. Ved hver
gudstjeneste synges eller sies en rekke av Davids salmer og man leser i tillegg et langt stykke
av det gamle og det nye testamente. Ved gudstjenestene morgen og kveld kommer man da
igjennom Salmenes bok en gang i måneden og hele Bibelen en gang i året.
244. Den anglikanske kirkes linje kan betraktes som en middelvei mellom Rom og Genève
(Hägglund). En annen kirkehistoriker har uttalt at det karakteristiske ikke først og fremst er
læren, men kirkeordningen. Med noen unntak er den nemlig uforandret fra den katolske kirkes
tid. Den engelske kongen trer inn som kirkens overhode i stedet for paven og man avskaffer
sølibatet. Den apostoliske suksesjon og det tredelte embete (diakon, prest og biskop)
videreføres. xli Det er da også i spørsmål vedrørende kirkeordningen alle store stridigheter på
1500-1600-tallet i England kom til å stå – ikke først og fremst i viktige lærepunkter. Under
befestningen av kirkedømmet møter Elisabet I motstand fra to hold, fra den romerske
katolisismen og fra puritanismen. John Jewel, biskop i Salisbury, skriver mot den første
”Apology for the Church of England” (1562). Her betoner han den engelske kirkes forening
med den opprinnelige apostoliske.
245. Den puritanske bevegelse. Som preludium til den blodige epoke som nå trer frem på den
Engelske kirkes historiske arena tar vi med et sitat av Ivar Welle: ”Omkring år 1600 hadde
den anglikanske kirkeordning festet seg i folket, og Prayerboken var allemanns åndelige eie.
Men fremfor den var Bibelen selv blitt folkets bok. Ved gudstjenestene og bønneboken ble det
fostret en rolig kirkereligion. Ved bibellesningen fødtes en alvorlig kristendom, som jaget
etter hellighet i det personlige liv og krevde Guds lov opprettholdt i samfunnet. Mange
alvorlige kristne ville ha en bibelsk kirkeordning etter sveitsisk og skotsk mønster; de kaltes
’presbyterianere’. Andre var mer ytterliggående; de var ’puritanere’ (renhetsmenn) som ville
rense kirken for alt verdslig vesen, ’independenter’ (uavhengighetsmenn) som krevde
selvstendighet for hver enkelt menighet – og flere. I alt utgjorde presbyterianerne sammen
med lignende retninger visstnok halvparten av folket. Sterkest var bibelkristendommen blant
de såkalte ’gentlemen’, dvs. den jordeiende overklasse, samt i den tallrike kjøpmanns- og
håndverksstand. Disse siste kaltes for spott ’rundhoder’; de brukte nemlig å klippe sitt hår.”
(Welle, bd. II s. 25).
246. Presbyterianismen. De fremste lederne for den puritanske bevegelsen under Elisabet I’s
regjering var Thomas Cartwright og Walter Travers. De hadde begge besøkt Genève og hentet
impulser fra den calvinistiske kirkeforfatningen. Det er denne kirkeordning puritanerne legger
til grunn for sin kirkeordning. Den gren av puritanismen som disse to tilhørte bruker også å
kalles presbyterianisme. Med det menes den fløy som ville innføre i Church of England en
forfatning der biskopenes myndighet ble utøvd av konsistorier (dvs. rådsforsamlinger) og
synoder som var sammensatt av prester og lekmannseldste. Den episkopale kirkeordning som
hadde befestet seg under Edward VI og Elisabet I ville man ikke anerkjenne.
Presbyterianernes grunntanke var at Skriften måtte være rettesnoren også i spørsmål
vedrørende kirkeordning. En slik til alle tider fastsatt kirkeordning mente de også å finne i
Skriften og var sammenfallende med den de hadde sett i Genève. John Whitgift, senere
erkebiskop i Canterbury, skrev mot Cartwright og forsvarte den bestående kirkeordningen.
Når det gjelder ytre seremonier og ordninger er kirken fri til å forandre dem etter tid og
omstendigheter. Det gis ikke i Skriften en ordning som til alle tider er forpliktende. I 1574
fremlegger Walter Travers i et anonymt skrift det presbyterianske programmet. Dette blir

foranledning til Richard Hookers monumentale verk ”The Laws of Ecclesiastical Polity”. Han
forsvarer det anglikanske standpunkt. Dette verk har øvd en enorm innflytelse i England, til
og med i den politiske tankegang.
247. Kongregasjonalismen/independentismen. Presbyterianerne så i den engelske statskirken
et kompromiss med romerkirken og ønsket en reformasjon av reformasjonen. Denne reform
ønsket de å utføre innenfor statskirkens rammer og i samarbeid med øvrigheten. Men blant
puritanerne fantes også langt mer radikalt sinnede. De ville gjennomføre en reform uavhengig
av stat eller hierarki. De mente at den kirken/menigheten skulle bestå av bare troende og disse
skulle alene styre kirken. Det var ”det hellige folket” selv som representerte Kristi autoritet.
Den lokale menighet skulle selv ta vare på sine interesser uten innblanding av verken statlige
eller klerikale myndigheter. Noen rangordning mellom prest og lekmann skulle ikke
forekomme. Dette gjennomført demokratiske kirkeideal kalles kongregasjonalisme eller
independentisme (av ”independent” = selvstendig). Sentrale personer i utformingen av dette
systemet er Robert Browne (d. 1633), som i 1582 måtte flykte til Nederland for å unnfly
forfølgelse, og Henry Barrowe, som i 1593 ble hengt for kongregasjonalismens sak. Robert
Browne har skrevet om menigheten og dens pakt (covenant) med Gud. Bare den enkelte
menighet er Kirke, og dens eneste overhode er Kristus selv.
248. Den engelske baptisme. Ut fra kongregasjonalismen vokste frem som en separat
bevegelse den engelske baptismen. Opphavsmannen var John Smyth. Thomas Helwys
grunnlegger i 1612 den første baptistforsamling i England. Den engelske baptismen stod i
åndelig slektskap med anabaptismen på kontinentet (som Luther kalte ”gjendøpere”). Et
særmerke for baptismen var dens kamp for samvittighetsfrihet og religiøs toleranse. Religion
var en sak mellom Gud og den enkelte og tålte derfor ikke øvrighetens innblanding. Sammen
med alle de andre retningene som ble kalt dissentere, avviste baptistene CPB og overhode
tillempningen av en fast og ved lov foreskrevet liturgi. Dette blir derfor hovedpunktet i den
anglikanske kirkes kamp mot nonkonformistene (= dissenter; medlem av en frikirke). Et
særmerke for baptismen allerede fra begynnelsen har vært deres syn på dåpen. De anser dåpen
for en lydighetshandling og kan bare utføres når dåpskandidaten har en bevisst
trosbekjennelse. Dåpen fungerer som opptakelse i menigheten. Når det gjelder synet på
nattverden ligger det nært opp til Calvins spirituelle oppfatning.
(Til utfyllende lesning om presbyterianerne, kongregasjonalistene og baptistsamfunnene
anbefales Carl Fr. Wisløffs Kristne kirkesamfunn (1974) hhv. s. 72-86, 126-130, 115-126. I
samme bok finnes også et nyttig ekskurs om puritanismen på s. 111-113 xlii ).
249. Den anglikanske kirkes teologi utvikles på 1600-tallet på den grunn som ble lagt av
Richard Hooker i ”The Laws of Ecclesiastical Polity” (§246). Anglikanismens egenart ble
utmeislet under kampen mot Rom og fremfor alt mot puritanismen. Resultatet ble en
statskirke som holdt strengt fast ved den episkopale tradisjonen. Revisjonen av CPB fra 1662
står som sluttstreket i utviklingen av anglikanismens egenart. I forordet skriver Robert
Sanderson: ”It has been the wisdom of the Church of England ever since the first compiling of
her Publick Liturgy, to keep the mean between the extremes, of too much stiffness in refusing,
and of too much easiness in admitting any variation from it.” Viktig i denne prosessen er også
Savoy-konferansen i 1661 som er et seierstog for den anglikanske kirke i England. Men før
disse begivenhetene på begynnelsen av 1660-tallet kommer et blodig mellomspill i Englands
kirkehistorie, nemlig revolusjonen under Oliver Cromwells ledelse.

250. Forspillet til denne revolusjonen ligger i den politisk-religiøse undertrykkelse som
puritanerne utsettes for under Stuart-slektens tid på den engelske kongetronen. Allerede under
Elisabet I var opptakten var puritanerne forfulgt. Men når Maria Stuarts sønn James (1566-
1623, først kong James VI i Skottland) innsettes som konge i 1603 begynner en mer
systematisk og blodig forfølgelse av puritanere og nonkonformister. James I er katolsksinnet.
I hans fotspor gikk også hans sønn som ble konge i 1625, Charles I (1600-49). Han blir den
episkopale kirkes fremste forkjemper. Han innsetter William Laud (1573-1645) som
erkebiskop i Canterbury (1633). Han tilhører også den katolsk-vennlige fløy av den
anglikanske kirke, og som har blitt kaldt ”highchurch”. Han blir nå lederen av motstanden
mot puritanismen. Det blir nå opprettet et eget spionvesen mot lavkirkelige og
presbyterianere. Han utnyttet skruppelfritt de maktmidler han hadde til rådighet, i kampen for
å gjennomføre konformitet i den kirkelige ordningen. Mange blir straffet med pisking,
brennemerking eller døden. Titusener blir drevet ut av landet under stuartenes regjering. I
Skottland hadde kongen avskaffet den presbyteriansk kirkeordning (som lenge hadde vært den
rådende i her), og påbød en bønnebok som for første gang skulle brukes i Edinburgh
domkirke 23. juli 1637. Under gudstjenesten bryter det ut et kraftig opprør og man roper mot
domprosten: ”Paven, paven, stein ham!” Dette gir signalet til alminnelig opprør i Skottland og
i 1638 fornyet skottene det gamle religiøse forbund (”covenant”) og grep til våpen. Charles I
kaller nå motvillig sammen parlamentet (som mot lovens klare ord ikke hadde vært
sammenkalt på 11 år), men her var presbyterianerne i flertall og stilte seg straks i opposisjon
til kongen.
251. En av de ledende menn i parlamentet var Oliver Cromwell (1599-1660). Han hadde i sin
omvendelseskamp i 20-årsalderen fått stor hjelp av Luthers skrifter. Han kom så igjennom til
en fast tro og var urokkelig i sin visshet om å tilhøre de utvalgte. Han ble nå en alvorlig
kristen og søkte samfunn med kristne radikale puritanske miljø. Hans ideal var
independentisk: ”Et fritt folk som styrte staten etter Bibelens bud.” Utover 1630-40-tallet ble
forholdet mellom kongen og parlamentet mer og mer spent. Det blir en prosess mot kongens
rådgiver, Lord Stafford, som fører til henrettelse. Erkebiskop Laud ble fengslet og halshugd.
Og i 1642 brøt det ut krig mellom parlamentet og kongen. Krigen føres først ganske slapt fra
parlamentets side. Nå griper Cromwell fatt i sakene. Etter idealet ”Herrens krig må føres av
Herrens folk” ruster han opp parlamentets hær og den når en formidabel styrke. Cromwells
fiender kalte hæren hans ”jernsider” fordi den var ugjennomtrengelig, så vel på flanke som på
front. Militærkunsten hadde han lært av Gustav Adolf og av Det gamle testamente, og når han
som 43-åring slo sitt første slag viste han seg som en av tidens kanskje største hærførere. I
1645 vinner Cromwell en knusende seier over kongens hær, og i 1647 blir presbyterianismen
lovfestet som Englands religion. Presbyterianismen hadde da vært dominerende i England
store deler av Charles I’s regjeringstid. Nå våget Cromwell å gjøre det som ingen annen i
Europa før hadde gjort. Han nedsatte en domstol og fikk kong Charles I dømt til døden, og i
1649 eksekveres dommen ved halshugging. Cromwell blir nå av hæren og parlamentet bedt
om å ta kongetittel. Det vil han ikke, men han tar tittelen ”Lord Protector” (rikets beskytter). I
perioden Cromwell regjerer (1649-60) er det independentismen som dominerer. Nå fortsetter
Cromwell med å slå ned både skotsk og irsk opprør. All katolsk gudstjeneste utryddes fra
Irland. Felttoget mot Irland ble det blodigste i Cromwells liv. Englans flåte fortsatte de store
bedriftene til sjøs og slo nederlenderne og det engelske flagg ble ført til seier på alle hav. Nå
blir England en internasjonal stormakt. Konfesjonelt var Cromwell tolerang. Han tålte alle
unntatt katolikkene. Han beskyttet valdenserne og andre protestantiske retninger. Han ønsket
også et forbund mellom alle protestantiske riker, som skulle herske i verden. Men Cromwell
aldredes raskt. Alt i 1655 begynte sykdom å tære og i 1658 ble han liggende syk av prostatahypertrofi.
Han dør i 1660.

252. Mange hadde håpet at Cromwells livsverk skulle føre til å utjevne de kirkelige
motsetningene i England mellom p.d.e.s. den anglikalske og episkopale fløy og p.d.a.s. de
puritanske retninger. Selv om Cromwell i egne rekker hadde en heroisk status vant han aldri
de store masser. Både William Laud og Charles I ble av mange betraktet som martyrer for
Church of England. Etter Cromwells død vant atter anglikanismen innflytelsen ikke minst
gjennom den betydningsfulle Savoy-konferansen i 1661 (§249). Presbyterianerne drives nå ut
av den anglikanske statskirken og gjorde felles sak med independenterne. Dermed ble den
sosiale og teologiske kløften mellom anglikanere og presbyterianere enda større. Selv om
Cromwells historie er en blodig historie, bærer han med rette kalt den moderne
religionsfrihetens grunnlegger. Engelskmennene vil også huske han som den som gjorde
England til en stormakt.
253. Nå kommer atter stuartene på kongetronen i England. Charles I’s sønn, Charles II (1630-
85) blir den første i rekken og regjerer fra det år Cromwell dør (1660) til 1685. Charles II blir
etterfulgt av sin bror James II (1633-1701) som bare regjerer i tre år frem til 1688. Stuarterne
var dårlige konger. De styrte elendig og levde selv et høyst umoralsk liv. Begge sønnene til
Charles I var som sin far katolsksinnede. Og i deres tid innføres høykirkelig gudstjenest på
nytt. Charles II var selv en praktiserende katolikk. Folkets tålmodighet med denne
kongeslekten er nå imidlertid over. I 1688 bryter det ut revolusjon som medfører at William
III av Oranien, James II’s svigersønn, kalles til England og blir konge. Revolusjonen ender
med en toleranseakt i 1689. Her vedtar parlamentet at det skal være religionsfrihet til alle
kristne samfunn – unntagen katolikker. Toleranseakten av 1689 hadde vært en umulighet uten
Cromwells revolusjon 40 år tidligere (§251). Macaulay har nok satt ord på mange
engelskmenns ønske om stuarterne: ”stuartenes av Gud og mennesker forbannede slekt forlot
de britiske øyer for alltid.” Med William III stadfestes CPB på nytt og lar den anglikanske
statskirke bestå. Det var allikevel 400 prester i den anglikanske kirke som av prinsipielle
grunner vegret seg for å avlegge troskapsed til den nye kongen. Disse ble avsatt. Det førte til
en svekkelse av kirken, som særlig ble merkbar ved dennes konfrontasjon med deismen og
andre rasjonalistiske strømninger i den følgende tiden.
254. Gjennom de store omveltninger som England var i gjennom på 1500-1600-tallet ble det
prentet inn i engelskmannens sinn en usvikelig lojalitet, forbundet med ærbødighet både for
sin egen og andres religion (Welle, bd. II s. 37). På dette punkt har engelskmennene videreført
en side ved Luthers lære som i de lutherske land har vært overskygget, nemlig læren om
kirken og øvrigheten. Det er engelskmennene som har fremkjempet religiøs og konfesjonell
frihet i moderne tid, ikke de rene lutherske land (langt mindre de katolske). Engelskmennene
har også lært oss at staten ikke er Guds rike. En grøft som ikke minst den katolske kirke men
også de lutherske fyrster og konger har gått i. Kirken skal ikke styres med sverdet men med
Ordet, statens oppgave er å verne om og sørge for at kristendommen får leve i fred og utfolde
seg. Her svikter det i vår tid.
255. Kvekerne. Georg Fox (1624-91) er grunnleggeren av samfunnet som fikk navnet
kvekere. Han avviser alt seremonivesen, forkastet dåp, nattverd, kirkegang, utarbeidede
prekener og naturligvis hele kirkeinstitusjonen med biskoper, prester, klokkere osv. Han
forkynte livet etter åndens drift i kjærlighet, forsakelse og bokstavlig lydighet mot Kristi bud i
bergprekenen. Hans budskap blir tatt imot med stor gjenklang i folket. Man syntes nok at
profetenes og apostlenes ånd var kommet tilbake. Samlingene var preget av mange merkelige
utslag som hyl og skrik, mange gikk barbent og til dels rev av seg klærne. Retningen fikk
navnet Quaker (herav kveker) etter sine hyppige henrykkelser og krampeanfall. Selv kalte de

seg ”The Friends” – vennene. Av den kongelige øvrighet møter Fox forfølgelse men hos
Cromwell fant han i alle fall noe forståelse. Kvekernes samlinger er eiendommelige og
kjennetegnes ved at vennene kommer sammen og blir sittende helt stille. Dersom ingen blir
grepet og vitner, går forsamlingen hjem. Fox selv var en omreisende predikant, men man
begynte med disse stille samlinger allerede i hans tid. Etter bergprekenens ord nekter de å
avlegge ed, å være dommer eller å øve makt enten privat eller i samfunnets tjeneste. Fox
overleverte i 16?? kong Charles I en erklæring hvor det heter: ”Alle blodige grunnsetninger
og handlinger fornekter vi gnaske og aldeles for vårt eget vedkommende, sammen med all
utvortes krig og strid og kamp med ytre våpen med hvilket som helst formål eller med noe
som helst påskudd. Dette er vårt vitnesbyrd for hele verden.” Som en selvfølgelighet forkaster
de også all kunst og all stas og pynt. Men en hovedsak i bergprekenen følger de ikke etter
bokstaven: Du skal ikke samle deg skatter på jorden. Deres tarvelige liv kombinert med flittig
arbeid gjorde at de ble særdeles velstående. Allerede omkring 1660 var det store mengder
kvekere. På det tidspunkt satt hele 4000 av dem i de kongelige fengsler.
256. En av de mest kjente kvekerne er William Penn (1644-1718). Han var sønn av en admiral
og var veldannet og begavet. 23 år gamme sluttet han seg til kvekerne. Han bekjente sin
overbevisning med munn og penn. For dette kom han i fengsel mange ganger. Ved sin fars
død i 1670 kom William i besittelse av en stor formue. På tross av sin kveker-bekjennelse var
han en avholdt mann ved Charles II’s hoff. Dette benyttet han til å utføre en stor plan. Kongen
skyldte nemlig admiral Penn en stor pengesum. Dette ble gjort opp ved at William fikk sin
personlige eiendom i en stor landstrekning i Amerika. Denne ble til ære for admiralen kalt
Pennsylvania. I 1681 anla William en koloni her, som etter idealbyen i Åp 3 fikk navnet
Philadelphia (som betyr broderkjærlighet). Her hersket enda større religionsfrihet enn blant de
utvandrerne som tidligere hadde slått seg ned i Amerika. Her fikk nemlig også jøder og
katolikker adgang. (De første nybyggerne kom til Amerika og Massachusets med skipet
”Mayflower” 21. november 1620. Her grunnla de nybygden New-Plymouth. Denne kolonien
var i sin tid verdens eneste demokrati. Midtpunktet for denne kolonien var forsamlingshuset,
hvor Guds ord ble forkynt både i helg og hverdag). Underlig nok var Penn høyt yndet også av
James II. James brukte han til og med i et hemmelig diplomatisk ærende en gang. I den
anledning ble Penn beskyldt for å være skjult jesuitt. I 1947 gav det norske storting Nobels
fredspris til kvekersamfunnet. Og her i Norge ble den første totalavholdsforeningen stiftet av
kvekeren Asbjørn Kloster.
257. John Bunyan (1628-88). Det er riktig å ta med noen ord også om Bunyan. Han var sønn
av en fattig blikkenslager i den lille byen Elstow. Bunyans kroppsbygning var stor og sterk.
Også åndelig var han høyt utrustet og alt fra barndommen raste en voldsom kamp i hans sjel.
17 år gammel kom den røslige karen med i Cromwells hær ”jærnsidene”. Når han ser tilbake
på denne tiden forteller Bunyan at han ble mer og mer likegyldig for sin sjels frelse. Han
hadde heller ikke tidligere vært noen kristen og han var fæl til å banne. Men utover i
ungdomstiden skjøv han all kristendom fra seg. Allerede som 20-åring giftet han seg. Ved
Guds forsyn og nåde var denne kvinnen kristen. Nå begynte etter hvert en alvorlig
omvendelseskamp. Han begynte å gå i kirken men brøt ikke med sine gamle laster. Etter hvert
ble han grepet av en ny oppvekkelse. Nå ble det også alvor for ham med banningen og
dansingen. Han fikk en hård og forbitret kamp. Han kunne ikke si dansingen farvel. Det var
en kamp mellom håp og fortvilelse i Bunyans sjel. Snart var han i himmelen og snart i
helvete. Det som blir Bunyan til hjelp er Luthers galaterbrevskommentar. Bunyan sier om
denne boken: ”Jeg for min del foretrekker denne bok for alle jeg noensinne i mitt liv har lest.
Den passer uten tvil best for en såret samvittighet.” Hans lange omvendelseskamp drar seg nå
mot sin slutt. Bunyan forteller at han en dag satt ved peisen i sin stue, syk og nedtrykt: ”Da

lød plutselig disse ord i mitt hjerte: Jeg får gå til Jesus. De atspredte straks det tykke mørke
som var falt over min sjel, de oppklarte alle mine tvil og lot meg atter få skue Kristi
herlighet.” Bunyan spør sin hustru om dette ord står i Bibelen, men hun visste ikke. Ikke
mange minutter etterpå kommer han på at det var fra Heb 12:22-24: ”Men dere er kommet til
Sions berg, til den levende Guds stad osv.” Og Bunyan fortsetter å fortelle: ”Og det om berget
Sion og det himmelske Jerusalem stod levende for meg. Den natt var Kristus en dyrebar
Kristus for min sjel. Jeg kunne knapt bli liggende i min seng for glede og fred og seier i
Kristus.” Men, forteller Bunyan, denne salige tilstand varte ikke til morgenen. Nå hadde
Bunyans omvendelseskamp pågått i fire år. Nå blir han tatt opp i baptistmenigheten i Bedford.
Her begynte han ganske snart å preke og store folkemasser strømmet til. Men når Cromwell
dør i 1660 strammes Charles I’s forbud mot lekmannspreken inn igjen, og Bunyan kastes i
fengsel. Han kunne når som helst slippe fri dersom han lovet å slutte å preke. Men Bunyan sa
bare: ”Hvis jeg kommer ut av fengselet i dag, så vil jeg forkynne evangeliet i morgen.
Dermed ble han sittende i 12 år frem til 1672. Alt i 1655 hadde hans første hustru dødd. Han
giftet seg imidlertid på nytt. De hadde flere barn, blant annet en liten datter som var blind. Det
smertet ham usigelig da han måtte forlate familien og gå i fengsel. Hvem skulle nå ta seg av
disse? Ut av den store kamp og smerte som Herren fører Bunyan inn fødes det frem frukter
for Guds rike, en sjelesørgerisk litteratur som det ikke finnes så meget av. Han skriver i
fengslet blant annet sin livshistorie ”Overvettes nåde mot den største av syndere”. Men her i
fengslet sammen med de råeste forbrytere i smerte og nød, begynner han også på sitt store
livsverk: ”Pilgrims progress”. Her beskriver han kristenlivet i en allegori. Nest etter Bibelen
og Thomas a Cempis’ bok ”Imitatio Christi” (Kristi etterfølgelse) er denne den mest utbredte i
verden.

Ortodoksi og pietisme 1580-1750
Ortodoksien 1580-1700
258. Vi setter starten for ortodoksien til tiden etter at konkordieboken ble gitt ut (1580) og
frem til 1700. Ortodoksien er den tradisjon som bygger videre på den tradisjon som
representeres av de lutherske bekjennelsesskrifter. Viktige foregangsmenn for ortodoksien er
Wigand, Martin Chemnitz (§ 234) og Aegidius Hunnius (lærer i Marburg d. 1592). I
alminnelighet blir ortodoksien omtalt som en mørk periode, preget av den døde rettroenhetens
ånd. Noe har dette kanskje for seg. Men ikke alltid har man tatt i betraktning de rådende
politiske og religiøse forhold. (”Ofte møter en den oppfatning at ortodoksitidens teologer bare
hadde et utvortes syn på kristendom- men; alt var bra bare læren var i orden. – Intet kan være
mer feilaktig enn dette.” Wisløff, Gjør en evangelists gjerning s. 98-99).
Politiske og åndelige forutsetninger
259. Det er ikke annerledes enn at de politiske forhold påvirker de åndshistoriske og motsatt.
”Dette er et ihinnanen som ofte er vanskelig å bli fullstendig klar over.” (Wisløff). Det er
særlig tre ting som her kommer i betraktning:
260. (1) Undertrykkelsen av kryptokalvinismen. Kryptokalvinismen gjenopplives i Saxen
omkr. 1580 (den andre kryptokalvinistiske epoke). Dette er et mørkt kapittel i den lutherske
kirkes historie. Eks. presten Funk i Øst-Preussen som ble mistenkt for kryptokalvinismen og
henrettet. Likeledes også Nicolaus Krell som ble henrettet 1601. (Mer om den synkretistiske
strid §§ 273-276).
261. (2) 1600-tallet er blant annet 30-årskrigens tid. En serie med kriger som sendte Tyskland
ut i varig ødeleggelse.
262. (3) Lutherdommen preges av en slags nyskolastikk. Nyskolastikken henger i sin tur
sammen med at det ved en rekke europeiske universiteter (særlig i sør) var en oppblomstring
av aristotelianismen (nyaristotelianismen). xliii Ortodoksiens menn var opptatt av å kodifisere
det som var vunnet ved den lutherske reformasjon. Her tok man så Aristoteles til hjelp. Det
var særlig hans kunnskapslære og begrepsmetafysikk man tok i bruk. Man ville imidlertid
ikke tillegge denne termini større betydning enn å være et hjelpemiddel. Prinsipielt dro de opp
en streng grensegang mellom filosofi og teologi og forsøkte å holde fast ved de
reformatoriske standpunkt. Det er allikevel ingen tvil om at dette førte til at det hele fikk et
skolastisk preg, ganske annerledes enn hos Luther. F.eks. ville Keckermann gi en spekulativ
forklaring på treenighetslæren. Luther kunne også sin Aristoteles. Platons og Aristoteles’
filosofiske systemer var en del av elementærkunnskapen ved de europeiske universitetene
(Paris får det første universitet i Europa ca. 1150, jfr. katedralskolene [§§ 147 og 153] som er
forutsetningen for universitetene). Men Luther avviser blankt Aristoteles og nekter noen som
helst sammenblanding mellom hans filosofiske system og teologien. Her er Luther
konsekvent. Han ønsker at kun Skriften skal prege vår tankegang. Felles for både

nyaristotelianismen og nyskolastikken (ortodoksien) er at begge avløses av nye strømninger
omkring 1700-tallet (rasjonalismen og pietismen).
263. Vi kan dermed fastslå tre hovedkjennetegn ved ortodoksien: 1) kampen mot
synkretismen, 2) Skjerpet systematisering av den lutherske tradisjon og 3) en hardere
doktrinær innstilling. Alt dette har sin beveggrunn i et oppriktig ønske om å verne om den
lære og det lys som var vunnet ved reformasjonen og som fikk sin sluttstrek med
konkordieboken i 1580. I denne ”døde rett-trohetens tid” er det ingen tvil om at det var mye
sant åndelig liv. Man skal også være klar over at det var ortodoksien menn som lanserte
uttrykket ”død ortodoksi”. Det var ortodoksiens menn selv som var de første til å klage over
død rettroenhet, stridslyst osv., ikke pietismen (således Johann Arndt og Johann Gerhardt).
Viktige teologer i ortodoksien
264. Johann Arndt (1555-1621) er en slags mellomperson mellom konkordiefedrene og
ortodoksien. Nest etter Luther selv er det denne mannen som har øvd størst innflytelse på
luthersk kristenliv (Welle). Hans far var en gudfryktig luthersk prest og allerede som barn
leser han Bernhard og mystikerne Tauler og Thomas a Kempis. Først ble han prest i Anhalt.
Men her går fyrsten over til reformert tro og dermed blir Arndt avsatt. Han virket så som prest
på en rekke steder før han til slutt fikk den høye posten som genrealsuperintendent (biskop) i
Celle og ble overhode for hele kirken i hertugdømmet i Lüneburg. Arndt ble aldri noen stor
predikant. Det var med sine oppbyggelsesskrifter han virkelig kom til å bli betydningsfull.
Hans mest kjente verk er de fire bøkene om den ”Sanne kristendom” og ”Paradis-urtegård”.
Arndt var en sann og rettlærende ortodoks teolog. Han forsvarte trofast den lutherske
bekjennelse overfor både svermere og reformerte. Men han reagerte på tendensen til at hele
kristendommen og troen gikk opp i diskusjoner, meninger og læresetninger. Han savnet en
levende virksom tro som viste seg i et sant kristenliv. Hvor hadde det blitt av sjelens indre liv
med Gud, omgangen med Gud i bønnen og livet for Gud i troskap og kjærlighet? Guds ord
skulle ikke slå rot i hode men i hjertet og menneskets indre. Her var det nok enkelte som
misforstod Arndt. Noen beskyldte ham for å avvike fra den lutherske lære og den rette tro og
henfallende til mystikken. Men mange var også de som forsvarte ham, ikke minst Johannes
Gerhard (§ 266). Det er ikke riktig det bilde man av og til får at Arndt var en stakkars forfulgt
som ingen steds ble akseptert innen lutherdommen. Det var enkelte ekstreme som anklaget
ham, men de fleste forsvarte ham. Arndt ble da også generalsuperintendent i Celle som var en
høy stilling i lutherdommen på den tid. Men det var langt i fra Arndts mening at man skulle
søke Gud i sitt indre sånn uten videre, men kun gjennom Guds Ord og Guds Ånd. ”Det er to
veier ad hvilke man kan nå til visdom og erkjennelse. Den første er gjennom lesning og
diskutering. Dem som går den vei, kaller man lærde. Den annen vei er gjennom bønnen og
kjærligheten. Dem som går den, kaller man hellige. Mellom disse to slag er det stor forskjell.
De første er hovmodige og oppblåste, så sant de bare er lærde og ikke har hjertet med, de siste
er ydmyke og saktmodige. På den første vei finner du ikke den skatt som er skjult i ditt indre,
men på den annen vei finner du skatten i deg selv.”
265. Leonhard Hutter (d. 1616) virker i Wittenberg etter den andre kryptokalvinistiske
perioden (som avsluttes 1591). Universitetet i Wittenberg var på den tid atter renset og blitt en
høyborg for den rene lutherdom. Det var omkring 3000 studenter der på den tiden. Og det var
Hutter de kom for å høre. Han var et stort trekkplaster. Han brakte lutherdom atter på de høye
tinder. Han holder konkordieboken høyt i ære og regner den nærmest for å være inspirert. Han
setter ikke noe skille mellom tro og teologi. Han kjemper utrettelig mot både kalvinister og

katolikker. Som lærer og teolog er han en stor pedagog. I 1610 utgav han sin dogmatikk
Compendium locorum theologicorum, organisert i spørsmål og svar. Den kom til og med til å
bli en konkurrent til Melanchthons Loci og overtok snart dens stilling som standarddogmatikk
på luthersk mark. Her kan man studere i renkultur ortodoksien med dens typiske opplegg.
266. Johann Gerhard (1582-1637). Han var professor i Jena og blir kalt lutherdommens
”normaldogmatiker”. Skal man få å vite den lutherske lære på dette tidspunkt, skal man altså
slå opp hos Gerhards Loci theologici som ble utgitt i tidsrommet 1610-1625. Men den er ikke
så lett å lese. Men når man etter hvert får lest seg inn i hans 29 svære loci (tils. 9 tykke bind),
finner man ut at den behandler alt det som man kunne tenke seg på denne tid å spørre om
innenfor den kristne tro. Han var påvirket av og hadde lært av Johann Arndt og hans ”Den
sanne kristendom”. Gerhard gikk inn for Arndt og forsvarte ham mot alle angrep om å ikke ha
den rette tro. I tillegg til å være en stor dogmatiker var også Gerhard en benådet predikant og
oppbyggelsesforfatter. Bl.a. skrev han flere store bibelkommentarer og oppbyggelsesbøker. Et
eksempel på det siste er andaktsboken meditatione sakrae (hellige betraktninger). Her finner
vi mye av de samme trekk som i Arndts ”Sanne kristendom”. Her siterer han både Augustin,
Tauler og Arndt. Hos Gerhard finner vi i skjønn forening p.d.e.s. et utrettelig dogmatisk
arbeid og kamp mot både katolsk og reformert lære, men også p.d.a.s. en praktisk kristendom
som alltid har for øye den enkelte kristnes salighet og liv med Jesus. ”Hans teologi hadde midt
i sin teoretiske visdom, et praktisk sikte, den enkeltes tro og frelse!” (Per Bergene-Holm).
267. Paul Gerhard (1607-1676) er ortodoksiens største salmedikter, kanskje til og med den
største salmedikter noen sinne. Gerhard var prest i Berlin og Lübben. Han var en meget
fredsæl mann, men havnet allikevel i strid med de reformerte. Salmene hans preges av troens
trygge forvissning om Guds nåde og forsyn som råder (”Velt alle dine veie”). Salmene er fulle
av bibelsk substans og uten ett eneste dødt ord. Dette gjør at salmene er vanskelige å oversette
uten at noe går tapt. I Gerhards salmer forenes det objektive, frelsen og det fullbrakte utenfor
mennesket, med det personlige: ”O hoved høyt forhånet”, ”Er Gud for meg så trede meg hva
der vil i mot”, ”Hvorledes skal jeg møte og favne deg, min skatt?”
268. Heinrich Müller (1631-1675) er en annen av ortodoksiens oppbyggelsesforfattere. Han
angriper meget sterkt den døde ortodoksi: ”Kirken har fire avguder, døpefont, prekestol,
skriftestol og alter.” Den mest kjente av bøkene hans er ”Nåde og sannhet” som er en samling
korte andakter som også ble mye brukt i Norge og blir lest den dag i dag.
269. Christian Scriver (1639-1693). Han er mest kjent for boken ”Sjeleskatt”. I 74 lange
betraktninger beskriver han sjelens vei fra elendighet til herlighet. Her er mye god sjelesorg å
hente for anfektede sjeler.
270. Abraham Calovius (d. 1686) var en begavet mann fra Øst-Preussen. Han ble student i
Königsberg bare 14 år gammel. Han overvant ved en voldsom viljekraft en lei talefeil som
han hadde. Han ble fra 1650 professor i Wittenberg etter at han hadde først hadde vært det i
Königsberg. Om noen kunne kalles luthersk ortodoksist er det Calovius. Han bygger videre på
tradisjonen fra Gerhard, men tilspisser samtidig tankene i doktrinær og polemisk retning.
Hans hovedverk er Systema locorum theologicorum. Han ser for seg den lutherske lære som
en fint sammensatt bygning. Derom en liten stein tas ut raser hele huset sammen. Derfor
forsvarer han læren i tykt og i tynt. Han tillegger bekjennelsesskriftene en enormt stor
betydning og taler endog om en inspiratio mediata. I praksis er det for Calovius ingen
forskjell mellom Skriften og bekjennelsesskriftene. I sin polemikk var han helt uten mål og
måte. Dersom noen var uenige med ham trakk han alle konsekvenser av dette til siste spiss og

hevdet uten tvil at de ikke kunne få saligheten. Videre kan nevnes at Calovius var en
forkjemper for bibelstudiet. Han hadde vist en kjennskap til bibelen som ikke hadde noe
sidestykke. Man kunne visst spørre ham om hva som helst og få svar. I et brev til Spener sier
den stridbare av de mest stridbare lutherske teologer: ”pia desideria vestra sunt et mea (dine
fromme ønsker er også mine)”. Dette understreker at selv den mest ortodokse av alle
ortodokse teologer gav sin tilslutning til de pietistiske strømninger.
271. J. A. Quenstedt (d. 1685) har man kaldt for ”ortodoksiens bokholder”. Der finner man
det ortodokse system utbygd helt og fult. Hvordan ser så dette systemet ut? Man har locimetoden.
Ant. loci kommer naturligvis an på hvordan man systematiserer, men troens innhold
blir behandlet i punkter. Man har ikke som ble vanlig på 1800-1900-tallet at systematikeren
har et hovedsynspunkt som han går ut fra, som ofte var filosofisk belastet ved at man tar tak i
satser som er fremherskende i fremtiden og ut fra et bestem synspunkt så fremstiller den
samlede kristne tro. En slik fremgangsmåte kan være meget tiltalende for samtiden, men blir
ganske snart forandret til biblioteksmakulatur, for neste generasjon står under innflytelse av
helt andre filosofiske forutsetninger og se da har man ikke lenger bruk for det der. Det er ikke
slik på denne tiden. Man har loci-metoden. Her tar man for seg de enkelte trosspørsmål og
starter med 1) Den hellige skrift, 2) treenigheten (læren om Gud, om Kristus og om Den
Hellige Ånd), 3) skapelsen, 4) Guds forsyn, 5) predestinasjonen, 6) mennesket før fallet, 7)
syndefallet, 8) synden, 9) den frie vilje, 10) loven, 11) evangeliet, 12) boten, 13) troen
(rettferdiggjørelsen), 14) de gode gjerninger, 15) sakramentene, 16) kirken, 17) de tre stender
(lærestanden, nærestanden, ekteskapet) og 18) de siste ting.
272. David Hollax (d. 1713). Regnes for å være den siste av ortodoksiens menn av noe
format. Vi er i grunnen nå over i en annen tid. Han er i noen grad også preget av den tid han
hører til i men hører åndshistorisk hjemme i ortodoksien. Han pleier å avslutte sine lotsi (pl.
av loci) med suspiria som han kaller det (bønnesukk).
273. Den mer ”ireniske” (Wisløff) fløy av ortodoksien (synkretistene). Det var disse som ble
opphav til den synkretistiske strid. Vi må særlig nevne Georg Calixtus (d. 1656) nevnes. Han
var professor i Helmstedt (helmstedtskolen). Synkretisme forstås vanligvis som
sammenblanding, her går det på forholdet til kalvinismen. Calixtus reiste mye omkring og
besøkte bl.a. Genève. Han ville han ha samarbeid og forståelse, selv om han på alle måter
ønsket å være en lutheraner. Calixtus talte om det som burde samle i stedet for det som måtte
sprede. I den forbindelse snakket han om en consensus quinque secularis – ”en fem hundre
års enhighet”. Tanken er at i de 500 første år var kristenheten enig eller klarte å bli det. Sånn
har man filosofert og det er en forestilling som har spilt en betraktelig rolle (man finner det
også hos Botser i Strassburg, som også var en slik ireniker som gjerne ville samle). Johan
Valentin Andreae er en merkelig mann som på mange måter ligner Calixtus. Han reiste også
omkring til forskjellige steder og knyttet kontakter innenfor den reformerte kristenheten. Som
Calixtus ønsket også han å søke enhet og fred med de reformerte.
274. Fra Nikolaus Hunnis (d. 1643) stammer skjemaet med articuli fundamentales og articuli
non fundamentales. Det er noe som man må vite om for å bli salig (articuli fundamentales) og
det er noe som man ikke behøver å vite om og kan allikevel bli salig (articuli non
fundamentales). Så kunne man tenke at med articuli non fundamentales er artikler som man
kan tenke som man vil om. Men det var aldeles ikke slik å forstå. Spørsmålet var: Hvor mye
må man vite for å bli salig? Det var de fundamentale artikler. Men å stille spørsmålstegn ved
de ikke fundamentale artiklene gjorde han slett ikke. I så måte gikk nok Calixtus og Andreae
en del lenger.

275. Det ble en veldig strid omkring denne synkretismen. Og når denne striden ble så hard
skyldes også dette politiske årsaker. Det var nemlig stadig flere fyrster som gikk over til den
reformerte tro. Hessen og Anhalt gikk på denne tiden over til reformert tro. Det gjorde også
en av de største og mektigste fyrstene i Nord-Tyskland, nemlig kurfyrsten av Brandenburg
Sigismund. Det var hans fetter som var fyrste i Hessen og som hadde gått over til den
reformerte tro. I 1613 påvirket han sin slektning slik at også det Brandenburgske fyrstehus
gikk over til reformert tro og antok kalvinistisk nattverdritus. Dette vakte veldige protester i
menighetene som jo var lutherske. I 1614 kom en trosbekjennelse som het Confessio
Sigismundi hvor kalvinismen ble tolket svært mildt. Det blir tatt utrykkelig avstand fra den
kalvinske predestinasjonslære. ”Hans kurfyrstelige nåde tror ikke at det er noen som er
forutbestemt til fortapelse.” (Det er kurfyrsten som bekjenner på for sine undersotter). Dette
beroliget menighetene betraktelig, men ikke nok og han ble hurtig klar over at det ikke ble på
tale å få alle menighetene i hans land (han hadde flere) til å gå over til en reformert tro. Det
måtte han oppgi. 1615 kom det et dekret hvor det het at menighetene kunne holde seg til den
lutherske tro etter Confessio Augustana. Følgen av dette ble to: 1) Nå var det innenfor samme
område to religioner (konfesjoner). Det var både lutheranere og reformerte under samme
fyrste. Og dette var jo ikke meningen etter religionsfreden i Augsburg 1555. Her hette det jo:
cuius regio eius religio. Fyrsten kunne bytte religion, men da måtte også undersåttene følge
med. I høyden kunne de utvandre i fred. Dette er den gamle syntese mellom folk og kirke. Nå
var denne tid forbi i Tyskland. Den mektige reformerte kurfyrsten av Brandenburg hadde
dermed i all hovedsak lutherske undersotter. 2) Dette brandenburgske fyrstehus ble meget
interessert i å forlike disse to religionene. Fyrsten likte ikke at prestene sto på prekestolene og
ropte mot hverandre. Og det er slik vi får det som senere har blitt kalt den brandenburgske
(etter hvert prøyssiske) religionspolitikk med de forskjellige unioner. Dette har ført til en
stadig større forvirring i Tyskland. For så har man ikke bare de lutherske og de reformerte
men man har også de unerte. De unerte er også delt i forskjellige undergrupper. Vi har de
konsensus-unerte som har en egen katekisme og de har blitt enige i troen. Og vi har
forfatnings-unerte hvor de ikke er enige i troen men bare enige i kirkeforfatningen. Alt dette
har ført Tyskland opp i en veldig oppsplittethet i årenes løp.
276. På denne bakgrunn forstår vi kanskje bedre de stridbare lutheranere som kjempet med
nebb og klør mot all synkretisme og avvik fra den rene lutherdom. De ville heller dø enn å gå
inn i alt dette som de syntes var det reneste rot. Vi kan finne dem stridbare og de var det
utvilsomt og vi kan si at de gikk over streken og det gjorde de ofte. Men vi må si at de tross
alt bevarte den lutherske kirke inntakt. Uten denne kampen spørs det hvordan det hadde gått i
så måte (Wisløff).
277. Vi må nå se på det karakteristiske rent læremessig hos ortodoksiens fedre. Vi tar
utgangspunkt i den klassiske ortodoksi fra første periode av ortodoksien (frem til
trettiårskrigens slutt i 1648).
Ortodoksiens teologi
(§§ 278-281 og 286.288 følger stort sett Per B.H. sitt kompendium. Men visse justeringer og tillegg er gjort).
278. Skriftsyn. Ortodoksiens teologer er forbilledlig tro mot Skriften. De er skriftteologer av
fremste rang, og mange av dem satt inne med en bibelkunnskap og bibelforståelse som
ettertiden knapt har sett maken til. Læren om bibelens verbalinspirasjon ble utformet av de
ortodokse teologer. Ikke minst av denne grunn har ettertidens (liberale) teologer hatt lite til

overs for ortodoksiens teologi. De ortodokse teologene ønsket å følge Skriften i alle ting, også
der Skriftens lære stred mot fornuften og den kirkelige tradisjon. Guds ord var identisk med
Skriften, og det var intet skille mellom det ytre skriftordet og noen annen indre mening.
Bibelens ord er inspirert på en slik måte at inspirasjonen ligger i selve ordlyden
(verbalinspirasjon). Skriften er ufeilbarlig like inntil ordlyden, like inntil den enkelte bokstav.
Av inspirasjonen følger også at Guds Ånd er uløselig knyttet til Ordet selv, og ikke er noe i
tillegg til eller ut over Ordet. All spiritualisme avvises som svermeri.
279. Bibeltolkning. Skriften er klar og er sin egen fortolker. Steder som synes uklare for oss
må tolkes i lys av klare og utvetydige skriftord. Skriften skal i første rekke tolkes bokstavelig.
Allegorisk utleggelse er av sekundær betydning, så fremt det ikke er forutsatt i teksten selv at
den skal tolkes allegorisk eller billedlig (Salomos Høysang; Åpenbaringen mv). Men også da
må den allegoriske eller typologiske tolkning ikke avvike fra det Skriften for øvrig forkynner
klart og tydelig.
280. Læren om Gud og Jesu person. I læren om Gud og Jesu person følger ortodoksien klart
og tydelig den oldkirkelige lære om Gud som en treenig Gud og om Jesus som en
gudmenneskelig person. Ortodoksien utformer læren om Jesu trefoldige embete som profet,
konge og yppersteprest.
281. Lov og evangelium. Mennesket har en trellbunden vilje og kan ikke gjøre noe godt eller
medvirke i omvendelsen eller frelsen. Et menneske blir derfor omvendt kun gjennom lovens
og evangeliets virksomhet. Med et annet ord kaller man dette for boten (se § 282). Loven er
en og uforanderlig regel for rettferdigheten hos Gud. Den krever ikke bare en ytre
rettferdighet, men at hele mennesket er i overensstemmelse med Guds vilje og vesen. Alene
Jesus har på fullkommen måte oppfylt loven, og han er derfor forbildet for den troende og
åpenbarer hvordan den troende skal bli i det fullkomne Guds rike. Men fordi intet menneske
ikke makter å oppfylle Guds lov, anklager og fordømmer loven alle dem som ikke ved troen
på Kristus er fri fra lovens fordømmelse. Evangeliet forkynner at Kristus har oppfylt loven og
fullbyrdet forløsningen fra Guds dom og vrede, og trøster og oppretter. Loven er det ordet
som straffer, døder, dømmer og fordømmer, mens evangeliet trøster, oppretter og frelser.
282. Boten. Det evangeliske (mots. katolske) botsbegrep utformes i umiddelbar sammenheng
med læren om lov og evangelium. Boten er det samme som omvendelsen (conversio), nemlig
den akt hvorigjennom mennesket går over fra vredens til nådens stand. Boten er lovens og
evangeliets virkning i mennesket. Mens man i middelalderen hadde definert boten som
contritio + confessio + satisfactio, fremstilles den nå som contritio + fides, sønderknusthet og
tro. Contritio virkes av loven, mens fides av evangeliet. Loven driver mennesket til innsikt om
synden og Guds vrede etterfulgt av anger, ved evangeliet skapes troen eller vissheten om
syndenes forlatelse for Kristi skyld, hvorigjennom den sønderknuste samvittighet trøstes og
opprettes. Som en frukt av denne tro vokser de gode gjerninger. For å klargjøre botsbegrepet
avvises det at de gode gjerninger burde regnes til boten. Boten består i strikt mening bare av
contritio og fides. Senere i ortodoksien utvikles og utfylles dette botsskjema videre. Man
forsøker å tilrettelegge og beskrive i detalj de forskjellige trinn i boten: 1) kallelsen (vocatio),
2) opplysningen (illuminatio), 3) gjenfødelsen og omvendelsen, 4) fornyelsen (renovatio) og
5) den mystiske foreningen (unio mystica). Denne ”nådens ordning” skriver seg helt tilbake til
Augustin og ble siden et kardinalpunkt i pietismens teologi (Hägglund). I motsetning til
pietismen understreker imidlertid ortodoksien at dette ikke må oppfattes som stadier som må
gjennomløpes. Bare i logisk henseende og for å klargjøre ulike sider ved samme sak sondrer

man mellom justificatio (rettferdiggjørelse), conversio (omvendelse) og regeneratio
(gjenfødelse).
283. Troen. Ortodoksien har blitt anklaget for død rett-troenhet og forstandstro. Denne
anklage rammer riktignok noen av ortodoksiens teologer, men undersøker man Gerhards store
dogmatikk Loci theologici (1610-1625), finner vi et skarpt skille mellom den tro som er
”instrument” for rettferdiggjørelsen (fides justificans) og fides historica, som er den blotte
forsantholden av et historisk fakta. Den rettferdiggjørende tro (fides justificans) er tre ting:
notitia, assensus og fiducia. Troens ”kunnsakp” (notitia) retter seg mot det guddommelige ord
i Skriften. Dette skriftens ord gir den troende sin tilslutning til (assensus) i form av ”tillit”
(fiducia). Til troen regnes både rettferdiggjørelsen (justificatio) og gjenfødelsen (regeneratio).
Begge disse henføres til selve syndsforlatelsen, og ikke til den konkrete forvandling som er en
følge av troen (renovatio).
284. De gode gjerninger. Troens frukt er gode gjerninger. Fornyelsen innebærer en
begynnende forvandling av mennesket etter det bilde det en gang ble skapt til. Det som gjør
det gjenfødte menneskes handling god er dets konformitet (overensstemmelse) med loven.
Men fordi ingen kan oppfylle loven er det bare gjennom troen at gjerningen kan sies å være
god i egentlig forstand. For ved troen fraregnes det kristne menneske den onde natur med alle
synder og følger. Derfor er det klart at bare den gjerning er god som er gjort i troen.
Fremstillinger av den kristne etikk er ordnet omkring de ti bud (jfr. Aksel Valen-Sendstads
Innføring i kristen etikk). De gode gjerningers siktemål er Guds ære og nestens gagn. Men
mennesket vinner ikke rettferdighet ved disse gjerningene.
285. Sakramentene betraktes som nøye motsvarigheter til den gamle pakts ”sakramenter”,
omskjærelsen og påskelammet. Kristi nærvær i nattverden tolkes i overensstemmelse med
representanter fra de strenger lutheranerne (Brenz, Chemnitz) og Konkordieformelen.
286. Kirken. Man skiller mellom den ytre kirke som er synlig, og den usynlig kirken som er
de sanne og levende troende.
287. Det kristne samfunnet. Kristenheten i videre forstand ble delt i tre stender: 1) Det
kirkelige læreembete (ministerium ecclesiasticum), 2) den politiske standen (øvrigheten) og 3)
husholdningen (familien). Man understreket ikke så sterkt som Luther de to regimentene og
heller ikke at en kristen hørte til i begge regimentene. Stendene ble mer uttrykk for en
arbeidsdeling og ansvarsdeling. Det kirkelige læreembete hadde ansvar for å virke til den
enkeltes evige salighet, og siden det kirkelige læreembete mer eller mindre ble knyttet kun til
presten og hans forkynnelse, ble menigheten, lekfolket og foreldrene passivisert. De ble
tilhørere som skulle tro på det som ble forkynt, og så skulle de ta vare på sitt arbeid og sitt kall
i den stand de var. Den lutherske lære om det alminnelige prestedømme ble ikke tatt på alvor.
En mer høykirkelig embetstenkning tok over. Presteskapet ble mer og mer forstått i lys av det
gammeltestamentlige presteskap.
288. Andre særtrekk ved ortodoksien. Guds majestet ble sterkt understreket i ortodoksien. Gud
og hans ord var i sentrum, ikke mennesket. På norsk jord møter vi dette sterkest hos Petter
Dass: ”Gud er Gud, om alle land var øde, Gud er Gud, om alle mann var døde.” Gud er
suveren og den allmektige majestet som alle en dag skal stå til doms for. Men i sin nåde har
han fullbrakt en frelse som han gjennom sitt ord forkynner, kaller og innbyr til. Det objektive
i frelsen blir understreket. Det er Gud som har fullbrakt frelsen utenfor oss, i sin Sønn. Og han
kaller oss til denne frelse gjennom sitt Ord og sine sakramenter. Derfor er det også Herren

som handler ved menneskets omvendelse og skaper tro og visshet om frelse. Han gjør alt ved
sitt Ord. Gud er den som handler, mennesket er den det blir handlet med. Hos enkelte kommer
helt åpenbart den personlige og subjektive side av gudslivet mer i bakgrunnen.
Pietismen 1700-1750
Åndelige forutsetninger
289. Den pietistiske strømningen som trenger inn på luthersk mark mot slutten av 1600-tallet,
medvirker til å omforme innenfra den luthersk-ortodokse tradisjonen. Den er både en reaksjon
på svakheter i ortodoksien og innebærer en ny teologisk orientering. Noen synspunkter om
hvordan pietismen forholder seg til den foregående og etterfølgende tradisjonen:
290. 1) Pietismens kontinuitet og enighet med ortodoksien. Pietismen maner til en levende
fromhet og understreker at den objektive teologiske kunnskapen ikke er tilstrekkelig. Dette
var flere av ortodoksiens menn selv de første til å understreke, f.eks. Johann Arndt og Johann
Gerhard i ortodoksiens begynnelse og Theophil Grossgebauer og Heinrich Müller på slutten
av 1600-tallet. Flere av de strengt ortodokse stilte seg positive til Speners reformforslag i Pia
desideria 1675. Pietister som f.eks. Spener er helt og holdent ortodoks luthersk i sin teologi,
men han understreker sider i den lutherske lære som ikke ortodoksiens menn var så sterke på.
Ikke minst det allmenne prestedømme. Men her må vi huske at selv i pietismens tid var den
pietistiske vekkelse førts og fremst styrt og ledet av presteskapet. Først på 1800- og
begynnelsen av 1900-tallet kommer læren om det allmenne prestedømme til fult praktisk
utrykk i de store lekmannsvekkelsene i Norden.
291. 2) Pietismen innebærer samtidig en ny strømning. Selv om pietismen på mange måter
står i kontinuitet med ortodoksien, ser man nye tendenser som står i fundamental motsetning
til ortodoksien. De nye tankene trer mer og mer tydelig frem.
292. 3) Hvor kom det nye i pietismen fra? Man har pekt på flere ideer og strømninger i tillegg
til de lutherske: romersk-katolsk mystikk og visse foreteelser innen reformert teologi (f.eks.
Grotius’ og Coccejus’ bibeltolkningsprinsipper. Det er hos Grotius vi finner noen av de første
antydningene i retning en historisk bibelforskning i moderne betydning av ordet [Hägglund s.
277]). Man har også forsøkt å påvise at enkelte representanter for pietismen har visse
fellestrekk med socinianismen. Ortodoksien hadde kjempet iherdig mot denne retningen, som
avviste vesentlige trekk ved den lutherske forsonings- og rettferdiggjørelseslæren.
Socianismen fornektet bl.a. at Kristi lydighet hadde noen stedfortredende verdi og at hans død
var til fyllest for menneskenes synd. Kristi gjerning består bare i at han viser oss vegen til et
bedre liv for Gud. Nå må det imidlertid understrekes at i kategorien ”pietisme” hører et
ganske vidt spekter av retninger hjemme, og det er ikke alle avskygninger her man er like
glade for. Men det genuint pietistiske, slik som vi finner det bl.a. hos Spener, er noe vi gjerne
skulle hatt mer av i vår tid. Vi trenger en pietistisk vekkelse.
293. 4) Pietismen og den nye tid. ”Frågan om pietismens relationer till den efterföljande
tidens riktningar har ofta besvarats så, att den i det väsentliga skulle stå kvar på den ortodoxa
lutherdomens ståndpunkt, medan upplysningstiden skulle beteckna den nya tidens
genombrott. I senare forskningar har man emellertid starkare betonat pietismens nära
samband med upplysningen. Trots att den i regel ställer sig avvisande till de nya filosofiska

iktningarna under 1700-tallet, har den i flera avseenden själv berett marken för de nya
tänkesätten. Inom pietismen finnas dok flera skilda riktningar, av vilka somliga stå det
rationalistiska tänkandet nära (såsom radikalpietismen), medan andra snarare stå såsom
arvtagare tilll den luthersk-ortodoxa traditionen (t.ex. en s.k. württembergpietismen).”
(Hägglund s. 303).
Philip Jakob Spener (1635-1705)
(§§ 294-306 er kopiert fra Per B.H. sitt kompendium).
294. I forbindelse med en ny utgave av Johann Arndts ”Sanne Kristendom” i 1675 skrev
Philipp Jakob Spener et forord. Det het Pia desidera – fromme ønsker. Her la han fram et
reformprogram som vel ikke var så originalt, men som likevel skulle få stor betydning. Det
var ”forslag om hvordan den evangeliske kirkes fordervede tilstand kan bli avhjulpet”. xliv De
tre første av de seks reformpunktene gjaldt følgende:
1. Å la Guds ord bo rikelig blant oss.
• hele Skriften uten unntakelse skulle være kjent for menigheten, ikke bare noen tekster.
a) den enkelte skulle lese i Skriften, særlig i NT, selv.
b) de bibelske bøker skulle oppleses etter hverandre offentlig – uten videre forklaring.
c) mer frie samlinger hvor det ble lest og samtalt over Skriften – spørsmål og svar.
2. Opprettelse og flittig bruk av det åndelige prestedømme.
• alle troende er prester og kan i prinsippet inneha alle åndelige verv, ikke bare de
geistlige.
• enhver kristen må derfor studere Guds ord for å vitne, formane og oppbygge de andre.
3. Flittig å innprente i folket at kristendom består ikke i å vite, men å gjøre.
• i kristendommen er det ikke nok å vite, men den består mye mer i virksom handling.
• kjærligheten er det rette kjennetegn på Jesu disipler – broderkjærlighet og kjærlighet
til alle.
295. Spener, som selv var prest, hadde allerede fra 1670 samlet troende mennesker omkring
seg til oppbyggelige samlinger (konventikler). Det er ikke tvil om at pietismen hadde mye rett
i sin kritikk av forholdene i den evangeliske kirke. Ikke minst var gjenoppdagelsen av den
bibelske lære om det alminnelige prestedømme, som også Luther så sterkt hadde betonet,
meget viktig. Kravet om at kristendommen skulle være levende og personlig og en kraft i
hverdagslivet var også berettiget, for selv om det fantes mye levende kristendom også i
ortodoksiens tid, så er det ikke tvil om at lekfolket i stor grad var passivisert og mange steder
kun var kristne i det ytre.
296. Spener var selv en av pietismens fremste teologer. I det store og hele holder han, som de
fleste sentrale pietistiske teologer, fast på den ortodokse lære, men på enkelte punkt
gjenoppliver pietismen luthersk lære som hadde kommet i bakgrunnen i ortodoksiens tid:
Pietismens særpreg
297. Den kristelige erkjennelses grunn. De ortodokse hadde holdt fram at Ånden var uløselig
knyttet til Ordet, slik at det var umulig å holde fram Ordets sanne lære uten gjennom Åndens
opplysning gjennom Ordet. Selv ugjenfødte lærere kunne gjennom denne opplysning lære
rett, selv om de personlig ikke levde i det de forkynte. Spener hevdet derimot at kun gjenfødte

kristne kunne bli sanne teologer og forkynnere av Guds ord. Det var ikke nok med den
objektive sannhet i Skriften, den enkelte måtte også selv ha Guds Ånd. Hos mer radikale
(svermeriske) pietister ble vekten lagt slik på den subjektive erfaring av Guds Ånd, at det
objektive Guds ord kom i bakgrunnen. Ånden ble løst fra Ordet slik at Ordet og det objektive
endog kunne bli sett på som en motsetning til Guds Ånd og det åndelige.
298. Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Spener fryktet en død tro som kun besto i
”forsant-holden” av den rette lære, men som ikke virket en virkelig sann og levende fornyelse
og helliggjørelse. Han la derfor sterkere vekt på gjenfødelsen som grunnlag for
kristenstanden. Mens ortodoksien meget sterkt hadde skilt mellom rettferdiggjørelsen og
helliggjørelsen, understreket pietismens teologer (som Luther) sterkere sammenhengen. Man
taler som Luther i sin Romerbrevs-fortale langt mer om troen som ”en guddommelig gjerning
i oss, som forvandler oss og føder oss på ny … og gjør oss til helt andre mennesker av hjerte,
mot, sinn og alle krefter.” I og med at troen er så sterkt knyttet til gjenfødelsen og aldri kan
eksistere uten å føde et menneske på ny og virke alt godt i mennesket, talte man ofte om
gjenfødelsen der ortodoksiens teologer talte om troen alene. Her hadde pietismens teologer
bibelske forbilder (jf Joh 3:1ff). Den hellige og nye vandelen var et vitnesbyrd om den sanne
og levende tro. Det ble særlig lagt vekt på at en kristen skulle avdø fra verden, noe som også
innebar å skille seg fra verden i det ytre livet. Det ble også talt sterkt om nøysomhet og
forsakelse.
299. Andre generelle trekk i pietismen. Alt konsentrerte seg om frelsen og livet med Gud, det
ene nødvendige. Alt som kunne oppta sinn og tanker og hindre livet med Gud, skulle
forsakes. Det er ikke til å komme fra at hos enkelte utviklet dette seg til en usunn avvisning
også av helt uskyldige ting og ting som Gud har villet av vi som mennesker skulle få gjøre oss
bruk av og glede oss over. Bibelstudiet skulle i første rekke være oppbyggelig og også ha et
praktisk sikte – å føre til personlig frelse og livsforvandling ved Guds Ånd. Det teoretiske og
læremessige ble tonet ned i forhold til det åndelig ”nyttige”, det som kunne gagne sjelslivet.
Den personlige erfaringen av frelsen og livet med Gud, og til dels også de mer subjektive
følelsene i sjelslivet kom mer i forgrunnen, ikke bare de objektive læresannhetene i Skriften.
Læresannheter som ikke umiddelbart opplevdes oppbyggelige og ”nyttige” kunne komme i
bakgrunnen, selv om det på ingen måte var slik hos alle. Og hos enkelte var det tendenser til
usunt føleri og lovisk moralisme. Men ingen tid har vel vist slik omsorg for sjelenes frelse, en
slik misjonsiver og innsats for mennesker i nød, fattige, foreldreløse barn osv. Og ingen tid
har vel opplevd slike vekkelser. Slikt skulle få noen hver til å dempe sin kritikk av pietismen
og spørre seg selv om vi ikke har mistet noe vesentlig!
Hallepietismen, radikalpietismen, herrnhutismen, württembergpietismen
300. Hallepietismen, med August Hermann Francke (d. 1727) som den mest fremtredende
teolog, førte til en sterk forandring av den teologiske vitenskapen. Bibelstudiet skulle ha et
praktisk og oppbyggelig sikte. Det førte til nye bibeltolkningsmetoder. At den bokstavelige
mening var den egentlige og som oftest den eneste (der det ikke var åpenbar typologi eller
billedtale), gikk man bort fra. Man forutsatte at det var to eller tre meninger i Skriften – den
bokstavelige, den åndelige og den mystiske. På den måten kunne man lettere forklare det som
var anstøtelig i GT. Anstøtelige og lite ”åndelige” deler av Skriften ble gjerne tolket allegorisk
slik at de fikk en utleggelse som var i samsvar med kravet om å at fortolkningen skulle være
oppbyggelig og moralsk. Studiet i dogmatikk ble innskrenket til fordel for bibelstudiet.

301. Hallepietismen lagde et enda strengere ”ordo salutis”-skjema (saliggjørelsens orden) enn
ortodoksiens. Francke gjorde det til en regel at alle kristne skulle kunne peke på en bestemt
omvendelsesopplevelse. Og forut for denne opplevelsen skulle en ha opplevd en indre krise
(botskampen) gjennom forkynnelse av loven. I denne tilstanden blir mennesket ført til å bryte
med verden og begynne et nytt liv. Og etter dette gis troen som en gave av Gud, og den
troende mottar da syndenes forlatelse.
302. Den nye vandelen som er en frukt av troen kjennetegnes av streng selvprøvelse og
undertrykkelse av de legemlige drifter. Livet skal helt og fullt styres av Guds Ånd. Det er en
tendens til at det naturlige menneskelige, og ikke bare det kjødelige, betraktes som syndig.
Den troende må derfor ikke bare avstå fra åpenbart syndige forlystelser, men alt som har
karakter av fornøyelse og underholdning osv. Det som ikke var nyttig eller åndelig var i det
minste svært mistenkelig, og ble ofte ansett som syndig og verdslig tidsfordriv.
303. Radikalpietismen. Pietismens hovedstrøm var konservativ i lærespørsmål og de fleste av
pietismens sentrale teologer var ortodokse i sin teologi. Men ved siden av denne
hovedstrømmen gikk det også mer svermeriske strømninger. Det som preger disse
strømningene er blant annet forventningen om et jordisk tusenårsrike. Da skulle de sanne
åndelige bli befridd fra (den frafalne) kirkens og statens herredømme.
304. Herrnhutismen. Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-60) grunnla i 1722 en
koloni for flyktninger på sitt gods Berthelsdorf på grensen til Bøhmen. Den får navnet
Herrnhut. Navnet uttrykker at man ville leve under Herrens varetekt og stå vakt for Herren. I
årene fremmover utvikler dette seg til å bli en forsamling med egne biskoper. I 1727 opprettes
en brødreforsamling på luthersk grunn, men åpen for medlemmer fra andre konfesjoner.
Særlig betydning har herrnhutismen øvd i England, Nord-Amerika og Skandinavia (§§ 340,
364). Et hovedkjennetegn ved bevegelsen er deres iver for hedningemisjon. Zinzendorf lærte
at all Gudskunnskap sprang ut av kjennskap til Den korsfestede. Alt annet er hedensk
spekulasjon. Gjennom å betrakte korset, Jesu blod og sår, vekkes det en følelse av at Kristi
kamp og lidelse befrir oss fra straffen og gjør oss til ett med Frelseren. Mye av den
herrnhutiske forkynnelsen kunne ha et subjektivt og følelsesmessig preg.
305. Vi møter derimot ikke noe omvendelsesskjema som var mer fremtredende i andre deler
av pietismen. Opplevelsen av korset og forsoningen er alt. Hele forkynnelsen dreier seg om
korset og forsoningen, og her er læren om Jesu stedfortredende død og soning helt ortodoks.
Men vekten legges ikke så mye på det objektive, som på den subjektive opplevelsen. Det hele
utarter til tider i ren sentimentalitet. Ellers var det også et antinomistisk drag over en del av
den herrnhutiske forkynnelsen.
306. Württembergpietismen. De to viktigste navn innen denne gren av pietismen er Johann
Albrecht Bengel (1687-1752) og Magnus Friedrich Roos (1727-1803). Begge er godt kjent i
Sverige som oppbyggelsesforfattere. Denne retning av pietismen er strengt kirkelig i sin
holdning og knytter sterkere an til ortodoksiens arv enn de andre grenene av pietismen.

Opplysningstiden (1700-tallet)
(§§ 307-321 er kopiert fra Per B.H. sitt kompendium).
307. Pietismen hadde til en viss grad flyttet fokus fra det objektive til det subjektive. Det
objektive var på ingen måte forlatt. Man holdt fast på Skriftordet og dets autoritet, men
samtidig var det gjenfødte menneskes tro, erkjennelse og følelse kommet mer i fokus. F
relsens grunn var fortsatt forsoningen i Kristus og rettferdiggjørelse ved tro, men man talte
samtidig sterkere om nødvendigheten av gjenfødelse og et levende kristenliv i Åndens
helliggjørelse.
308. Når man talte om troen, tenkte man ikke bare på læresannhetene som skulle tros, men
også på troen som noe personlig, en subjektiv størrelse i mennesket. De sannheter som ikke
umiddelbart kunne ”erfares” i menneskets erkjennelse og tro – den treenige Guds vesen, Jesu
gudmenneskelige person og gjerning utenfor oss (forsoningen), rettferdiggjørelsen som en
domsakt av Gud i himmelen osv, kom hos enkelte i bakgrunnen i forhold til de sannheter som
kunne erfares – omvendelsen, gjenfødelsen, den levende tro (som følbar og virksom
størrelse), livsforvandlingen osv.
309. Enkelte kirkehistorikere anser pietismen for å være opplysningstidens mor. De hevder at
pietistene satte det subjektive erfaringslivet over Skriftordet, og dermed også gjorde den
menneskelige subjektive erfaring og erkjennelse til autoritet på bekostning av Skriften og det
objektive. Det er i beste fall en meget tendensiøs historiebeskrivelse. Den sunne og sentrale
pietismen hadde en sterk forankring i det objektive, var Skriftteologi av ypperste klasse. Men
man ønsket ikke bare å vite, men også personlig å gjøre erfaring av det man trodde. Pietismen
søkte ikke bort fra Ordet og Ånden, men søkte en personlig inderliggjørelse, at Ordet og
Ånden skulle være levende realiteter i hjerte og liv.
310. Men som kampen for den rene lære hos de som var uten liv i Gud førte til død ortodoksi,
blottet for levende tro og kjærlighet og etterfølgelse av Kristus, slik kunne også kampen for å
inderliggjøre troen og gudslivet føre til usunn subjektivisme, føleri, svermeri osv. Man
beholdt bare skallet av pietismen, men forkastet kjernen, livet med Gud i Ordet og bønnen. På
filosofisk mark møter vi i pietismens tid en tendens til at menneskets erkjennelse og erfaring
gjøres til utgangspunkt for all tenkning og virkelighetsforståelse. Det er ikke den objektive
virkelighet som danner utgangspunkt for tenkningen og virkelighetsforståelsen, men det er
menneskets subjektive opplevelse og erfaring av virkeligheten som blir utgangspunktet.
311. Overgangsteologien. Ved de pietistiske lærestedene, ikke minst i Halle, begynner disse
nye filosofiske strømningene å gjøre seg gjeldende. Til å begynne med holder teologene fast
ved det ortodokse læresystem, men vekten legges etter hvert andre steder. Ved siden av og
uavhengig av Skriftåpenbaringen stiller man opp ”den naturlige religion”. I menneskets indre,
uavhengig av Skriftåpenbaringen, finnes det en evne til å erkjenne Gud som det høyeste gode.
Den åpenbarte sannhet i Skriften kan aldri stride mot denne naturlige erkjennelse, selv om den
kan føre meg videre og gi meg kunnskap som fornuften ikke er i stand til å nå ved egen hjelp.
De første hallepietistene lærte ikke at fornuften stod over Skriften – man så ingen motsetning
mellom fornuften og Skriften. Senere skulle Halle bli arnestedet for ganske andre tanker.
312. Wolffianismen. Med Christian Wolff (død 1754), professor i Halle og Marburg, settes
fornuften klart og tydelig foran all annen autoritet. Mens pietistene og tidligere filosofer la

vekt på den subjektive erfaringen av det objektive, så ligger nå hele utgangspunktet i
filosofiske grunntanker uten rot i en ytre åpenbaring eller ytre virkelighet. Fra dette filosofiske
utgangspunktet utledes så alle ting i et strengt logisk system, hvor alt har en fornuftsmessig
forklaring.
313. På teologisk mark, er det Sigmund Jakob Baumgarten (død 1757), professor i Halle, som
bærer disse tankene videre. Selv om han helt tydelig står i ortodoksiens og pietismens
tradisjon og fører ”rett lære” i sin dogmatikk, så er hele framstillingen preget av tanken om
harmoni mellom fornuft og åpenbaring. Den naturlige gudskunnskapen som mennesket har i
sitt indre leder mennesket inn på tanken om en spesiell åpenbaring. Og de fornuftsmessige
bevisene for Skriftens sannhet overbeviser om at Bibelen er kilden til denne åpenbaringen.
Det er ingen konflikt mellom fornuft og åpenbaring, men tvert i mot den dypeste forståelse og
harmoni.
314. Men enda er det ingen som har begynt å øve kritikk mot verken bibel eller den ortodokse
læren. Man bruker fornuften for å forklare og forsvare den ortodokse læren, og ønsker på
ingen måte å avvike fra ren lutherske lære. Men det skulle snart endre seg. Den tankegang og
de metoder som hadde blitt brukt for å forsvare kristendommens sannhet, skulle vise seg vel
så egnet til å angripe sentrale bibelske sannheter.
315. Neologien (den nye læren). I neologien blir menneskets religiøse følelse og moralske
bevissthet stilt i forgrunnen. Det som strider mot dette kan ikke aksepteres. Dogmer og tørre
læresetninger kunne ikke ha noen virkning, og kunne til og med bli regnet for å være
skadelige. Læren om arvesynden var ødeleggende for ideen om menneskets verdi. Mennesket
burde bli vakt til innsikt om sin høye stilling og på den måten vekkes til moralsk høyverdig
liv. Treenighetslæren og læren om Jesu gudmenneskelige person – som ikke kunne forstås og
som opplevdes som hindringer for kristendommen – ble omtolket og fornektet.
316. Den ledende neologen er Johann Salomo Semler (d. 1791), professor i Halle. Han regnes
også for den moderne bibelkritikkens far, i og med at han var den første som tok i bruk den
historisk-kritiske metode på Skriften og dogmehistorien. Selv mente han seg å ha støtte hos
Luther og at han var en forsvarer av sann kristendom. Hans mål var å befri kristendommen fra
dogmatiske bånd gjennom en historisk kritikk av Bibelen. Han finner ikke at den
nytestamentlige kristendommen svarer til den moralske religion, og mener at det kommer av
at Jesus og apostlene har tilpasset seg tidens forestillinger. Kristendommen bør derfor befri
seg fra disse tidligere tiders forestillinger. Bare det bør beholdes som direkte kan føre til
moralsk forbedring, nemlig læren om Gud som Far, Jesus som lærer og Den Hellig Ånd som
opphav til et nytt sinnelag.
317. Det som særpreger mye av teologien etter hvert, er at teologene ikke går til Bibelen som
til en bok som er inspirert av Gud, men som til hvilken som helst historisk bok. Man forsøker
å forstå tekstene ut fra samtidens forestillinger – som man samtidig mente var foreldede. Det
man søkte etter var ”tidløse” sannheter, sannheter som samsvarte med den naturlige religion,
renset for det historiske skall og det preg den hadde fått i de bibelske tekstene. Disse
sannheter var fullt og helt i overensstemmelse med menneskets fornuft eller religiøse følelse.
318. Rasjonalismen. Immanuel Kant (1724-1804) hevdet at religionen var innenfor den rene
fornufts grenser. Han fornektet ikke at det fantes en åpenbaring, men han hevdet at kun den
moralske fornuftsreligionen var nødvendig. Kants grunnleggende morallov lyder: ”Du skal
handle slik at du kan ville at grunnsetningen for din handling skal være grunnsetningen for

alle menneskers handling.” Men hvis et menneske skal bøye seg for et slikt pliktbud, kan det
ikke unnvære troen på viljens frihet (Du kan, derfor skal du!), udødeligheten og Gud. Moralen
trenger religionen, og kristendommen og Bibelen må forstås slik at den moralske kjerne kan
komme klart fram. Kant utvikler logisk de nødvendige læresannheter som trengs for å
fremme moralen. Gud er til fordi Kant trenger ham for sitt system, ikke fordi han har åpenbart
seg! Men dermed er også Kants gud kun en idé, ikke Bibelens Gud. Derfor må også Bibelen
tolkes symbolsk, slik at den kan stemme overens med Kants gud. Og det er kjernen i
rasjonalismen. Åpenbaringen spiller ikke lenger noen rolle som autoritet, men må tjene
fornuften og den religiøse følelse.
319. Ut over 1800-tallet preger dette mer og mer teologien på kontinentet. Hos Friedrich
Schleiermacher (1768-1834), professor i Berlin, møter vi romantikkens tanker på teologiens
område. Nå er det ikke lenger fornuften som rasjonell og logisk kraft som står i høysetet, men
den religiøse følelse. Religionen er en funksjon i sjelslivet, en umiddelbar følelse av identitet
med det uendelige. Mennesket opplever seg selv som avhengig av det uendelige og som
identisk med Altet. Her er det overhodet ikke tale om behov for en ytre åpenbaring. For alt
springer ut fra menneskets religiøse følelse, som altså er umiddelbar og uten rot i en ytre
åpenbaring. Derfor kunne også Schleiermacher uttale at den var ikke en kristen som hadde en
Bibel, men som kunne skrive en!
320. Senere på 1800-tallet kommer det en viss teologisk reaksjon mot rasjonalismen, også på
kontinentet, men man vender aldri tilbake til Skriften som eneste norm og autoritet. Den
religiøse erfaring og kirkens tro og lære (i første rekke bekjennelsesskriftene) må på en måte
sanksjonere eller stadfeste Skriftens sannhet.
321. Parallelt med denne reaksjonen fortsetter samtidig utviklingen av en stadig mer utpreget
bibelkritikk, og denne bibelkritikken inntar de fleste teologiske læresteder. Forskjellen
mellom konservative læresteder og liberale ligger ikke så mye i metode, men i bruk av
metoden. Noen bruker metoden forsiktig, slik at den støtter opp om tradisjonell lære, andre
bruker den til å bestride tradisjonell lære.

Norsk kirkehistorie (ca. 900-2000)
Kristningen av Norge og tiden frem til reformasjonen (ca. 900-1536)
322. Vi griper nå tilbake til det tema som vi bare så vidt streifet innom i §§ 145 og 1147,
nemlig kristningen av de nordiske land. Jeg vil bare gi en meget kort fremstilling. For en
dypere innføring i emnet henvises til Carl Fr. Wisløffs bok Norsk kirkehistorie bd. 1.
323. Samtidig med at kirken på det europeiske kontinent opplevde fremgang og
blomstringstid, ble de nordiske og østlige land i Europa innlemmet i kirken. Omkring år 1300
var dette arbeid utført. Blant de nordiske land var det Danmark og Sverige som først ble nådd
med evangeliet. Under Ludvig den fromme og hans tronfølgere hadde den franske munk
Ansgar (801-865) fra klosteret Korvey i Westfalen forkynt evangeliet i Danmark og Sverige.
Han begynner denne misjonsvirksomhet i 826, bare 25 år gammel. Med Danmark går det slik
til at danskekongen Guthrum (Gorm) taper et slag. Under fredsforhandlingene i etterkant ble
det truffet avtale om at kongen og hans menn skulle ta dåpen. Under slike omstendigheter er
det at Guthrum døpes i 878. 831 opprettes det Hamburg-Bremske erkebispesete, hvor Norden
innlemmes. Her er Ansgar erkebiskop fra 848-865. Men med Ansgars død går det nedover
med den nordiske misjon.
324. Først i det 10. årh. skyter det igjen fart i misjonsarbeidet nordover, men nå kommer det
ikke fra Saksen men fra England. Det er først nå at Norge for alvor kommer i berøring med
kristendommen. Det skjedde først ved vikingtoktene mot de britiske øyer. Det er her Håkon
Adelstenfostre (sønn av Harald Hårfagre og oppfostret hos den engelske kong Adelstein) antar
en kristen tro. Omkring år 950 forsøker han, nå som konge (Håkon den gode, 945-960), å
innføre kristendommen i Norge uten at det lykkes for ham. (I Håkon den godes saga i
Heimskringla, skildres i §§ 13-19 kongens kristningsforsøk og brytningene med hedenskapen.
Jfr. Wisløff bd. 1. s. 52). Dette forteller oss at kristendommen har gjort seg gjeldende i god tid
før Olavene. Kildene gir oss ingen grunn til å tro at kristendommen var ukjent i Norge før
Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. (Mer om kristendommens fremstøt i Norge før
Olavene finnes hos Wisløff bd. 1 s. 51-66).
325. De to vikingekongene som i ettertiden har blitt stående som de som innførte
kristendommen til Norge, var også blitt kristnet i England. Olav Tryggvason (995-1000)
kristnet kystfylkene, og i år 1000 ble kristendommen lovfestet av alltinget på Island. Olav
Haraldsson (1015-30) stod for kristningen av Oplandene. Med hjelp av den angelsaksiske
biskop Grimkels hjelp la han grunnen til den norske kirkes ordning og lovgivning, for det
meste etter angelsaksisk mønster. Med Olav Haraldssons (Olav den hellige) fall på Stiklestad
i 1030 får landet sin egen martyr og nasjonalhelgen. Men det tar lang tid før kristendommen
overvinner folkenes hjerter og indre overbevisning. Det gis vitnesbyrd om at det har funnet
sted sann levende kristendom. Men det bør stilles spørsmål om hvor dypt kristendommen og
omvendelsen stakk i folkets hjerter. Det gamle hedenskap satt lenge i og kristendommen vant
folket litt etter litt.
326. Lenge forble den norske kirke en fri og uavhengig folkekirke. Først Olav Kyrre (konge
1066-93) opprettet de første bispedømmer og la grunnen til Nidarosdomen, og det er nå
erkebiskopen i Bremen blir anerkjent som overhodet over den norske kirke. I 1103 fikk de tre
nordiske kirker sin egen felles erkebispestol i Lund, men i 1152 ble den norske kirke

opphøyet til en egen kirkeprovins med erkebispesete i Nidaros. Kort tid etter fikk også den
svenske kirke sin egen erkebiskop. Erkebispesetet i Nidaros kom til å omfatte fem bispeseter i
Norge, nemlig Nidaros, Bergen (Selja), Oslo, Stavanger og Hamar. Til disse kom
Orkenøyene, Sudrøyene og Man, Færøyene, Island (Skålholt og Holar) og Grønland (Gardar).
327. Med Magnus Berrføtts (konge 1093-1103) død i 1103 overtok hans tre sønner
kongetronen. Nå innledes den første storhetstid i den norske kirke. Den ene av disse tre
brødrene, Olav Magunsson døde allerede i 1115, og ble ikke husket lenge. Langt større spor
kom Eystein (d. 1123) og Sigurd (d. 1130) til å etterlate seg. ”Sagaene har tegnet det
karakteristiske bilde av de to kongebrødrene, den ene som dro på Jordsalferd, den andre som
satt hjemme og ledet oppbyggingen av landet. – Magunssønnenes tid er en periode med sterk
vekst i den norske kirken.” (Wisløff bd. 1 s. 125). Det er Sigurds deltakelse i korstogene som
har gitt ham tilnavnet Jordsalferd (Jordsal = Jerusalem). Dette er et kapittel i den norske
kirkes historie som viser Norges tilknytning til europeiske bevegelser og idéer. På kirkemøtet
i Clermont i 1095 hadde pave Urban II manet til korstog mot de vantro (jfr. § 149). Sigurd
ruster dermed opp og dro ut for å vinne det hellige land og den hellige by tilbake til
kristendommen (1106-11). Sagaene forteller at Sigurd i Jerusalem får tak i et meget dyrebart
relikvie, nemlig en bit av Kristi kors. Som ”betaling” måtte han love å opprette et
erkebispesete i Norge og innføre tiende. Tiende ble også innført på kong Sigurds tid. Dette
førte til en sterk økonomisk vekst for den norske kirke. På denne tiden bygges det mange
kirker i Norge. Tradisjonen gir især kong Eystein æren for dette.
328. På 1100- og 1200-tallet opprettes overalt i Norden en mengde kloster. I Norge til
sammen 25. Omkring 1100 bygget endmannen Sigurd Ullstreng klosteret på Nidarholm som
ble viet til St. Laurentius. På den tiden var Magnus Berrføtt ennå konge. På Nordnes i Bergen
reiste Eystein Magnusson Munkeliv kloster. Samtidig bygges det et kloster på Selja. Gimsøy
nonnekloster kom like etter 1110. Disse kloster tilhørte benediktinerordenen, mens Nidarholm
ordenens reformerte gren, kluniasenserne. Alt dette vitner om at den norske kirke som på
dette tidspunkt ennå er en selvstendig nasjonalkirke stadig rykket nærmere den katolske kirke
i Europa.
329. Ovenfor nevnte vi at Norge fikk et eget erkebispesete i Nidaros i 1152 (§ 326). Dette var
foranlediget bl.a. av Sigurd Jordsalfars deltakelse i korstoget mot Jerusalem i 1106-1111 (§
327). Den første erkebiskop var Reidar, som i 1151 ble utnevnt til erkebiskop i Roma. Han
dør imidlertid på hjemveien. Han og de etterfølgende erkebiskopene innleder en kamp mot de
norske kongene for kirkens uavhengighet av staten. I 1163 lyktes det erkebiskop Eystein
Erlendsson (1161-88) å få kong Magnus Erlingsson (1161-84) til å ta sitt rike som len av Gud
og St. Olav, dvs. kirken. Dette ble imidlertid en kortvarig seier for kirkens selvstendighet og
katolisering. Dette ble omgjort av kong Sverre Sigurdsson (1177-1202), som kjempet for å
gjenvinne makten over kirken og trosset både bann og interdikt. Nå fulgte en hundreårig lang
kamp om hvem som skulle styre kirken. I det vesentlige vant kirkens vilje frem. Ved forliket
mellom kong Magnus Lagabøter (1263-80) og erkebiskop Jon Raude (1268-82) i Tunsberg
1277, fikk kirken både fri lovgivningsrett, fri dommermyndighet og rett til selv å velge sine
geistlige. Dette forlik ble tatt inn i Jon Raudes kjente ”kristenrett”.
330. Mens de nordiske kirker holdt tritt med den kristenheten på kontinentet på
kirkepolitikkens område, ble den i de andre henseender stående tilbake. Den kristne litteratur
på denne tiden er meget sparsom, især for Norges del. I Danmark og Sverige fikk skolastikken
og mystikken noe inngang. Svenskene fikk til og med i den hellige Birgitta (d. 1373) en

mystiker og ordensstifterske med europeisk berømmelse og rang. Til Norge derimot fant
verken skolastikken eller mystikken fram.
331. Om tiden som nå følger – den siste del av middelalderen skriver Wisløff: ”Vi har sett at
kirken i vårt land ganske snart fant sin plass i den felles europeiske sammenheng. Det samme
må sies om resten av middelalderen. Det er lite av originalitet å finne. Her er ingen
særmeninger, prester og lekfolk holder seg til den alminnelige kirkes tro og fromhetspraksis.
De åndelige strømninger kommer omsider også til vårt land men uten å gi seg sterkt markerte
utslag. Her er få sterke religiøse personligheter, ingen av dem av skapende karakter.” (Wisløff
bd. 1 s. 339).
332. I 1349 kommer svartedauden til Norge. Dette fører til store omveltninger i hele
samfunnslivet i Norge og store deler av Europa. 17. juni 1397 kommer de tre nordiske
kongene sammen i Kalmar og blir enig om en unionsdannelse. Men i 1448 velger Sverige
Karl Knutsson Bonde til konge og kalmarunionen begynner å rakne i grunnvollene. Fra
omkring 1450-1520 kjemper nå danskekongen og svenskekongen om hegemoniet i Norden. I
1523 finner den endelige oppløsningen av kalmarunionen sted, og Fredrik I blir konge i
Danmark (1523-33) og Gustav Vasa i Sverige (1523-60). 1523-1536 er Norge en selvstendig
riksprovins, men i 1536 erklærer Christian III (1536-59) på riksdagen i København Norge
som provins helt underlagt danskekongen.
Reformasjonen og tiden frem til Hauge (1536-1771)
333. Som vi tidligere har sett vant reformasjonen frem langt ut over Tysklands grenser. Knapt
noe sted fikk den slik inngang som i de nordiske land. Riktig nok var reformasjonen lite
forberedt her nord, slik som i Nord-Europa med bibelhumanismen og forskjellige andre
retninger. Derfor var det stort sett ved ytre tvang at reformasjonen ble innført. Kongene gikk i
spissen. Dels var de drevet av en indre overbevisning om den lutherske læres sannhet. Men
det er ikke til å stikke under en stol at de nordiske konger nå øynet en mulighet til å løsrive
seg fra den katolske kirkes makt og få tak i dens rikdommer.
334. Reformasjonen i Danmark. Det var i Danmark at reformasjonen først fikk inngang i
Norden. Den tidligere munken, Hans Tausen, som hadde studert i Wittenberg, var den første
til å forkynne den lutherske lære. Han ble beskyttet av kong Fredrik I og gjorde ham til sin
kapellan. København og Malmö ble viktige sentra for den evangeliske bevegelse. På
riksdagen i Odense 1527 erklærte kong Fredrik at den evangeliske forkynnelse skulle foregå
uten hinder, og bevegelsen grep nå raskt om seg. 1532 melder imidlertid den første trussel for
lutherdommens videre fremvekst seg. Den landflyktige Christian II (konge 1513-23) forsøkte
da å gjenerobre tronen. Dette ble imidlertid avverget ved at han ble tatt til fange. Men ved
Fredrik I’s bortgang (1533) dukket en ny og større fare opp på arenaen. I en treårsperiode
frem til 1536 kjemper nå katolsksinnede grever om å gjendrive reformasjonen. Imidlertid går
den lutherske hertug Christian seirende ut av feiden og besteg tronen som Christian III i 1536.
Med dette var reformasjonens seier gitt. Det første han gjør er å fengsle de katolske biskoper
og avsette og bemektige seg deres og klostrenes gods (1536). For å få orden på de kirkelige
forhold kalte kongen på Luthers medarbeider Bugenhagen. I 1537 utkom på latin og 1539 på
dansk den såkalte kirkeordinans, som ble den danske statskirkes grunnlov. Kongen utroper
seg all makt over kirken og dens eiendom, og de superintendenter som innsettes etter tysk
mønster i de katolske biskopers sted, ble kongens embetsmenn. Ganske raskt kom de
imidlertid til å bære tittelen biskop. Det gods som kongen hadde lagt beslag på brukte han til å

opprette et universitet og latinskoler. Slik kom reformasjonen til å bety en vesentlig åndelig
og kulturell oppsving i Danmark. En ny litteratur blomstret frem. Den lærde humanist
Christiern Pedersen utgav i 1529 Det nye testamente på dansk. Flere av de nye
superintendenter var fremragende menn. Her kan nevnes Peder Palladius, Skjællands første
superintendent, som bl.a. forfattet en alterbok som lenge var i alminnelig bruk i den dansknorske
kirke.
335. Reformasjonen i Norge og Island (til §§ 297-8, se Wisløff bd. 1 s. 405-421). Her var
reformasjonen enda mindre forberedt enn i Danmark. I den grad man kan tale om forarbeid
må det være hansastaden Bergen. Den tyske munk Antonius hadde forkynt Luthers lære her i
1528 og slik startet en evangelisk bevegelse. Da Norge i 1536 på riksdagen i København ble
erklært for ett med Danmark, kom beslutningen om reformasjonens innførelse også til å
gjelde vårt land. Den siste erkebiskop, Olav Engelbriktsson (1523-1537, d. 1538) forlot landet
i 1537, og det skjedde ingen reell motstand mot opprettelsen av de tette bånd mellom stat og
kirke. Allikevel viste allmuen på mange måter sin uvilje mot reformasjonen. På enkelte steder
slo til og med bøndene i hjel de nye prestene. De katolske skikker og ritualer som nå var
innarbeidet gjennom århundrer skulle ikke bli så lett å viske bort fra folks bevissthet. Det
skulle ta flere tiår før folket var noenlunde fortrolige med den evangeliske lære. Den danske
kirkeordinans fra 1537/39 ble også gjeldene for Norge. Først i 1607 fikk nordmennene under
Christian IV (1588-1648) sin egen kirkelov. Flere av de superintendenter som nå ble innsatt i
Norge gjorde et durabelig arbeid for utbredelsen av den evangeliske lære. Her kan nevnes
magister Geble Pedersson i Bergen (d. 1559) og magister Jørgen Eriksson i Stavanger (d.
1604). Til tross for at det dels skjedde ved tvang, er det ingen tvil om at innførelsen av
reformasjonen alt fra begynnelsen bar rike frukter. Latinskolene ordnes på nytt og
humanismen vandt inngang. Smått om senn begynte nordmennene igjen å drive studier og
skrive bøker. Av de mest kjente forfattere bør vi nevne lektor magister Absalon Pederssøn
Beyer i Bergen (d. 1574), presten Peder Claussøn Friis på Lister (d. 1614) samt biskop Jens
Nilssøn (d. 1600) og lektor Halvard Gunnarssøn (d. 1608), begge i Oslo.
336. Omtrent samtidig innføres den nye kirkeordning på Island. Det skjedde under sterk
motstand, særlig fra biskopen i Holar, Jon Arason, men etter hans fall i 1550 var motstanden
brutt. Men først mot slutten på 1500-tallet vant reformasjonen åndelig seier over folket på
Island, særlig ved biskopene Gudbrand Thorlaksson i Holar (biskop 1571-1627) og Odd
Einarsson i Skålholt. Thorlaksson besørget i 1584 den første oversettelsen av Bibelen på
Islands. Han står også for en rekke andre viktig prosjekter som utgivelse av salmebok,
innføring av konfirmasjon og oversettelse av Luthers lille katekisme.
337. Reformasjonen i Sverige. Kort må det også sies noe om innføringen av reformasjonen i
Sverige. Her forkynnes den evangeliske lære allerede i 1520-årene av Olaus Petri og
Laurentius Andreæ, først i Strengnäs, så i Stockholm. Men også her blir kongen avgjørende
for reformasjonens inntog. Gustav Vasa (1523-60) var også begeistret over reformasjonen, og
ønsket som danskekongen å benytte anledningen til å styrke kongemakten ved å løsrive seg
fra det mektige katolske hierarki. Dette skjedde på riksdagen i Västerås i 1527. Gustav Vasa
knekket biskopenes makt ved å frata dem deres borger og gods. Samtidig gav han den
evangeliske forkynnelse fritt spillerom. Gradvis innføres så en evangelisk kirkeordning, men
han beholder mange gamle ordninger. Bl.a. beholdt han den apostoliske suksesjon,
erkebiskopen og biskopene, men han fratok dem all politisk makt. Den øverste ledelse av
kirken tok kongen i egne hender. Også i Sverige går det langsomt med evangeliets utbredelse
blant det brede lag av folket. Mange steder gjorde bøndene opprør. I kjølvannet av

eformasjonens inngang i Sverige følger både en religiøs og nasjonal oppsving. Her ble
grunnen lagt for Sveriges store fremtid.
338. Pietismen i Danmark og Norge. Også til de nordiske land fant den pietistiske vekkelse
veien. I Norge virket særlig den varmhjertede presten Thomas von Westen (d. 1727) i Speners
og Franckes ånd. Westen var en av de syv romsdalsprestene som utgjorde foreningen
Syvstjernen. Disse arbeidet for vekkelse av et dypere kristenliv ved utbredelse av bibler og
andaktsbøker, ved flittige katekisasjoner og husbesøk og ved en strengere kirketukt. Med
pietismen kom også misjonstanken til våre land. 1714 opprettes det et misjonskollegium i
København. Thomas von Westen blir nå satt over arbeide med å nå de ennå halvhedenske
finnene med evangeliet og har derfor fått navnet finnenes apostel. Hans Egede (d. 1758) forlot
på denne tiden sitt presteembete i Vågan i Lofoten og dro med sin hustru til Grønland og
forkynte evangeliet for eskimoene.
339. Særlig hadde pietismen fremgang under kong Christian VI (1730-46). Han var selv en
ivrig pietist og søkte med alle midler å fremme en pietistisk vekkelse blant sine undersåtter.
Det viktigste middel var innføringen av konfirmasjonen i Danmark og Norge i 1736. I den
anledning får biskop i Bergen, Erik Pontoppidan (d. 1764) i oppdrag og utarbeide en
forklaring til Luthers katekisme. I 1738 autoriseres til bruk i konfirmantundervisning og skole
(lov om allmueskole kom 1737) Sandhed til gudfygtighed. Vi kan ikke gå forbi den store
pietistiske salmedikter Hans Adolf Brorson (d. 1764) som var biskop i Ribe i Sønderjylland. I
og med allmueskoleloven fra 1737 ble folkeopplysningen nå sakte men sikkert forbedret.
Lesekunsten ble mer og mer utbredt. Men det gikk sent, særlig i Norge. Det er den pietistiske
kristendomsform som råder grunnen når Hauge om noen tiår begynner sitt virke.
340. Med pietismens fremgang fant også Herrnhuterne (se §§ 304-305, 363) veien til
Danmark-Norge. Man finner nok her visse hyperevangeliske drag, men i det store og hele har
bevegelsen et luthersk preg. Imidlertid ser Christian VI i denne bevegelsen store farer for
separatisme og utsteder i 1741 konventikkelplakaten. Med den forbys alle offentlige
oppbyggelsesforsamlinger uten prestens ledelse samt all fri lekpredikantvirksomhet. Den
pietistiske kong Christian VI’s hensikt med denne loven var slett ikke å forhindre
oppbyggelige konventikler og lekmannsforkynnelse. Han ønsket bare å avverge at
svermeriske predikanter forkynne i strid med Guds ord. Dette skulle forhindres ved at
prestene førte oppsyn med, og deltok under konventiklene. Denne loven blir allikevel et viktig
redskap for prester og embetsmenn i sin forfølgelse av Hauge noen tiår senere.
Haugevekkelsen og kristenlivet i Norge frem til vår tid (1771->)
Hans Nielsen Hauge og fremveksten av lekmannsbevegelsen
(En kortere fremstilling av Hans Nielsen Hauge, haugianismen og lekmannsbevegelsen gis i:
E. Gjerde Norsk kirkehistorie de siste 200 årene Oslo: Lunde forlag, 2002, s. 13-18, 35-40,
60-63, 75-79, 91-93. For en grundigere innføring se A. Aarflot Norsk kirkehistorie, bd. II
Oslo: Lutherstiftelsen forlag, 1966, s. 231-441).
341. Hans Nielsen Hauge – barneår og ungdomstid. 30 år etter at konventikkelplakaten så
dagens lys er vi fremme ved et annet viktig år i Norsk kirkehistorie, Hans Nielsen Hauges
(1771-1824) fødselsår. Foreldre Niels Michelsen og Marie Olsdatter var bønder og
småkårsfolk. Gården lå i Tune prestegjeld like ved Fredrikstad i Østfold. Det var et gudfryktig

hjem som holdt seg til den Lutherske lære. Alt fra barndommen av var kirkegang, huspostill
og andakt en fast del av hverdag og helg. Alt fra barndommen viste Hauge seg å være rikt
begavet både åndelig og sjelelig. Han gjorde det usedvanlig godt på skolen og ble ofte trukket
frem for de andre elevene. Praktisk var han helt fenomenal. Alt som ung gutt drev han med
trearbeid og smedarbeid. Etter konfirmasjonen begynner han med handel og annet arbeide og
begynner å tjene sine første slumper. Som ganske liten gutt hadde han hatt en nær-dødenopplevelse.
Da han, faren og en gårdsgutt var på vei over en elv med et høylass, kantret båten
og Hans var nær ved å drukne. Dette satt nok sine spor i ham. Kanskje dette var noe av
årsaken til at all lettsindighet var avskyelig for ham alt fra barndommen. Når hans bror dro ut
på bygdefester kunne han ligge hjemme å gråte. Han ville av hele sitt hjerte følge Guds gode
vilje. Presten i Tune gjeld, Gerhard S. Seeberg, mente han burde bli prest. Prest ble han ikke,
men dette var en mann som Gud hadde store planer for. Men som Herren alltid er nødt til om
han skal få utrettet noe stort ved et menneske, må redskapet først lutres gjennom ild så alt
slagg renses bort. Det er en åndelig lov at Herren kun kan bruke det som intet er i egne øyne.
Hauge er begavet og lykkes i alt han tar seg fore i sine ungdomsår. Han har sterk tro på seg
selv og er sikker på at han en dag skulle vinne frem til velferd og borgerlig aktelse. 1795 blir
imidlertid et år hvor Herren får trukket ham ned fra sine høye planer. Da flytter Hauge til
Fredrikstad og tok seg arbeid som slaktersvenn. Her kommer han bort i alkoholen og han
mente at han nok kunne falt i drukkenskapens last. En kveld drakk han seg til og med full.
Hauge hadde en nådeløs samvittighet som tuktet ham. Nå lover han sin gode Gud at han aldri
mer skal drikke seg full.
342. Det store vendepunktet i Hauges liv kommer imidlertid i april 1796. Hauge er ute på
åkeren og pløyer. Som vanlig går han og synger på en av sine kjære salmevers:
Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne
at jeg kan kjenne hva Ånden formår,
ta deg til fange min tale og sinne,
led meg og lokk meg, så svak som jeg går.
Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen må bo,
og seg omsider på døren må liste
hva som forstyrrer min inderlige ro.
Og dette skjedde. Hvert eneste punkt i denne bønnesalmen ble oppfylt. Den 25 år gamle
Hauge slapp plogen og sprang hjem. Det er som om et lys går opp for ham i hans indre. Hele
skapningen lyste av en forløst glede og han talte i overstrømmende ord om Guds kjærlighet. I
sin selvbiografi Løbebanen forteller han om denne hendelsen. Han sammenligner sin
opplevelse med den Paulus fikk på vei til Damaskus. I to uker levde han i en salig syndfrihet.
Han beretter: ”Kjødets lyster var så ganske døde at jeg kjente ingen ond begjærlighet.” Han
vitnet nå ustanselig for alle han traff på sin vei. Allerede samme dag talte han med sine
søsken. Han skriver at to av dem ble forandret i deres sinn samme dag. Hauge var virkelig
villig til å følge det kallet som så tydelig hadde lydt i hans indre: ”Du skal bekjenne mitt navn
for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg men jeg finnes, kalle på meg
når jeg er nær og rører ved deres hjerter, så de kan omvende seg fra mørket til lyset.”
343. ”Verdens daarlighed”. Like etter den skjellsettende begivenheten som han selv kaller
”Aandsdaaben”, tar han fatt på sin første bok. Han skrev dag og natt, fordypet seg i Guds ord
og jobbet iherdig med boka som skulle hete Verdens Daarlighed. (I sin helhet lyder
tittelbladet: ”Betragtning over Verdens Daarlighed, forfattet i 5 Capitler og sammenskrevet i

Korthed af en lidet forsøgt og mindre skriftlærd Dreng Hans Nielsen Houge på Rolfsøen i
Thunøe Sogn”). Den utgis i Christiania allerede samme år (1796). Det er en lynende bok som
retter et kraftig angrep mot geistligheten. xlv Det er særlig to ting Hauge ønsker et oppgjør om:
1) Prestenes dårlige moral og livsførsel og 2) det at prestene forlanget monopol på
forkynnelsen og begrunnet dette i konventikkelplakaten (§ 340). Denne boken blir
startskuddet for: 1) en gjennomgripende vekkelse som skulle føre til omveltninger for hele det
norske samfunn, 2) en massiv motstand og forfølgelse særlig fra geistligheten.
344. Motstand på hjemmefront. Hjemme i Tune var sogneprest Gerhard S. Seeberg byttet ut
med Stevlien Urdahl. Alt fra hans første virkedag oste han av forakt mot Hauge. Han advarte
sine sognebarn fra prekestolen mot Hauge og hans predikantvirksomhet. Hauge var en farlig
svermer som førte med seg en splittende og ødeleggende lære. Hauge hadde nemlig like etter
april-opplevelsen begynt å forkynne Guds ord i de hjemmene som ble åpnet for ham, og folk
strømmet til for å høre. Det var underlig for folket å høre en mann som Hauge tale. Han var
som dem. Han talte så enkelt, forståelsesfullt og godt. Hans Nielsen var ustanselig i sin
gjerning. Han måtte følge Guds kall og han ønsket at alle mennesker ville ta imot Jesus som
sin frelser. Slik startet vekkelsen i den lille bygda Tune ved Fredrikstad. Men samtidig startet
også kampen.
345. Motstandens årsak. Prestene brukte konventikkelplakaten mot Hauge (jfr. § 340). Men
brukte de den for å skjule sin egentlige mening og en indre frykt? Da opplysningstiden brøt
frem i Europa for alvor på slutten av 1600-tallet, kom den rasjonalistiske ånd til å skylle over
kristenheten i Nord-Europa som en flodbølge. Dette førte mange steder til et verdsliggjort
presteskap og en fornuft-basert forkynnelse. Omvendelsens krav og formaningen til å leve et
liv som var Kristus verdig ble mer og mer borte i forkynnelsen. Prestene tillempet
forkynnelsen slik at den ikke rammet deres egne liv. Hauge viste alltid stor ærbødighet og
respekt for kirken og presteskapet, men dette hindret ham ikke i å tale imot prestenes
verdslighet. Dette tålte ikke prestene. De var ikke vant til selv å høre forkynnelse og når det
da kom en mann, en ulærd bonde attpåtil, og formante dem til å omvende seg, fløt begeret
over. En massiv motstand fra prestene kom til å følge Haugebevegelsen som en skygge.
346. Fornyelse og åndelig modning. Senhøstes 1797 gjenomgår Hauge en åndelig fornyelse
og modning. Man ser i hans skrifter at han har kommet til større klarhet og åndelig
selvbevissthet. I tillegg til skriftstudier er kommer boken ”Thauleri Omvendelseshistorie” til å
få avgjørende betydning for ham. Etter et hardt år (1796) med mye skriving og arbeid hadde
han nærmest blitt åndelig utbrent. ”Boken ble en helsebrønn for han i en sjelefarlig
tretthetsperiode.” (Sverre Norborg). Av andre bøker som har vært med å utforme Hauges
kristendom er Martin Luthers lille katekisme antakelig den viktigste xlvi . Han har også
kjennskap til Luthers skrifter ut over dette. I sine skrifter siterer han rett som det er Luther.
Under de lange fengselsårene fra 1804-14 leser han mye. Han pløyer også igjennom en del
teologisk litteratur av rasjonalistisk og liberal type. Han forteller selv at dette har påvirket ham
negativt.
347. Vekkelsen brer seg, motstanden øker. Etter bare et par år har Hauges skrifter kommet ut i
stort antall og han blir etter hvert en kjent mann på Østlandet. Ryktene om bondesønnen fra
Tune går som ild i tørt gress. Hauge begynner nå å reise til de omkringliggende bygdene for å
holde vekkelser. Når han kommer til Rakkestad (ca. to mil nordøst for Tune) har dårlige
rykter gått foran ham. Uten å kjenne Hauge gjennom annet enn disse ryktene stiller sogneprest
i Rakkestad Thorkild Aschehug opp for å fortelle folket hvor forvirret tåpelig forkynnelsen
hans var. I de første par årene av vekkelsen er Hauge eksemplarisk lydig mot

konventikkelplakaten. Han underretter alltid og over alt hvor han kommer den lokale presten
til å overvære møtene. Dette må han imidlertid slutte med da prestene etter hvert tar med seg
lensmannen på møtet for å arrestere Hauge og få ham ut av bygda. Det er i Fredrikstad Hauge
får sitt første møte med rettsvesenet. Til å begynne med hadde sognepresten i Fredrikstad,
Urban Gottlieb Feiermann gitt den ”ufarlige svermeren” tillatelse til å holde husmøter i
Fredriksatd sogn. Plutselig forandrer han imidlertid mening, og i januar 1798 sørger han for å
få Hauge arrestert. Amtmannen frifinner ham raskt. Allerede 29. jaunar slippes han fri.
Derimot blir sognepresten påklaget av amtmannen for ikke å ha fulgt konventikkelplakaten til
punkt og prikke men brukt et utvalg paragrafer til egen nytte. Nå reiser Hauge til Christiania
og Stange (sør for Hamar) for å holde oppbyggelser. Over alt der Hauge farer frem følger en
tydelig forbedring av folks leverne. Drukkenskap, latskap, fusk og andre laster forsvinner.
Allikevel møter han stor motstand fra prestene og frem til fengslingen i 1804 opplever han 11
ganger å bli arrestert. Her kan også nevnes at Hauges første møte med stiftamtmann Fredrik
Julius Kaas i Christiania var tidligsommeren 1798. Kaas avhører Hauge i forbindelse med en
anmeldelse som fant sed etter en oppbyggelse. For første gang tas ”tukthusloven” av 1754 (et
kallenavn på landstrykerloven av 9. august 1754) i bruk mot Hauge. Kaas viser fra første
stund en dyp forakt for Hauge. Han kom senere til å spille en avgjørende rolle i rettsprosessen
mot ham i 1804-14.
348. Norge må vinnes. Høsten 1798 kommer Hauge seg til Bergen ved hjelp av sin gode venn
Mads Thulesen Møller som var kjøpmann i Drammen. Bergen var på det tidspunkt Norges
mest folkerike by med 18 000 innbyggere. Hansastaden hadde både tempo og tradisjon. Byen
var en pulserende handelsby med skip i fart på de store hav. Hauge møter her en ny verden –
noe ganske annet enn Christiania-slummen. Også her blir han anmeldt og stilt for retten. Men
bergensbispen Johan Nordahl Brun, kommer med innsigelser til Hauges fordel. Brun er for
øvrig en av de få geistlige av betydning som er vennlig innstilt overfor Hauge. I Bergen
jobber han med å få en del bøker trykt. Han har selv blitt opplært i den kunsten så han står
stort sett selv for arbeidet. Han driver lite forkynnende virksomhet, men kommer sammen til
oppbyggelser med en kristenflokk som kunne spores tilbake til Pontoppidans tid. Etter tre
måneder drar han tilbake til Østlandet via Jæren og Agder. Bergensturen satte imidlertid spor
hos folket der. De sendte stadig brev til Hauge om at de ville ha ham tilbake. April 1799 får
han reisetillatelse og drar. På dette tidspunkt hadde Hauges bokutgivelser beskjeftiget alle
trykkeriene i Christiania, Bergen og Christiansand. Dette gjorde at han kom på tanke om å dra
til Trøndelag. August 1799 kom han frem til stiftstaden. Også her kommer Hauge i
klammerier med myndighetene. Haugebevegelsen var nå et kjent fenomen i hele Sør-Norge.
Og to haugianerpredikanter satt i rådhusarresten når Hauge selv ankom byen for første gang.
Disse hadde vært fengslet siden mai 1799 og ble ikke sluppet ut før hhv. mai 1800 og februar
1802. Trønderne mobiliserer mot Hauge og får ham arrestert. Sammen med predikanten Lars
Olsen Hemstad stilles de for retten i Meldalen søndag 15. desember 1799. Nå følger rettssak
og forhør frem til julaften. De blir sittende i arresten over julen og retten åpnes igjen 9. januar.
Det er mens Hauge sitter i rådhusarresten i Trondheim denne julen han skriver julesalmen Jeg
er hos Gud i nåde (sb. 346). Når rettsaken tar til igjen på nyåret innkalles de vitner som hadde
uttalt seg før jul på nytt. Også denne gangen hadde de bare godt å si om Hauge.
Påtalemyndighetene finner intet å utsette på Hauge men utsteder allikevel en dom i saken: En
måned for Hauge i Trondhjems Tugthus og en måned i Trondhjems Festning for Hemstad,
fulgt av forvisning fra stiftet. Hauge sier stillferdig til sorenskriveren før han forlater
rettslokalet: ”Paa hin Dag blir det en anden Dommer og da får hver ret Løn efter sin
Fortieneste.”

349. ”Kiøbmann” i Bergen og ekspansjon i vekkelsesarbeidet. 1801 bosatte Hauge seg i
Bergen og tok handelsborgerskap der. Dette gjør at han nå kan reise fritt i hele landet. Nå
behøver han ikke lenger å søke om reisetillatelse for hver gang han skal forlate sitt eget stift
eller melde seg for politimannen det sted han reiser til ved ankomst. Dette hadde så langt vært
en klamp om foten for ham. Nå reiser han mye på kryss og tvers i Sør-Norge. Han tar også ut
på en lengre reise til Nord-Norge (nyåret 1803). Vekkelsen skyter nå fart og blir en
landsomfattende bevegelse. Hauge har nå fått en stor tilhengerskare og predikantene som
fulgte i hans spor ble etter hvert mange. Han ble nå betraktet som høvding for trosfeller over
hele landet. Side om side kjempet de for retten til å forkynne og samles om Guds ord i landet.
Kontakten holdt de gjennom brevskrivning. Noen organisering av arbeidet kom ikke på tale.
”Vi vet om hverandre”, sa de, mer var ikke nødvendig. Over alt hvor Hauge dro frem
formante han kristenfolket til å slutte opp om den lokale presten og trofast gå i kirken.
350. Hauges betydning for landbruk, industri og allmuens opplysning. Hauge var en genial
personlighet. Han vant inngang hos folket ved sitt milde og gode lynne og utpregede
folkelighet. Han hadde dessuten store kunnskaper om hvordan man skulle drive landbruk.
Han lanserte nye teknikker for en mer effektiv jorddyrking og husdyrhold. Han startet
saltkokerier, møller og drev selv med utgangspunkt i Bergen en utstrakt handel. Over alt
formante han folk til å jobbe samvittighetsfullt. Han mener at de kristne ved ærlig arbeid skal
tjene penger og komme i besittelse av landets goder. Hvorfor skulle bare de verdslige komme
opp og frem, tjene seg rike og sløse bort pengene på et utsvevende liv? xlvii Man merker her noe
av den drift Hauge hadde alt fra barndommen, men nå med et nytt fortegn: Alt måtte ha sitt
mål i evangeliets utbredelse. I tillegg til at hans arbeid fører til forbedring av landets jordbruk
og oppbygging av en nesten fraværende industri, kan han neppe tilskrives nok betydning når
det gjelder allmuens opplysning og stimulering til kunnskapstilegnelse. Hans bøker kommer
ut i flere hundre tusen eksemplarer og fører til en økt lesekunnighet.
351. Hans betydning på dette område illustreres av den paradoksale hendelsen i året 1809.
Landet var da inne i en betydelig krise pga. napoleonskrigene som Danmark-Norge hadde
viklet seg inn i. Som følge av krigen opphører salttilførselen helt dette året. Det var på den
tiden ingen saltkokerier i Norge og denne kunsten var så godt som ukjent blant folket. Salt var
uunnværlig i matkonserveringen. Uten salt ingen mat. Man visste imidlertid at Hauge tidligere
hadde fått i stand noen saltkokerier som nå var nedlagt. Hauge slippes nå ut av arresten og får
fri løyve til å reise rundt i hele landet og bygge saltkokerier. Innkonsekvent nok lar
påtalemyndighetene ham være helt uten oppsyn. Etter endt arbeid må han tilbake til arresten
og nye rekker med forhør.
352. Den store rettssaken mot Hauge. Utover våren 1804 hadde uviljen mot Hauge fra
embetsmenn og prester rundt om i landet blitt så stor at saken ble kjent for kong Christian VII
i København. Embetsverket i København hadde nå fått oversendt hundrevis av klager fra
embetsmenn rundt om i Norge. Kongen er villig til å ta opp saken, og tidl. stiftamtmann i
Christiania Fredrik Julius Kaas utnevnes til saksbehandler (se § 347). I prosessen frem til
utstedelse av arrestordre samles det nå sammen et slags bevismateriale mot Hauge. Man lyver
alle slags usannheter på ham og stiller frem falske vitner. Særlig blir det blest omkring en
angivelig ”hellig kasse”. Det gikk rykte om at Hauge var en slags opprører som gikk rundt og
propagerte blant den enfoldige allmuen. De gav ham villig vekk alle de penger de kunne tjene
sammen ved deres bedrifter. Pengene ble samlet i en hellig kasse påstod hans avundsmenn.
Dette ryktet ble først satt ut av kjøpmenn i Bergen i 1801. Dette året var et stort nedgangsår
for norske kjøpmenn, på grunn av politiske uroligheter. Hauge var en av de få som gjorde det
godt dette året. De andre kjøpmennene blir misunnelige på ham og setter ut et falskt rykte om

en hellig kasse. 30. oktober 1804 har saksgangen gått så langt at det utstedes kongelig
arrestordre. Sommeren 1804 hadde Hauge vært i Danmark, og man regnet med at han
fremdeles befant seg der. Imidlertid hadde han tatt seg tilbake til Norge, vel uvitende om
prosessen som var igangsatt i København. Allerede ved hjemkomsten til Norge ble han
arrestert, og det seks dager før den kongelige arrestordren ble utstedt. Uten
innsigelsesmuligheter blir Hauges eiendeler solgt. Alt foregikk i hemmelighet. Med moderne
terminologi var Hauge nå varetektsfengslet frem til 10. september 1813. Først da ble
haugesaken tatt opp til doms. Han tiltales for å bryte en rekke ledd av konventikkelplakaten
men også for å ha satt seg ut over trykkefrihetsforordningen. Han dømmes til to års fengsel
samt å betale 1000 riksdaler til Christiania fattigkasse. Han måtte også betale
saksomkostninger pålydende 1000 riksdaler. Med dette var den norske rettshistories største
skandale over. Det tok altså det Dansk-Norsek kanselliet ti år å felle denne dommen. Til
sammen 600 vitner hadde vært innkalt i prosessen. Til og med Fredrik Julius Kaas skjønte at
Hauge var uskyldig. Men han og noen til fikk presset dommen gjennom, men med stor
motstand. Dommen var av symbolsk betydning, men det ville vært et stort nederlag for
kanselliet å trekke saken. Penger strømmer nå inn fra hele landet. På kort tid var de 1000
riksdaler som dommen krevde samlet sammen. Fengselsstraffen innskrenkes også til litt over
ett år. Lille julaften 1814 er Hauge en helt fri mann. 1805 hadde alle bøker som Hauge hadde
forfattet blitt inndradd. Nå kunne disse bare hentes (dersom de da eksisterte!).
Haugebevegelsen fikk med denne rettsaken en betydelig knekk. Den ble aldri det samme
igjen. Hauge var også blitt en meget skrantende mann.
353. Årene etter fengslingen. Mens Hauge sonte sin ettårige fengselsstraff kom noen menn
sammen på Eidsvoll 14. mai 1814. Her ble Norges grunnlov lagt. Blant eidsvollsmennene var
det fire haugianere, bl.a. John Hansen Sørbrøden fra Berg ved Halden (stortingsmann 1815-
18). Mange haugianere ble stortingsmenn i årene fremover. Etter løslatelsen kjøpte Hauge den
store gården Bredtvedt i Østre Aker utenfor Christiania. Nå giftet han seg og fikk sønnen
Andreas. Andreas Hauge (1815-92) ble prost og en sentral leder i vekkelsesarbeidet. Han var
også en viktig person i opprettelsen av Det Norske Misjonsselskap (stiftet 1842). Hauges
helse ble betydelig svekket under det lange fengselsoppholdet. Men han hadde såpass krefter
at han kunne reise litt rundt i sitt eget stift. Her fant han at vekkelsene hadde stanset helt opp.
Tiden frem til hans død i 1824 ble allikevel på mange måter en god tid for Hauge. Han
administrerte en masse tjenestefolk på Bredtvedt, skrev bøker og forkynte Ordet. Både
lekfolk, prester og biskoper fra land og strand oppsøkte Hauge for å få råd.
354. En høvding går bort. En mann som besøkte Hauge søndag et par uker før han døde,
forteller at han var sengeliggende. Men da han hørte at mange folk hadde kommet til gården,
ba han om å få klærne sine. Han ble ført til en sofa og folk kom inn. Så begynte han å tale
med ganske lav stemme: ”Det er svakt med meg nå mine venner. Jeg tenker jeg snart kommer
til å skilles fra dere. Jeg håper det lir med min tid. Gud har vært god mot meg.” Etter at en
lærer hadde sunget en åndelig sang, tok Hauge Bibelen og leste ett kapittel. Kraften strømmet
inn som Ordet møtte ham. Med høy røst holdt han så en tale i ånd og kraft. Hans merket da
intet til sykdommen. Men så snart han var ferdig, segnet han ned i sofaen igjen og sa: ”Nå får
dere hjelpe meg til sengs igjen.” Tidlig en morgen et par uker senere, i året 1824, sovnet han
inn, nær 53 år gammel. De siste ordene som kom fra Hauges munn var disse: ”Følg Jesus!” og
”o du evige kjærlige Gud!” En stor Guds mann var nå gått bort.
355. Hauges testamente. Hauge hadde i 1821 utarbeidet et åndelig testamente til sine venner.
Det er ordnet i ti punkter som inneholder følgende:
1) Må Den Hellige Ånd som dere alle har annammet være med og over dere alle.

2) (I sin helhet:) ”Det helige Guds Ord, Iesu lære først, siden Apaastelenes og Propheternes
Skrefter, saa vit de angaae Siellens Væsen, Troe og Moral, være Eder den aller helligste og
kiereste Skat frem for alle andre Ting i Værden.”
3) Andre bøker som av de eldste er funnet i tråd med den hellige Skrift skal leses åpent og
med tiltro. Andre bøker med tilbakeholdenhet. De må prøves etter en del punkter som Hauge
stiller opp.
4) Nye bøker som skal utgis må prøves av de eldste før utgivelse. Hvordan dårlige nyutgitte
bøker skal behandles til like med deres forfatter.
5) Formaning til å holde seg til den Augsburgske konfesjon og statens religion. Om
statskirkens prester og deres tjeneste skriver han følgende: ”Thi er min siste Velie, at I her
efter som forhen ganske enne haalder Eder til vor Stats Religion, saa I modtager af de
ofentlige Lærere alt hva deres ofentlige Embede medfører. I gaar da i Kirken, anamer
Sakramenterne, ved Ægteskab giør dem Vielsen, samt ved Dødsfald Iordpaakastelse og alt
andet der hører til god Aarden.”
6) Fly lunkenhet, sikkerhet og splidaktighet. ”Men mange har med mig frøgtet for at naar ieg
med dette Redskab, min Tunge, Pen og Gierning, forlader Eder, da komer det til at opstaae
Splid, saa den enne vil hid, den anden did. Vaagter Eder herfor; thi intet er vegtigere end
Endrægtighed.”
7) Venneflokken har aldri hatt noen organisert kirketukt eller bokføring. Kirketukten har
foregått ubemerket i det stille. Slik bør det også være i fortsettelsen.
8) Etter min bortgang kommer glupende ulver. Legg derfor vekt på at kun gjenfødte
predikanter får tale. Se ikke etter utvortes fromhet (nedbøyd stemme og slike som bare etter
kunnskap og naturgave lærer andre). De eldste skal formane de falske lærere i håp om å få
dem på bedre veier. Dersom det ikke nytter skal de være for dere som hedninger.
9) De eldste må føre tilsyn og aktpågivende prøve forkynnelsen. Særlig skal de holde øye med
nyomvendte, ikke minst dersom de vil forkynne Guds ord. En nyomvendt som vil forkynne
må på en særlig måte vise sitt kall verdig ved en uplettet livsførsel.
10) Kristne som venneflokken ikke har noen kjennskap til skal behandles med største respekt.
Dersom venneflokken vil holde seg til dette, kommer de til å bære mye frukt.
356. Haugianismen. Med ”haugianismen” mener vi den bevegelse som begynte med Hans N.
Hauges virke. Like frem til i dag eksisterer det en venneflokk som bærer Hauges navn. Hauge
kom til å bli den store åndelige autoritet i venneflokken også etter sin død. Ikke minst ble hans
testamente retningsgivende for det videre arbeidet. Et viktig punkt i testamentet er at det er de
eldste som skal lede de lokale vennesamfunnene. De skal prøve forkynnelsen, irettesette og
lede unge predikanter, prøve bøker som utgis om de er i samsvar med den sunne lære og øve
den nødvendige tukt i venneflokken. En eldste skal heller ikke undra seg dersom en annen
eldste fører en livsførsel eller forkynnelse som ikke er i samsvar med Jesu ord.
357. Haugianernes møteform. Predikantene som reiste omkring gjorde alt uten lønn. De reiste
kortere eller lengre perioder, som regel på vinterhalvåret når deres plikter hjemme var minst.
Enten de nå var hjemme eller ute på en av sine reiser kom folket sammen i hjemmene til
oppbyggelse. Disse møtene artet seg som regel etter samme mønster de fleste steder. Først
sang man en sang. Deretter ble det ofte lest en preken av en postille. Da var det Luther, J.
Arndt, H. Müller eller A. H. Franke, de gamle ”klassikere”, som ble brukt. Men etter Hauges
død også hans Samlingspostille fra 1822. Etter lesningen holdt predikanten eller husfaren en
kort formaningstale. Flokken samlet seg til slutt i sang og bønn.

358. Mange av dem som ble omvendt ved Hauges virke begynte å forkynne Guds ord. Noen
av de mest kjente navn er Anders Nielsen Haave, Mads Wefring, Elling Eielsen, John
Haugvaldstad og Berte Canutte Aarflot.
359. Elling Eielsen (1804-83) vokste opp i et haugiansk hjem på Voss og ble oppdratt i et
alvorlig kristenmiljø. Men han kom ikke til noe åndelig gjennombrudd i sin ungdom. Først i
1832 mens han var i tjeneste hos det fremstående haugianerektepar Karen og Peder Odland i
Bergen, kom han til åndelig klarhet. Nå løsnet også hans betydelige gaver som forkynner. Nå
begynte han en utrettelig forkynnergjerning i Troms, Trøndelag og Sør-Norge. Hans
forkynnelse var djerv og pågående og mange strømmet til møtene hans. I 1836 besøkte han
Sverige og året etter Danmark. Etter noen års virksomhet i de skandinaviske land reiste
Eielsen i 1839 til Amerika. Han ble en av de første til å overføre haugianismen til de norske
nybyggerne. I 1843 lar han seg ordinere til prest og stiftet i 1846 sin egen synode: ”Den
evangelisk-lutherske kirke” som i 1875 ble splittet. En større gruppe gikk nå ut og dannet
”Hauges synode”, mens en mindre krets holdt fast på Eielsens opprinnelig strengt lavkirkelige
program. Senere tok denne flokken navnet ”Eielsens synode”.
360. Men nå må berettes noe som skulle få den haugianske bevegelse inn i et mer evangelisk
spor. Haugianernes forkynnelse hadde gjerne et lovisk preg. Vekten lå på Kristi gjerning i
mennesket. ”Bot, bønn, anger, bekjennelse av synden og fremgang i det gode var sentralt.
Forkynnelse av Kristi frelsesverk, rettferdiggjørelsen av tro alene og Guds nåde, var trengt i
bakgrunnen.” (Gjerde s. 17). I 1838 var de to predikantene Anders Nielsen Haave (1809-67
og Mads Wefring (1819-94) sammen på en forkynnerreise. Haave er regnet som en av de
fremste haugianerpredikantene. Da de hadde kommet til Fennefoss i Evje i Setesdalen,
opplever de et forferdelig tordenvær. Dette får dem til å tenke på dommedag. Nå spurte de seg
selv om de var rede til å møte Gud. Var det rett med deres anger, omvendelse, bønn, tro og
lydighet? De fant dette imidlertid så vaklende at de ikke kunne bygge liv og død på det. Det
går opp for dem at Kristi verk alene vil holde for Gud i dommen. Nå ble de to predikantene
enige om å forkynne Kristus sterkere enn før. Fra den tien av spres en klarere evangelisk
forkynnelse blant haugianerne. I 1840 skrev Haave et sendebrev til det haugianske
vennesamfunn om forsoningen og rettferdiggjørelsen. ”Med de tanker han der setter fram er
den evangeliske linje i haugianismen kommet til full avklaring.” (Aarflot s. 271).
361. Med rette har John Haugvaldstad (1770-1850) fått navnet haugianerbiskopen. Han var
født på Rennesøy nord for Stavanger, men bosatte seg siden på Mosterøy. I 1816 flyttet han
for godt til Stavanger hvor han etter hvert opparbeidet seg en betydelig sosial og økonomisk
posisjon som fargermester. Han startet også et bakeri, sildesalteri og en klesfabrikk. Slik ble
han etter den tids målestokk en betydelig industriherre. Haugvaldstad hadde kjempet seg frem
til åndelig klarhet mest på egen hånd. Men da han møtte Hauge i 1801 frigjøres hans
forkynnernådegave slik at han får frimodighet til å begynne å reise med Ordet. I tiden som
følger står han i en betydelig predikantvirksomhet på strekningen mellom Bergen og
Kristiansand. Når Hauge fengsles i 1804 ble det en tid slutt også på Haugvaldstads
virksomhet. Men allerede i 1808 begynner han å reise igjen og forsøker å vekke nytt liv i de
mange tilstivnede haugianske venneflokker. Etter hvert som hans industrivirksomhet nå tiltar
blir det mindre av sammenhengende reising. Men i 1818 og 1820 var han i Danmark og i
1822 var han i Sverige. Etter hvert fikk Haugvaldstad større og større anseelse, både
menneskelig og åndelig. Han spilte en vesentlig rolle i det meste av det som foregikk av
kristent arbeid på Vestlandet. Han var ledende ved grunnleggelsen av oppdragelsesanstalten
”Josefinestiftelsen” i Stavanger. Haugvaldstads anseelse var også en viktig årsak til
haugianernes brede oppslutning ved opprettelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842. Han

var også drivkraften bak opprettelsen av det første egentlige bedehus i Stavanger i 1845. Etter
Hauge selv er Haugvaldstad en av de aller mest ansette haugianere i vårt land.
362. Lensmannsdatteren Berthe Canutte Aarflot (1795-1859) ble en av de fremste
representanter for haugiansk kristendom på Vestlandet. Hennes far Sivert Knudsen Aarflot
var en allsidig kar med store evner og innsikter. I tillegg til sine lensmannsplikter drev han
skole for ungdom i Volda og opprettet et lånebibliotek for bygdefolket på over 500 bind (!).
Han drev også et boktrykkeri på Egset som ligger mellom Ørsta og Volda. Berthe Canutte
Aarflot opplever sitt åndelige gjennombrudd i 1822 i forbindelse med et besøk av predikant
Amund K. Brække. Fra nå av springer hennes dikteriske gaver ut i full flor. I årene som
kommer skulle hun stå for et betydelig dikterisk forfatterskap. Litterært er hun er betydelig
påvirket av Kingo og Dorothe Engelbretsdatter. Det er også mulig å skimte Brorson i hennes
sanger. Særlig har hun hentet åndelige og stilistiske impulser fra pietismens største
sangforfatter i Norden. Den mest brukte av hennes sanger i dag er O lam jeg ser deg full av
sår (sb. 278). Man finner hos B. C. Aarflot den samme evangeliske klarheten som hos Haave
og Wefring.
363. Vi har allerede kort vært inne på Brødrevennene (=Herrnhuterne, se §§ 304-305, 340).
Nå litt mer om deres virksomhet i Norge. Hauges konfirmasjonsprest Gerhard Seeberg (§
341) var herrnhuter. Herrnhutismen har sitt opphav i tyskeren Grev Nikolaus Ludwig von
Zinzendorf (1700-60). I Norge vant brødrevennene utbredelse særlig rundt Oslo-fjorden. Det
ble også grunnlagt brodersosieteter i Bergen, Lista, Drammen og Trondheim. De dannet egne
menigheter men sto under ledelse av prester i statskirken. På Lista var prestene Søren Bugge
og Peder Olivarius Bugge brødrevenner. Sistnevnte var biskop i Trondheim perioden 1804-
42. Herrnhutismen i Norge opplevde en oppblomstring da dansken Nils Johannes Holm
(1778-1845) ble forstander i brødremenigheten i Christiania i 1820. Han var en varmhjertet
kristen. Han talte mye om de troendes enhet i Kristus. Holms forkynnelse var mer fulltonende
enn det som ofte preget brødrevennene. Mange samlet seg om hans forkynnelse i
hovedstaden. Holm ble også en foregangsmann for misjonssaken i Norge og i 1827 startet han
Det norske missionsblad som ble mye lest. (Minibiografi om N. J. Holm i Gjerde s. 24-25).
Vekkelsene i Den norske kirke
364. Vekkelsene i Den norske kirke ved Gisle Johnson, Gustav Adolf Lammers og Lars Levi
Læstadius. Gisle Johnson (1822-94) ble redskap til en av de mest dyptgripende vekkelsene i
Den norske kirkes historie. Johnson kom fra Kristiansand. Her utviklet han et nært vennskap
med lærer ved katedralskolen, Christian Thistedal (1813-76). Hos ham lærte Johnson å stole
på hele Bibelen som Guds Ord, og å holde seg til den evangelisk-lutherske bekjennelse. Han
var en dyktig student og ble kalt til lærer i teologi ved Universitetet i Christiania. Universitetet
var opprettet i 1811 og to år senere det teologiske fakultet. Johnson gjør tjeneste som lektor
fra 1849 og professor fra 1860. Hans fag var dogmatikk. Under hans kateter bryter det ut
vekkelse blant studentene. De føres frem til sant liv i Gud. Når disse senere kom ut som
prester fulgte vekkelsens ild med. Våren 1851 begynte Johnson med bibellesninger flere
steder i Christiania. Tilstrømningen til møtene var stor. Johnson slo løs med lovens hammer
på all navnekristendom og verdslighet i tiden. Slik vekte han tilhørerne til syndserkjennelse.
Men han forkynte også evangeliet med stor klarhet og mange ble omvendt. Johnson kunne
tale i hele tre timer, men for tilhørerne virket det som minutter. Forsamlingen kunne være
oppløst i gråt og syndeangst, noe som vitner om at det var en vekkelse som grep dypt i
samvittighetene. Det var en streng og alvorlig kristendom som vokste frem av denne

vekkelsen. Man fordømte alle former for verdslighet som synd, bl.a. teater, dans og kortspill.
Gisle Johnson kom til å bli en ledende skikkelse i vekkelsesarbeidet i Norge. Han ble en
samlende person for både lekfolket (haugianerne) og prestene. (Minibiografi om Gisle
Johnson i Gjerde s. 48-51).
365. Gustav Adolf Lammers var noe eldre enn Johnson (1802-78). Han var en av de
vekkelsesprestene som kom til å bli mest omtalt. I 1825 avla han teologisk embetseksamen og
virket som prest flere steder før han i 1848 ble utnevnt til sogneprest i Skien. Her sto han frem
som en avgjort bots- og vekkelsespredikant. Lammers vant tillit hos haugianerne og det
øvrige av lekfolket. Ungdommene satte så stor pris på hans undervisning at noen konfirmanter
gikk et halvt år ekstra for presten før de lot seg konfirmere. Vekkelsen i Skiensdistriktet brer
nå raskt om seg. I 1853 organiserte han landets første indremisjonsforening. Hjemme på
prestegården reiste han et bedehus (!). Etter hvert får Lammers store problemer med
statskirkens barnedåps- og skriftemålspraksis. Han kunne ikke se at den var i
overensstemmelse med Bibelen. Dette tar han konsekvensene av og meldte seg i 1856 ut av
statskirken og grunnla frimenigheten: Den frie apostolisk-kristelige menighet i Skien. Denne
menigheten ble opphav til flere dattermenigheter (bl.a. i Tromsø). Lammers blir imidlertid
meget betenkt da 24 medlemmer døpte seg på nytt. Derfor brøt han i 1860 med sin egen
menighet og meldte seg inn i statskirken igjen. Den ”gamle” menigheten omsluttet ham også
etter dette med stor kjærlighet. Urolighetene omkring dåpsspørsmålet førte i 1863 til at
lammersmenighetene stilte sine medlemmer helt fritt i dåpsspørsmålet. I 1882 stilles de også
helt fritt angående medlemskap i statskirken. Når Det Norske Misjonsforbund ble stiftet i
1884 gikk mange av lammersmenighetene inn her, og deres holdninger i spørsmålene
vedrørende dåp og statskirke blir også gjeldende her.
366. Den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800-61) kom også til å øve stor innflytelse
på norsk kristenliv, særlig i Nord-Norge. Læstadius ble redskap til en gjennomgripende
vekkelse over hele Nordkalotten. Han hadde vokst opp under meget fattige kår. Hans
interesser lå helt klart ikke i teologien, men i botanikken. Derfor begynte han å studere
botanikk ved Universitetet i Uppsala, men etter hvert gikk han over til teologistudiet. Men
interessen for botanikken kom aldri bort, og hans botaniske studier gjorde ham
verdensberømt. Først ble Læstadius prest i Karesuando i Nord-Sverige (1826) og siden prost i
Lappmarken (1842). I hele 18 år virket han som prest før hans åndelige gjennombrudd kom. I
1842 opplever han en alvorlig lungesykdom som gjorde at han fikk et uventet møte med
døden. Dette vekker ham opp til en dyp syndserkjennelse. En sterk dom og anklage i
samvittigheten tynget ham i flere år fremover. Vinteren 1844 traff han ”lappflickan” Maria
(Milla Clementsdotter). Hun forstår at Læstadius ikke har kommet igjennom til liv i Gud.
Derfor begynte hun å fortelle for ham om sine egne erfaringer i nådens skole. Da begynte det
å lysne for prosten. Bare én uke senere brøt han gjennom til tro. Forkynnelsen til Læstadius
får nå en helt annen klang og desember 1845 brøt vekkelsen ut i hans menighet. Læstadius’
forkynnelse er karakteristisk. Han talte sterkt om synden og vektla omvendelsens
nødvendighet. Hans tale kunne være så kraftig at mange ble forskrekket over den. Særlig gikk
han hardt ut mot alkoholen, som han kalte ”djävulens piss”, og drukkenskapen. Men han talte
også inntrengende om Jesu lidelse for våre synder og den troendes nære felleskap med
Kristus. Moralen blant folket ble helt forandret der vekkelsen brøt ut. Hele bygder kunne ligge
nede under alkoholens makt, men etter vekkelsen kunne en slik bygd være fri for alkohol.
367. Læstadianismen i Norge. Vekkelsen spredte seg raskt og omkr. 1850 kom den også til
Nordland og Nord-Troms med flyttsamer. Senere spredte vekkelsen seg også til Vest- og Øst-
Finnmark gjennom finsk/kvensk innvandring. Etter Læstadius’ død ble Johan Raatamaa

(1811-99) læstadianismens viktigste leder, men etter hans død ble bevegelsen splittet i flere
retninger. ”I Norge fikk vi tidlig tre ulike retninger. De førstefødte fikk særlig utbredelse i
Ofoten og Øst-Finnmark. I Alta fikk vi Altaretningen som også kalles De små førstefødte. En
viktig leder for bevegelsen i Norge ble Erik Johnsen (1842-1941). Han førte store deler av
læstadianismen i Norge inn i et mer luthersk spor og ble leder for den såkalte Lyngenretningen.
Lyngen-retningen ble i 1992 splittet på spørsmål som har med skilsmisse, gjengifte
og skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1-2 å gjøre.” (Gjerde s. 30). Læstadianerne i Norge
teller i dag omkr. 15000 mennesker. De klart fleste holder til i Nord-Norge, men det er også
læstadianerforsamlinger i Oslo, Bergen og noen andre steder.
368. Læstadianismens særpreg. Luthers skrifter får stor vekt i læstadianismen. Sterkt
vektlegger man også betydningen av det private skriftemålet og absolusjonen. Dersom en
person omvender seg i en læstadiansk forsamling skal han bekjenne sine synder for en
predikant eller en leder i forsamlingen. Først når det er gjort og vedkommende har mottatt
absolusjonen, kan vedkommende regnes som en kristen. Like frem til i dag finner vi i
læstadianismen en forbilledlig troskap mot Bibelen. Man fører også et strengt moralsk liv.
Den såkalte ”rørelsen” er også kjent som et særegent fenomen for læstadianismen. I
vekkelsens første tid var rørelsen et vanlig møteinnslag, som bestod av angstfylte rop over
synden og glede over syndenes forlatelse. I nyere tid har rørelsen fått et noe mer
tilbaketrukket preg.
Utviklingen i Den norske kirke og det moderne gjennombrudd
369. Kirkelig fornyelse. Vi tar nå opp igjen behandlingen av Den norske kirke. Vi slapp tråden
i § 340 ved å fortelle om innføringen av konventikkelplakaten i 1741. Det som kom til å prege
den kirkelige situasjonen siste halvdel av 1700-tallet var rasjonalismen. Det var denne
strømningen som innen de lutherske kirker kom til å avløse pietismen. På det Europeiske
kontinent begynte rasjonalismen å gjøre seg gjeldende samtidig med gjennombruddet for den
moderne vitenskap og filosofi på slutten av 1600-tallet. Det er denne epoke vi gjerne kaller
opplysningstiden. Når denne bevegelse etter hvert kommer til Norge gjør den seg sterkt
gjeldende blant presteskapet. Når Hauge begynner sitt virke ved århundreskiftet er altså den
norske kirkes prester og biskoper sterkt preget av rasjonalismen. A. Aarflot skriver: ”De
øvrige biskoper [har talt om Johan Nordal Brun] representerte på dette tidspuinkt alle den
yngre supranaturalisme, og den første prestegenerasjon i dette århundre var kan hende
sterkere preget av rasjonalismen enn noen annen generasjon.” (Aarflot s. 229).
Rasjonalismens idealer var båret av forakt mot alt som stred mot fornuften og ikke kunne
bevises empirisk. Det som gjaldt for rasjonalismen var det som hadde praktisk
religiøs/moralsk verdi. Bibelens lære om et historisk syndefall, eller at Jesus Kristus gjorde
under, døde og oppstod igjen ble dermed vanskelig å godta for en rasjonalist. Det er fra denne
tiden vi har uttrykket potetprest. Prestene var mer opptatt av å veilede menigheten i praktiske
spørsmål som hørte denne verden til, enn å hjelpe dem til sant liv i Gud. Det er på denne tørre
kirkejord at haugianismen kommer som en frisk bris og velgjørende dugg og skaper fornyelse
og liv. Vekkelsen var med å demme opp mot rasjonalistisk og bibelstridig teologi.
370. På begynnelsen av 1800-tallet opplever Den norske kirke en åndelig fornyelse. Forskerne
strides om hvorvidt denne fornyelsen alene bør tilskrives den haugianske vekkelse. Det er
imidlertid ingen uenighet om at denne må tillegges stor vekt. En annen strømning som for
alvor gjorde seg gjeldende i Norsk kirkeliv utover på 1800-tallet var grundtvigianismen
(Aarflot s. 229 og 281. Mer om dette i § 373). Biskop i Trondheim perioden 1804-42 Peder

Olivarius Bugge (1764-1849) var en typisk representant for den kirkelige fornyelse (§ 325).
Bugge var i sin ungdom preget av brødrevennenes lære. Senere skrev han en typisk
rasjonalistisk avhandling for den teologiske doktorgraden, men etter at han ble biskop utviklet
han seg i mer bibeltro retning. Han ble en foregangsmann for misjonssaken i Norge. Et
konkret resultat av den kirkelige fornyelse var opprettelsen av Bibelselskapet i 1816.
”Statuttene for selskapet var utformet var utformet i luthersk og kirkelig ånd.” (Gjerde s. 11).
371. Kirkelig lovgivning. I 1814 fikk Norge egen grunnlov (§ 315) med egen lovgivende
forsamling (stortinget). Med § 14 sikres kongen overmyndighet i kirkelige spørsmål og får
lovgivningsmakt i en rekke kirkelige saker. Bl.a. blir alle geistlige kongens embetsmenn (i
dag er det bare biskoper og proster som velges av kongen, dvs. kongen i statsråd =
regjeringen). Eget Kirkedepartement opprettes også i 1814. Slik ble kirken en embetskirke
underlagt statsadministrasjonen. Grunnloven av 1814 fører i praksis ikke til store endringer
for kirkepolitikken. Det er kongen som er kirkens overhode men mer makt blir lagt i stortinget
og kirkedepartementet. Med innføringen av parlamentarismen i 1884 føres kirkepolitikken inn
på et nytt spor og innvarsler for alvor det moderne. Nå brytes reelt kongens makt ikke bare i
kirkepolitiske spørsmål men i politikken overhode.
372. Universitetet i Oslo og det teologiske fakultet. I 1811 ble universitetet i Christiania
opprettet. Det teologiske fakultet ble opprettet to år senere. De to første professorene var
Svend Brochmann Hersleb (1784-1836) og Stener Johannes Stenersen (1789-1835). Herslebs
fagområde var Det gamle testamente og troslære. Stenersen underviste i Det nye testamente
og kirkehistorie. Begge kom til å øve en betydelig innflytelse på studentene. Undervisningen
var bibelsentrert og de kjempet mot den rasjonalistiske teologien. Hersleb var med i ledelsen
av Bibelselskapet fra opprettelsen i 1816 (sml. § 332).
373. Det moderne gjennombrudd. Siste halvdel av 1800-tallet var preget av brytninger
innenfor kirke- og kulturlivet. Innen kirken kom det særlig til å stå strid om
grundtvigianismen. Denne bevegelsen har sitt navn etter dansken Nicolai Fredrik Severin
Grundtvig (1783-1872). Professor Gisle Johnson (§ 364), de konservative prestene og
lekfolket så en alvorlig fare i den. De mente at grundtvigianismen ikke samsvarte med
Bibelen og lutherdommen. De mente grundtvigianismen var alt for kulturåpen og dessuten for
positiv til menneskets natur. Den ble uklar om syndens makt, menneskets forderv og
nødvendigheten av omvendelse og gjenfødelse til nytt liv i Gud. Forfatteren Bjørnstjerne
Bjørnson var særlig påvirket av grundtvigianismen. Men også hos Arne Garborg og Henrik
Ibsen finner vi lignende tendenser. Disse var påvirket av åndsstrømninger ute i Europa som
var i strid med kristendommen. Charles Darwins evolusjonslære og August Comtes
positivisme grep om seg i akademiske kretser. 1874 ble brødrene Ossian og Ernst Sars ansatt
ved Universitetet i Christiania. De var positivister.
374. Den liberale teologi. Den liberale teologi ble først markedsført i Norge av den tidligere
konservative presten Thorvald Klaveness (1844-1915). Tyskeren Friedrich Schleiermacher
(1768-1836) regnes som den liberale teologis far. Han hadde bl.a. studert ved det pietistiske
universitetet i Halle. Her hadde han lært Immanuel Kants rasjonalistiske filosofi og
kristendom å kjenne. Med en rekke skrifter forsøkte Schleiermacher å rettferdiggjøre
kristendommen overfor den moderne vitenskap og filosofi. Han innså at de hittil allment
aksepterte sannheter i Bibelen nå for alvor var på vei ut fra folket. Schleiermachers
”redningsaksjon” ender med en radikal avvisning av Bibelen som Guds ord. Han forsøkte å
forandre og fortolke Bibelen slik at den talte i overensstemmelse med det allment aksepterte
vitenskaps- og kulturideal. Dermed må alt i Bibelen som strider med fornuft og empiri (det

man kan observere med sansene) avvises (Jesu under, jomfrufødselen, Jesu legemlige
oppstandelse fra de døde og evig fortapelse osv.). Apostolisk tro og lære ble angrepet og
avvist. Bibeltro kristne ble dømt som uvitenskaplige bokstavtreller. I Norge møter den liberale
teologi kraftig motstand. De første som reiste seg som den ortodokse teologis forsvarere var
sammen med Gisle Johnson Johan Christian Heuch (1838-1904). Han var rektor ved praktisk
teologisk seminar ved Universitetet i Christiania fra 1875. Fra 1889 virket han som biskop i
Kristiansand. Ved sin bibeltroskap ble han en samlende frontfigur som både lekfolk og
konservative prester støttet opp om. En sentral person når det gjelder innføringen av den
liberale teologi i Norge var Gisle Johnsons etterfølger som professor i dogmatikk ved
Universitetet, Fredrik Petersen (1839-1903). Han inntok en mellomstilling mellom
konservativ kristendom og de moderne åndsretningene. Han forsvarte en historisk-kritisk
bibelforskning. Med Fredrik Petersens (og Sars-brødrenes) tid på Universitetet markeres
overgangen til en ny epoke i norsk kristenliv – den moderne tid, vel forberedt ved
grundtvigianismen. Den store strid og debatt kom imidlertid når Fredrik Pettersen døde i
1903. Hvem skulle nå overta som professor i dogmatikk ved universitetet? Med dette var den
såkalte professorstriden i gang. Denne striden ble den direkte årsaken til at Det teologiske
Menighetsfakultetet (MF) ble opprettet i 1908. Men før vi kommer nærmere inn på dette, må
vi stanse litt ved lekmannsbevegelsen og vekkelsesarbeidet.
Fremveksten av misjonsorganisasjonene og deres virksomhet
378. Rosenianismen. I perioden 1850-1900 er det to store vekkelsesbølger som slår over
Norge. Den første fra 1850-årene har vi alt vært inne på (vekkelsene ved Gisle Johnson, se §
364). Den andre perioden kom i 1870-80-årene. Denne vekkelsen er kanskje den rikeste og
største som har gått over vårt land og kullminerte ikke før omkring 1905. Den var sterkt
preget av rosenianismen fra Sverige. Vekkelsene ved den svenske prestesønnen Carl Olof
Rosenius (1816-68) fikk stor inngang i Norge og hadde en klarere evangelisk tone enn
vekkelsene tidligere i århundret. Særlig den haugianske, men også den johnsonske vekkelse,
hadde et mer lovisk preg. Hauge hadde forkynt at frelsesvissheten skulle bygges på
nådevirkningene i hjertet. Med Rosenius ble tonen: ”På nåden i Guds hjerte som Jesus frem
har bragt ved korsets død og smerte, som han for oss har smakt, jeg nå alene bygger min tro
og sjelefred. I alt han der meg trygger, den onde til fortred.” (sb. nr 283). Et annet trekk ved
rosenianismen var at den understreket det alminnelige prestedømme. Mens både Hauge og
Johnson hadde understreket betydningen av presteskapet og mante til trofasthet mot kirken
understreket Rosenius at det prinsipielt ingen forskjell var mellom presteembetet og det
alminnelige prestedømme. De norske rosenianerne mente at lekmenn fritt kunne forkynne
ordet dersom de kjente et indre kall. Rosenius var sterkt påvirket av Martin Luther i sitt
kristendomssyn. Et hovedtema for Rosenius var Kristi stedfortredende lidelse og død for
menneskenes synder. På grunn av Kristi fullbrakte frelsesverk kunne alle komme til Jesus
med sin synd og motta tilgivelse og frelse. Et slikt menneske ble regnet som rettferdig av Gud
ved troen alene. Helliggjørelsen og ransakelsen får også stor vekt hos Rosenius. Blant kjente
rosenianske vekkelsespredikanter blant prestene i Norge finner vi Chr. Dick (1818-82) og
biskop N.J. Laache (1831-92). Av de mer kjente lekpredikantene var Paul Gerhard Sand
(1848-1911) og Jakob Traasdahl (1838-1908) utpreget rosenianske i sin forkynnelse.
Sistnevnte hadde lært Rosenius å kjenne personlig gjennom sine år i Sverige. Han kom tilbake
til Norge i 1869 og virket i Kristiansund og Bergen. Sand reiste særlig rundt på Sunnmøre. En
tredje roseniansk vekkelsespredikant som bør nevnes er Thormod Rettedal (1838-1903/1850-
1909). Han sto i mange store vekkelser. Han spilte en viktig rolle ved opprettelsen av Det

norske lutherske Kinamisjonsforbund i 1891 (som senere byttet navn til Norsk Luthersk
Misjonssamband – NLM).
379. Indremisjonen. En direkte følge av vekkelsene i 1850-årene var opprettelsen av de første
indremisjons-foreningene. Den første indremisjonsforening ble stiftet i Skien i 1853 av
vekkelsespresten Lammers (§ 365). To år senere ble den første indremisjonsforeningen stiftet
i Christiania med Gisle Johnson som den første formannen. Etter Johnsons mening var det
ikke ideelt med en slik møtevirksomhet. Begrunnelsen for at han allikevel gikk med på det,
var den kirkelige nødstilstand. Prestene maktet helt enkelt ikke å rekke over alle de oppgavene
som ventet i det kristne arbeid. ”Kirken måtte ta i bruk det ansvarsbevisste lekfolket, for å
avhjelpe den åndeige nøden i folket.” (Gjerde s. 38). Denne måten å tenke på har blitt kalt for
Gisle Johnsons nødprinsipp. Men en annen begrunnelse for oppstarten av
indremisjonsarbeidet var frykten for frikirkene og de religiøse sekter. Det beste forsvar mot
disse var å komme dem i forkjøpet med et luthersk og kirkelig alternativ. Man innrømmet at
statskirken ikke kunne bestå dersom den ikke gav plass til lekmannsbevegelsen med dens
vekkelsesforkynnelse og sjelevinnerarbeid. Dette ble startskuddet for indremisjonsbevegelsen,
hvor prestene fra begynnelsen spilte en viktig rolle. I indremisjonsforeningen i Christiania ble
det holdt bibellesninger, samtalemøter og vanlige oppbyggelsesmøter. 1856 opprettet man
Pleiestiftelse for Smaabørn og 1858 kom Fattigpleien i gang. I årene som kom ble det stiftet
en rekke indremisjonsforeninger etter mønster fra foreningen i Christiania. Foreningen i
Sarpsborg 1855, Trondheim 1856.
380. Lutherstiftelsen og den frie lekmannsbevegelse. Rimelig nok var indremisjonsforeningen
i Christiania kirkelig preget. Formann Gisle Johnson hevdet at det bare var prestene som
hadde rett til å forkynne offentlig. Bare de var rettelig kallet, sa han, og henviste til CA 14.
Mange av de vakte var imidlertid av en annen mening. Også lekfolk hadde rett til å forkynne,
sa de. Denne problemstilling ble hyppig diskutert på en rekke ”lekmannsmøter”. Mange var
av den oppfatning at et kall fra en indremisjonsforening til en lekmann også var en rett
kallelse. Indremisjonsarbeidet voks raskt. Det ble snart reist spørsmål om arbeidet ikke burde
organiseres på landsbasis. 1868 ble det opprettet en sentralinstans for indremisjonsarbeidet
som fikk navet Den norske Lutherstiftelse. De første årene var det nødsprinsippets tilhengere
som hadde ledelsen. Indremisjonsarbeidet var nødvendig, mente de, men den offentlige
forkynnelse skulle prestene forestå. De viktigste arbeidsmetodene var spredning av traktater
og oppbyggelsesmøter i hjemmene. Arbeiderne som stod i Lutherstiftelsens tjeneste ble kalt
bibelbud. Disse skulle spre bibler og kristen litteratur, samtale med folket om Gud og holde
husandakt, men forkynne offentlig skulle de ikke. Bare når nøden var stor kunne de gjøre det
(dersom presten var vantro eller det slett ingen prest var). I praksis ble det slik at bibelbudene
holdt mange møter, og vekkelsene fulgte dem. Etter hvert ble det reist krav om at
nødsprinsippet måtte oppheves. Parallelt med utviklingen i kristenfolket, kom det mot slutten
av 1800-tallet en rekke viktige lovendringer: 1888 får lekfolket adgang til å tale i kirkene fra
kordøren. 1897 fikk de lov til å tale fra prekestolen. 1913 kunne de også preke under en
høymessegudstjeneste. Samtidig som indremisjonsarbeidet vokste ble det bygd en rekke
bedehus rundt om i landet. Lenge trodde man at bedehuset i Hjelmelandsvågen (bygd 1840)
var det eldste. Nå har imidlertid forkynner Kristoffer Fjelde påvist at Jørpeland gamle
bedehus er tre år elder. I dag finnes det omkring 2600 bedehus i landet. 1891 skifter
Lutherstiftelsen navn til Det Norske Lutherske Indremisjonsselskapet. Nå blir lekmenn og
prester stilt likt som forkynnere. Mange av indremisjonsforeningene på Vestlandet stilte seg
utenfor den nye sammenslutningen og dannet i 1898 Det Vestlandske Indremisjonsforbund
(DVI). DVI var mer radikalt, mindre kirkelig og hadde en langt friere holdning i
nattverdsspørsmålet.

381. Det Norske Misjonsselskap. Vekkelsene i siste halvdel av 1800-tallet legger grunnen for
en stor ekspansjonsperiode for norsk misjon. I perioden 1850-1900 så en rekke nye
misjonsorganisasjoner dagens lys. Vi har allerede omtalt Det Norske Misjonsselskap (NMS)
(§§ 353, 361). Det ble opprettet i 1842 og Andreas Hauge var første ”generalsekretær”. 1843
ble Hans Paludan Smith Schreuder ordinert til misjonsprest. Samme år dro han til Sør-Afrika.
I 1849 grunnla han den første misjonsstasjonen i Natal i Zululand. Neste misjonsfelt ble
Madagaskar og arbeidet der ble startet i 1866. Året etter kom de første misjonærene til landet.
382. Den Norske Israelsmisjonen. I Grunnloven fra 1814 var jøder nektet adgang til det
norske kongeriket. Forordningen ble opphevet i 1851, etter at bl.a. Henrik Wergeland hadde
talt jødenes sak. Men allerede i 1844 ble Israelsmisjonen startet, bare to år etter
Misjonsselskapet. Det var stort sett de samme personene som stod bak begge organisasjonene.
I 1891 ble de første misjonærene sendt til Romania. De skulle virke blant de 80 000 jødene i
havnebyen Galatz. Israelsmisjonen overtok bladet til brødrevennforstanderen Niels Johannes
Holm i 1850 og videreførte det under navnet Misjonsblad for Israel. I dag har Israelsmisjonen
arbeid kun i Israel.
383. Den Norske Santalmisjonen regner sitt stiftelsesår til 1867. Det var det året Lars Olsen
Skrefsrud (1840-1910) og familien og det danske ekteparet Petter (1825-1901) og Caroline
Børresen startet opp sitt arbeid blant santalene i Santal Parganas i India. Den første komiteen
for Santalmisjonen i Norge ble stiftet 3. juledag 1874. I 1883 startet Santalmisjonen bladet
Santalen (mer om Santalmisjonen i Aarflot s. 453).
384. Det norske lutherske Kinamisjonsforbundet ble som nevnt opprettet i 1891 (§ 378). I
1949 var en epoke for Kinamisjonsforbundet over. Pga. kommunismen ble alle misjonærer
dette året sendt ut av Kina. Kinamisjonsforbundet bytter nå navn til Norsk Luthersk
Misjonssamband (NLM). Ett nytt avsnitt i misjonsselskapets historie ble innledet. Den store
folkeskaren ute i Kina som levde i dødsskygge og mørke var som en tiltrekkende magnet på
kristenfolket i Europa. De måtte få høre evangeliet. Allerede i 1865 hadde Hudson Taylor
startet China Innland Mission (CIM). Flere nordmenn reiste ut for CIM. I Christiania arbeidet
trekløveret Otto Treider, Johannes Jørgensen og rittmester Hans Guldberg for arbeidet i Kina.
Og i 1888 senders Ole Næstegaard ut med deres støtte. I 1889 kom selveste Hudson Taylor til
Christiania. Det ble snakket om å starte et nordisk selskap med navnet Den skandinaviske
Kina-Innlandsmisjon. Intet ble utrettet i så måte. Men det ble satt ned en komité som skulle
støtte CIMs arbeid. I Stavanger ble en lignende komité opprettet. Men det var i Bergen at
Kinamisjonsforbundet så dagens lys. Rundt 1890 var det et meget livlig indreimsjonsarbeide
her. Startskuddet var et par misjonsforedrag av misjonær Sivert Gjerde holdt i Bergen. Han
talte med stort alvor om at 12 millioner kinesere døde hvert år uten å ha fått høre om Jesus
Kristus. Budskapet slo ned i noen unge jenter som hadde tilknytning til Bergen Indremisjon.
De aktet å starte et arbeid blant kineserne og spurte om Johannes Brandtzæg (1861-1931)
kunne tenke seg å lede arbeidet. En komité ble satt ned under hans ledelse 4. mars 1890.
Komiteen i Bergen ønsket nå å komme i kontakt med foreningene som var startet for
kinamisjonens sak. Thormod Rettedal (§ 378), forkynner i Bergen Indremisjon, var ett av
medlemmene i komiteen i Bergen. Han reiste rundt for å lodde stemningen for et
misjonsarbeide blant kineserne. Den var utelukkende positiv. 27.-28. oktober 1890 holdt man
det første møtet. Et midlertidig sentralstyre ble satt ned, som skulle jobbe for opprettelsen av
en ny misjonsorganisasjon på luthersk grunn. Sentralstyret kalte sammen til konstituerende
generalforsamling i Bergen 18. og 19. mai 1891. Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbundet
ble stiftet. Samme høst reiste de første misjonærene ut. De startet arbeid i Laohokow. Det så

ut til at arbeidet gikk smått til å begynne med. Først i 1896 ble de to første kineserne døpt,
men de falt senere ifra. 1898 ble den første menigheten grunnlagt. Med dette var starten for et
stort innhøstningsarbeid startet.
Frikirkene
385. I samme tidsrom som de store vekkelsene gikk over landet og misjonsorganisasjonene
ble startet, ble også de første frikirkene opprettet. Dette hang ikke minst sammen med
dissenterloven fra 1845. Den evangelisk-lutherske frikirke (DELF). Utover på 1850-tallet
vokste misnøyen med forholdene i Den norske kirke. Mye av skylden ligger utvilsomt hos
kirkens egne folk. Prestene var ofte avvisende overfor lekmannsvirksomheten. Det ble vist lite
rom for nådegavenes bruk. Så begynte en del folk i lekmannsbevegelsen å kritisere
vanealtergang og kirkens absolusjonspraksis. Flere stilte seg nå spørsmålet: Hva skal vi gjøre?
Man så to muligheter. Enten fikk man bli værende i Dnk og arbeide for reformer innenfra,
eller så måtte man gå ut. En del valgte da det siste. En av dem var presten Johan Storm Munch
(1827-1908). Han la ned sitt presteembete i 1875 og startet som ”fri” forkynner i Christiania.
Store skarer samlet seg om hans prekestol. Mange av dem var utmeldt av statskirken. I bladet
Vidnet talte Munch frikirketankens sak, og med dette var frikirkebevegelsen startet. Munch
fullførte imidlertid ikke det han startet på og meldte seg inn i statskirken igjen. Presten Paul
Petter Wettergren (1835-89) fulgte opp arbeidet og ble forstander i frikirken i Arendal i 1877.
Den første frikirken ble stiftet i Moss en måned før den i Arendal. Her ble
indremisjonsforkynneren Herman Hundere forstander.
386. Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn – Den jarlsbergske frimenighet. Det evangelisklutherske
kirkesamfunn (DELK) er Norges eldste lutherske frikirke. Den hadde til å begynne
med navnet Den jarlsbergske frimenighet og ble stiftet i Jarlsberg i Vestfold i 1872.
Initiativtakerne i Vestfold hadde sine åndelige røtter i den haugianske bevegelsen.
Jarlsbergianerne mente at Gisle Johnson ikke var streng nok i sin lære. De hadde større sans
for botspredikanter som Ellig Eielsen, Olaus Nielsen og Elias Olsen Kleven. De vektla
nødvendigheten av en sann omvendelse som viste seg i gode gjerninger. Den sanne
omvendelse måtte være preget av dyp syndserkjennelse og anger over å ha gjort Gud imot.
Det som imidlertid ble det avgjørende for at Jarlsbergianerne brøt med Den norske kirke for
godt var innføringen av skoleloven av 1860. Nye (verdslige) fag ble nå innført i skolen og
kristendomsundervisningen fikk mindre plass. Særlig reagerte man mot den nye leseboken av
P.A. Jensen. Som en følge av skolestriden ble det også en strid om konfirmantundervisningen.
Man var skeptiske til de prestene som var utdannet under Gisle Johnsons kateter. 1866 startet
76 foreldrepar i Ramnes herred i Vestfold, privatskoler for barna sine og meldte dem ut av
den offentlige skolen. Lignende skoler ble nå startet i flere bygder i Vestfold. Skole- og
kirkestriden toppet seg etter hvert og Jarlsbergianderne tok det skritt å melde seg ut av Den
norske kirke. 16. mars 1872 skrev de første medlemmene seg inn i protokollen for Den
evangelisk lutherske frikirkelige menighet i Jarlsberg grevskap med flere steder. Fra
begynnelsen av ble DELK både et kirkesamfunn og en skolebevegelse. DELK har vært
pionerer i Norge for frie skoler på evangelisk-luthersk grunn og spilt en stor rolle i
friskoledebatten. I dag har DELK 13 lokalmenigheter med ca. 3500 medlemmer i Oslo,
Buskerud, Vestfold, Telemark, Rogaland og Hordaland (Sotra og Bergen). Lenge var DELK
et relativt lukket kirkesamfunn, men har de siste tiårene åpnet seg for andre kristne. Bl.a. har
de hatt en del kontakt med NLM i forbindelse med utsendelse av misjonærer.

Norsk kristenliv fra 1900-1945
(For en grundigere innføring henvises til Carl Fr. Wisløffs to bøker: Norsk kirkehistorie, bd.
III Oslo: Lutherstiftelsen forlag, 1966 og Norsk kirkedebatt gjennom 100 år, Oslo: Lunde
forlag, 1979)
387. Professorstriden (Wisløff, 1966, s. 149-159). Perioden 1900-1945 ble en rik men
kampfylt tid i norsk kristenliv. Kirkestriden og åndskampen var på sitt sterkeste like etter
første verdenskrig (omkr. 1920). Vi har allerede nevnt at Fredrik Petersen overtok etter Gisle
Johnson som professor i teologi på TF (§ 377). Han var moderat liberal og var med på å åpne
veien for den liberale teologi ved universitetet. I tillegg var flere av de andre teologene som
var blitt ansatt ved TF preget av de nye strømningene. En av disse var Sigurd Odland (1857-
1937). Han var slett ingen liberalteolog, men han var åpen for bruk av den historisk-kritiske
metoden i bibelforskningen. Med Fredrik Petersens bortgang i 1903 ble det utløst en heftig
debatt om hvem som skulle overta hans professorat i dogmatikk. Striden ble ikke avsluttet før
utnevnelsen endelig fant sted i 1906. ”Det som skjedde i disse år, sammen med den avgjørelse
som omsider kom, ble på mange måter bestemmende for kirkelivets utvikling i den norske
kirke.” (Wisløff, 1966, s. 148) Det var flere søkere til stillingen, deriblant dr. theol. Chr. A.
Bugge og pastor Johannes Ording. Med unntak av Sigurd Odland gikk alle lærerne ved TF inn
for at Ording skulle få den utlyste stillingen. Det var også utnevnt en komité som skulle
vurdere om Ording var skikket til stillingen. Flertallet i komiteen mente at han ikke var.
Særlig vakte det syn Ordning hadde på nattverden vakte problemer. Det var klart i strid med
de lutherske bekjennelsesskrifter. Regjerningen var delt i saken og utsatte avgjørelsen til
1904. Stillingen ble da utlyst på nytt. Nå skjerpet debatten seg ytterligere. Både politiske og
kirkelige kretser engasjerte seg. Nå gikk Odland ut og sa at Ording også lærte vrangt om
Kristi person. Tidlig på nyåret 1906 utnevnte statsminister Christian Michelsen Ording, og det
i strid med kirkestatsråd (kirkeministeren) Christoffer Knudsen. Knudsen markerte sin
uenighet i avgjørelsen ved å fratre stillingen. Odland sa også opp sin stilling som professor
ved TF. Mange mente nå at en vranglærer nå hadde sluppet til som prestelærer ved den eneste
teologiske institusjonen i Norge. At kritikken mot Ording ikke var uberettiget kom til å vise
seg da Ording i 1908 gav sin støtte til den meget liberale presten Carl Konow (1863-1923).
Konow holdt dette året en rekke foredrag i Bergen hvor han avviste læren om Kristi
preeksistens, jomfrufødselen og Jesu legemlige oppstandelse fra de døde.
388. Opprettelsen av Menighetsfakultetet (Wisløff, 1966, s. 160-172). Nå tok det ikke lang tid
før man begynte å snakke om å opprette en alternativ presteutdannelse. Sogneprest Hartvig
Halvorsen opprettet i slutten av 1906 en komité som skulle utrede hvilke muligheter man
hadde. 16. oktober 1907 ble Det teologiske Menighetsfakultetet konstituert. Bak opprettelsen
stod biskopene Peter W. K. Bøckman og Gunvald C. B. Thorkildsen, konservative prester og
mange lekfolk fra indre- og ytremisjonsarbeidet. Skrift og bekjennelse skulle være
læregrunnlaget for den nye institusjonen, men det var ingen klar front mot historisk kritisk
bibelforskning. Alt fra starten var det flere av lærerne som stilte seg åpne til den kritiske
forskningen. Kimen til teologisk og læremessig utglidning var der altså fra starten. Det ble
lagt vekt på at undervisningen skulle holde høyt akademisk nivå samtidig som den skulle
være vekkende og bevare et sant kristent liv hos studentene. September 1908 startet
undervisningen. Sigurd Odland ble professor i NT, Peter Hognestad (1866-1931) i GT og
Edvard Sverdrup (1861-1923) i kirkehistorie. 1909 ble Ole Hallesby (1879-1961) utnevnt som
lærer i systematisk teologi. MF fikk tåle mye hån og spott fra liberalt hold. I en brosjyre utgitt
av presten Johan Løken var det rettet en voldsom skyts mot ”denne ulykksalige presteskole”,
”denne uforsonlig fordømmende presteskole.” Løkens skrift ble raskt rosende omtalt av
Klaveness, som selv var en av de skarpeste kritikerne av MF. Institusjonen ble spådd en

kortvarig levetid. Men spådommene ble til skamme. Mot slutten av 1970-tallet ble ca. 80 %
av de kommende prestene i Dnk sin utdannelse ved MF. I dag er tallet noe mindre.
389. Striden om fri nattverd. Sommeren 1906 hadde Ludvig Hope (1871-1954) et foredrag i
Broderringenmøtet på Framnes i Hardanger. Her reiser han krav om fri nattverd. Etter
kirkelovgivningen var det kun ordinerte prester som kunne forrette nattverd. Det var ikke nye
tanker Hope her reiste. Fri nattverd var både kjent og praktisert blant lekfolket. Grunnen til at
man enkelte steder hadde tydd til fri nattverd var missnøye med den lokale presten. For sin
samvittighets skyld kunne lekfolket somme steder ikke gå til gudstjeneste og lytte på presten.
Ett like viktig argument for Hope og de som støttet tanken om fri nattverd var at man mente at
lekfolket i kraft av det alminnelige prestedømmet kunne forvalte nattverden selv. Hopes
viktigste argument i foredraget i 1906 var at nattverden som samfunnsskapende måltid var
blitt borte ved den statskirkelige praksisen. ”Vi sitter som på et hotell sammen med
utlendinger og gis maten i munnen av andre”, sa Hope. Hopes foredrag vant gjenklang i
Broderringen. Allikevel vakte foredraget en voldsom debatt over hele landet. Mange steder
ble kirker og bedehus stengt for predikanter som var for fri nattverd. Man mente at praksis
som Hope nå argumenterte for førte til splittelse i kirken. 1913 ble imidlertid
kirkelovgivningen forandret til Hopes favør. Nå var imidlertid en ny strid under oppseiling i
det kirkelige landskap. Kirkestriden omkring 1919-1920 kom til å få ennå mer
oppmerksomhet enn nattverdstriden. Den sentrale person i denne striden var professor i
dogmatikk ved MF, Ole Hallesby. Hallesby hadde på dette tidspunkt hadde seilt opp som
høvding for kristenfolket i kampen mot den liberale teologi sammen med Johan Martin
Wisløff (1873-1944).
390. Kirkestriden. Arbeiderbevegelsen fra siste halvdel av 1800-tallet, hvor f.eks. Markus
Thrane hadde vært en hovedperson, hadde nå fått et eget parti i Arbeiderpartiet. Bevegelsen
hadde vokst seg stor og sterk og ble etter hvert slagkraftig. Like etter første verdenskrig
(1914-18) hadde partiet blitt kommunistisk. Dette var årsak til ikke så liten uro i kirkelige
kretser. Samtidig var det med bekymring man så at det åndelige liv i menighetene var svakt
og de store vekkelsene hadde for mange år siden begynt å stilne. Motsetningene mellom
liberale og konservative prester og lekfolk var blitt store. Her sto lekfolket samlet i sin støtte
av de konservative. Lekmannsorganisasjonene var et effektivt redskap i denne sammenheng.
Prestene var splittet i tre leirer og samlet i hver sin forening: Den norske kirkes
fremskrittsgruppe, som samlet liberale teologer, Norske presters kirkelige samling, navnet
indikerer formålet. Man ønsket ”samspill mellom retningene”. Her fant man en gruppering
som ville samarbeide både med liberale og konservative prester. I presteforeningen
Bekjennelsestro presters broderkrets hadde de konservative (”positive” som man også sa)
kommet sammen. Høsten 1919 ble en voldsom debatt utløst. Årsaken var en innkalling til et
kirkestevne i Drammen 7. og 8. september. Initiativtakerne var grupperingen som kjempet for
samspill mellom retningene. Det vakte stor oppsikt i den konservative leir at Oslo-biskopen
Jens Frølich Tandberg satt i invitasjonskomiteen og det sammen med den meget liberale TFprofessoren
Lyder Brun. Det virkelig alvorlige i saken var at Tandberg var formann i
Menighetsfakultetets forstanderskap. MF var jo nettopp reist i protest mot den liberale
teologis inntog på TF. Hvordan kunne dette skje?, spurte man. I et åpent brev i Aftenposten
skrev professor Hallesby til biskop Tandberg og anklaget ham for å ha sviktet MF’s sak.
Åndelig anerkjennelse og samarbeid med de liberale var umulig, skrev Hallesby. Dette var
selvfølgelig ikke fordi de konservative var stridslystne, som beskyldningene i alle aviser
haglet. Problemet var at de liberale hadde fornektet kristendommens grunnsannheter. Det
endte med at biskop Tandberg ble kastet som formann av MF’s forstanderskap.
Indermisjonsforbundets leder Johan M. Wisløff og Hallesby mente at nå var tiden inne for et

avgjørende angrep på den liberale teologi. Utover høsten ble det skrevet en rekke
kampartikler i Aftenposten. Den liberale teologi var en vranglære som måtte bekjempes.
Striden munnet ut i det store møtet i Carlmeyergatens Misjonshus 15. jaunuar 1920.
Innbyderne til møtet var representanter fra det organiserte lekfolket. 950 valgte utsendinger
deltok på møtet. På talelisten stod de tre professorene Hallesby, Sverderup og Taranger, men
også den kjente vekkelsespredikanten fra Kinamisjonsforbundet Ludvig Hope. Som vanlig
haglet og tordnet vondordene i avisene. En Oslo-avis kalte møtet ”de tusen rettferdiges
landsmøte”. Det som dette møte i ettertid har blitt kjent for var at man kom sammen om, at
bibeltro kristne ikke måtte ”inngå i frivillig samarbeid med den som har brutt med Bibelens
autoritet.” Dette ble vedtatt mot én stemme. Denne linjen har man kalt Carlmeyergatelinjen.
391. Det kirkelige reformarbeid. Denne linjen har man kalt den retning innen statskirken som
har jobbet for kirkens løsrivelse og selvstendiggjøring fra staten. Dette var nødvendig for at
kirkens integritet kirkelige saker kunne bevares, mente man. Et resultat av dette arbeid var
organiseringen av kirken. Gjennom rådsorganer ble kirken organisert til topps. I 1920 kom det
lov om menighetsråd og i 1933 om bispedømmeråd. Loven om menighetsråd som trådte i
kraft 1922, gikk ut på at menighetsrådet skulle sette i gang å lede kristelig virksomhet i
sognet. Det ble ikke reist noe krav om hvem som skulle sitte i rådet og lede det kristelige
arbeidet i sognet. Reformbevegelsen egne talsmenn hadde imidlertid lenge advart mot
menighetsrådene. Det var ikke forsvarlig at hvem som helst kunne la seg velge til ledere for
det lokale arbeidet i den norske kirke (bare man var medlem). Da var det bedre å ikke ha
menighetsråde i det hele tatt. I lekmannsorganisasjonene vurderte man menighetsrådene noe
ulikt. Professor Hallesby, som var sterkt engasjert i Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet,
mente at man burde gå til streik mot menighetsrådene. Johan M. Wisløff som var
generalsekretær i Indremisjonsselskapet fra 1912-44 valgte en annen linje. Man budre se tiden
an. Det troende lekfolket kunne la seg velge inn i menighetsrådene. Samtidig skulle man
holde fast på sitt engasjement i lekmannsorganisasjonene. Det gjalt å bemanne
menighetsrådene med solide folk som stod på Bibelens grunn, mente Wisløff. Ludvig Hope
som på det tidspunkt var blitt en av lederne i Kinamisjonsforbundet avviste hele
reformarbeidet. Det troende lekfolket måtte konsentrere seg om sitt eget arbeid i
misjonsorganisasjonenen. Det var Wisløffs linje som kom til å seire. Ettertiden har imidlertid
vist at det ble vanskelig for det troende lekfolket å ri to hester. Dessuten hadde heller ikke
reformbevegelsen åndskraft til å demme opp for det tiltagende åndelige frafallet i Den norske
kirke.
392. Kirke i krig (1940-45). 9. april 1940 ble Norge okkupert av tyskerne. Tyskerne hadde en
moderat politisk fremgangsmåte i Norge, men nazifiseringen begynte allerede fra første dag. I
oktober 1940 ble Kristent samråd dannet. Hensikten var å mobilisere hele kristen-Norge til
motstand mot nazistyret. Det vakte stor oppsikt at så forskjellige menn som Eivind Berggrav
(1884-1959), professor Hallesby og Ludvig Hope var med i dette rådet. I kirkestriden hadde
Hallesby og Berggrav stått på hver sin side. Berggrav var tilhenger av den liberale teologi.
Hallesby og Hope måtte tåle mye kritikk fra konservativt hold. Men de svarte at
nødssituasjonen som hadde oppstått med nazistenes okkupasjon gjorde at man så seg nødt til å
samarbeide om visse ting. Derfor svarte de ja på Berggravs invitasjon til å være med å danne
Kristent samråd. Hallesby avviste at han hadde brutt den gamle linjen. Alle parter i samrådet
var enige om at det ikke var snakk om noe kompromiss mellom ortodokse og liberale. I
vedtektene hette det at man skulle stå sammen på bibelsk, luthersk og haugiansk grunn. At det
også stod ”haugiansk” fikk det meste av lekfolket til å slå seg til ro. På nyåret 1941 kom
oppsto en alvorlig konfrontasjon mellom kirken og nazimyndighetene. Politidepartementet
beordret alle prester til å oppgi sin sjelesørgeriske taushetsplikt av hensyn til viktige

statsinteresser. Biskopene svarte straks med å skrive et hyrdebrev som ble sendt til Kirke- og
undervisningsdepartementet. 24. februar 1942 nedla samtlige biskoper sine embeter i protest
mot statsledelsens forsøk på å nazifisere ungdommen, skoleverket og kirken. Man gjorde klart
at det bare var den statlige delen av embetet som var lagt ned. Man ville fortsette å utøve sine
åndelige embetsplikter. Så utarbeidet man skriftet ”Kirkens Grunn”. Sokneprest Olav Valen-
Sendstad (1904-63) utarbeidet et utkast som Berggrav bearbeidet. Her ble det slått fast at
kirken var en fri bekjennelseskirke. I påsken 1942 ble Kirkens Grunn lest opp fra de fleste
prekestoler i landets kirker. Av omkring 900 prester var det bare 70 som ikke la ned sine
embeter og fulgte sine biskoper. I fravær av en statlig kirkeledelse ble Den Midlertidige
Kirkeledelse (DMK) nå dannet i hemmelighet. Professor Ole Hallesby ble formann. Da DMK
protesterte mot arrestasjonen av de norske jødene høsten 1942, fant nazimyndighetene det
nødvendig å gripe inn. Hallesby og Hope ble arrestert og sendt i fangenskap på Grini. Mer
enn 200 prester ble i løpet av krigen arrestert eller forvist fra sitt tjenestested. Under krigen
fungerte egentlig Den norske kirke som en fri folkekirke. Erfaringene med dette ble en sterk
drivkraft for reformbevegelsen etter krigen med Berggrav i spissen. Det var en fri folkekirke
man ville ha. Det var en del vekkelser under krigen, men krigstiden førte dessverre ikke til
den åndelige fornyelse som mange håpet på og som vårt land så sårt trengte.
393. Lekmannsbevegelsen i tiden frem til andre verdenskrig. Tiden fra århundreskiftet og
frem til andre verdenskrig ble en rik tid for de frie kristne organisasjonene. En viktig årsak til
veksten var de mange og store vekkelsene. Det ble stadig meldt om vekkelser. Godvin
Ousland som har skrevet flere bøker om vekkelsene i Norge kaller tidsrommet 1905-40 for
vekkelsens gullalder i vårt land. Særlig i periodene 1900-10 og 1930-40 gjestet Herren Norge
med vekkelsens ånd. Jeg vil nå kort omtale fire av de mest kjente vekkelsespredikantene fra
dette tidsrommet.
394. Ole Hallesby. Få har hatt så sterk innflytelse på norsk kristenliv som han. Journalisten
Dag Kullerud har skrevet en biografi om ham med tittelen ”mannen som ville kristne Norge.”
Dette er treffende for Hallesbys virksomhet. Hallesby hadde vokst opp i et varmhjertet
haugiansk bondehjem i Aremark i Østfold. Faren Christian var allerede fra Oles barndomsår
overbevist om at Herren hadde store planer med sønnen. I studietiden ble Hallesby påvirket av
liberalteologi. Han blir også sterkt preget av den såkalte erlangerteologien under et
studieopphold i Erlangen i Syd-Tyskland. Hallesby viser seg utover i studietiden som en
fremragende akademiker og en lynende retoriker. Han inntar en klar liberalteologisk posisjon
og viser forakt for lekfolket og vekkelseskristendommen. Flere av professorene legger merke
til ham og ser i Hallesby en fremtidig TF-professor. Men det var ikke dette som var Herrens
plan med Hallesby. Tidlig på 1900-tallet ble han radikalt omvendt. Han avlyser den
akademiske karrieren og reiser som vekkelsespredikant i Østfold i årene 1904-07. Over alt
hvor han kom ble det vekkelsen. Hans røst var sterk og gjennomtrengende og tilhørerne satt
som på nåler. Ved sin Ånd lot Herren Ordet trenge inn i tusener av menneskehjerter. I 1909
ble han professor i dogmatikk på det nyopprettede Menighetsfakultetet, etter at han førts
hadde protestert høylytt mot tilbudet. Lærergjerningen ved MF førte til at hans virksomhet
som vekkelsespredikant ble begrenset. I stedet fikk han virke til vekkelse og omvendelse for
en hel prestegenerasjon på MF. Han var stadig på reisefot, forkynte og holdt foredrag og han
fungerte som rådgiver for mange prester og lekfolk. En av Hallesbys store kampsaker var
opprettelsen av kristne skoler.
395. Albert Lunde (1877-1939) reiste i ungdomsårene til USA. Der ble han omvendt og virket
en tid som predikant før han i 1901 kom til Norge. Da han så at vekkelsene brøt ut under hans
telestol, bestemte han seg for å bli i Norge. Det vakte stor oppsikt da han tok gjendåp, men

fikk allikevel stor innpass i mange sammenhenger. I 1905 kom han opp i det som vel må
betegnes som den største vekkelse Oslo har opplevd. Tusener strømmet til på møtene i
Carlmeyergaten Misjonshus og ble omvendt. I den tiden ble det til og med holdt bibeltimer
for de ansatte i butikker som Steen & Størm (!). I 1910 grunnla han sammen med flere av sine
nærmeste medarbeidere Den evangeliske forening. Da foreningen i 1929 ble til en egen
menighet tok den navnet Den evangeliske forsamling.
396. Ludvig Hope (1871-1954) ble omvendt hjemme i potetåkeren i Masfjorden i Hordaland.
Det var en setning fra Martin Luthers forklaring til 2. trosartikkel som slo ned i ham: ”at han
(Kristus) ved sin uskyldige lidelse og død har frelst meg…”. Det var dette ”har” som med ett
gikk opp for ham. Han fikk se at Kristus hadde frelst ham. Fra den dag av er det en ny livsdag
som tar til for Hope. Han hadde tenkt på en karriere som bygningssnekker, men ble
vekkelsespredikant. Han fikk etter hvert en ledende posisjon i Det norske lutherske
Kinamisjonforbund og var en kort periode generalsekretær (mellom Brantzæg og Tormod
Vågen). Han gav ut en rekke bøker, først og fremst prekensamlinger.
397. Sven Foldøen (1878-1953) var en spesiell forkynner. Han opplevde å stå i vekkelser til
sitt siste leveår. Fordi han reiste mye omkring i Ryfylke i Rogaland og etter hvert fikk en
ledende stilling der fikk han klengenavnet ”Ryfylkebispen”. Foldøen hadde blitt radikalt
omvendt i USA og opplevde forkynnerkallet og kom i 1903 tilbake til Norge. Han kom da
straks inn i ett rikt vekkelsesarbeid. Foldøen er en av de største sjelevinnerne Norge har hatt.
398. Samarbeid mellom organisasjonene. Særlig i synet på fri nattverd og forholdet til Den
norske kirke hadde det vært visse spenninger mellom lekmanssorganisasjonene. DVI og
Kinamisjonsforbundet stod hverandre nærmest og var begge for fri nattverd og talte for en fri
og uavhengig linje overfor statskirken. I Indremisjonsselskapet var stemningen derimot en
annen. Her var de fleste imot fri nattverd og ønsket en åpnere kontakt med Den norske kirke.
Klimaet ble noe bedre mellom organisasjonene etter 1910. Særlig var de populære
landsvennestevnene med på å samle organisasjonene mot deres felles front, nemlig den
liberale teologi. Disse møtene ble holdt nesten årlig fra 1912 til 1952. Hallesby skrev i 1912
seks artikler hvor han tegnet opp kursen for Indremisjonsarbeidet i tiden som lå foran. Et
viktig moment var opprettelsen av kristne skoler. Oppfordringen møtte stor gjenklang og ble
retningsgivende for indremisjonsarbeidet i lang tid fremover. Et resultat var opprettelsen av
Kristelig Gymnasium i 1913. Seks organisasjoner og institusjoner samlet seg om Den nye
skole som i 1922 ble overtatt av Indremisjonsselskapet. 1922-29 drev også
Indremisjonsselskapet Nidaros lærerskole. Kinamisjonsforbundet så også fra starten av en
viktig oppgave i skolearbeidet. Misjonsskolen på Framnes ble flyttet til Fjellhaug i Oslo 1914.
1921 startet man også en ungdomsskole (dss. folkehøgskole) og bibelskole. Året etter at
Indremisjonsselskapet hadde tatt initiativ til landsvennestevnene kom man i 1913 sammen til
det første samrådingsmøtet på Geilo. Dette ble startskuddet for de såkalte Geilomøtene som
også var et initiativ fra Indremisjonsselskapet. Her kom alle organisasjonene innen Den
norske kirke sammen for å drøfte ulike kirkelige spørsmål i en broderlig tone. Det første møte
ble en suksess. Alle organisasjonene som var representert stod samlet mot den liberale teologi.
Etter hvert dalte imidlertid begeistringen og Kinamisjonsforbundet valgte i 1919 å trekke seg
ut av Geilomøtene. Siden holdt de seg borte fordi de mente at møtene ikke tjente til det som
var hensikten, nemlig å skape et bedre forhold mellom organisasjonene. På Geilomøtet i 1936
ble det anbefalt å videreføre møtene i form av et Organisasjonenes Fellesråd (OF). To år etter
kom 10 organisasjoner sammen på Voss og OF ble et faktum. DVI som ellers hadde den
samme linje som Kinamisjonsforbundet valgte å gå med i OF – Kinamisjonsforbundet ikke.

399. Misjonsarbeidet frem til andre verdenskrig. Vi vil nå forsøke å danne oss et bilde av
misjonsarbeidet i Norge i perioden 1900-1940. Dette vil jeg gjøre ved å gi en kort oversikt
over arbeidet til Misjonsselskapet, Santalmisjonen og Kinamisjonsforbundet (NLM).
Misjonsselskapet (NMS) var under Lars Dahles (1843-1925) ledelse fra 1889 i fremgang.
Dette kan sies om arbeidet både i Norge og på misjonsfeltene. Vekkelsene ved århundreskiftet
kom også NMS til gode. I 1928 ble det opprettet en selvstendig kirke i Zululand (Sør-Afrika).
Glansperioden for denne kirken ble tiden mellom de to verdenskrigene. I 1939 regner man
med at det var omkring 20 000 kristne fordelt på 137 menigheter i Zululand. Fra 1894 brøt det
ut store vekkelser på Madagaskar. Parallelt løp også blodige forfølgelser av de kristne. 1927
gjestet vekkelsene igjen landet. På slutten av 1800-tallet ble det drøftet om NMS skulle starte
arbeid i Kina. Det ble ikke noe av det den gangen, ikke minst pga. at Kinamisjonsforbundet
ble stiftet. Men i 1901 vedtok generalforsamlingen at man skulle begynne arbeid også i Kina.
Arbeidet kom til å bære mye frukt. 1938 var det på NMS sitt misjonsfelt 78 menigheter med
7058 medlemmer. Arbeid ble også startet i Nord-Kamerun i samarbeid med Sudanmisjonen. I
1939 ble NMS og Sudanmisjonen slått sammen.
400. Kinamisjonsforbundet (NLM). Som vi allerede har vært inne på (§§ 378, 384) ble
Kinamisjonsforbundet opprettet i 1891. Dette året reiste også de første misjonærene ut til
Kina. Omkring 1900 var 40 kinesere døpt. Sommeren 1900 brøt det imidlertid ut alvorlige
uroligheter i Kina ved det såkalte bokseropprøret. Nærmere 200 protestantiske misjonærer ble
drept. Resten av misjonærene måtte reise hjem. 7. september 1901 måtte kineserne etter hardt
press fra den såkalte ”åttenasjonsalliansen” underskrive Bokserprotokollen. Her ble det krevd
at Kina måtte betale 333 millioner dollar i krigsskadeerstatning. I tillegg fikk alle utenlandske
misjonærer og forretningsfolk igjen fritt leide i landet. I perioden 1901-04 reiste 20 nye
misjonærer ut for Kinamisjonsforbundet og arbeidet ekspanderte. Det ble satset mye på
skolearbeid i Kina og en rekke folkeskoler ble grunnlagt. I 1917 var det 1600 medlemmer i de
ulike menighetene, som hadde til sammen 150 kinesiske arbeidere. 1927 måtte alle
misjonærene på nytt forlate feltet på grunn av uro. Disse urolighetene avdekte en rekke
misforhold blant de kristne kineserne. Mange levde i bevisst og uoppgjort synd og hadde ikke
opplevd frelsen. De følgende årene en rik tid med dyptgripende vekkelser i menighetene.
Misjonær Marie Monse (1878-1962) ble sentral i vekkelsen (se minibiografi i Gjerdes
innføring i kirkehistorie s. 67-70). I 1938 ble den kinesiske kirken organisert til topps. Selv
om Norge ble okkupert av Tyskland 9. april 1940, og forbindelsen med misjonærene ble brutt,
gikk arbeidet i Kina videre frem til 1944. Dette året ble de fleste misjonærene evakuert til
India, men noen ble igjen.
401. Hjemme i Norge opplevde Kinamisjonsforbundet en sterk vekstperiode fra 1901.
Organisasjonen hadde 2300 foreninger i 1915. Tallet på de omreisende emissærene økte og
inntektene steg i samme takt. Årsaken til den store veksten var de mange vekkelsene som
forbundets forkynnere fikk oppleve. Det ble satset stort på skolearbeid. Tre nye
folkehøyskoler ble opprettet rundt 1920. Misjonsskolen som startet på Framnes i Hardanger i
1898 ble flyttet til Fjeldhaug på Sinsen i 1912. Undervisningen på det nye stedet startet i
1914. I 1916 hadde forbundets hovedorgan, Kineseren, 13 000 abonnenter. I perioden 1920-
31 opplevde Forbundet nedgangstid. Inntektene sank med hele 40 %. Vekkelsene i 30-årene
førte imidlertid til ny oppsving. Ved utbruddet av andre verdenskrig var antall foreninger
steget til 3300 og tallet på arbeidere i Norge var over 200.
402. Pinsebevegelsen. Pinsevennene daterer sin egen start til 9. april 1906, da en åtte år
gammel afroamerikansk gutt begynte å tale i tunger under et møte i Los Angeles i USA.
Samme år brakte metodistpresten Thomas Ball Barratt (1862-1940) til Norge. Han hadde blitt

omvendt som 12-åring. Han utdannet seg til prest og virket i flere metodistmenigheter i
Norge. Under en innsamlingstur i USA for å skaffe midler til et byggeprosjekt, kom han i
berøring med pinsebevegelsen. Pinsebevegelsen forkynte med styrke nødvendigheten av å
oppleve åndens dåp og hjerterenselse. Tungetalen var tegnet på at man hadde opplevd
åndsdåpen. Hjerterenselsen var at hjertet ble renset fra synd. Dette fikk Barratt oppleve og
reiste begeistret tilbake til Norge. Hjemme i Norge la Barratt ned sine tidligere planer og ble
løst fra sitt kall i Metodistkirken. Han reiste til Kristiania og begynte å holde møter der.
”Møtene var av ekstatisk karakter med tungetale, ’dans i Ånden’ og henrykkelser.” (Gjerde s.
67). Dette vakte stor oppsikt og ble møtt med sterk kritikk både fra statskirkelig og frikirkelig
hold. I 1910 startet Barratt bladet Korsets Seier. I 1913 tok han gjendåp og i 1916 organiserte
han landets første pinsemenighet, egentlig mot sin egen vilje. Han ville nemlig at pinsens
vekkelse skulle spres til alle kristne menigheter. Men det var sterk motstand i lutherske og
frikirkelige retninger. Allikevel ble det flere steder til splittelse. Det ble etter hvert startet en
rekke pinsemenigheter og i 1930 talte pinsevennene 8000. I 1960 var tallet steget til 34 000.
Etterkrigstiden
403. Økumenikk.
404. Helvetesdebatten.
405. Kvinnelige prester. En annen debatt som i tiden frem etter annen verdenskrig, barre
skulle ligge å ulme litt forsiktig, var debatten om kvinnelige prester. Alt i 1899 ble den første
kvinne uteksaminert fra Universitetet i Oslo. Foreløpig nektet lovverket kvinner å gå inn i
noen prestestilling. Men dette var i endring. Kvinnefrigjøringen og feminismen presset frem
krav om likestilling i politiske og kirkelige sammenhenger. 1911 ble det tillatt for kvinner å
holde foredrag i kirkene. 1913 fikk de allmenn stemmerett. Og i 1938 ble lovverket endret slik
at presteembetet ble åpnet for kvinner, så sant menighetene ikke av prinsipielle grunner var
imot det. Denne loven (kalt Lex Mowinckel) ble vedtatt uten at kirkelige organer var rådspurt.
Når saken endelig ble sendt ut til høring i de kirkelige organer, viste det seg at to av biskopene
(Kristian Schjelderup og Alf Wiig), var for en lovendring som sa at kvinner kunne bli prester.
Og i 1956 vedtok Stortinget med stor flertall at kvinner kunne bli prester uten noe slags
forbehold. Først i 1961 ble den første kvinnelige prest ordinert til tjeneste i Den norske kirke.
Det var Ingrid Bjerkås (1901-1980) og hun ble ordinert av Biskop Kristian Schjelderup. Det
ble sterk uro i de menighetene som Bjerkås var innsatt i i Berg og Torsken i Nord-Hålogaland
bispedømme. Flertallet av biskopene kom med en erklæring mot ordinasjonen av henne. Men
lite ble oppnådd.
406. Indremisjonsarbeidet i stagnasjon. Årene som fulgte etter andre verdenskrig ble fattige
på vekkelser. Noen store vekkelser ble det imidlertid. Men tidligere tiders folkevekkelser
uteble. En av de mest kjente predikanter var indremisjonsforkynneren John Olav Larsen
(1923-). Han ble redskap til store vekkelser i 1950-60-årene. Misjonssambandspredikant
Artur Kråkenes kan også nevnes. Han ble redskap til en del vekkelser i Namdalen i Nord-
Trøndelag i samme tidsrom. Indremisjonsselskapets inntekter sank med 38 % fra 1950 til
1960. Samtidig gikk tallet fulltidspredikanter ned. De samme gjaldt alle de store ytre- og
indremisjonsorganisasjonene i landet. Man forsøkte så å fornye arbeidet med en sterkere
satsning på barne- og ungdomsarbeid. Dette fikk en rik vekst etter krigen. Ett eksempel er
Misjonssambandets landssommerskole som ble startet på Hurdal Verk i 1949. Fra 1953 ble
disse ungdomssamlingene videreført som Ungdommens Landsmøte. I de senere årene har det

vært opptil 1500 ungdommer påmeldt, mens et større antall har deltatt på enkeltmøter. En
rystende hendelse inntraff for Indremisjonsselskapet i 1947 da staten med Arbeiderpartiregjeringen
i spissen overtok Oslo Lærerskole.
407. Nye tiltak innen lekmannsorganisasjonene. I tillegg til ungdomsarbeidet som fikk en rik
vekst i etterkrigstiden, ble det satset stort på opprettelse av kristne skoler. Misjonssambandet
startet hele seks nye skoler i tidsrommet 1949-1965 (Vestborg Handelsskule, Kvitsund
Framhaldskule, Nordborg Handelsskole, Kongshaug Folkehøgskule, Drottningborg
handelsskole og Lundeneset kontoryrkesskule). Det vakte stor oppsikt da seks lutherske
organisasjoner (NMS, Santalmisjonen, NLM, NKSS, DVI, Indremisjonsselskapet) på 1960tallet
kom sammen og reiste Norsk Lærerakademi (NLA) i Bergen. Det ble holdt
konstituerende møte for NLA i 1966 og i 1968 startet undervisningen. Sentral i arbeidet med
opprettelsen av NLA var daværende rektor ved Kristelig Gymnasium i Oslo, Hans Bovim
(1915-). Opprettelsen av skolen møtte sterk motstand både fra politisk og kirkelig hold.
408. Misjonssambandet i etterkrigstiden. Misjonssambandet opplevde sterk vekst i sitt
ytremisjonsarbeid fra 1945 til 1970. Det ble startet arbeid i en rekke nye land og områder.
Man opplevde også en viss fremgang i indremisjonsarbeidet. Man kan f.eks. nevne predikant
og kretssekretær Artur Kråkenes som stod i en del vekkelser i Namdalen i Nord-Trøndelag i
1950-60-årene. I 1949 overtok de kommunistiske opprørerne makten i Kina. De var fiendtlig
innstilt til kristendommen og kristen misjon. Alle misjonærene måtte forlate landet. Men nye
dører ble nå på forunderlig vis åpnet, både i Asia og Afrika. I 1949 ble det opprettet arbeid
blant kinesiske flyktninger i den britiske kronkolonien Hong Kong. I 1948 kom de første
misjonærene til Etiopia. Her opplevde NLM raskt en stor vekst i arbeidet. Etiopia var som et
fullmodent frukttre klar til å høstes. I 1950 startet NLM arbeid også i Tanzania. I 1949 reiste
de tidligere Mandsjuria-misjonærene (Kina) Martha og Gabriel Eikeli til Japan. I 1952 fikk
NLM sitt tredje felt i Asia ved at det ble startet arbeid på Taiwan.
409. Man må også nevne misjonsskolelærer Øivind Andersen (1905-1994). Han tok teologisk
embetseksamen ved MF i 1931 og ble så lærer og siden rektor ved Fjellhaug Skolers bibel- og
misjonsskole i til sammen godt og vel 50 år. I tillegg til den omfattende lærergjerningen i
Oslo, stod han også i en rik predikantvirksomhet i både Norge, Sverige og Danmark. Stor
betydning har også hans andaktsbok ”Ved kilden” og en rekke andre oppbyggelsesbøker fra
hans hånd fått (de viktigste er kanskje ”Grunnsannheter til frelse”, ”I sjelesorg hos Jesus” og
”Livets brød”). Andersen ble et redskap i Guds hånd til manges frelse og avklaring i sitt
Gudsforhold. Særlig vant han inngang hos ungdommen og fikk hjelpe mange i sjelesorgens
rom. Når det gjelder Andersens undervisning og forkynnelse bør det fremheves at den var
sjeldent fulltonende. På en særlig måte fikk han nåde til å forkynne hele Guds råd til frelse.
Det må også sies om Andersens forkynnelse at den var sjelesørgerisk. Det som fremfor alt
preget hans forkynnelse kunne sammenfattes i ordene ”se på Jesus”.
410. Det er også her på sin plass å si noen ord om opprettelsen av Norsk Luthersk
Lekmannsmisjon (NLL). Det er ikke skrevet særlig mye om forhistorien til og opprettelsen av
NLL. Men det finnes noe. Josef Tungeland har skrevet et avsnitt om dette i sin biografi om
Misjonssambandets generalsekretær Tormod Vågen. Det finnes også noe i Erik Kjebekks
”Misjonssambandet 100 år”. Det mest omfattende som er skrevet er et kompendium av
Samson Lid fra Norheimsund (far til Dag Rune Lid). xlviii Det var en lang opptakt til det som
skulle ende med stiftelsen av NLL.

411. Sommeren 1957 skulle Misjonssambandet holde sommerskole på Valen i Sunnhordland.
Det var predikantene Gudmund Hjorthaug (fra Askim), Arne Ørstavik og Ole Brandal som
talte. Guds ord ble forkynt ransakende til vekkelse og omvendelse. Mange unge menn og
kvinner kom nå i nød for sitt Gudsliv. Ikke få av dem hadde bekjent kristennavnet i mange år
og vært aktive i det kristne arbeidet. Ved den forkynnelsen som de nå fikk lytte til ble det
imidlertid klart at de ikke hadde det rett med Gud. De manglet selve livet. Mange av disse
ungdommene hadde sin bakgrunn i Indremisjonsselskapet og Misjonssambandet i
Norheimsund. Sammen med de ovenfor nevnte forkynnerne var Amund Lid en av de
forkynnerne i Misjonssambandet som også fikk bli til avgjørende hjelp for disse i årene
fremover. Det vakte imidlertid oppsikt i ungdomsmiljøet når det stod frem mange og sa at de
ikke tidligere hadde vært kristne. Mange opplevde dette som et angrep på sin egen tro. Dette
utviklet seg etter hvert til å bli en omfattende strid om forkynnelsen, som førte til splittelse og
uro blant de kristne, ikke bare i Norheimsund, men også i hele Hardanger og Sunnhordland
krins av Misjonssambandet.
412. I et brev datert 28. januar 1963 skrev Amund Lid et brev til hovedstyret for
Misjonssambandet ved generalsekretær Tormod Vågen. Her beskriver han noe av den nøden
som han og en rekke av forkynnerne i Misjonssambandet har båret over utviklingen i
forkynnelsen: ”Den lutherske og rosenianske lære og forkynning, som våre forfedre levde i og
forkynte, og som serleg Øivind Andersen har formidla til vårt slektsledd gjennom si teneste
ved misjonsskulen og bibelskulen på Fjellhaug, den vert ikkje told i si heilheit. Eg kjenner litt
til den skjulte motstand som i lang tid har vore i utvikling mot denne retning i
Misjonssambandet. Her er den verkelege årsaka til striden. Eg ser det slik at det er Gud som i
sin nåde vil gi Misjonssambandet att det me var i ferd med å missa, og no er me like ved den
skjebnetime då hovudleidinga er i ferd med å visa det frå seg, ved å avskalla denne
retningen.”
413. Sommeren 1963 ble det kalt sammen til et møte i Sannidal. Det kom mye folk fra
Namdal i nord til Sannidal i sør. Man ble her enige om å starte en sendetjeneste som skulle
arbeide videre med saken som nå hadde blitt en stor sak for Misjonssambandet. Under et
styremøte for denne sendetjenesten som ble holdt på Randaberg den 3.-4. august 1963, ble
man enige om å videreføre arbeidet under navnet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon (NLL). xlix
411. Den karismatiske vekkelse. De store vekkelsene som mange hadde håpet på etter krigen
uteble. Allikevel var det noen spredte vekkelser her og der (jfr. § 406). I 1970-årene kom det
en ny type vekkelse til landet vårt, den karismatiske vekkelsen. Den hadde sin begynnelse 3.
april 1960, da den anglikanske presten Dennis Bennett i USA stod frem og sa at han var blitt
åndsdøpt og talte i tunger (som var kjennetegnet på Åndens dåp). Det ble fortalt at mange
andre anglikanere i en rekke menigheter hadde opplevd det samme. Den karismatiske
vekkelsen hadde mye til felles med pinsebevegelsens frembrudd ved starten av århundret (§
402). Også den karismatiske vekkelsen kom til å møte stor motsand (slik som
pinsebevegelsen). Allikevel kom den karismatiske vekkelsen til å øve en langt større
innflytelse enn pinsebevegelsen. Så godt som alle norske kirkesamfunn ble berørt. Og innen
de kristelige lekmannsorganisasjonene har den karismatiske kristendomstype øvd en enorm
innflytelse. Og i dag er både forkynnelsen, musikken og virkemidlene som tas i bruk for å nå
unge og kirkefremmede sterkt fremme i nesten alle misjonsorganisasjonene. OASEbevegelsen
er et ektefødt barn av den karismatiske vekkelsen. I 1980 ble det første OASEstevnet
arrangert. Siden den gang har det vært årlige samlinger. Lederne for OASEbevegelsen
målbærer et ønske om å videreføre den karismatiske vekkelsen på luthersk grunn.
Forkynnelsen i den karismatiske bevegelsen la vekten på Den Hellige Ånd, de åndelige

gavene (nådegavene) og åndelige opplevelser. Etter manges vurdering ble de åndelige
erfaringene overordnet læren. ”Tungetale, profetisk tale og bønn om helbredelse fra fysiske
og psykiske lidelser ble vanlige møteinnslag. Profetisk tale er tradisjonelt forstått som
åndsbåren forkynnelse av Guds ord, men karismatikere forstår med profetiske tale direkte
budskap fra Gud.” (Gjerde s. 81).
412. Aril Edvardsen (1938-2008) og Troens Bevis. Edvardsen ble født i Kvinesdal i Vest-
Agder i 1938 og døde 6. september 2008 i Mombasa i Kenya. Edvardsen har vært den mest
markante og kjente av lederne i den karismatiske bevegelsen i Norge. Etter sin radikale
omvendelse i 1956 begynte han å søke etter apostolisk kristenliv. Det ble avgjørende for ham
å finne ut av hvordan livet i de første kristne menigheter var. Kilden til åndelig fornyelse og
vekkelse i dag var å gå veien om urkristendommen, mente Edvardsen. Våren 1960 mente han
at han opplevde et kall til en verdensvid evangelisering. I 1961 begynte han å utgi bladet
Troens Bevis. Bladet fikk etter hvert stor utbredelse. Her ble det formidlet nyheter og impulser
fra den karismatiske bevegelsen i USA. 1964 ble det første sommerstevnet holdt i Sarons Dal
i Kvinesdal. Dette ble et senter for misjon og evangelisering. Edvardsen og hans krets var på
flere områder i forkant når det gjaldt å ta i bruk nye veier i evangeliseringen. I 1966 tok han i
bruk radio i dette arbeidet. På slutten av 1970-tallet ble sendingene fra Sarons Dal kringkastet
fra 60 stasjoner i fire verdensdeler og 80 land. Allerede på 1980-tallet tas også TV-en i bruk. I
dag nås 200 millioner mennesker 24 timer i døgnet med sendinger fra Kvinesdal. Edvardsen
hadde selv sin bakgrunn i pinsebevegelsen. Til å begynne med hadde han til en viss grad en
konservativ profil. Men dette kom etter hvert til å utvikle seg i negativ retning. Da han i 1974
som den første pinseleder slapp en katolsk prest til på talerstolen førte dette til brudd med
pinsebevegelsen. Dette vakte stor oppsikt også utenfor den pinse-karismatiske leir i Norge.
Videre kom Edvardsen også med uttalelser i retning av at muslimer ikke behøvde endre sin
oppfatning om Muhammed for å bli kristne. Ramaskrik ble det også i mange kristne leire når
han i 1998 besøkte palestinernes daværende president og ensidig ba ham om unnskyldning for
”all undertrykkelse”. I tillegg til kritikken opplevde Sarons Dal etter dette en betydelig svikt i
pengegavene fra kristent hold. Edvardsen ønsket alltid å få dø med arbeidsstøvlene på. Det
skjedde også når han døde høsten 2008 under en evangeliseringsreise i Kenya. I dag ledes
misjonssentret i Sarons Dal av Arils sønn Rune.
413. Kirke i læremessig oppløsning. ”Den norske kirke har opplevd en svært mørk tid fra
1970 og fram til i dag. Ved slutten av 1990-årene er kirken splittet i et virvar av syn på
teologiske spørsmål. Biskopene er splittet i spørsmålet om homofilt samboende kan være
prester i Den norske kirke, enda Bibelen avviser homofilt samliv som en synd som fører til
fortapelse [i dag ønsker 7 av 11 biskoper i DNK homofilt samlevende velkommen som prester
i DNK]. Homofilispørsmålet utgjør ved starten av et nytt årtusen toppunktet i Den norske
kirkes frafall fra bibelsk kristendom. Utglidningen i homofilispørsmålet er en frukt av en
lengre læremessig oppløsningsprosess og frafall fra Bibelen og Bibelens Herre, Jesus
Kristus.” (Gjerde s. 86). Til tross for dette finnes det fremdeles en del prester og menigheter
som vil stå på bibelens grunn i de ulike etiske spørsmål som har vært fremme de siste årene
(kvinnelige prester, homofili, skilsmisse/gjengifte, fosterdrap, sex før ekteskapet osv.).
414. Abortstrid. 13. juni 1978 ble det av stortinget vedtatt en lov som gir kvinner ”rett til
selvbestemt abort” frem til 12. svangerskapsuke. Etter 12. uke innvilges fosterdrap kun etter
søknad. Den personen som fremfor alle vil bli husket for sin iherdige kamp mot
forsterdrapsloven er Børre Knudsen (1937-). I protest mot loven nedla han i 1979 den
offentlige delen av sitt embete som sogneprest i Balsfjord. En langvarig rettssak ble nå startet
mot ham. 1983 var saken ferdigbehandlet i høyesterett. Dommen krevde at han skulle avsettes

fra embetet pga. tjenesteforsømmelser. Det var usedvanlig stille i bispekollegiet om Knudsensaken.
Med unntak av tidligere biskop Odd Bondevik var det ingen som offentlig uttrykte sin
støtte til Børre Knudsen. Blant Knudsens nærmeste støttespillere er prestene Ludvig Nessa,
Per Kørner og Ragnar Andersen. Søndag 6. april 1997 ble Knudsen ordinert til biskop i det
nyopprettede Strandebarm prosti (som 2007 byttet navn til Den norske kirke i eksil). Blant
dem som var med å ordinerte Kørner var Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo (begge prester
i DNK, men som også ble fratatt sine embeter ved rettssak).
415. Utviklingen i kvinneprestspørsmålet etter 1970 viser at frafallet fra Guds ord er stort ikke
bare i DNK men også lekmannsorganisasjonene og frikirkene. Tallet på kvinnelige prester
økte raskt. 1989 ble den første kvinnelige prosten utnevnt. Det var tidligere generalsekretær i
Indremisjonsselskapet (nå Normisjon) Håkon E. Andersen som innsatte Astrid B. Bayegan til
prost i Drammen. Dette vakte stor oppsikt blant de ”gammeltroende”. En ny skanse ble
vunnet for kvinneprestforkjemperne Kristi himmelfartsdag 1993. Da ordinerte biskopene
Even Fougner, Andreas Aarflot og Bjørn Bue, Rosemarie Køhn til biskop i Hamar
bispedømme. (I dag er det fire kvinnelige biskoper. Ingeborg Midttømme i Møre, Laila
Riksaasen Dahl i Tunsberg, Solveig Fiske i Hamar og Helga Haugland Byfuglien i Borg).
Paradoksalt nok hadde alle tre biskopene som ordinerte Køhn sin bakgrunn i de kristne
organisasjonene. Køhn brukte sin stilling til å eksponere radikalt liberale synspunkter. Våren
1999 innsatte hun, mot kirkemøtets og bispemøtets vedtak som hun selv hadde skrevet under
på i 1997, den homofilt samlevende presten Siri Sunde. Dette utløste en storm av protester.
416. Kvinneprestspørsmålet i misjonsorganisasjonene og frikirkene. I årene fremover skulle
den ene organisasjonen og frikirken etter den andre gå i samme lei som DNK. Flere ledere
innen Normisjonen (som ble til etter en fusjon mellom Det norske lutherske
Indremisjonsselskap, Langesundsfjordens indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjonen
i 1999/2001), blant annet generalsekretær Rolf Kjøde (2003-), har offentlig tatt til orde for
kvinnelige prester. 2005 vedtok synodemøtet i Frikirken, på bakgrunn av et
kompromisspreget vedtak skrevet av synodeformann Arnfinn Løyning, å åpne opp for
kvinnelige prester og eldster i Frikirken. Løynings løsningsforslag skulle imidlertid bare være
midlertidig inntil synodemøtet i 2011 hvor saken på nytt skal tas opp. DELK har også hatt
kvinneprestspørsmålet til drøftelse på flere hovedstyremøter de siste årene. Man kom i 2008
frem til et vedtak som i det store og hele står på Bibelens grunn. Men det er flere forhold som
bekymrer i vedtaket som ble fattet. Misjonsselskapet (NMS) har i lengre tid hatt åpning for
kvinnelige prester. De mer radikale misjonsorganisasjonene Imf (tidl. DVI) og NLM har også
hatt flere runder med kvinnens stilling og plass i det kristne arbeidet. På NLM’s
generalforsamling i Stavanger 1997 ble det åpnet for at kvinner skulle ha stemmerett ved
generalforsamlingen. I hele etterkrigstiden hadde mange jobbet for å få igjennom et slikt
vedtak. Ved generalforsamlingen i 1997 var det mange delegater som reiste seg i protest og
gikk ut av møtet. Mange av disse fant sammen og dannet Stiftelsen På Bibelens Grunn, som
utgir bladet Bibelsk Tro. Redaktør for bladet er Olav Hermod Kydland. Imf har de senere
årene gått samme vei som NLM under ledelse av Karl Johann Halleråker. Også i NLL må
saken til en viss grad sies å være uavklart, da man også der har stemmerett for kvinner ved
årsmøtet.
417. Lekmannsbevegelsen og misjon i tilbakegang. Hovedtrendene i lekmannsbevegelsen og
misjonsarbeidet etter 1970 kan samles i følgende punkter: 1) Frafall og åndelig krise, 2)
satsning på nye misjonsland men sterk nedgang i antall misjonærer og 3) minkende
oppslutning omkring arbeidet hjemme og færre predikanter.

418. Frafall og åndelig krise. ”Tiden fra 1970 og frem til i dag har også vært en tung tid for
lekmannsbevegelsen.” (Gjerde s. 91). Det som fremfor alt kjennetegner perioden fra 1970 og
frem til i dag i lekmannsbevegelsen er åndelig frafall. Den liberale og bibelstridige teologi
som man tidligere stod i felles front mot inntar nå mer og mer ens egne rekker. Dette åndelige
frafall i lekmannsbevegelsen begynte allerede før andre verdenskrig. Det begynte med at
forkynnelsen ble svekket ved at lovens klare ord mer og mer stilnet hen (se fotnote 5). Dette
førte til at vekkelsene også uteble. I § 416 har vi sett på utviklingen i kvinneprestspørsmålet,
et spørsmål som den tidligere svenske biskopen Bo Giertz betegnet som selve ”testfrågan” på
troskap mot Bibelen. Sterkt endret har også synet på skilsmisse/gjengifte blitt i sammenhenger
der dette var et tema som ikke engang var fremme til diskusjon. Men disse forhold er bare
ytre symptom på et langt dypere og større åndelig problem. Frem mot i dag har nemlig
gradvis Guds ords autoritet blitt svekket i lekmannsbevegelsen. I stedet for en klar
forkynnelse av lov og evangelium har man mange steder på bedehuset fått en flat og avsvekket
appellforkynnelse. Man forsøker å vekke syndenød og åndelig liv ved en psykologiserende
forkynnelse, og å mane til misjonsiver ved å tale om misjonsmarken og ikke om misjonens
Herre.
419. Misjonsarbeidet. Samtidig har man i denne perioden forsøkt å kloholde på de gamle
misjonsmarkene og starte nye felter, selv om det ikke er åndelig og økonomisk grunnlag for
det her hjemme. Dette har ført til at mange misjonsorganisasjoner i hele Norden de siste årene
har vært inne i dype økonomiske kriser, og har måttet gå ut til sine misjonsvenner med
underskudd i millionklassen. En alvorlig realisme var det, selv om det skapte sjokkbølger, da
tidligere generalsekretær i Misjonsselskapet (nå biskop i Sør-Hålogaland) Tor B. Jørgensen
uttalte at NMS kunne bli avviklet i løpet av en 10-års periode. Årsaken var at 90% av
abonnentene på hovedorganet Misjonstidene var over 70 år! (Gjerde s. 91). De nye
misjonslandene etter 1970 er følgende for de tre største misjonsorganisasjonene (NMS, NLM,
Santalmisjonen):
NMS: Pakistan: 1986 (ingen misjonærer i dag)
Kroatia: 1989 (samarbeid med Den evangeliske kirken i landet)
Midtøsten: Ved i 1990 å gå inn i Middle East Media (MEM)
NLM: Indonesia: 1975 (etter forespørsel fra den indonesiske misjonsorganisasjonen The
Indonesian Missionary Fellowship)
Bolivia: 1978
Peru: 1978
Elfenbenskysten: 1984
Singapore: 1989-95
Mongolia: 1994
Santalmisjonen: Ecuador: 1968 (samarbeid med to lutherske kirker)
Cuba: 1971 (støtter cubanske kristne med besøk, stipendier og tilskudd til
menighetsbyggende arbeid)
Nepal: 1972 (det startes skole)
Mali: 1981
Aserbajdsjan: 1994
Samtidig med den økte satsningen har gaveinntektene gått ned i denne perioden. Særlig etter
1990 har det vært en merkbar svikt. Tallet på misjonærer og misjonsforeninger har også
sunket gradvis. Den største krisen har man sett i Misjonsselskapet og Santalmisjonen.

Landsstyret i NMS fremmet følgende forslag for generalforsamlingen i 1999: ”Gitt de
økonomiske utviklingstrekk og erkjennelsen av styrket tilretteleggelse for misjonærtjenesten,
vil antallet misjonærer i løpet av treårsperioden (1999-2002) styres ned fra ca 200 til mellom
150 og 125. Fokus står ikke på antallet misjonærer, men på de oppgaver vi vil løse og
hvordan vi evner på å gjøre dette.” (Gjerde s. 95). Generalforsamlingen nektet å gå inn for
dette fremlegget. Derimot ønsket man i iverksette tiltak for å snu trenden. Når det gjelder
Santalmisjonen opplevde de en halvering av sin misjonærstab fra 1983 til 1999 (fra 160 til
80). I samme tidsrom har Santalmisjonen mistet 30-40% av sitt foreningsarbeid
(Santalmisjonen ble slått sammen med Indremisjonsselskapet i 1999 og fikk navnet
Normisjon fra 1. januar 2001 [jfr. § 416]).
420. Hjemmearbeidet. I takt med den økonomiske nedgangen har de fleste
lekmannsorganisasjonene flere ganger sett seg nødt til å foreta omstruktureringer og
nedskjæringer på arbeidet hjemme. Administrasjon og hovedkontorer har blitt tynnet ut. Man
har også måttet gå det skrittet og si opp mange predikanter. Man har lagt ned bedehus og
misjonsforeninger, og blitt tvunget til å selge bygninger og leirsteder, for å finansiere
ytremisjonsarbeidet. Hjemme i Norge har det desidert største satsningsområdet de seneste
årene vært ungdomsarbeidet. Man har tatt i bruk stadig nye virkemidler for å holde på
ungdommen. Særlig har musikkarbeidet vært et viktig satsningsområde. I 1967 ble det første
Ten Sing-koret stiftet i regi av KFUM/KFUK. Etter hvert har den såkalte gospelmusikken fått
sterkt innpass i kristne ungdomsmiljøer. I flere kristne lekmannsorganisasjoner var man lenge
skeptisk til å ta i bruk den rytmiske musikken i sitt arbeid. Men i løpet av 1980-90-årene har
man nærmest uten forbehold åpnet for den. Hovedårsaken var at denne musikken
kommuniserte med de unge. Man fryktet at ungdommene ville forlate organisasjonene dersom
man ikke åpnet opp for denne musikken. I dag er det nærmest ingen begrensninger på hvilken
musikk man bruker i de kristne lekmannsorganisasjonene. Stadig flere har hevet røsten og tatt
til orde for den moderne pop- og rockemusikken er med på å verdsliggjøre det kristne
arbeidet. Ett annet trekk ved denne perioden er den stadig sterkere innflytelsen amerikansk
kristenliv har fått i lekmannsorganisasjonene i Skandinavia.
421. Kirkevekstbevegelsen. Amerikaneren Robert Schuller (1926-) betegnes som
kirkevekstbevegelsens far. Han er grunnleggeren av Crystal Cathedral i Garden Grove i
California, hvor de kjente programmene Hour of Power har sin opprinnelse. Gjennom bøkene
Self-Love (1975) og Self-Esteem: The new Reformation (1982), har han blitt en
foregangsperson i lanseringen av en forkynnelse som forsøker å bryte med den ”mørke”
antropologien (= læren om mennesket) fra reformasjonstiden. Schuller har vært
hovedinspirasjonskilden til en annen mann som skulle bringe kirkeveksttanken langt ut over
USA’s grenser, Bill Hybels (1952-). ”Medens Bill Hybles gikk på High School var han
medstifter at en menighed kaldet Son City. Her blandede de tidens musikk, drama og
forskjellige former for underholdning med relevange budskaber og evangeliet for at nå du til
andre unge. Det var en succes – der deltog op til 1000 teenagere ved møderne. Konceptet tog
Bill Hybles med over i den kirke han var med til at grundlægge, og blev leder af, i 1975.
Kirken startede i Chicago i en tidligere biograf med navnet ’Willow Creek Movie Theater’,
hvorfra bevægelsen fik sit navn. Efter en lang række initiale problemer gikk det hastig fremad
og i 1981 flyttede WIllow Creek til den nuværende lokalisation i en forstad til Chicago og har
fortsat ekspansionen lige siden. I juni 2000 tog man det sidste byggeri i brug, bl.a. med et
auditorium med plads til 7000 tilhørere. […] Hver weekend afholdes der fire
’søgergudstjenester’ [seekers services] med tilsammen ca. 20 000 deltagere. Og yderligere 5-
6000 mennesker kommer til møder/seminarer eller samling i såkaldte cellegrupper onsdag og
torsdag. […] På grund af succesen viste mange andre interesse for hvordan de greb tingene an

og derfor grundlagde de i 1992 Willow Creek Church Association for at formidle deres
metode/budskab videre i en organiseret form. Denne organisation står især for
gennemførelsen af lederkonferencer (men også litteratur, drama, musikk m.m. til
inspiration/afbenyttelse af interesserede). I 2001 underviste de således 76 000 kirkeledere
under en verdensturne, heraf 13-1400 i Danmark [samme år var det også en stor konferanse i
Imi-kirken i Stavanger, min anm.]. De har nu kontakt til over 7400 kirkesamfund du over hele
verden (90 lande). Der er aktuelt planer om at oprette ’Willow Creek Danmark’.” (Poul Erik
Haahr, kompendium Willow Creek – Hvem? – Hvad? – Hvorfor?, 2003).
421. Trosbevegelsen. En av de mest omtalte retningene innen den karismatiske
kristendomstypen i Norge er den såkalte trosbevegelse, som er forholdsvis ny i Norge. Åge
Åleskjær var grunnleggeren av den første trosmenigheten i Norge. Han voks opp i et
misjonssambandshjem, men gikk tidlig over til pinsevennene. I 1985 startet han Oslo Kristne
Senter (OKS). I 2002 var medlemstallet i OKS 2500 (liten vekst etter 1994). Det har blitt
startet en rekke ”trosmenigheter” i landet etter 1985. I 1992 så Levende Ord i Bergen dagens
lys. Frem til splittelsen der i 2006 var Enevald Flåten pastor. November 2006 ble Flåten sakt
opp etter et oppgjør omkring hans lederstil og økonomisk uorden i menigeheten. Misjonsleder
Olav Rønhovde overtok som pastor samme år (hovedpastor fra 2008). Levende Ord har
imidlertid røtter tilbake til 1980-tallet på Jæren. En krets omkring Flåten drev der en
frimenighet og en skole. Levende Ord er en av landets største frimenigheter med et
medlemstall på omkr. 2700 i 2005. Trosbevegelsen i Norge driver et utstrakt arbeid som
omfatter både barnehager, grunnskoler, bibelskoler og Radio- og TV-arbeid. F.eks. driver
Levende Ord i Bergen landets største bibelskole (200 elever 2001/02). Flere av lederne i
trosbevegelsen er meget aktive forfattere. Åge Åleskjær har utgitt nesten én bok i året siden
1985. Trosbevegelsen arrangerer også store seminarer og konferanser med forkynnere fra inn-
og utland. Trosbevegelsen i Norge er en forgreining av The Faith Movement i USA (Gjerde s.
96). Trosbevegelsens åndelige far er Kenneth Hagin (1917-2003), gründeren bak Thema Bible
Training Centre i Tulsa, Oklahoma. Både Åge Åleskjær og Ulf Ekman som er pastor for den
store menigheten Livets Ord i Uppsala i Sverige, har begge vært elever ved Hagins skole (se
mer på: http://en.wikipedia.org/wiki/Kenneth_E._Hagin).
422. Trosbevegelsens teologi.
423. De ”Amerikanske vekkelsene”.
424. De aller siste tendenser.

i Han drister seg også til å si: ”Bedre kan ikke vilkårene bli for en ny tro, som kommer med ånds og krafts bevisning.”
ii
Paulus hadde tre misjonsreiser og en reise til Roma.
Første misjonsreise (år 46-48): Apg 13:1-15:34.
Annen misjonsreise (år 49-52): Apg 15:36-18:22.
Tredje misjonsreise (år 53-57): Apg 18:23-21:30.
Rettergangen i Jerusalem og Cæsarea: Apg 21:31-26:32.
Reisen til Roma og fangenskapet der: Apg 27-28 (død antakelig år 64 under Neros store forfølgelser).
I tillegg besøker han Jerusalem fem ganger: (1) Apg 9:26-27; Gal 1:18-20, (2) Apg 11:29-30; Gal 2:1
10; 2:11-14, (3) Apg 15:1-19; Rom 15:25; 2Kor 8-9; 1Kor 16:1-3, (4) Apg 18:21-22, (5) Apg 21:17.
iii
1Tess 4:15
iv
I 1Kor 11:17ff refser Paulus en missbruk av dette måltid
v
Det skal visstnok være en gammel tradisjon at Peter stiftet menigheten i Rom. Det passer jo utmerket med deres syn på
kirken og embetet. Men også i det hele deres tolkning av Mat 16:18. Denne tradisjonen har blitt så befestet at den
holdes for å være sann. Se f. eks. Reidar Astås Kirkehistorie (1967) s. 20.
vi
Vi må vokte oss for å tro at organisering i og for seg er i mot Åndens vesen eller er mindre åndelig. Det er også feil å
forsøke å kopiere den første kristne menighet eller noen annen periode i kirkens historie. Vi må gjøre det som er mest
tjenelig for evangeliet slik som tiden er her og nå.
”Men til enhver organisasjon er det knyttet en fare: den kan begynne å leve sitt eget liv og skade det den skulle
tjene. Organisasjonen ligner et piletre som plantes til støtte for en vinranke. Til å begynne med er piletreet uunnværlig,
og en tid er det vesentlig nyttig. Men så kan det hende at treet gror for sterkt, så det kveler vinranken. Og man forser seg
på piletreet; man synes at bare det trives så er alt vel. Slik er det stadig skjedd i kirkens historie, organisasjonen har
vokst seg stor og mektig og skadet eller drept ånden. Derfor består kirkens historie til dels i en kamp mellom ånd og
organisasjon. Og undertiden har det vært nødvendig å hugge hele organisasjonens tre ned for å redde det åndelige liv,
slik som det især ble gjort ved reformasjonen. Ut av den apostoliske kirkes organisasjon vokste senere det kirkelige
embete, som lenge var kirkens faste støtte, og som i sin tid ble dens forbannelse”. (Welle bd. 1 s. 23-24).
vii
Luther sier klart og tydelig i skriftet Kirkens babylonske fangenskap at det hadde vært fint om dåpskandidaten ble
dukket helt ned: ”Å si om dåpen at den renser fra syndene, er riktig nok, men det er et for svakt og for slapt bilde til å
kunne gi uttrykk for hva dåpen er; for den står jo egentlig som symbol for døden og oppstandelsen. Ut fra en slik
overveielse ville jeg foretrekke at dåpskandidatene ble dukket helt ned i vann, slik selve betegnelsen sier og den dypere
mening uttrykker. Ikke slik å forstå at jeg mener dette er nødvendig, men jeg synes det ville være fint om en slik
fullkommen og fullverdig sak også kunne bli gitt et fullkomment og fullverdig tegn, og et tegn som utvilsomt stemmer
med det som ble innstiftet av Kristus.”
viii
Det å bruke Salmenes bok er en videreføring av jødenes praksis. Allerede som barn hadde jødiske gutter og jenter en
fortrolig omgang med Salmenes bok. Det kommer av at de leste fem salmer hver dag. Slik kom de gjennom Salmenes
bok en gang i måneden og tolv ganger i året. Vi forstår at dette førte til en fortrolighet med Salmene som vår tid knapt
kjenner. Det er meget sannsynlig at de første kristne også leste Salmenes bok på denne måten.
ix
Den kristne forfatteren Minucius Felix lar hedningen Cæcilius fremføre dem slik: ”Hvordan det går til ved deres
måltider, fortelles vidt og bredt, det stadfestes også av mannen fra Cirta (dvs. Fronto, filosofkeiseren Markus Aurelius’
elskede lærer, en av rikets første menn). På en festdag samles de av alle aldre og begge kjønn, foreldre og barn, brødre
og søstre. De fester vel og lenge, til de blir hete og drukne, og vinen oppflammer dem til blodskamlyst. Så kaster de en
kjøttbit til en hund som er bundet til en lysestake, den velter lyset, som slokkes. Og så i nattens mørke…” osv. (Etter
Welle bd. 1 s. 33-34).
x
I følge den oldkrikelige tradisjon led alle apostlene unntatt Johannes martyrdøden. Om dette skriver Welle (bd. 1 s. 28):
”Det som berettes om deres død, er usikre sagn, men til dels kan de nok inneholde sanne erindringer […]
Om Andreas fortelles det at han ble korsfestet i Patræ i Akaia. Da han så korset, utbrøt han i bønn: ”Å kors, ta
imot Kristi disippel! Må han motta meg ved deg, han som gjenløste meg da han døde ved deg! Du herlige kors, som
mottok ære og skjønnhet av Kristi legeme, motta du meg!” Et meget sent sagn tilføyer at hans kors hadde form av en X,
et såkalt Andreas-kors.
Filip ble korsfestet og steinet i Hierapolis i Frygia. Jakob, Alfeus’ sønn, som den katolske kirke uriktig gjør til
samme person som Herrens bror, skal være først steinet og så styrtet ned fra tempeltinden i Jerusalem.
Bartolomeus ble flådd levende i Armenia. Han fremstilles ofte med sin avtrukne hud båret over armen.
Tomas døde i India, gjennomskutt med piler.
Matteus ble drept i Etiopia, mens han feiret nattverden.
Simon Selotes og Judas Taddeus led martyrdød i Persia.

Apostelen Johannes var en tid i landflyktighet på Patmos for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld (Åp 1:9). Siden kom
han til Efesus og levde der som menighetens leder til en meget øy alder. Han døde i fred, antakelig omkring år 100.”
Om Peter skriver Welle (bd. 1 s. 26): ”Til Peters død knytter seg det sagn at han flyktet fra fengslet (i Roma),
men utenfor byens murer på Appia-veien møttes han med et syn av Jesus, bærende sitt kors. Ved synet stanset Peter og
spurte: ”Domine, quo vadis? – Herre, hvor går du hen?”
Herren svarte: ”Romam iterum crucifigi! Til Rom at korsfestes igjen!” Da slo samvittigheten apostelen; han
vendte om, overga seg frivillig til forfølgerne og ble henrettet. Om hans dødsmåte fortelles at han ble korsfestet (opp
ned, min anm.).
Legenden forteller videre at apostlenes (Peter og Paulus) legemer ble bevart av de troende, senere bisatt i
katakompene og atter ført tilbake til dødsstedene, hvor St. Peters- og St. Pauluskirken nå er bygget. Det er ingen grunn
til å tvile på denne beretning.”
xi
Om årsaken til forfølgelsene skriver Welle (bd. 1 s. 24, 25): ”Den ligger i det godes vesen og kår i verden. Den som
lever et godt liv, er i seg selv en dom over den som lever ondt. Og hvis den onde ikke vil omvende seg ved den godes
vitnesbyrd, kommer han til å hate den gode. ”Som Kain, som var av den onde, og slo sin bror i hjel. Og hvorfor so han
ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige (1Joh 3:12.
Her har man den egentlige grunn til kristen-forfølgelsene. Når de rammet kirken, men ikke den jødiske
synagoge, er de et bevis på at kirken levde et høyere liv, mens synagogen hadde lært å skikke seg like med denne
verden. […]
Nettopp fordi forfølgelsene i aposteltiden oppsto uten politisk grunn, er de den apostoliske kirkes sanne
adelsmerke.”
xii
Den romerske historieskriver Tacitus skildrer levende den grusomme Neros forfølgelser av de kristne: ”Men verken
menneskelig virksomhet eller keiserens gaver eller forsoningen av gudene kunne kvele det onde rykte (nemlig at det var
Nero selv som hadde forårsaket brannen). For da å få ende på folkesnakket skjøt Nero skylden på andre. Især staffet han
på de mest utsøkte måter de mennesker som er forhatt for sine skjenselsgjerninger, og som allmuen kaller kristne. Disse
folk kalles så etter Kristus, som i Tibers regjeringstid ble henrettet under landshøvdingen Pontius Pilatus. Således ble
denne fordervelige overtro utryddet i øyeblikket; men senere brøt den ut igjen, ikke alene omkring i Jødeland, hvor den
først er oppstått, men også her i hovedstaden, hvor alt avskyelig og skammelig strømmer sammen fra alle kanter og
finner tilhengere. Først grep man dem som tilsto at de var kristne, så tok man etter deres angivelse en mengde andre; og
de ble overbevist ikke så meget om brannstiftelse, men om hat til menneskeslekten. Man nøyde seg ikke med å drepe
dem, men hadde også moro med dem. Noen ble sydd inn i dyreskinn og revet i stykker av hunder, andre ble korsfestet,
atter andre ble viklet inn i brennbart stoff. Og når dagen var omme, måtte de lyse i natten. Nero åpnet sine hager for
dette skuespill og lot oppføre kampleker i sitt sirkus der. Der så man ham blande seg med allmuen, kledd i en
vognstyrers drakt, eller selv kjøre en vogn. Men dette førte til at man følte medlidenhet med disse mennesker, skjønt de
jo var skyldige og fortjente å behandles med ytterste strenghet. Man tenkte nemlig at de ikke måtte lide døden til alles
vel, men for å mette en eneste manns grusomhet.”
xiii Først i 1948 får jødene tilbake landet sitt.
xiv ”Senere tiders fantasi har i høy grad overdrevet martyrenes antall; det har kanskje ikke vært mer enn 10 000 i alt, dvs.
gjennomsnittlig 50 hvert år i hele riket, og før år 250 betydelig færre. Tallet er lite sammenlignet med den mengde
”kjettere” som pavekirken i middelalderen sendte i døden, eller med de kristne som tyrkerne myrdet enda omkring
1900.” (Welle bd. 1 s. 32).
xv ”Det er for galt at folk av et skjendig, fortvilt, ulovlig parti får rase mot gudene. Menn av den laveste berme flokker
seg sammen med uvitende, lettroende kvinner, som jo er lette å bevege, og således danner de et ugudelig bespotter-folk,
som holder sammen ved møter om natten, ved faste til bestemte tider og grufulle måltider, ikke ved hellige handlinger,
men ved forbrytelse. Forherdede og lysskye er de, i offentlige forsamlinger stumme, men i krokene er de snakkesyke.
De forakter templene, spotter gudene, forhåner de hellige ting. Så ynkelige som de er, ynkes de over prestene, selv er de
fillete, men de forhåner embetsmennenes æresdrakt og keiserens purpur. […]
De kjenner hverandre på hemmelige merker og tegn, de elsker hverandre innbyrdes allerede før de kjenner
hverandre. Nå og da holder de en vellystfest, og da kaller de hverandre brødre og søstre; således blir det ikke bare
usedelighet de bedriver, men endog blodskam. Sik roser de tåpeige, overtroiske mennesker seg av forbrytelse.
Hvis det ikke lå sannhet til grunn, så kunne ryktet, som jo finner vei overalt, ikke fortelle alt det som fortelles
om dem, men som neppe kan nevnes for anstendighets skyld. Jeg hører de ber til hodet av et esel, det styggeste av alle
dyr, som de regner for hellig. Jo, det er tro som passer til et slikt liv! Når de dyrker en mann som ble dømt til den mest
vanærende dødsstraff for sine forbrytelser, og regner korstreet, henrettelsesmaskinen, for en helligdom, har de
naturligvis også offer som passer for slikt pakk.
Det er vel kjent hvorledes man blir opptatt blant deres disipler. På bordet blir satt fram et lite barn, som er
dekket med mel. Den nykomne må stikke gjennom melet med en kniv, og således dreper han barnet. Så slikker de alle
blodet i seg, river barnet i stykker og fortærer det. Ved dette offer blir de sammenbundne; de tvinges til taushet ved
delaktigheten i denne forbrytelse.” (Etter Welle bd. 1 s. 33).

xvi Dette beror på at historieskrivningen og historieforskningen for inntil ganske nylig, i all hovedsak konsentrerte seg
om keisere, konger, de storpolitiske begivenheter (kriger, erobringer, nyvinninger osv.). Dette er årsaken til at vi har
betydelig mindre materiale om hvordan den vanlige mann og kvinne innrettet sitt liv enn hvordan konger og keisere
levde.
xvii Her skriver Ignatius bl.a. ”Bare be om at jeg skal få indre og ytre kraft, så jeg ikke bare taler, men også vil, - så jeg
ikke bare blir kalt en kristen, men også virkelig er en kristen.” (Ign. Rom 3:4-5).
”Jeg innprenter alle at jeg beredvillig skal dø for min Gud, men mindre dere hindrer det. Og derfor ber jeg dere ikke å
vise meg utidig velvilje. La meg bli bytte for de ville dyr; på denne måten kommer jeg til Gud! Guds hvetekorn er jeg,
og jeg vil bli malt av dyrenes tenner, så jeg blir et rent brød for Jesus Kristus. Lokk heller dyrene på meg, så de blir min
grav, og det ikke blir noe tilbake av mitt legeme; så faller jeg ingen til besvær når jeg er sovnet hen. Da skal jeg bli en
sann Jesu Kristi disippel, og verden skal ikke så mye som se mitt legeme. Bønnfall ydmykt Herren for meg, at jeg
gjennom disse instrumenter må bli funnet som et offer for Gud.” (Ign. Rom 4:1-7).
”Når jeg lider døden, blir jeg Jesu Kristi frigitte og står opp som en fri mann i ham. Nå da jeg ligger i lenker, lærer jeg
ikke å begjære noe jordisk og forfengelig. Fra Syria til Rom må jeg allerede kjempe med ville dyr, både til lands og til
vanns, dag og natt; for jeg er lenket til 10 leoparder, det vil si en avdeling soldater, som bare blir verre når man gjør
godt mot dem. Ved deres mishandling blir jeg opplært; men dermed er jeg ikke rettferdig. Nå begynner jeg å bli en sann
disippel. La ingen, verken synlige eller usynlige, misunne meg, la meg bare komme til Jesus Kristus! Ild, kors, flokker
av villdyr, sønderskjærelse, atspredelse av mine knokler, knekning av lemmene, knusing av hele legemet, alle djevelens
verste plager må få komme over meg, bare jeg kommer fram til Jesus Kristus!” (Ign. Rom 4:11-5:15).
xviii Seansen med forhøret av Polykarp er gjengitt i ett brev som menigheten i Smyrna har sendt til menigheten i
Filomelion. Brevet er delt inn i 22 små kapitler. Dette brevet er meget interessant. Det gir oss nemlig inngående
kjennskap til hvordan et forhør med etterfølgende domsavsigelse og henrettelse kunne foregå i det annet eller tredje
århundre. Jeg tar med ett utdrag fra kap. 3 og utover:
”For djevelen har virkelig funnet på mange ting mot dem; men Gud være takk, han kunne ikke overvinne alle. For den
edle Germanicus styrket de andre i deres engstelighet ved sin egen tålmodighet, og kjempet heroisk mot de ville dyr.
For, når prokonsulen forsøkte å overtale ham, og nødde ham til å tenke på sin unge alder, tilkalte han selv [dvs.
Germaincus] de ville dyrs oppmerksomhet, og hisset dem opp, idet han ønsket å desto raskere unnfly denne urettferdige
og ugudelige verden. Da ble folket vilt av raseri og hylte: ”Bort med den gudløse! La Polykarp tre frem!”
Like etter hendte det at en kristen ved navn Kvintus, en fryger, som hadde angitt seg selv og revet med seg
mange andre til å gjøre det samme, også ble stilt overfor de ville dyr. Da tok skrekken ham, han avsvor sin kristentro og
ofret til avgudene. ”Derfor brødre, roser vi ikke dem som angir seg selv; for evangeliet lærer oss ikke således. Mat
10:23.
Den mest utmerkede Polykarp, når han først hørte [at de søkte å finne ham], ble han på ingen måte forstyrret,
men besluttet å bli værende i byen. Imidlertid, av aktelse for manges ønsker, ble han overtalt til å forlate den. Han drog
da av sted til et hus på landsbygden ikke så langt fra byen. Der var han sammen med noen [venner], opptatt av ikke noe
annet enn dag og natt å be for alle mennesker, og for menighetene over hele verden, slik som han pleide. Og mens han
bad, kom et syn til ham tre dager før han ble pågrepet; og, se, puten under hodet hans syntes ham å stå i flammer. Etter
dette gikk han til dem som var sammen med ham, han sa profetisk til dem, ”jeg må brennes levende.”
Og når de som søkte ham nærmet seg, flyktet han til ett annet hus, hvor forfølgerne nettopp hadde vært. Da de
ikke fant ham, grep forfølgerne to unge menn, en av dem, som ble gjenstand for tortur, bekjente. Det var derfor umulig
at han kunne forbli skjult, siden disse som hadde foråt ham var i hans eget hushold. Irenarken (som har samme embete
som Cleronomus), ved navn Herodes, skyndte seg da for å bringe ham på arenaen. Alt dette skjedde for at han kunne
fullføre sin spesielle skjebne, bli delaktig i Kristus, og de som hadde foråt ham, måtte de lide samme straff som Judas
selv!
Så dro de av sted, bevæpnete fotfolk og ryttere, som om de dro ut mot en røver. Mat 26:55. Om aftenen fant de
ham liggende på loftet i et lite hus. Han kunne ha rømt herfra til ett annet sted, men han nektet og sa: ”La Guds vilje
skje.” Mat 6:10; Apg 21:14. Når han så hørte at de hadde kommet, gikk han ned og snakket med dem. Og de som var
der undret seg over hans alder og fasthet. En av dem sa: ”Hvorfor så mye anstrengelse for å overvinne slik en ærverdig
mann?” Straks, i samme time, beordret han at det skulle settes frem noe å spise og drikke for dem, så mye som de
ønsket, mens han ba dem innstendig om tillatelse til å be én time uten forstyrrelse. Og de gav ham lov. Han stod og bad,
full av Guds nåde, så han ikke kunne holde opp før to fulle timer var gått, til forbløffelse for dem som hørte ham, så
mye at mange begynte å angre at de hadde gått ut mot en så god og ærverdig mann.
Så vørte de ham til byen. På veien forsøkte dommeren og overtale ham: ”Hva galt kan det være å si herre
keiser eller å ofre og derved redde sitt liv?” Først gav han dem ikke noe svar; og når de fortsatte å nøde ham, sa han:
”Jeg skal ikke gjøre som du foreskriver meg.” Da de ikke hadde noe håp om å overtale ham, begynte de å håne ham og
dra hans ben ut av ledd. Men uten å se mer berørt ut, og som om han ingenting led, gikk han fast fremover med all hast,
og han ble ledet til arenaen, hvor ståheien var så store at det ikke var mulig å høre noen ting.
Nå som Polykarp hadde kommet ut på arenaen, kom det til ham en røst fra himmelen som sa, ”vær sterk og vis
deg som en mann, Polykarp!” Ingen så hvem det var som snakket til ham, men de av våre brødre som var der hørte
stemmen. Og som han ble brakt fremover, ble ståheien stor når de hørte at Polykarp var tatt. Og når han kom nær,

spurte prokonsulen ham om han var Polykarp. På hans bekjennelse at han var, forsøkte han å overtale ham til å
fornekte, ved å si, ”vis aktelse for din høye alder”, og andre lignende ting, etter det som var vanlig. ”Sverg ved
keiserens lykke; omvend deg og si, bort med de Gudløse.” Men Polykarp, stirret med fast blikk på mengden av onde
hedninger på arenaen, han vinket mot dem, stønnende så han opp mot himmelen og sa: ” Bort med disse Gudløse.” Da
nødet prokonsulen ham og sa: ”Sverg, og jeg vil gi deg fri, spott Kristus;” Polykarp erklærte, ”I åttiseks år har jeg tjent
ham, og han har aldri gjort meg noe ondt. Hvordan kunne jeg tale ondt om min Konge og Frelser.”
Da prokonsulen atter forsøkte å overtale ham, svarte Polykarp: ”Du anstiller deg som om du ikke visste hvem
jeg er. Så hør da min åpne bekjennelse: Jeg er en kristen.” Prokonsulen svarte: ”Snakk til folket!” Men Polykarp svarte:
”Deg har jeg aktet verdig til å få en erklæring, for vi har lært å ære makt og myndighet som er innsatt av Gud. Rom
13:1-7; Tit 3:1. De andre er ikke verd at jeg forsvarer meg for dem.” Prokonsulen sa: ”Jeg har ville dyr – jeg har ild.”
Polykarp svarte: ”Du truer med den ild som brenner en times tid og så slokner. Du vet ikke om den kommende doms
ild, den evige straffs ild, som venger på de ugudelige. Men hvorfor haler du ut tiden. Gjør som du vil.”
Nå ble det ropt ut så alle hørte det: Polykarp har bekjent seg som kristen! Da skrek den store forsamlingen av
jøder og hedninger: ”Å – å – ugudelighetslæreren, kristen-faderen, gudemorderen! Så ropte de at man skulle slippe en
løve løs på Polykarp. Men det ble svart at man hadde ingen ville dyr inne nå. Da skrek de alle i kor: Polykarp skal bli
levende brent! Og det ble satt i verk fortere enn det lar seg fortelle. Øyeblikkelig fór folk av sted og kom tilbake med
ved og risknipper. Især var jødene ivrige og villige, som de pleier.
Da bålet var ferdig, tok Polykarp alle sine overklær av, løste sitt belte og forsøkte å få av seg skoene. Det
hadde han ikke gjort selv på lange tider, fordi de troende alltid hadde kappes om å få røre ved hans legeme, så høyt var
han æret også før martyriet. Da man ville spikre ham fast, sa han: ”La være! Han som har forunt meg å lide ild-døden,
vil også forunne meg å tåle ilden uten hjelp av nagler.”
Så bandt man Polykarps hender på ryggen. Han løftet sine øyne mot himmelen og bad: ”Å Herre, Allmektige
Gud, Far av din elskede og velsignede Sønn Jesus Kristus, ved hvem vi har mottatt kunnskap om deg, Gud over engler
og makter, og av hver skapning, og av hele slekten av rettferdige som lever for deg. Jeg gir Deg takk for at Du har aktet
meg verdig til denne dag og denne time, så jeg skulle bli del av alle Dine martyrer, i din Kristi beger, til oppstandelsen
av det evige liv, både av sjel og legeme, gjennom verdigheten ved Den Hellige Ånd. […] Derfor priser jeg Deg også for
alle ting, jeg velsigner Deg, jeg priser Deg, sammen med den evige og himmelske Jesus Kristus, Din elskede Sønn, med
hvem, til Deg, og Den Hellige Ånd være ære både nå og til alle kommende tider. Amen.”
Da han hadde sakt amen, tente de bålet. ”Da så vi alle ett stort under – vi er vel blitt bevart for at vi skal
forkynne det for andre – ilden tok skikkelse av et kammer eller et seil som fylles av vinden, og omga martyrens legeme
som en mur. Og en vellukt som av røkelse og dyre urter svevet mot oss.”
Da Polykarps legeme ikke ble fortært av ilden, trådte en bøddel frem og stakk en dolk i brystet hans. En
mengde blod sprutet ut og slokte ilden fullstendig. De kristne ville nå ta Polykarps lik til seg, men jødene forhindret det.
Jødene fikk også en formående mann til å henvende seg til stattholderen med bønn om ikke å utlevere liket. ”Ellers,” sa
han ironisk, ”vil de kristne falle fra den korsfestede og begynne å be til Polykarp.” Så lot man liket brenne. Men de
kristne fikk fatt i knoklene, ”som vi holder dyrebarere enn edle steiner og kosteligere enn gull. Vi har bisatt dem på et
høvelig sted. Herren vil unne oss å samles der med fryd og glede og feire hans martyriums fødselsdag til erindring om
dem som har stridd striden, og til opplæring og øvelse for dem som skal komme i den.”
xix Dommeren i denne saken var byens prefekt, filosofen Rustikus, keiser Markus Aurelius’ beste venn. Forhøret er
opptegnet på stedet, det er uvisst av hvem. Teksten nedenfor er gjengitt etter Welle bd. 1 s. 44-45.
Rustikus: Nåvel, du har å adlyde gudene selv og keiserens befalinger!
Justin: Ingen kan fordømmes som adlyder vår Frelsers Jesu Kristi bud.
Rustikus: Hvilken retning holder du deg til?
Justin: Jeg har forsøkt å studere alle retninger. Men til slutt er jeg blitt stående ved den kristne lære, skjønt
den ikke behager dem som er villedet.
Rustikus: Så den lære behager deg, stakkars mann?
Justin: Ja, jeg følger de kristne i den rette tro.
Rustikus: Hva består den rette tro i?
Justin: Den rette tro, som vi kristne holder med flid, er at vi tror på en Gud som har skapt alt som sees, og det
som ikke kan sees med legemlige øyne. Og vi bekjenner vår Herre Jesus Kristus, Guds sønn, som
fordum ble bebudet av profetene, som skal komme og dømme alle mennesker, han er frelsens
budbærer og lærer for dem som lærer det gode av ham. Men jeg er et menneske og derfor alt for liten
til at jeg kunne si stort mer om hans uendelige guddom; for det er profetenes sak. Men de har mange
århundrer forut bebudet hans komme til jorden, ham som jeg har bekjent som Guds sønn.
Rustikus: Hvor har de kristne sine sammenkomster?
Justin: Vi kan samles alle steder, for vi tror på en allestedsnærværende Gud.
Rustikus: Nåvel, men du skal svare på hvor dere kommer sammen, og hvor du samler dine disipler.
Justin: Jeg bor ovenpå i en Martins hus nær ved Timoteus’ bad. Jeg kjenner ikke til noe annet samlingssted
enn det. Hvis noen ønsker å komme til meg, underviser jeg ham i den sanne lære.
Rustikus: Du er altså en kristen.
Justin: Visselig, jeg er en kristen.

(Seks andre kristne forhøres, men enda kortere).
Rustikus: Hør nå, du som regnes for veltalende og tror du har den rette lære! Når du blir pisket og halshugget,
mener du da at du skal fare opp til himmelen”
Justin: Jeg ikke mener, jeg vet det. Jeg er så sikker på det at det ikke finnes tvil i meg.
Rustikus: La oss da komme tilbake til det som foreligger! Dere har alle å tre fram og ofre til gudene.
(Alle de kristen nekter dette).
Rustikus: Da de har nektet å ofre til gudene og adlyde keiserens befalinger, skal de piskes og halshugges.
xx Biskop Eusebius forteller: ”For keiserens menneskekjærlighets skyld ble dødsstraffen ofte opphevet. På grunn av
denne menneskekjærlighet kunne vi til slutt ikke telle dem som først hadde fått sitt høyre øye stukket ut og så øyehulen
brent ut med ild, dernest var blitt lammet på venstre ben – også med ild, og som endelig var blitt ført til bergverkene,
ikke mest for å arbeid der, men for å bli pint og plaget.” (Etter Welle bd. 1 s. 58).
xxi Ett eksempel på dette finner vi i Ignatius’ brev til Polykarp: ”La ingen ting skje uten ditt samtykke; men du skal ikke
gjøre noe uten Guds samtykke.”
xxii Under annet vatikankonsil som ble holdt i Peterskirken i Roma 1967-69 utgis en pavelig konstitusjon om kirken
(”Lumen Gentium”). I konstitusjonens tredje kapittel ”om kirkens hierarkiske struktur i sin alminnelighet og biskopene
i særdeleshet” behandles som tittelen sier nettopp bispeembetet. Herunder ikke minst biskopen i Roma – nemlig paven.
Her siteres just Cyprian, og det en rekke ganger. I art. 23 heter det: ”Biskopene er hver for seg det synlige prinsipp og
fundament for enheten i sin egen kirke, dannet i den universelle Kirkes bilde. Og det er i og av disse lokale kirker den
ene og udelte Kirke består. Derfor representerer hver biskop sin kirke, mens alle biskoper, iberegnet paven, til sammen
representerer hele Kirken i fredens, kjærlighetens og enhetens bånd.” For dette læreutsagn er det nettopp Cyprians
”Episcopus in Ecclesia et Ecclesia in episcopo” som er lagt til grunn.
xxiii Sammen med Joh 21:15-17 er dette to hovedskriftsteder når rekken av paver påberoper seg å være overhoder over
den sanne kirke og Guds vikar på jord.
xxiv Hvert patriarkat har én patriark eller erkebiskop som man også sier. Også i østkirken (kalles nå Den ortodokse kirke)
taler man om apostolisk suksesjon. Nåværende overpatriark i Den ortodokse krike heter Bartolomeus I og etter
tradisjonen er han nr. 270 i rekken etter Peter.
xxv I den meget omfangsrike Genesiskommentaren (kommentar til 1Mos) avviser Luther Origenes allegoriske
skriftutleggelse.
”Derfor bærer Origenes, Hieronymus og andre allegorister seg meget tåpelig ad. Fordi de ikke lenger finner paradiset på
jorden, så mener de at man må følge en annen mening og fortolkning […]” (Walchs ausgabe 2:46).
”Men dette tjener til å gjøre oss visse og sikre i den mening at det var seks virkelige dager, på hvilke Gud skapte alt.
Dette er imot Hilarius og Augustins formening, som har den innbilning at alt ble skapt i et nu. Derfor kommer de langt
bort fra den egentlige historie, følger allegoriene og oppdikter, jeg vet ikke hvilke spekulasjoner. Men dette vil jeg ikke
ha sakt til skam eller forkleinelse for de hellige fedre. Vi skulle ære, betenke og erkjenne deres møye og arbeid, men jeg
sier det for å bekrefte sannheten oss til trøst. Sant er det at de var store menn, men de var dog mennesker, som har tatt
feil og kunne ta feil og fare vill, for at vi ikke skulle heve dem så høyt som munkene har gjort, som slik har tilbedt alt
som kom fra dem [altså kirkefedrene] og anså dem for å være rene helligdommer, som om de ikke kunne ta feil.”
(2:138).
”For hvilke uriktige ting Origenes og Hieronymus har kommet frem med i disse tre kapitler [dvs. 1Mos 1-3], vet man.
For over alt avviker de fra historien og kalder den for den drepende bokstav og kjødet, derimot roser de og priser høyt
den åndelige betydning, som de selv ikke forstår eller har. Og her har Hieronymus etterfulgt Origenes som sin lærer,
likesom det også er gått til i vår tid. Fordi de, som enten hadde et godt hode eller hadde avskjært tungebånd aller mest
hadde beflittet seg på å få tilhørere til å tro at historien var en død ting som ikke dugde til kirkens oppbyggelse og
forbedring, så er det kommet til at vi aller har anvendt felles flid på allegoriene og er kommet inn på dem.
Og dette gikk meget lett for meg da jeg var ung [å bruke allegorisk teksttolkning]. […] for den som best kunne
finne opp og utspinne allegorier han var også en lært teolog. Og denne innbildning har bedratt Augustin slik at han ofte,
særlig i Salmene, lar den likefremme betydning fare og gir seg inn på allegorier. For det mente enhver, at allegoriene,
især i Det gamle testamentes historier var den åndelige betydning, mens derimot historiene selv eller den bokstavelige
betydning var den kjødelige.
Men si meg kjære leser, om ikke dette er å vanære og besudle den hellige Skrift? Origenes gjør av paradiset
himmelen, av trærne gjør han engler. Hvis nå dette er riktig, hvor blir det så av artikkelen om skapelsen? Derfor er det
viktig at særlig unge teologer leser de gamle læreres bøker med varsomhet og med det forsett å dristig forkaste det som
ikke stemmer med sannheten og den rette betydning, for at de ikke skulle forføres ved fedrenes og kirkelærernes store
navn og anseelse, slik som jeg og alle teologenes skoler er blitt bedratt og forført.

Jeg for min del har fra den tid av da jeg først begynte å gå etter den likefremme historiske betydning, alltid
hatt avsky for allegoriene, og har heller ikke brukt noen med mindre teksten selv har ført det med seg eller utleggelsen
kunne utdras av Det nye testamente. Men selv om det falt meg meget vanskelig å la allegoriene fare, som jeg så lenge
hadde beflittet meg med og blitt vant med, så innså jeg allikevel at det var forgjeves tanker og kun likesom et skum av
den hellige Skrift.
For den likefremme og historiske betydning er det som alene kan lære noe grundig og sant. Når man nå rett har
fattet og behandlet den, så kan man etterpå også bruker allegorier som en prydelse og som blomster, for ved den å
forklare historien og likesom opplyse den ved et maleri. For blotte og bare allegorier som på intet punkt svarer til
historien, heller ikke utmaler og pryder den, skal man rent ut forkaste som unyttige drømmer. Men nå er det just slike
allegorier som Origenes og de som har fulgt ham, bruker. For hvor kan man av Skriften bevise at paradiset betyr
himmelen og trærne englene? Er da ikke det uendelig tåpelige og unyttige tanker?
De som derfor vil bruke allegorier, han må bygge deres grund på historien. For denne er likesom en dialectica
[dvs. dyktig logisk bevisførsel og argumentering] som gir grundig og sann beskjed om tingene. Derimot skulle
allegorier, likesom en rethorica kun pryde og avmale historiene. For som bevis duger de ikke. Men slik gjelder denne
allegori, når vi sier at himmelen betyr kirken men jorden det verdslige liv, regimentene og orden. For Kristus kaler selv
kirken himlenes rike og Guds rike, men jorden kaller han de levendes lang hvor konger og fyrster regjerer.
En slik allegori er det også Paulus bruker, nemlig at Adam og Eva eller ektestanden er et forbillede på Kristus
og kirken – en allegori som er vakker og til stor trøst. For hva lifligere kan man si enn at kirken er en brud og Kristus
dens brudgom? For ved dette vises både det glade samfunn og fellesskapet i alle gaver som brudogommen har – hos
hvem synder og all jammer som bruden er besværet med, skjules.
[…] [han fortsetter med flere eksempler på riktige og sanne allegorier]
Men det er unødvendig å lenge holde på med disse allegorier. Det er nok å antyde at den som vil innføre
allegorier skal bruke disse som apostelen viser, og som har en sikker grunn i bokstaven eller historien. Ellers vil det skje
at vi bygger med høy og står på grunnvollen og ikke med gull.” (3:297-306).
xxvi I 330 ruster Konstantin den store opp en allerede eksisterende by på den nordvestlige spissen av provinsen Bitynia (i
dagens Tyrkia). Han gir byen navet Konstantinopel etter seg selv (Konstantin + polis, dvs. Konstantins by). Denne
byen gjør han til romerrikets nye hovedstad. Dette gjør han utvilsomt for å befeste romerrikets grep om også den østlige
delen av riket som stadig trues av araberne. Byen fortsetter å være det samlede romerrikets hovedstad frem til 395. Etter
keiser Theodosius den store (keiser fra 347-395), deles riket opp i to selvstendige riker: Østromerriket og
Vestromerriket. Hovedstaden i vest blir Rom og i øst Konstantinopel. Dette fører til at utviklingen av teologien i en
østlig og en vestlig type går raskere, en utvikling som i 395 har pågått i over 200 år. I 1930 blir det offisielle navn på
Konstantinopel Istanbul. Det var dette navnet de lokale araberne hadde brukt i over 500 år. (Vikingene gav denne byen
navnet Myklagard. Et annet kjent navn på denne byen fra korsfarertiden er Bysantes).
xxvii Hvor totalt situasjonen etter hvert skiftes, mtp. hedenskapets forhold til kristendommen kan illustreres ved
beretningen om det skjenselsfulle drapet av Hypatia: ”Hun var en edel, høyt dannet jomfru, som øvde stor innflytelse på
den høyere klasse i Alexandria. I fastetiden år 415 ble hun overfalt av en flokk munker under anførsel av en geistlig,
som slepte henne inn i en kirke og skar henne i stykker med muslingskaller og brente stumpene av hennes lik. Byens
biskop, som ikke var uten del i denne skjendige dåd, var den ’hellige’ Cyrillus, Nestorius’ motstander.” (Welle bd. 1 s.
130-131). Dette viser bare hvor galt man gikk frem i kristendommens navn. Man hadde vist glemt at de for ikke så
lenge siden selv var betraktet som hedninger i riket og selv ble behandlet på samme grusomme måte.
xxviii Det kan være nyttig å ta med seg Welles ord om bekjennelsenes autoritet: ”Man kan spørre hvilken autoritet det
ligger i en slik bekjennelse, som er vedtatt på en del kirkemøter, og drevet igjennom med mangfoldige tvilsomme
midler. Til dette er å svare at kirkemøtene binder ikke; for det er åpenbart at de ofte har tatt feil. Og hvis bekjennelsen
var feilaktig, burde den kastes ut av kirken ved en reformasjon. Men det viser seg at åndelige fornyelser på bibelsk
grunn slett ikke har forkastet den nikenske treenighetslære, men tvert imot stadig dradd den fram av glemsel og æret
den. Den kristne tenkning har nemlig stadig funnet at den stemmer med Guds ord. Vi må derfor se en nådig Guds
styrelse i lære-utviklingen på dette område. Athanasius, som stred som en Herrens kjempe for sannheten, hadde i
virkeligheten ført sin sak til seier i kristenfolkets tanke, da han døde i 373. Og tidens kirkefolk, særlig i Østen, besatt en
tankeevne som var skjerpet ved 700 års filosofisk opptuktelse, så det oldkirken ble stående ved i denne sak, er i den
grad gjennomtenkt at ingen har funnet noe å tilføye eller rette.” (Welle bd. 1 s. 103-104)
xxix Vi kan ta med oss noen gullkornen fra Chrysostomos munn:
– La oss lære barna om Gud fra de er små! Barnealderen tar imot lærdommen som vokset som preges av seglet. –
Kvinnen kan løfte sin sjel til himmelen og be til Gud mens hun sitter ved rokken. Slaven kan be inderlig både på torvet
og i kjøkkenet. Gud skammer seg ikke ved noe sted, bare ett sted oppsøker han: et varmt hjerte, en våken sjel.
– Hvis vi øver kjærlighet, behøver vi ingen mirakler. Hvis vi ikke øver kjærlighet, hjelper mirakler oss ikke.
(sitert etter Welle bd. 1 s. 105)
xxx Konsilet i Orange i 529 tar ett oppgjør med pelagianismen og semipelagianismen. Faktisk rammer konsilets
fordømmelse også Augustin, selv om ikke hans navn nevnes med ett ord. Til det er han alt for stor for kirken (Hägglund
124-125).

xxxi Welle skildrer hvordan munkene kunne drive det til det vanvittige:
”Den store tenker Pascal har sagt: ’Mennesket er verken engel eller dyr. Men når det vil være en engel, blir det et dyr.’
Sannheten av dette ord viser seg slående i munkelivet, slik som det artet seg i begynnelsen av keiserens tid. I Østen
levde det da mengder av selvplagere, som drev sine øvelser til det utrolige. Det forteles om en munk som i 30 år bare
levde av litt byggbrød og skittent vann, om en annen som bodde i et jordhull og aldri spiste mer enn fem fikener hver
dag. En tredje klippet sitt hår hver påskedag, vasket aldri sine klær og byttet dem heller ikke før de falt av i filer, han
plaget seg selv til han mistet synet, og han hud lignet pimpstein. Den hellige Makarius bodde 6 måneder dag og natt ute
i en bløtmyr, naken så hele kroppen ble stukket opp av giftige fluer, og alltid bar han lenker, som veide 40 kilo. Hans
lærling, Eusebius, overgikk ham; hans lenker veide 75 kilo, og han levde 3 år i en uttørret brønn. Besarion lå 40 dager
og netter i tornebusker, og ble deretter stående oppreist i 40 år, natt og dag, våken og sovende. Noen av selvplagerne
bodde i huler, som ville dyr hadde forlatt, mens andre søkte sitt oppholdssted i gravsteder blant råtne lik. Mange
foraktet menneskenes hovmodige oppreiste gang og forfengelige klær, så de krøp på fire som ville dyr uten annen
bekledning enn sitt sammenfiltrede hår. Det var en sekt, kalt ’gressetere’, som aldri kom under tak, aldri spiste kjøtt
eller brød, men gikk om i skogen og åt gress som kveget. Man kunne fortsette i det uendelige med å regne opp de
forunderligste avarter av askese.
Den mest beundrede av alle selvplagere var visstnok den hellige Simon Stylites dvs. søyleboer. Han var vokst
opp i et godt hjem, og hans foreldre elsket ham inderlig. Da han følte kallet til det asketiske liv, rømte han hjemmefra.
Hans far døde av sorg ved budskapet om dette. Hans sørgende mor forsøkte i mange år forgjeves å få vite hvor sønnen
oppholdt seg. I denne tid gjorde Simon stadig fremskritt i selvplageri. Han bandt om seg et rep så stramt at det grodde
inn i kjøttet på ham, som råtnet og utbredte en skrekkelig stank. Fra såret dryppet det mark, som fylte hans seng.
Undertiden som han om natten i en uttørret brønn, hvor han drømte at han sloss med djevler. Hans ry bredte seg vide
om lande og kom endelig for hans mors ører. Hun reiste til ham og ba om å få slippe inn i klosteret og hilse på ham.
Men nei, ingen kvinner fikk slippe inn gjennom den hellige port. Da hun hadde stått tre dager og netter i gråt foran
porten, sank hun død til jorden. Da kom Simon ut, ledsaget av sine åndelige brødre, han gråt virkelig tårer ved sin mors
lik og ba for hennes sjel. Derpå vende han tilbake til sine fromme øvelser under disiplers tilbedende mumling. Senere
fant Simon at denne askese ikke var tilstrekkelig. Derfor bygget han i nærheten av Antiokia en søyle, som han bodde
på. Da denne var for lav, byget han en annen og så en tredje, som var tyve meter høy og ikke fullt en meter bred.
Ovenpå den ble han stående i 30 år natt og dag i all slags vær, mens han ustanselig bøyde sitt legeme nesten ned til
føttene og opp igjen. En tilskuer forsøkte engang å telle denne hellige manns bøyninger; men da han var kommet til
1244, ble han trett og måtte holde opp, dvs. tilskueren, ikke Simon. Et helt år sto han på ett ben, da det annet var
bedekket med fryktelige sår, og en lang tid fikk en av han venner stå ved hans side og plukke opp marken som falt fra
hans legeme, og legge den tilbake i sårene, mens den hellige mann sa til marken: Spis den mat som Gud har gitt deg!
Fra elle verdens egne kom pilegrimer strømmende for å hylle Søyleboeren. Dan han døde i 460, fulgtes han til graven
av de høyeste geistlige.
Etter ham grudde det opp en skog av steinsøyler med grufulle selvplagere på toppen.
Man har grunn til å frykte for at mange av disse spesialister tjente hovmodets ånd, og at de fant en vellystig
tilfredsstillelse i plageriet. De utdrev altså djevelen ved Belsebul.” (Welle bd. 1, s. 119-121). 1 Tim 4:1-11 har utvilsomt
mye å si oss i denne sammenheng.
xxxii Her kan det passe og sitere fra Augustins forord i De civitate Dei (Guds by), en bok som ble til nettopp på 400-tallet:
”Hvor herlig Guds by er, her den ved tro lever i tiden som pilegrim blant ugudelige, men også der den trygt hviler i
evigheten! Nå venter den tålmodig på denne hvile, helt til ’til retten igjen blir rett’. Men da skal byen til overmål få
hvile, når siste seier er vunnet og freden er fullkommen”. Augustin har sikkert hatt Dan 4:3 i tankene: ”Hans rike er et
evig rike, og hans herredømme varer fra slekt til slekt.”
xxxiii Det dogme som Leo I utarbeider er ikke en fiks ide som slo ned i ham sånn uten videre. Han setter bare det
foreløpige sluttstreket i en utvikling som har pågått i nærmere 100 år. Den katolske teologen Granfield hevder at det er
pavene fra Damasus I (366-383) til Leo I (440-461) som utvikler det teologiske grunnlaget for pavens primat (dvs.
pavens overhøyhet over hele kirken). Så langt jeg kan forstå er det ganske riktig.
xxxiv Dvs. kronraking. Det var to slags tonsur: ”Tonsura Petri” og ”tonsura Pauli”. Den første bestod i at alt hår ble raket
av så det bare stod igjen en krans over ørene rundt hode. Den siste var et helt glattraket hode.
xxxv Han gjenforente forresten øst- og vestromerriket for en kort tid.
xxxvi Luther anfører i Ein Seremon von dem Neuen Testament (1520) at Cyprian av Cartago (d. 258) delte ut sakramentet
i begge skikkelser til barna. LW 35:110-111: ”Do we not read of St. Cyprian, the holy martyr, that in Carthage where he
was bishop he even had both elements given to the children, although – for reasons of its own – that has now ceased?
Christ had the children come to him and would not allow anyone to hinder them [Mark 10:14].”
xxxvii Koranen (arab. for; ”å fremsi”, qara’a) sier at Gud er En – Allah, og at han er både barmhjertig og allmektig. Han
kontrollerer begivenhetenes gang og på den siste dagen skal han dømme menneskene etter deres handlinger, som avgjør
om de kommer til himmel eller helvete. Allah forventer at msk. er gavmilde. Koranen betraktes som en fullkommen

åpenbaring fra Gud. Originalen er i himmelen fra evighet.
Koranen består av tils. 114 kap. (suraer) + det første lille bønnekapitlet. Disse er ordnet etter lengden, de
lengste først og de korteste sist. Kapitlene har navn, f.eks. (1) og Mennesker (114). Suraene er delt i vers.
Ofte blir koranen lært utenat. De som har gjort dette får tittelen hafiz. Første kap. i koranen siteres som bønn
fem ganger om dagen. Har med sine prosarim, høy litterær verdi for muslimene. Koranens åpenbaringer har
Muhammed fått i forskjellige perioder i løpet livet. En streng monoteisme preger boken. Den inneholder forskjellige
lover for såvel samfunnet som for familielivet.
Davids salmer og Jesu evangelium anerkjennes i koranen. Første del av koranen er vennlig overfor kristne og
jøder. Men når jøder og kristne ikke anerkjente Muhammed som profet, endret han på koranen også. Tradisjonen sier at
den første kalifen (altså etter Muhammeds død), Abu Bakr befalte at skriftene skulle samles. Muhammes tidl. sekretær,
Zaid samlet dem.
Bibelen var ikke oversatt til arabisk på Muhammeds tid. Men tilgang på jødiske og kristne muntlige
overleveringer. Muhammed har misforstått den bibelske lære om treenigheten. Det forstår en ut fra koranen (sura 5:77).
Muhammed trodde at de kristne dyrket en hellig familie på tre.
xxxviii Omkr. 1500 får vi en ny æra i Islams historie. Vasco da Gama (portugisisk sjøfarer) ”fant” sjøveien om Kapp det
Gode Håp og nådde India (1498). Dette fører til vansker for muslimske handelsmenn på østkysten av Afrika.
Ottomanene gjenopprettet nå kalifatet fra 1258 og i kjølvannet av dette kom erobringer i Øst-Europa og sørkysten av
Middelhavet (1400-1500-tallet). Dette fører til handels- og diplomatkontakt med Europa. Først etter den industrielle
revolusjon fikk Islam for fulle et møte med Europa.
Napoleon invaderte Egypt i 1798 (viktig årstall). På mange måter fikk Europa nå innflytelse på den islamske
verden. Rike muslimer ville ha del i godene etter den industrielle revolusjonen. Etter 1800 får den kristne kirke
misjonærer til de fleste verdensdeler. Disse fikk innflytelse med sine utdanningsinstitusjoner også i den tredje verden.
Det var få muslimer som gikk over til den kristne tro.
Tidlig på 1900-tallet står den muslimske verden atter ved et veiskille. Bevegelser for politisk uavhengighet
vokste fram og industri ble etabler etter vestlig mønster. De fleste muslimske land tok etter de vestlige
utdannelsessystemer. Så ble det oppdaget store mengder olje i Midt-Østen, først utnyttet av vesten, men senere overtatt
av muslimske regjeringer og ble viktig våpen i verdenspolitikken.
xxxix Som den eneste av kirkefedrene finner vi hos Dionysius tallfesting av sakramentene til seks (regner ikke med
ekteskapet).
xl Luther skriver i fortalen til romerbrevet (1522):
Tro
Tro er ikke den menneskelige innbilning eller drøm, som noen anser for å være tro. Når de ser at alt snakk om troen
ikke fører til gode gjerninger og et bedre liv, kommer de på det villspor, at troen ikke er nok. Man må også gjøre
gjerninger hvis man skal bli from og salig, sier de.
Det skyldes, at når de hører evangeliet, så misforstår de det og frembringer ved egen kraft en tanke i hjertet
som sier: jeg tror. Det anser de så for å være en trett tro. Men det er bare en menneskelig idé og tanke, som ikke berører
hjertets indre. Derfor virker den heller intet, og det skjer ingen forandring.
Troen er derimot et guddommelig verk i oss, som forvandler og føder oss på ny av Gud, Joh 1:12-13. Den
døder den gamle Adam og gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, sinn, tanker og alle krefter. Troen bringer Den
Hellige Ånd med seg. Ja, troen er en levende, skapende, virkende og mektig ting. Det er umulig at den ikke uavbrutt
gjør godt.
Troen spør heller ikke om gode gjerninger må gjøres, men innen man ser seg om, har den allerede gjort dem og
er alltid virksom. Og den som ikke gjør slike gjerninger er et menneske uten tro. Det famler og ser seg om etter troen og
de gode gjerninger og vet verken hva tro eller gode gjerninger er, skjønt man kan snakke mye om troen og de gode
gjerninger.
Tro er en levende dristig tillit til Guds nåde, så viss, at den kunne dø tusen ganger på den. En slik tillit og
erkjennelse av Guds nåde gjør glad, frimodig og positiv overfor Gud og alle skapninger. Det virker Den Hellige Ånd
ved troen. Ved den blir mennesket villig til å gjøre alt godt uten tvang, glad for å tjene enhver, lide alt mulig, elske og
prise Gud, som har vist ham en så stor nåde. Det er altså likeså umulig å skille gjerning fra tro, dom det er å skille
varme og lys fra ilden.
Se deg derfor om, og vokt deg for dine egne falske tanker og de unyttige snakkehoder, som vil gjøre seg kloke
ved å dømme om troen og gjerningene, skjønt de er de største narrer. Be Gud om at han vil virke troen i deg. Eller blir
du garantert evig uten tro, hvor mye du enn uttenker og gjør, som du vil og kan.
Rettferdighet
Rettferdigheten består nå i en slik tro. Den kalles Guds rettferdighet eller den rettferdighet som gjelder for Gud, fordi
det er Gud som skjenker den og regner den for rettferdighet for Kristi, vår forløsers skyld. Troen bevirker, at mennesket
gir enhver, hva han er skyldig. For ved troen blir mennesket uten synd og får lyst til Guds bud. Derved viser det Gud
den ære det skylder ham. Og sin neste tjener det velvillig ved hva det kan og yter dermed enhver hva det skylder.

En slik rettferdighet kan verken vår natur, frie vilje eller våre krefter tilveiebringe. For likesom ingen kan gi
seg selv en slik tro, slik kan heller ingen bortta vantroen selv. Og hvordan vil han da fjerne den minste lille synd? Alt
det som skjer uten for troen eller i vantro er derfor falskhet, hykleri og synd, uansett hvor godt det kan ta seg ut, Rom
14:23.
xli ”Den anglikanske kirkeordning, som er bygget på innbyrdes stridende prinsipper, og den anglikanske lære, som lider
av samme feil, har i tidens løp avfødt sektdannelser i hundrevis og redusert den anglikanske kirke selv til en liten
minoritet i den engelsktalende verden. Dette har ikke bare vært til det onde, men har fremmet det rike liv i de engelske
kirkesamfunn, som nå omspenner kloden.” (Ivar Welle, bd. I s. 406).
xlii Om puritanismen skriver Wisløff bl.a.: ”Puritanismen er ikke et kirkesamfunn, men en fromhetsretning som har hatt
stor innvirkning på mange forskjellige hold, både innen frikirkene og i visse kretser innen de eldre, etablerte kirker.
Selve uttrykket ’puritaner’ og ’puritanisme’ ble først brukt om dem som ville gjøre den engelske kirke mer ren (pure)
for alle rester av katolisisme. I begynnelsen gjaldt opposisjonen mest de ytre kirkeskikker – presteklær, lys, prosesjoner
osv. Alt slikt var ren utvorteshet, som en sann, åndelig kristen ikke kunne ha noe med, ble det hevdet. Om slike ting ble
det ført en har strid på dronning Elisabeths tid. Fra begynnelsen av 1570-årene ble også kirkeforfatningsspørsmål et
stridsemne. Cambridge-professoren Th. Cartwright (d. 1603) foreleste over Apostlenes Gjerninger og ville påvise at
hver enkelt menighet i den gamle kirkes tid styrte seg selv og valgte sine egne prester. Bispestyre var i strid med NT,
mente Cartwright – og mange sluttet seg til hans syn.” (s. 111).
xliii Nyaristotelianismen og nyskolastikken må betraktes som to ulike strømninger. Men de går inn i hverandre og
påvirkes av hverandre. Rent historisk går nyaristotelianismen forut for nyskolastikken.
xliv Innholdslisten i Pia desideria ser slik ut:
Første del
Oversikt over den evangeliske kirkes fordervede tilstand
Mangler ved øvrighetsstanden
Den geistlige stands feil og mangler
Feil og mangler ved husstanden (det jevne folk)
Den forargelse som voldes ved vår kirkes tilstand
Andre del
Om muligheten for en bedre tilstand i kirken
Tredje del
Forslag hvorved den evangeliske kirkes fordervede tilstand kan bli avhjulpet
Første forslag: Å la Guds ord bo rikeligere blant oss
Annet forslag: Opprettelse og flittig bruk av det åndelige prestedømme
Tredje forslag: Flittig å innprente i folket at kristendom består ikke i å vite, men i å gjøre
Fjerde forslag: Forholdet til religionsstridigheter
Femte forslag: Opplæringen av predikanter på skoler og universiteter
Sjette forslag: Prekenen må anlegges på oppbyggelse
xlv Under overskriften ”Fortale til Læseren” først i boken skriver Hauge:
”Det er bleven saa meget bekiendt her i en Deel Sogner, at her skal være bleven saa mange forvirrede eller galne
Mennesker, som gaaer fra den rette Christendom og falde i Vildfarelse. Jeg skal ogsaa være en af disse indberegnet
deriblandt. Rygtet skal saaledes være: at det skal opkomme fra den her værende Seeberg, som forrige Præst til Thunøe,
og nu afgaaet; han skal have faaet en Deel Tilhængere, og dem skal have fordærveige Grunde med farisæisk Lærdom
etc. Seebargs Lærdom, siger en Deel, var god i mange Stykker; men da han vilde true sig frem med sin Magt og
Selvgodhed, aandelig Hofmodighed og den overtraadde Guds og Kongens Lov, saa gikk han af sit Embede. Jeg hørte
da at han skulde sige: ”Jeg lider uskyldig, som Christus og hans Apostle”. Det giorde mig ondt at han det skulde meene,
thi derpaa vidste jeg det manglede Kierlighed, hvilken han vel havde til sine Venner, men sine Fiender vilde han hævne,
”noget” som regierer meget iblandt os alle. Det sagde jeg var ikke ret, og det fik han at vide; jeg gikk da til ham og vilde
talt med ham, men det vilde han ikke, men gav Undskyldning, hvorfor jeg skrev et Brev til ham og bad om Svar paa det,
men ikke fik. Da hans Fiender hørde det, fornøyede de sig og bespottede ham; jeg sagde det var ikke ret, thi man skal
ikke fornøye sig i andres Feil, men heller se til om man kan rette den; jeg beder Læseren at han udlægger det paa mig os
seer ind til sig selv, saa er Brevets Indhold saaeldes lydende: [så gjengir han et brev han har skrevet].” (Hans N. H.
Ording, Hans Nielsen Hauges skrifter – samlet utgave, bd. 1 Oslo: Andaktsbokselskapet, 1947, s. 75).
xlvi Hauge skriver selv om denne boken i Verdens Daarlighed:
”Der er nu saa overmaade mange herlige Bøger, som er skreven af den gode Guds Aand drevne Mennesker, og følger
Bibelen, som er Hoved-Bogen, og den som er enfoldig, ja og lærd, saa kan dem betragte den lille Catechismus, hvilken
en kaster under Stoel ofte nu. Da jeg vil lære i den saa længe jeg lever, saa bestaaer da de faae omtalte Ord som behøves
i denne Tiid: Giører efter det I læser! det er derfor mit Raad…”. (Hans N. H. Ording, Hans Nielsen Hauges skrifter –
samlet utgave, bd. 1 Oslo: Andaktsbokselskapet, 1947, s. 96).

xlvii Om dette sier Hauge: ”Med mennesker har det gått således til, de verdslige, falske og onde har lagt seg etter verdens
gods med nyttigste eller mest fordelaktige ting, så som kjøpmannskap, fabrikker og andre store bruk, men de enfoldige
og de som Vår Herre har fått overbevist om verdens ære og kjærlighetens elendige følger, har foraktet og forlatt de
nyttige ting, enten av ulyst og dovenhet eller frykt for å inntas og tape det himmelske liggedefe, derved har de
verdsligsinnede blitt rike og fått makt i verden, som ved sin ondskaps visdom har gjort de gode til sine treller og selv
lived i overdåd, prakt og vellyst.”
xlviii Samson Lid (far til Dag Rune Lid) skriver i forordet til kompendiet ”kristenlivet slik et møtte det” (Nordheimsund
våren 1996):
”Her er framleis mange som spør, og vil koma til å spørja kva som er grunnen til striden, og kvifor me gjekk ut av
Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og starta opp Norsk Luthersk Lekmannsmisjon (NLL).
Dette er ikkje så lett å svara på med nokre få ord. Derfor var det at eg byrja skriva ned dette slik som eg har sett
det opp gjennom livet, i lyset av Guds ord.
I fyrste omgang vert det då mitt personlege vitnemål, korleis Gud møtte meg i sin kjærleik, som førte meg til
omvending og eit gjenfødt liv i Gud, ved Jesus Kristus og hans forsoningsverk på Golgata. Vidare fekk eg vera med i
Norheimsund, der vekkinga kom i slutten av 1957 og der motstanden vakna, fyrst frå Indremisjonen som seinare fekk
følgje av Misjonssambandet.
Under den harde striden som me fekk i slutten av 50-åra var eg med i krinsstyret for Hardanger og
Sunnhordland (HSH) krins av NLM og fekk såleis fyrstehands-kjennskap til korleis dette utvikla seg i åra framover. Av
materiellet som eg sit inne med, saman med ein del avisartiklar frå bl. a. Dagen og Vårt Land, so meiner eg at kvar
enkelt kan få høve til å sjå inn i denne striden som utan tvil er den største åndskamp NLM har vore ute i og som førte til
at ein del forkynnarar måtte slutta etter ei tenestetid på opptil over 20 år, på grunn av den skuldinga dei fekk for å skapa
splitting i veneflokkane.
Desse forkynnarane som då måtte slutte var det som møttest i Sannidal sommaren 1963 saman med
misjonsvener frå ymse deler av landet som òg var komne i tillitskrise til hovudstyret. Desse var det som starta
sendetenesta som seinare vart til Norsk Luthersk Lekmannsmisjon.
Mange meiner at stiftinga av NLL er sjølve årsaka til at så mykje vondt har hendt mellom oss. Men for min del
så veit eg at Gud kjenner alle hjarto og Han veit òg kva dette skal tena til. Lat oss derfor gå fram med varsemd og prøva
og sjå korleis Gud arbeider.
I Sak. 4,6 står det:"Ikkje med makt og ikkje med kraft, men med min Ande, seier Herren, allhers Gud."
xlix I en orientering til misjonsvennene om hvorfor man gikk ut av Misjonssambandet skriver Olav A. Dahl på vegne av
komiteen for NLL:
”Gjennom mange år har det innan Misjonssambandet som innan andre organisasjonar vore to syn på forkynninga.
Desse to syna varierar sterkt hjå dei ymse grupper og einskildpersonar, men stort sett ligg skilnaden i synet på når og
korleis ein syndar kjem igjennom til liv i Gud.
Det eine synet, som hev si rot i reformert forkynning, hevdar at når ein syndar av hjarta vil verta ein kristen og
vedkjenner seg dette for Gud og menneske, so er han frelst frå den stunda. For "når syndaren vil, so vil Gud". Om han
ikkje med same forstår so mykje av kva frelsa i Jesus er og betyr, og framleies strevar med å verta slik i seg sjølv at han
kan få eiga Guds nåde i Jesus, so er han no likevel frelst, men ikkje retteleg frigjort.
Det andre synet hevdar at ingen vert frelst åleine ved å ville og ved å vedkjenna seg Kristus. Om ingen vert
frelst utan å ville det, so vert heller ingen frelst ved å ville. Etter Guds ord og luthersk-roseniansk lære er omvendinga
og gjenfødinga eit verk av den Heilage Ande (Joh. 3 og fl. st.). Dette gjenfødingsverket skjer først når syndaren har gått
fallit med alt sitt strev for å tekkjast Gud. Der syndaren står redningslaust fortapt framfor Gud og ser at det beste han
hev å visa fram - si eiga gudsfrykt - er smitta av synd og gjer han skuldig til Guds dom, der kjem ordet om Jesus til og
lokkar hjarta til Jesus og hans verk. Og der hjarta fattar tillit til dette ord og dette verk, der er gjenfødingsunderet skjedd
- først der. Og der vil Heilaganden openberra Kristus for hjarta so syndaren kan segja med den blindfødde: "Eit veit at
eg, eg som var blind, ser no". Der oppfyllest orda av Jesus om at den som ser og trur, har evig liv (Johs. 6.40 og
Johs.3.14). So vert det då det avgjerande kjenneteiknet på ein gjenfødd syndar, ikkje at han vil og bekjenner seg, men at
han har fått all si frelsestrøyst og von i Jesus stedfortredarverk åleine. Og dit kan syndaren berre førast ved forkynninga
av Ordet om synd og nåde, lov og evangelium. For trua kjem ved forkynninga. Ved lova får syndaren ein tilstoppa
munn (Rom. 3.19). og ved evangeliet vert Guds kraft til frelse førd inn til hjarta (Rom. 1.16).
Desse to syna har levd jamsides i Misjonssambandet, både i folket og i leiinga. Om det har vore litt bryting no
og då, so var det vår von at båe desse syna framleides skulle vera og verka der. Men slik har det ikkje gått. Etter kvart
har mykje av forkynninga vorte til ei flat apellforkynning: "du må, du skal om du vil vera ein kristen". Og det som enno
var att av Ordet si forkynning, tyktest å ha misst si kraft. "Det bit ikkje" som Hope sa. Kanskje fordi denne forkynninga
òg var uklar på det punktet me først nemnde. So stilna vekkinga av. I dei kristne veneflokkane gleid mange inn som
ikkje var fødde av Gud. Og der ugjenfødde menneske vert godtekne som rette kristne, der får ikkje Heilaganden lenger
bruka forsamlinga og forkynninga til vekking og nytt liv.

Difor har det kristne arbeidet i stort mun vorte eit arbeid med å samla pengar og med å byggja organisasjonane, i staden
for eit arbeid for å vinna sjeler for Jesus og for Guds rike.
Her byrja Gud vekka nokon av oss for stoda innan kristenflokkane. Me vakna ved å lesa skriftene til Øivind
Andersen, O. Valen-Sendestad, Rosenius og Luther, og ved og høyra og forkynna det evangelium desse forkynner. Gud
gav oss nytt lys over evangeliet, eit lys som i røynda var det som dei gamle hadde. Og Gud vedkjende seg og
levandegjorde denne bodskapen på fleire kantar av landet, so namnekristne vakna opp til nytt frigjort liv i trua på Jesus.
Og verda byrja og så smått å la seg frelsa. Men so kom motstanden og striden etter kvart.
Ein del som kjende domen i sitt hjarta ved denne forkynninga, forarga seg over ho og byrja senda klager til
misjonsstyra over desse forkynnarane og dei som sto med dei i arbeidet. Klagar for dømmesjuke, klikkvesen, splittelse
og mykje anna. Ein del kristne slutta seg til klagane fordi dei hadde eit anna syn på forkynninga, og trudde dette var
noko fårleg. Desse klagane og rykta har etter kvart fått hovudstyret og til å tru at denne vekkingsrørsla var noko gale, og
til å motarbeide ho alt dei kan. Dei har kunngjort denne domen over oss at "einskilde forkynnarar har splitta
veneflokkane fleire stader i landet". Og dette skal me ha gjort ved vår "måte å forkynna på, ved sin harde dom over
andre forkynnarar, og ved å frådøma andre kristne livet." Dette er svære og alvorlege klager, og er dei sanne, må vel
dette tyda at desse forkynnarane har late seg bruka som Satanreiskap. Og når hovudstyret- "gjennom fleire år har gjort
kva dei har kunnet for å rettlede disse arbeidere" - og desse likevel har halde ved som før utan å erkjenna og venda om
frå sine synder, då må dei vel etter hovudstyret sitt syn, mest vera å rekna som fråfalne. Når hovudstyret ser slik på
denne verksemda, kan ein vel skjøna dei rådgjerder dei har teke: - fleire av desse arbeidarane vart år etter år hindra frå å
reisa dit veneflokkane bad om å få dei, og der dei sjølv trudde Gud hadde ei dør for dei, og dei vart sette inn berre på
visse ufårlege områder. Ein av desse arbeidarane vart sett på permisjon eit heilt år med full løn og med forbod mot å
reisa i Misjonssambandet. Og so kom åtvaringa i "Utsyn" mot å ha noko med desse forkynnarane å gjera. Mindre
konsekvent er det då at dei fleste av desse forkynnarane har vore brukt i misjonen heilt til nå, og at ein av dei, som har
sagt opp tenesta si, fekk melding om at hovudstyret gjerne såg at han vilde halda fram i Misjonssambandet.