Introduksjon av faget - Bibelskolen

tilpassning til de hedenske religioner. Langt derifra. Hedningenes gamle flerguderi
tilfredsstilles på mange måter ved engle- og helgentilbedelsen. ”Man fikk stanset arianismen,
som ville trekke Kristus ned fra hans trone, men ikke helgendyrkelsen, som flyttet skapningen
opp på tronen.” (Welle bd. 1 s. 135). I stedet for guden Dionysos kom helgenen Dionysios,
kjempen Herakles erstattes av den kjempesterke Kristofer osv. Større og større betydning får
etter hvert også Maria-dyrkelsen, Guds mor. Hun blir rykket opp sammen med Faderen og
Sønnen og kom langt høyere enn Den Hellige Ånd. Maria tituleres ofte som
”himmeldronningen”. Dette passet godt for mange av hedningene som fra uminnelige tider
var vant med å tilbe ”himmeldronningen” eller ”den store mor”. Den romersk katolske kirke
sier riktignok at man ikke skal tilbe men bare påkalle Maria. Men i praksis fungerer det ikke
slik. Ved siden av dette blir også bilde- (ikon) og relikviedyrkning mer og mer vanlig. Man
begynte også med valfarter til hellige steder. Men alt dette gikk ikke for seg uten motstand og
strid. Så sent som på slutten av 300-tallet ble billeddyrkelsen ivrig bekjempet. Men henimot
slutten av keisertiden ser det ut til at alle toneangivende røster i vesten bare glir med
strømmen.
134. Mest skjebnesvanger ble imidlertid hedenskapets innflytelse i synet på sakramentene.
Man begynner å kalle sakramentene for ”mysterier”, etter religiøse seremonier i
mysteriereligionene. I Romerkirken innføres nå også den hedenske offertanken i nattverden.
”Likesom den gammel-romerske hedning lot sine prester frembære daglig offer til Jupiter og
Juno og andre, således lot den døpte hedning dem bringe daglig messeoffer foran Jesu og
Marias og Kristofers og andres alter.” (Welle bd. 1 s. 136). Man får i denne tiden i tillegg til
de to sakramentene dåp og nattverd også to nye: konfirmasjonens- og prestevielsens
sakrament. Omkring 400 begynner man å feire en fest til minne om Kristi fødsel på 25.
desember. Denne dagen var fra gammelt en festdag for den ”Seirende sol” (vintersolverv,
dagene blir lengre og lengre). Etter hvert kommer flere og flere festdager. Det er i keisertiden
at vi får en fastlagt hierarkisk ordning av geistligheten. Øverst stod de fem patriarker i Rom,
Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Jerusalem (men jfr. § 57). Når det gjelder biskopen i
Rom og den utvikling som her skjedde, se § 129 og n. 8. Under patriarkene stod det
”metropoliter”, dvs. biskoper i hovedsteder, under dem igjen alminnelige biskoper. Deretter
kom prestene og nedenfor dem de laveste geistlige grader. Det viktigste embetet var
bispeembetet: En biskop, en menighet (jfr. § 54). Nå får også geistligheten egen klesdrakt. Og
fordi prestene var innvidd på livstid fant man ut at de også måtte bære et tegn på dette som
alltid kunne synes – ”tonsur”. xxxiv
135. Etter at kristendommen først ble tillatt som religion (313) og siden gjort til rikets eneste
lovlige religion (380) fikk man i større utstrekning enn tidligere mulighet til å føre opp store
og prektige kirkebygg (om de første kirker som ble oppført på 150-tallet, se § 64), som etter
hver overgikk det meste i prakt og utsmykning. I vest ble basilika-stilen den rådende, mens i
øst bygde man korsformede kirker med en stor midt-kuppel og fire små kupler på korsarmene.
Den prektigste av alle var uten tvil den som keiser Justinian I xxxv oppførte i 532. Med rette blir
denne kirken ansett å være et underverk av arkitektur. Keiseren utbrøt ved innvielsen: ”Så har
jeg overvunnet deg, Salomo!” Han kalte den ”Hagia Sofia” som er gresk og betyr ”Hellige
Visdom”. Dette var en henspeiling på Kristus og Ord 8:23.
136. Den utviklingen vi nå har sett fra slutten av det første århundre og frem til slutten mot
oldtiden har ført med seg enorme endringer i gudstjenesteformen. En gudstjeneste på slutten
av 400-tallet er meget lik den vi har i våre nordiske kirker i dag. Men menigheten synger ikke,
eller gjør noe annet. Den sitter bare der. Det er geistligheten som tar seg av alt som skjer fra
sang, bønn, preken og ikke minst messeofferet. Den forrettende presten har i tillegg også