Introduksjon av faget - Bibelskolen

Apostelen Johannes var en tid i landflyktighet på Patmos for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld (Åp 1:9). Siden kom
han til Efesus og levde der som menighetens leder til en meget øy alder. Han døde i fred, antakelig omkring år 100.”
Om Peter skriver Welle (bd. 1 s. 26): ”Til Peters død knytter seg det sagn at han flyktet fra fengslet (i Roma),
men utenfor byens murer på Appia-veien møttes han med et syn av Jesus, bærende sitt kors. Ved synet stanset Peter og
spurte: ”Domine, quo vadis? – Herre, hvor går du hen?”
Herren svarte: ”Romam iterum crucifigi! Til Rom at korsfestes igjen!” Da slo samvittigheten apostelen; han
vendte om, overga seg frivillig til forfølgerne og ble henrettet. Om hans dødsmåte fortelles at han ble korsfestet (opp
ned, min anm.).
Legenden forteller videre at apostlenes (Peter og Paulus) legemer ble bevart av de troende, senere bisatt i
katakompene og atter ført tilbake til dødsstedene, hvor St. Peters- og St. Pauluskirken nå er bygget. Det er ingen grunn
til å tvile på denne beretning.”
xi
Om årsaken til forfølgelsene skriver Welle (bd. 1 s. 24, 25): ”Den ligger i det godes vesen og kår i verden. Den som
lever et godt liv, er i seg selv en dom over den som lever ondt. Og hvis den onde ikke vil omvende seg ved den godes
vitnesbyrd, kommer han til å hate den gode. ”Som Kain, som var av den onde, og slo sin bror i hjel. Og hvorfor so han
ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige (1Joh 3:12.
Her har man den egentlige grunn til kristen-forfølgelsene. Når de rammet kirken, men ikke den jødiske
synagoge, er de et bevis på at kirken levde et høyere liv, mens synagogen hadde lært å skikke seg like med denne
verden. […]
Nettopp fordi forfølgelsene i aposteltiden oppsto uten politisk grunn, er de den apostoliske kirkes sanne
adelsmerke.”
xii
Den romerske historieskriver Tacitus skildrer levende den grusomme Neros forfølgelser av de kristne: ”Men verken
menneskelig virksomhet eller keiserens gaver eller forsoningen av gudene kunne kvele det onde rykte (nemlig at det var
Nero selv som hadde forårsaket brannen). For da å få ende på folkesnakket skjøt Nero skylden på andre. Især staffet han
på de mest utsøkte måter de mennesker som er forhatt for sine skjenselsgjerninger, og som allmuen kaller kristne. Disse
folk kalles så etter Kristus, som i Tibers regjeringstid ble henrettet under landshøvdingen Pontius Pilatus. Således ble
denne fordervelige overtro utryddet i øyeblikket; men senere brøt den ut igjen, ikke alene omkring i Jødeland, hvor den
først er oppstått, men også her i hovedstaden, hvor alt avskyelig og skammelig strømmer sammen fra alle kanter og
finner tilhengere. Først grep man dem som tilsto at de var kristne, så tok man etter deres angivelse en mengde andre; og
de ble overbevist ikke så meget om brannstiftelse, men om hat til menneskeslekten. Man nøyde seg ikke med å drepe
dem, men hadde også moro med dem. Noen ble sydd inn i dyreskinn og revet i stykker av hunder, andre ble korsfestet,
atter andre ble viklet inn i brennbart stoff. Og når dagen var omme, måtte de lyse i natten. Nero åpnet sine hager for
dette skuespill og lot oppføre kampleker i sitt sirkus der. Der så man ham blande seg med allmuen, kledd i en
vognstyrers drakt, eller selv kjøre en vogn. Men dette førte til at man følte medlidenhet med disse mennesker, skjønt de
jo var skyldige og fortjente å behandles med ytterste strenghet. Man tenkte nemlig at de ikke måtte lide døden til alles
vel, men for å mette en eneste manns grusomhet.”
xiii Først i 1948 får jødene tilbake landet sitt.
xiv ”Senere tiders fantasi har i høy grad overdrevet martyrenes antall; det har kanskje ikke vært mer enn 10 000 i alt, dvs.
gjennomsnittlig 50 hvert år i hele riket, og før år 250 betydelig færre. Tallet er lite sammenlignet med den mengde
”kjettere” som pavekirken i middelalderen sendte i døden, eller med de kristne som tyrkerne myrdet enda omkring
1900.” (Welle bd. 1 s. 32).
xv ”Det er for galt at folk av et skjendig, fortvilt, ulovlig parti får rase mot gudene. Menn av den laveste berme flokker
seg sammen med uvitende, lettroende kvinner, som jo er lette å bevege, og således danner de et ugudelig bespotter-folk,
som holder sammen ved møter om natten, ved faste til bestemte tider og grufulle måltider, ikke ved hellige handlinger,
men ved forbrytelse. Forherdede og lysskye er de, i offentlige forsamlinger stumme, men i krokene er de snakkesyke.
De forakter templene, spotter gudene, forhåner de hellige ting. Så ynkelige som de er, ynkes de over prestene, selv er de
fillete, men de forhåner embetsmennenes æresdrakt og keiserens purpur. […]
De kjenner hverandre på hemmelige merker og tegn, de elsker hverandre innbyrdes allerede før de kjenner
hverandre. Nå og da holder de en vellystfest, og da kaller de hverandre brødre og søstre; således blir det ikke bare
usedelighet de bedriver, men endog blodskam. Sik roser de tåpeige, overtroiske mennesker seg av forbrytelse.
Hvis det ikke lå sannhet til grunn, så kunne ryktet, som jo finner vei overalt, ikke fortelle alt det som fortelles
om dem, men som neppe kan nevnes for anstendighets skyld. Jeg hører de ber til hodet av et esel, det styggeste av alle
dyr, som de regner for hellig. Jo, det er tro som passer til et slikt liv! Når de dyrker en mann som ble dømt til den mest
vanærende dødsstraff for sine forbrytelser, og regner korstreet, henrettelsesmaskinen, for en helligdom, har de
naturligvis også offer som passer for slikt pakk.
Det er vel kjent hvorledes man blir opptatt blant deres disipler. På bordet blir satt fram et lite barn, som er
dekket med mel. Den nykomne må stikke gjennom melet med en kniv, og således dreper han barnet. Så slikker de alle
blodet i seg, river barnet i stykker og fortærer det. Ved dette offer blir de sammenbundne; de tvinges til taushet ved
delaktigheten i denne forbrytelse.” (Etter Welle bd. 1 s. 33).