Introduksjon av faget - Bibelskolen

avgjørende angrep på den liberale teologi. Utover høsten ble det skrevet en rekke
kampartikler i Aftenposten. Den liberale teologi var en vranglære som måtte bekjempes.
Striden munnet ut i det store møtet i Carlmeyergatens Misjonshus 15. jaunuar 1920.
Innbyderne til møtet var representanter fra det organiserte lekfolket. 950 valgte utsendinger
deltok på møtet. På talelisten stod de tre professorene Hallesby, Sverderup og Taranger, men
også den kjente vekkelsespredikanten fra Kinamisjonsforbundet Ludvig Hope. Som vanlig
haglet og tordnet vondordene i avisene. En Oslo-avis kalte møtet ”de tusen rettferdiges
landsmøte”. Det som dette møte i ettertid har blitt kjent for var at man kom sammen om, at
bibeltro kristne ikke måtte ”inngå i frivillig samarbeid med den som har brutt med Bibelens
autoritet.” Dette ble vedtatt mot én stemme. Denne linjen har man kalt Carlmeyergatelinjen.
391. Det kirkelige reformarbeid. Denne linjen har man kalt den retning innen statskirken som
har jobbet for kirkens løsrivelse og selvstendiggjøring fra staten. Dette var nødvendig for at
kirkens integritet kirkelige saker kunne bevares, mente man. Et resultat av dette arbeid var
organiseringen av kirken. Gjennom rådsorganer ble kirken organisert til topps. I 1920 kom det
lov om menighetsråd og i 1933 om bispedømmeråd. Loven om menighetsråd som trådte i
kraft 1922, gikk ut på at menighetsrådet skulle sette i gang å lede kristelig virksomhet i
sognet. Det ble ikke reist noe krav om hvem som skulle sitte i rådet og lede det kristelige
arbeidet i sognet. Reformbevegelsen egne talsmenn hadde imidlertid lenge advart mot
menighetsrådene. Det var ikke forsvarlig at hvem som helst kunne la seg velge til ledere for
det lokale arbeidet i den norske kirke (bare man var medlem). Da var det bedre å ikke ha
menighetsråde i det hele tatt. I lekmannsorganisasjonene vurderte man menighetsrådene noe
ulikt. Professor Hallesby, som var sterkt engasjert i Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet,
mente at man burde gå til streik mot menighetsrådene. Johan M. Wisløff som var
generalsekretær i Indremisjonsselskapet fra 1912-44 valgte en annen linje. Man budre se tiden
an. Det troende lekfolket kunne la seg velge inn i menighetsrådene. Samtidig skulle man
holde fast på sitt engasjement i lekmannsorganisasjonene. Det gjalt å bemanne
menighetsrådene med solide folk som stod på Bibelens grunn, mente Wisløff. Ludvig Hope
som på det tidspunkt var blitt en av lederne i Kinamisjonsforbundet avviste hele
reformarbeidet. Det troende lekfolket måtte konsentrere seg om sitt eget arbeid i
misjonsorganisasjonenen. Det var Wisløffs linje som kom til å seire. Ettertiden har imidlertid
vist at det ble vanskelig for det troende lekfolket å ri to hester. Dessuten hadde heller ikke
reformbevegelsen åndskraft til å demme opp for det tiltagende åndelige frafallet i Den norske
kirke.
392. Kirke i krig (1940-45). 9. april 1940 ble Norge okkupert av tyskerne. Tyskerne hadde en
moderat politisk fremgangsmåte i Norge, men nazifiseringen begynte allerede fra første dag. I
oktober 1940 ble Kristent samråd dannet. Hensikten var å mobilisere hele kristen-Norge til
motstand mot nazistyret. Det vakte stor oppsikt at så forskjellige menn som Eivind Berggrav
(1884-1959), professor Hallesby og Ludvig Hope var med i dette rådet. I kirkestriden hadde
Hallesby og Berggrav stått på hver sin side. Berggrav var tilhenger av den liberale teologi.
Hallesby og Hope måtte tåle mye kritikk fra konservativt hold. Men de svarte at
nødssituasjonen som hadde oppstått med nazistenes okkupasjon gjorde at man så seg nødt til å
samarbeide om visse ting. Derfor svarte de ja på Berggravs invitasjon til å være med å danne
Kristent samråd. Hallesby avviste at han hadde brutt den gamle linjen. Alle parter i samrådet
var enige om at det ikke var snakk om noe kompromiss mellom ortodokse og liberale. I
vedtektene hette det at man skulle stå sammen på bibelsk, luthersk og haugiansk grunn. At det
også stod ”haugiansk” fikk det meste av lekfolket til å slå seg til ro. På nyåret 1941 kom
oppsto en alvorlig konfrontasjon mellom kirken og nazimyndighetene. Politidepartementet
beordret alle prester til å oppgi sin sjelesørgeriske taushetsplikt av hensyn til viktige