Introduksjon av faget - Bibelskolen

gjenføder og forandrer mennesket fra grunnen. Derfor er det ingen motsetning mellom, som
man av og til har ment, mellom tanken på tilregningen som grunnen for rettferdiggjørelsen og
tanken på troen som en levende og virksom kraft. Med troen skjenkes også Den Hellige Ånd
som virker det gode og gjennom kjærligheten oppfyller loven (se fortalen til romerbrevet).
198. Det har stundom oppstått misforståelse omkring Luthers lære om tro og gjerninger. For
eksempel blir det sakt at det lutherske ”sola fides” innebærer at de gode gjerninger mister sin
rettmessige betydning. Men en nærmere undersøkelse av Luther skulle vise at denne
slutningen er feilaktig. Tro og gjerninger forholder seg til hverandre som lov og evangelium
og guddommelig og menneskelig natur hos Kristus. De må ikke blandes sammen, men hører
allikevel nøye sammen. Troens rettferdighet angår menneskets forhold til Gud (coram Deo).
Gjerningenes rettferdighet eller kjærligheten angår menneskets forhold til nesten (coram
hominibus). Dette må ikke blandes sammen slik at den troende med gode gjerninger søker å
vinne rettferdighet hos Gud, men heller ikke slik at han med nåden unnskylder synden. Begge
deler er tegn på en falsk tro. Dette gjør at tro og gjerninger strengt må skilles fra hverandre,
men allikevel hører nøye sammen. Det er i forhold til selve rettferdiggjørelsen det er
avgjørende å ikke blande tro og gjerninger sammen. Her kommer det nemlig bare an på troen.
Loven må ikke komme opp i samvittigheten. Mennesket kan ikke med gode gjerninger gjøre
fyllest for de synder som blir gjort heller ikke som kristen. I denne sammenheng utelukker tro
og gjerninger gjensidig hverandre. Ser man derimot på det kristne livet som en helhet, hører
tro og gjerninger sammen. Dersom de gode gjerninger ikke er der, er heller ikke troen der.
Den rette måte å tale på om forholdet mellom tro og gjerninger er ikke som skolastikerne, at
troen formes av kjærligheten (Gal 5:5 etter Vulgata), men tvert om, at troen tar skikkelse i
form av kjærlighet og kjærligheten blir det den er gjennom troen.
Sakramentene
199. Dåpen. Som på flere andre områder fikk Luther to fronter å kjempe om. Dette kommer
tydelig til syne i Luthers sakramentslære. Dåpen uttrykker den kristnes delaktighet i Kristi
død og oppstandelse. Den kristne skal daglig dø fra synden og et nytt menneske oppstå. Det
avgjørende med dåpen er vannet og Ordet, begge forent. På den ene side avviser Luther den
thomistiske forestillingen om vannets iboende kraft, på den andre siden vender han seg på det
skarpeste imot svermernes ringeaktelse av det ytre tegnet. Det er ikke vannet som sådan som
virker men vann sammen med Ordet (verba institutionis). Men fordi Gud selv har innstiftet
sakramentets tegn, blir den ytre handlingen Guds og ikke menneskers.
200. En dåp som er forrettet av en vantro er like gyldig som en forrettet av en troende. Luther
skiller mellom sakramentets gyldighet og virkning. Sakramentets gyldighet er ikke avhengig
av at det finnes tro hos den døpte. Men bare ved tro virker dåpen frelse. Men fordi dåpen er
gyldig uberoende av tro behøver ikke en som siden kommer til tro å døpe seg på nytt. Om et
barn som kommer til dåpen har tro, anser ikke Luther som et vesentlig spørsmål. Han
viderefører det tradisjonelle svaret med at faddernes tro erstatter barnets. På den andre siden
skriver Luther også at man må forutsette tro hos barnet som en virkning av det guddommelige
ordet. Barnedåpen forutsettes overalt hos Luther, og settes opp imot gjendøpernes og
svermernes voksendåp, med henvisning til at Kristi frelse også gjelder de små barna.
201. Nattverdlæren. En hovedsak i Martin Luthers reformatoriske ”program” var oppgjøret
med den katolske kirke om sakramentene. Nattverden eller messen/evcharistien får en særlig
fokus. Det var nemlig her villfarelsene var kommet lengst og konsekvensene var størst.