Introduksjon av faget - Bibelskolen

Ordningen omkring forkynnelsen var ikke slik som vi er vandt til det i våre
sammenhenger (enten vi er katolikker, lutheranere eller reformerte). Vi er vandt til at én
preker mens alle de andre lytter til. Av og til har vi også samlinger der det gis mulighet for
frie vitnesbyrd. Den første kristne menighet fulgte her mønsteret i synagogegudstjenesten.
Her hadde alle menn rett til å føre ordet (1Kor 14:34). Men dette skulle foregå på
ordnet vis. To eller i høyden tre skulle forkynne Guds ord, mens de andre skulle prøve det.
Som i synagogen kunne forkynnelsen nærmest foregå som en samtale. Flere kunne ta ordet
etter som de fikk en åpenbaring i Ordet. Dette kunne de trekke frem til alles oppbyggelse.
Dersom en fikk noe mens en annen snakket, skulle den første tie så den andre kunne si det han
hadde fått. Denne praksisen kan vi lese om i 1Kor 14:26ff. Når de kom sammen utenom
gudstjenestene kunne alle bidra, både menn og kvinner (1Kor 14:31).
24. Diakoni. Sann kristendom fører alltid med seg gode gjerninger i det praktiske liv blant
sine medmennesker. Til diakonale tjenester ble gudfryktige menn (Apg 6:2-6; 1Tim 3:8ff) og
kvinner (1Tim 5:9-10) valgt. Mye av det diakonale arbeidet i den første kristne tid bestod i å
hjelpe de fattige. I 2Kor 8-9 kan vi lese om hvordan de kristne i Akaia/Korint samler inn
penger til de fattige i Jerusalem. Men det å ta seg av enker og å se til de som kom i fengsel for
sin tros skyld var også viktig. Menigheten skulle også støtte økonomisk de som reiste rundt og
forkynte ordet.
Det var ofte meget trange kår i menighetene. Fattigdommen var stor. Dette førte til at
man for en tid praktiserte eiendomsfellesskap i Jerusalem. Siden hører vi ikke mer om dette
fenomenet (jfr. imidlertid Keisertiden og rikskirken § 83).
Forfølgelser
25. Til å begynne med var de kristne velsett av hele folket (Apg 2:47). Men det tok ikke lang
tid før forfølgelsen begynte. Først kom den fra jødene (Apg 4; 5:17-42; 6:7-7:1; 7:54-8:4;
13:50-14:7; 14:19). Men ganske raskt begynner også romerske embetsmenn og borgere å
forfølge de kristne (Apg 12:1-17).
26. I Jerusalem fikk menigheten den første kristne martyr – Stefanus (Apg 6:7-7:60). Martyr
betyr egentlig vitne. Ordet ble brukt om dem som måtte bøte med livet for sin tro – blodvitne.
Etter hvert ble det mange martyrer. Jakob var den første av apostlene som måtte bøte med
livet (Apg 12:2). x
27. Forfølgelsene i den første kristne tid var helt umotivert. xi Mest kjent fra det første
århundre er keiser Neros (keiser fra år 54) forfølgelser av de kristne. Nero var både åndelig og
legemlig godt utrustet. Han utviklet seg til å bli en tyrann og et uhyre av et menneske. I 64
skjedde det at to tredjedeler av Roma ble ødelagt ved brann. Den brøt ut 19. juli og varte i 8
dager. ”Under brannen sto Nero som interessert tilskuer på taket av sitt slott og sang til
sitarens toner et dikt om Trojas brann. Nå oppstod blant folket det rykte at Nero hadde latt
brannen påsette for å få plass til nye palasser, som han også virkelig senere lot bygge. For å få
bukt med dette ryktet satte han ut et nytt rykte om at det var de kristne som hadde forårsaket
brannen. Deretter begynte han med noen av de mest grusomme forfølgelser som har rammet
de kristne, og som i oldtiden bare kan sammenlignes med de systematiske forfølgelser under
keiser Diokletian (284-305). xii