Introduksjon av faget - Bibelskolen

301. Hallepietismen lagde et enda strengere ”ordo salutis”-skjema (saliggjørelsens orden) enn
ortodoksiens. Francke gjorde det til en regel at alle kristne skulle kunne peke på en bestemt
omvendelsesopplevelse. Og forut for denne opplevelsen skulle en ha opplevd en indre krise
(botskampen) gjennom forkynnelse av loven. I denne tilstanden blir mennesket ført til å bryte
med verden og begynne et nytt liv. Og etter dette gis troen som en gave av Gud, og den
troende mottar da syndenes forlatelse.
302. Den nye vandelen som er en frukt av troen kjennetegnes av streng selvprøvelse og
undertrykkelse av de legemlige drifter. Livet skal helt og fullt styres av Guds Ånd. Det er en
tendens til at det naturlige menneskelige, og ikke bare det kjødelige, betraktes som syndig.
Den troende må derfor ikke bare avstå fra åpenbart syndige forlystelser, men alt som har
karakter av fornøyelse og underholdning osv. Det som ikke var nyttig eller åndelig var i det
minste svært mistenkelig, og ble ofte ansett som syndig og verdslig tidsfordriv.
303. Radikalpietismen. Pietismens hovedstrøm var konservativ i lærespørsmål og de fleste av
pietismens sentrale teologer var ortodokse i sin teologi. Men ved siden av denne
hovedstrømmen gikk det også mer svermeriske strømninger. Det som preger disse
strømningene er blant annet forventningen om et jordisk tusenårsrike. Da skulle de sanne
åndelige bli befridd fra (den frafalne) kirkens og statens herredømme.
304. Herrnhutismen. Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-60) grunnla i 1722 en
koloni for flyktninger på sitt gods Berthelsdorf på grensen til Bøhmen. Den får navnet
Herrnhut. Navnet uttrykker at man ville leve under Herrens varetekt og stå vakt for Herren. I
årene fremmover utvikler dette seg til å bli en forsamling med egne biskoper. I 1727 opprettes
en brødreforsamling på luthersk grunn, men åpen for medlemmer fra andre konfesjoner.
Særlig betydning har herrnhutismen øvd i England, Nord-Amerika og Skandinavia (§§ 340,
364). Et hovedkjennetegn ved bevegelsen er deres iver for hedningemisjon. Zinzendorf lærte
at all Gudskunnskap sprang ut av kjennskap til Den korsfestede. Alt annet er hedensk
spekulasjon. Gjennom å betrakte korset, Jesu blod og sår, vekkes det en følelse av at Kristi
kamp og lidelse befrir oss fra straffen og gjør oss til ett med Frelseren. Mye av den
herrnhutiske forkynnelsen kunne ha et subjektivt og følelsesmessig preg.
305. Vi møter derimot ikke noe omvendelsesskjema som var mer fremtredende i andre deler
av pietismen. Opplevelsen av korset og forsoningen er alt. Hele forkynnelsen dreier seg om
korset og forsoningen, og her er læren om Jesu stedfortredende død og soning helt ortodoks.
Men vekten legges ikke så mye på det objektive, som på den subjektive opplevelsen. Det hele
utarter til tider i ren sentimentalitet. Ellers var det også et antinomistisk drag over en del av
den herrnhutiske forkynnelsen.
306. Württembergpietismen. De to viktigste navn innen denne gren av pietismen er Johann
Albrecht Bengel (1687-1752) og Magnus Friedrich Roos (1727-1803). Begge er godt kjent i
Sverige som oppbyggelsesforfattere. Denne retning av pietismen er strengt kirkelig i sin
holdning og knytter sterkere an til ortodoksiens arv enn de andre grenene av pietismen.