Introduksjon av faget - Bibelskolen

mistet også mennesket noe vesentlig ved gudbilledligheten. Frelse og nåde blir derfor noe helt
annet hos Augustin enn hos Pelagius. Nåde er hos Augustin den kraft som helbreder
menneskets forvente vilje og gir den ny kraft til å oppfylle loven og elske Gud. Dette er frelse
og er Guds verk alene av bare nåde gjennom hans Hellige Ånd. Det er Gud som både initierer
og fullfører hele frelsesprosessen. Kort må vi også si noe om det som gjerne blir kalt for
Augustins voluntarisme. Menneskets forhold til Gud er et personlig jeg-du forhold. Hvert
enkelt menneske står for Guds åsyn. Dette var et nytt drag i kirken som vi må tilbake til
aposteltiden for å finne maken til. Nesten hele oldkirken tenker i forbindelse med frelsen
kosmologisk og ikke individuelt. Når det gjelder rettferdiggjørelsen er det to linjer hos
Augustin (Skarsaune): 1) Rettferdiggjørelse betyr virkelig tilgivelse av synd og i dette
henseende er rettferdiggjørelsen en fri gave gitt på grunnlag av Kristi forsoningsverk. 2) Men
rettferdiggjørelse betyr hos Augustin også at mennesket blir ”gjort faktisk rettferdig” og ikke
bare ”tilregnet som rettferdig” som hos Luther. Men denne faktiske rettferdighet er hos
Augustin ikke noe som mennesket nødvendigvis får i ett nu. Det kan skje ved en livslang
prosess. Dette er også årsaken til at Luther ikke følger Augustin i rettferdiggjørelseslæren men
sier at han er uklar. (MERK: her har vi i et nøtteskall Den romersk katolske
rettferdiggjørelseslære slik som vi finner den den dag i dag). Videre merker vi oss at Augustin
lærte at menneskene var enten utvalgt til frelse eller fortapelse (dobbelt predestinasjonslære).
Hvordan tolker så Augustin 1Tim 2:4? Jo, han sier at vi må oversette ”alle mennesker” med
”alle slags mennesker”. Her følger den katolske kirke imidlertid ikke Augustin. xxx Men vi kan
merke oss at her følger Luther Augustin (Hägglund 209-211).
117. Også donatismen har sitt navn etter deres to lærefedre som begge hette Donatus. Den
siste av dem levde samtidig som Augustin. De forsøker å lage en kirke av bare rene.
Donatistene var harde motstandere av keisermakten i kirken. De lærer streng kirketukt og at
sakramentet bare er gyldig dersom det blir forrettet av en ren. De krevde også
eiendomsfellesskap. Men når det kom til gjennomføringen av det sedelige livet hos sine
tilhengere tok de det faktisk ikke så nøye. Det viktigste var at de var ivrige for donatistkirken.
I sin fremferd brukte de midler som ikke var særlig kristelige. Fryktelige bander av forvillede
munker, som det på den tid vrimlet av i Afrika innførte på forskjellige steder de mest
forferdelige redselsherredømmer. Ved en synode i Kartago i 411 møter hele 279 donatistiske
biskoper opp mot 286 ”katolske”, bl.a. Augustin. Den keiserlige sendemann erklærer
Augustin og hans tilhengere som de rettlærende og kirken fordømmer donatistene. Men
donatismen kom til å leve lenge. Først på 600-tallet forsvinner siste rest av donatistsekten.
118. Det er i møte med donatistene at Augustin utvikler sin lære om kirken og sakramentene.
Augustin tar klart til orde for at keisermakt og kirke hører nøye sammen. Dette gjør han rede
for i en av hans aller mest kjente bøker De civitate Dei (den beste oversettelse er ”Guds by”).
Det er ikke noen to-regimentlære vi finner her, som hos Luther. I denne boken kommer han
frem til at keisermakten kan og bør utøve makt mot donatistene. Han henviser til Jesu lignelse
om kongesønnens bryllup i Mat 22:7. Augustin kommer i det hele frem til at kirke og stat i
høyeste grad kan ha med hverandre å gjøre. Vi bør merke oss at det er mange av Augustins
samtidige som er uenige med ham på dette område. Videre understreker han også at det ikke
er mulig å lage noen kirke som består av bare rene. Når det gjelder sakramentene har
Augustin et spiritualistisk-symbolsk syn. Han taler om res et signum – en ting er selve tingen
(res [brød, vin og vann]) noe ganske annet er dét som det symboliserer (signum). Her er det
mye materiale å ta fatt i for Zwingli og Calvin. Begge henviser de til Augustin for å begrunne
sitt sakramentssyn. Men også Luther og Melanchton henviser til Augustin for å begrunne sitt
sakramentssyn. Hvordan kunne de det, når Zwingli/Calvin på den ene siden og