Introduksjon av faget - Bibelskolen

xvi Dette beror på at historieskrivningen og historieforskningen for inntil ganske nylig, i all hovedsak konsentrerte seg
om keisere, konger, de storpolitiske begivenheter (kriger, erobringer, nyvinninger osv.). Dette er årsaken til at vi har
betydelig mindre materiale om hvordan den vanlige mann og kvinne innrettet sitt liv enn hvordan konger og keisere
levde.
xvii Her skriver Ignatius bl.a. ”Bare be om at jeg skal få indre og ytre kraft, så jeg ikke bare taler, men også vil, - så jeg
ikke bare blir kalt en kristen, men også virkelig er en kristen.” (Ign. Rom 3:4-5).
”Jeg innprenter alle at jeg beredvillig skal dø for min Gud, men mindre dere hindrer det. Og derfor ber jeg dere ikke å
vise meg utidig velvilje. La meg bli bytte for de ville dyr; på denne måten kommer jeg til Gud! Guds hvetekorn er jeg,
og jeg vil bli malt av dyrenes tenner, så jeg blir et rent brød for Jesus Kristus. Lokk heller dyrene på meg, så de blir min
grav, og det ikke blir noe tilbake av mitt legeme; så faller jeg ingen til besvær når jeg er sovnet hen. Da skal jeg bli en
sann Jesu Kristi disippel, og verden skal ikke så mye som se mitt legeme. Bønnfall ydmykt Herren for meg, at jeg
gjennom disse instrumenter må bli funnet som et offer for Gud.” (Ign. Rom 4:1-7).
”Når jeg lider døden, blir jeg Jesu Kristi frigitte og står opp som en fri mann i ham. Nå da jeg ligger i lenker, lærer jeg
ikke å begjære noe jordisk og forfengelig. Fra Syria til Rom må jeg allerede kjempe med ville dyr, både til lands og til
vanns, dag og natt; for jeg er lenket til 10 leoparder, det vil si en avdeling soldater, som bare blir verre når man gjør
godt mot dem. Ved deres mishandling blir jeg opplært; men dermed er jeg ikke rettferdig. Nå begynner jeg å bli en sann
disippel. La ingen, verken synlige eller usynlige, misunne meg, la meg bare komme til Jesus Kristus! Ild, kors, flokker
av villdyr, sønderskjærelse, atspredelse av mine knokler, knekning av lemmene, knusing av hele legemet, alle djevelens
verste plager må få komme over meg, bare jeg kommer fram til Jesus Kristus!” (Ign. Rom 4:11-5:15).
xviii Seansen med forhøret av Polykarp er gjengitt i ett brev som menigheten i Smyrna har sendt til menigheten i
Filomelion. Brevet er delt inn i 22 små kapitler. Dette brevet er meget interessant. Det gir oss nemlig inngående
kjennskap til hvordan et forhør med etterfølgende domsavsigelse og henrettelse kunne foregå i det annet eller tredje
århundre. Jeg tar med ett utdrag fra kap. 3 og utover:
”For djevelen har virkelig funnet på mange ting mot dem; men Gud være takk, han kunne ikke overvinne alle. For den
edle Germanicus styrket de andre i deres engstelighet ved sin egen tålmodighet, og kjempet heroisk mot de ville dyr.
For, når prokonsulen forsøkte å overtale ham, og nødde ham til å tenke på sin unge alder, tilkalte han selv [dvs.
Germaincus] de ville dyrs oppmerksomhet, og hisset dem opp, idet han ønsket å desto raskere unnfly denne urettferdige
og ugudelige verden. Da ble folket vilt av raseri og hylte: ”Bort med den gudløse! La Polykarp tre frem!”
Like etter hendte det at en kristen ved navn Kvintus, en fryger, som hadde angitt seg selv og revet med seg
mange andre til å gjøre det samme, også ble stilt overfor de ville dyr. Da tok skrekken ham, han avsvor sin kristentro og
ofret til avgudene. ”Derfor brødre, roser vi ikke dem som angir seg selv; for evangeliet lærer oss ikke således. Mat
10:23.
Den mest utmerkede Polykarp, når han først hørte [at de søkte å finne ham], ble han på ingen måte forstyrret,
men besluttet å bli værende i byen. Imidlertid, av aktelse for manges ønsker, ble han overtalt til å forlate den. Han drog
da av sted til et hus på landsbygden ikke så langt fra byen. Der var han sammen med noen [venner], opptatt av ikke noe
annet enn dag og natt å be for alle mennesker, og for menighetene over hele verden, slik som han pleide. Og mens han
bad, kom et syn til ham tre dager før han ble pågrepet; og, se, puten under hodet hans syntes ham å stå i flammer. Etter
dette gikk han til dem som var sammen med ham, han sa profetisk til dem, ”jeg må brennes levende.”
Og når de som søkte ham nærmet seg, flyktet han til ett annet hus, hvor forfølgerne nettopp hadde vært. Da de
ikke fant ham, grep forfølgerne to unge menn, en av dem, som ble gjenstand for tortur, bekjente. Det var derfor umulig
at han kunne forbli skjult, siden disse som hadde foråt ham var i hans eget hushold. Irenarken (som har samme embete
som Cleronomus), ved navn Herodes, skyndte seg da for å bringe ham på arenaen. Alt dette skjedde for at han kunne
fullføre sin spesielle skjebne, bli delaktig i Kristus, og de som hadde foråt ham, måtte de lide samme straff som Judas
selv!
Så dro de av sted, bevæpnete fotfolk og ryttere, som om de dro ut mot en røver. Mat 26:55. Om aftenen fant de
ham liggende på loftet i et lite hus. Han kunne ha rømt herfra til ett annet sted, men han nektet og sa: ”La Guds vilje
skje.” Mat 6:10; Apg 21:14. Når han så hørte at de hadde kommet, gikk han ned og snakket med dem. Og de som var
der undret seg over hans alder og fasthet. En av dem sa: ”Hvorfor så mye anstrengelse for å overvinne slik en ærverdig
mann?” Straks, i samme time, beordret han at det skulle settes frem noe å spise og drikke for dem, så mye som de
ønsket, mens han ba dem innstendig om tillatelse til å be én time uten forstyrrelse. Og de gav ham lov. Han stod og bad,
full av Guds nåde, så han ikke kunne holde opp før to fulle timer var gått, til forbløffelse for dem som hørte ham, så
mye at mange begynte å angre at de hadde gått ut mot en så god og ærverdig mann.
Så vørte de ham til byen. På veien forsøkte dommeren og overtale ham: ”Hva galt kan det være å si herre
keiser eller å ofre og derved redde sitt liv?” Først gav han dem ikke noe svar; og når de fortsatte å nøde ham, sa han:
”Jeg skal ikke gjøre som du foreskriver meg.” Da de ikke hadde noe håp om å overtale ham, begynte de å håne ham og
dra hans ben ut av ledd. Men uten å se mer berørt ut, og som om han ingenting led, gikk han fast fremover med all hast,
og han ble ledet til arenaen, hvor ståheien var så store at det ikke var mulig å høre noen ting.
Nå som Polykarp hadde kommet ut på arenaen, kom det til ham en røst fra himmelen som sa, ”vær sterk og vis
deg som en mann, Polykarp!” Ingen så hvem det var som snakket til ham, men de av våre brødre som var der hørte
stemmen. Og som han ble brakt fremover, ble ståheien stor når de hørte at Polykarp var tatt. Og når han kom nær,