Introduksjon av faget - Bibelskolen

159. Selv om pavestolen gjorde alt den kunne for å knytte alle og enhver til den katolske
kirke, så oppstod det flere kirkekritiske lekmannsbevegelser i løpet av middelalderen.
Valdenserne, etter stifteren Petrus Valdes fra Lyon i Frankrike, var en slik lekmannsbevegelse
som oppstod på 1100-tallet. Valdes ville rense kirkene og sto fram som en veldig
botspredikant. Valdenserne ble fordømt som kjettere i 1181 og ekskommunisert i 1184, enda
”kjetteriet” nok først og fremst besto i kirkekritikk og lekmannsvirksomhet. De flyktet til
Alpene og der ble hele dalfører omvendt til evangelisk lekmannskristendom. Valdenserne fikk
nemlig oversatt bibelen til morsmålet og lot lekfolk forkynne. Valdenserne var den største
bevegelse i samtiden utenom kirken. Av det vi vet om bevegelsen tyder mye på at det var mye
sann og god kristendom blant dens tilhengere. De hadde en enkel og puritansk livsførsel.
Forkynnelse og lære var sterkt bibelsentrert og langt mer evangelisk enn det som var vanlig i
den katolske kirke. Alt tyder på at valdenserne var en livskraftig og levende evangelisk og
sunn lekmannsbevegelse, med sterk vekt på misjon. Kanskje var det nettopp derfor den
katolske kirke fordømte dem så sterkt og satte så mye inn på å utslette bevegelsen. Det ble til
og med satt i gang korstog mot bevegelsen. Det lyktes imidlertid ikke. Valdenserne sluttet seg
i sin tid til de reformatoriske bevegelsene, og enda i dag er det samfunn med røtter i
valdenserbevegelsen i Alpene (ca 40.000 i Italia)!
160. Katarene var en annen bevegelse i samme situasjon. Her var imidlertid læreavviket mer
alvorlig. De hadde en dualistisk lære (manikeisme), og hevdet å være den sanne kirke i
motsetning til storkirken. Begge disse bevegelsene fikk føle den mer og mer virksomme
inkvisisjonen.
161. På 1300-tallet møter vi andre kirkekritiske og vekkelsespregede bevegelser og personer.
På de britiske øyer står John Wycliff (1329-84) fram. Han var professor i teologi i Oxford.
Han var kritisk til læren om transubstansiasjon og prestene som mellommenn. Alt som ikke er
grunngitt i Bibelen, må renses ut av kirken. Han oversatte bibelen (Vulgata) til engelsk og
ønsket å gi den til lekfolket. Han fikk sine etterfølgere i Lollardene. Mange av disse ble
henrettet, anklaget for kjetteri. Wycliff ble beskyttet av kongemakten og folket og fikk leve og
dø i fred.
162. En av Wycliffs studenter var tsjekkeren Jan Hus (1374-1415). Tilbake i Praha hevdet
han at Skriften er den eneste autoritet, samtidig som han frimodig kritiserte kirken. Kirkene
brente bøkene hans og ga Hus prekeforbud, noe som førte til en folkeoppstand til støtte for
Hus. Han ble fordømt av konsilet i Kostantz og brent på bålet. Husittene og de bøhmiske
brødre førte mye av Hus sin kirkekritikk videre. De bøhmiske brødre tok i sin tid kontakt med
Luther og ble ført videre på evangelisk vei.
163. Nevnes bør også et brodersamfunn, som stort sett beveger seg innenfor den katolske
kirkes lære med sin kritikk. Brødrene av det felles liv hadde sitt senter i Deventer. Det startet
med en mann ved navn Gert Groofe og ble senere ledet av Florens Radewijus. Bevegelsen
hadde sin opprinnelse på slutten av 1300-tallet. Mange betydelige personer, blant annet
sentrale bibelhumanister, kom fra disse brødrene. Vi kan nevne Gabriel Biel (1420-1495) – en
betydelig katolsk teolog, humanisten Rudolf Agricola (1444-85), Thomas a Kempis (1380-
1471) og Erasmus av Rotterdam (1467-1536).
164. En italiensk dominikanermunk fra Firenze, Girolama Savonarola (1452-1498), tok til
gjenmæle mot forfallet innenfor pavehoffet og talte offentlig imot pave Alexander VI’s slette
moral. Han var en streng botsforkynner og hans forkynnelse førte til en alvorlig vekkelse i