Introduksjon av faget - Bibelskolen

eksempel ble nattverden ganske tidlig i martyrtiden skilt fra kjærlighetsmåltidene og tatt inn
som en del av gudstjenesten. Utpå 200-tallet er dette den vanlige praksisen. Det er bare de
døpte som får motta nattverden. Før nattverden ble alle udøpte sendt ut. Dette leddet i
gudstjenesten kaltes missa (bortsendelse) og er opphavet til ordet ”messe”. Nå er grunnen lagt
for den gudstjenesteorden som vi bruker i våre nordiske land like til i dag, med sang, bønn,
tekstlesning, preken og nattverd. Gudstjenestens orden og liturgi har med andre ord lange
røtter. Opptagelse i menigheten skjer ved dåp. De kristne i martyrtiden var også et sangens
folk. Fra denne tiden stammer det ”Store Gloria”, ”Ære være Gud i det høyeste osv.” Landstad
har satt denne på vers: ”Alene Gud i himmelrik”. Antakelig har også ”Te Deum” og ”O, store
Gud, vi lover deg” røtter tilbake til denne tiden. Ved utgangen av aposteltiden (0-100) var
ennå ikke katekumenatet på plass i sin fulle form. Dette utvikles videre i martyrtiden. Når en
ønsket å bli tatt opp i kirken, ble han opptatt som katekumen og fikk undervisning i den
kristne lære. Til å begynne med var katekumen-tiden ganske kort, men etter hvert ble den
ganske lang. Til slutt var katekumenene delt inn i tre klasser – ”de hørende, de knelende og de
opplyste”. Før dåpen fremsa katekumenen forsakelsen og troen. Dåpen skjedde ved full
neddykning. Allerede omkring år 300 har en rekke mystiske seremonier blitt tillagt. Kirken
gikk her meget langt i å etterligne de hedenske mysteriereligionene.
64. Bygging av kirker. Vi har allerede så vidt nevnt at det var i martyrtiden man begynte å
bygge kirker (pkt. 1 i introduksjonen, og §§ 48, 50, 51). Fra omkring 150 begynte man å føre
opp kirkebygninger i alle de største byene. Byens torg- eller retsbygninger tjente som forbilde.
Etter hvert også keiserens tronsal. De kristne skulle jo tilbe sin keiser og herre, Jesus Kristus.
Utenfra var kirkene å se på som alminnelige langstrakte hus. Inngangen var mot øst etter
forbilde fra tabernaklet og senere tempelet. Senere ble det motsatt. Lengst fremme i kirken
satt biskopen på sin tronstol omgitt av prester og diakoner. Alle var de kledd i alminnelige
klær. Presteklær fantes ikke i martyrtiden.
Katakombene
65. Ganske kort må også nevnes noe av et monumentalt vitnesbyrd fra martyrtiden, nemlig
katakombene. Katakombene er underjordiske gravplasser for de kristne. Mest kjent er
katakombene i Rom. Disse består i ganger som er gravd i den bløte tuffsteinen. Gangene går i
det uendelige. Ofte i flere etasjer oppå hverandre, enkelte steder opptil fem. Man har beregnet
den totale lengde av katakombeganger til omtrent 1000 kilometer, og at det er begravd seks
millioner døde i dem. Katakombene er ikke bare ett vitnesbyrd om døden. De er også en stor
lærebok om de første kristnes liv. Faktisk er det de eneste monumenter vi har fra denne tiden.
Alle kirkene ble jevnet med jorden under Diokletian.
66. De fleste katakombegraver har verken navn eller prydelse. Allikevel finnes det tusener av
bilder og innskrifter. Kunsten i katakombene er forunderlig enkel, nesten barnaktig. Man
møter det merkelige at jo nærmere man kommer det aller helligste, jo mer nøktern blir
fremstillingen. Fra den aller eldste tid finnes det ikke noe billede av dåpen, heller ikke av
nattverden. Derimot er kjærlighetsmåltidet avbildet og Noas ark, dåpens motbillede. Ofte
finner man billede av en mann eller kvinne som løfter hendene i korsstilling. Antakelig bad de
første kristne med oppløftede hender (jfr. 1Tim 2:8). Korsmerket finnes ikke i de gamle
katakombegravene. Men fra utgravinger i Jerusalem har man
funnet graver med kors. Så det er sannsynlig at korsmerket har
vært et kristent symbol alt fra aposteltiden. På de eldste bilder vi
har av Jesus er han avmalt som en skjeggløs ung mann. Men noe