Introduksjon av faget - Bibelskolen

manikeismen åpenlyst i Kartago. Etter hvert bryter Augustin med manikeismen. Han vender
seg nå til nyplatonismen. Men heller ikke her finner han ro og hvile for tanke og sjel.
113. Ærgjerrig og livslysten som han er besluttet Augustin å bryte opp fra Kartago og dra til
Rom. Han har store forventninger til verdenshovedstaden. Men han blir skuffet. Han får
imidlertid jobb som lærer i veltalenhet i Milano, Ambrosius hjemmby. Her oppsøker Augustin
med en gang Ambrosius. Han gikk regelmessig i kirken for å lytte og lære av denne store
predikanten som var vel aktet i hele romerriket. Etter en tid under Ambrosius forkynnelse blir
Augustin omvendt og kommer til en levende tro. Lørdag i påskeuken 387 ble han døpt av
Ambrosius. Nå vender han tilbake til Afrika. Her lever han en tid i stillhet og forfatter kristne
skrifter. I 391 mottok han kallet til å bli prest i Hippo i Nord-Afrika. Bare fire år etter ble han
biskop samme sted. Augustin hadde helt siden den tid han holdt seg til manikeismen levd et
asketisk liv. Det holdt han aldri opp med, heller ikke som kristen biskop. Han var sterkt grepet
av ørkeneremitten Antonius. Augustin skrev overmåte mye. 93 verker i til sammen 252 bøker.
Både med sine prekener og sine skrifter har Augustin øvd en enorm innflytelse. Alle senere
kirkefedre har bygget på ham, også Luther har hentet mye fra Augustin. Augustin døde i 430,
46 år før det vestromerske rike bryter sammen for godt. Teologisk kan man si at Augustin
lever med ett ben i oldkirken og med ett i middelalderen. Han oppsummerer teologien fra
oldkirken og begynner middelalderens teologi (Skarsaune).
114. Augustins teologi. Augustin kjemper på tre fronter og det er i disse konfrontasjonene at
hans teologi utvikles og tar form (Skarsaune).
1) I kampen mot manikeismen utformer han sin lære om Gud som skaper
2) I kampen mot pelagianismen utformer han sin lære om frelse ved nåden alene
3) I kampen mot donatistkirken utformer han læren om kirken, relasjonen kirke-stat og
sakramentene.
115. Pelagianismen har sitt navn etter den irske munken Pelagius. Han kom til Italia på
Augustins tid og levde et særdeles strengt og gudhengivent liv. Han lærte at mennesket har fri
vilje til å gjøre enten godt eller ondt. Han avviser all tale om arvesynd. Adam missbrukte sin
mulighet ved å velge det onde. Men han førte ikke dermed hele menneskeslekten med seg i
dette fallet. Hvert menneske som har blitt født etter ham er derfor uten arvesynd. Mennesket
mistet heller ikke i noe henseende sin gudbilledlighet i syndefallet. Mennesket ble bare skilt
fra kunnskapen om Gud. Denne kunnskapen var det Jesus kom med. Den var også tilgjengelig
før Jesus kom til jord, men med ham kommer den i all sin klarhet og fylde. Frelse består i å
motta denne kunnskapen og leve hengivent etter den og derved avstå fra all synd. Således blir
ikke Jesus den som forsoner mennesket med Gud, men den som bringer den rette kunnskap
om Gud. Nåde hos pelagianerne er to ting (Hallonsten), 1) menneskets naturlige utrustning
(det å være skapt i Guds bilde) og 2) en ytre hjelp (dvs. den kunnskap som Jesus kommer
med). Ved sin egen gode vilje kan mennesket vri seg mot den rette kunnskap og bli frelst.
116. Augustin motsetter seg alle punkter i Pelagius’ lære på det aller kraftigste. For det første
var Adams fall hele menneskehetens fall. Synden og fallet nedarves i hele slekten. Dernest har
mennesket slett ingen fri vilje som så å si kunne vri mennesket mot Gud og bli frelst. Dette
hadde Augustin selv smertefulle erfaringer med fra sin ungdomstid. Slik kan vi si at Augustin
i høyeste grad er en erfaringsteolog og ingen skrivebordsteolog. Adam hadde brukt sin frie
vilje til å vende seg bort fra Gud og slik ble viljen vond. Selve viljen ble dermed slave under
synden. I motsetning til Pelagius står viljen i sentrum hos Augustin og ikke objektet for viljen
(nemlig det gode eller det onde). Det må skapes en ny vilje. Det hjelper derfor ikke å lytte til
en kunnskap, gi sin tilslutning til den og så bli frelst. Ved at mennesket mistet sin frie vilje,