Introduksjon av faget - Bibelskolen

mottakerne (disiplene og alle troende). Testamentet kommer til disiplene som promissio.
Løfte om syndenes forlatelse. Menneskets svar på dette promissio kan bare være troen. Det
gis overhode ingen annen måte som mennesket kan komme til Gud på.
206. Et viktig ordpar hos Luther blir dermed Ordet (Verba, testamentum, promissio) og troen.
Gud gir sitt ord og løfte og mennsket forholder seg til dette enten ved tro eller vantro
(avvisning). I den katolske messepraksis hadde dette blitt helt omdreid. Ordet hadde blitt
erstattet med sofisteri og filosofiske spekulasjoner (spark til skolastikerne) og troen var byttet
ut med menneskelige gjerninger og prestasjoner. Messen hadde således blitt et ”werck”, en
gjerning hvorigjennom mennesket kunne erverve rettferdighet. Ved deltakelsen i messen – ex
opere operatum – kunne en få del i Kristi og helgenenes fortjeneste (meritum) og således
avbetale litt på sitt skyldregister. Messens virkning var ikke bare begrenset til de levende, men
kunne også komme de døde i skjærsilden til hjelp.
207. Med skolastikernes ex opere operatum (ved gjort gjerning) kunne man falle i den
fristelse å tenke at den katolske nattverlære er magisk – nemlig at mottakeren automatisk og
uten videre får det som er messens hensikt. Ikke minst er dette en vanlig protestantisk
oppfattelse av den katolske messe. Men skolastikerne var fult oppmerksomme på denne
problemstillingen. Derfor hadde de utviklet læren om mottakerens rette propositio –
forutsetninger. Den minste forutsetning for å komme til messen var non ponere obicem
(fravær av onde hensikter). I tillegg til dette kom også det forhold at den forrettende prest
måtte være rett ordinert dersom messen skulle være gyldig. Gjennom ordinasjonens
sakrament kom presten i besittelse av de nødvendige prepositio for å kunne forrette messe.
Man kan si at Luthers angrep på den skolastiske nattverdteologi hviler på to søyler, nemlig
angrepet av messen som 1) ”werck” og 2) som ”sacrifisium”. Luther går virkelig i dybden og
treffer like inn til kjernen av den skolastiske nattverdlære når han angriper den som en lære
om rettferdighet ved gjerninger. Hans angrep retter seg både mot ex opere operatum og tanken
om prepositio. Det som Jesus hadde tenkt som sitt testamentum hvor han ikke bare gav
syndenes forlatelse, men også hele sin frelse og alt det han har og vil gi, har gjennom den
skolastiske lære om ex opere operatum og propositio blitt til en gjerning som mennesket må
gjøre for å oppnå frelse og rettferdighet. Man må oppfylle visse krav for å kunne komme til
messen. Man må ha et vist mål av fromhet før man kan komme – nemlig fravær av onde
hensikter. Læren om prepositio innbar også at man måtte skrifte før man kunne gå til messe.
Skriftemålet vil imidlertid Luther behold foran messen. Ikke pga. at man skal oppnå de rette
prepositio man pga. absolusjonen – tilsigelsen av syndenes forlatelse. Det er for Luther klart
at dersom det stilles noe krav om non ponere obicem for å kunne komme til nattverden, da
kan ingen komme – selv ikke den beste. Derimot, sier Luther i den store katekismen (1529),
er den vel skikket til å gå til nattverde som er plaget av mange og store synder. Særlig skal
man under mottagelsen av Jesu legeme og blod fremsi de synder man ikke får seier over.
208. Man kunne da spørre Luther om så alle fikk syndenes forlatelse i nattverden dersom det
ikke krevdes noen prepositio? Her ville Luther ha svart: Den rette prepositio er troen. Som vi
allerede har sett er det for Luther bare gjennom troen et menneske kan forholde seg til Gud.
Menneskets rette svar på testamentum er troen. Dermed er det klart at innstiftelsesordene må
lyde klart og høyt under messen. Man kan ikke bare mumle dem frem i stillhet eller enda
verre la være å si dem slik man praktiserte det i den katolske kirke på Luthers tid. Nei, høyt og
klart skulle de lyde slik at synderen kunne respondere ”für mich, für mich”. Det er dermed to,
og bare to måter eller prepotitio hvormed man kan komme til nattverden: tro eller vantro
(avvisning).