Introduksjon av faget - Bibelskolen

vekt på den subjektive erfaringen av det objektive, så ligger nå hele utgangspunktet i
filosofiske grunntanker uten rot i en ytre åpenbaring eller ytre virkelighet. Fra dette filosofiske
utgangspunktet utledes så alle ting i et strengt logisk system, hvor alt har en fornuftsmessig
forklaring.
313. På teologisk mark, er det Sigmund Jakob Baumgarten (død 1757), professor i Halle, som
bærer disse tankene videre. Selv om han helt tydelig står i ortodoksiens og pietismens
tradisjon og fører ”rett lære” i sin dogmatikk, så er hele framstillingen preget av tanken om
harmoni mellom fornuft og åpenbaring. Den naturlige gudskunnskapen som mennesket har i
sitt indre leder mennesket inn på tanken om en spesiell åpenbaring. Og de fornuftsmessige
bevisene for Skriftens sannhet overbeviser om at Bibelen er kilden til denne åpenbaringen.
Det er ingen konflikt mellom fornuft og åpenbaring, men tvert i mot den dypeste forståelse og
harmoni.
314. Men enda er det ingen som har begynt å øve kritikk mot verken bibel eller den ortodokse
læren. Man bruker fornuften for å forklare og forsvare den ortodokse læren, og ønsker på
ingen måte å avvike fra ren lutherske lære. Men det skulle snart endre seg. Den tankegang og
de metoder som hadde blitt brukt for å forsvare kristendommens sannhet, skulle vise seg vel
så egnet til å angripe sentrale bibelske sannheter.
315. Neologien (den nye læren). I neologien blir menneskets religiøse følelse og moralske
bevissthet stilt i forgrunnen. Det som strider mot dette kan ikke aksepteres. Dogmer og tørre
læresetninger kunne ikke ha noen virkning, og kunne til og med bli regnet for å være
skadelige. Læren om arvesynden var ødeleggende for ideen om menneskets verdi. Mennesket
burde bli vakt til innsikt om sin høye stilling og på den måten vekkes til moralsk høyverdig
liv. Treenighetslæren og læren om Jesu gudmenneskelige person – som ikke kunne forstås og
som opplevdes som hindringer for kristendommen – ble omtolket og fornektet.
316. Den ledende neologen er Johann Salomo Semler (d. 1791), professor i Halle. Han regnes
også for den moderne bibelkritikkens far, i og med at han var den første som tok i bruk den
historisk-kritiske metode på Skriften og dogmehistorien. Selv mente han seg å ha støtte hos
Luther og at han var en forsvarer av sann kristendom. Hans mål var å befri kristendommen fra
dogmatiske bånd gjennom en historisk kritikk av Bibelen. Han finner ikke at den
nytestamentlige kristendommen svarer til den moralske religion, og mener at det kommer av
at Jesus og apostlene har tilpasset seg tidens forestillinger. Kristendommen bør derfor befri
seg fra disse tidligere tiders forestillinger. Bare det bør beholdes som direkte kan føre til
moralsk forbedring, nemlig læren om Gud som Far, Jesus som lærer og Den Hellig Ånd som
opphav til et nytt sinnelag.
317. Det som særpreger mye av teologien etter hvert, er at teologene ikke går til Bibelen som
til en bok som er inspirert av Gud, men som til hvilken som helst historisk bok. Man forsøker
å forstå tekstene ut fra samtidens forestillinger – som man samtidig mente var foreldede. Det
man søkte etter var ”tidløse” sannheter, sannheter som samsvarte med den naturlige religion,
renset for det historiske skall og det preg den hadde fått i de bibelske tekstene. Disse
sannheter var fullt og helt i overensstemmelse med menneskets fornuft eller religiøse følelse.
318. Rasjonalismen. Immanuel Kant (1724-1804) hevdet at religionen var innenfor den rene
fornufts grenser. Han fornektet ikke at det fantes en åpenbaring, men han hevdet at kun den
moralske fornuftsreligionen var nødvendig. Kants grunnleggende morallov lyder: ”Du skal
handle slik at du kan ville at grunnsetningen for din handling skal være grunnsetningen for