Introduksjon av faget - Bibelskolen

Opplysningstiden (1700-tallet)
(§§ 307-321 er kopiert fra Per B.H. sitt kompendium).
307. Pietismen hadde til en viss grad flyttet fokus fra det objektive til det subjektive. Det
objektive var på ingen måte forlatt. Man holdt fast på Skriftordet og dets autoritet, men
samtidig var det gjenfødte menneskes tro, erkjennelse og følelse kommet mer i fokus. F
relsens grunn var fortsatt forsoningen i Kristus og rettferdiggjørelse ved tro, men man talte
samtidig sterkere om nødvendigheten av gjenfødelse og et levende kristenliv i Åndens
helliggjørelse.
308. Når man talte om troen, tenkte man ikke bare på læresannhetene som skulle tros, men
også på troen som noe personlig, en subjektiv størrelse i mennesket. De sannheter som ikke
umiddelbart kunne ”erfares” i menneskets erkjennelse og tro – den treenige Guds vesen, Jesu
gudmenneskelige person og gjerning utenfor oss (forsoningen), rettferdiggjørelsen som en
domsakt av Gud i himmelen osv, kom hos enkelte i bakgrunnen i forhold til de sannheter som
kunne erfares – omvendelsen, gjenfødelsen, den levende tro (som følbar og virksom
størrelse), livsforvandlingen osv.
309. Enkelte kirkehistorikere anser pietismen for å være opplysningstidens mor. De hevder at
pietistene satte det subjektive erfaringslivet over Skriftordet, og dermed også gjorde den
menneskelige subjektive erfaring og erkjennelse til autoritet på bekostning av Skriften og det
objektive. Det er i beste fall en meget tendensiøs historiebeskrivelse. Den sunne og sentrale
pietismen hadde en sterk forankring i det objektive, var Skriftteologi av ypperste klasse. Men
man ønsket ikke bare å vite, men også personlig å gjøre erfaring av det man trodde. Pietismen
søkte ikke bort fra Ordet og Ånden, men søkte en personlig inderliggjørelse, at Ordet og
Ånden skulle være levende realiteter i hjerte og liv.
310. Men som kampen for den rene lære hos de som var uten liv i Gud førte til død ortodoksi,
blottet for levende tro og kjærlighet og etterfølgelse av Kristus, slik kunne også kampen for å
inderliggjøre troen og gudslivet føre til usunn subjektivisme, føleri, svermeri osv. Man
beholdt bare skallet av pietismen, men forkastet kjernen, livet med Gud i Ordet og bønnen. På
filosofisk mark møter vi i pietismens tid en tendens til at menneskets erkjennelse og erfaring
gjøres til utgangspunkt for all tenkning og virkelighetsforståelse. Det er ikke den objektive
virkelighet som danner utgangspunkt for tenkningen og virkelighetsforståelsen, men det er
menneskets subjektive opplevelse og erfaring av virkeligheten som blir utgangspunktet.
311. Overgangsteologien. Ved de pietistiske lærestedene, ikke minst i Halle, begynner disse
nye filosofiske strømningene å gjøre seg gjeldende. Til å begynne med holder teologene fast
ved det ortodokse læresystem, men vekten legges etter hvert andre steder. Ved siden av og
uavhengig av Skriftåpenbaringen stiller man opp ”den naturlige religion”. I menneskets indre,
uavhengig av Skriftåpenbaringen, finnes det en evne til å erkjenne Gud som det høyeste gode.
Den åpenbarte sannhet i Skriften kan aldri stride mot denne naturlige erkjennelse, selv om den
kan føre meg videre og gi meg kunnskap som fornuften ikke er i stand til å nå ved egen hjelp.
De første hallepietistene lærte ikke at fornuften stod over Skriften – man så ingen motsetning
mellom fornuften og Skriften. Senere skulle Halle bli arnestedet for ganske andre tanker.
312. Wolffianismen. Med Christian Wolff (død 1754), professor i Halle og Marburg, settes
fornuften klart og tydelig foran all annen autoritet. Mens pietistene og tidligere filosofer la