Introduksjon av faget - Bibelskolen

411. Sommeren 1957 skulle Misjonssambandet holde sommerskole på Valen i Sunnhordland.
Det var predikantene Gudmund Hjorthaug (fra Askim), Arne Ørstavik og Ole Brandal som
talte. Guds ord ble forkynt ransakende til vekkelse og omvendelse. Mange unge menn og
kvinner kom nå i nød for sitt Gudsliv. Ikke få av dem hadde bekjent kristennavnet i mange år
og vært aktive i det kristne arbeidet. Ved den forkynnelsen som de nå fikk lytte til ble det
imidlertid klart at de ikke hadde det rett med Gud. De manglet selve livet. Mange av disse
ungdommene hadde sin bakgrunn i Indremisjonsselskapet og Misjonssambandet i
Norheimsund. Sammen med de ovenfor nevnte forkynnerne var Amund Lid en av de
forkynnerne i Misjonssambandet som også fikk bli til avgjørende hjelp for disse i årene
fremover. Det vakte imidlertid oppsikt i ungdomsmiljøet når det stod frem mange og sa at de
ikke tidligere hadde vært kristne. Mange opplevde dette som et angrep på sin egen tro. Dette
utviklet seg etter hvert til å bli en omfattende strid om forkynnelsen, som førte til splittelse og
uro blant de kristne, ikke bare i Norheimsund, men også i hele Hardanger og Sunnhordland
krins av Misjonssambandet.
412. I et brev datert 28. januar 1963 skrev Amund Lid et brev til hovedstyret for
Misjonssambandet ved generalsekretær Tormod Vågen. Her beskriver han noe av den nøden
som han og en rekke av forkynnerne i Misjonssambandet har båret over utviklingen i
forkynnelsen: ”Den lutherske og rosenianske lære og forkynning, som våre forfedre levde i og
forkynte, og som serleg Øivind Andersen har formidla til vårt slektsledd gjennom si teneste
ved misjonsskulen og bibelskulen på Fjellhaug, den vert ikkje told i si heilheit. Eg kjenner litt
til den skjulte motstand som i lang tid har vore i utvikling mot denne retning i
Misjonssambandet. Her er den verkelege årsaka til striden. Eg ser det slik at det er Gud som i
sin nåde vil gi Misjonssambandet att det me var i ferd med å missa, og no er me like ved den
skjebnetime då hovudleidinga er i ferd med å visa det frå seg, ved å avskalla denne
retningen.”
413. Sommeren 1963 ble det kalt sammen til et møte i Sannidal. Det kom mye folk fra
Namdal i nord til Sannidal i sør. Man ble her enige om å starte en sendetjeneste som skulle
arbeide videre med saken som nå hadde blitt en stor sak for Misjonssambandet. Under et
styremøte for denne sendetjenesten som ble holdt på Randaberg den 3.-4. august 1963, ble
man enige om å videreføre arbeidet under navnet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon (NLL). xlix
411. Den karismatiske vekkelse. De store vekkelsene som mange hadde håpet på etter krigen
uteble. Allikevel var det noen spredte vekkelser her og der (jfr. § 406). I 1970-årene kom det
en ny type vekkelse til landet vårt, den karismatiske vekkelsen. Den hadde sin begynnelse 3.
april 1960, da den anglikanske presten Dennis Bennett i USA stod frem og sa at han var blitt
åndsdøpt og talte i tunger (som var kjennetegnet på Åndens dåp). Det ble fortalt at mange
andre anglikanere i en rekke menigheter hadde opplevd det samme. Den karismatiske
vekkelsen hadde mye til felles med pinsebevegelsens frembrudd ved starten av århundret (§
402). Også den karismatiske vekkelsen kom til å møte stor motsand (slik som
pinsebevegelsen). Allikevel kom den karismatiske vekkelsen til å øve en langt større
innflytelse enn pinsebevegelsen. Så godt som alle norske kirkesamfunn ble berørt. Og innen
de kristelige lekmannsorganisasjonene har den karismatiske kristendomstype øvd en enorm
innflytelse. Og i dag er både forkynnelsen, musikken og virkemidlene som tas i bruk for å nå
unge og kirkefremmede sterkt fremme i nesten alle misjonsorganisasjonene. OASEbevegelsen
er et ektefødt barn av den karismatiske vekkelsen. I 1980 ble det første OASEstevnet
arrangert. Siden den gang har det vært årlige samlinger. Lederne for OASEbevegelsen
målbærer et ønske om å videreføre den karismatiske vekkelsen på luthersk grunn.
Forkynnelsen i den karismatiske bevegelsen la vekten på Den Hellige Ånd, de åndelige