Introduksjon av faget - Bibelskolen

ikke-kanonisk skrift. Til homologomena hører hos Eusebius 4 evangelier, Apg., 14
Paulusbrev (Heb er medregnet), 1Joh, 1Pet og Åp. Til antilogomena hører da de skrifter som
på en eller annen måte har blitt satt spørsmålstegn ved. Denne kategorien får tre
underkategorier. a) skrifter som er godtatt og erkjent av de mange: Jak, Jud, 2Pet, 2 og 3Joh.
Disse skriftene behandles som kanonisk på lik linje med homologomena. At de har blitt satt i
kategorien antilogomena innebærer ikke at noen forsamling har stilt spørsmålstegn ved dem,
men altså at enkeltpersoner har dratt dem i tvil. De to siste underkategoriene inneholder kun
skrifter fra kirkefedrene og ikke apostlene. Det er ett unntak. Kategori b) uekte, inneholder
Åp. Men som vi har sett var den også med i homologomena. At den også har kommet med i
kategorien uekte beror på at Eusebius selv anså den for å være uekte. Dette viser hvor
samvittighetsfullt han har jobbet. Han erkjenner at alle menighetene holder Åp for å være
hellig apostolisk skrift på tross av at han selv ikke gjør det. At det således var stridigheter om
Åp hadde ingen innvirkning på den endelige kanondannelsen, for alle menigheter alle steder
anerkjente dette skriftet og det hadde de gjort fra begynnelsen (det vet vi bl.a. av
1Clemensbrev).
98. Første gang vi møter en liste av skrifter som er lik den endelige skriftkanon er hos
Athanasius av Alexandria. I hans 39. påskebrev fra år 367, som må anses som en autoritativ
uttalelse for hele kirken er også Åp medregnet de 27. I dette påskebrevet brukes termen
”kanonisk” for første gang.
99. På 300-tallet begynner man også å behandle kanonspørsmålet på synoder og kirkemøter.
Dette innebærer ett nytt steg i kanonhistorien. Første gang var på kirkemøtet i Rom i 382
under biskop Damasus I. Her er det enighet om 27 nytestamentlige skrifter. Det samme
gjelder kirkemøtene i Hippo år 393 og Kartago 397 og synoden i Kartago år 419. I sin
autoritative uttalelse fra 405 ”qui libri recipiantur in canone” fremstiller Innocens I alle de 27
skriftene som kanoniske. Dette blir så grunnlaget for Hieronimus når han får oppdrag om å
oversette det greske nytestamente til latin (Vulgata). Med dette er de nytestamentlige
skriftenes kanonisitet avgjort.