Introduksjon av faget - Bibelskolen

xxxi Welle skildrer hvordan munkene kunne drive det til det vanvittige:
”Den store tenker Pascal har sagt: ’Mennesket er verken engel eller dyr. Men når det vil være en engel, blir det et dyr.’
Sannheten av dette ord viser seg slående i munkelivet, slik som det artet seg i begynnelsen av keiserens tid. I Østen
levde det da mengder av selvplagere, som drev sine øvelser til det utrolige. Det forteles om en munk som i 30 år bare
levde av litt byggbrød og skittent vann, om en annen som bodde i et jordhull og aldri spiste mer enn fem fikener hver
dag. En tredje klippet sitt hår hver påskedag, vasket aldri sine klær og byttet dem heller ikke før de falt av i filer, han
plaget seg selv til han mistet synet, og han hud lignet pimpstein. Den hellige Makarius bodde 6 måneder dag og natt ute
i en bløtmyr, naken så hele kroppen ble stukket opp av giftige fluer, og alltid bar han lenker, som veide 40 kilo. Hans
lærling, Eusebius, overgikk ham; hans lenker veide 75 kilo, og han levde 3 år i en uttørret brønn. Besarion lå 40 dager
og netter i tornebusker, og ble deretter stående oppreist i 40 år, natt og dag, våken og sovende. Noen av selvplagerne
bodde i huler, som ville dyr hadde forlatt, mens andre søkte sitt oppholdssted i gravsteder blant råtne lik. Mange
foraktet menneskenes hovmodige oppreiste gang og forfengelige klær, så de krøp på fire som ville dyr uten annen
bekledning enn sitt sammenfiltrede hår. Det var en sekt, kalt ’gressetere’, som aldri kom under tak, aldri spiste kjøtt
eller brød, men gikk om i skogen og åt gress som kveget. Man kunne fortsette i det uendelige med å regne opp de
forunderligste avarter av askese.
Den mest beundrede av alle selvplagere var visstnok den hellige Simon Stylites dvs. søyleboer. Han var vokst
opp i et godt hjem, og hans foreldre elsket ham inderlig. Da han følte kallet til det asketiske liv, rømte han hjemmefra.
Hans far døde av sorg ved budskapet om dette. Hans sørgende mor forsøkte i mange år forgjeves å få vite hvor sønnen
oppholdt seg. I denne tid gjorde Simon stadig fremskritt i selvplageri. Han bandt om seg et rep så stramt at det grodde
inn i kjøttet på ham, som råtnet og utbredte en skrekkelig stank. Fra såret dryppet det mark, som fylte hans seng.
Undertiden som han om natten i en uttørret brønn, hvor han drømte at han sloss med djevler. Hans ry bredte seg vide
om lande og kom endelig for hans mors ører. Hun reiste til ham og ba om å få slippe inn i klosteret og hilse på ham.
Men nei, ingen kvinner fikk slippe inn gjennom den hellige port. Da hun hadde stått tre dager og netter i gråt foran
porten, sank hun død til jorden. Da kom Simon ut, ledsaget av sine åndelige brødre, han gråt virkelig tårer ved sin mors
lik og ba for hennes sjel. Derpå vende han tilbake til sine fromme øvelser under disiplers tilbedende mumling. Senere
fant Simon at denne askese ikke var tilstrekkelig. Derfor bygget han i nærheten av Antiokia en søyle, som han bodde
på. Da denne var for lav, byget han en annen og så en tredje, som var tyve meter høy og ikke fullt en meter bred.
Ovenpå den ble han stående i 30 år natt og dag i all slags vær, mens han ustanselig bøyde sitt legeme nesten ned til
føttene og opp igjen. En tilskuer forsøkte engang å telle denne hellige manns bøyninger; men da han var kommet til
1244, ble han trett og måtte holde opp, dvs. tilskueren, ikke Simon. Et helt år sto han på ett ben, da det annet var
bedekket med fryktelige sår, og en lang tid fikk en av han venner stå ved hans side og plukke opp marken som falt fra
hans legeme, og legge den tilbake i sårene, mens den hellige mann sa til marken: Spis den mat som Gud har gitt deg!
Fra elle verdens egne kom pilegrimer strømmende for å hylle Søyleboeren. Dan han døde i 460, fulgtes han til graven
av de høyeste geistlige.
Etter ham grudde det opp en skog av steinsøyler med grufulle selvplagere på toppen.
Man har grunn til å frykte for at mange av disse spesialister tjente hovmodets ånd, og at de fant en vellystig
tilfredsstillelse i plageriet. De utdrev altså djevelen ved Belsebul.” (Welle bd. 1, s. 119-121). 1 Tim 4:1-11 har utvilsomt
mye å si oss i denne sammenheng.
xxxii Her kan det passe og sitere fra Augustins forord i De civitate Dei (Guds by), en bok som ble til nettopp på 400-tallet:
”Hvor herlig Guds by er, her den ved tro lever i tiden som pilegrim blant ugudelige, men også der den trygt hviler i
evigheten! Nå venter den tålmodig på denne hvile, helt til ’til retten igjen blir rett’. Men da skal byen til overmål få
hvile, når siste seier er vunnet og freden er fullkommen”. Augustin har sikkert hatt Dan 4:3 i tankene: ”Hans rike er et
evig rike, og hans herredømme varer fra slekt til slekt.”
xxxiii Det dogme som Leo I utarbeider er ikke en fiks ide som slo ned i ham sånn uten videre. Han setter bare det
foreløpige sluttstreket i en utvikling som har pågått i nærmere 100 år. Den katolske teologen Granfield hevder at det er
pavene fra Damasus I (366-383) til Leo I (440-461) som utvikler det teologiske grunnlaget for pavens primat (dvs.
pavens overhøyhet over hele kirken). Så langt jeg kan forstå er det ganske riktig.
xxxiv Dvs. kronraking. Det var to slags tonsur: ”Tonsura Petri” og ”tonsura Pauli”. Den første bestod i at alt hår ble raket
av så det bare stod igjen en krans over ørene rundt hode. Den siste var et helt glattraket hode.
xxxv Han gjenforente forresten øst- og vestromerriket for en kort tid.
xxxvi Luther anfører i Ein Seremon von dem Neuen Testament (1520) at Cyprian av Cartago (d. 258) delte ut sakramentet
i begge skikkelser til barna. LW 35:110-111: ”Do we not read of St. Cyprian, the holy martyr, that in Carthage where he
was bishop he even had both elements given to the children, although – for reasons of its own – that has now ceased?
Christ had the children come to him and would not allow anyone to hinder them [Mark 10:14].”
xxxvii Koranen (arab. for; ”å fremsi”, qara’a) sier at Gud er En – Allah, og at han er både barmhjertig og allmektig. Han
kontrollerer begivenhetenes gang og på den siste dagen skal han dømme menneskene etter deres handlinger, som avgjør
om de kommer til himmel eller helvete. Allah forventer at msk. er gavmilde. Koranen betraktes som en fullkommen