Introduksjon av faget - Bibelskolen

Luther/Melanchton på den andre siden lærte helt forskjellig? Svar: Det lar seg påvise at
Augustin ikke er helt konsekvent og at han faktisk spriker selv i forskjellige skrifter.
119. Hieronymus (ca. 347-420). Hieronymus huskes først og fremst for sin berømte
bibeloversettelse Vulgata – folkebibelen (§ 99). Dette var den første oversettelsen av bibelen
fra gresk til latin. Med dette gjorde Hieronymus Bibelen tilgjengelig for alle som kunne latin
og det var ikke så rent få. Men i hans teologi er det meget lite av betydning. Luther sier i en
bordtale om Hieronymus: ”Blant alle skirbenter hater jeg ingen så inderlig som Hieronymus.
Han har ikke mer av Kristus enn navnet, skriver bare om faster, måltider og jomfrudom, men
intet om troens gjerninger.” Hieronymus driver det meget langt i selvplageri og askese, og han
vinner mange tilhengere av den grunn. Han dør i år 420 i Betlehem, hvor han hadde bygd et
enebo på Frelserens fødested. I fødsleskirken i Betlehem står det i dag en statue av
Hieronymus.
Munke- og klosterbevegelsen
120. I aposteltiden hører vi ikke noe om mennesker som slo seg ned i ørkenen for å rette sine
tanker mot det guddommelige. I den første kristne tid var de troende alt for sterkt preget av
sitt kall til å spre evangeliet i verden. Det kunne nok ikke falle dem inn å flykte bort fra
menneskene på denne måten. Men dette forandrer seg radikalt utover i martyrtiden. Østlig
mystikk og religion kommer til å øve en enorm innflytelse på kristendommen. Innflytelsen er
nok så stor at vi knapt kan fatte det. Flere av de vranglærende retningene vi har sett på skriver
seg nettopp fra denne påvirkningen (bl.a. gnostisismen [§§ 73-77] og manikeismen [§ 112]).
Dette er også bakgrunnen for munke- og senere klosterbevegelsen. Først drar enkeltvis her og
der og siden skarevis ut i ørkenen for å leve helt og fult for Gud. Her gjaldt det etter de østlige
skikker å pine og undertrykke sitt legeme (for det kroppslige var jo ondt), spise minst mulig,
holde seg borte fra kvinner og all luksus. Mot slutten av martyrtiden (100-312) har denne
bevegelsen vokst seg til å bli meget stor. Som en fellesbetegnelse blir de gjerne kalt
ørkenfedrene. Munkenes far som han med rette blir kalt er Antonius Eremitten.
121. Antonius (ca. 251-356) ble født i Egypt av velstående kristne foreldre. 20 år gammel
mister han begge foreldrene. En dag når han var i kirken hører han presten lese fra Mat 19:21.
Dette ord farer inn i Antonius. Dermed solgte han all sin eiendom og gav det til de fattige.
Antonius flykter etter hvert opp i fjellene etter at han på mange vis hadde forsøkt å utrydde all
kjødelighet og overvinne alle fristelser. Men heller ikke det hjelper og han drar over Nilen og
slår seg til i ruinene av et slott som han fant. To ganger om året kom folk og gav han brød
gjennom en luke i taket. Etter 20 år kommer kom hans venner ut til slottet og brøt opp døren
for å få se Antonius. Det er nærmest et lik som møter dem. Det blir et underlig gjenmøte. Nå
blir det etter hvert en koloni av eneboere i den Egyptiske ørkenen. I 311, mens forfølgelsene
raser, drar Antonius til Alexandria for å vinne martyrkronen. Men det var ingen som vågde å
legge sine hender på ham. Han drar da tilbake til ørkenen. I 325 drar han atter til Alexandria,
nå for å kjempe mot arianismen (§§ 103-106). En av Antonius’ disipler ar Athanasius av
Alexandria. Det er han som har skrevet ned alt det vi vet om Antonius. Som vi alt har nevnt
var også Augustin sterkt grepet av Antonius (§ 113). De som levde etter Antonius’ forbilde
ble ofte kalt ”monachus” som betyr eneboer. Monachus har i vårt språk blitt til ”munk”. xxxi
122. Utover på 300- og 400-tallet blir munkevesenet ordnet og får den form som det har til
denne dag. Den første som brakte orden i munkelivet var Pakomius (ca. 292-348) fra Thebes
(Luxor) i Egypt. I 340 samlet han et samfunn av asketer på en øy i Nilen. Det karakteristiske