Introduksjon av faget - Bibelskolen

Jeg for min del har fra den tid av da jeg først begynte å gå etter den likefremme historiske betydning, alltid
hatt avsky for allegoriene, og har heller ikke brukt noen med mindre teksten selv har ført det med seg eller utleggelsen
kunne utdras av Det nye testamente. Men selv om det falt meg meget vanskelig å la allegoriene fare, som jeg så lenge
hadde beflittet meg med og blitt vant med, så innså jeg allikevel at det var forgjeves tanker og kun likesom et skum av
den hellige Skrift.
For den likefremme og historiske betydning er det som alene kan lære noe grundig og sant. Når man nå rett har
fattet og behandlet den, så kan man etterpå også bruker allegorier som en prydelse og som blomster, for ved den å
forklare historien og likesom opplyse den ved et maleri. For blotte og bare allegorier som på intet punkt svarer til
historien, heller ikke utmaler og pryder den, skal man rent ut forkaste som unyttige drømmer. Men nå er det just slike
allegorier som Origenes og de som har fulgt ham, bruker. For hvor kan man av Skriften bevise at paradiset betyr
himmelen og trærne englene? Er da ikke det uendelig tåpelige og unyttige tanker?
De som derfor vil bruke allegorier, han må bygge deres grund på historien. For denne er likesom en dialectica
[dvs. dyktig logisk bevisførsel og argumentering] som gir grundig og sann beskjed om tingene. Derimot skulle
allegorier, likesom en rethorica kun pryde og avmale historiene. For som bevis duger de ikke. Men slik gjelder denne
allegori, når vi sier at himmelen betyr kirken men jorden det verdslige liv, regimentene og orden. For Kristus kaler selv
kirken himlenes rike og Guds rike, men jorden kaller han de levendes lang hvor konger og fyrster regjerer.
En slik allegori er det også Paulus bruker, nemlig at Adam og Eva eller ektestanden er et forbillede på Kristus
og kirken – en allegori som er vakker og til stor trøst. For hva lifligere kan man si enn at kirken er en brud og Kristus
dens brudgom? For ved dette vises både det glade samfunn og fellesskapet i alle gaver som brudogommen har – hos
hvem synder og all jammer som bruden er besværet med, skjules.
[…] [han fortsetter med flere eksempler på riktige og sanne allegorier]
Men det er unødvendig å lenge holde på med disse allegorier. Det er nok å antyde at den som vil innføre
allegorier skal bruke disse som apostelen viser, og som har en sikker grunn i bokstaven eller historien. Ellers vil det skje
at vi bygger med høy og står på grunnvollen og ikke med gull.” (3:297-306).
xxvi I 330 ruster Konstantin den store opp en allerede eksisterende by på den nordvestlige spissen av provinsen Bitynia (i
dagens Tyrkia). Han gir byen navet Konstantinopel etter seg selv (Konstantin + polis, dvs. Konstantins by). Denne
byen gjør han til romerrikets nye hovedstad. Dette gjør han utvilsomt for å befeste romerrikets grep om også den østlige
delen av riket som stadig trues av araberne. Byen fortsetter å være det samlede romerrikets hovedstad frem til 395. Etter
keiser Theodosius den store (keiser fra 347-395), deles riket opp i to selvstendige riker: Østromerriket og
Vestromerriket. Hovedstaden i vest blir Rom og i øst Konstantinopel. Dette fører til at utviklingen av teologien i en
østlig og en vestlig type går raskere, en utvikling som i 395 har pågått i over 200 år. I 1930 blir det offisielle navn på
Konstantinopel Istanbul. Det var dette navnet de lokale araberne hadde brukt i over 500 år. (Vikingene gav denne byen
navnet Myklagard. Et annet kjent navn på denne byen fra korsfarertiden er Bysantes).
xxvii Hvor totalt situasjonen etter hvert skiftes, mtp. hedenskapets forhold til kristendommen kan illustreres ved
beretningen om det skjenselsfulle drapet av Hypatia: ”Hun var en edel, høyt dannet jomfru, som øvde stor innflytelse på
den høyere klasse i Alexandria. I fastetiden år 415 ble hun overfalt av en flokk munker under anførsel av en geistlig,
som slepte henne inn i en kirke og skar henne i stykker med muslingskaller og brente stumpene av hennes lik. Byens
biskop, som ikke var uten del i denne skjendige dåd, var den ’hellige’ Cyrillus, Nestorius’ motstander.” (Welle bd. 1 s.
130-131). Dette viser bare hvor galt man gikk frem i kristendommens navn. Man hadde vist glemt at de for ikke så
lenge siden selv var betraktet som hedninger i riket og selv ble behandlet på samme grusomme måte.
xxviii Det kan være nyttig å ta med seg Welles ord om bekjennelsenes autoritet: ”Man kan spørre hvilken autoritet det
ligger i en slik bekjennelse, som er vedtatt på en del kirkemøter, og drevet igjennom med mangfoldige tvilsomme
midler. Til dette er å svare at kirkemøtene binder ikke; for det er åpenbart at de ofte har tatt feil. Og hvis bekjennelsen
var feilaktig, burde den kastes ut av kirken ved en reformasjon. Men det viser seg at åndelige fornyelser på bibelsk
grunn slett ikke har forkastet den nikenske treenighetslære, men tvert imot stadig dradd den fram av glemsel og æret
den. Den kristne tenkning har nemlig stadig funnet at den stemmer med Guds ord. Vi må derfor se en nådig Guds
styrelse i lære-utviklingen på dette område. Athanasius, som stred som en Herrens kjempe for sannheten, hadde i
virkeligheten ført sin sak til seier i kristenfolkets tanke, da han døde i 373. Og tidens kirkefolk, særlig i Østen, besatt en
tankeevne som var skjerpet ved 700 års filosofisk opptuktelse, så det oldkirken ble stående ved i denne sak, er i den
grad gjennomtenkt at ingen har funnet noe å tilføye eller rette.” (Welle bd. 1 s. 103-104)
xxix Vi kan ta med oss noen gullkornen fra Chrysostomos munn:
– La oss lære barna om Gud fra de er små! Barnealderen tar imot lærdommen som vokset som preges av seglet. –
Kvinnen kan løfte sin sjel til himmelen og be til Gud mens hun sitter ved rokken. Slaven kan be inderlig både på torvet
og i kjøkkenet. Gud skammer seg ikke ved noe sted, bare ett sted oppsøker han: et varmt hjerte, en våken sjel.
– Hvis vi øver kjærlighet, behøver vi ingen mirakler. Hvis vi ikke øver kjærlighet, hjelper mirakler oss ikke.
(sitert etter Welle bd. 1 s. 105)
xxx Konsilet i Orange i 529 tar ett oppgjør med pelagianismen og semipelagianismen. Faktisk rammer konsilets
fordømmelse også Augustin, selv om ikke hans navn nevnes med ett ord. Til det er han alt for stor for kirken (Hägglund
124-125).