Introduksjon av faget - Bibelskolen

fortjeneste til menneskene som en godtgjørelse i deres sted. Da gjenopprettes det brutte
forholdet, og menneskene forsones med Gud. Uten åpenbaringen kan vi tenke oss fram til at
vi må frelses på denne måten, det er logisk nødvendig ifølge Anselm.
Selve utformingen av Anselms objektive forsoningslære er til en viss grad båret av bibelske
tanker, men i stedet for at Jesus i sin person er stedfortreder, så blir det kun hans soningsdød
som er stedfortredende. Anselm sier ikke at Jesus gikk i vårt sted, men at han betalte en
godtgjørelse for oss.
Nådens virkning i den enkelte forstås av Anselm som en gjenoppretting av naturen.
Mennesket får tilbake sin opprinnelige gode natur og gode vilje. Og det er denne nådens
virkning som rettferdiggjør et menneske.
Forsoningen gjenoppretter Guds ære, slik at han ikke krenkes når menneskene spares
for undergang. Gud har fått godtgjørelse og hans ære og hellighet er ikke krenket og veien
ligger åpen for samfunn med mennesket igjen. Rettferdiggjørelsen innebærer at menneskets
natur gjenopprettes slik at mennesket igjen fyller Guds plan. Vi ser at menneskets fornyelse
og gode vilje, som Anselm dog hevder er nådens verk, fortrenger Jesu rettferdighet og
oppstandelse som grunnlag for menneskets rettferdiggjørelse.
155. Pierre Abelard (1070-1142) utvikler den teologiske metode enda videre. Han
introduserer det vi kaller ”den dialektiske metode”, et forsøk på å forene tro og fri vitenskap.
Han går ut fra at tro og fornuft ikke kan motsi hverandre, for de utgår fra samme kilde, den
guddommelige sannheten. Tilsynelatende motsetninger mellom tro og fornuft, Skriften og
kirkens tradisjon osv må kunne forenes i en høyere enhet. Ved hjelp av logikken er det mulig
å nå fram til denne forente sannhet.
Abelards forsoningslære er subjektiv i motsetning til Anselms. Kristi død er kun
forsonende i den betydning at den forsoner oss og vekker vår gjenkjærlighet. Det er vår
kjærlighet som utsletter våre synder. Derfor har Kristi liv og forkynnelse den samme
betydning som hans død. Vi får syndenes forlatelse på grunn av den kjærlighet som Kristi
eksempel har vakt hos oss.
156. Høyskolastikken. Utover i høymiddelalderen ble filosofien mer og mer betydningsfull i
teologien, og den rasjonelle (fornuftsmessige) bearbeidingen ble gjort mer selvstendig i
forhold til troen. Veien går nå snarere fra å forstå til å tro (motsatt av Anselm). Den naturlige
viten bygges ut til et filosofisk system, enten etter Aristoteles eller Augustins (Platon) tanker,
og på toppen kommer troen som en overbygning. Vi skal bare nevne Thomas Aquinas (1225-
74) og Duns Scotus (d.1308).
Thomas’ ”Summae thologiae” er blitt den katolske kirkes standardverk. For Thomas
var Aristoteles det filosofiske utgangspunkt. Åpenbaringen i Skriften og kirkens tradisjon
kommer i tillegg til fornuften og bygger videre på denne, men kommer ikke i noen motsetning
til fornuften. Tro er først og fremst viten.
Duns Scotus hevdet derimot at det var en kløft mellom den vitenskapelige kunnskapen
og teologiens kunnskap. Det gikk ingen vei fra filosofien og over til teologien. Teologien
støtter seg ikke på fornuften, kun på åpenbaringens autoritet. Tro er ikke teoretisk kunnskap,
men forutsetter viljens underkastelse under Guds vilje, autoriteten. Troens hensikt er viljens
underkastelse og forandring til overensstemmelse med Guds vilje.
157. Nådelæren i høyskolastikken. Det vokser fram en utførlig lære om frelsens orden (ordo
salutis) i høyskolastikken. Læren bygger på Augustins nådelære, men fortjenestetanken er
utviklet enda mer. Det legges også større vekt på sakramentene som formidlere av nåden.