Introduksjon av faget - Bibelskolen

for hans samfunn var lydigheten. Han la ikke så stor vekt på selvplageri. Pakomius stiftet flere
kloster. Det tok ikke lang tid før denne gryende klosterbevegelsen samlet store skarer. Både
materielt og åndelig var det arbeid de drev av langt sunnere art enn selvplageriet som står
omtalt i note 5, og som hadde preget mye av munkebevegelsen frem til Pakomius tid.
Munkene ble under hans ledelse satt til hardt, men i det minste nyttig arbeid. De dyrket
jorden, drev med hagebruk, arbeidet som smeder, snekkere, flettet kurver og sydde klær.
Dertil kom også regelmessig bønn. Hver søndag gikk munkene til alters.
123. I Østen blir Basilius (ca. 329-333 – 379, også kalt Basilius den store) fra Cæsarea i
Tyrkia den viktigste lederen av munkelivet. Han voks opp i et høyt dannet kristent hjem. Han
lærte filosofi i Athen sammen med Julian, som siden ble keiser. Under et besøk i Egypt stifter
han bekjentskap til klosterbevegelsen. Vel hjemme i Lilleasia (nå Tyrkia) grunnla han et
kloster i naturskjønne omgivelser. Som biskop fikk han forent geistligheten og munkevesenet.
Utenfor byen sin bygget han en hel by av sykehus, fattighjem og barnehjem. Dette ble til stor
hjelp for alle fattige og trengende i området. Munkene under hans ledelse må leve et strengt
liv. Og nå dukker for første gang de såkalte munkeløftene opp. Alle munker måtte avgi et
tredelt løfte: ugift stand, fattigdom og lydighet. Flere kloster ble etter hvert bygd. Disse ble
viktige senter for utbredelsen av kristen tro og liv. Her kunne allmuen komme og delta på
gudstjeneste og lytte til prekener. Man kan ikke høyt nok vurdere det fysiske og kroppslige
arbeid som disse munkene drev. Hedningene foraktet og hånet kroppsarbeid – det var slavens
plikt. Vi har også sett at eremitt- og munkebevegelsen til å begynne med regnet kroppsarbeid
for å være dennesidig og uåndelig. Den nye munkebevegelsen bidrog sterkt til å motvirke
dette nedlatende syn på kroppsarbeidet.
124. Munkebevegelsen får nå mer og mer taket i Østkirken. Det henger nettopp sammen med
at munkevesenet og geistligheten i Østkirken ble så tett bundet sammen. Det blir etter hvert
regelen her i øst at kirken hentet sine høyeste tjenestemenn fra klostrene. Klosterbevegelsen i
øst kom aldri til å sende ut misjonærer, i motsetning til klosterbevegelsen i vestkirken. Men
klostre etter denne østkirkelige modell sprer seg allikevel ganske raskt fra det Kaspiske hav i
øst til Sahara i vest. I vest derimot fikk ikke klosterbevegelsen til å begynne med så sterkt
fotfeste.
125. Den store organisator for klosterbevegelsen i vest ble Benedikt av Nursia (480-547). Han
vokste opp på sine fedres gamle slott i Rom. Men allerede som ungdom får han forakt for det
lukseriøse liv. Han rømmer hjemmefra og lever seks år i ensomhet. Så blir han forstander på
klosteret på Montecassino mellom Rom og Napoli. Her bruker han sine medfødte
herskerevner til å innføre den strengeste orden. Det første han øver munkene opp i er mandig
og glad lydighet. Han innfører de samme munkeløftene som vi finner i øst: lydighet,
fattigdom og ugift stand. Han la videre stor vekt på bønn og Bibellesning. Etter Sal 119:164
skulle man syv ganger om dagen samles til gudstjeneste: til Matutin kl. 0200, Prima 0600,
Tertia 0900, Seksta 1200, Nona 1500, Vesper 1800 og Komplet 2100. Mellom gudstjeneste,
lesning og bønn, jobbet de i huset, i hagen og på åkeren. Munkene var kledd i en egen drakt
”kutte” og deres overhode var en ”abbed”, som betyr far. Munkene valgte selv abbed blant
sine samfunnsbrødre. Benedikt ordnet også kloster for kvinner. Søstrene der ble kalt
”nonner”. Den ivrige arbeidsånd som preget Benedikt og hans orden fikk stor betydning for
kirken i Vesten. Etter hvert ble Benedikts regel den herskende i alle kloster. Disse klostrene
ble i virkeligheten også viktige misjonssenter. Misjonærer ble utsendt til de hedenske folk i
Vest- og Nord-Europa. Frem til 1100-tallet er det Benedikts regel og benediktinerordenen
som er den enerådende i vesten. Men fra da vokser det frem et mangfold av ordener.